Kap. 33: “Passio humana” eller “Behind every beautiful thing there’s been some kind of pain”

Som med så mye av det vi fester et umettelige menneskeøye på kan elendighet og lidelse bli lidenskap. Innholdet i livet. For meg er det slik. Jeg vet ikke, kanskje var det sykdom som brakte meg til denne fornuften. Om man kan snakke om fornuft hos et menneske som ser lidelse bak alle ting og som endog i de aller lykkeligste stundene (om slike finnes) kjenner en følelse av vedmod eller sorgfullhet. Det er ikke lett å innse fornuften i noe slikt for fragmentene av det som kalles personer og som tror at livet handler om med den største presisjon å posisjonere og husholdere velordnete liv på solsiden eller på sosialen. For meg handler det å leve så absolutt ikke lenger om å fungere og befinne seg vel. Hva det handler om vet jeg ikke så sikkert. Jeg merker ofte at jeg vemmes og frastøtes av folk som har gitt den egne dype erfaring av lidelse på båten og som praktiserer et lidelsesløst liv.  Noe som jeg betrakter som en slags gjemmelek, en uopphørlig flukt. En levemåte som medfører at skyggene fra de bortviste plagene er som et amorft monster som puster en i nakken og halser en i hælene. Samme hvor og hvorledes jeg befinner meg; for meg er livet først og fremst møte med lidelse. Det andre er avledelse og pynt.

Så, kan man spørre seg, hvorfor har vi det så travelt med å glemme og fornekte lidelse? Er det egentlig noe problem å ta den med på kjøpet? Hvorfor stikke hodet ned i sanden, hvorfor lukke igjen øynene, vende ryggen til? Hvorfor ta så lett på denne allestedsnærværende følgesvennen til det å leve? Hva er det med lidelse vi ikke tåler, som gjør at vi vil ha ting lengst mulig vekk fra oss selv?

For det første. Det er vanskelig å komme bort fra akkurat dette, at lidelse tiltrekker og fascinerer oss fordi vi alltid bærer den med oss. Lidelsen bor et sted i oss. Vi innkapsler den, holder den i sjakk. Vi fornemmer den som et sviende stikk når vi ser den falle over og ramme andre enn oss selv, en stakkars blind hareunge som desperat surrer rundt med tilklistrete betente øyne i veikanten mens den går mot en rask eller langsom død. Lidelsen er der, overalt for den som vil se og høre og føle. Den er i familie med oss. Et sted vet vi det. Før eller senere vil den komme innom oss, avlegge oss et mindre eller større besøk, i en eller annen skikkelse. Kjent eller ukjent; alle tilværelsens skikkelser kan metamorfisere og fremstå som lidelse. Uavhengig av hvorledes det skjer, lidelse kan treffe oss på uendelig mange måter. Når vi rammes kjenner vi hvor nært livet som bærer oss er beslektet med undergangen. Livet kjennes naturligvis mye mer intenst når man lider, men alle reflekterte individer forstår jo at ingen greier å  leve slik. Ingen kan eller vil utholde å eksistere i lidelsesmodus. Jeg har kjent folk som ikke var i nærheten av å forstå dette og begynte å underholde seg med lidelsene sine;  ingen av dem er lenger i live. Kronisk lidelse er selvmotsigende, nærmest det en litt filosofisk tilbøyelig venninne av meg fra Tyrol omtaler som et oxymoron.

For det annet, og dette er jo utømmelig: Det finnes alltid estetikk i lidelsen. Lidelse har en potensiell skjønnhet, den må bare oppdages og uttrykkes. I vår tid er ikke dette lenger et problem, man har utvidet kunstbegrepet og det kryr av ivrige og tilskuende eller deltakende estetikere overalt overalt der det kommer frem ømme punkter i veven. Det er dristig men ganske naturlig at en uvanlig talentfull estetiker hevder at angrepet på tvillingtårnene i New York i september 2001 er ‘vår tids største kunstverk’!

Vi vet det alle; slikt kan man bare ikke si. Det hjelper lite å reformulere seg dithen at det er snakk om ‘Lucifers største kunstverk’! I frihetens tid da alt er lov å si og det meste allerede er sagt, da er det den enkeltes oppgave å la være å si alt. Den som sier for mye får svi. Poenget er at det allikevel finnes en estetikk i lidelsen, for den som søker og tør å se den og si det.

Paradoksalt nok – paradoksene står i kø på dette området – kan lidelse til og med, selv om den vanligvis er noe man ønsker seg lengst mulig bort fra fordi den mangelfølelsen som driver oss ut over oss selv i seg selv er en slags lidelse – det å lide kan hjelpe oss til å føle oss større. Noen har fått det for seg at man mest av alt kan finne seg selv i lidelsen; det er gammelt nytt. Fylle de plagsomme tomrommene i seg selv med lidelse.  Herregud for en vanvittig og forløsende innsikt! For en tid siden meldte jeg meg inn i en heller obskur forening for folk som har lidelser som hovedinteresse. Jeg er pinlig klar over at lidelser egentlig ikke er på moten i vår tid. Heller tvert imot. Folk forsøker å unngå og skjule og dysse ned disse tingene. De fleste skyr ingen anstrengelser for å komme seg lengst mulig bort fra lidelser; vi er noen få etterlevninger som bærer på et ønske om å komme menneskelig og annen lidelse på nært hold. Lidelser tiltrekker oss. I tidligere tider var lidelser en selvfølge, et ruvende monster som herjet alles liv, enten de var keisere og konger eller alminnelige grå sjeler. Lidelsen var alle steder og overalt, ingen hadde tanker om å gjemme seg unna eller å flykte eller at det gikk an å leve et liv uten å bli merket og tynget av lidelse.  For å tåle et liv i skyggen av lidelse må man finne måter å dyrke lidelse på. Klostre og katedraler og kunst ble til for å lære mennesker å dyrke lidelse.

I dag er det meste annerledes. På mirakuløst vis har mennesker noen steder på vår herjete klode lyktes med å få lidelsen på avstand og dermed nesten glemme dens betydning. Vi er i vår lidelsesfremmede tidsalder fremdeles en liten entusiastisk flokk som frimodig og åpent dyrker og samler på lidelser, som andre samler på frimerker og mynter. Vi føler oss utvalgte og stolte; alle kjennere er enige om at jo høyere et menneske står åndelig og mentalt, desto større er dets lidelsespotensiale. Det ligger ikke for hvem som helst å kunne lide og gi uttrykk for eller ta innover seg lidelse, man må ha et slags medfødt talent som de tidlige kristne martyrene og Buddha og Schopenhauer eller Kierkegaard for å kunne utvikle sine evner henimot virtuositet på dette området. Det som tiltrekker oss aller mest hos helgener og martyrer og andre heroiske figurer er nettopp deres enestående eller usammenlignelige evne til lidelse.

Når man er opptatt av noe som gjør at en kommer i utakt med sine samtidige, da er det viktig å låne øre til et slikt syn. Moteriktig eller ikke; menneskelig lidelse er utvilsomt et overraskende og fascinerende område. Ikke en eneste dag går uten at jeg får høre om nye lidelser som så langt hadde gått meg hus forbi. I mitt stille sinn ser jeg som en unge frem til hver eneste ny dag med muligheten til å møte en fullstendig ukjent lidelsesvariant.

Mye gjenstår før vi kan slå oss på brystet og konstatere at vi endelig har frembrakt en fullstendig kartografi over ‘passio humana’ eller menneskelig lidelse og elendighet. Kunnskapene våre på dette feltet er fremdeles ganske mangelfulle. Verre er ubegrunnete og fastgrodde holdninger hos folk som hindrer fremgang. Det hevdes ofte at dette prosjektet i seg selv bidrar til å øke menneskers plager i stedet for å minske dem. Folk innbiller seg at vi ikke har behov for noen komplett tabelloversikt over vår samlete elendighet; en slik oversikt vil gjøre mer skade enn gagn. Begrepet om det elendige og lidende mennesket har ved flere anledninger blitt møtt med sterk motstand. Siden den gradvis mer syke og forstyrrete filosofen Nietzsche i ren desperasjon vendte seg mot sin svartsynte lærer Schopenhauer har pessimismen vært på vikende front og tilbaketog. Nietzsche var kanskje den første moderne tenker som så farene i et overdrevet fokus på det lidende og elendige mennesket. Ecce homo! Men i den nye verden på den andre siden av det store havet er alle normale ting vendt opp ned. Da ser det ut for at alt går mye bedre. Etter at den geniale supernormopaten (alle gode psykologer blir etter en tid normopater som følge av overbelastning og at de ikke kan utholde mer menneskelig avvik; det er et yrkespåført personlighetsavvik) Martin Seligman som en slags moderne psykohelgen ble president for den amerikanske psykologforeningen lyktes han og hans kumpaner i å gjennomføre et lenge planlagt normativt kupp kamuflert som vitenskapelig gjennombrudd. I vitenskapelighetens navn må vi fra nå av finne oss i den enerådende positivitetens diktatur. Det er blitt moralsk betenkelig ikke å opptre og snakke positivt og optimistisk eller velvære- og helsefremmende.

I dette klimaet kan det virke som at elendighet og lidelse har dårlige dager. Ikke fortvil! La deg ikke lure av et skinn! Alle amerikanere lyver; man kan ikke være amerikaner uten å lyve! Når en amerikaner snakker sant, så lyver han, slik Epimenides fra Kreta gjorde det. Det er det nye løgnerparadokset. Vi vet alle bedre; man kan ikke gjennom et taleforbud og pålagt taushet eliminere viktige aspekter ved menneskers virkelighet. Elendighet og lidelse lever naturligvis i beste velgående. Mens folk strever med å perfeksjonere det ytre livet og vedlikeholde det så godt de greier, sprer menneskeslummens talløse former seg sakte men sikkert bak sløret av tildekkende optimisme og påtatte positive sinnstilstander. Trass i forfengelige og forgjeves kuppforsøk lever selvsagt elendighetstenkningen og elendigheten selv i beste velgående. Muligens forsiktigere og mindre åpent og profilert enn i tidligere store epoker. ‘Stank av mennesker’ kan selvsagt ikke sammenlignes med den store ‘Suspiria de Profundis’, og tilbakeskuende eller fremoverskuende verker som ‘Blodmeridianen’ og ‘Veien’ fører lett til at den alvorlige villfarelsen at man begynner å innbille seg at lidelser ikke omhandler menneskenes her-og-nå tilværelse. Det er så uriktig som det kan bli.

Det er slik at når det gjelder elendighet er vi alle involvert. Ingen kan unndra seg eller late som om det ikke angår dem. Elendighet og lidelse er en ledsager til livet som ikke har en bestemt nasjonalitet, den har ikke slått seg ned på det afrikanske kontinentet eller på Haiti selv om lidelsene er så overveldende og meningsløse at det kan se slik ut noen ganger. La deg ikke lure; selv om uendelig mye lidelse og elendighet er samlet på et annet sted langt vekke fra der du oppholder deg kan du aldri føle deg trygg. Lidelsen er aldri tilfreds med sine resultater, den vil alltid ha mer. Du er aldri i sikkerhet for dette grådige monsteret! En vakker dag står den uvelkomne gjesten der utenfor døren. Han eller hun banker tungt på. Det virker som om han eller hun har tenkt seg inn til oss. Vi har ikke noe valg lenger. Vi må bare late opp døren. Ta pent imot den uhyggelige gjesten slik det sømmer seg å ta imot så betydningsfulle skikkelser.

Uten at vi tenker videre over det gir vi alle nesten daglig våre små og store faglige og kunstneriske bidrag på dette viktige feltet. Ved siden av den mer ordinære elendigheten som hverdagslivets Jobskikkelser rammes av og beklager seg over har våre ledende intellekter helt siden den store Hippokrates’ dager forsøkt å kaste lys over elendighetens mange og intrikate gåter. Elendigheten vår har både ontologiske og epistemologiske sider som i det stille utforskes med stor entusiasme blant menneskesinnets alkymister.
Menneskelig elendighet utfolder seg både i enkle og trivielle og mer storslåtte og heroiske utgaver, og da snakker man gjerne om genuine tragedier og den slags mer seriøse saker. Forskningen kan i dag hevde med tilnærmet fullstendig sikkerhet at det finnes ingen ende eller grense for menneskelige plager og lidelser og mer graverende ubehageligheter. På dette området er det lite å holde seg fast i. Det er lite som kan sies å være definitivt eller enten svart eller hvitt; det meste handler om glidende overganger der alt flyter. Noen ting er sikrere; har man f.eks. pådratt seg en lidelse, kan man like gjerne pådra seg flere i samme slengen. Sannsynligheten øker faktisk for en slik skjebne for hver plage man blir truffet av. Det er ingenting som heter at man har nådd bunnen og derfra vil det bare kunne gå oppover. Dette er det man kaller fattigmanns trøst eller forsøk på trøst. Det finnes ingen bunn i den menneskelige elendigheten, den har ingen bunn men kan alltid skrues enda et hakk nedover bare man er oppfinnsomme nok. Plagene som vi treffes av eller kaster oss ut i  tiltrekker hverandre og danner gjerne såkalte clusters eller ansamlinger. Noen ville kanskje sagt elendighetssyndromer. Når de samles opp hos en person kan det naturligvis gjøre plagene mye tyngre å bære. Et gammelt hevdvunnet ordtak som dette at ‘det er så galt at det ikke kan bli verre’ er bare en av de altfor mange illusjonene som normale mennesker liker å underholde seg med – slik overlevert visdom holder ikke i våre dager – faktum er at man kan ha det så ille som bare det; det kan alltid bli verre og mye verre. På dette punktet er elendighetsforskningen krystallklar. Når det gjelder elendighet gjelder ikke normale forventninger om hva som er proporsjonalt. En manns elendighet kan være en annens lykke – selv om det er heller sjeldent bortsett fra dersom en av partene er en kvinne. Oftere er en persons elendighet en annens halvelendighet – fordi det kommer mye an på hvordan man tar det.
Selv om man i vår vitenskapelige epoke har nedsatt hardt arbeidende komiteer som langt på vei har lyktes med å komponere omfattende og utsøkte systemer for å klassifisere og definere og beskrive alle mulige sykdommer og tilstander som kan overkomme et menneske kan man fortsatt ikke skue noen ende på all elendigheten. Jeg har nylig hørt at man nå nærmer seg 30 000 medisinske og mentale lidelser og sykdommer og plager og at tallet fortsetter å vokse, sakte men sikkert. Diagnosesystemer og multiaksiale elendighetspanoramaer blir stadig revidert og modernisert i takt med elendighetens løpende utvikling ute i samfunnslivet. Man etterstreber mest mulig å komme frem til et universelt og globalt lidelseslandskap selv om det nok må innrømmes at dagens kartografi enda har skjevheter og slagside ved å være vestlig orientert, individualistisk og klassepreget. Økonomiske elendighet og lidelse betraktes f.eks. ikke som like alvorlig som stemningslidelser selv om de ganske sikkert gjør mye større skade. Men fremskrittet fortsetter; nye og mer tidsriktige lidelser kommer til og noen få faller heldigvis fra fordi det ser ut som om de har gått av moten eller ut av sirkulasjon. For oss mennesker må det være en fordel å bli kvitt en lidelse slik at det samlete volum av plager kan gå ned eller bremses. Jo flere lidelser som finnes og som vi har tilgang til å plages av, jo større vil naturligvis den samlete elendigheten bli. Det var utvilsomt et riktig skritt å fjerne homoseksualitet fra listen over menneskelige lidelser; mange vil i vår seksualiserte tidsalder påstå at seksuelle legninger hører med på listen over det som fører til lykke eller nytelse. Jeg selv er i tvil på dette punktet; selv om homofili er fjernet fra lidelsespanoramaet synes homofile mennesker å møte minst like mange plager og elendighet som de gjorde tidligere.
Fortsatt finnes det svære ukjente kontinenter av ennå ikke kartlagt elendighet, et utall av ennå uoppdagete eller ubeskrevne og dårlig kjente lidelser og fortvilelser og desperasjoner som mennesker kan rammes av. Kanskje er det såre enkelt og på samme tid enormt komplisert – at hvert lite menneske som dukker opp på denne kloden med et nytt liv bærer med seg sitt unike potensiale for lidelse. Romerne som var et folkeslag med en uvanlig administrativ begavelse skjønte betydningen av klassifikasjoner; selvsagt skapte de forskjellige betegnelser for de ulike variantene av det lidende mennesket: Homo Calamitosus, Homo Caducus, Homo Afflictus, osv..

Hvert individuelt liv må åpenbart betraktes som en egen lidelsesvei. Hver av oss bærer på våre særegne disposisjoner for unike lidelser; noen lider fordi tiden går for fort, andre fordi den går for sakte; noen elsker for mye, andre for lite, noen tåler ikke rikdom, andre tåler ikke fattigdom. Nesten alle tenkelige og utenkelige sider ved menneskelivet kan utgjøre råmateriale og startpunkt for lidelse, de må bare møte den passende disposisjonen i et enkelt individ – og vips utvikler det seg en lidelse.

Kap.32: Hvit melankoli: Meningsløse dager i Malaga og andre ikke-steder

” – in short, only by forgetting that he himself is an artistically creating subject, does man live with any repose, security, and consistency.“ (Nietzsche)

“Spiritual carelessness seems to me to underlie much contemporary unhappiness in Western culture. The word is no longer used not because the reality is obsolete but because we have stopped noticing it. We are too busy to be spiritually self-aware and our children grow up in a culture that suffers from collective acedia. Acedia has so established itself that it is now part of modernity.” (Christopher Jamison)

 

 

Livet varer sjelden like lenge som man lever. Dersom man ikke blir tatt av dage før man er ferdig med å leve, så brenner livet ut mens man fortsatt er i livet. Noen ganger er man ute på viddene for kortere tidsrom, andre ganger er det kronisk.

Jeg er sluttkjørt i det jeg passerer midten av 50-årene. Livselven min er tørrlagt, rio seco, livskraften min er brukt opp og uttømt. Jeg har tenkt på at folk som i barneårene måtte utholde for store påkjenninger før eller senere når denne grensen da de ikke har mer å gå på. For en tid siden snakket jeg med min eldre bror Rolf om disse tingene; han har det på samme måten som meg uten at han legger noe særlig ut om det. Jeg skjønner på han at det er slik han også har det, livskilden er tømt.

Folk merker at noe er fatt med meg, de bemerker at jeg ikke har glimt øynene, jeg unngår selskap og begynner å trekke meg tilbake fra folk og beskjeftigelser. Det er mer snakk om å ikke orke enn å velge vekk ting. Jeg skjønner ikke lenger hvordan jeg kan eller skal fortsette med disse levedagene mine, hva de skal brukes til. Hver bidige dag må jeg gjenoppdage meningen med livet.

Disse tingene forvirrer meg; hvordan kan livskraften eller viljen bare forsvinne ut i løse luften og etterlate seg et tomt skall av et menneske? Det er ingenting i meg som vil leve videre. Verden er et monotont og uinteressant sted, jeg hverken ønsker eller vil noe som helst der ute. Feriereiser, eksostiske steder, Maldivene, hva er vitsen? Underholdning, media, filmer, musikk; hva er vitsen? Jeg fortsetter å spise og drikke og sove, det er nesten alt; jeg skjønner ikke lenger hva som gjenstår, hva jeg skal foreta meg; jeg er et kjøretøy ribbet for motor og annet utstyr som man finner etterlatt i veikanten.

Jeg er down under, men det forbannete ustoppelige livet mitt surkler av gårde som en seigflytende væske. Det er ikke vann, ikke er det honning, heller ikke blod. Det eier ingen farge, er bare dypgrått inn mot sort. Hva slags vemmelig svineri er det da? Et slags inverst rusmiddel, hva er det motsatte av rus? som klemmer og klistrer seg til min uttørkete indre virkelighet. Det motsatte av ekstase. Instase. Byggverket som er en selv, som jeg er, ramler sammen inn i seg selv. Jeg merker at bare tanken gjør at jeg holder på å floke meg til; det er uhorvelig mye å holde i orden på, jeg puster jo 25920 ganger i døgnet uten at et eneste av disse fåfengte åndedragene er en bevisst handling. Hvordan skulle det gå hvis jeg måtte tenke på hvert eneste av åndedragene mine?

Jeg holder det gående. Åh, herregud, hva er det jeg bedriver? Hvorfor legger jeg meg ikke ned, flatt mot den tause jorden? Jeg kjenner igjen duften av våt mørk jord, jeg er jo kommet av jord. Jeg forakter alt annet, som jeg ikke er eller gjenkjenner meg selv i. Unngår alt, unngår alle. Tåler hverken å se eller høre eller minnes folk. Jeg tror at jeg har både smakshallusinasjoner og luktinnbildninger. Det meste som omgir meg har en bitter og vemmelig smak, ofte kjenner jeg til og med et snev av kvalmende stank.

Ting har både en forside og en underside. Jeg aner ikke hvordan jeg har kommet på at det har noe for seg å tilbringe stusslige dager og enda mer traurige netter på meningstomme gallesorte steder som Malaga. Byen er jo en humanoid hull i tilværelsen, den suger inn i seg alt som måtte være menneskelig og slipper ingenting ut. Det er riktig; jeg har lagt meg til flere intetsigende favorittsteder. De som føles minst jævlige av alle stedene som finnes spredt utover denne synkende kloden. Ikke fordi de er spesielt flotte eller attraktive eller at jeg trivest der. Jeg vemmes over mine favorittsteder, kanskje vemmes jeg bare litt mindre. Jeg drar dit utelukkende fordi jeg kan foreta meg minst to ting. Det ene er å gjøre det jeg liker best eller misliker minst: ingenting, dvs. tenke og lese. Det andre er at jeg kan løpe eller oppholde meg på en strand eller rusle rundt i gatene full av vemmelse og forakt og uten mål eller mening mens jeg venter på at slutten skal varsle sin ankomst. Tel Aviv er et slik sted, Wroclaw et annet. Av og til velger jeg Innsbruck. Sist jeg oppholdt meg i Innsbruck drakk jeg meg full på Østerrisk hvitvin mens jeg krotet ned noe som kan minne om poesi:

Innsbruck, 9. mars 2010 -

“Det er siste kvelden min
jeg går langsomt over
Innbroen
gjennom kveldsmørke gater i denne fremmede byen
menneskene har trukket inn i hjemmene sine
det halvtomme urbane legemet ligger igjen som et skjelett
overlatt til mine øynes desperate kjærtegn
iskalde vinder stryker mellom husene som onde ånder
hvisker kulden inn i sjelen
jeg krøker meg sammen, hufser og tørker tårene vekk fra de mine våte øyne
før jeg søker inn i varmen
på Cafe’ Central

trekker meg stille vekk
ved et bord fjernt nede i hjørnet
for å drikke noen vennligsinnete glass Gruner Veltliner
mens jeg leser i boken om kjærlighetens slutt
venter
på henne 
som er på kveldskurs i språket mitt”.

En kort periode flommet jeg over av tom beskjeftigelse. Et år senere var jeg tilbake i Innsbruck. Jammen produserte jeg ikke flere poetiske anfektelser i nøyaktig samme stemningsleie som året før; ingen skal komme å si at jeg plages med skiftende stemninger – jeg kroter gjerne ned mine utgydelser i de bøkene jeg leser i.

Lesekveld i Innsbruck, Cafe Central, 22.02.2011

det er sent og mørkt og kulde denne februar kvelden

i selskap med sorgen som stumt har tatt opphold ved min side

mens skyggene av talløse frosne hominoider passerer gjennom vintergatene under de ruvende alpefjellene 

fallende snøfnugg legger himmeltegn i det våte håret

fyller den tause byen med de tomme rommene

Jeg venter, jeg  har alltid ventet, jeg skal alltid vente

på henne

her med boken min, et glass hvitvinved bordet i kroken innerst i kafeen

underholder jeg meg med halvvisnete tanker hengende som bleke inneroser

i surret av stemmene der ute

Jeg grunner inderlig over filosofen; Sloterdijk -det passer meg bra nok - 

selv om det kunne ha vært noe annet:

Å komme til verden er ikke gjort med et slag;

å bli født tar tid,det tar tid før et menneske finner seg til rette med,

blir venner med verden;

like lenge somdet tar å dø

Og så denne hersens eksistensielle pølen Malaga.  – Hva har jeg her å gjøre? Det er et idiotisk påfunn.

Jeg har ingen planer for dagene. Er ikke interessert i noe som helst. Gjør ingenting med glede. Kjenner ingen. En anonym masse av primatoide ansikter passerer meg på fortauene. Selvsagt er mennesker aper; enhver må da kunne se det. Jeg har ingenting å foreta meg. Jeg søker ingenting. Går rundt med en koloss av en 1000siders roman under armen; ’2666′. Forfatteren er død; jeg holder meg utelukkende til skikkelig stein døde forfattere. Døde folk har mange fordeler utover det at de som regel skriver bedre enn de levende gjør. Og så slipper man å høre om sykdommene deres i fjernsyn eller lese hvor mye de tjener i kjendisavisene. Jeg kommer ikke i gang med å lese i den. Jeg har begynt flere gangen. Lesingen er for veik, den renner ut i sanden, den stopper opp av seg selv. Jeg har en annen bok på hotellrommet; ‘The invisible man’. Jeg likte tittelen; aner ikke engang om forfatteren er død. Jeg har ikke kommet i gang med den. Den ligger fremdeles i posen fra bokhandleren.

Jeg sover mer om dagen enn om natten. Jeg sover til og med litt når jeg er våken; kanskje mer enn når jeg sover. Det er knapt noen forskjell på søvn og våken tilstand hos meg. Det finnes heller ikke noe i denne uinteressante og kjedelige byen som kan vekke meg fra min dovne halvdøde døs.

- Er jeg blant de levende? På hvilken måte? Hva slags livsform er dette?

Jeg tror jeg er det. En pessoansk uro har invadert meg; koblet sammen med min dysregulerte forestillingsaktivitet gnager den sakte men sikkert i stykker både innvollene og mitt cerebrale indre. Jeg kan av og til finne på ting som demper uroen. Avlede den noen korte stunder. Kanskje har det med meg selv å gjøre. Ikke denne kjedsommelige overtraffikerte byen, der er uskyldig i min elendighet.

Jeg må være ferdiglevd. Hva annet kan det være som har rammet meg så hardt? Livet holder riktignok fremdeles på. Men jeg kjenner at jeg er ferdig. Hva mer finnes for meg?  Det sies at de døde er heldige. For dem er det over. Det sies at de ufødte er kanskje like heldige. De slapp unna. Livet inne i meg tikker av gårde av egen stum kraft. Det er utrolig at man kan ha status som levende og bli gjenkjent av levende når man er så innimargen likeglad.

Det er merkelig. I denne sfæren må det gjelde egne lover, det må gjøres hemmelighetsfulle veivalg utenfor min rekkevidde. Hvorledes vet jeg ikke; heller ikke hva de går ut på i mitt tilfelle. Valgene jeg selv foretar er korttenkte; fra øyeblikk til øyeblikk; lenger seg jeg ikke, mest av alt en slags billig tilværelseskosmetikk. Jeg befinner meg på oppe på tingenes overflate der alt kunne vært slik det er eller totalt annerledes uten at det hadde gjort noen forskjell for noen. Som når et barn skrabler kruseduller på et ark for å herme voksnes skift.

Samme hva jeg gjør, den gnagende uroen går aldri helt bort. Det jeg foretar meg ser fra utsiden rimelig fornuftig ut. Hele greia med alle ingrediensene; jeg kler på meg hver dag, dusjer, går på jobb eller forlater huset, normalitetens prestasjoner, forhold, bosted, reiser, innkjøp – over mesteparten av det jeg foretar meg ligger et skinn av alt-er-i-orden fornuft. Alt er i orden, ikke sant? Man får inntrykk av at jeg har sunne grunner for det jeg fyller tiden med. Dersom noen spør meg  om noe – det inntreffer ikke særlig ofte eller når sant skal sies aldri; jeg må for det meste spørre meg selv – avgir jeg tilsynelatende rimelige og overbevisende forklaringer. Folk svelger villig det jeg lirer av meg som den sanne versjonen. Kanskje er det det?

Det er bare det; jeg har fått denne forbannete giften i meg. Jeg gidder rett og slett ikke å ta del i maskeradene. Jeg befinner meg midt oppe i dem; jeg eier ikke lyst til å gå ned på knærne for den forfalskningen som kalles sosial virkelighet. En resignert stemme som må tilhøre en eller annen av de demoniske ledsagerne  jeg ble utstyrt med sammen med livet har begynt å hviske imperative setninger ondskapsfullt inn i øret mitt:

- Hopp av! Gi faen! Dropp maskene dine. Gi opp den gjensidige luringen. Legg av deg den falske fornuftigheten. Hver som en plante som spirer! Stå frem i din sanne skikkelse. Si ting som de er. Ikke pynt på tingene. Ikke tenk hva det koster deg. Før du ble født fantes du ikke, etter døden finnes du ikke. Bare som levende fremstår du som noe du selv har bestemt!

Dessverre forholder det seg slik. Livet mitt er absolutt kaotisk. Det henger såvidt sammen. Det er fylt til randen av idiotiske påfunn og tilfeldige umotiverte utspill. Denne snuse fornuftigheten som bestemmer det jeg tillater meg å si til folk og som har gode grunner for alt er bare et ytre skinn. Under og bak maskespillet, bak alle konvensjonaliteter som livet mitt omhandler, små og store, skjuler det seg et radikalt annerledes og annet drama. Gjennom de tilsynelatende rasjonelle hverdagene jeg har levd og fortsatt lever dirrer en usynlig tråd, et flettverk, en usynlig strøm av intense opplevelser og lykksalighet og lidelser og forviklinger. Det grå meningstomme livet mitt holdes oppe av en understrøm av følelsesdramatikk som handler om mystiske menneskelige skygger og figurer og voldsomme brytninger og villskap og skellsettende hendelser. Inne i meg foregår en uopphørlig dialog med skygger; jeg vet knapt hvem de er eller skal forestille. Jeg skal ikke påstå at man skal la slippe taket i fornuften. Jeg tror ikke det fører med seg noe godt. Allikevel, jeg er overbevist om at jeg for å kunne ta meg fram i dette ellers sørgelig forarmete livet må gjenvinne en fornemmelse for følelsenes alkymi.

- Riktig, du har rett. jeg har rotet meg ut på viddene! Jeg må tilbake til det jeg åpnet med: Hvorfor mine stusslige og ensomme opphold i Malaga?

Det begynte underlig nok med at høyere makter så seg lei på min ureflekterte livslykke. Mitt lettvinte og selvfølgelige overmot. Det må være slik det forholder seg. Herodot demonstrerer i sin historie at det finnes skjulte lover bak menneskers lykkeregnskap; Gudene følger årvåkne med. De er konstant misunnelige på mennesker. De tillater ikke varig lykke eller overmodighet hos noen av oss. Helt siden jeg kom til denne beklagelige verden har jeg vært velsignet med et lyst, kanskje litt evigbarnslig sinnelag eller lynne. Jeg skal ikke forsøke å hevde at det er et enkelt lynne; det er det absolutt ikke. Men lyst er det i alle fall. Det kan lett forveksles med uhemmet eller grenseløs lekenhet; en uopphørlig jaging etter lettvinte gleder og lykke. Mange som har observert meg har nok tenkt noe slikt, tror jeg. Folk som Gudene muligens gjorde bruk av som medhjelpere kunne komme med halvgiftige bemerkninger om min lettvinte og ubetenksomme væremåte:

- ‘Skal du aldri gi deg med å leike deg?’ eller ‘man kan jo ikke leke seg hele livet!’.

Jeg fikk til og med en tydelig nedlatende bemerkning før en maratonstart i Drammen tror det jeg var, for noen år siden: en av medløperne mine, en psykiater av profesjon, en dårlig psykiater det skal være visst, en av de dårligste jeg har kjent, de er ofte forbannet dårlige; han så seg lei på min iver og glede på startstreken:

-’ Du er som et barn, Einar!’.

Jeg tror ikke han mente å være hyggelig, selv om han smilte og tonen var vennlig. Hans innerste ønske var å være jævlig, noe han dekket overved å oppføre seg normalt høflig. Hva kan man egentlig foreta seg med personlighetsforstyrrete psykiatere?

Skinnet bedrar. Alle sammen tar feil. Selv mellom de paranoide Gudene finnes det ingen som ser hva hjertet mitt skjuler. Hjertet mitt rommer et voldsomt og intenst følelsesliv og et assortert utvalg av lidenskaper; i virkeligheten er jeg dårligere stilt enn andre mennesker når det gjelder lykksalighet i dette livet. Det hjelper meg lite at jeg selv vet det. For gudene og tilsvarende metafysiske makter er det nok at man danser litt for mye på bordet eller jevnt over har hell og medgang eller bare rett og slett synes å unngå de normerte dosene av motgang. De er misunnelige på alt bare det minner om for enkel lykke, særlig dersom noen ser ut for å gape over for mye av den. Dermed gikk det som det måtte gå med meg. Hybris følges av Nemesis.

Gudenes dom kan man ikke vri seg unna. Vendepunktet måtte komme. Nedturen ble langsomt men sikkert synlig. Verden vendte meg ryggen; et ufravikelig overtydelig faktum som jeg etter som tiden gikk ikke greidde å holde skjult eller benekte. Heller ikke for meg selv. Hjemme i vante omgivelser var tilbakegangen eller det man på 18hundretallet ganske glupt omtalte som degenerasjon blitt for plagsomt å forholde seg til. Jeg innså det:

- Alt minner meg om nederlag; jeg har falt av lasset, jeg er ikke lenger å regne med. Jeg er et ingenting, et null, et tomrom, et sosialt vakuum.

Jeg følte at jeg var rammet av en slags universell fallesyke bokstavelig talt, falt dypere og dypere for hver gruelig dag som gikk. Alt ble skjærende og sviende påminnelser om at ting ikke sto særlig godt til; at det kom til å bli verre så lenge ting kan bli verre. Det kan de alltid.

Terapi finnes i både negative og positive utgaver. Å stikke av kan være en slags negativ terapi. Det hevder mange som har erfaring fra slike ting. Jeg er ikke helt sikker på akkurat dette, men tror til og  med at psykologer anbefaler folk å komme seg vekk en stund når ting floker seg. Å stikke av til Malaga og solrike Andalucia ble fra tid til annen min viktigste terapiform. Mennesket er et sammenlignende dyr, det er en av grunnene til alle plager. Ingen kjente meg. Jeg kjente knapt meg selv. Jeg slapp å sammenligne med med alle som er viktige og oppadstigende og vellykkete i samfunnet. Som regel la jeg meg til der i forkant eller etterkant av mine desperate eksistensielle eller spirituelle ekspedisjoner ved hjelp av apostlenes hester på den gamle pilegrimsveien Via de la Plata fra Sevilla og nordover, hver gang så langt oppover som tiden tillot. Det kunne være 10 dager eller lengre; en gang 3 uker og en annen nesten to måneder. Jeg ruslet ikke bare. 8 til 10 timer med kontinuerlig kroppslig bevegelse hver dag. Sant å si; ingen har vel vandret langs det man misforstått omtaler som ‘Sølvveien’ flere ganger enn det jeg har. Jeg innbiller meg at jeg er verdenst flittigste Via de la Plata pilegrim.

I kjølvannet av vandringsmanien ble Malaga et annet hjem for meg eller en annen hjemløshet alt etter hvorledes man vil se det. Mitt eksil, mitt asyl. Intensive langvandringer krever intensiv restitusjon. Såpass har jeg lært av ydmyke forsøk som ultravandrer med 4 og 5 og 6  lange mil hver eneste dag over flere uker. Jeg resonnerte meg fram til at daffe Malaga er et fortrinnlig sted å hente seg igjen og roe seg ned etter mine harde vandringer. Langsomme ja nesten stillestående dager fylt med treg oppsummering og reorientering; vende tilbake til og få nytt fokus på den normale abnorme livsformen. For et dårlig tilpasset polarmenneske betyr det ikke så lite at Malaga har europas beste klima; mer enn 300 soldager i året og avslappende temperaturer selv i vintermånedene. To ting tiltrekker meg med denne byen; at det aldri har falt snø og at laveste målte temperatur er -0,9 grader i 1891 eller deromkring. Dette er ikke hele sannheten; selv min svinnende tilværelse består av mer enn å innrette seg etter klimatiske forhold.

Egentlig synes jeg at Malaga er ganske intetsigende. Det er lite meningsfyllt å ta seg til når man har oppholdt seg der gjentatte ganger. For en som bare tenker på å roe seg ned noen dager gjør det ikke så mye. Riktignok finnes det en halvferdig katedral og noen fine velutsmykkete kirkebygg og en St. Jakobskirke i mudejarstil, et Picassomuseum og et Cervantesteater. Utallige gode og mange slette barer. Et middelmådig  fotballag. Det teller mye at det er lett å la seg frakte ned dit med et fly fra Bergen. 4 små timer og vips er man ute av en trist verden og borte fra sitt daglige inkurverte fangenskap. Jeg legger meg inn på et billig hotell eller hostal med WIFI og internett for å tenke og skrible litt, strolle ensom og alene rundt i gatene og stikke innom de 3 bokhandlerne og restauranter for spise lammekoteletter med hvitvin om kveldene. Gjerne en halvforlegen prat om ingenting med nordmenn eller svensker ved nabobordet. Kristian F. fra Kolbotn på 78 år husker jeg den dag i dag fordi han hadde noe udefinerbart i sin personlighet som tiltrakk eller gjorde inntrykk på meg. Han beveget seg nesten som et ungt menneske noe som gjorde et hans alder ble en slags paradoks; man ventet på en måte mye mer alder enn hans kroppslige fremtoning viste. Kristian irriterte seg helt åpenbart over det meste; ansiktet hans lyste av ‘nei, dette vil jeg ikke!’; det var som om hele han sa at slikt som dette er jeg overhodet ikke interessert i eller det passer meg ikke. Egentlig følte Kristian et konstant skuffet raseri over at livet eller verden er slik den er; han lengtet etter noe helt annet. Det gjorde at han virket sur og vrien, mens hans vesen egentlig nesten hadde preg av Dalai Lhama med en innebygd vennlighet. Av en eller annen grunn fikk han meg også til å tenke på alt som har med døden å gjøre.Det var som om han bar i seg et budskap som sa ‘glem for all del ikke døden’. For meg som er inne på disse tingene var det lett å registrere at Kristian hadde et nesten ubrukt pilegrimstalent, det så jeg ganske fort av det han fortalte om sin sterke tiltrekning til det å være alene og det å vandre. Ellers var disse stillestående dagene mest av alt lesing; Malagaoppholdene ble en kjærkommen anledning til å aktivisere alle mulige litterære følelser for det spanske fenomenet. Jeg leste hele tiden; på rommet eller utenfor husveggen på bar Picasso i ettermiddagssolskinn eller i den botaniske hagen som er en skuffelse, og overalt ellers. På de målløse rusleturene mine gjennom gatene bar jeg gjerne med meg en bok, ofte helt tilfeldig valgt. Selvfølgelig Jan Morris’  bok ‘Spania’ fra 1964 som hun reviderte i 1979; den hjalp meg til å unngå å bli slukt opp av faktisitet. Det var også ‘Uskyldens museum’  og Krishnamurthis ‘Ensomhet og kjærlighet’ og et kjapt lesedøgn med Roths ‘The humbling’ fordi den hadde så mye stemning til felles med skjebnen til min venn Fernando, og ikke minst en biografi om Franco som jeg syntes tok for lett på at spanjolene i tiår etter tiår hadde et morderisk monster som diktator; mer enn en halv million mennesker mistet livet og over 300 000 stakk ut av landet som følge av denne djevelens andre brutale gjenerobring og politiske rensing av halvøyen for uønskete menneskelige elementer. Nasjonalistene slapp heftig med bomber over Malaga, noe jeg fornemmer enda preger visse strøk av byen. Men Malaga er så mye mer. Jeg dumpet selvsagt borti en og en annen kvinne også, hvordan kan man egentlig unngå det? Norske som søte Irene S fra Oslo eller spanske eller fremmedlandske. Det førte gjerne til noen hvitvinsglass og dersom innfløkte strategiske og taktiske samhandlinger slo til deretter en heftig natt i en hotellseng eller leilighet slik det er å forvente når følelsesmessig nedsultete menn og kvinner møtes. Hva mer kan man si om den slags trivialiteter? Jeg har jo ikke akkurat innrettet tingene slik selv, men gjør som andre ganske enkelt bruk av naturens egne oppfinnelser. Jeg la vel ikke så mye i det; det gjorde heller ikke kvinnemenneskene kan jeg tenke meg. Jeg er ikke noe superselskap akkurat i den tilstanden jeg befinner meg i. Som vi alle vet fører ikke slike tilfeldige nummer til noe som helst av stor eller liten menneskelig verdi.

Dagene  brukte jeg mye til å tenke. Liggende i hotellsengen eller ute på Malaguetastranden øst for fyret ved havnen. Særlig i etterkant av vandringene kunne jeg ha mange gode tenkedager. Jeg kjente at tankene langsomt men sikkert klarnet, tok til å danne mønstre av seg selv, de vokste i meg og steg opp i høyden og jeg fikk mer og mer oversikt over landskapene som jeg lever i. Tankene fant en slags gjenkjennbar form.

Hva jeg tenkte? Det var litt av hvert: Noe glemte jeg selvfølgelig fort, det meste. Noe av tankespinnet ble hengende igjen; fikk verdi for meg; jeg kan like gjerne gripe tak akkurat her: Et ildens øye åpnet seg i meg, jeg oppdaget at jeg ganske lenge hadde levd i formørkelse og blindhet og bare sett overflaten og det andre bestemmer man skal se; jeg hadde ikke forstått at mens jeg lever går det en strøm av spontane nesten overnaturlige følelser og opplevelser gjennom meg. En følelsesmessig underverden som mest av alt ligner på et mytologisk univers kanskje like fascinerende som det egyptiske eller greske eller norrøne. At det er dette universet som definerer meg, skaper livet mitt. Det kom både som en befrielse og som en rystelse.

Jeg forsto endelig at å leve dette livet er noe helt annet enn det jeg hittil hadde trodd. Jeg hadde endelig lært å dø.

Kap.31: “The wickedest man in the world.”

“Basert på systematisk gjennomgang av litteraturen, hevder Paloutzian et al. (1999) at åndelig transformasjonserfaring synes å ha minimal virkning på de ‘grunnleggende’ funksjoner i personligheten (De Fem Store). De hevder imidlertid at erfaringer med åndelig transformasjon kan resultere i dyptgående livsendringer på mellomliggende personlighetsfunksjoners nivå, slik som mål, følelser, holdninger, og atferder. Forskerne fastslår at ‘selv-definerende’ personlighetsfunksjoner (slik som identitet, livsmening) endrer seg på dramatiske måter etter en åndelig transformasjon”. (Fra art. “The Psychology of Religion,” i Annual Review of Psychology, Robert A. Emmons og Raymond F. Paloutzian; 2003)

“Hva du gjør i denne verden er et spørsmål uten særlig betydning. (-) Spørsmålet er, hva kan du få folk til å tro at du har gjort?” (Sherlock Holmes)

“The human species is made up of seven billion subspecies each consisting of one specimen.” (Robert Brault)

“In the end it is not society and its institutions that support us. The only access we have to God is through encounters with other people, not en masse, but as individuals with whom we choose to recapture access to the grace and beauty of the world” (Tom Cheetham)

Jeg har innsett det. Det kom ikke av seg selv. Det tok brorparten av dagene og nettene jeg har levd å innse noe helt enkelt, men allikevel grunnleggende. Nå undrer jeg meg. Hvordan har det seg at jeg går gjennom dager og netter totalt blind for dette ene:

Det som dypest sett utspiller seg i vårt personlige forhold til oss selv, til verden og i forhold mellom mennesker er mysterier; det er ikke satt sammen eller bygd av fakta, mest av alt ligner det på sjamanisme, magi, religiøse fortellinger og eventyr. 

Fornuft? Saklighet? Forstå det som skjer ut fra logikk? Nei, nei,og atter nei; for en uhyrlig misforståelse! Det blir rene forfalskninger! Det som skjer mellom mennesker har dypest sett lite eller ingenting med fornuft og årsaksforhold å gjøre. Det er trolldom, trylleri, alkymi, det som hender mellom oss er hendelser som er hinsides vanlig fornuft og årsaksforklaring.

Denne magien er som regel usynlig, latent, som en ‘sleeper’. Det magiske er noe man bare av og til oppdagerc og kanskje merker at en blir truffet av. Man kjenner med ett at det er krefter i sving som er av en annen natur, utrolig mye sterkere enn det man tar i betraktning som fornuftsvesen, det man våger å snakke om til vanlig. For psykologer  skulle det være nærliggende å ta det magiske alvorlig. Det er ikke slik; de fleste vet ikke hvorledes man gjør det. Vi er trent til å være blinde, døve for slik. Til slutt går vi omkring i en slags faglig dementia eller sløvsinn og innbiller oss at vi forstår det meste. Noen få som har gjort seg kjent med Dionysos tør åpne øynene; de ser fort at man får til en helt annen klasse av meneskelig innvirkning og terapeutiske effekter dersom man gjør det. De fleste psykologer nøyer seg en selvsikker fattigslig faglighet. De lar det bli med det. De har helt mistet sansen for den andre siden, som det heter. De er overhodet ikke i tvil: det de holder på med rekker langt nok under den tidsånden som hersker i dag. Det er som å ta seg frem gjennom vannet ene og alene med hendene og la være å bruke bena.

Først når begynner å få tvil om at alt handler om hva vi gjør med vår språklige fornuft kan man kan bli interessert i de mer skjulte magiske kreftene som utspiller seg mellom mennesker. Mye av magien mellom mennesker er uforstått. Mange ganger er den ganske umulig å forstå. Den kan være dårlig eller god; det kan være svart eller hvit magi. Når man som våre dagers mennesker glemmer den mellommenneskelige magiens kunst blir man ofte hengende igjen med den dårlige, den sorte magien. Overalt ser man eksempler på denne elendigheten; helt syke konflikter og kollegiale hatprosesser på arbeidsplasser, årelange og nedbrytende mobbeprosesser, parforhold der mesteparten handler om å begrense og plage hverandre på alle slags umerkelige måter. Verre er det at fagfolk og behandlere og terapeuter, uten at de vet eller forstår det,  praktiserer dårlig og svart mellommenneskelig magi og påfører sine klienter og pasienter og pårørende mer skade enn gagn. Mange pasientskjebner blir tristere enn de trenger som følge av selvgode og altfor fagsikre fagfolk. Det verste av alt er kanskje det blinde blikket, de døve ørene, de døde ordene som lidende og hjelsøkende personer møtes med i en tørr saklighets navn. De merker det selvsagt, men de vet jo ikke hva det er for noe. Hva som foregår. Mange tror at feilen ligger hos dem selv.

Allikevel; pasientene kjenner ofte det onde som foregår; de har vanskelig for å legge bak seg krenkelsene som fagfolkene påfører dem. De bærer så mye smerte at de ikke greier å tilgi. Jeg har heller ikke til hensikt å tilgi slike fagfolk; jeg vil langt mer forsøke å kaste lys over det de bedriver.

Vi - med vår hjerne og kropp og kanskje særlig den mystiske sjelen som hverken kan sees eller tenkes med fornuften men bare kan nåes gjennom den guddommelige forestillingskraften som vi alle besitter – er innrettet slik at forholdet til andre mennesker innvirker på oss på utallige merkelige måter enten vi vil det eller ikke; vår egen tilstand setter opp en spesiell mottakelig for andre. Det er en kjent ting at man kan bli mer åpne for andre når en er ute å kjøre selv. Jeg tror at det skyldes at når en selv har en skikkelig nedtur eller er i en hjelpeløs tilstand, da får bestemte andre større betydning for en.

Jeg gjenoppdaget magien mellom folk som følge av mitt møte med et bestemt menneske. Når jeg hadde dårlige dager eller var litt ute å kjøre på jobb elelr hjemme ble timene med han en merkverdig beroligende og helbredende seanse; jeg kjente at smertene forlot kroppen og uroen forsvant i sinnet – jeg ble meg selv igjen. Hva i all verden var det dette mennesket gjorde med meg? Hva slags påvirkningskrefter var han i besittelse av? Jeg lånte disse kreftene etter stundene med han og tok dem i bruk i møtet med andre pasienter. det var ingen tvil; jeg ble en mye bedre psykolog på denne måten.

Min veileder og meister, som jeg likte å kalle pasienten min, var i sannhet en helt utrolig figur. På mer enn bare en måte. Jeg sier at han gjorde at jeg gjenoppdaget en magisk dimensjon -  gjenoppdaget fordi jeg nå kan erindre at jeg som barn visste mye om og ofte merket den menneskelige magien.

Blant de få genuint særpregete personer som jeg har hatt gleden av å råke borti gjennom min nedgangsperiode, må jeg fremheve Rubio Lappone. Jeg møtte han mens jeg hadde et studieopphold på Brøset; en regional sikkerhetspsykiatrisk avdeling som ligger i Trondheim. Rubio hadde mer enn 10 år bak seg i psykiatriske avdelinger; først 2-3 år i vanlige avdelinger, etter noen ukontollerbare voldelige episoder i sikrete avdelinger. Han ble av fagfolkene der oppe regnet som svært farlig. Han var farlig en farlig mann, det er ingen tvil om det. Men for meg er han heller den merkeligste og mest ukurante skikkelsen jeg i det hele tatt har hatt glede av å bli kjent med. Jeg så det med en gang jeg sto ansikt til ansikt med han:

- Wow! Dette er ingen hvemsomhelst. Dette er noe annet! Hva kan ikke dette mennensket gjøre av godt eller vondt?

Nøyaktig hvorfor jeg opplevde han som så grenseløst annerledes enn ordinære folk vet jeg egentlig ikke. Jeg er nødt til å gi et detaljert bilde av mannen for å kunne forklare det. Så kan dere vite litt mer om hva man skal se etter hos folk som eier en stor eller eminent sjel. Dette er ting man ikke ser med en gang eller uten et øvet øye.

På et vis var Rubio nesten ubehagelig ordinær. Trivielt selvsentrert som en ureflektert cowboyal guttunge. Med hang til å skryte litt av alt det risikable og oppsiktsvekkende han hadde innlatt seg på. I hverdagen kunne han virke litt grådig. Alt dette er kanskje ikke så rart når man tenker på at fyren hadde sittet innelukket på psykiatriske avdelinger i årevis. På et annet vis var han tidløs eksepsjonell, en som hevet seg opp til høyder andre knapt var i nærheten av. En hypnotisk fremmedartet personlighet med to store stirrende øyne og en fysisk bevegelighet og intensitet og stryke som minnet mest om en kattedyr, en puma eller en sort panter. Han så sort ut. Han kunne skremme meg inn i margen med sin merkelige fremmedhet. Som om han kom fra et helt annet sted, ikke den kjente geografien. Jeg tror han tildels opplevde seg selv på samme måten; som en outsider; fremmed og annerledes. Han strevde uopphørlig med å bli kjent med seg selv, finne ut hvem og hva han var laget av; helt siden barneårene. Han fikk naturligvis ikke noe hjelp til dette i tiden han hadde i psykiatrien. Ingen får noen reell hjelp til dette av disse inntørkete og profesjonelt fikserte fagfolkene. De ble han møtt med behørig faglig og profesjonell avstand og objektivitet av psykiatere og psykologer som om han var et merkelig og potensielt farlig og eksotisk insekt. Fagfolkene så bare trusselen som han representerte, de lagde følgelig til et behandlingsregime som egentlig hadde som mål å kue han fullstendig ned. Koste hva det koste ville av skader på hans menneskelighet og person.

Rubios personlighet rommet et mangfold av hemmelige egenskaper og impulser. Hans personlighet favnet over voldsomme motsetninger og spenninger og uforenlige lidenskaper som han fra tidlige barneår strevde for bare livet med å finne ut av, harmonisere og forene. Foreldrene og slektninger og naboer skjønte tidlig at de det befant seg en annerledes barnesjel på garden. De behandlet han deretter, gjerne med en viss respektfull forsiktighet. På skolen var ingen i tvil om at Rubio hadde noe som ikke fantes hos vanlige skoleunger. Allerede som barn var han merket av en ubestemmelig voksenhet, som om han allerede visste alt det som var å vite om verden og menneskene. Som om han var kjent fra før i verden. Han skjønte fra femårsalderen selv at han ikke hadde noen sjanse til å være som andre barn. Han var bare ikke som dem. Hva han var; det visste han ikke. Han bare forsøkte å være det så godt som han maktet. Om Rubio hadde lyktes og fått en slags åndelig eller personlig veiledning i den kritiske perioden ha den åndelige krisen slo gjennom hadde han nådd langt og høyt. Han fikk i stedet den sløveste form for enøyd undertrykkende psykiatrisk behandling og i allefall ingenting av den veiledningen han hadde trengt i den tiltakende åndelige og personlige krisen han havnet i som ung voksen. Det tidvis nesten brutalt harde og medikamenttunge behandlingsregimet holdt delvis krisen hans i nede og sjakk. Men samtidig deformerte den over tid et praktfullt menneske og brakk i stykker livsviljen hans ned. Han ble til en slags middelaldersk ruinskikkelse av det han hadde vært og kunne ha blitt.

Hans åndelige krise inntraff litt etter litt på slutten av 90tallet. Det er mulig å følge den på nært hold gjennom det han har fortalt og det noen av hans nærmeste observerte. Over noen måneder ble han langsomt tæret inn til beinet av de voldsomme motsetningsfulle kreftene i sin natur; det mørke potensialet som bor i alle mennesker som ikke lykkes med å forene egne indre krefter tok oftere og oftere overhånd og gjorde han til en nesten demonisk figur. Dette mennesket er ‘Norges farligste’, ble det sagt av de som er inne på slikt. Man måtte selvsagt holde han i sjakk; det var det eneste man forsto å stille opp med. Psykiatere er som mennesker betrtaktet som regel av et svært lite format. Mange har vanskelig for å tro meg når jeg sier at psykiatere og psykologer rent sjelelig sett har mindre å fare med enn helt vanlige folk. Jeg tror den blinde faglige utdannelsen de får uten muligheter for åndelig modning er en hovedgrunn.

En ting er i alle fall sikkert; Rubio Lappones natur var ulik og sterkere enn alle andre jeg kjenner og har kjent. Det bodde en utemmet norrøn villskap og stridslyst i hans sinn. Det er ikke til å undre seg over at sverdet var et av hans viktigste symbolder. Han hadde aldri sans for å samle på ting – tverimot ga han lett fra seg alt han skaffet seg – bortsett fra sverd. Han dagdrømte om å få seg en svær samling av sverd fra alle kulturer og historiske epoker. Nåde den som trigget villskapen og stridslysten. Det hendte nemlig i møte med arrogante og selvsikre psykiatere og psykologer. De er det som vi alle vet mange av fortsatt.

På et annet nivå var denne unge intense mannen mild og fredsommelig. Han hadde nærmest en munkeaktig og grenseløst ydmyk og vennlig sjel. Som femåring merket han den henførende følelsen av å være satt inn i et slags lys midt i verden; han kjente en grenseløs kjærlighet til alt og alle i denne verden. Aller helst ville han selv være ingenting, så nært som mulig et absolutt null. En som ikke kunne noe. Som ikke ønsket eller hadde noe å vise frem for seg. En som ikke visste noe. En som var og ikke noe mer. For Rubio kjentes det tilstrekkelig å være. Det var det eneste som var viktig for han. Resten kom av det.

Jeg har mange ganger tenkt at slike som han oftere maktet å finne et livsrom eller en meningsfyllt livsvei i tidligere tider. De utformet gjerne en gangbar livsvei blant stridsmunker eller ørkenfedre og eremitter og åndelige lærere. I vestverdenen og kanskje særlig i Norge i våre dager er fornuftens begrensninger og avmytologiseringen en beinhard mur som det er nesten umulig å komme gjennom for mennesker med åndelig legning. Atypiske og eksepsjonelle naturer overlever knapt barneårene med seg selv i behold. Etter en uendelig  kamp mot en overmektig voksen verden av desperate foreldre og velmenende pedagoger og psykologer makter de sjelden å oppnå voksne status uten at de fremstår som farlige samfunnsfiender, kroniske forbrytere eller uforbederlige sinnslidende. De kommer til en verden som er dem fremmed, som er lukket for deres natur og som setter alt inn på å kue dem ned. Hva annet står da igjen enn et vanvittig motangrep; et forsøk på å bryte en motvillig verden i stykker for å finne en levelig plass for seg selv og sitt? Alt som er lovlig og delvis ulovlig gjøres for å knekke viljen i dem. Kyniske fagfolk finner lett fram til ordninger som gjør knekkejobben. Koste hva det koste vil forsøker man å freddeliggjøre og temme dem. Det kan naturligvis ikke lykkes uten at noen tar skade av det.

Rubio tilbrakte sine siste ti leveår - om man kan tillate seg å kalle det han gjennomgikk disse årene leveår - under utkrøpne repressive regimer på ulike sikkerhetspsykiatriske avdelinger før han etter en tid med tvunget psykiatrisk behandling i kommunal forvaring ga opp og gjorde det enkleste. Han fikk nok, visste at det var nok. Veis ende. Han ryddet og vasket huset. La morgenbladet og nøklene pent til på kjøkkenbordet. Lovens bok lå der han alltid hadde den liggende. Deretter hengte han seg. En sen lørdagskveld mens regnet trommet som et afrikansk stammerituale mot takstenene over han festet han repet i en takbjelke oppe på loftet. Deretter gikk han opp på stolen; sto en stund med lukkete øyne mens han kjente på den knuste linsfølelsen som fremdeles holdt til i han. – Nå er det er nok, hvisket han før han sparket stolen vekk under seg.

Som en vassdrukken gulhvit trestamme hang han livløs i repet med tåspissene såvidt mot gulvplankene. Han hadde i virkeligheten allerede i lang tid vært levende død. Brutt ned psykisk og fysisk av tunge medikamentelle regimer som lå helveteshøyt over det som offisielt regnes som forsvarlig. Han var et unntak som krevde spesielle faglige inngrep. Hva annet kunne stakkaren gjøre annet enn å ta utveien fra et ødelagt liv? Før han hengte seg og hjertet stoppet for godt hadde han brent sine siste åndelige diktutkast i vedovnen. I det enorme musikkanlegget som sto i det lydisolerte musikkrommet hans gikk 5 cd’er med symfonisk og mytologisk inspirert metallmusikk rundt som om de aldri kom til å stoppe. Lydnivået var det han omtalte som terapeutisk høyt.

Rubio Lappone. Han elsket navnet sitt.

Han kom fra et lite sauebruk utenfor bygda Sellanøyri beliggende langt inne i den store Sognefjorden. Født 22.2. 1974 av genuint norske foreldre; faren stakk av kort tid etter fødselen. Han fikk deretter raskt en stefar som først og fremst brukte tiden til å lese og kommentere det som sto i avisen Klassekampen.

Det unorske navnet tok Rubio på en månedlang utenlandstur. Ganske  plutselig la han i en stjålet Porsche ut på en pengelens villmannstur gjennom Europa i 2002. Han fikk med seg sin kjæreste. Han var da allerede langt inne i sin personlige kriseprosess og hadde flere innleggelser bak seg og ingen egentlige utskrivinger. Han truet og herjet og stakk til slutt av hver eneste gang. Ingen turde å stoppe han eller tilkalle politi. I sin poetiske iver - Rubios største interesse utenom egyptisk og norrøn og annen mytologi, sverd og handbak , kvinner og Porchekjøretøyer var poesi og dikt i alle verdens varianter –  hadde han ved en feiltakelse innfunnet seg i den spanske byen Lorca et stykke sør for Murcia. Han innbilte seg at den myrdete dikteren Lorca kom derfra. Han ønsket å komme på nært hold til de omgivelsene som hadde inspirert poeten. Rubio hadde i tillegg til alt det andre jeg har nevnt også grenseløs interesse for myrdete og forfulgte og fordømte og fortapte poeter. De er det mange av. Poesi er beslektet med noe grenseoverskridende og ødeleggende i oss mennesker. Han fikk aldri nok av disse poetene. Den viktigste ble etterhvert den beryktete Aleisdair Crowley, kjent som den ondeste av alle mennesker  og som vi kommer tilbake til etterhvert.

På vandring  langs grusstien som går opp til borguinen overfor byen kom Rubio som da altså opptrådte under  et annet navn i snakk med en urgammel sønderlemmet spanjol som stirret med et magnetisk stirrende blikk på han med sitt ene blodsprengte øye før han utstøtte et munchiansk skrik: ‘Rubio Lappone’!.

Han sa ikke mere. Han vendte ryggen til Rubio og haltet avgårde mens støvet hvirvlet opp rundt de subbende tøflene hans. Rubio sto mående igjen; det gikk opp for han at han endelig hadde fått sitt sanne egentlige navn. Det navnet han hadde vært på søk etter hele livet og som han kjente det fantes et avtrykk av et sted langt nede i sjelens grunn.

- Naturligvis, det er navnet mitt! Jeg og ingen andre er Rubio Lappone. Det er de tjeg er;  den blonde same! Hvor faen har jeg vært som ikke har funnet dette navnet før! Jeg har jo skjønt at et norskt navn ikke har noe med meg å gjøre, jeg hører ikke til i dette overkonvensjonelle folkeslaget! Hvordan kan en skarve spansk gamling på randen av døden få tak i navnet mitt?

- Alt stemmer med dette navnet, tenkte han på nedturen fra borgruinen gjennom det slumaktige strøket der mørke nordafrikaere fra Marokko spilte trommesterk verdensmusikk mellom søppel og løshunderog falne prostituerte.

Han var ikke et sekund i tvil:

- Jeg skifter navn umiddelbart! For et slumpetreff, tenkte han mens han grublert over den anonyme navngiveren sin en gang til.

For oss er det enkelt å skjønne at spanjolen hadde sett noe bestemt. Det skjønte Rubio også. Allikevel lå det et lite mysterium i denne abrupte navngivingen. Rubio ville gjerne bidra til litt klarhet i dåpshendelsen dersom det var mulig. På en bar nedenfor borgen spurte Rubio hvem gamlingen var som han hadde snakket med lenger oppe. Fyren bak bardisken var åpenbart svensk; han så rart på Rubio før han allikevel svarte på stotrende engelsk:

- Åh, det er han vi kaller for ‘Tiago’; han innbiller seg han er en inkarnasjon av Spanias store skytshelgen og en levende martyr. Jeg har hørt at fyren er presteutdannet. Han mistet det ene øyet sitt under borgekrigen; det andre stirrer sykt ut i luften som om han ser noe skremmende hele tiden. Han er stum, han har ikke sagt et eneste lite ord siden krigen;  det sies at han fikk tungen skåret ut og ble kastrert av noen infame anarkister.

Rubio nikket megesigende med et måpende smil mens han tenkte med seg selv: -Fyren sa i alle fall to riktige ord til meg. Det er mer enn nok!

Rubio var blond. Han så samisk ut med skjeve kinnbein og en kraftig rund kvænsk hodefasong. Hva Rubio het frem til dette øyeblikk av gjenfødsel kan jeg av ulike grunner ikke fortelle dere. I alle fall var det gamle navnet hans en eneste feiltakelse, påført han av blinde foreldrene. Han måtte rette opp i feiltakelsen når anledningen til å skifte navn bød seg på denne utrolige måten.

Kap.30: Hvorfor er det lettere å være syk enn å være frisk? Lærevandring i kreftens landskaper

“Min fødsel var den første av mine ulykker” (Rousseau)

“Hvorfor finner vi i alle de store sivilisasjonene, og kanskje i all menneskelig kultur, denne insisteringen på behovet for at personen må forandre seg på radikale måter ?  Vi er ikke tilfreds med den vi er, individuelt eller kollektivt. Selv idealet om tilfredshet synes å kreve konstant innsats fra individet, som vanligvis rives i fra hverandre gjennom indre kamper rundt fantasi, frustrasjon, og håp. I forlengelsen av dette ligger imidlertid den kjennsgjerning at menneskelig eksistens som sådan helt uunngåelig føles å være mangefull på kritiske måter – begrenset når det gjelder muligheten for å oppnå forståelse, plaget av sykdom og død, underkastet partiskhet og gjentatt frustrasjon, utsatt for besettelse fra fremmede krefter fra innsiden og utenfra, og så videre. Hver kultur tar opp og artikulerer denne opplevde mangelen ut fra sine egne antagelser om virkeligheten.”

”Alle religiøse systemer gir oss rituelle programmer, mer eller mindre utarbeidete, av variende typer, som har som primære mål enten å transformere deltakerne fra en tilstand til en annen, eller å markere slike transformeringer. Rituale er kanskje den kreative siden ved religiøst liv par excellence — den arena hvor personen blir skapt sammen med hans eller hennes univers. Dette er alltid en sosial og kulturell handling som gir uttrykk for svært spesifikke temaer og forståelser; eller sett på en annen måte, disse rituelle prosessene kan sies å utgjøre et empirisk laboratorium hvor man bearbeider selvet og verden.” (David Shulman and Guy G. Stroumsa, eds.;Self and Self-Transformation in the History of Religions. New York: Oxford University Press, 2002, s.3 og 6)

 

 

Det hevdes av pessimistiske og svartsynte sjeler at dette mennesket er et sykt dyr. Svært sykt. Nietzsche gjør denne ideen til et vesentlig poeng i ‘Moralens genealogi‘. Men han er ikke alene om en slik tankegang. mange andre tillegger mennesket alle slags innebygde sykdommer og skavanker; at det finnes en feilkonstruksjon, noe grunnleggende galt med selve bevisstheten, med følelseslivet, driftenes oppbygning, at vi bærer på arvesynden i vårt vesen, osv..

Kanskje er det slik det er fatt med oss. At denne utbredte opphøyelsen av mennesket er en villfarelse, en slags innbilsk selvskryt. Vi kan til og med leve med det slik vi alltid har måtte gjøre i vår kronglete vandring gjennom naturens svingninger og opp gjennom historien.

Alvorlig blir denne ideologien først når vi begynner å ta den på alvor. Når det som i bunn og grunn er ment som en hjelpsom metafor for å forstå hvorfor vi er så plaget, blir oppfattet bokstavelig og fulgt opp med praktiske tiltak. Når sykdomsmistanke og helsesøking ligner mer og mer på religionsutøvelse med sine hellige steder og bygninger, roller og ritualer og tabuer. Når vi innretter hele samfunnet og tilværelsen på at vi feiler noe, er sykelige og trenger behandling og forbedring. Det har medført at vi nå befinner oss i skyggen av et ruvende monster av et helse- og helbredelsesfjell.

Selve det å være til tar farge av og dreier seg om helse og helsefremming og perfeksjonering av seg selv i videst mulige mening. De grunnleggende spørsmålene som alle tumler med hver eneste bidige dag:

Er jeg i orden?

Hvordan kan jeg bli bedre?

Hva feiler meg?

Det finnes i mange varianter: Hva slags sykdom har jeg?

Hvorfor går det knapt en dag uten at jeg kjenner på en slags personlig krise?

Alle de små og store uoverenstemmelsene og friksjonene med familie og kolleger som tynger meg?

Hva kommer disse plagene mine av; min harde måte å behandle folk på, glemsomheten og tankekjøret i hodet hele tiden, følelsen av å ikke være god nok, manglende libido, smerter i lysken under løping, vannlatingsbesvær, jeg våkner i svette og angst midt på natten, den sviende fortvilelsen en tidlig morgenstund over mangel på kjærlighet.

Alt dette og så uendelig mye mer er det vi lider av; alle er plaget av noe. De falne og havarerte og brukne blant oss er en selvfølge; de får all den hjelpen vi kan oppvise i form av velmente terapier og prosedyrestyrte innleggelser og innesperringer med tvungen behandling når det blir for gale og vi rusler langs sykkeveien med et svart desperat blikk og to svære steiner i nevene; klar til å forsvare oss mot angrep fra innbillte krefter.

Også de beste blant oss lever i en hengemyr av mangler og plager. Folk stirrer ut i det tause mørket eller inn i tausheten inne i seg selv og spør om og om igjen i stille dyp fortvilelse:

- Hva er det da som feiler meg?

Hva er galt med meg?

Hva kommer det av at jeg ikke fungerer ordentlig?

Hvorfor er jeg ikke ganske enkelt frisk og tilfreds, harmonisk, sunn, lykkelig, i balanse, fornøyd?

V har glemt en grunnleggende sannhet. Dette er selvsagt religionens og syndens og selvbekjennelsenes domene. Det er i dag mest av alt psykiatriens jaktmarker. Det finnes antagelig ikke noen absolutte grenser i psykiatrien for hva et menneske kan feile. Fortvilelse og desperasjon over egne plager og mangler er det viktigste inngangskriterium. Dersom det bare foreligger hos en stakkar, går resten av seg selv dersom man velger å åpne sine personlige dører for aktørene i dette faget. De er bunnsolid skolerte i en avgjørende metodikk: stol blindt på egen diagnostisk teft! Vi vet hva som feiler folk, gi oss bare en samtale!

De bommer naturligvis hele tiden. Det finnes ikke aktive mekanismer som kan sikre at de lærer av sine feil. I dette håndverket eller kanskje man skulle si hodeverket finnes utrolig nok ikke tvil og usikkerhet. Oppfinnsomheten når det gjelder å sette sammen mangfoldet av menneskelige fenomener til passelig overbevisende psykiatriske lidelser er uendelig. Psykiatriens historie er en eneste lang demonstrasjon av denne prosessen. Den mest famøse alle innovative lidelser ble ved et usannsynlig lykketreff satt på formel da den senere stakkars teltboende asylasylanten Arnold Juklerød havnet i psykiaternes grep: ‘symptomfri sinnsykdom’ kalte man tilstanden hans fordi han fremsto som en ustoppelig krangelfant, men samtidig ganske ordinær og normal.

Det er lettere å være syk enn å være frisk. Mye lettere. Man kjenner seg kanskje jævlig med smerter og hjertesorg og denslags, men det er lettere. Da har man et stabilt fokus, man vet hva man har å holde seg til. En ting er det å flyte omkring på livets oseaner og være spill levende og rett og slett frisk og alltid å ha vært frisk. Da venner man seg til å befinne seg i denne særpregete tilstanden og tar den for gitt. Det som er det verste av alt er å gå fra å ha vært eller være definert syk til å bli frisk. Da kastes man på nytt ut i eksistensen og i tomheten, som Heidegger sa det om mennesket. Man føler en slags andregangs utkastethet. Jeg kjenner godt til denne eksistensielle misstemningen.

Jeg leter etter noe solid og håndfast å holde meg til. Et mentalt kompass eller fast punkt å gå ut fra, noe sikkert som jeg kan bruke til å orientere meg etter i livslandskapet. Urgammel visdom kolporterer at alle små og store ting i tilværelsen har en tilmålte tid. Det har å gjøre med å mestre kunsten å vente. Være tålmodig. Ting inntreffer når de skal, når deres tid er inne. Ikke alltid til velsignelse, vel og merke. Det gjør egentlig ikke så mye. Den rådyre Sony Erichson fotomobilen blir stjålet midt i fleisen på meg fra kafebordet på vandringsveien ut fra Lisboa. Noen banker på ytterdøren og har et eller annet å meddele meg. En stemme skriker ivrig navnet mitt i folkevrimmelen. Registerreima ryker på tur oppover i Sogndalsdalen. Den nødtørftige visitten hos fastlegen avslører at betennelsesplagene i bitestikkelen er en aggressiv kreftprosess i prostata som kommer til å følge meg resten av livet. Hele tiden hender det ting. Ifølge visdommen skjer de nettopp når de skal skje. Ikke før, ikke senere.
Mange tror faktisk at det er slik. At bak det hele virker en tung styrelse.

- Kan det virkelig være slik det er innrettet? At ingenting er bortkastet eller overflødig eller tilfeldig, helt ned i bittesmå detaljer har alt sin tid og sin plass. Alt skjer når det må skje, når det skal skje. Grå hverdager og berusende øyeblikk. Eldgammel dame dør brått alene i huset der ute på landsbygda. Godt og dårlig vær. Nyfødte kattunger. Alle og alt under himmelen og andre steder har sin tilmålte tid.

Jeg har lært en liten ting. Man må gjøre bruk av de dyrebare sekundene man er tildelt. Ikke la et eneste lite øyeblikk av livet gå til spille. Hvordan gjør man noe slikt? Det er ikke like lett bestandig. Jeg forsøker i allefall. Orke eller ikke orke. Det er spørsmålet.

Nedturen min ser endelig ut til å være over. En ny fase begynner. Jeg har så langt jeg kan se ikke kastet bort et eneste sekund. Ventet, riktignok, jeg har ventet lenge og vel; men det er noe helt annet når man er kjenner at man er rammet av sykdom. Når man kjenner seg utmattet hele tiden; når trøttheten er så intens og overveldende at man til og med kjenner den mens man sover, drømmer om den. Nå er tiden inne for noe annet. Avgjørelsen er tatt et eller annet sted der inne i mine frontostriatale systemer. Hva rolle jeg personlig spilte i avgjørelsen er jeg usikker på. Resultatet er klappet og klart. Jeg skal vende tilbake til den virkelige verden etter noen tunge læreår i skyggen av nederlag og stillstand og tilbakegang og kreftsykdom og utmattelse. Et dystert eventyr i min elendighets tegn er over, ferdig levd og i gang med å bli fortalt. Et annet kapittel tar til; er det ikke like mørkt så er det vel lysere.

Vårmorgenen er kjølig og tåkegrå i Nordfjord. Luften er fylt av lette regndråper. Utover fjorden mot Tistam trenger den ennå vårunge morgensolen gjennom sprekkene i skydekket og varmer opp landskapet med et forgyllende helliglys. Uten at jeg vet hvorfor tenker jeg alltid på Gud når solen bryter gjennom skydekket og de magiske strålene legger seg som en vennlig hånd som lager himmelstemning i det opplyste landskapet. Dersom verden var slik kunne man med lett sinn leve og dø her. Slik er det ikke. Like bortenfor ligger landskapet i dype mørke skygger. Verden ville være et innforjævlig sted uten solen og annet lys. Jeg har vært oppe av sengen siden før fem. Nattesøvnen min ødelegges i tre-fire tiden av et ubønnhørlig mørke som kommer et sted innenfra. Jeg er redd det finnes mye mer av det der det kommer fra. Jeg har tatt en forfriskende dukkert mellom kaiene i fjorden for å komme meg til hektene. Det iskalde sjøvannet må være godt for noe, innbiller jeg meg. Innbildningene mine er viktige, de er mer enn halve verden for meg. Jeg såper meg inn og vasker og barberer meg stående naken ute i den kalde fjorden når jeg føler for det. Jeg forestiller meg at brannskadene og arrvevet som strålingen påførte meg inne i kroppen har godt av et opphold i det friske fjordvannet. Når jeg gjør det som innbildningene mine rommer kjenner jeg meg bedre. Jeg holder ut så lenge som mulig ute i det friske fjordvannet for å kjøle ned mitt forbrente legeme og hele brannsårene. Jeg stiger forsiktig opp den glatte trappen for å tørke vannet av kroppen min, skjelvende av livgivende frysninger. Jeg føler at jeg er laget av denne verdens stoff. Det kjennes som om jeg er oppstått av vann og til vann skal jeg bli igjen en gang.

Men det er blitt 21. april 2010. Kronologien og samfunnets paragrafer har makten over meg. Klokken er allerede litt over sju, klinisk tid. Jeg er kontorkledd og på plass i bilsetet. Tilnærmet oppegående selv om jeg ikke er i spesielt godt slag denne dagen. Jeg tør nesten ikke klage. Det er ikke tid for å klage denne dagen. Etter alle mine sykemeldinger har jeg ikke lenger rett til å klage ove rnoe som helst. Jeg merker at noe mangler; en kraftløshet eller svakhetsfølelse henger igjen i kroppen og sjelen etter natten. Det er jo slik jeg føler meg stort sett alle dager. Men jeg er i gang, i full vigør som andre normale og normaliserte det er nærliggende å sammenligne seg med. Jeg  er endelig på vei til jobb ved sentralsykehuset i Førde. Fullt arbeidsfør!

Hvem skulle ha trodd det? Iallefall ikke jeg. Litt over en times kjøretur. Ingen pilegrimsferd, men for meg er det allikevel en slags valfart. En ferd tilbake til valen. Opp fra den vesle stillferdige nordfjordbygda der jeg som et overvintrende villdyr har gjemt meg vekk så lenge. Nå er jeg domestisert igjen. Tam. Over det ennå snødekte fjellet på 600mhvor det går en liten reinsdyrflokk med nyfødte kalver og beiter i de snøfrie flekkene i veikantene. Som en målsøkende trekkfugl på vei mot hekkeplassen suser jeg frem over den våte asfalten ned til Byrkjelo og opp gjennom Våtedalen der den lange vinterens utallige snøras ligger oppsamlet som en vond erindring bak de oppbygde jordvollene. Jobbtrafikken går uten hindringer – enn så lenge – geitene som er spesialister i turistvennlig trafikkblokkering under sommermånedene er innomhus tidlig på våren. I langsom hastighet gjennom  det hypermoderniserte veikrysset og rundkjøringen på Skei. Skei er når alt kommer til alt et oppblåst veikryss med en alltid åpen julebutikk. Langsetter det gråsvarte blanke Jølstervannet med røde oppmalte naust nedenfor veien og nedlagte gardsbruk på oppsiden.

Jeg vender tilbake. Litt nølende. For å makte å ta del i den normale virkeligheten kreves det en komplementær mental og kroppslig følelse eller tilstand. Hva den går ut på vet jeg ikke. Jeg er ikke sikker på om jeg besitter den. Nybegynnerens uvisshet preger tankene mine; hva venter meg i den normale virkeligheten ? Hva vil folk si? Forventninger; hva kan jeg greie?Er jeg funksjonsdyktig på jobb? Der folk har fastlagte nøkterne roller å spille hver dag. Velregulerte og finstilte roller for tidsbruk og oppførsel og hvilke følelser det er tillatt å uttrykke overfor medarbeidere og ut fra sitt eget indre liv. Denne normaliteten handler om å holde fasaden mens man presterer det som ventes. Kan jeg leve opp til det man venter i en vanlig jobbhverdag etter mine lange dager ute i ødemarken ? Vil jeg prestere det man ønsker av meg?

Psykologspesialist på psykiatrisk klinikk. Det er den seriøse rollen som venter meg på scenen. Den rollen jeg er tildelt med tilhørende gester og replikker og kulisser. Det er det jeg har å holde meg til.

Jeg parkerer bilen nedenfor sykepleierskolen samtidig som en voldsom regnbyge vasker over parkeringsplassen. Henger på meg den snerte gule ryggsekken som jeg kjøpte for turgåing i Alpujarras for et par uker siden og går forsiktig over dørterskelen til det som er min nye arbeidsplass. Jeg stiger med en usikker mine inn i den dystre sterile bygningen ved siden av den monumentalt stygge sykehuskolossen – det er nesten utrolig at en så heslig bygning kan være et sted for å helbrede folks helseplager. Det er ingen folk å se så tidlig. Jeg merker med en gang den hørbare stillheten i de brukne sjelers lange korridorer. Stillheten her rommer en dårlig tildekket avmektighet. Det er som om alle som har sitt virke her – bortsett fra det lykkelige vaskepersonalet som ingen skjønner er overlegent lykkelig og selvsagt vaktmestrene – aner at det de holder på med ikke strekker til. Det er noe de aller fleste godt kan venne seg til å leve med. Det er vanskeligere å bære at det man bedriver skader mer enn det helbreder. I disse korridorene og kontorene blir tingenes rette orden vendt opp ned. Man møter folks mentale plager og lidelser som om det er en slags innenfrakommende sykdommer som utvikles og dukker opp fra menneskets indre, fra det endogene rommet som man sa i gamle dager. Følgelig rusler unge folk i 20- og 30-årene tafatte og utslåtte omkring på uteområdet med sine ulykkerlige sjeler, iherdig røykende den ene sigaretten etter den andre, med lett skjelving i høyre og venstre hånd som følge av velment behandling og overforbruk av nevrotoksiske medikamenter. All mosjoneringen og friluftsbehandlingen kan ikke gjøre noen blinde overfor det som pågår. Det må være en overveldende smerte og følelsesmessig byrde som driver folk ut over stupet omtrent som reinsdyrene engang ble drevet ut over fjellstup av jegerne, dette avgjørende i menneskelivet drives her under jorden og inn i det usagte, man later som om det ikke er det som setter sitt preg på et menneskes liv og som vrenger sårbare sjeler og altfor sårbare hjerter til en brukket sjel og et knust hjerte. Er det ikke menneskers smertelige følelser og lidenskapelige stemninger som velter lasset ?Som driver oss inn i mørket vi bærer i oss, som vi frykter og forsøker å holde på avstand. Er det virkelig noen som tror at verbalt definerte gener og nevrologiske svakheter er det som fører oss ut i vår potensielle elendighet?

Holde dørene på gløtt, ja det gjør våre svakheter, men det er andre krefter som driver oss inn i deres favn.

Jeg er nå såpass gammel, ja – jeg er såpass skadet av dette livet at i de dagene jeg har igjen skal jeg aldri glemme at det er hjertet som er menneskets viktige organ. Jeg skal aldri glemme å være en slags psykologisk hjerte’spesialist’ dersom det finnes noe slikt.

Men over terskelen, det må jeg denne dagen. Jeg unngår behendig å berøre den skitne nederste delen av repet idet jeg drar i dørsnoren for å åpne døren inn mot gangen der det nye kontoret mitt ligger. Det er  frykten for sykehusbakterier – har aldri spurt noen, men jeg antar at mange andre gjør det på samme måten som jeg. Det er litt over tiden, jeg forsøker å unngå å bli sett av kontorpersonalet idet jeg går gjennom korridorene. Jeg liker ikke at noen skal se at jeg er sen allerede første dagen, etter mine 2-3 år ute av jobb.

De første dagene som psykolog ligner lite på det jeg har opplevd tidligere. Hodet mitt fungerer ikke, jeg går omkring i en slags mental tåke. Jeg merker knapt folk, sitter oppe på sykehuskantinen mellom hvitkledde helsepersoner og lurer på hva har jeg her å gjøre? Legger meg ned på den altfor korte sofaen inne på kontoret for å få tåken ut av hodet. Tilbake til kantinen der oppe for en ny kopp kaffe. Kan dette gå bra? Har jeg noe på jobb å gjøre i denne håpløse tilstanden jeg er i ? Etter noen dager tar det heldigvis til å letne litt, jeg kommer til hektene og klarner mer og mer i hodet. Ser gjennom haugen med henvisninger man har plassert i hyllen min; nye pasienter som skal utredes for ADHD med og uten H og Asperger og andre av de moderne lidelsene. Jeg greier til slutt å bryte gjennom motstanden og setter opp tid for mine første pasienter.
Etter et par uker begynner tingene å normalisere seg. Dagene går, som det heter. Jeg kjører til og fra klinikken hver dag; forbereder meg til avtalene mine og fungerer mer og mer slik det forventes av meg.
Mai, juni, juli august, flere måneder går. En hel etterlengtet sommer kommer og går, som de alltid gjør det selv om jeg som før drømmer om å kunne holde den fast. Leve i en evig sommer.

Lenge ser det ut for å gå den riktige veien. Det har kommet en tilnærmet normal rytme i dagene, som ligner på det som foregår blant normale folk. Jeg er naturligvis innvendig merket av mine år på utsiden. Men sett utenfra ser det meste ganske normalt ut. På samme tid kjenner jeg gradvis noe annet; en tiltagende nesten uhåndterlig trøtthet og energimangel. Tilværelsen ute i samfunnet blir hver eneste dag en kamp som jeg føler at jeg har tapt på forhånd fordi jeg har så lite å sette inn av krefter.
Et par legebesøkene oppe i Volda mot slutten av august med ny MR av hofte og bukk og røntgen på skjelettet er både oppmuntrende og nedslående på samme tid. PSA-verdiene mine stiger igjen ubehagelig fort. Nå er det økning som tilsvarer mer enn 30 % på et par måneder. Kreften er tilbake tydelig synlig og voksende i en lymfeknute i venstre lyske og i hofte og lårbein. Jeg har begynt å kjenne den igjen som vage trykk og verk og smertefornemmelser som til stadighet minner meg på om at jeg lever på låns. Jeg vet nå hvor lett det er å bli lurt av sine egne innbildninger. Alt dette medisinske er egentlig abstrakte bagateller som andre forteller meg, for det meste. Det som jeg merker er den infernalske trøttheten som i virkeligheten er selve Sykdommen som jeg er angrepet av fra alle sider og som sakte men sikkert tvinger meg i kne. Den er en konstant utholdenhetsprøve som på grunn av ulikhetene i styrke bare kan ha en utgang, jeg forstår at jeg før eller senere må kaste inn håndkleet og sukke at nok er nok. Inn i oktober måned går det opp for meg at min tid snart er ute, jeg har ikke mer å gå på, jeg makter ikke mye mere. Jeg prøver fortsatt å holde ut dag for dag, time for time – vil helst at det skal se ut som om jeg holder det gående ut måneden.

Jeg har havnet helt ned i knestilling gjennom disse siste ukene. Det kan ikke fortsette mye lenger. Jeg sleper meg selv inn i høstdager med regn og mørke og frostnetter og ser frem til å kunne gi opp igjen. Det er ingen vits i å la seg plage med to slike dødsprosesser på samme tid dersom man kan unngå det – er det?

Vi har alle en lege å gå til. Jeg har mitt  faste rituale, omtrent månedlige besøk.

- Kurven for PSA-verdier har stabilisert seg mellom 9 og 12.

Dr. Sæle ser mysende bort på meg der han sitter foran dataskjermen. Han har vært en god lege og tidvis en livslos for meg gjennom disse kaotiske årene, selv om han omtales som likesæle på nordfjordsk folkemunne. Hvem går klar folks superkritiske blikk i de ubegrensete forventningers tidsalder? Hvem er god nok når bare det beste er godt? Vi kan vel være gode nok selv om noen er misfornøyde med oss.

Jeg kan dette spillet ut og inn etter utallige legebesøk. Jeg vet hva jeg skal si og ikke si. Jeg sier aldri hvorledes jeg har det, hva jeg føler. Jeg følger opp, som det heter.

-Ja, jeg vet det. Det innebærer at jeg kan betrakte meg som oppegående og frisk, for en periode i allefall. Ikke sant?

- Riktig. Dersom verdiene begynner å stige brått igjen, og det gjør de sikkert før eller  senere, da blir det snakk om ny behandling. Stråling, hormoner, kjemoterapi; alt er mulig.

Han skriver ut en ny resept på mannlige ereksjonsfremmende vitaminer, som han kaller det.

-Du får glede deg over livet så lenge du kan. Du kan komme igjen i mars engang for å ta en ny prøve; i midten av mars eller deromkring. Lykke til.

Jeg hører hva han sier. Det henger igjen i ørene. Det gjør meg matt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal foreta meg. Jeg er ikke den syke mannen jeg har vært i snart 4 år eller deromkring. Den graderte sykemeldingen min utgår i slutten av denne måneden. Da står jeg der, på egne ben, frisk og tidig som det heter.

Jeg forlater kontoret hans, tar med meg brillene og boka ‘Gud leser ikke romaner’ som jeg i mellomtiden har lagt fra meg på undersøkelsesbenken. Jeg kjører bortom Coop’en og apoteket for å gjøre noen innkjøp og hente Cialispakken. Deretter tar jeg meg opp til kafeen hos bakeren på Byrkjelo for å lese Dagbladet og innta dagens frokost. Følelsen av tyngde og matthet henger over meg som er vestlandsk skydekke. Jeg er erklært frisk. Er det det jeg er? Jeg er langt fra å kjenne meg frisk. Etter løpeturen på 15-16 km’er utover til Tistam søndag har jeg knapt fungert. Hele kroppen og sjelen med skriker nei! det er for mye! Den litt for harde løpingen må ha reaktivisert utmattelsestilstanden som jeg ikke har kjent noe til på lenge. De tiltakende smertene i lysken under tilbaketuren ga meg noe å tenke på; de gjorde det nesten umulig å løpe et eneste skritt og jeg har aldri før kjent tilsvarende smerter under løping. Vanligvis virker slike løpeturer som den rene oppbyggelse. Ikke denne gangen. Etterpå har jeg bare vært halvveis oppegående. Søvnen er ikke normal. Jeg føler meg endeløs svak og viljesløs, tingene er for mye for meg og jeg kjenner meg ute av stand til å stå imot trykket fra hverdagene. Er jeg en frisk mann? Er det dette som er å være frisk? Jeg var da aldri slik tidligere; jeg kunne slite med ting men følte meg aldri satt ut av spill eller helt nede for telling på denne måten. Gjorde jeg? Nei. Ikke på denne intense måten der bare vekten av det å leve er mer enn nok byrde for meg.

Kap.29: De synlige og de usynlige: Oppmerksomhetens patologier

“Enough about me, what about you? What do you think about me?” (gammelt ordtak)

“Jeg ønsker selv å leve uten noen nær meg. Jeg ønsker å leve alene. Det at du ikke aksepterer at det finnes slike som meg, skremmer deg muligens. Men vi finnes her ute, alle vi som ikke har lyst å ha med noen å gjøre.”

 (fra et debattinnlegg i BT høsten 2010)

”Reglene for utveksling av oppmerksomhet er et grunnleggende trekk ved hvert samfunnets kultur og avslører mye om dets grunnleggende forutsetninger: Hvem får oppmerksomhet……”/”Uten at oppmerksomhet blir utvekslet og fordelt er det ikke noe sosialt liv. Oppmerksomhet er en unik sosial ressurs, som opprettes på nytt i hvert møte mellom mennesker og fordeles på måter som har sterk inn virkning på menneskelig interaksjon. Kvaliteten i all interaksjon avhenger av de involvertes tendenser til å søke og dele oppmerksomhet. Konkurranse utvikler seg når folk forsøker å sette fokus hovedsakelig på seg selv; samarbeid oppstår når deltakerne er villige og i stand til å gi oppmerksomhet. I kooperativ samhandling fordeles oppmerksomhet til hver person i henhold til hans eller hennes behov, mens den i kompetetiv samhandling domineres av de mektigste. I ekstreme tilfeller monopoliserer visse folk oppmerksomhet mens andre ikke får selv et minimum av oppmerksomhet slik at de kan føle seg inkludert eller synlig”. (Charles Derber 1979)

 “I am an invisible man, (-). When they approach me they see only my surroundings, themselves, or figments of their imagination–indeed, everything and anything except me.”(Ralph Ellison, 1952; i  ”Invisible Man”) 

I denne kjedsommelige og noe selvopptatte beretningen blir vi gjort kjent med forholdsvis villfarne skikkelser, personer som er på avveier i livet og sliter med å finne og holde kurs og retning og fokus. Den handler egentlig ikke om noe som helst, ingenting skjer som har mål eller retning. Som i livet mitt er opp og ned, hit og dit, høyre og venstre, seier og nederlag, amibisjin og resignasjon; alt er ett og det samme.

Personene jeg beretter om? Det er egentlig ganske rimelig at de er ute av lodd. De hører til en epoke i historien til det merkeverdige apedyret da vesentlige ting begynte å forandre seg; det er den løpske epoken da menneskenes kommunikative muligheter ble grenseløse.

For oss som var i gang med det voksne livet kom disse forandringene helt uventet på oss; vi kunne ikke forestille oss at noe så omveltende kunne inntreffe. Hele livsmønstret ble truffet av en hittil ukjent eller undervurdert kraft; der som er sikkert er at ingen kan forutse følgene av slike menneskelige klimaforandringer.

Allerede her må jeg nevne noe annet som opptar meg og kommer til å følge oss: Det er lett å overse at alle former for kommunikasjon mellom mennesker ved siden av andre ting også handler om å utveksle oppmerksomhet, om å motta og gi og fordele oppmerksomhet. Andres oppmerksomhet er jo selve solen som det sosiale livet dreier seg om, alt kretser rundt oppmerksomhetens lys, oppmerksomheten er det som lyser opp våre sosiale liv.

Det som driver alt mennesker gjør; krig og fred og underligheter som nekrofili og bokskriving og hagehold og kjøpemani er vår forheksende trang til oppmerksomhet. Til å bli lagt merke til, sett og oppdaget og beundret og løftet fram og opp av andre mennesker. Det er voldsomt; jaget etter oppmerksomhet er aller mest en slags febersykdom. Som viljeløst flaksende insekter ute i det dype nattemørket blir trukket mot lyset og inn i flammene, trekkes vi mot alt og alle som med litt oppmerksomhet får oss til å kjenne oss bare litt større, litt bedre, litt mer fullkommen; nesten hva det måtte være bare vi kjenner oss oppløftet og verdigere. For å få tak i den oppmerksomheten vi grådig hungrer etter må vi som levende magneter og påfugler trekke den til oss, lokke og fortjene den gjennom å gjøre oss attraktive og store. Som uferdige småbarn løfter vi armene og går opp på tåspissene i vår higen etter å bli stor og større og vokse og bli voksne, som ferdige voksne fortsetter vi å hige etter å bli store og enda større og ese videre ut i alle retninger og dimensjoner. Se på meg! Konsernsjef, sjefspsykolog, mediakjendis, overlege, olympiatopp, øverstkommanderende, statsminister, formann, popstjerne, horemamma; alt handler om å skaffe seg den berusende oppmerksomheten og å kjenne sin egen storhet. Det er jo den genuine rusen! Til og med døende og uteliggere og folk som er midt inne i et selvmord søker oppmerksomhet sin siste sekunder og for alle pengene. Det er en fullstendig gåte for meg at man i største alvor hevder at seksualdriften eller maktviljen eller pengebegjær eller mindreverdighetskomplekser er avgjørende drivkrefter hos mennesker. Det er nesten unødvendig å tilbakevise slike påstander. De som foreslår slike absurditeter gjør det jo bare for selv å sikre seg mest mulig oppmerksomhet.

- Kjære gode Gud høyt der oppe i himmelen eller andre steder, om du kan høre meg, om du kan la din allmektige tanke streife innom meg et lite øyeblikk, da la meg bare bli større, jeg gjør villig hva det skulle være! Bare jeg kan få litt av oppmerksomheten som finnes på denne jord!

Vi hvisker hele tiden slike ting ut i luften uten at noen kan høre oss. Vi er paradoksalt nok – menneskelivet er i seg selv et paradoks – til og med villig til å gjøre oss eller bli mindre bare det fører til at vi føler oss større. Bygater og kontorkorridorer og møterom og bilferger og skiløyper og maratontraseer og til og med luftrommet over oss er fyllt av folk som uopphørlig  jager rundt etter å føle seg større og som aldri føler seg stor nok.

De nye måtene som folk kommunisere på har forandret hele den samfunnsmessige oppmerksomhetsøkonomien, det å søke oppmerksomhet er i ferd med å bli den viktigste beskjeftigelse i moderne samfunn. Den som har evne til å skaffe seg andres oppmerksomhet har fått ubegrensete muligheter. Som vi før har hatt gullrush og rush etter drikkevann i tørketruete områder opplever vi et oppmerksomhetsrush. Oppmerksomhet, det er det eneste det handler om, det eneste som teller. Alt dette har enorme og ennå uoverskuelige konsekvenser for måtene man lever på. Kjente ting og gamle vaner er snudd opp ned. Menneskenes dårskaper er mye enklere for alle å se.

Perioden fra etterkrigstiden til ut på nittitallet er gullalderen med enorm økonomisk fremgang i de landene de tilfeldigvis ble født inn i. Etter århundrene med beinhard livskamp, nød og gnagende næringssorg finner småfolk jobber overalt, alle kan tjene sine penger, vi kan kjøpe det som vi behøver og ved en slags sosial magi oppnår alle noe i nærheten av en middelklassestatus. Dette kommer mest av alt at man har lagt ut et slags språklig dekke over tingene der bestemte ting ikke lenger er tillatt å si eller uttrykke. Å forandre måtene vi snakker på er blitt en vesentlig samfunnsmetode som skal sikre sosial fred og fordragelighet og at ingen føler at de faller utenfor. Rikdom og grådighet etter penger og luksus blir et legitimt yrke, en spesialisert meritokratisert profesjon for de som er særlig utrustet eller beunstiget innefor alle grenene av arbeidslivet. Folk innser at man bare har å godta forskjeller mellom folk fordi det nå engang slik verden er innrettet; den sosiale revolusjonens store likhetside føres stille ut gjennom bakdøren. Alt dette roer faktisk ned folk, rike som fattige, lykkelige som ulykkelige. Ganske mange befinner seg riktignok langt fra toppen av samfunnet; men alle veier ligger åpne og alle har de samme sjansene. Enhver er sin egen lykke eller ulykkes smed. Det som rammer en er følgelig selvforskyldt og fortjent , opp til de øvre lagene har de fleste av oss lite håp om å kunne karre seg uten spesielle forutsetninger. Vi er klar over at det er de delvis medfødte forskjellene mellom mennesker som skaper og former samfunnet, og ikke omvendt. Avstanden til elitene er  like stor som før, vanlige småfolk finner seg til rette med livets faktum og bryr seg lite om å gjøre seg bemerket eller bli berømte for sine prestasjoner som musikere eller spydkastere eller fotballspillere eller suksessfyllte fotballtrenere.  Mange mennesker  greier seg svært så godt uten slike ting, de er ganske tilfredse med å være tilstede under kampen selv om de bare er banemannskap. Ens eget liv er en slags verden i og for seg selv, med sin egen målestokk. Etter noen gode etterkrigstiår kjenner folk seg nesten ontologisk trygge, de har glemt århundrenes kamp og har forventning om et smertefritt og permanent lykkelig liv; verden har gått fra å være en jammerdal til å bli et ok sted å oppholde seg. Samtidig har en ny og langt farligere uro begynt å gjøre seg gjeldende.

Livets lover kan aldri stikkes under en stol; det ubegrensete fremskrittet kan ikke vare og gjør det heller ikke. Gullalderstemningen om nært forestående livslykke er forbigående; ved tusenårskiftet begynner den å metamorfisere og gå over i en ganske annerledes og mye mer motsetningsfyllt samfunnsstemning. Omtrent samtidig med dystre tegn til sammenbrudd i den økonomiske veksten utover på 90-tallet oppstår en enorm kommunikativ omveltning som omfattet så å si hele menneskeheten.

Alt dette er svære samfunnsmessige hendelser; hva med det lille livet som hver og en av oss lever? Hva kan jeg si?

Livet handler nødvendigvis mye om skuffelser og sjeldent om litt lykke, slik  er det for de fleste. Det er lett å innbille seg at ting i livet må forandre seg før man kan oppnå lykke. Som regnbuen og skyggen ledsager lykken livets bevegelse, alltid litt bortenfor der man selv befinner seg. Med sorgens mørke er det annerledes, det er iboende i livet. Det er naturlig for oss å tenke at lykken er et annet sted, i noe annet. Kunne jeg bare reise til fjerntliggende eventyrlige strøk, vinne litt berømmelse for noe jeg har greidd eller utført, få mer penger mellom hendene, gi ut en diktsamling eller en roman, eller møte den rette mann eller kvinne.

I den tiden da mine personer går omkring og kjenner på smaken av livets bitre skuffelse går det bølger av spenning gjennom samfunnet som følge av en helt ny utvikling. Samfunnet rammes formelig av et jordskjelv. Man bruker ofte slike uttrykk hentet fra store hendelser i naturen for å omtale store hendelser i samfunnet; jordskjelv, flodbølge, tsunami. Da forstår man kanskje lettere hvor stort det er. Det å søke lykke er for det meste en liten og individuell sak; det finnes ingen nødvendig sammenheng mellom individers lykke og fremskritt i samfunnet. Det er nedslående, nesten skummelt å innrømme det; fremgang i samfunnet kommer like gjerne samtidig med massemyrderier og massedød og masseulykke. Menneskenes verden er ikke innrettet som en velferdsforening eller et lykkeforbund. Fremskrittet som er på gang i samfunnet skal heller ikke denne gangen medføre at folk ble lykkeligere; de blir bare forført av spenningen og sine egne forventninger.

Det som hadde vært en ganske luftig ide om en global landsby i 60-årene blir på kort tid til virkelighet; store teknologiske forandringer inntreffer nesten over natta. Tilværelsen føles med ett helt annerledes, verden er annerledes. Man gnikker seg i øynene. Det er kanskje riktigere å si at hele stemningen som livet er omgitt av endrer seg. Det føles som om verden og menneskeheten stiger ut av halvmørke daler, de kommer ut i friluft som høyt til fjells eller ute på en vid åpen sandstrand. Vi er kanskje ubetydelige tilskuere til det som skjer, men vi føler oss samtidig som deltakere og kanskje til og med litt som mikroskopiske bidragsytere til en enorm omveltning som fullstendig snudde opp ned på den virkeligheten man befant seg i. Med  vantro og skrekkblandet fryd bivåner vi noe mirakuløst som utspilte seg rett foran øynene på oss; alle stiller seg det samme spørsmålet: – Er det mulig? Det var fullt mulig.

Nesten alle som en av de fullstendig usynlige og anonyme 6,87 milliarder individer som i kraft av sin blotte eksistens herjer en overbefolket jordklode stikker på en måte hodet opp av vannet; de er med på laget, knyttes sammen og blir tilgjengelige og synlige for hverandre, nesten naboer og venner og bekjente. Folk man kan henvende seg til, og som henvender seg til oss. For noen tiår tilbake kjente folk på Sortland eller i Aurland eller i Tønsberg nesten utelukkende folk fra Sortland eller Aurland eller Tønsberg, og gjerne noen få andre fra andre steder i landet og verden. Virkeligheten befant seg den gangen like i nærheten, rett utenfor husveggene og i nærsamfunnet –  resten av verden og dens beboere lå langt unna, milevis unna der ute i det fjerne befant seg alle millionene med fremmede og utilgjengelige mennesker. Dette er totalt forandret. Det skjedde i løpet av utrolig kort tid. Ingenting kan sammenlignes med det som skjedde. Alle folkeslag, alle store og små individer under den uendelige himmelen blir med ett slag tilgjengelige for hverandre: På enkle og billige måter, ved hjelp av munn og ører og øyne og fingre, via lyd og tekster og bilder, kan folk under alle himmelstrøk og fra alle de utallige nasjoner og lokaliteter uten større hindringer kontakte og snakke med og forstå hverandre gjennom datamaskiner og mobiltelefoner og wireless og internett og google og facebook og automatiske oversettelser og andre lignende hjelpemidler. Det er så altfor sant når det sies at menneskedyret er et merkelig dyr – merkeligere enn alle andre dyr tilsammen – folk begynte til og med å ha sex med hverandre ved hjelp av de nye kommunikasjonsmidlene. Det krevde bare noen enkle tilpasninger, så fikk de det til, ofte mye bedre og mer opphissende enn om de møtte hverandre in natura. Mange sluttet faktisk med å praktisere direkte sex, de betraktet det som gammelmodig og unødvendig risikabelt å møte folk som virkelige personer. Hva i all verden skal man med virkelige personer når man greier seg bedre uten dem? Virtuell knulling har mye mer for seg og er mye bedre enn naturmetoden; da kan du fortsatt ha god samvittighet fordi du ikke føler at du har gjort noe galt, hevdet en ung pike som var ganske løsaktig på nettet men svært dydig i virkeligheten. Det fantes individer som satset utelukkende på kommunikativ fjernsex gjennom nye medier. Det ble vanlig å møtes for å praktisere sex ved hjelp av mobiltelefoner eller pc’er på Skype eller Messenger og alle de andre møtestedene som folk mer og mer brukte tiden og pengene sine på. Folk slutter selvsagt aldri med å være merkelige dyr, de fortsetter bare på nye og underfundige måter med hjelp av nye tekniske hjelpemidler. Det er til og med mulig at de vil forsøke å få barn med hverandre eller ta livet av hverandre ved å benytte de nye kommunikasjonsmåtene, selv om man i dag ikke helt ser hvorledes det skal foregå. Det merkeligste dyret finner på og får til alle slags merkelige dyriske ting.

Den nyoppståtte kommunikasjonsteknologien smelter raskt sammen med gammelmodige aviser og bøker og musikkmedier og video og film og reiseindustrien og tilfører dem en ny vitalitet og kraft og grenseløshet. Det som deretter utspiller seg er nærmest overjordisk, det er nesten ikke til å tro, at landegrenser og tusenvis av kilometre og høye fjellkjeder og uoverstigelige språkbarrierer faller bort til ingenting; med ett kan alle nå og snakke med alle; alle kan nåes, alle forstår alle. Ingen spør om tillatelse eller lov om å kontakte den ene eller den andre, det finnes ingen som sperrer og hindrer og stopper den absolutte kommunikasjonen lenger; alle er der ute i det samme landskapet, åpen for alle. Vi lever i en verden, ikke i mange ulike verdener; Babels tårn faller i grus. Menneskeheten er blitt ett kommuniserende folkeslag. Menneskedyrets lange groteske historie begynner på nytt, eller kanskje på en ny omgang med nye sjanser. Noe helt annerledes har inntruffet i menneskeslektens krønike, hvem tør si noe annet? Det som i løpet av disse få årene har skjedd foran øynene på oss er sannsynligvis viktigere enn oppfinnelsen av sabelen og hjulet og skytevåpen og trykkekunsten og antibiotika og motoriserte kjøretøyer. Ingen aner hva denne kommunikative flommen vil avstedkomme. De fleste gleder seg og ser alle mulighetene som åpner seg. Kampen mot den farlige og evindelige kjedsomheten er vunnet; alle kan underholde alle. Individenes følelse av adskillelse og isolasjon og ensomhet kan endelig overvinnes, ingen trenger å føle seg alene og utenfor. Vi er sammen med noen hele tiden, vi er tilgjengelige dersom noen ønsker tilgang til oss.

Kanskje lever vi allerede i en pervertert tid, i den tyranniske og parasittiske oppmerksomhetens tidsalder. Oppmerksomhetsprosessen  har forandret seg i det nye kommunikative samfunnet. Oppmerksomhet som i og for seg er den aller naturligste ting. Katten maler umiddelbart når jeg snakker til den. Den koser seg når den får oppmerksomheten min. Det er en helt naturlig og selvfølgelig ting, både å søke og få oppmerksomhet. Men det ville jaget etter oppmerksomhet er noe annet, det har revet seg løs fra alle bånd og hemninger, det har erstattet alle andre verdier, er blitt den eneste verdi. Vi søker alle oppmerksomhet, vi kjemper om oppmerksomhet. I de gamle tiden steg folk opp fra massen og anonymitet og ble helter og helgener gjennom å ta del i strid og krig og legge ut på eventyrlige ferder. Senere måtte de bli martyrer eller asketer eller ofre seg på en eller annen måte. I våre dager er det bare en ting som gjelder, å skaff seg en plass i oppmerksomhetens lys. Den nye helgen eller hero er kjendisen, en slags oppmerksomhetsparasitt som lik en blodigle har sugd seg fast i den sosiale oppmerksomhetens blodstrøm. har du først lyktes med å suge deg fast og fylles av sosial oppmerksomhet, begynner andre folk og medier som lever av oppmerksomhet og suge seg fast i deg for selv å skaffe seg oppmerksomhet. Oppmerksomhet hører sammen med forfengelighet, folk ønsker å stige opp fra massen, fra den grå anonyme verden der de føler at ingen ser den, de vil vise seg fra, bli vist fram. Koste hva det koste vil. Som ville dyr sloss folk om oppmerksomhet; det oppstår nye former for media og fremvisninger –  som kalles realitetsTV og jakten på alt inkludert kjærligheten – det eneste som står på spill er å vinne eller tape i den ville kampen om oppmerksomhet. Dersom ikke dette er en pervers tid, hva kan da være perverst?

Deg er bare rimelig å vente at noen bekymrete og advarende stemmer kan høres midt opp i all overaktivitet og entusiasme. Ikke alle tror på fornuftens monopoliserte herredømme. Vi som lever i vestlige land har en tendens til å tro at vi lever i et fornuftig regime og at det er fornuften som styrer måten vi lever på. Slik er det ikke; ingen lever livet sitt på grunnlag av fornuft, å leve kan aldri være et spørsmål om fornuft og logikk. Fornuften er en metode, ikke et grunnlag for det å leve. Det finnes ikke et fornuftig liv. Vestlige fornuftsmennesker drives derfor selv om det kan være vanskeligere å se det like sterkt som menneskene i mer religøse samfunn som f.eks. de islamske, av sterke og verdibaserete følelser og emosjoner og stemninger.

- Glem for all del ikke; mennesket er fortsatt det samme syndefulle menneske selv om kommunikasjonen mellom oss forandrer seg. De samme problemene som menneskene alltid strir med og påfører hverandre og seg selv vil gjenta seg, kanskje bare på nye måter. Det er de realistiske stemmene som snakker slik; de viser til historien, de frykter at omveltningen i kommunikasjonen mellom mennesker medfører at menneskenaturens verste sider kan få større spillerom enn de har hatt tidligere og i fremtiden ikke så lett lar seg holde under kontroll. Man kan ikke være så naive at man glemmer den allestedsnærværende ondskapen og dødssyndene og lar dem få fritt spillerom. Skeptikerne ser at den nye kommunikasjonsvirkeligheten medfører en stor og skremmende omveltning i syndens økonomi; de gamle konkrete grådighetene etter makt og penger og kjønn og fråtserier og hemningsløsheter erstattes med en eneste universell og abstrakt synd – den mest skadelige av alle; det endeløse jaget etter andre menneskers oppmerksomhet. Den som i våre dager har evne og mulighet til å tiltrekke seg andre menneskers oppmerksomhet skaffer seg dermed frikort til alt det andre vi begjærer;  pengene, makten, og lystene.

Kap.28: Vandringen sluttføres

“Da innså jeg at jeg hadde blitt myrdet.
De lette etter meg på kafeer, gravplasser og i kirker…..
men de fant meg ikke.
De fant meg aldri?
Nei.
De fant meg aldri.”
(Lorca)

“……I usually speak of detachment and say that a man should be empty of self and all things; and secondly, that he should be reconstructed in the simple good that God is; and thirdly, that he should consider the great aristocracy which God has set up in the soul, such that by means of it man may wonderfully attain to God; and fourthly, of the purity of the divine nature.”(Meister Echart)

“We are no longer participants in a traditional culture; we live in a scientific civilization that is extending its control (-) even to images. It is commonplace today to speak of a “civilization of the image” (thinking of our magazines, cinema, and television). But one wonders whether, like all commonplace this does not conceal a radical misunderstanding, a complete error. For instead of the image being elevated to the level of a world that would be proper to it, instead of it appearing invested with a symbolic function, leading to an internal sense, there is above all a reduction of the image to the level of sensory perception pure and simple, and thus a definitive degradation of the image. Should it not be said, therefore, that the more successful this reduction is, the more the sense of the imaginal is lost, and the more we are condemned to producing only the imaginary? “
(Henry Corbin)

Uten at noen helt forsto hva man satte i verk, eller hvorledes man kom til å gjøre det og det med med de aller beste og reneste hensikter, har det moderne menneskesinnet langsomt blitt brutalt amputert. Amputering er deformasjon; det er også tilfelle her. Kanskje er det alltid slik, at ethvert samfunn må amputere og deformere menneskesinnet på bestemte men begrensete måter for å kunne fungere som det samfunnet det er eller ønsker å være. Kanskje er det å bli voksen og medlem av et bestemt samfunn en påtvunget og halvveis medvillig amputering av sitt eget sinn. Den nødvendige nedkjempingen av spøkelser og overtro og galskap og vrangforestillinger fører lett med seg utilsiktete skader på menneskesinnet som bivirkning. Amputasjonen av deler og områder av menneskesinnet gir opphav til en slags mental fantomsmerte inne i oss selv. Vi kjenner smerte i delene som ikke lenger finnes eller kan brukes i vår mentale husholdning. Resultatet er at i alt vi gjør kjenner vi en ledsagende fornemmelse av forvirring, fortvilelse, tomhet, lengsel.

- Du vet godt hva jeg snakker om, ikke sant? Selvsagt vet du det!

- Du har det jo slik selv.

- Du vet heller ikke hva du skal gjøre med denne tilstanden. Tie eller snakke om den. Bare godta den eller gjøre noe med den. Selv midt oppe i lykken og tilfredsheten kjenner vi en blek og nedstemt fornemmelse. Livet har smak av død og deformasjon. Vi vender oss til og med bort fra dødens skrekkinngytende mysterium; den smaker ingenting. Vi har begynt å skrive våre egne gravtaler lenge før døden inntreffer; vi vet hvordan det vil gå og det er ikke anstendig eller høflig å nære dødsangsten.

I fornuftighetens og den faktuelle virkelighetens amytologiske tidsalder er vi overlatt til den empiriske sansbare verden og alskens rasjonelle bilder og forklaringer. Alt kan oppfattes og forklares i det dennesidige, intet er hinsidig, ingenting er skjult eller mystisk. Det er her du er, det er her du skal danse. Det virkelige er det som fins, det som fins er virkelig. Ingenting annet. Å leve er å flytte brikker på et sjakkbrett, alle rutene er gitt, alle bevegelsene og trekkene er definert. Jeg er overlatt til meg selv med dette stakkars organiske livet mitt med et lite tillegg av mentalitet og sosial forankring, kastet ut i et flatt og tomt ørkenlandskap av saklighet og faktisitet. Utlevert til biologer og psykologer og sosiologer og barneombud som opphøyer seg til helbredere og terapeuter og prolemløsere som kan forklare meg og behandle meg. Snakk med barna; snakk med de gamle, snakk med alle og enhver!

- Men jeg spør; hva faen skal man snakke med folk om? Det kjennes som om jeg legger uttygde tyggegummier inn i min munn og later som om det smaker himmelsk friskt!

Jeg fødes, lever, dør – alt uten spørsmålstegn eller undring. Det finnes ingen hemmeligheter her, intet som er uforståelig, ingen underverden eller overjordisk verden, ingen utveier eller innveier eller oppveier som kan løfte meg opp og befri meg et lite øyeblikk fra definisjonenes kvelende favntak. Jeg er fange i denne ene og eneste verden. Alt er her og ingen andre steder finnes. Her skal du og jeg danse våre livs steintørre dans. Vita seco. Via seco.

Vi har ikke lenger noen levende mytologi som omfavner og legger armene beskyttende omkring oss og tar vare på eller advarer oss i den uendelige tilværelsen. Vi virrer omkring med vårt uutslokkelige lille begjær kamuflert i fornuftens gevanter og til sist dør vi ensomme sammen med vår grådighet; alltid alene og uten noen former for trøst som kan overbevise oss om noe som helst. Kanskje trenger vi det ikke en gang. Fornuften rommer alt, det andre er bare den løpske fantasiens utopier og innbildninger og villfarelser og oppdiktete livsløgner.

Det har vært andre tider, da dette var veldig annerledes.

Da var det synlige og erfarbart virkelige bare en del av det hele, den andre delen hadde menneskene selv frembrakt gjennom sin forestillingsevne og fantasi. Vi levde i en verden vi selv hadde skapt eller vært med på å skape. Den var vår egen virkelighet, den var hjemlig. Selv overfor kulden og ilden, vondskap og lidelsen og alle slags mørke satte menneskene inn hele den fantasikraften de eide for å omgjøre også dette til noe en kunne føle slektskap med og hjemme hos.

I gresk mytologi opptrer tre fryktinngydende og hensynsløse skjebnens gudinner. De omtales under navnet Moirae. Moirae er skjebnens hvitkledde personifikasjoner og de avgjør uten å ta hensyn til små menneskelige følelser livsforløpet til hver enkelt av oss. Moiraene sies å være beslektet med Nornene i nordisk mytologi. Nyx eller natten er deres mor, men de avstammer også fra nødvendigheten (Ananke) og kaos (Chaos).
De tre hvitkledde skikkelsene kommer til oss som Clotho, Lachesis og Atropos.
Clotho spinner livets tråd for hvert enkelt menneske. Min er forlengs spunnet og jeg har berettet om den. Lachesis måler opp lengden på den livstråden som hver av oss er tildelt. Det kan se ut som om oppmålingen er i ferd med å bli avsluttet i mitt tilfelle.
Atropos (romersk Morta) som også kalles Aisa og betyr den uunngåelige er den som kutter over livets tråd. Atropos velger også det enkelte menneskets dødsmåte. Her har vi ifølge mytologien ingen innflytelse; hva mer kan jeg si?

Natten hvisker
det siste ordet
punktum settes
lukker døren
stille bak seg
forsvinner i morgenlyset
meg favner
natten fortsatt
med mitt eget mørke

Hva er da
annet å vente -
omspunnet som jeg er
av livsangstens spindelvev?

Flykt ikke fra angsten, nei
ikke la den unnslippe, gripe den
som ormen gaper for å sluke seg selv

Nærgående klebrige tegn som ikke slipper taket

påminninger
fra varmende verk

i hofte og lårben og lymfe

Jeg gjør det jeg føler jeg må gjøre.
Jeg har tatt til med å sette opp
mitt avsluttende kapitlet

før tiden er inne til å skrive
disse tingene som man alltid kommer forsent til
en advarende pekefinger til seg selv

selv ikke steiner eller fjell
kan man ta for gitt
om de er solide
tidspunktet nærmer seg
da jeg må berette
om en etappe
vi foretar alene.
Jeg kjenner at jeg er behagelig rolig
nesten henrykket av tristheten
Det er jo så uendelig mange
som tar stegene
på denne veien før meg
Hva er det da å frykte ?
Selvsagt; jeg ser ikke frem til det
Jeg vet ikke om jeg frykter det som kommer

En ung venn spurte her om dagen
hvorledes det føles å skulle opphøre, dø snart
som om det var like forestående…

Jeg tenkte meg for lenge om
man får ikke så ofte slike spørsmål.

Med et skjevt smil
svarte jeg:

Jeg er mest av alt
nysgjerrig som
et aldri
dødfødt barn

Jeg har aldri
dødd
før

Bortsett fra smerten

Dagen er over
det blir kveld
natten henter fram
mørket mitt fra et uendlig mørkereservoar
og brer det ut som et hav
over meg

Kap.27: Solvitur ambulando

“God is at home, it is we who have gone out for a walk.”
(Meister Eckhart)

I løpet av en iskald januar måned i 2010, den første normale vinteren på mange tiår, tror jeg det må være, begynte jeg å føle meg nesten normal og mange ting som hadde ligget i mørke demret for meg. Jeg merket at mitt årelange eksistensielle forsvinningsnummer hadde nådd et vendepunkt eller noe i nærheten av det, og nærmet seg slutten. Tre år med opplevd og innbilt og antatt og konstatert kreftsykdom var over, i denne omgang. Kreftsykdom er som oftest mye mye mer enn bare en medisinsk konstatert sykdom. Min kreft var endelig tilsynelatende i tilbakegang, det kunne jeg føle på kroppen min. Noe var annerledes, jeg følte meg sterkere og mer robust. Min samtidig selvvalgte og påførte forsvinning ut av det sosiale oppmerksomhetsfeltet var opphørt; jeg forsto at jeg måtte vende tilbake til de andre, måtte finne den lange veien inn eller ut i samfunnet. Jeg måtte finne meg tilrette med å få synligheten tilbake, og bli noe bestemt for andre igjen. Bli hørt og sett. Observert og lagt merke til. Vist oppmerksomhet, stilt krav til. Jeg må finne ut hvorledes jeg skal og må  oppføre meg som om jeg er fullt ut nærværende og tilstede.

En kjede av spørsmål fulgte:

- Hvordan skal nå dette gå?

- Går det an for meg en gang til?

- Greier jeg å ta opp tråden igjen og vende tilbake til den slags liv?

- Er det det jeg ønsker meg?

-Jeg greidde å ‘avpsykologisere’ meg selv disse årene. Det tok meg omlag ett år. Jeg var faktisk godt ferdig med psykologidentiteten min. Omstendelig hengte jeg av meg alle lagene med psykologstaffasje, plagg etter plagg. Renset meg selv fra alle de klebrige forestillingene og ideene om at jeg ‘er’ psykolog.

- Hvorledes kan jeg gå tilbake til rollen som psykolog? Er det mulig? Når man har mistet lappen må man jo kjøre opp på nytt for å vise at man er kjøredyktig; kanskje jeg først må gjennomgå psykologskolen enda en gang?

Jeg må stille på jobb igjen. Det er et nakent faktum. Hverken mer eller mindre.

Ta imot plagete og hjelpsøkende folk på det lille minimalistiske kontoret mitt under trappen. Jeg er mest av alt glad for at det er et eget toalett innenfor kontoret mitt, tatt i betraktning plagene mine etter stråleskader på blære- og tarmfunksjoner. Åpne datamaskinen og DIBS, lese de tørre hurtigskrevne henvisningene fra fastleger og andre psykologer om mentale helseplager som gir rett til mental helsehjelp. Hente det som heter pasienten på venteværelset, alltid litt forsinket for å virke travel og viktig. Hilse vennlig og varmt og deretter gå ned til kontoret under trappen. Sette oss ned i stolene, ansikt til ansikt med hverandre. Få i gang en slags personlig samtale. Varighet ca. 1 time. Late som om jeg vet eller er i stand til å finne utveier og løsninger på livets og sjelens floker, finne ut av villfarelser og irrganger og elendighetene vi alle roter oss inn i. Skrive journaler, lage rapporter tilbake til fastlegene. Psykolog igjen, dager ut og dager inn.

- Kan jeg greie dette?

- Hva med mitt eget nyfunne liv? Hva med meg og mitt gjenoppdagete indre selv, min nyoppdagete stakkars sjel?

- Vet jeg ikke for mye nå om min egen og alles hjelpeløshet?

Om psykologenes og de andre terapeutenes arrogante uvitenhet og den enda større hjelpeløsheten som er bygd inn i mentalehelsesystemets logistikker? Om hvorledes vi alle tvinger hverandre til å trippe rundt i korridorene keiserens nye klær, med lånt og avledet visshet og styrke, og rett til å uttale oss om dette og hint?

Jeg bestemte meg for å bruke det tidsrommet jeg hadde igjen for redusere noen av de problemene jeg  fortsatt merket i mitt sykelige legeme. Jeg hadde noen fattige uker på meg før jeg skulle ut av den kjære usynligheten min. Siden slutten av oktober hadde jeg vandret omkring på Iberias landeveier. 10 lange sunne solrike uker vandret jeg stort sett i mitt eget selskap med ‘antikreftprogrammet’ i ryggsekken. Etter nyttår vendte jeg nesen hjemover for å få svar på det ene avgjørende spørsmålet:

- Hva har jeg nå i vente?

Mot slutten av januar måned fikk jeg altså beskjed fra den trivelige professor O. Klepp om at alle objektive medisinske funn tydet på at kreften hadde blitt slått tilbake:

- Du kan og bør betrakte deg som frisk, sa han med sitt lune smil og på sin sedvanlig seriøse måte. Det er nok aktiv kreft et eller annet sted i kroppen din. Ikke i prostata lenger, det vet vi etter de siste vevsprøvene vi tok . Men PSA-verdiene er såpass høye at det ganske sikkert er aktive kreftceller et sted der inne, antagelig i skjellettet ditt. De er akkurat nå på vikende front, ser det ut for. Du kan følgelig ta det med ro en stund, vi har bedre tid nå.
Etter en liten diskusjon om et underordnet men viktig tema skriver den omtenksomme professoren ut en resept på noen pakker med Cialis-tabletter; dersom jeg skal tilbake til det normale livet  kan det være bra med kjemiske hjelpemidler. Erfaringen viser at disse tablettene har flere gode virkninger på ens mannlige funksjon. Alle ting teller om en skal tilbake til livet. Deretter er det over, doktoren skriver meg ut av sykdommens beskyttende rom.

Vandringen og det den medfører av nesten automatiske forandringer i livsstil hadde åpenbart gitt meg et helsemessig overtak. Jeg er ikke i tvil om at den forandringen som har inntruffet i min helsetilstand kom mens jeg gikk og gikk og som følge av all gåingen –  slik langvarig gåing medfører for meg en fullstendig omlegging av hele min livsstil. Jeg drikker vann hele tiden, jeg spiser lite og aldri sukker og fett og slike ting, mest frukt og grønnsaker. Jeg tror jeg får i meg en bedre balansert diett og riktigere mengde av sunne stoffer og fettsyrer, jeg slutter å spise brød og drikke all denne omega-6 rike melken jeg elsker hjemme. Og jeg er ute i lyset og luften og solskinnet hele dagen, fylles opp til randen av kreftdempende D-vitaminer hver eneste dag, fra morgen til kveld. Jeg føler meg supersterk, jeg er i konstant og ekte bevegelse, jeg kjenner at kroppen og stoffskiftet forandrer seg og gir meg en følelse av å være sunn og sterk og uovervinnelig. Uknuselig. Jeg var på offensiven igjen. Samtidig følte jeg meg bedre, faktisk normal og frisk uten at jeg er helt sikker på hva jeg mener med å føle meg slik. Noe hadde forandret seg i kropp og sjel. Jeg følte meg annerledes og på et vis mye bedre.

- Du ser godt ut, sier folk til meg.

På kreftavdelingen med folk i rullestoler omgitt av alskens livreddende ledninger følte jeg meg som en juksemaker. Men allikevel, på tross av all denne nyvunne helsen følte jeg at noe var galt. Jeg surret rundt i uvisse, forvirret. Jeg var nesten lamslått, i en slags krisetilstand.

- Frisk; et eneste magisk ord og dermed var alt forandret, ingen vei tilbake. Det er nesten verre å bli fisk enn å bli syk, å gå tilbake til et normalt liv er nesten alvorligere enn å skulle gå mot død og avslutning på livet.

-Herregud, hva skal jeg gjøre nå? Jeg måtte ta fatt på livet i samfunnet igjen. Utskrivning fra mitt selvlagde usynlige asyl. Følgelig måtte jeg kontakte arbeidsgiver og saksbehandler i NAV og orientere dem om at jeg definitivt ville være tilbake i april måned når sykemeldingsåret mitt var omme. At jeg ville bruke resten av tiden til å rehabilitere meg så mye som mulig. Etter noen dager hadde jeg et møte med avdelingslederen, fikk vist mitt nye lille kontor på klinikken, bortgjemt i gangen utenfor Post 1 og hilse på leder for poliklinikken der jeg skulle få abeidsoppgavene mine fra.

- Ok, tenkte jeg og merket en slags tristhet. Det får gå som det går. Den tid, den sorg.

Jeg hadde heldigvis enda litt tid igjen å forberede meg på det som skulle komme. Jeg trengte sårt de ukene som var igjen. Først noen rolige og ettertenksomme vinteruker med stillesittende skriving hjemme i Utvik i selskap med katten ‘Oddmar’.

20. mars går jeg nok en gang ombord på Malagaflyet i Bergen for å fly nedover til mitt kjære Andalucia. Jeg har tenkt å vandre noen uker og samtidig gjøre research for skriveprosjektet mitt. Jeg tar meg en tenkedag i Sevilla før jeg starter. Kvelden tilbringer jeg med noen vinglass på en bar etter å ha plassert ryggsekken i det nyetablerte herberget i Triana. Jeg har er i selskap med en med en arabisk utseende belgisk kvinne som skal ta bussen til Guillena i morgen. Hun er høy og slank med sort hår og arbeider for Oikenprosjektet som rehabiliterer unge kriminelle ved å ta dem med på gjennom lange pilegrimsvandringer. Hun skal vandre noen dager som veileder for ungdommene og deres støttepersoner. Kanskje møter jeg dem i en landsby langs caminoen om noen dager.

Neste formiddag pakker jeg ryggsekken og etter en enkel frokost på takterassen legger jeg ut på den åpne landeveien i kjølig marssol. Gjennom de travle sentrumsgatene bortenfor Ole’ Backpacker som overnattingsstedet heter, skrevet med hvite bokstaver på en rød hvimpel strukket over gaten. Jeg rusler over broen over Guadalquivir mens jeg småprater med en hvithåret pensjonert danske som tilbringer noen feriedager i Andalucias og Sevilla. På den andre siden av elven svinger vi pratende inn i sidegatene mot pilgrimsveien nordover i retning av fjellene og Extremadura. Dansken forteller at han er 67 år, han har tenkt å prøvegå de første 10-11 kilometrene av pilegrimsruten; kanskje vil han gå hele Via de la Plata neste år.

-Det føles greitt med litt følge, tenker jeg.

Jeg har en god følelse i kroppen idet jeg legger ut på på denne eldgamle pilegrimsleden. En egen hemmelig vei gjemt der ute blant alle de andre veiene, bare for den som ønsker og trenger å være pilegrim. Jeg kjenner på følelsen av å være alene i et stort forehavende. Jeg er ute på den åpne veien, jeg går gjennom det åpne landskapet. Overlatt til meg selv, tankene mitt, ryggsekken med alle tingene som jeg trenger, bena som fremdeles kan og vil gå. Landskapet som tar imot meg, nesten som en kjærlig omfavnelse. Alt er kjent og kjært på denne veien, jeg, trenger bare bare la bena gå og sjelen fly; resten går mer eller mindre av seg selv.

- Er det ikke kjedelig og ensformig, spør du? Gå hver dag, uten noe større å underholde seg med?

Jeg trenger ikke tenke meg om for å svare: –  Nei, det er ikke kjedelig, overhodet ikke!

Det er faktisk ikke dumt å gå flere ganger på den samme pilegrimsvei. Når en går samme vei flere ganger kan man konsentrere seg mer om seg selv og det man er opptatt med; man trenger ikke være så sterkt neskjeftiget med alt det usikre og praktiske som dukker opp underveis på ukjente veier.

- Pilegrimer bør ta seg tid til å gå den samme ruten flere ganger!. Det er mitt enkle råd.

En turbulent og kald vinter har satt tydelige spor etter seg i det Andaluciske landskapet og på vandringsveien. Det voldsomme vinterregnet har herjet hardt nedover åsene og gravd seg dypt inn i åkre og jordsmonn. Dype sår som bare er begynnelsen på enda dypere sår. Noen steder har rasende bekker skåret far over veien som mange steder nesten er fremkommelig for en vandrer. Den store eleven har i ukevis gått over sine bredder og lagt igjen sand og jord utover breddene. Tjukk seig gjørme dekker veien langs elvebredden og gjør det til en håpløs oppgave å ta seg fram til fots. Etter noen få skritt klistrer den seige gjørmen seg fast under skoene i lag etter lag, etter 5 minutter kjenner jeg det  som om jeg går med tjukke blysåler  Det finnes bare en måte å komme seg framover, og det er ved å gå utenfor selve tråkket. I tretiden går jeg inn i Guillena som er det første overnattingstedet. Jeg legger turen innom herberget nede ved idrettsplassen, selv om jeg ikke har tenkt å gi meg med gåing i dag. Tidligere har jeg alltid gjort et stopp her. Ikke denne gangen. Jeg går for min helse og trenger mer intensiv vandring. I det basalt utrustete herberget treffer jeg flere andre pilegrimer, blant andre en ung tysker i rullestol som vil forsøke å ta seg hele Via de la Platas mer enn 1000 km’er. Jeg møtte han igjen to uker senere og da så han allerede ut som en slags Tarzan i rullestol, brun og smilende og muskuløs. Etter en kort praterunde i baren ved siden av herberget legger jeg ut på veien igjen for å komme meg til Castilblanchos de los Arroyos  som ligger 19 km’er videre nordover