Eselbro

“Fødselen ga oss alle en dødelig gift” (Epikur)

“As a genius of construction man raises himself far above the bee in the following way: whereas the bee builds with wax that he gathers from nature, man builds with the far more delicate conceptual material which he first has to manufacture from himself. In this he is greatly to be admired, but not on account of his drive for truth or for pure knowledge of things.” (Nietzsche)

“If God told an angel to go to a tree and pluck caterpillars off it, the angel would be quite ready to do so, and it would be his happiness, if it were the will of God.”
(Meister Eckhart)

“a person in becoming, generates the laws of his own becoming?”
(bearbeidelse av Ammons)

Mennesket er det regelstyrte dyret; på godt og ondt. Menneskelivet, som dypest sett er mørkt og kaotisk, går sin abnormt regelbundne gang overalt på den herjete døende kloden vi oppholder oss på. Merkelige skikkelser fra merkverdige folkeslag klamrer seg til sine ubønnhørlig utleverte skikker og ritualer og prosedyrer som om det skulle være det eneste mulige og som det som oftest også er. I den kjølige morgensolen går noen stakkarslige og tilsynelatende frie kvinner som levende roboter milevis over ørkensanden, smilende og syngende for å skaffe seg friskt vann. Et annet sted langt unna står overvektige og kunstig solbrune nordboere med dårlig samvittighet over turen til treningstudioet og rusler heller en av sine utallige kveldsturer i vintermørket med de overforete oxytocin-induserende hundene sine. Disse kveldsturne kan være enerverende, men folk som holder hund lever noe lenger enn hundeløse. De fleste av oss følger de reglene vi er utleverte til, gjør så godt vi kan, gjør jobben vår som det heter. Dvs. om vi er så heldige at vi har regler og et liv, en vannkilde og en hund og en jobb å gå til. Tross all glans og oppstasing og forgylling; vi må ikke glemme at den menneskelige idyllen aldri er annet enn en falsk overflate; et slør, en nødvendig maske som skjuler utallige grufullheter og sorger og stille fortvilelser som ikke har og som aldri kan få noe navn. Det er ikke til å unngå at mange har rettet de fortvilte øynene sine opp mot den overveldende stjernehimmelen eller den flammende solnedgangen og hvisket spørsmålet inn i tomheten som om det skulle finnes svar der ute: Hva i all verden er dette menneskelige, dette alltid nesten syke mennesket? Det må da finnes noen eller noe der ute som bryr seg om oss, som kan ta imot vår fortvilelse?

Vi har gode grunner til å spørre. Som et omseggripende umettelig monster tar denne menneskeheten som vi tilhører og er lenket til kvelertak på hele kloden og alt som lever. Det finnes knapt et uberørt sted, alt er forgiftet og redusert, det finnes ikke det minste gnist av organisk liv som ikke er berørt av menneskemonstret. Himmelrommet herjes av utallige flyvende farkoster. De syv verdenshavene gjennompløyes av svære grådige fartøyer. Stillheten og det man ikke kan tale om er for lenge siden kvelt til døde av ustoppelig synging og snakking og skriving og dialoger. Det finnes ikke den minste ting som er usagt eller uskrevet. Selv filosofien som en gang for lenge siden handlet om å undre seg over verden og tilværelsen er et pensum og et fag.

Som allerede nevnt, livet går sin  vante og skjeve gang. I den tilsynelatende tørre hverdagsligheten kan de som besitter følsomhet nok for slike ting oppdage mystikk. Akkurat her begynner denne beretningen; på et bitte lite bortgjemt sted i Sogn og Fjordane, der det mest innadvendte og minst ekstragavante folkeslaget i hele vårt vidstrakte land lever: Her slåes ikke på stortromma i utrengsmål. Det er i alle fall slik det har vært like frem til det siste.

Over det nordlige og indre vestlandet faller et iskaldt høstregn som har vart flere dager. Det er ikke frost; folk fryser allikevel og kjenner kulden helt inn i hjertet. Alle ting er innhyllet i et klebrig slør av regndråper som for noen minutter siden var små isklumper noen hundre meter lenger oppe i luftlagene. For sensible sjeler med tendens til å overgeneralisere føles det som om det kommer til å være like hustrig til evig tid. Alltid regn, alltid vått, aldri mer sol og varme. Disse lysfattige høstmånedene er en merkbart stillere tid i fjordlandet. Støyende bobilturister fra allerede glemte sommermåneder har forlengs vendt nesen hjemover til sine kriserammete euroøkonomier nede på det europeiske kontinentet, de vestnorske riksveiene ligger igjen som halvtomme blodårer i landskapets vasstrukne legeme. Resttrafikken går nå til og med uten problemer på det beryktete veistykket med navnet Norges verste riksvei mellom Innvik og Olden. Med vår tids sans for paradokser har dårlig vei blitt en turistattraksjon; folk oppsøker veikaoset midt på sommeren med håp om et lite øyeblikk å få oppleve noe som er ekte vestnorsk. Det får de selvsagt. Men sent på høsten er alt så annerledes; temperaturen har sunket de siste ukene; den er nå like over null grader. Yr.no’s langtidsvarsel melder at den kommer til å synke enda lenger ned de kommende dagene. Det betyr vinterlig ruskevær og kanskje snø. Den lange vinteren er like om hjørnet også her nede i lavlandet. Veikantene og oppgangene er overalt fulle av råtnende gult og brunt og oransje løv. Hageglade pensjonister og sykemeldte og arbeidsuføre som har tro på at de får leve iallefall fram til neste sommers fargeprakt  har satt de nye tulipanløkene dypt ned i den mørke og kalde jorden; nærbutikkene skjønner hvor det bærer hen og selger ut løkpakkene til halv pris så nært vinteren.

Vi skuer ut over landskapet som lyser opp i vakre høstfarger under oss mens vi langsomt svever ned gjennom den høstgrå luften som en slags reportasjeengler; vi er utsendt av høyere makter for å rapportere om noen interessante jordiske hendelser som har med endringer i menneskesjelens tilstand der nede å gjøre. Vi har fått med oss at det er mange her nede som er opptatt av engler og at de til og med holder englekurser; noe vi tar med et lite skjevt smil i munnviken. Hvorledes kan man være opptatt av engler og holde engleskole og samtidig knapt bry seg om sjelen? Sin egen sjel, mener jeg? Engler er jo i virkeligheten en slags sjelepsykologer, faktisk de eneste som har direkte tilgang til sjelen. De hører sammen, de eksisterer i kraft av hverandre. Sjel, det er noe alle mennesker kan ha og må ha –  de må bare selv finne ut av hvorledes de oppnår det de er gitt. Mange blir dessverre selvhenførte eller henførte av den ytre verden, de finner aldri ut av det. Den mest alvorlige hindringen for å vinne sin egen sjel er det vi kaller incurvatus in se, eller det å være innkroket i seg selv og bortvendt fra den himmelske stråleglansen som sjelen stammer fra. Mange her nede lever i det mørket som kommer av bortvendingen fra det dypeste i tilværelsen.

Jeg forklarer disse tingene til assistenten min som er helt uerfaren på slike oppdrag. Disse tingene er elementære, men jeg våger ikke å hopper over noe på hans første oppdrag. Vi tar i alle fall oppdraget vårt med det aller største alvor. Våre overordnete oppe i det aller høyeste har en gang for alle postulert at forandringer i menneskesjelens tilstand kan være av stor fremtidig betydning og derfor alltid bør og skal undersøkes nærmere. Det får ikke hjelpe at de personene det er snakk om mange ganger er ganske ubetydelige og enkle sjeler som foretrekker å leve et stille og anonymt liv uten innsyn fra andre. Når det gjelder sjelelige kvaliteter kan man ikke gå ut fra ytre ting som skjønnhet eller rikdom og status og pondus eller sofistikering, dette er aldri mer enn en blank overflate. Folk med høy utdannelse eller stor rikdom eller begavelse kan være lutfattige og de rene analfabeter når det blir et spørsmål om sjelens kvaliteter. Mange ganger er det nettopp slik det er, at jo mer man er opptatt med å vinne frem i verden og forbedre sitt ytre liv, jo mindre utvikler man og vinner sin indre sjel. Sjelens indre kvaliteter bestemmes gjennom helt andre egenskaper som er lite synlige for våre vanlige øyne. Ofte er det de ydmykeste og mest skjulte sjelene som er sanne og ekte juveler og besitter de underfulle egenskapene som vi alle trakter etter og lengter etter å bli belyst av. Sjelens domene lar seg aldri kultivere og pleie kun gjennom staffasje og alskens utvendigheter. Folk her nede i materialismens og faktisitetens hengemyr tror ikke lenger på sjelen, tenkeevnene deres er oppslukt av en slags forvokst virkelighetssans og de tror at det er bare det som kan konstateres ute i det faktiske som eksisterer. Det gjør det nesten lettere for oss å gjøre våre observasjoner i ro og mak fordi vi gransker noe som ingen tror finnes. Man må huske at sjelen er det i menneskene som befinner seg utenfor tiden og innflytelsene fra den ordinære virkeligheten; det er derfor at åndelige personligheter lærer at man må bli som barn for å komme inn i himmelriket. Sjelen er alltid ung, den eldes heller ikke. Samtidig er sjelen det eneste som kan være stabilt og seg selv hele tiden og ikke forandre seg iløpet av et turbulent liv. Tvert imot er det jo slik at den enkeltes særpregete personlighet som forandrer seg mye gjennom livet blir påvirket både fra de ytre erfaringer og fra de indre sjelelige erfaringene.

For å løse oppgaven vi er pålagt har min himmelske assistent og jeg selvsagt gjort grundig research på forhånd og gjennomgått og lest alle relevante overjordiske og underjordiske journaler i saken – for ikke å forglemme de jordiske ; vi trenger vel ikke understreke for noen at menneskelivet fortsatt blir behørig nedtegnet på alle tre nivåene og ikke bare i de famøse skattelistene som folk er så opptatte av her nede. Vi har tenkt å foreta en første stopp i vår usynlige engleflukt foran det store nordvendte stuevinduet i et eldre trehus ved en ganske imponerende vestlandsfjord; som engler vet vi alltid hva vi skal med en gang selv om det kan gå med litt tid å komme dit. Mens vi svever ned  mot bestemmelsesstedet vårt kan vi ute på den åpne fjorden se at det ligger et skrikende signalgult fartøy med en masse ukjente tekniske innretninger ombord; i det vi passerte over kaianlegget nedenfor kirken hørte vi en skikkelse snakke om at man er i ferd med å legge fjordkabel for å skaffe bedre internettforbindelse til folk i den bortgjemte bygda. Det er ikke ofte vi tilkalles til slike utbygder på denne jorden, men det har forekommet noen ganger sjeldne ganger. Interessante sjelelige fenomener trenger så absolutt ikke bare å forekomme i store bysentra der mange mennesker flokker seg sammen. Sjelen kan faktisk frembringe det meste selv om den er mutters alene, ut fra seg selv. Ofte skjuler det mest sublime sjelelivet seg i de mest underlige menneskelige skapninger. I en annen utbygd like i nærheten som vi besøkte for noen år siden gjaldt det en annen mannskikkelse, denne levde i bygda Reed. Som ung var denne mannen utvilsomt en av bygdas vakreste gutter og menn etter hva bygdas godt modne kvinner kan fortelle. Mennesker og engler har felles en svakhet for og lar seg lett forføre av ytre skjønnhet. Men mannen som var gitt det mektige navnet Arnvald var i overkant sky og hemmet, han kom seg aldri til å snakke eller si noe når andre hørte på. Om han hadde noe å si, eller hva han sa når ingen var tilstede vet vi dessverre lite om. Når folk så på han unngikk han blikkene, han stirret ned i bakken et sted og helst til venstre side. Det var sjelden eller aldri at noen hadde direkte kontakt med blikket hans. I helgene og ved festlige anledninger ble alt annerledes; han inntok gjerne anseelige volum av hjemmelagd brennevinsprit fra velstelte flasker med en merkelapp der det sto ‘Stensaker’ på; mannen forandret på samme tid ganske radikalt sin personlighet og væremåte. For å si det sånn, folk kjente han knapt igjen. Han ble unormalt utadvendt og høylytt, og gikk ofte skrikende og brølende langs tomme bygdeveier på lyse sommernetter; mange mente at han lignet en dyrisk villokse. Den tausheten han omga seg med når han var i sitt vanlige jeg hadde nok satt uheldige spor. De eneste ordene han fikk ut av seg var tre ord: “Sos og poteter”. Ingen hadde selvsagt mulighet til å finne noe ut om mannens sjelelige liv under slike omstendigheter. Hans sjel er derfor fremdeles et mysterium, ingen fra våre høyere kretser ser lenger noen sterke grunner til å undersøke han noe nærmere. Når et ellers stillferdig menneske ter seg nærmest som en dyr under påvirkning fra rusmilder er det et dårlig varsel når det gjelder sjelens kvalitet.

Det må være klart at den sjelegranskingsoppgaven som høyere makter har pålagt oss å finne ut av er krevende og ikke lar seg løse ved hjelp av mer vanlige menneskelige fremgangsmåter. Disse er altfor usikre og fører som regel med seg at sakene kommer opp på nytt og på nytt igjen. Man blir sjelden enige om en endelig vurdering. Det holder ikke for de høyere maktene som forlanger klarhet for alle pengene. Før vi går i gang med våre viktige observasjoner fininnstiller vi derfor den angeliske tankesfæren som vi alltid har med oss slik at vi kan lese menneskers tanker direkte; det kan vi lett gjøre uten at de merker det og det gjør det mye enklere å utføre oppdraget. Sjelens kvaliteter lar seg bare observere i all stillhet og utenfor oppmerksomhetens rampelys fordi dette lyset gjør dem usynlige. Det hemmelige englehjelpemidlet betyr at vi mye lettere trenger inn til sjelens dypeste mysterier og kan til og med oppfange tanker som ble tenkt for en tid siden og som kommer til å bli tenkt i nærmeste fremtid. Det eneste som kreves for at det går an er at tankene vi kommer i kontakt med har en indre verdimessig sammenheng. Det er akkurat på dette punktet våre fremgangsmåter gjør at vi har en kjempefordel framfor vanlige jordbundne journalister som har mye mer strev enn oss med å lage undersøkende reportasjer om usynlige små mennesker som er så marginale og bortgjemte at man knapt vet å finne noe ut noe om dem. De må som regel tråkke over grensene som beskytter folks privatliv for å ha noe interessant å berette om. Slik er det altså ikke med de metodene vi  bruker. På den andre siden benytter ikke vi englejournalister telefon eller internett  slik mer jordbundne journalister kan. Nok om det, vi har mye å gjøre og tar på oss menneskeblikk-briller og pusser og legger på plass engelvingene slik at vi kan gå for å være helt vanlige jordiske skikkelser i tilfelle noen forbipasserende skulle ha evne til å se slike som oss, før vi forsiktig kikker inn gjennom vinduet og inn i et stort rødt rom der alle veggene er kledd med bøker hulter til bulter. For oss englevesener er det er underlig å se at disse stakkars menneskene må lese så mye som andre har skrevet for å føle seg informert. Det å ta inn i seg ting utenfra er ikke alltid bra for ens egen sjel.

Dette er det vi kan skue der inne: Foran oss har vi en sett utenfra lite oppsiktsvekkende og ganske anonym mannsperson. Han må være middelaldrende og dermed definitivt over livets middagshøyde. Det er ikke det at han virker særlig gammel, heller tvert imot. Han har nesten noe barnslig over seg, til tross for at han er blek og ser slitt eller syk ut og har markerte rynker rundt øynene sine og i ansiktet. Vi vet godt at misforhold mellom faktisk alder og indre alder har noe med personens sjelelige tilstand å gjøre. Dette lover godt. Mannen er litt overvektig, iallefall virker det som om han føler seg slik. Fra noen nedstøvete militære dokumenter fra 60-tallet  vet vi at han har blå øyne og er 176 eller 177 centimeter høy, noe som ikke sier oss engler så mye fordi vi varierer hele tiden i fysisk fremtoning. ‘Det med blå øyne er ikke riktig’; jeg merker tanken hos assistenten min og ser selv at han har rett. Mannens øyne er brunlige og brungrønne, uten at det spiller noen større rolle. Ytre fysiske kjennetegn kan være fullstendig villedende.

I lange perioder er han sykemeldt med diffuse plager fra ulike steder i underlivet. Blæren fungerer i og for seg, men ikke tilfredstillende; mage-tarm funkjonen medfører endel ubehag og mange komplikasjoner. Han er for alle praktiske formål det man omtaler som impotent eller uten seksuell  funksjon eller drift – som med oss engler plager det ikke mannen noe større å være aseksuell. Det er lenge siden han har traktet etter noe så ustadig som menneskelig kjærlighet. Det finnes mange plager og lidelser i menneskelivet som når det kommer til stykket ikke er noen stor ulempe. Hans aseksualitet hører til disse, den har heller sine fordeler. Det aller viktigste for oss er det som er helt utvilsomt; mannen som oppholder seg der inne i det røde rommet er i en langvarig personlig krise. Krisen er det eneste som er stabilt med han. Den er blitt et fast holdepunkt. Det å oppfatte seg som utsatt for en alvorlig personlig krise er en slags beskyttelse for han, mot andre mer moderne og overflatiske måter å betrakte det som hender med han. Han vegrer seg sterkt mot å la seg definere av såkalt vitenskapelige måter å tenke på om det som mennesker utsettes for i livet av plager og ulykker. I sitt svært så stille indre har han forhåpninger, han håper at krisen vil føre med seg et vendepunkt i et liv som er stagnert på alle de måtene et liv kan stagnere på. Mannen har bak seg en 35årig yrkeskarriere som psykolog og lite annet. Inne i mannens hode eller tankesfære surrer en tanke så intenst at det virker forstyrrende inn på mannens normale tenkevne:

- Det er det jeg har fått ut av livet.

Tanken virker litt tvangspreget, det som er sikkert er at den er ubehagelig. Den gjør at han kjenner seg rastløs og kvalm. Den er blitt et monster som plager han dager og netter. Det hender at han våkner brått fra en ellers urolig søvn badende i svette og full av en gnagende angst over dette ene, at han er psykolog. Mange vil mene at det er latterlig for en psykolog å ha det slik. At andre tenker sånn hjelper han lite. Han lurer på når han tok beslutningene og gjorde valgene som bestemte hva han ble til og hva slags liv han fikk. Kunne han ha gjort noe annerledes, blitt noe han passet bedre til og følte seg mer tilfreds med? Og ikke minst tenker han; kunne jeg ha praktisert psykologi på en annen måte som hadde vært mer redelige og sannferdig overfor folk som trengte min assistanse, og ikke en slags juksemedisinsk etterligning? Men disse profesjonelle betenkelighetene er ikke alt, på langt nær; han grubler over andre ting også:

- De fleste godtar at å å leve er å befinne seg på en skinnegang. De aksepterer det som kommer i deres vei som om alt er i skjønneste orden og det ikke spiller noen rolle om livet selv stagnerer eller ikke.

Slik er det ikke med vår mann. Han stiller krav til livet. Som om ikke alt det andre han sliter med er tilstrekkelig, yrkeskarrieren er blitt et verkende eksistensielt sår for han. Folk tenker gjerne at har man vært psykolog, så går man rundt med en viss tilfredshet over det man har oppnådd. Å være eller ha vært psykolog er da ikke så ille. Dette er helt feil, slik er det ikke. Mange tror likeens at psykologyrket beriker livet. Dette er også helt på viddene. Det gjør det så å si aldri. Man trenger ikke få med seg mange aviser eller nyhetssendinger får å få med seg den gruoppvekkende sannheten: Man blir ikke et godt menneske av å være psykolog, man trenge overhodet ikke å være noe godt menneske. Det har ingenting med saken å gjøre. Det å være psykolog kan lett kombineres med alle slags grymheter og lugubriteter. En psykolog kan være en hvilkensomhelst jævel. En faglig god psykolog kan samtidig være alt som er galt eller vemmelig; psykologisk barnemishandler, pedofil pornosamler, sykelig gnien kollega som utnytter alle andres pengepunger til det ytterste, sjalu koneplager, obsessiv butikktyv, patologisk herskesyk som oppfatter andre som farlige utfordrere til egen makt, uhelbredelig sexjeger som sikler etter å pule alle han eller hun kommer over, mindreverdsplaget underslager, livsfjern hasjrøykende alkoholiker. Vår stillesittende mann har møtt og kjent disse stort sett lite belyste variantene, overalt der psykologer er profesjonelt bekjeftiget på klinikker og universitetskontorer. Det er ikke til å unngå; han blir trist til sinns når han tenker tilbake på all den tiden han har vært beskjeftiget som middelmådig psykolog for ulykkelige sjeler ute på landsbygda, og han mumler tankene sine ut i luften:

- Helt fra starten, i 1969, da jeg tok til med mine psykologistudier, ønsket jeg meg noe ekte, sannferdig, noe som betydde noe for meg i det nære livet. Noe som ga meg en følelse av respekt, som kunne bidra til å høyne den dypere livsfølelsen. I hvert fall ikke det motsatte, et yrke som skjerpet følelsen av meningsløshet og tom forfengelighet og som forflatet livet mitt. Men det var slik det ble! Mest av alt var det et merkelig tørt rollespill stappet med trivialiteter og bagateller, egentlig et narrespill! Jeg gremmer meg over så mye av det jeg har levert, det meste! Til å begynne med der inne i Sognefjorden var jeg ikke engang tørr bak ørene, helt grønn; men slapp unna med det! Senere slet jeg med andre begrensninger og skavanker; psykologer slipper lett unna med sine dumheter, som de så lett kan kamuflere som eller bak faglighet. Det utrolige er at man utdannes til profesjonalisert blindhet! Å greie å dekke til øyne og øre og ikke lenger få med seg hvorledes de menneskelige tingene er innrettet! Alle disse som egentlig er ofrene mine; uvitende pasienter, pårørende som ikke har noe valg, alle må de for å greie å håndtere sitt eget indre liv underkaste seg nye former for vantro og overtro kledd i fornuftens gevanter!

Den resignerte mannen tar en kort pause der han lar tankene sine surre gjennom tingene litt mer. Så fortsetter han tankerekken sin:

- Jeg har når sant skal sies aldri hatt peiling på hva jeg holdt på med! Se på mine kjære og ukjære kolleger i faget! De følger faglige motestrømninger uten forbehold, sosio- og nevro- og bio- og genetikk, hver ny fagmote oppfattes som et fornuftens gjennombrudd for menneskeheten. De som jeg er en slags moderne frenologgjeng, hele bunten, men noen i gjengen er verre enn de andre!

Det er lett å innse at mannen vår av en eller annen grunn har resignert. Det er en forståelig reaksjon. I tillegg til et generelt svartsyn er han sterkt selvkritisk. Det gjør at han for det meste sitter for seg selv og grubler. Det er  ikke kommet så langt at mannen synes synd på seg selv. Der går en slags grense; selvmedlidenhet holder han seg for god til. Skal vi englevesener si vår mening allerede her så virker det mer som om han ønsker å stille seg selv til doms. Dette er faktisk noe vi liker; at mennesker bevarer evnen til å sette et kritisk lys på seg selv og være sine egne dommere. Det var jo meningen helt fra deres begynnelse. Men dette er slettest ikke rett sted å gjøre rede for våre vurderinger. La oss derfor fortsette med våre observasjoner av dette menneskets sjelelige tilværelse, for det er det vi sikter mot:

Mannen har altså ikke tenkt å la seg selv slippe billig unna. Han ønsker å komme fram til, felle en dom over seg selv og sitt liv. Han godtar ingen lettvinte utveier, skal til bunns i sakene sine. Dag ut og dag inn befinner han seg tungt sittende i en utslitt lenestol som for han er en slags domsstol. Huset han bebor er fullstendig mørklagt som for å melde fra til all verden at det for alle praktiske formål er å betrakte som ubebodd. Dvs., mannen ønsker ikke besøk eller andre former for selskapelighet. Han har mer enn nok selskap med seg selv. For det meste sitter vår mann i timevis uten å foreta seg annet enn de sparsommelige håndbevegelsene som er påkrevd når man drikker en kopp kaffe. Det går riktignok med endel kaffe, men i sum blir det ikke så mye bevegelse ut av en slik beskjeftigelse. Mye av menneskenes enorme bevegelsesrepertoar har blitt omgjort til sport de siste hundre årene. Ingen har så langt lyktes i å gjøre kaffedrikking til en sportsgren. Som følge av periodisk inaktivitet er mannens aldrende kropp i langsomt forfall; det kommer på toppen av plagene i kjølvannet av sykdom og behandling. Han kjenner godt til alt det oppmuntrende som forskningen har funnet frem til om betydningen av fysisk aktivitet for helse, men mener samtidig at det ikke er nok å vite. Man må også ville. Det gjør han ikke. Kanskje er hans sjel i forfall dersom det er riktig at bevegelse er viktig for sjelens helsetilstand. Man vet ikke noe sikkert om denne sammenhengen til tross for opphopning av uhorvelige mengder med psykologisk og medisinsk fagkunnskap.

Han foretar seg altså så å si ingenting utover dette å tenke grundig gjennom sin egen vanskelige situasjon og sitt ganske så traurige liv. Noen blant vennene eller kollegene eller naboene ville sikkert mene at det virker som om han har gitt opp på en sykelig måte, og at det offentlige hjelpeapparatet bør gå inn med målrettete tiltak.  Det å gi opp uavhengig hvorledes man gjør det betraktes i våre dager som symptom på bakenforliggende sykdom eller sykdomsutvikling. Det mannen omtaler som sin alvorlige personlige krise som han på egen hånd trenger å finne ut av og løse på sin måte er derfor egentlig en enda mer alvorlig psykiatrisk lidelse. Ingen som er noenlunde velinformerte i moderne psykiatri nytter lenger slike uttrykk som ‘personlig krise’ når folk er såpass ute å kjøre med sin egen person; man er skjønt enige om det i slike tilfeller handler om aldri å overse underliggende psykiske lidelser. Mannen er ytterst oppbrakt over at noen tør å målbære et slikt syn; dersom du er mer enn bare lunkent interessert i forskjellen vil du få god anledning til å høre mer om den senere i beretningen når mannen begynner på sin egen fortelling.

Mens han strever med sin personlige krise oppholder han seg mesteparten av tiden innendørs i sitt beskjedne hjem. Han bebor et eldre skatteoppmålt trehus bygd på tjuetallet i bygden Utvik i Sogn og Fjordane. Det vesle vakkert beliggende stedet nede ved fjorden har vært hans hjemsted siden begynnelsen av 90-årene. Selv om han føler seg som en fremmed, opplever han bygda og fjordlandskapet som vennligsinnet og eksotisk, han trives så godt at man med god grunn kan stille spørsmål om hvorfor mannen ikke beveger seg utendørs med alle de fordelene som vi har lært oss at dette har. Mannen er mer eller mindre sykelig alt etter hvorledes man definerer begrepet syk. Av og til kan man stille spørsmålet om han er mer sykdomsopptatt enn syk, men det er ikke opp til oss å svare på slik ting. Legene, som er de riktige å spørre, har gitt opp å skille på slike ting. Syk eller en følelse av å være syk, det spiller ingen rolle.

Enten det er slik eller slik, vår mann  har vært stadig lengre tidsrom ute av normal funksjon siden våren 2007. En dag skjedde det at han ikke orket å stille på jobb lenger etter at han hadde et nervøst sammenbrudd; det inntraff tidlig i juni 2008. Det som skjedde ligger litt i tåke for han, men han kan huske at han etter å ha fått sykemelding av sin fastlege i dagevis uten å foreta seg noe nyttig satt gråtende nede ved fjorden uten å bry seg med noe som helst. Etter en tid gikk følelsen av oppløsning over, hans indre kaos roet seg sakte men sikkert ned. Han har hatt mye tvil rundt uttrykket ‘nervøst sammenbrudd’, det høres umoderne ut og lite passende for en velutdannet psykolog. Han har til slutt bestemt seg for at det er det som ligger nærmest det han opplevde. For noen få tiår tilbake var det ganske vanlig å snakke om at folk hadde et sammenbrudd, gjerne med ‘nervøst’ foran uten at man egentlig tenkte på nervesystemet når man brukte ordet. Folkepsykologien låner gjerne ordene sine fra ulike områder uten å være nøye med at betydningen er helt den samme. Han opplevde det som om hans indre følelsesmessige kjerne eller det som holdt han sammen som person gikk i stykker som en skjør krystallvase og at denne følelsen av å være knust har fulgt han siden. Den har aldri forlatt han, selv etter at han til sist begynte på jobb igjen. Dersom man så godt etter merket man det knuste uttrykket et sted i blikket hans og i måten han uttrykte seg på. Han henviste ved en andledning til at den store tjekkiske forfatteren Franz Kafka i sine notater snakket om ‘det uknuselige’ i mennesker – han kommenterte med sin litt trøtte og rustne stemme at det finnes jo ingenting som er uknuselig i oss mennesker når vi blir håndtert på den galest mulige måten. Utover dette hender det at folk han treffer undrer seg over hva han feiler; mannen har gjort det til en strikt vane å si kun en eneste ting:

- ‘Jeg er ubrukelig’!

Mannen har kjent den istykkerslåtte følelsen hele tiden etter det nevnte sammenbruddet. Han er skråsikker på at sammenbruddet kom av at han over tid ble frosset ut og trakkassert av to eller tre eller fire misunnelige og ondsinnete kolleger på arbeidsplassen som sto i halvskjult ledtog med den psykiatriske avdelingsoverlegen som var hans nærmeste overordnete. Hvem vet helt nøyaktig hvem og hvor mange som står bak i slike prosesser? Noen er fullblods plageånder, det skal bare litt åpen svakhet til hos en kollega, så viser de uten forbehold sitt sanne jeg. Det er nesten som om de skulle ha et instinkt for plaging og trakkasering; det ligger der inne i dem bak den høflige overflaten og venter bare på en god anledning. Men de fleste er bare delvis med og vil helst ha en fot i begge leire for alle tilfellers skyld. Etter en såkalt nervekollaps hverken maktet eller turde vår mann å vise seg i kontorlokalene der han hadde utfoldet seg med engasjement og allminnelig forventet dyktighet i mer enn 10 pliktoppfyllende og oppofrende år. Han snakket aldri et lite sekund mer med de nevnte medarbeiderne som han hadde hatt omgang med hver bidige arbeidsdag i så mange arbeidsår. Han var blitt en slags persona non grata; av en eller annen merkelig grunn kunne ingen av de tidligere medarbeiderne lenger ta vår manns navn i sin munn. Fra å ha vært et naturlig midtpunkt i årevis ble han ikke lenger omtalt av eller blant dem. Mange folk i omgivelsene på sykehuset og i Førde ellers visste vel om dette fenomenet; de snakket noen ganger litt forsiktig om det ved passende små anledninger fordi det var litt pussig. Man visste ikke helt hva man skulle tro, noe som jo er ganske typisk for slike sosiale hendelser som ikke passer inn i vår offisielle versjon av virkeligheten. Naturlig nok hendte det at en eller annen litt mer enn gjennomsnittlig distre person glemte seg bort et øyeblikk og kom til å nevne det forbudte navnet: Det ble møtt med en usynlig hominoid mur bestående av en blanding av urolig forlegenhet og isende taushet. Slike usynlige murer som mennesker reiser mellom seg for å unngå ubehageligheter og andre sannheter finner man antagelig oftere enn man vanligvis tror.

Den nesten kriminelle utfrysingen og det som fulgte etter den hører til de utallige uoppklarte hendelser av lignende type på norske offentlige og private arbeidsplasser. Trass i mye uforpliktende verbalisering og løst snakk og tom oppmerksomhet om å hindre og slå ned på slike ting finnes det i realiteten ingen virksomme organer eller instanser som har evne til å håndtere disse hendelsene. Lite av det man forsøker å få til lykkes. Det er som om ikke svømmedyktige personer blir engasjert som livsreddere på en badestrand. Min beskjedne mening er at det er ikke så sikkert at man kan få noe særlig mer til i slike saker. Livet er mange ganger altfor komplisert. Når det gjelder personlige forhold er det en ting som er sikkert som stål; vi er alle sammen mye bedre i teorien enn i praksis, og stort sett er det tilfeldighetene og naturen eller tiden selv som sørger for at tingene noen ganger ordner seg til alles beste.

Livet går også videre, sier man gjerne. Det har det gjort også i dette tilfellet.

Vår manns sørgelige personlige vanskjebne som sammen med andres lignende skjebne koster samfunnet og skattebetalerne dyrt står i sterk kontrast til en rivende og positiv samfunnsutvikling som setter full gass på de i overkant av 100 000 menneskene som er beskjeftiget i alle de vidunderlige 26 småkommunene i denne delen av Norge. Jeg har inntrykk av at folk som lever i dette fylket elsker å føle at det er her de lever og hører til. Lokalradioen i Førde og de stolte små lokalavvisene viser hver bidige  dag en overstrømmende entusiasme og beundring for alle de spennende prosjektene som settes i gang og utvikler seg i bygdene rundt omkring fjordene. Noen ganger går det riktignok dårlig, men da forsøker man stort sett å la være å omtale fiaskoene eller rett og slett ikke nevne dem i det hele tatt. I denne enestående idylliske delen av vår klode eksisterer den en slags usagt enighet om at hos oss skiter man aldri i sitt eget reir. La oss for all del se på alt det flotte og rosverdige som vi greier å få til! Det reises svære bruspenn og strømledninger over fjordene og enorme vindmølleparker langt ute i havgapet, det drives milelange tuneller gjennom de gedigne fjellmassivene og settes i gang nye moderne veianlegg over en lav sko. Ytterst i fjorden ligger Måløysamfunnet som har omgjort seg selv til by og lever høyt på fiskerier og lakseoppdrett og rådyre offentlige festligheter. På den andre siden av Nordfjorden har Eidfolket dratt seg opp etter håret for å få distriktsopera som har satt opp noe så kulturelt skjellsettende som en fotballopera med tema fra Norges verdensklassenivå (den skåres til 10 som tilsvarer himmelsk i VG) og en evig uforglemmelige seier over Brasil. Det neste er at den underfulle fotballkampen som Gud ganske sikkert medvirket i fremføres gjennom salmesang under søndagsprekenen eller en takkegudstjeneste i en av de mange vakre gudshusene eller stavkirkene i fylket. I den stolteste av alle stolte bygder -det finnes amge slike i fjordfylket – kalt Breimsbygda eller i gamle dager ‘Bredheimsbygda’ arrangerer man midtsommers en storstilt country music festiva. Arrangementet har svære kulturelle ambisjoner, men virkeligheten i sommernatta fyllt med sjablongaktige coutrytoner domineres av  tusener av forfyllete harryer som stavrer rundt omkring på gressmarker og i veikanter med konstant åpen pisseluke.

I det dypeste Indre Sogn genererer vesle Sogndal fotballklubb annehvert år eller så enorme mengder lokal entusiasme og glede ved til stadighet å rykke opp i Tippeligaen for året etterpå dessverre å rykke ned igjen uten ledsagende lokal entusiasme. Sognefjordens halvskjulte verdensarvbygder blir år om annet utpekt som de mest eksotiske feriesteder på hele vår menneskeoverbelastete klode; verdens aller største turistskip glir inn gjennom fjordene nedlastet med tusenvis av naturhungrige japanske og amerikanske middelklasserikfolk og pensjonister mens lyseblå diselrøyk henger mellom fjellene. Bresentre og nasjonalparker og skianlegg og kunstsentre og bokbyer popper opp i utbygdene rundt Jostedalsbreen. Et særtrekk ved den prosjektglade aktiviteten er at man ikke understreker hvor store og mektige eller gedigne tingene er; det gjør man jo andre steder som i New York eller Dubai. Her inne ved fjordene snakker man heller motsatt om verdens minste butikk eller verdens minste bokutsalg, som om det er litenheten man er ute etter. Kanskje er det ganske enkelt et uttrykk for at man mener at ‘smått er godt’; tatt i betraktning hvor smått alt er her inne har man vel ikke noe valg.

- Går det an å komme nærmere paradiset? – Hva mer kan et aktivt fortravlet fjordmenneske ønske seg i en plaget verden?

Vår skikkelse i lenestolen er derimot ikke i begivenhetenes sentrum. Han befinner seg definitivt på sidelinjen og enda lenger ute. Ikke for det at det gjør så mye. Han er lettet over å slippe å henge med og delta i jaget. Han en av mer enn 600 000 likesinnete mennesker i Norge som utsettes for en intens offentlig oppmerksomhet fordi de ikke lenger har lyst eller ork eller vilje til å være sysselsatt ute i den normale virkeligheten. I den tidvis noe opphetete diskusjonen om slike personer kalles det å sitte slik uten å ville gjøre noe samfunnsnyttig og bidra til felleskapet for ‘utenforskapet’. Dette er et litt klossete uttrykk man har lånt fra det svenske språket fordi det er vanskelig å finne et godt norsk uttrykk eller fordi svenskene som så ofte ellers var mye tidligere ute enn oss med å rette oppmerksomheten mot slike suspekte personer. Folk som finner på og tar i bruk slike nye uttrykk føler nok at det er en slags fremskritt og at de vet eller forstår litt mere enn de gjorde før. Hvorfor skulle man ellers lage slike nye ord og uttrykk?

Den aktuelle mannspersonen hører altså med i ‘utenforskapet’ som må sies å være en ny sosial klasse. Han vet det ikke selv fordi han har aldri hørt uttrykket. Han ville i alle tilfelle ikke bry seg noe særlig fordi han har funnet seg til vel rette med sin tilværelse; det er nettopp slik han vil ha det. Han vil ikke tilbake til verden fordi han makter det ikke lenger. Men han er heldig stilt og slipper unna å tenke på dette fordi han følger ikke med i slike ting. Han har helt gitt seg med å lese aviser og har hverken fjernsyn eller radio fordi han følte seg invadert og forfulgt av disse mediene som det heter. – De tar fra meg evnen til å være tilstede og tenke selv, til å oppleve og se og høre og føle det som er her i min nærhet, tenkte han da han kastet ut TV-apparatet i slutten av april i 2004. Verre er det kanskje at han så å si ikke snakker med folk lenger utover det som er helt nødvendig. Det kan nesten se ut som om han helt har mistet lysten til å si og høre noe. Han har merket at han ikke får med seg hva folk snakker om eller at det ikke har ordentlig mening. Ordene bare stømmer ut av taleorganene som ut av en sekk med erter, tenkte han en dag han pratet med noen han ikke greidde å unngå borte ved kirken. En periode ante han ikke hvem som var president i USA. Han vet det nå fordi han ikke greidde å holde øynene vekke fra noen skrikende overskrifter i en avis som var satt opp i et stativ i nærbutikken. Mannen som var amerikansk president den gangen fikk til og med fredsprisen som deles ut hver år i Oslo fordi man forventet at han kom til å gjøre store ting for at en plaget verden skulle bli et fredeligere sted. Men mye av det andre som inntreffer i verden der ute har vår mann ikke lenger noen som helst anelse om. Han føler ikke selv at det gjør noen stor forskjell. Han er faktisk sikker på at det ikke gjør noe og har slått seg til ro med det. Huset som mannen overtok midt på 90-tallet etter en skilsmisse da han forlot familiehjemmet heter ‘Fargartunet’ eller ‘Fagertun’ alt etter hvem som snakker om det. Den mørklagte stuen han sitter i har han døpt med navnet ‘Det røde rommet’. Tunge gardiner i sort og dunkelt gult er alltid trukket for vinduene. Nesten alt inne i det halvmørke rommet er rødt. Han har bestemt seg for at han bare vil ha rødfargete ting der inne. I det ene hjørnet har han satt opp et slags husalter slik buddhister og hinduister ofte gjør med engler og roser og krystaller og forgyllte ting som danner et ytre bilde på mannens religiøse eller spirituelle lengsler. Mannen er ikke religiøs i den ordinære betydningen av dette ordet.

- Jeg har min egen religion, og har ikke tenkt å underkaste meg noen andres religiøse krav eller trostvang. - Jeg tror det jeg kan tro.

Han har i den senere tid merket en slags ny opptatthet av ting som ligger utenfor den vanlige hverdagslige virkeligheten. I sitt stille sinn kaller han slike ting som han tidligere i livet ikke visste noe særlig om for transcendente ting, og er tilfreds med det og det snev av religiøsitet og religiøse følelser han kjenner i tilknytning til slike ting. Han er overbevist om at disse følelsene er en berikelse som han ønsker å ta vare på. Mannen skriver for å fylle tiden. I tillegg til berikelsen fra den nye religiøsiteten har han også pådratt seg noe han omtaler for seg selv som en metakroppslig eksistens. Han opplever en insensivert følelse av sine egen kropp og dens sammenheng med alle andre ting, med tingene som han omgir seg med og deres stofflighet og alt der ute i de naturlige omgivelsene. Denne metakroppsligheten tror han kommer av at han er rammet av prostatakreft og har fått tiltakende helseplager i kjølvannet av behandling med hormonpreparater og stråling. Han kjenner seg konstant oppblåst i buken og kan ikke lenger bruke de gamle buksene fordi han til stadighet eser ut i mageregionen; blæren og andre av de normale organiske prosessene som foregår i dypet av ethvert legeme plager han som regel både natt og dag. Det å være et kroppslig vesen er blitt noe han hele tiden følger med på og en konstant utfordring, ingenting er en selvfølge lenger. Han forsøker å stå på god fot med kroppen sin, så langt han greier det. På dårlige dager med mye ubehageligheter må han innse at kroppen har sin egen lovmessighet som han ikke har sjanse til å imøtekomme eller håndtere til enhver tid. Den stillferdige men allikevel skumle sykdommen har snikende begynt å spre seg til skjelettet og bløtvevet i underlivet. Hver dag merker han sykdommen som et slags tung skygge, som er mørkt voksende nærvær. Han er konstant plaget av kreftrelatert utmattelse eller det man kaller fatigue. Sykdommen eller behandlingsskadene ledsages av kronisk energimangel og kraftløshet som gjør at han forsøker å unngå stort sett all sosial omgang. Han isolerer seg og trekker sg tilbake fordi han orker så å si ingen anstrengelser. I venstre hofte og lår og lyske kan han fornemme et svakt trykk eller en lett dunkende smerte som han føler langsomt øker, uke for uke. Mannen oppholder seg bortsett fra katten ‘Oddmar’ stort sett alene i det nesten mørklagte huset. Dagene kommer og går igjen i dørgende stillhet. Lite skjer.

Det er grytidlig i 5-6 tiden. Han er uformelt kledd i en lang mørkeblå uvasket morgenkåpe. På fanget har han en kostbar Acer laptop og på det hjemmesnekrete lille teakfargete trebordet ved siden av stolen står en hvit kaffekopp med et blått blomstermønster. Mannen er ikke lenger i jobb. Han har etterhvert begynt å nyte det inderlig. Selvsagt lar han være å nevne dette på de få oppfølgingssamtalene han har hatt med NAV og arbeidsgiver. Han stoler naturligvis ikke på slike instanser:

- Livet er en kamp, tenker han litt selvironisk samtidig som han i et lite glimt erindrer tittelen som han så på en plakat på Karl Johan for en studentrevy mot slutten av 60-tallet – ‘Livet er en camp, Hjørdis’ –  han vet så inderlig at man i dette livet er nødt til å lære seg å holde kortene tett inn til brystet og aldri glemme å følge den nakne egeninteressen.

Dermed unnslipper han litt lettere endel av det myndighetspålagte maset man kaller arbeidslinja. Han befinner seg for det meste i lenestolen men føler selv mer at han egentlig svever eller henger oppe i luften og at tiden står dørgende stille. Han merker hvor vidunderlig stille det er blitt i det gamle tømmerhuset og i bygda ; stillheten føles som et uopphørlig svakt sus som om det er en usynlig foss like i bakgrunnen et sted. Suset fra stillhetens foss virker beroligende på mannen; han vet godt at det er noe sunt som skapes innenfra og skyldes at han greidde å komme ut av den livslange avhengigheten og mediamisbruket. Men det er en bakside også; han har følgelig anledning til å være så selvopptatt han bare vil og er godt i gang med å gruble over tilværelsen. Han har holdt på med det som hovedbeskjeftigelse i nærmere fire begivenhetsløse år uten at det har ført han noe sted. Han aner at han er kommet galt avsted. Før han havnet i langtidsgrublingen var han i full vigør, som det heter. Dvs. normalt sysselsatt og i jobb, noe alle oppegående mennesker i vår tid er pålagt å etterstrebe. Vår mannsperson etterstreber ingenting lenger. Han er tilfreds med å sitte i lenestolen opptatt med å tenke gjennom alle ting som faller han inn og å lete etter lys i enden av tunnelen. Han skriver, mest for å fylle tiden som ellers kunne ha est ut til et vondt monster.

Han føler på en måte at han ikke har sløst vekk et eneste sekund. Men det kan kjennes smertefullt å tenke når det stort sett er det eneste man gjør. Det er lett å oppdage med et lite blikk på bokhyllen og de mange oppslåtte bøkene som ligger der at mannen titt og ofte leser litt i dagbøkene til en filosof fra Østerrike som heter Ludwig Wittgenstein; han trøster seg gjerne med sitater som dette: “Og med hva betaler man for tanker? Med mot, tror jeg“.

Etter lang tids intens tenkning og skriving og litt ledsagende lidelse har mannspersonen vår nådd frem til noe som han mener er viktige personlige spørsmål: Trenger man å stille alskens spørsmål og gi svar for å kunne leve? Å leve er vel nok i seg selv? Er det ikke slik at man er godt i gang med livet lenge før man kommer på å undre seg over seg selv? Er det ikke tilstrekkelig at en har kastet seg ut i tilværelsen og tatt de sjansene som dukket opp og kjempet seg fram til jobb og lønn og hus og heim og andre ytre arrangementer som viser at en er oppegående og har fikset livet? Å greie livet er vel svar nok? Det kreves mot og hardhet for å våge å gå seg selv etter i sømmene. Jeg snakker ikke om slike ting som å gå til psykolog å høre halvfalske ting om seg selv. Nei, jeg snakker om noe langt mer dyptgående og krevende. Hva kan du vite om deg selv, om den du er og det livet du har satt i gang og er i ferd med å leve til ende? Tør du se på deg selv, ikke med en psykologs lett granskende øyne med mitt ditt eget indre nådeløse øye? Hva ser du? Har du en bestemt og begrenset personlighet, noe du ikke kan velge eller ha ansvar for men mer er dømt til å være, en slags reell beskaffenhet som du ikke kan komme deg ut av eller fri fra? Som påfører deg et liv? Hvilken status har de såkalte sannhetene om deg selv som du halvt bevisstløs lar trille ut av din munn og som mange ganger like gjerne kunne vært kalt løgner? Med hvilken rett kan du hevde å snakke sant eller korrekt om deg selv og det du er?

Han er for seg selv sikker på at skal han komme seg videre med den personlige krisen sin og oppnå sjelefred eller ataraksika som grekerne kalte denne viktige sjelelige tilstanden, må han mobilisere alt han har av mot og tenke grundig gjennom slike ting.