“As a genius of construction man raises himself far above the bee in the following way: whereas the bee builds with wax that he gathers from nature, man builds with the far more delicate conceptual material which he first has to manufacture from himself. In this he is greatly to be admired, but not on account of his drive for truth or for pure knowledge of things.”(Nietzsche)

“If God told an angel to go to a tree and pluck caterpillars off it, the angel would be quite ready to do so, and it would be his happiness, if it were the will of God.”
(Meister Eckhart)

“a person in becoming, generates the laws of his own becoming?”
(bearbeidelse av Ammons)

O Antropos! Kan vi mennesker få nok av oss selv? Vemmes over, forakte hverandre nettopp fordi vi er mennesker; en slags dyp essensiell misantropi? Oppleve selve menneskelivet og det menneskelige som motbydelig og uutholdelig? De siste månedene har jeg tenkt slike tanker. Jeg har sett meg omkring, observert mine medmennesker med et kritisk blikk. Hva er det jeg ser? Er det så mye å skryte av?

Langsomt satte tanken seg fast hos meg. Først i form av et spørsmål: Har menneskelivets seneste utvikling ført til dannelsen en ny dyb antimenneskelig tilbøyelighet som gradvis vokser seg sterkere og slår gjennom hos stadig  flere? Har mennesket begynt å vende seg mot seg selv, har det fremkommet en dyptliggende mental mutasjon i vårt indre vesen eller kanskje med i det sosiale felleskapet som mer og mer gjør oss til vår egen og hverandres fiende?  Tilbake i menneskets historie har vi ført kriger mot og bekjempet hverandre, for ressurser eller kvinner eller territorier eller makt og som følge av kulturforskjeller eller religioner og ideologier. Det som nå utspiller seg er ikke det samme, det er noe annet, noe annerledes. Ensomme terrorulver, soloterrorister, skoleskytinger, spontane massemyrderier, en epidemi av seriemordere og selvmordsbombere. Utbruddsaktige drap på egen familie, ens nærmeste?  Er alt dette bare uttrykk for fremvekst av en sykelig selvhatende reaksjon på oss selv og hverandre, som mennesker? Har vi kommet inn i en ødeleggende fase der vi har begynt å bekjempe oss selv? Frembringer det moderne velorganiserte og perfekte vestlige samfunnslivet ‘psykologisk farlighet’ i stadig flere av borgerne; den menneskelige faktor som engang sto for ressurser og muligheter er i våre dager blitt synonymt med noe potensielt farlig og problematisk for samfunnets friksjonsløse fungering. Først skjemmes vi bort i tidlige leveår og venner oss til å forvente alt av dette samfunnet; så orker vi ikke krav til prestasjoner og kunstig rolleoppførsel og dropper ut av skoleløpet; deretter starter en periode med selvforakt og hat til alle de rike og vellykkete som preger solsiden av samfunnet. Dette er bare innledningen til en potensielt farlig selvutvikling der den enkelte i ulike versjoner begynner å forme seg selv til et antisosialt individ. En selvskapt Frankensteinskikkelse som surrer omkring der ute mens han søker opp et passende et antimenneskelig prosjekt å sette kreftene sine inn i.

Jeg skal innrømme det; jeg har det i meg, jeg også. Jeg kjenner smitten fra farlighetens tilbøyeligheter. Jeg er et menneske og jeg kjenner meg ikke særlig stolt av min egen art. En i overkant kreativ og ondsinnet sjimpanse. Hadde jeg hatt noe valg ville jeg ha vært noe annet. Mennesker står for meg fundamentalt sett i et dårlig lys; vi er så lette å gjennomskue i vår selvlagde dyrehage hvor vi til og med er vårt eget fascinerte og selvhenførte publikum. Innbilske og latterlige, selvhøytidelige, foraktelige og vemmelige, ja, jeg kan innrømme det – noen få ganger beundringsverdige. Menneskerettigheter? Menneskeretter? Monsterretter?

Allikevel et enigmatisk vesen; vi lever ifølge utallige kjente, ukjente og hemmelige koder – det er bare å kikke inn i et velutstyrt bibliotek så aner man hvor omfattende vår selvrefererende kodebrytende hermeneutikk er. Arv og/eller miljø; naturvesen eller mijøvesen – debattene raser fortsatt; dette er en av de nesten komiske dekodingsprosjektene. Begge deler, takk!  Både arv og miljø, og noe som man underlig nok greier å glemme men som er enda mer avgjørende for det spesifikt menneskelige ved vår tilværelse:

‘En person som blir til, genererer lovene for sin egen tilblivelse’.

Vi er merket i selve vårt vesen av dette underlige som kalles autopoiesis; selvskapende singulære værender – vi er individer som skaper seg selv; uten at man forstår dette avgjørende fenomenet forblir alt med oss kaotisk og ugjennomtrengelig. Om vi er underklagt lover, om vi følger regler? Absolutt! Vi er fanatisk lovbestemte og regelstyrte ; på godt og ondt. Både når vi lyder lover, følger regler og ikke minst når vi bryter dem for å bli eller være oss selv. Regler er himmel og helvete, luft og vann, kulde og varme på en gang for oss. Regler er lim som binder oss sammen, redningsbøyer som holder oss flytende, vinger som gjør oss i stand til å fly, skjold og porter og gjerder som skjermer og beskytter og til og med åpner opp verden for oss.

Menneskelivet og menneskesinnet og menneskehjertet, det er nødvendig å nevne allle tre tingene fordi ingen helt har maktet å tenke dem sammen til ett; de er dypest sett horror vacui;  noe mørkt og kaotisk og grenseløst og derfor noe man aller helst skulle unngått å bli utsatt for eller født til, dette påførte livet med sitt sinn og sitt hjerte går sin abnormt regelbundne gang overalt på den herjete døende kloden vi oppholder oss på. Ja, det er akkurat det jeg mener; livet er abnormt regelbundet. Sykelig, hverken mer eller mindre. Folk følger alle slags usannsynlige regler, reglene er det viktigste, de kommer foran alt annet, vi lager oss regler for hva det skal være, det finnes knapt grenser for hva slags regler dette regelfølgende dyret kan få seg til å følge. En av de store filosofene; dvs. en seriøst tenkende utgave av menneskerasen, mente til slutt at det er det å lage og følge regler som best av alt definerer vårt vesen, som angir vår natur som mennesker mer enn alt annet.

Alle slags merkelige figurer og skikkelser fra enda mer merkverdige folkeslag klamrer seg til sine ubønnhørlig utleverte skikker og ritualer og prosedyrer som om det skulle være det eneste mulige og som det som oftest også er. I den kjølige morgensolen går noen stakkarslige og tilsynelatende frie kvinner som levende roboter milevis over ørkensanden, smilende og syngende for å skaffe seg friskt vann. Et annet sted langt unna står overvektige og kunstig solbrune nordboere med dårlig samvittighet over turen til treningstudioet og rusler heller en av sine utallige kveldsturer i vintermørket med de overforete oxytocin-induserende hundene sine. Disse kveldsturene kan være enerverende, men folk som holder hund lever noe lenger enn hundeløse. Det blir riktignok mye av et hundeliv, men hva gjør man ikke for å slippe unna plagsomme tanker om tomheten og døden. Et aktivt hundeliv er mange ganger bedre enn et demaskert og nakent menenskeliv.

De fleste av oss følger de reglene vi er utleverte til, gjør så godt vi kan, gjør jobben vår som det heter. Dvs. om vi er så heldige at vi har regler og et liv, en vannkilde og en hund og en jobb å gå til. Tross all glans og oppstasing og forgylling; vi må ikke glemme at den menneskelige idyllen aldri er annet enn en falsk overflate; et slør, en nødvendig maske som skjuler utallige grufullheter og sorger og stille fortvilelser som ikke har og som aldri kan få noe navn. Det er ikke til å unngå at mange har rettet de fortvilte øynene sine opp mot den overveldende stjernehimmelen eller den flammende solnedgangen og hvisket spørsmålet inn i tomheten som om det skulle finnes svar der ute:

- Hva i all verden er dette menneskelige, dette alltid nesten syke mennesket?

- Det må da finnes noen eller noe der ute som bryr seg om oss, som kan ta imot vår fortvilelse?

Det gjør det, det er noe de fleste av oss vet. Det finnes noen der ute som følger med. Himmelen er heldigvis ikke likegyldig; den er full av lydhøre ører som oppfatter og svarer på våre fortvilte bønner og våre budskaper. For det er bare i fortvilelse vi vender oss utover; i vår tilfredshet greier vi oss godt på egen hånd. Men; det er dessverre alltid sant og kommer alltid til å være det samme hvilket fremskritt vi lykkes med å få til – vi har altfor gode grunner til å skrike ut våre spørsmål i dyp desperasjon. Det skyldes ikke bare livet eller verden eller naturen; det skyldes mest av alt oss selv. Som et omseggripende umettelig monster tar denne menneskeheten som vi tilhører og er lenket til kvelertak på hele kloden og alt som lever og endog seg selv – lik en orm som gaper opp og fortærer og metter seg på seg selv. Jordkloden minner mest om en ungdomsfest som har tatt litt for mye av. Det finnes ikke lenger et uberørt sted, alt og overalt er dekodet og avbildet og utnyttet og utforsket og eksplorert og fordervet og forgiftet og redusert, det finnes ikke det minste gnist av organisk liv som ikke er berørt av menneskemonstrets altetende og grådige fingre. Himmelrommene herjes av utallige flyvende farkoster; ballonger og jetfly og jagerfly og glidere og raketter og fallskjermer. De syv verdenshavene gjennompløyes av grådige fartøyer i alle størrelser og fasonger, fra små robåter til gigantiske turistskip og atomdrevne ubåter – noen av dem i ferd med å rustne ned i forurensende opplag. Den øde villmarken, stillheten og det man ikke kan tale om er for lenge siden kvelt til døde av ustoppelig synging og snakking og skriving og dialoger. Det finnes ikke den minste ting som er usagt eller uskrevet. Selv filosofien som en gang for lenge siden handlet om å undre seg over verden og tilværelsen er et pensum og et fag. Stillhet og det man ikke kan eller bør snakke om og som engang var en frelsende dyd er omgjort til en psykiatrisk risikofaktor. 

Som allerede nevnt, det så langt uovervinnelige livet går sin  vante og skjeve gang. Det er lett å innbille seg at slik vil det alltid være. I den tilsynelatende tørre hverdagsligheten kan de som besitter følsomhet nok for slike ting oppdage mystikk. Akkurat her begynner denne beretningen; på et bitte lite bortgjemt sted i Sogn og Fjordane, der det mest innadvendte og minst ekstragavante folkeslaget i hele vårt vidstrakte land lever: Her slåes ikke på stortromma i utrengsmål. Det er i alle fall slik det har vært like frem til det siste.

Over det nordlige og indre vestlandet faller et iskaldt høstregn som har vart flere dager. Det er ikke frost; folk fryser allikevel og kjenner kulden helt inn i hjertet. Alle ting er innhyllet i et klebrig slør av regndråper som for noen minutter siden var små isklumper noen hundre meter lenger oppe i luftlagene. For sensible sjeler med tendens til å overgeneralisere føles det som om det kommer til å være like hustrig til evig tid. Alltid regn, alltid vått, aldri mer sol og varme. Disse lysfattige høstmånedene er en merkbart stillere tid i fjordlandet. Støyende bobilturister fra allerede glemte sommermåneder har forlengs vendt nesen hjemover til sine kriserammete euroøkonomier nede på det europeiske kontinentet. Vestnorske riksveier ligger igjen som halvtomme blodårer i landskapets vasstrukne legeme. Resttrafikken går til og med uten problemer på det beryktete veistykket med navnet ‘Norges verste riksvei’ mellom bygdene Innvik og Olden. Med vår tids sans for paradokser har dårlig vei blitt en turistattraksjon; folk oppsøker veikaoset midt på sommeren med håp om et lite øyeblikk å få oppleve noe som er ekte vestnorsk. Et vaskeekte ruralt trafikk-kaos. Det får de i fullt monn. Og det er noe så sjeldent som en perfekt vinn-vinn situasjon. Jo flere det er som forsøker å skaffe seg denne sjeldne opplevelsen, jo flere får den. Det etterlengtete kaoset blir fullkomment. trafikken korker seg og står i timesvis. En enestående turistattraksjon som vi er alene om i dette herlige landet!

Sent på høsten er alt annerledes.

Temperaturene har sunket de siste ukene. Det er nå stort sett like over null grader, dag som natt. Yr.no’s langtidsvarsel melder at det vil synke enda lenger ned de kommende dagene. Mer vinterlig ruskevær og kanskje snø. Den lange hustrige vinteren er like om hjørnet nede i lavlandet. Veikantene og oppgangene er overalt fulle av råtnende gult og brunt og oransje løv. Hageglade pensjonister og sykemeldte og arbeidsuføre som har tro på at de får leve iallefall fram til neste sommers fargeprakt  har satt de nye tulipanløkene dypt ned i den mørke og kalde jorden; nærbutikkene skjønner hvor det bærer hen og selger ut løkpakkene til halv pris så nært vinteren.

Vi skuer ut over landskapet som lyser opp i vakre høstfarger under oss mens vi langsomt svever ned gjennom den høstgrå luften som en slags reportasjeengler; vi er utsendt av høyere makter for å rapportere om noen interessante jordiske hendelser som har med endringer i menneskesjelens tilstand der nede å gjøre. Vi har fått med oss at det er mange her nede som er opptatt av engler og at de til og med holder englekurser; noe vi tar med et lite skjevt smil i munnviken. Hvorledes kan man være opptatt av engler og holde engleskole og samtidig knapt bry seg om sjelen? Sin egen sjel, mener jeg? Engler er jo i virkeligheten en slags sjelepsykologer, faktisk de eneste som har direkte tilgang til sjelen. De hører sammen, de eksisterer i kraft av hverandre. Sjel, det er noe alle mennesker kan ha og må ha –  de må bare selv finne ut av hvorledes de oppnår det de er gitt. Mange blir dessverre selvhenførte eller henførte av den ytre verden, de finner aldri ut av det. Den mest alvorlige hindringen for å vinne sin egen sjel er det vi kaller incurvatus in se, eller det å være innkroket i seg selv og bortvendt fra den himmelske stråleglansen som sjelen stammer fra. Mange her nede lever i det mørket som kommer av bortvendingen fra det dypeste i tilværelsen.

Jeg forklarer disse tingene til assistenten min som er helt uerfaren på slike oppdrag. Disse tingene er elementære, men jeg våger ikke å hopper over noe på hans første oppdrag. Vi tar i alle fall oppdraget vårt med det aller største alvor. Våre overordnete oppe i det aller høyeste har en gang for alle postulert at forandringer i menneskesjelens tilstand kan være av stor fremtidig betydning og derfor alltid bør og skal undersøkes nærmere. Det får ikke hjelpe at de personene det er snakk om mange ganger er ganske ubetydelige og enkle sjeler som foretrekker å leve et stille og anonymt liv uten innsyn fra andre. Når det gjelder sjelelige kvaliteter kan man ikke gå ut fra ytre ting. Å oppdage sann sjelelig storhet hos et menneske, det den greske tenkeren omtalte som megalopsuchia, det er ingen enkelt oppgave. Denne oppgaven forutsetter lang erfaring nettopp fordi slike menneskelige egenskaper ikke er synlig på vanlig måte. Skjønnhet eller intelligens, rikdom og status, ytre pondus eller alle slags former for sofistikering, sjelens storhet måles aldri gjennom slike ting. Dette er det utvendige, bare den blankpolerte og gjerne falske overflaten. Folk som forsøker å fremtre som store, viktige, som stikker seg frem; de avslører seg selv. Til sjelelig storhet hører alltid at personen ikke forsøker eller ønsker å fremstå som stor eller føler seg stor i seg selv. Det er heller tvert i mot; det skinner et ydmykhetens lys, en paradoksal vilje til ubetydelighet og litenhet hos et menneske med sjelelig storhet. Folk med høy utdannelse eller stor rikdom eller begavelse kan være lutfattige og de rene analfabeter når det blir et spørsmål om sjelens kvaliteter. Mange ganger er det nettopp slik det er, at jo mer man er opptatt med å vinne frem i verden og forbedre sitt ytre liv, jo mindre utvikler man og vinner sin indre sjel. Sjelens indre kvaliteter bestemmes gjennom helt andre egenskaper som er lite synlige for våre vanlige øyne. Ofte er det de ydmykeste og mest skjulte sjelene som er sanne og ekte juveler og besitter de underfulle egenskapene som vi alle trakter etter og lengter etter å bli belyst av. Sjelens domene lar seg aldri kultivere og pleie kun gjennom staffasje og alskens utvendigheter. Folk her nede i materialismens og faktisitetens hengemyr tror ikke lenger på sjelen, tenkeevnene deres er oppslukt av en slags forvokst virkelighetssans og de tror at det er bare det som kan konstateres ute i det faktiske som eksisterer. Det gjør det nesten lettere for oss å gjøre våre observasjoner i ro og mak fordi vi gransker noe som ingen tror finnes. Man må huske at sjelen er det i menneskene som befinner seg utenfor tiden og innflytelsene fra den ordinære virkeligheten; det er derfor at åndelige personligheter lærer at man må bli som barn for å komme inn i himmelriket. Sjelen er alltid ung, den eldes heller ikke. Samtidig er sjelen det eneste som kan være stabilt og seg selv hele tiden og ikke forandre seg iløpet av et turbulent liv. Tvert imot er det jo slik at den enkeltes særpregete personlighet som forandrer seg mye gjennom livet blir påvirket både fra de ytre erfaringer og fra de indre sjelelige erfaringene.

For å løse oppgaven vi er pålagt har min himmelske assistent og jeg selvsagt gjort grundig research på forhånd. sammen har vi gjennomgått og lest alle relevante overjordiske og underjordiske journaler i saken – for ikke å forglemme de jordiske ; vi trenger vel ikke understreke for noen at menneskelivet fortsatt blir behørig nedtegnet på alle tre nivåene og ikke bare i de famøse skattelistene som folk er så opptatte av her nede. Vi har tenkt å foreta en første stopp i vår usynlige engleflukt foran det store nordvendte stuevinduet i et eldre trehus bygd i 1927 beliggende ved en ganske imponerende vestlandsfjord. Som himmelske engler vet vi alltid hva og hvor vi skal med en gang selv om det kan gå med litt tid å komme dit.

Vi svever ned sakte mot bestemmelsesstedet vårt nede ved fjorden. Lengre inne ser vi den enorme Jostedalsbreen ligge som en monstrøs blåhvit organisme klemt fast mellom fjellene. Ute på den åpne fjorden se at det ligger et skrikende signalgult fartøy med en masse ukjente tekniske innretninger ombord; i det vi passerte over kaianlegget nedenfor kirken hørte vi en skikkelse snakke om at man er i ferd med å legge fjordkabel for å skaffe bedre internettforbindelse til folk i den bortgjemte bygda. Det er ikke ofte vi tilkalles til slike utbygder på denne jorden, men det har forekommet noen ganger sjeldne ganger. Interessante sjelelige fenomener trenger så absolutt ikke bare å forekomme i store bysentra der mange mennesker flokker seg sammen. Sjelen kan faktisk frembringe det meste selv om den er mutters alene, ut fra seg selv. De gamle ørkenfedrene som gjemte seg store deler av livet langt borte fra folk i dype huler nede i egypts øde ørkenstrøk demonstrer hvor sant dette er. Ofte skjuler det mest sublime sjelelivet seg i de mest underlige små menneskelige skapninger. I en annen utbygd like i nærheten som vi besøkte for noen år siden gjaldt granskningen vår en annen mannskikkelse, denne levde i bygda Reed. I forbifarten skal det nevnes at det var helt tilfeldig at det var snakk om en mannsperson, det må ikke være noen tvil at kvinner kan bære på like sublime sjeler som menn selv om det for oss engler ofte er enda vanskeligere å finne ut av kvinner. Som ung var denne aktuelle mannen utvilsomt en av bygdas vakreste gutter og menn etter hva bygdas godt modne kvinner tenkte og lot fortelle. Mennesker og engler har felles en svakhet for og lar seg lett forføre av ytre skjønnhet. Men mannen som var gitt det mektige navnet Arnvald var i overkant sky og hemmet, han kom seg aldri til å snakke eller si noe når andre hørte på. Om han hadde noe å si, eller hva han sa når ingen var tilstede vet vi dessverre lite om. Når folk så på han unngikk han blikkene, han stirret ned i bakken et sted og helst til venstre side. Det var sjelden eller aldri at noen hadde direkte kontakt med blikket hans. I helgene og ved festlige anledninger ble alt annerledes; han inntok gjerne anseelige volum av hjemmelagd brennevinsprit fra velstelte flasker med en merkelapp der det sto ‘Stensaker’ på; mannen forandret på samme tid ganske radikalt sin personlighet og væremåte. For å si det sånn, folk kjente han knapt igjen. Han ble unormalt utadvendt og høylytt, og gikk ofte skrikende og brølende langs tomme bygdeveier på lyse sommernetter; mange mente at han lignet en dyrisk villokse. Den tausheten han omga seg med når han var i sitt vanlige jeg hadde nok satt uheldige spor. De eneste ordene han fikk ut av seg var tre ord: “Sos og poteter”. Ingen hadde selvsagt mulighet til å finne noe ut om mannens sjelelige liv under slike omstendigheter. Hans sjel er derfor fremdeles et mysterium, ingen fra våre høyere kretser ser lenger noen sterke grunner til å undersøke han noe nærmere. Når et ellers stillferdig menneske ter seg nærmest som en dyr under påvirkning fra rusmilder er det et dårlig varsel når det gjelder sjelens kvalitet.

Det må være klart at den sjelegranskingsoppgaven som høyere makter har pålagt oss å finne ut av er krevende og ikke lar seg løse ved hjelp av mer vanlige menneskelige fremgangsmåter. Disse er altfor usikre og fører som regel med seg at sakene kommer opp på nytt og på nytt igjen. Man blir sjelden enige om en endelig vurdering. Det holder ikke for de høyere maktene som forlanger klarhet for alle pengene. Før vi går i gang med våre viktige observasjoner fininnstiller vi derfor den angeliske tankesfæren som vi alltid har med oss slik at vi kan lese menneskers tanker direkte; det kan vi lett gjøre uten at de merker det og det gjør det mye enklere å utføre oppdraget. Sjelens kvaliteter lar seg bare observere i all stillhet og utenfor oppmerksomhetens rampelys fordi dette lyset gjør dem usynlige. Det hemmelige englehjelpemidlet betyr at vi mye lettere trenger inn til sjelens dypeste mysterier og kan til og med oppfange tanker som ble tenkt for en tid siden og som kommer til å bli tenkt i nærmeste fremtid. Det eneste som kreves for at det går an er at tankene vi kommer i kontakt med har en indre verdimessig sammenheng. Det er akkurat på dette punktet våre fremgangsmåter gjør at vi har en kjempefordel framfor vanlige jordbundne journalister som har mye mer strev enn oss med å lage undersøkende reportasjer om usynlige små mennesker som er så marginale og bortgjemte at man knapt vet å finne noe ut noe om dem. De må som regel tråkke over grensene som beskytter folks privatliv for å ha noe interessant å berette om. Slik er det altså ikke med de metodene vi  bruker. På den andre siden benytter ikke vi englejournalister telefon eller internett  slik mer jordbundne journalister kan. Nok om det, vi har mye å gjøre og tar på oss menneskeblikk-briller og pusser og legger på plass engelvingene slik at vi kan gå for å være helt vanlige jordiske skikkelser i tilfelle noen forbipasserende skulle ha evne til å se slike som oss, før vi forsiktig kikker inn gjennom vinduet og inn i et stort rødt rom der alle veggene er kledd med bøker hulter til bulter. For oss englevesener er det er underlig å se at disse stakkars menneskene må lese så mye som andre har skrevet for å føle seg informert. Det å ta inn i seg ting utenfra er ikke alltid bra for ens egen sjel.

Dette er det vi med vårt granskende angeliske blikk kan skue der inne: Foran oss har vi en sett utenfra lite oppsiktsvekkende og ganske anonym mannsperson. Han må være middelaldrende og dermed definitivt over livets middagshøyde. Det er ikke det at han virker særlig gammel, heller tvert imot. Han har nesten noe barnslig over seg, til tross for at han er blek og ser slitt eller syk ut og har markerte rynker rundt øynene sine og i ansiktet. Vi vet godt at misforhold mellom faktisk alder og indre alder har noe med personens sjelelige tilstand å gjøre. Dette lover godt. Mannen er litt overvektig, iallefall virker det som om han føler seg slik. Fra noen nedstøvete militære dokumenter fra 60-tallet  vet vi at han har blå øyne og er 176 eller 177 centimeter høy, noe som ikke sier oss engler så mye fordi vi varierer hele tiden i fysisk fremtoning. ‘Det med blå øyne er ikke riktig’; jeg merker tanken hos assistenten min og ser selv at han har rett. Mannens øyne er brunlige og brungrønne, uten at det spiller noen større rolle. Ytre fysiske kjennetegn kan være fullstendig villedende.

I lange perioder er han sykemeldt med diffuse plager fra ulike steder i underlivet. Blæren fungerer i og for seg, men ikke helt tilfredstillende. Mage-tarm funkjonen medfører endel ubehag og mange komplikasjoner. Han er for alle praktiske formål det man omtaler som impotent eller uten seksuell  funksjon eller drift – men som med oss engler plager det ikke mannen noe større å være aseksuell. Det er lenge siden han har traktet etter noe så ustadig som menneskelig kjærlighet. Han har hengt seg opp i det som for oss virker som en underlig tanke:

- “Folk i dag har glemt det som er avgjørende, at elske kan man kun, hvis man ikke kan la være.” Han velger derfor å la være å engasjere seg i denne viktige delen av menenskelivet, fordi han ikke finner noen som “ikke ikke kan la være”. Forstå det, den som kan forstå slike ting?

Det finnes mange plager og lidelser i menneskelivet som når det kommer til stykket ikke er noen stor ulempe. Hans aseksualitet hører til disse, den har heller sine fordeler. Det aller viktigste for oss er det som er helt utvilsomt; mannen som oppholder seg der inne i det røde rommet er i en langvarig personlig krise. Krisen er det eneste som er stabilt med han. Den er blitt et fast holdepunkt. Det å oppfatte seg som utsatt for en alvorlig personlig krise er en slags beskyttelse for han, mot andre mer moderne og overflatiske måter å betrakte det som hender med han. Han vegrer seg sterkt mot å la seg definere av såkalt vitenskapelige måter å tenke på om det som mennesker utsettes for i livet av plager og ulykker. I sitt svært så stille indre har han forhåpninger, han håper at krisen vil føre med seg et vendepunkt i et liv som er stagnert på alle de måtene et liv kan stagnere på. Mannen har bak seg en 35årig yrkeskarriere som psykolog og lite annet. Inne i mannens hode eller tankesfære surrer en tanke så intenst at det virker forstyrrende inn på mannens normale tenkevne:

- Det er det jeg har fått ut av livet.

Tanken virker litt tvangspreget, det som er sikkert er at den er ubehagelig. Den gjør at han kjenner seg rastløs og kvalm. Den er blitt et monster som plager han dager og netter. Det hender at han våkner brått fra en ellers urolig søvn badende i svette og full av en gnagende angst over dette ene, at han er psykolog. Mange vil mene at det er latterlig for en psykolog å ha det slik. At andre tenker sånn hjelper han lite. Han lurer på når han tok beslutningene og gjorde valgene som bestemte hva han ble til og hva slags liv han fikk. Kunne han ha gjort noe annerledes, blitt noe han passet bedre til og følte seg mer tilfreds med? Og ikke minst tenker han; kunne jeg ha praktisert psykologi på en annen måte som hadde vært mer redelige og sannferdig overfor folk som trengte min assistanse, og ikke en slags juksemedisinsk etterligning? Men disse profesjonelle betenkelighetene er ikke alt, på langt nær; han grubler over andre ting også:

- De fleste godtar at å å leve er å befinne seg på en skinnegang. De aksepterer det som kommer i deres vei som om alt er i skjønneste orden og det ikke spiller noen rolle om livet selv stagnerer eller ikke.

Slik er det ikke med vår mann. Han stiller krav til livet. Som om ikke alt det andre han sliter med er tilstrekkelig, yrkeskarrieren er blitt et verkende eksistensielt sår for han. Folk tenker gjerne at har man vært psykolog, så går man rundt med en viss tilfredshet over det man har oppnådd. Å være eller ha vært psykolog er da ikke så ille. Dette er helt feil, slik er det ikke. Mange tror likeens at psykologyrket beriker livet. Dette er også helt på viddene. Det gjør det så å si aldri. Man trenger ikke få med seg mange aviser eller nyhetssendinger får å få med seg den gruoppvekkende sannheten: Man blir ikke et godt menneske av å være psykolog, man trenge overhodet ikke å være noe godt menneske. Det har ingenting med saken å gjøre. Det å være psykolog kan lett kombineres med alle slags grymheter og lugubriteter. En psykolog kan være en hvilkensomhelst jævel. En faglig god psykolog kan samtidig være alt som er galt eller vemmelig; psykologisk barnemishandler, pedofil pornosamler, sykelig gnien kollega som utnytter alle andres pengepunger til det ytterste, sjalu koneplager, obsessiv butikktyv, patologisk herskesyk som oppfatter andre som farlige utfordrere til egen makt, uhelbredelig sexjeger som sikler etter å pule alle han eller hun kommer over, mindreverdsplaget underslager, livsfjern hasjrøykende alkoholiker. Vår stillesittende mann har møtt og kjent disse stort sett lite belyste variantene, overalt der psykologer er profesjonelt bekjeftiget på klinikker og universitetskontorer. Det er ikke til å unngå; han blir trist til sinns når han tenker tilbake på all den tiden han har vært beskjeftiget som middelmådig psykolog for ulykkelige sjeler ute på landsbygda, og han mumler tankene sine ut i luften:

- Helt fra starten, i 1969, da jeg tok til med mine psykologistudier, ønsket jeg meg noe ekte, sannferdig, noe som betydde noe for meg i det nære livet. Noe som ga meg en følelse av respekt, som kunne bidra til å høyne den dypere livsfølelsen. I hvert fall ikke det motsatte, et yrke som skjerpet følelsen av meningsløshet og tom forfengelighet og som forflatet livet mitt. Men det var slik det ble! Mest av alt var det et merkelig tørt rollespill stappet med trivialiteter og bagateller, egentlig et narrespill! Jeg gremmer meg over så mye av det jeg har levert, det meste! Til å begynne med der inne i Sognefjorden var jeg ikke engang tørr bak ørene, helt grønn; men slapp unna med det! Senere slet jeg med andre begrensninger og skavanker; psykologer slipper lett unna med sine dumheter, som de så lett kan kamuflere som eller bak faglighet. Det utrolige er at man utdannes til profesjonalisert blindhet! Å greie å dekke til øyne og øre og ikke lenger få med seg hvorledes de menneskelige tingene er innrettet! Alle disse som egentlig er ofrene mine; uvitende pasienter, pårørende som ikke har noe valg, alle må de for å greie å håndtere sitt eget indre liv underkaste seg nye former for vantro og overtro kledd i fornuftens gevanter!

Den resignerte mannen tar en kort pause der han lar tankene sine surre gjennom tingene litt mer. Så fortsetter han tankerekken sin:

- Jeg har når sant skal sies aldri hatt peiling på hva jeg holdt på med! Se på mine kjære og ukjære kolleger i faget! De følger faglige motestrømninger uten forbehold, sosio- og nevro- og bio- og genetikk, hver ny fagmote oppfattes som et fornuftens gjennombrudd for menneskeheten. De som jeg er en slags moderne frenologgjeng, hele bunten, men noen i gjengen er verre enn de andre!

Det er lett å innse at mannen vår av en eller annen grunn har resignert. Det er en forståelig reaksjon. I tillegg til et generelt svartsyn er han sterkt selvkritisk. Det gjør at han for det meste sitter for seg selv og grubler. Det er  ikke kommet så langt at mannen synes synd på seg selv. Der går en slags grense; selvmedlidenhet holder han seg for god til. Skal vi englevesener si vår mening allerede her så virker det mer som om han ønsker å stille seg selv til doms. Dette er faktisk noe vi liker; at mennesker bevarer evnen til å sette et kritisk lys på seg selv og være sine egne dommere. Det var jo meningen helt fra deres begynnelse. Men dette er slettest ikke rett sted å gjøre rede for våre vurderinger. La oss derfor fortsette med våre observasjoner av dette menneskets sjelelige tilværelse, for det er det vi sikter mot:

Mannen har altså ikke tenkt å la seg selv slippe billig unna. Han ønsker å komme fram til, felle en dom over seg selv og sitt liv. Han godtar ingen lettvinte utveier, skal til bunns i sakene sine. Dag ut og dag inn befinner han seg tungt sittende i en utslitt lenestol som for han er en slags domsstol. Huset han bebor er fullstendig mørklagt som for å melde fra til all verden at det for alle praktiske formål er å betrakte som ubebodd. Dvs., mannen ønsker ikke besøk eller andre former for selskapelighet. Han har mer enn nok selskap med seg selv. For det meste sitter vår mann i timevis uten å foreta seg annet enn de sparsommelige håndbevegelsene som er påkrevd når man drikker en kopp kaffe. Det går riktignok med endel kaffe, men i sum blir det ikke så mye bevegelse ut av en slik beskjeftigelse. Mye av menneskenes enorme bevegelsesrepertoar har blitt omgjort til sport de siste hundre årene. Ingen har så langt lyktes i å gjøre kaffedrikking til en sportsgren. Som følge av periodisk inaktivitet er mannens aldrende kropp i langsomt forfall; det kommer på toppen av plagene i kjølvannet av sykdom og behandling. Han kjenner godt til alt det oppmuntrende som forskningen har funnet frem til om betydningen av fysisk aktivitet for helse, men mener samtidig at det ikke er nok å vite. Man må også ville. Det gjør han ikke. Kanskje er hans sjel i forfall dersom det er riktig at bevegelse er viktig for sjelens helsetilstand. Man vet ikke noe sikkert om denne sammenhengen til tross for opphopning av uhorvelige mengder med psykologisk og medisinsk fagkunnskap.

Han foretar seg altså så å si ingenting utover dette å tenke grundig gjennom sin egen vanskelige situasjon og sitt ganske så traurige liv. Noen blant vennene eller kollegene eller naboene ville sikkert mene at det virker som om han har gitt opp på en sykelig måte, og at det offentlige hjelpeapparatet bør gå inn med målrettete tiltak.  Det å gi opp uavhengig hvorledes man gjør det betraktes i våre dager som symptom på bakenforliggende sykdom eller sykdomsutvikling. Det mannen omtaler som sin alvorlige personlige krise som han på egen hånd trenger å finne ut av og løse på sin måte er derfor egentlig en enda mer alvorlig psykiatrisk lidelse. Ingen som er noenlunde velinformerte i moderne psykiatri nytter lenger slike uttrykk som ‘personlig krise’ når folk er såpass ute å kjøre med sin egen person; man er skjønt enige om det i slike tilfeller handler om aldri å overse underliggende psykiske lidelser. Mannen er ytterst oppbrakt over at noen tør å målbære et slikt syn; dersom du er mer enn bare lunkent interessert i forskjellen vil du få god anledning til å høre mer om den senere i beretningen når mannen begynner på sin egen fortelling.

Mens han strever med sin personlige krise oppholder han seg mesteparten av tiden innendørs i sitt beskjedne hjem. Han bebor et eldre skatteoppmålt trehus bygd på tjuetallet i bygden Utvik i Sogn og Fjordane. Det vesle vakkert beliggende stedet nede ved fjorden har vært hans hjemsted siden begynnelsen av 90-årene. Selv om han føler seg som en fremmed, opplever han bygda og fjordlandskapet som vennligsinnet og eksotisk, han trives så godt at man med god grunn kan stille spørsmål om hvorfor mannen ikke beveger seg utendørs med alle de fordelene som vi har lært oss at dette har. Mannen er mer eller mindre sykelig alt etter hvorledes man definerer begrepet syk. Av og til kan man stille spørsmålet om han er mer sykdomsopptatt enn syk, men det er ikke opp til oss å svare på slik ting. Legene, som er de riktige å spørre, har gitt opp å skille på slike ting. Syk eller en følelse av å være syk, det spiller ingen rolle.

Enten det er slik eller slik, vår mann  har vært stadig lengre tidsrom ute av normal funksjon siden våren 2007. En dag skjedde det at han ikke orket å stille på jobb lenger etter at han hadde et nervøst sammenbrudd; det inntraff tidlig i juni 2008. Det som skjedde ligger litt i tåke for han, men han kan huske at han etter å ha fått sykemelding av sin fastlege i dagevis uten å foreta seg noe nyttig satt gråtende nede ved fjorden uten å bry seg med noe som helst. Etter en tid gikk følelsen av oppløsning over, hans indre kaos roet seg sakte men sikkert ned. Han har hatt mye tvil rundt uttrykket ‘nervøst sammenbrudd’, det høres umoderne ut og lite passende for en velutdannet psykolog. Han har til slutt bestemt seg for at det er det som ligger nærmest det han opplevde. For noen få tiår tilbake var det ganske vanlig å snakke om at folk hadde et sammenbrudd, gjerne med ‘nervøst’ foran uten at man egentlig tenkte på nervesystemet når man brukte ordet. Folkepsykologien låner gjerne ordene sine fra ulike områder uten å være nøye med at betydningen er helt den samme. Han opplevde det som om hans indre følelsesmessige kjerne eller det som holdt han sammen som person gikk i stykker som en skjør krystallvase og at denne følelsen av å være knust har fulgt han siden. Den har aldri forlatt han, selv etter at han til sist begynte på jobb igjen. Dersom man så godt etter merket man det knuste uttrykket et sted i blikket hans og i måten han uttrykte seg på. Han henviste ved en andledning til at den store tjekkiske forfatteren Franz Kafka i sine notater snakket om ‘det uknuselige’ i mennesker – han kommenterte med sin litt trøtte og rustne stemme at det finnes jo ingenting som er uknuselig i oss mennesker når vi blir håndtert på den galest mulige måten. Utover dette hender det at folk han treffer undrer seg over hva han feiler; mannen har gjort det til en strikt vane å si kun en eneste ting:

- ‘Jeg er ubrukelig’!

Mannen har kjent den istykkerslåtte følelsen hele tiden etter det nevnte sammenbruddet. Han er skråsikker på at sammenbruddet kom av at han over tid ble frosset ut og trakkassert av to eller tre eller fire misunnelige og ondsinnete kolleger på arbeidsplassen som sto i halvskjult ledtog med den psykiatriske avdelingsoverlegen som var hans nærmeste overordnete. Hvem vet helt nøyaktig hvem og hvor mange som står bak i slike prosesser? Noen er fullblods plageånder, det skal bare litt åpen svakhet til hos en kollega, så viser de uten forbehold sitt sanne jeg. Det er nesten som om de skulle ha et instinkt for plaging og trakkasering; det ligger der inne i dem bak den høflige overflaten og venter bare på en god anledning. Men de fleste er bare delvis med og vil helst ha en fot i begge leire for alle tilfellers skyld. Etter en såkalt nervekollaps hverken maktet eller turde vår mann å vise seg i kontorlokalene der han hadde utfoldet seg med engasjement og allminnelig forventet dyktighet i mer enn 10 pliktoppfyllende og oppofrende år. Han snakket aldri et lite sekund mer med de nevnte medarbeiderne som han hadde hatt omgang med hver bidige arbeidsdag i så mange arbeidsår. Han var blitt en slags persona non grata; av en eller annen merkelig grunn kunne ingen av de tidligere medarbeiderne lenger ta vår manns navn i sin munn. Fra å ha vært et naturlig midtpunkt i årevis ble han ikke lenger omtalt av eller blant dem. Mange folk i omgivelsene på sykehuset og i Førde ellers visste vel om dette fenomenet; de snakket noen ganger litt forsiktig om det ved passende små anledninger fordi det var litt pussig. Man visste ikke helt hva man skulle tro, noe som jo er ganske typisk for slike sosiale hendelser som ikke passer inn i vår offisielle versjon av virkeligheten. Naturlig nok hendte det at en eller annen litt mer enn gjennomsnittlig distre person glemte seg bort et øyeblikk og kom til å nevne det forbudte navnet: Det ble møtt med en usynlig hominoid mur bestående av en blanding av urolig forlegenhet og isende taushet. Slike usynlige murer som mennesker reiser mellom seg for å unngå ubehageligheter og andre sannheter finner man antagelig oftere enn man vanligvis tror.

Den nesten kriminelle utfrysingen og det som fulgte etter den hører til de utallige uoppklarte hendelser av lignende type på norske offentlige og private arbeidsplasser. Trass i mye uforpliktende verbalisering og løst snakk og tom oppmerksomhet om å hindre og slå ned på slike ting finnes det i realiteten ingen virksomme organer eller instanser som har evne til å håndtere disse hendelsene. Lite av det man forsøker å få til lykkes. Det er som om ikke svømmedyktige personer blir engasjert som livsreddere på en badestrand. Min beskjedne mening er at det er ikke så sikkert at man kan få noe særlig mer til i slike saker. Livet er mange ganger altfor komplisert. Når det gjelder personlige forhold er det en ting som er sikkert som stål; vi er alle sammen mye bedre i teorien enn i praksis, og stort sett er det tilfeldighetene og naturen eller tiden selv som sørger for at tingene noen ganger ordner seg til alles beste.

Livet går også videre, sier man gjerne. Det har det gjort også i dette tilfellet.

Vår manns sørgelige personlige vanskjebne som sammen med andres lignende skjebne koster samfunnet og skattebetalerne dyrt står i sterk kontrast til en rivende og positiv samfunnsutvikling som setter full gass på de i overkant av 100 000 menneskene som er beskjeftiget i alle de vidunderlige 26 småkommunene i denne delen av Norge. Jeg har inntrykk av at folk som lever i dette fylket elsker å føle at det er her de lever og hører til. Lokalradioen i Førde og de stolte små lokalavvisene viser hver bidige  dag en overstrømmende entusiasme og beundring for alle de spennende prosjektene som settes i gang og utvikler seg i bygdene rundt omkring fjordene. Noen ganger går det riktignok dårlig, men da forsøker man stort sett å la være å omtale fiaskoene eller rett og slett ikke nevne dem i det hele tatt. I denne enestående idylliske delen av vår klode eksisterer den en slags usagt enighet om at hos oss skiter man aldri i sitt eget reir. La oss for all del se på alt det flotte og rosverdige som vi greier å få til! Det reises svære bruspenn og strømledninger over fjordene og enorme vindmølleparker langt ute i havgapet, det drives milelange tuneller gjennom de gedigne fjellmassivene og settes i gang nye moderne veianlegg over en lav sko. Ytterst i fjorden ligger Måløysamfunnet som har omgjort seg selv til by og lever høyt på fiskerier og lakseoppdrett og rådyre offentlige festligheter. På den andre siden av Nordfjorden har Eidfolket dratt seg opp etter håret for å få distriktsopera som har satt opp noe så kulturelt skjellsettende som en fotballopera med tema fra Norges verdensklassenivå (den skåres til 10 som tilsvarer himmelsk i VG) og en evig uforglemmelige seier over Brasil. Det neste er at den underfulle fotballkampen som Gud ganske sikkert medvirket i fremføres gjennom salmesang under søndagsprekenen eller en takkegudstjeneste i en av de mange vakre gudshusene eller stavkirkene i fylket. I den stolteste av alle stolte bygder -det finnes amge slike i fjordfylket – kalt Breimsbygda eller i gamle dager ‘Bredheimsbygda’ arrangerer man midtsommers en storstilt country music festiva. Arrangementet har svære kulturelle ambisjoner, men virkeligheten i sommernatta fyllt med sjablongaktige coutrytoner domineres av  tusener av forfyllete harryer som stavrer rundt omkring på gressmarker og i veikanter med konstant åpen pisseluke.

I det dypeste Indre Sogn genererer vesle Sogndal fotballklubb annehvert år eller så enorme mengder lokal entusiasme og glede ved til stadighet å rykke opp i Tippeligaen for året etterpå dessverre å rykke ned igjen uten ledsagende lokal entusiasme. Sognefjordens halvskjulte verdensarvbygder blir år om annet utpekt som de mest eksotiske feriesteder på hele vår menneskeoverbelastete klode; verdens aller største turistskip glir inn gjennom fjordene nedlastet med tusenvis av naturhungrige japanske og amerikanske middelklasserikfolk og pensjonister mens lyseblå diselrøyk henger mellom fjellene. Bresentre og nasjonalparker og skianlegg og kunstsentre og bokbyer popper opp i utbygdene rundt Jostedalsbreen. Et særtrekk ved den prosjektglade aktiviteten er at man ikke understreker hvor store og mektige eller gedigne tingene er; det gjør man jo andre steder som i New York eller Dubai. Her inne ved fjordene snakker man heller motsatt om verdens minste butikk eller verdens minste bokutsalg, som om det er litenheten man er ute etter. Kanskje er det ganske enkelt et uttrykk for at man mener at ‘smått er godt’; tatt i betraktning hvor smått alt er her inne har man vel ikke noe valg.

- Går det an å komme nærmere paradiset? – Hva mer kan et aktivt fortravlet fjordmenneske ønske seg i en plaget verden?

Vår skikkelse i lenestolen er derimot ikke i begivenhetenes sentrum. Han befinner seg definitivt på sidelinjen og enda lenger ute. Ikke for det at det gjør så mye. Han er lettet over å slippe å henge med og delta i jaget. Han en av mer enn 600 000 likesinnete mennesker i Norge som utsettes for en intens offentlig oppmerksomhet fordi de ikke lenger har lyst eller ork eller vilje til å være sysselsatt ute i den normale virkeligheten. I den tidvis noe opphetete diskusjonen om slike personer kalles det å sitte slik uten å ville gjøre noe samfunnsnyttig og bidra til felleskapet for ‘utenforskapet’. Dette er et litt klossete uttrykk man har lånt fra det svenske språket fordi det er vanskelig å finne et godt norsk uttrykk eller fordi svenskene som så ofte ellers var mye tidligere ute enn oss med å rette oppmerksomheten mot slike suspekte personer. Folk som finner på og tar i bruk slike nye uttrykk føler nok at det er en slags fremskritt og at de vet eller forstår litt mere enn de gjorde før. Hvorfor skulle man ellers lage slike nye ord og uttrykk?

Den aktuelle mannspersonen hører altså med i ‘utenforskapet’ som må sies å være en ny sosial klasse. Han vet det ikke selv fordi han har aldri hørt uttrykket. Han ville i alle tilfelle ikke bry seg noe særlig fordi han har funnet seg til vel rette med sin tilværelse; det er nettopp slik han vil ha det. Han vil ikke tilbake til verden fordi han makter det ikke lenger. Men han er heldig stilt og slipper unna å tenke på dette fordi han følger ikke med i slike ting. Han har helt gitt seg med å lese aviser og har hverken fjernsyn eller radio fordi han følte seg invadert og forfulgt av disse mediene som det heter. – De tar fra meg evnen til å være tilstede og tenke selv, til å oppleve og se og høre og føle det som er her i min nærhet, tenkte han da han kastet ut TV-apparatet i slutten av april i 2004. Verre er det kanskje at han så å si ikke snakker med folk lenger utover det som er helt nødvendig. Det kan nesten se ut som om han helt har mistet lysten til å si og høre noe. Han har merket at han ikke får med seg hva folk snakker om eller at det ikke har ordentlig mening. Ordene bare stømmer ut av taleorganene som ut av en sekk med erter, tenkte han en dag han pratet med noen han ikke greidde å unngå borte ved kirken. En periode ante han ikke hvem som var president i USA. Han vet det nå fordi han ikke greidde å holde øynene vekke fra noen skrikende overskrifter i en avis som var satt opp i et stativ i nærbutikken. Mannen som var amerikansk president den gangen fikk til og med fredsprisen som deles ut hver år i Oslo fordi man forventet at han kom til å gjøre store ting for at en plaget verden skulle bli et fredeligere sted. Men mye av det andre som inntreffer i verden der ute har vår mann ikke lenger noen som helst anelse om. Han føler ikke selv at det gjør noen stor forskjell. Han er faktisk sikker på at det ikke gjør noe og har slått seg til ro med det. Huset som mannen overtok midt på 90-tallet etter en skilsmisse da han forlot familiehjemmet heter ‘Fargartunet’ eller ‘Fagertun’ alt etter hvem som snakker om det. Den mørklagte stuen han sitter i har han døpt med navnet ‘Det røde rommet’. Tunge gardiner i sort og dunkelt gult er alltid trukket for vinduene. Nesten alt inne i det halvmørke rommet er rødt. Han har bestemt seg for at han bare vil ha rødfargete ting der inne. I det ene hjørnet har han satt opp et slags husalter slik buddhister og hinduister ofte gjør med engler og roser og krystaller og forgyllte ting som danner et ytre bilde på mannens religiøse eller spirituelle lengsler. Mannen er ikke religiøs i den ordinære betydningen av dette ordet.

- Jeg har min egen religion, og har ikke tenkt å underkaste meg noen andres religiøse krav eller trostvang. - Jeg tror det jeg kan tro.

Han har i den senere tid merket en slags ny opptatthet av ting som ligger utenfor den vanlige hverdagslige virkeligheten. I sitt stille sinn kaller han slike ting som han tidligere i livet ikke visste noe særlig om for transcendente ting, og er tilfreds med det og det snev av religiøsitet og religiøse følelser han kjenner i tilknytning til slike ting. Han er overbevist om at disse følelsene er en berikelse som han ønsker å ta vare på. Mannen skriver for å fylle tiden. I tillegg til berikelsen fra den nye religiøsiteten har han også pådratt seg noe han omtaler for seg selv som en metakroppslig eksistens. Han opplever en insensivert følelse av sine egen kropp og dens sammenheng med alle andre ting, med tingene som han omgir seg med og deres stofflighet og alt der ute i de naturlige omgivelsene. Denne metakroppsligheten tror han kommer av at han er rammet av prostatakreft og har fått tiltakende helseplager i kjølvannet av behandling med hormonpreparater og stråling. Han kjenner seg konstant oppblåst i buken og kan ikke lenger bruke de gamle buksene fordi han til stadighet eser ut i mageregionen; blæren og andre av de normale organiske prosessene som foregår i dypet av ethvert legeme plager han som regel både natt og dag. Det å være et kroppslig vesen er blitt noe han hele tiden følger med på og en konstant utfordring, ingenting er en selvfølge lenger. Han forsøker å stå på god fot med kroppen sin, så langt han greier det. På dårlige dager med mye ubehageligheter må han innse at kroppen har sin egen lovmessighet som han ikke har sjanse til å imøtekomme eller håndtere til enhver tid. Den stillferdige men allikevel skumle sykdommen har snikende begynt å spre seg til skjelettet og bløtvevet i underlivet. Hver dag merker han sykdommen som et slags tung skygge, som er mørkt voksende nærvær. Han er konstant plaget av kreftrelatert utmattelse eller det man kaller fatigue. Sykdommen eller behandlingsskadene ledsages av kronisk energimangel og kraftløshet som gjør at han forsøker å unngå stort sett all sosial omgang. Han isolerer seg og trekker sg tilbake fordi han orker så å si ingen anstrengelser. I venstre hofte og lår og lyske kan han fornemme et svakt trykk eller en lett dunkende smerte som han føler langsomt øker, uke for uke. Mannen oppholder seg bortsett fra katten ‘Oddmar’ stort sett alene i det nesten mørklagte huset. Dagene kommer og går igjen i dørgende stillhet. Lite skjer.

Det er grytidlig i 5-6 tiden. Han er uformelt kledd i en lang mørkeblå uvasket morgenkåpe. På fanget har han en kostbar Acer laptop og på det hjemmesnekrete lille teakfargete trebordet ved siden av stolen står en hvit kaffekopp med et blått blomstermønster. Mannen er ikke lenger i jobb. Han har etterhvert begynt å nyte det inderlig. Selvsagt lar han være å nevne dette på de få oppfølgingssamtalene han har hatt med NAV og arbeidsgiver. Han stoler naturligvis ikke på slike instanser:

- Livet er en kamp, tenker han litt selvironisk samtidig som han i et lite glimt erindrer tittelen som han så på en plakat på Karl Johan for en studentrevy mot slutten av 60-tallet – ‘Livet er en camp, Hjørdis’ –  han vet så inderlig at man i dette livet er nødt til å lære seg å holde kortene tett inn til brystet og aldri glemme å følge den nakne egeninteressen.

Dermed unnslipper han litt lettere endel av det myndighetspålagte maset man kaller arbeidslinja. Han befinner seg for det meste i lenestolen men føler selv mer at han egentlig svever eller henger oppe i luften og at tiden står dørgende stille. Han merker hvor vidunderlig stille det er blitt i det gamle tømmerhuset og i bygda ; stillheten føles som et uopphørlig svakt sus som om det er en usynlig foss like i bakgrunnen et sted. Suset fra stillhetens foss virker beroligende på mannen; han vet godt at det er noe sunt som skapes innenfra og skyldes at han greidde å komme ut av den livslange avhengigheten og mediamisbruket. Men det er en bakside også; han har følgelig anledning til å være så selvopptatt han bare vil og er godt i gang med å gruble over tilværelsen. Han har holdt på med det som hovedbeskjeftigelse i nærmere fire begivenhetsløse år uten at det har ført han noe sted. Han aner at han er kommet galt avsted. Før han havnet i langtidsgrublingen var han i full vigør, som det heter. Dvs. normalt sysselsatt og i jobb, noe alle oppegående mennesker i vår tid er pålagt å etterstrebe. Vår mannsperson etterstreber ingenting lenger. Han er tilfreds med å sitte i lenestolen opptatt med å tenke gjennom alle ting som faller han inn og å lete etter lys i enden av tunnelen. Han skriver, mest for å fylle tiden som ellers kunne ha est ut til et vondt monster.

Han føler på en måte at han ikke har sløst vekk et eneste sekund. Men det kan kjennes smertefullt å tenke når det stort sett er det eneste man gjør. Det er lett å oppdage med et lite blikk på bokhyllen og de mange oppslåtte bøkene som ligger der at mannen titt og ofte leser litt i dagbøkene til en filosof fra Østerrike som heter Ludwig Wittgenstein; han trøster seg gjerne med sitater som dette: “Og med hva betaler man for tanker? Med mot, tror jeg“.

Etter lang tids intens tenkning og skriving og litt ledsagende lidelse har mannspersonen vår nådd frem til noe som han mener er viktige personlige spørsmål: Trenger man å stille alskens spørsmål og gi svar for å kunne leve? Å leve er vel nok i seg selv? Er det ikke slik at man er godt i gang med livet lenge før man kommer på å undre seg over seg selv? Er det ikke tilstrekkelig at en har kastet seg ut i tilværelsen og tatt de sjansene som dukket opp og kjempet seg fram til jobb og lønn og hus og heim og andre ytre arrangementer som viser at en er oppegående og har fikset livet? Å greie livet er vel svar nok? Det kreves mot og hardhet for å våge å gå seg selv etter i sømmene. Jeg snakker ikke om slike ting som å gå til psykolog å høre halvfalske ting om seg selv. Nei, jeg snakker om noe langt mer dyptgående og krevende. Hva kan du vite om deg selv, om den du er og det livet du har satt i gang og er i ferd med å leve til ende? Tør du se på deg selv, ikke med en psykologs lett granskende øyne med mitt ditt eget indre nådeløse øye? Hva ser du? Har du en bestemt og begrenset personlighet, noe du ikke kan velge eller ha ansvar for men mer er dømt til å være, en slags reell beskaffenhet som du ikke kan komme deg ut av eller fri fra? Som påfører deg et liv? Hvilken status har de såkalte sannhetene om deg selv som du halvt bevisstløs lar trille ut av din munn og som mange ganger like gjerne kunne vært kalt løgner? Med hvilken rett kan du hevde å snakke sant eller korrekt om deg selv og det du er?

Han er for seg selv sikker på at skal han komme seg videre med den personlige krisen sin og oppnå sjelefred eller ataraksika som grekerne kalte denne viktige sjelelige tilstanden, må han mobilisere alt han har av mot og tenke grundig gjennom slike ting.

“Fødselen ga oss alle en dødelig gift” (Epikur)

“the most important service to the world and to others consisted in turning around one’s own heart.” —  “the attempt to bring about a renewal of the world by means of one’s own personal conversion.” (Ivan Illich)

“One way of viewing our current situation in Western society is that we have suffered a catastrophic loss of understanding of the need for self-awareness leading to widespread acedia. Until the modern era, the Church and especially its religious orders provided a constant reminder to ordinary people of their need to examine their conscience every day and to reflect deeply on their way of life. The Church provided a series of exercises, some simple and some complex, to enable people of all kinds to live a self-aware life. At its worst, this provoked unhelpful guilt.” (Christopher Jamison)

Det har inntruffet et eller kanskje heller flere såkalte ‘kopernikansk sprang’ mellom denne intetsigende marsmorgenen her i Utvikbygda i 2009 og en fjern vintermørk desemberdag nordpå for omtrent 60 år siden.

- Ja, det er sant. Jeg har levd i sikk-sakk. Aldri ankommet noe sted.

I løpet av mitt lurvete liv har perspektivet blitt snudd opp ned mange ganger. Som regel bare litt, av og til mer fullstendig. Sånn er det muligens for de fleste. Her er det meg det står om. Et nyfødt barn på 5,5 kg. ble uten forvarsel og brukerveiledning hylskrikende droppet inn en makaber verden; hvor annerledes er det ikke å humpe omkring som nedslitt 60 åring på vei ut av smørja. Det er mulig at det finnes en eller annen veivisende skytsengel eller daimon som hvisker en veivisende sannheter inn i øret dersom en hører godt etter. Det finnes folk som innbiller seg dette. En sjelden gang føler man det slik. Min egen daimon har aldri gjort seg fortjent til noe takknemlighet fra min side, om han i det hele finnes. Jeg har ingen grunn til å tro på noen daimon. Jeg har så langt aldri hørt et eneste lite sukk fra den hemmelighetsfulle daimonen min og regner med at slik kommer det til å fortsette på den strekningen som gjenstår.

Jeg har altså virret mye på livsveien min. Fra det ene til det andre. Jeg har aldri visst hvordan man holder stø kurs. Snart hit, snart dit, både opp og ned, ofte fram og tilbake. Ingen rettlinjet marsj akkurat.

Mest for å demonstrere min gode vilje overfor nølende lesere – hva skal han med disse fremmedordene? –  vil jeg med en gang forklare det uvante ordet ‘kopernikansk sprang’. Det har ingenting med turn eller sprangridning å gjøre. Heller ikke særlig mye med Copernicus. Det er såvidt jeg vet den tyske filosofen Immanuel Kants uttrykk for et avgjørende skifte i fotfeste som gjør at man betrakter tingene på en fullstendig annerledes måte.

I mellom to datoer er livsløpet mitt festet som en gardinsnor -  dagen i dag som er en usedvanlig traurig vinterlig 24. mars i året 2009 og den mye fjernere 24.desember 1949. Mellom disse to for andre mennesker så ordinære dagene ligger livsløpet mitt i halvmørke. Et livsløp er en slags skjult kaos. Jo mer man beretter fra det jo mer kaotisk synes det bare å bli. Jeg skal naturligvis forklare mer om dette senere. Det som faktisk gjør ting enda mer kaotisk, er det som hender mens man er i gang med å sette sammen en beretning. Det tar tid. Mens månedene går og beretningen tar form, pågår livet fortsatt og ting inntreffer som til og med forandrer det livet som allerede er ferdig levd forlengst. Det finnes intet fast punkt der en kan befinne seg i ro med støtt utsyn og godt forankret mens en skriver om seg selv. Alt begynner å flyte, som den skarpe filosofen noterte for så lenge side, konturer og skiller glir mer og mer over i hverandre og ingenting er lenger sikkert. Er det egentlig mitt liv jeg snakker om?

To dager, to datoer. Den ene dagen kom jeg til verden uforskyldt, selv om det finnes noen som snakker om at en velger å bli født og komme til denne verden. ‘Det største feil et menneske begår er å bli født’.  Cioran, av noen kalt fortvilelsens atlet, var sikker på at det ubetinget er en ulempe å bli født. Slik har jeg opplevde det;  det kommer senere.

Den andre dagen skjedde det noe underlig med viljen min; det oppsto en ny viljestyrke i meg, nesten ut fra intet ble en ny vilje født i meg. Man skulle tro jeg var utsatt for overjordisk eller underjordisk påvirkning. Hvem vet hvor slik påvirkning kommer fra når en plutselig sitter der utrustet med en ny vilje. Hva i all verden gjør en med en ny vilje i hånden eller i hodet? Jeg begynte uten forvarsel å skrive om hendelser som har inntruffet i mitt liv. Etter den første jomfruelige skrivedagen kom nye skrivedager. Jeg skrev. Jeg fortsatte å skrive. Det er nesten som om noen har tatt tak i hånden min for å få den til å skrive av seg selv. Først var det ting livet mitt jeg begynte å skrive om. Jeg kjenner dette triste livsløpet mitt i alle dets detaljer og fornemmelser bortsett fra de som har gått tapt i glemselens dunkle grep og noen andre som har blitt sugd inn i fantasiens formende gap. Altfor mange detaljer har ganske sikkert forsvunnet for godt inn i den grådige glemselens mørke. Det gjør ikke noe. jeg trøster meg selv. Det hører med til saken. Man husker ikke alt. Å gå gjennom livet er samtidig en usynlig glemsel. Å huske alt er en mare. Men jeg lurer på hvor mye man kan glemme av det livet man har levd før det ikke lenger  er det samme livet.

- Nei, stopp opp litt! Jeg merker hva du tenker.

- Du kan spare deg reaksjonen! Jeg har ikke tenkt å fortelle om meg selv. Dette er ingen beretning fra livet mitt. Nei, du møter definitivt ingen biografi. Ta det med knusende ro. Jeg skriver om helt andre ting. Om dypere ting og det handler lite om meg selv eller andres hverdagskonkrete liv. Mennesker lever ikke på denne måten, det visste man godt før i tiden selv om de fleste har glemt det i dag. Hvem ville orke å leve dersom dette ene konkrete og følte og faktiske livet i all dets bagatellmessige gru er det eneste man eier og har å formidle videre?

Jeg tar en snarvisitt innom min lurvete livshistorie for å få fortalt det jeg egentlig har på hjertet. Det er ganske mye og innfløkt; det vil ta sin tid å gjøre greie for alt. Jeg må tillate megh å være litt filosofisk; hovedpoenget mitt er at jeg egentlig ikke finnes slik som vanlige virkelige ting finnes ute i denne verden. Jeg sitter riktignok her i denne gamle lenestolen og skriver på en Acer 5720G innkjøpt i januar 2009, men det sier egentlig ikke særlig mye. Vi lever i en saklig tid, folk tar farge av all denne sakligheten. De litterære sjelene forsøker å fortelle om alt om seg selv og sitt liv, en slags litterær nyempirisme. Alt skal med. En person og et levd liv er en empirisk størrelse som kan gjengies ned i den minste detalj.

Jeg steiler! Man kan bli jævla syk av mindre villfarelser! Her må det ryddes opp! Jeg har jo lært at jeg ikke finnes i noen enkel empirisk forstand men er til på en helt annen måte;  ”jeg er den jeg ikke er og er ikke den jeg er.”

Å være et menneske, en levende person er en slags eksisterende myte og mytedannelse som lager seg selv etter egne indre lovmessigheter. Jeg tror følgelig at det jeg skal fortelle om er noe i retning av en moderne myte, eller egentlig flere myter som ernærer seg av hverandre. Ikke om Ødipus eller Elektra eller Josef og hans brødre eller Kain og Abel eller noen av de andre gamle overleverte mytene; de har nok av gjenfortellere. Jeg vil fortelle fra de nye flettverkene av myter som oppstår mellom personer som er knyttet til hverandre og i de merkelige livene som de lever med og mot hverandre midt iblant oss akkurat her og nå. Jeg har fått det for meg at vi trenger oppdaterte personlige og sosiale myter, nyformete myter som springer ut av og handler om de dramaene som styrer og strukturerer våre liv akkurat nå. Vi lever og lager myter, når vi sitter på facebook og twitter og lokker og lurer og stjeler og begår vold og bedrar hverandre og elsker og flykter langt vekk; alt vi foretar oss lager potensielt sett nye myter eller gjentar gamle i nye utgaver. Jeg innbiller meg at myter ikke først og fremst er overleveringer fra en fjern fortid, myter leves og lages hver eneste bidige dag over grunnleggende tema i menneskenes tilværelse.

Vi trenger myteprosessen for å unngå den store villfarelsen om at de livene vi eler er noe flatt og empirisk som utspiller seg der ute mellom folk:

- Hver så snill, slipp oss løs, slipp oss ut av denne altoverskyggende sakligheten, denne uttørkete omseggripende fagligheten som knuger oss ned til tingenes nivå! – Er det en slags mennesketing vi er?

Nyformete myter tilfører livgivende energi til den nøkterne og saklige virkeligheten. De skaper helter og helgener og sorte får som er mer virkelige enn virkelighetens persongalleri. Myter er avgjørende fordi mennesker som oss, for det er det vi er, vi kan aldri leve utelukkende i den tørre saklige virkeligheten. Vi må alltid mer enn halvveis leve gjennom vår egen forestillingsverden, i en imaginal verden. Forestillingene, mytene, denne siden ved livet må pleies nøye. Dersom det virkelige blir for påtrengende og mytene ikke er virksomme i våre liv lenger, da begynner det virkelige på en snikende måte å bli uutholdelig og uvirkelig. Slik det allerede er det for mange av oss i dag.

Til og med det å være psykolog slik jeg nå har vært nesten hele mitt voksne liv er en myte, en instrumentell myte fordi den er nyttig eller har en funksjon. Jeg har i kraft av dette yrket en viss forstand på personlige ting. Jeg innrømmer glatt at det ikke er slik det faktisk er. Selv om ideen om at det er slik det er er uimotståelig for folk, og mest av alt for psykologene selv. Vi tror vi har peiling, vet og kan noe reelt og nyttig om folk. Som andre psykologer – her kunne jeg nevnt navn på folk både du og jeg kjenner i og med at alle har med psykologer å gjøre i dag, men det lar jeg være i denne omgang – så har jeg begrenset peiling på de aller viktigste personlige tingene som livet handler om. Og ganske sikkert ikke et grann mer peiling enn andre normale upsykologiske folk. Men ideen, den er uimotståelig, det kreves innfløkt mental innsats og mot for å gjennomskue den.

Men tilbake til disse to datoene som rammer inn livet mitt, adskilt av 60 leveår. Omlag 21 ooo stumme og for det meste ufortalte dager ligger slengt og stort sett utvisket og glemte i veikanten som et etterlatt lurvete krypdyrskinn. Et flokete rustent kjede, et oppfliset reip av oppbrukte dager. Som et annet esel står jeg her. Bundet fast i enden av livsrepet. Jeg drar og sliter i repet som binder meg til livets påle, aner at jeg bare har å holde meg her, strekker på halsen og stikker ut en grådig fuktig tunge for å beite i meg enda noen små tørre strå.

“Da jeg som barn skrev navnet mitt for første gang,skjønte jeg at det var en bok jeg hadde begynt å skrive.” Jeg husker ikke lenger hvem som skrev dette.

Vi har alle et livsløp, kanskje til og med en livshistorie. En slags innebygd livsfortelling. Det finnes ingen biografi før noen begynner å fortelle og dikte og lyve om livet sitt til andre. For å kunne fortelle om seg selv og sitt må man paradoksalt nok stjele fra andre fordi vi eier ikke vårt eget liv engang. Andre har del i det, vi er floket sammen, de har vårt liv i sine hender, dette er jo ganske elementært. Alt som lever kan betraktes som en fortelling i seg selv, å leve er å fortelle, når man lever forteller man samtidig noe. Men det er ingen biografi.

Slik er det med meg også, den fortellingen jeg har tenkt å finne ord for. Den handler ikke om meg; jeg ønsker å fortelle om et annet menneskes liv fordi det utgjør en så stor del av mitt lurvete liv. Selvsagt handler det samtidig mye om meg og mitt også, det hverken kan eller vil jeg skjule. Det ligger en egen hensikt bak som jeg håper at du vil forstå litt mer av etterhvert.

Kan jeg kalle disse halvglemte kapitlene et liv? Er det kanskje nettopp dette som kalles et liv?  Er det noe liv å snakke om? Det er ofte slik at når man først kommer på å stille spørsmål; etterpå kan man ikke slutte. Hele tiden dette grubleriet, over mange slags beslektete spørsmål. Det er sant. Av og til kreves det av oss at vi stusser litt grundigere enn ellers. Graver oss inn mot kjernen. Stopper opp for å ta ting alvorlig der vi vanligvis går fort forbi og gir blaffen. Er det snakk om et liv, et enhetlig liv som henger sammen? Eller bare en sammenrasket haug av tilfeldige biter og brikker som aldri lar seg pusle sammen til et bilde? Kan jeg vise til noe, peke på noe og si  med stolt røst: Her er  ’mitt liv’!  Har jeg levd det noen kaller et menneskelig liv, med verdighet og mening? Eller kanskje mer livet til et usselt kryp? Et liv som ligger et lite hakk over et hundeliv ? Har jeg tatt meg frem som en skarve kjøter langsetter livsvegen? Kan jeg vise til noe som har verdi, hva det enn måtte være? Bør jeg kunne vise til noe som har verdi? Hva kan jeg forvente å få ut av et liv jeg ble dyttet ut i og påtvunget, som jeg aldri har bedt om å få leve? Jeg er nok et sted glad for, ja nesten takknemlig over å ha fått anledning til å komme inn i den beste av alle mulige verdener. Sluppet det meste av elendigheten og plagene som kan tynge mennesker. Er jeg velsignet med en slags prioritet eller privilegium slik at jeg kan føle meg hevet høyt over andre mer ordinære medmennesker? Av og til føles det som om jeg er en forhekset frosk. Skjuler jeg bak en ordinær upåfallende fasade en uoppdaget solkonge eller bare en stakkars variant av Haakon Magnus eller Martha Louise? Er jeg en utvalgt? Bærer jeg på et indre adelskap, har jeg blått blod i årene mine? Kan jeg høre en visshetens stemme dypt inne et sted, en hjelpende daimon eller en skytsengel, som hviskende løfter meg fram og viser meg hvem jeg er og skal være, hvor jeg kan og skal vandre? På noe som bare er min egen vei, den rette veien gjennom mitt liv? Eller er den rene og skjære sannhet dette: jeg står akkurat her, ikke utvalgt eller med forrang for noen. Men mutters alene og forlatt, uten et eneste bitte lite fortrinn. På villstrå, barføtt på flat mark på den nådeløse jord. Uten odel, blått blod, naken. Ingen daimon, ingen viser veien. I eksistensens ursituasjon. I alles felles nullpunkt; herfra skal jeg vokse opp og bli til min egen uformelige skikkelse og vandre snublende ut i livets halvmørke der alle retninger er like gode eller dårlige. Uten andre hjelpemidler en de som finnes i meg selv uten at jeg engang vet hva de går ut på. Jeg finner det vel ut etterhvert. Livets ur begynner med ett å tikke. Mitt livsur. Vandringen er i gang. Det finnes bare en vei, den går fremover. Hvor er nå det? Hva er fremover? Jeg drives av et eller annet, et imperativ fra et eller annet sted: Dans, syng, smil, be, gråt, snakk og rop; endog skriv!; gjør alt dette og mere til når du føler for det. Gå hele tiden videre. Ikke snu deg, ikke stopp. Den som glemmer seg og ikke kan la være å snu seg blir til en saltstøtte. Så går jeg, som alle andre må jeg gå. Jeg tusler avgårde uten å ane hvor eller hvorfor, forsøker å gjøre det som underholder meg her og nå til et poeng i seg selv, det er ingenting annet å gjøre. Ingen kan snu, eller kan jeg? Nei, selvsagt ikke. Siden er alt bare fortsettelser. Videre, videre videre. Uten å spørre og undre seg for mye, så lenge livsuret mitt tikker.

Jeg vet ikke helt. Jeg står her i enden av repet og tenker mens jeg beiter noen tørre grasstrå. Jeg føler meg litt mismodig, urolig. Kanskje er det riktigst å si at mitt liv har vært en skuffelse. En gedigen skuffelse. Det kjennes slik. Som om noe gikk galt. Som om jeg har blitt lurt og bedratt. Som om jeg har mislyktes, falt gjennom. Som om jeg aldri kom meg videre, jeg gikk ut og ned for telling i alle rundene. Som om jeg har mistet noe viktig på veien inn i livet, både passet og alle kortene og alle kodene. Jeg forstår ikke hva som står på veiskiltene i kryssene jeg kommer til, ofte står det ingenting, bare skiltet peker hit eller dit, men det står ikke hvor man kommer, bare retningen i seg selv. Jeg gikk rundt på måfå, mest for å plukke med meg ting, det kunne ikke bli det jeg drømte om, det ble heller aldri det jeg drømte om eller lengtet etter. Det jeg hele tiden hadde håp om og trodde. Jeg aner overhodet ikke hva dette var. Det er riktig, jeg ble hverken selvrealisert eller lykkelig eller rik eller berømt. De siste to tingene drømte jeg aldri særlig mye om, som andre var jeg av og til innom slike drømmer,  jeg kunne nok være innom slike ambisjoner de siste årene da tingene på en tydeligere måte tok til å gå nedover selv om antagelig hadde vært på tur dit hele tiden uten at jeg merket det.. Jeg fikk aldri utrettet noe som er heroisk eller smaker av noe stort. Ofte har jeg gjort det motsatte. Tatt letteste vei. Stukket av midt under slaget. Hoppet av toget før det når stasjonen. Gjemt meg vekk, forsvunnet når det ble spurt etter meg. Funnet enkleste løsning. Ingen spesiell innsats eller store anstrengelser. Jeg har som oftest latt være å tenke meg grundig om, innrettet meg mest slik det falt seg, tror jeg. Høstet mer enn jeg sådde, mye mer og oftere, dessverre. Gratispassasjer. Free rider.

Bare gjort det jeg måtte gjøre for å unngå å bli tatt eller satt ut av laget. Stort sett det som virket rett å gjøre. Jeg slumpet meg gjennom lange og krevende studier på de høyeste nivåer, ble til slutt ferdigstudert. Har hatt noe som ser ut som krevende jobber  - når man skal jobbe er språket viktig, det er viktig hva jobbene heter. Jeg skaffet meg jobber som hadde titler gode nok, både som leder og spesialist og rådgiver. Jeg etablerte som nadre normale folk familie med kone og barn installert i vårt eget hjem, jeg har eid en serie med polerte biler kjøpt for egne penger. Har deltatt i samfunnet, ytt et lite bidrag her og der  uten å ta betaling for det. Jeg har bare sjelden gjort noe som er direkte galt – det skal jeg komme tilbake til mer i detalj senere.

Egentlig er det rart at jeg greidde å holde meg på den smale sti, som det heter. Jeg var full av det grekerne en gangh i tiden omtalte som ‘kakoēthēs’. Det er onde disposisjoner, faenskap og egoisme og undergangslyst og ødeleggelsestrang. Hissig, ustadig, rotete, selvopptatt, grådig, lat, innbilsk,uselvstendig, parasittisk. Jeg hadde så mye av dette i meg at en skulle tro det ville være den enkleste sak av denne verden å komme ut på skråplanet. Slik var det ikke, det vet jeg sikkert i dag. Jeg hadde noen gode forutsetninger og prøvde ganske iherdig. Men det var ikke enkelt. På denne tiden fantes det et eller annet i samfunnet og hos folk – kanskje til og med inne i den enkelte – som gjorde at det ikke var lett å komme ut av kurs eller falle gjennom, det må ha vært noe som fanget opp onde og avvikende tendenser og dempet dem ned og hindret at det gikk for skjevt. Noe som antagelig ikke lenger finnes i samfunnet eller mellom menenskene, som utilsiktet har gått tapt.

Og så dette med å ha et arbeid, være i jobb. I den tiden gikk det av seg selv, tro det eller ei. Jeg var på et vis automatisk i en eller annen jobb. Som for de fleste eslene i min generasjon står arbeid for meg som avgjørende, nesten som selve meningen med livet. Livet var ikke tenkelig uten at jeg var i et eller annet arbeid. Jeg husker ikke en eneste arbeidsledig person fra min oppvekst. Antagelig skyldes det en eller annen form for sosial blindhet. Jeg fikk riktignok med meg at noen få var uten arbeid. Men de ble betraktet som originaler og særinger som falt utenfor. Jeg minnes svakt en fjern underlig type av en slektning som stort sett var ute av arbeid hele tiden. Alle forsto at han var et unntak, han var kronisk arbeidsky og at sykdommene og plagene han oppga var skalkeskjul slik at han kunne holde på med det han helst ville. Som å ro fiske med oter på Kasfjordvannet. I skumringsmørket var det vanskelig å se fluene, men den mest svaksynte så best av alle den kvelden.

Jeg for min del har alltid forsøkt å jobbe når jeg kunne. I oppveksten min var det arbeid overalt. Jeg var ekstra heldig ved at jeg faktisk bodde og underholdt med i fabrikklokaler. Veien til arbeid var kort. Etter skoletid og i helgene tilbrakte jeg tiden med en eller annen betalt beskjeftigelse i fabrikklokalene siden jeg var 11 år gammel. Jeg stiftet kartonger i rasende fart for stykkpris, vasket mugg av spekepølser med pølsesprit, kjørte hvalkjøtt i trillebår på kaiene. Kjørte stivfrosset kjøtt i fryseriene. I sommerferiene som gardsgutt eller i produksjonen på fabrikken. Det fortsatte på samme vis gjennom studieårene i Bergen. Halvparten av meg tok seg de ekstrajobbene jeg kom over mens mitt andre halvpart studerte. Støttekontakt for vanartete gutter. Ekstravakt på psykiatriske avdelinger. Kollokvieleder, vitenskapelig assistent. I studieferiene jobbet jeg alltid, en hard sesong med akkordarbeid på NORCEM med asbest og eternitt; i år etter år med vedlikehold og som graver på Solheim kirkegård i Bergen. Og senere med maling og vedlikehold av høyspentlinjer og høyspentmaster i Bergensområdet.

Jeg har alltid vært i et eller annet arbeid, helt siden barneårene. Å arbeide og leve var overlappende aktiviteter. Hva har alt dette arbeidet resultert i? Jeg har aldri nådd opp til noen store høyder i dette livet, selv om drømmene og ambisjonene har ligget der på lur. Jeg har bare kommet meg gjennom etappe etter etappe, noen ganger var det såvidt jeg greidde det. Lenge greidde jeg meg sånn passe i livet. Men først må vi tilbake til en begynnelse.

Av alle mulige og umulige steder på denne kloden ble jeg dyttet inn i verden i Harstad.

-Hva i all verden, utbryter dere, hva er Harstad for noe ?

Dere har så rett. Selv om Harstad har mye stort å vise til sett innenfra, mange store og legendariske personligheter, så er det heller lite å skryte av i nasjonal og internasjonal forstand. De fleste store Harstadværinger er ukjente når en har nådd bortenfor Lødingen fergekai eller kanskje litt lenger. Før i tiden sto det bedre til. Hans Egede kom fra Harstad og det gjorde også den siste katolske biskopen vi hadde i Norge. Knut Hamsun bodde en stund på hotell i Harstad mens han skrev på en av sine romaner. Det er jo noe. Kulturhuset i Harstad er antagelig viktigere enn jeg aner. Det kom selvsagt til etter min tid i byen. Sammen med festspillene i Nordnorge tiltrekker dette bygget mye oppmerksomhet til dagens Harstad. Jeg tilbrakte siste del av oppveksten min boende i det som i dag er kulturhuset. I tiårene etter krigen var det pølsefabrikk i bygningen;  man produsere pølseprodukter for hele den nordlige landsdelen. Bygget tilhørte Brødrene Bothners legendariske pølsefabrikk. Jeg kan ellers bare vise til Harstads fortreffeligheter fra min tid i byen. Jeg gikk på gymnaset i klasse med den begavete Knut Holte som senere frembrakte 4 fine diktsamlinger. Den norgeskjente harstadgruppen Snapshots kopierte for harde livet mer berømte ‘The Shadows’. NM i skøyteløp gikk i Harstad på 60 tallet en gang, med en habil skøyteløper fra byen som deltaker; Svein Erik Sogge. Han gjorde en ganske god 3000m. Navnet hans kjenner du selvsagt ikke. Jeg trodde en tid at jeg husket han fra jobben i fryseriet hos Br. Bothner der han kunne stemple inn lovlig sent noen blå mandager. Det var en annen Sogge, har jeg skjønt senere. En annen stor skøyteløper hadde sin opprinnelse et sted som ikke ligger langt fra byen. Nils Aanes fra Andøya ble norsk mester i 1963. Han har du heller ikke hørt om. HIL eller Harstad idrettslag hadde store dager tidlig i 60 årene og frembrakte flere landskjente fotballspillere og til og med minst en landslagspiller; Trygve Bornø.

- Ja, vi vet selvsagt det! Dere viser til at  Harstad har nådd langt i basket. At Medkila som kommer fra en forstad sør for byen er eller var et topplag i kvinnefotball. At Kari Bremnes og hennes musiserende brødre  stammer fra byens nærområder.

-Hva mer kan jeg si ?

Dere så altfor rett; jeg innrømmer det. Til tross for prestasjoner og betydning. Harstads rolle og plass rekker ikke langt i vår oppmerksomhetshungrige verden. Det er småting som bør og vil gå i glemmeboken hos alle andre enn de som har spesialisert seg på samle fakta om og minne oss på ubetydelige ting.

Harstad, min en gang så kjære fødeby. Det er en middels stor by nordpå med noe over 20 000 stort sett stillfarne innbyggere. De feilet og feiler stort sett det samme som folk feiler andre steder. jeg kljente egentlig ikke så mange av dem. Folket her som kalles harstadværinger har ærlig talt nok med å komme seg gjennom mørket og lange vinterlige måneder som kan vare til slutten av mai.

I byen ved den vide Vågsfjorden kom jeg til verden en uforglemmelig julaften bare noen få år etter at den store verdenskrigen var slutt. Jeg ble født under en iskald polarhimmel. Det hendte så å si midt i NordNorge. Omstendighetene i dagene før var ganske dramatiske uten at verden tok notis av det eller har hatt noe med det å gjøre i ettertid. Den gangen forløp selv dramatiske ting utenfor samfunnets lyskastere.Av alle bagateller som har påvirke  livet mitt er fødselsdagen på julaften en av de varigste. Den vil følge meg til min dødsdag. Nedkomsten som brakte meg inn i verden var av den premature sorten. Dvs. den ble utilsiktet framskyndet noen dager av julestria. Min mor ble tvunget av min harde far til å foreta en slitsom gulvvask dagen før dagen, hun tilbrakte hele lillejulaften gråtende og vaskende noe som provoserte fram min fødsel.

I ettertid kan jeg innrømme at fødselen var et sjokk. Antagelig noe i retning av et fødselstraume som det heter hos psykologer med prenatale interesser. Jeg kan godt forstå folk som snakker om at det er en ulempe å bli født. Verdens tyngde slo hardt mot meg og sansene mine. Idet jeg ankom virkeligheten der ute protesterte jeg med et intenst skrik, det var et uhørlig ’ur-nei’ som aldri helt har forlatt meg. Jeg er disponert for å protestere. Fra fødselen dro jeg med meg en fornemmelse av å være i utakt, på villspor, ikke helt i lodd og følelsen har fulgt meg til denne dag. Dersom folk foreslo noe, helt sikkert i beste mening, var min første reaksjon alltid ’nei, det vil jeg ikke’. Jeg kunne aldri ta det som kom, jeg fant meg ikke i tingene og kjente det som om jeg måtte stå imot, en slags vedvarende eksistensiell protest mot livets innfløkte fakta og tingenes orden.

Verden var antagelig den gangen opptatt av andre ting slik verden stort sett alltid virker opptatt av noe annet enn meg hele tiden; rasjonering, gjenreisingen, kald krig, NATO og Stalins sosialistiske oppbygging og nye menneske, tiltakende trøbbel på den koreanske halvøyen og Haakon Lies oppgjør med kommunistene her hjemme, utvikling av sort-hvite fotografier, eller noe sånt. Muligens også litt om norske og russiske skøyteløpere. Det er nesten ikke til å tro at Norge og Sovjetunionen kunne ha det så festlig vinter etter vinter i lag på skøytebanene mens den kalde krigen var på sitt høydepunkt.

På fødehjemmet som lå på nordsiden av byens idrettsstadion ble jeg utstyrt med tilnavnet ‘onkel’ pga. min statistisk unormale vekt og størrelse. Jeg er blitt fortalt at fødselsvekten min lå oppunder 6 kilo, noe som gjør et visst inntrykk på omgivelsene når en befinner seg sammen med andre nyfødte som veier et par-tre kilo. Det lovende forspranget gikk tidlig tapt, sammen med tilnavnet. Senere pådro jeg meg andre utnavn som følge både av normale og unormale kjennetegn, faktisk så mange at jeg en gang i barneårene ikke lenger husket mitt egentlige navn. Det gikk helt i surr. Den uformelle navneskikken har folk nordpå felles med indianerne i nordamerika, som også kaller folk opp etter karakteristiske hendelser og kjennetegn og lignende. Ofte tar man navnene fra naturen. For å kaste lys over den forvirringen jeg opplevde, skal liste jeg opp noe av det man kalte meg: Ludvig, Melkekalven, Hysa, Skitrøyta, Gråtekona, Doffen, Kom-inn, Den Håpefulle, Skandalan, Skjelveleppa. Det var mange flere som jeg ikke lenger kan huske. Navnene var aldri tomme påfunn. De hadde smertelige røtter inn i virkeligheten. Det er en nøkkelerfaring å bli døpt så ofte, av så mange, og påført så mange ulike navn. Av erfaring vet jeg at man kan bli kalt så mye forskjellig av andre at man ikke lenger vet hva man selv heter. En av grunnene, riktignok en av de mindre grunnene, til min senere så dramatiske flukt fra hjembyen var at jeg ville komme meg vekk fra alle navnene og ta tilbake det jeg egentlig het. Jeg reiste så å si ut i verden for å vinne meg et navn, mitt eget navn. Resultatet ble at jeg valgte mitt eget navn, Lunga, etter min morfars familienavn. Selv om folk i den tiden var underkastet ulike former for tvang som ikke lenger finnes i våre dager, så var det allikevel mye mer fritt fram for alle slags menneskelige tilbøyeligheter og råskap som vi i dag har fått mye bedre kontroll over. Det sies at folk nordpå er langt friere i formen enn lenger sør. Det er sikkert mye riktig i dette. Jeg har funnet ut for meg selv at den velkjente frie nordnorske formen samtidig er et frislepp for alskens hel- og halvskjulte råskaper. De finnes like mye i våre dager, bare i mer dempete og kamuflerte utgaver.

Det skulle ta meg årelangt strev for å finne meg til rette i verden. Min første reaksjon var ’dette går ikke!’. Derfor gråt jeg fra første sekund. Jeg fortsatte å gråte de neste 13 årene. Da snudde det seg. Jeg kom til hektene, eller til en slags bevissthet om at ’det går allikevel, på et vis’. Den lange fødselen min var over i det samme øyeblikket. Da ga jeg meg med gråtingen jeg begynte med idet jeg kom til verden, for godt. Hele veien fram til dette øyeblikket og lenge etterpå hadde jeg en følelse av å ha ankommet til noe fengselsaktig og et fremmed sted, det var som å være  innsatt i en overmektig tyngende orden som ikke ville meg vel.

Jeg kom inn i verden i en tid da alt som skjedde fremdeles lå i de lange skyggene som krigen kastet over menneskenes liv i mange, mange år etter 1945. Selv 4 år etter var krigen tilstede inne i virkeligheten et sted. Kriger slutter ikke når partne ikke lenger skyter på hverandre. Kriger pågår i årevis etterpå i hodene og i kroppene til folk. Den store krigen ble i tillegg etterfulgt av et uendelig antall mer naturlige småkriger som våre menneskelige dager til all tid vil være fulle av. På dette punktet kan ikke gud og heller ikke psykologer foreta seg noe. Min barndoms år var et slags resonansrom for krigen, vi bar med oss et ekstrakt av den store krigen til langt utpå 60-tallet.

Mens vi inntok morsmelken lærte vi oss utilsiktet en god del tyske ord og uttrykk og sanger som følge av at vi befant oss i krigskyggene. Det å ha lagt en overveldende og brutal krig bak seg gjorde at folk i disse tidlige etterkrigsårene eide en sterkere evne til å føle lykke enn folk gjør i bedre tider. Denne viktige evnen løste seg gradvis opp som følge av stor og varig fremgang i samfunnet ; den ble omgjort til større evne til å klage, til å føle ulykke, utilfredshet og sykelighet. Folk visste godt hvor de sto, tingene var klarere, grensene tydeligere. Ingen som hadde jobb kunne finne på å ligge våken store deler av natten med bekymringer knyttet til det å ha denne jobben. Slike overbekymringer var enda ikke oppfunnet. Man bekymret seg for det å skaffe seg en jobb. Hadde man jobb var bekymringene over. det var ikke slik som i dag der man aldri vet hva man skal bekymre seg for. Tiden hadde en annerleds oppbygning; den inneholdt mer og var  mer verdt enn den er i dag. Hendelser og ting var håndterbare og overkommelige. Det meste ble gjort og utført med håndkraft og håndmakt. Det var balanse mellom det som kom innenfra og det som kom utenfra. Det meste og viktigste foregikk så å si i armlengdes avstand for hver og en av oss. Og så var det dette med fargene. Fargene var ikke kommet ordentlig på plass i etterkrigstiden. Til hverdags opptrådte vi i grålige og svart-hvite omgivelser og landskaper enda i mange år før det begynte å bli vanlig med tydelige farger på tingene. De første forsøkene på å fargelegge hverdagen var mest for å vekke oppsikt, men senere falt det mer og mer naturlig å ta farger i bruk til mange slags formål. Jeg minnes klart den knallgule og røde Bedford lastebilen som tilhørte Brødrene Bothner; st. hansaften fyltes lasteplanet av barn og voksne som ville komme fortest mulig til feiringen og dansen i folkeparken. Jeg husker like godt min fars første lysegrønne folkevogn som brakte oss sørover på det som må ha vært uendelige sommerferier. Tilbake i byen og med kameratene var jeg sikker på at alle kunne se at jeg var en helt annen person enn den som hadde reist for tre uker siden. jeg minnes også de oppsiktsvekkende stammene på noen uvanlig storvokste rognetrær som jeg og min bror i et anfall av uhemmet utfoldelseslyst smurte med irrgrønn maling. De lyste godt opp. Vår allmektige far – for fedre var allmektige i de dager –  viste ingen glede eller begeistring over undersåttenes nyutklekte kunstneriske begavelse. Irrgrønt. Det var en av de første fargene som greidde å konkurrere ut det enerådende grå og sorte og hvite.

De første leveårene må ha vært harde, uten at jeg helt husker det. Litt kan jeg erindre fra denne tiden som jeg tilbrakte med min storebro og mine foreldre, sammenstuet med et par tusen andre forkomne flyktninger i en brakkeleir som i årene under krigen hadde huset tyske krigsfanger, mest russere. Min mor kom i krigens siste fase farende på en liten synkeferdig fiskeskøyte nedover langs den kronglete kysten til Harstad i følge med resten av den evakuerte finnmarksbefolkningen på 50 000 mennesker som hadde blitt drevet ut og måtte flykte hals over hode mens den landsdelen de kjente brente ned til grunnen. Det var knapt en treplanke igjen etter tyskernes grundighet. Allikevel ble omlag 25 000 sjeler igjen i ødemarka og greidde seg gjennom vinteren i huler og under båtskrog. Det hevdes at 300-400 omkom under evakueringen uten at man vet sikkert hvor mange det var.

Etter krigen havnet altså min unge mor i flyktningeleiren på Trondenes ikke langt fra den vakre gamle steinkirken fra 1400-tallet. Leiren for de evakuerte flyktningene etterfulgte den russiske fangleiren eller ‘russeleiren’ fra krigsårene som lå ved det lille mørke tjernet Laugen. I barneårene trodde vi unger at det lille Laugen ikke hadde noen bunn, at det nesten sorte mystiske tjernet var uendelig dypt. Vi følte at det fantes ukjente skapninger der nede i dypet. Omlag 800 russiske fanger mistet livet i Trondenesleiren under krigen. De ble lagt i jorden på kirkegården som lå inne i leiren nede ved vatnet. Jeg minnes å ha sett et svart-hvitt bilde av noen arme krigsfanger som bærer sin døde kamerats kiste på skuldrene bort til kirkegården. Om det døde folk i flyktningeleiren i årene etter krigen har jeg aldri hørt noe om, men det gjorde det ganske sikkert. Jeg synes jeg kan minnes nedslitte tyskerbrakker i leiren som vi bodde i. De sto enda forfalne og umalte, med åpne gliper mellom veggplankene mot den kalde vinteren utenfor . Det sies at brakkene i fangeleiren ble brent etter frigjøringen i 1945; jeg har faktisk sett et bilde av denne hendelsen der røyken fra brennende fangebrakker stiger opp mot himmelen. Antagelig satte man opp nye provisoriske brakker for å huse de evakuerte. En hel landsby med tusenvis av evakuerte og flyktninger hold hus i brakkebyen ved den gamle steinkirken som ble bygd ikke lenge etter svartedauen, underlig nok. Vinterlyset hadde et iskaldt grep på alt som hendte utenfor brakkeveggene ved Laugsvannet. Jeg kan ikke helt huske om det var somre dengang i det hele tatt. Kvinnene som var evakuerte fra Finmark menstruert ennå i tykke ullbind, som de skiftet så sjelden av det lå en mild duft i draget etter dem når de passerte oss unger med friske neser. De arme mødrene, jeg er ikke en gang sikker på om de visste at de var arme, vasket klesplaggene våre så godt det gikk an i Laugen. De banket hull i den tykke isen om vinteren som også var mye kaldere den gangen. Jeg tror heller ikke at vi var helt rene, slik vi er det i dag. Alle snakket fortsatt hver eneste dag om krigen, som om den nettopp var slutt – om tyskertan og jøssinger og tyskerarbeid og tyskertøser, alt det tyske som hang igjen i lufta vi pustet i – enda det var fire år siden det hele var over. Men kanskje er det ikke slik at ting slutter på en bestemt dato, krigen varte lenger inne i oss og freden kom senere enn den faktisk kom i maidagene i 45. Mange ting varer ofte lengre enn de tilsynelatende varer, eller kommer før de kommer. Jeg minnes et hardt liv i de dårlig bygde trekkfulle brakkene vi asylanter bodde i disse første harde årene. For å trøste eller varme oss unger sang min mor ofte lidenskapelige sanger for oss, særlig ‘Stenka Rasin’ og ‘Hammerfestsangen’. Når hun sang ‘Hammerfestsangen’ kunne jeg i min intense forestillingsverden se for meg røyken og flammene fra hjembyen hennes som brant i det fjerne mens skøyten passerte ute ved småøyene Håja og Semlja. Av og til kjennes det som om jeg selv bivånet bybrannen, så sterke er forestillingene mine den dag i dag. Hvem vet hva som er selvskapte forestillinger og hva som er minner fra et levd liv? Jeg trodde lenge at min mor måtte være en av verdens ledende sangerinner; hun sang ofte de vakreste melodier fra operetter som het ‘die Flaedermaus’ og ‘Czardasfyrstinnen’ eller noe lignende. To ting er sikkert, klart og distinkt for å si det med Descartes;  jeg gråt mye og frøs ofte i de 18 årene mens jeg forsøkte å finne meg tilrette med å vokse opp. De fleste av barndomsminnene mine er fra omgivelsene i bydelen Rollnesbyen dit vi flyttet til et rottebefengt hus tidlig i femtiårene. Og fra Seljestad skole der jeg åpnet mitt håpefulle sinn for å bli utsatt for yrkesstolte lærere og verdens uendelige kunnskaper. Det var krevende for meg var å være fullt våken og tilstede. Jeg fikk aldri ordentlig tak på det å gå på skole eller det å konsentrere meg om å tilegne meg de kunnskapene man forventet. Til det var livet for mektig for meg, det ble mye å fordøye for en liten navnerik barnesjel. Mye av tiden på skolen beskjeftiget jeg meg med å dagdrømme om helt andre virkeligheter enn den ene jeg befant meg i. Vi barna lekte opp gjennom hele barndommen om og om igjen den store verdenskrigen, hver eneste dag gjentok vi alle slags krigshandlinger der i Rollnesbyen på Seljestad. Mellom husene der vi intenst følte at vi bodde. Man bodde på en annerledes måte dengangen, husene sto tette og beskyttende omkring vår oppvekst, som englevinger. Under husene rotet vi omkring i endeløst dype mørke kjellere der det krydde av sultne og forvokste rotter. Vi lekte i det våte og underjordiske bomberommet nedenfor flaten der vi spilte fotball. Og  selvsagt dro vi ut i skogene, drømte oss bort mellom de kritthvite bjørkestammene i de myke mystiske dalene og åsene som strakte seg innover og opp mot Middagsfjellet overfor byen. Tyskerkrigen ble riktignok ofte blandet sammen med og forvekslet med kamper mellom indianere og cowboyer, og til og med Tarzan, som også opptok oss der vi forsøkte å vokse og bli større og større i de progressive etterkrigsårene da det store fremskrittet kom og tok tak i verden og oss. Av og til slåss vi med og plaget hverandre på alle de måtene vi greidde å finne opp, uten å gå omveien om å spille cowboyer og tyskere, men slik vi selv i virkeligheten var. Ordet mobbing var heller ikke var funnet opp på den tiden.

Senere begynte alt å gå fortere og fortere fremover. Vi merket bare de endeløse forventningene om en bedre fremtid og fremgang som gjorde det så spennende og magisk å leve. Jeg sto opp hver eneste dag med en fornemmelse om at store og vidunderlige ting ville komme til å hende. Kanskje endelig plass på småguttenes førstelag i fotball, der den to år eldre broren min uten probemer hadde plass for han var så god. Jeg ble gjennom alle barneårene kalt for den håpefulle av kameratene hans. Verden var både uskyldig og enorm og uoversiktlig og uendelig, ingen hadde sett den utenfra og begynt å betrakte den som en hel verden, verken samfunnsmessig, finansielt, menneskelig , klimatisk, biologisk eller fysisk. Ingen hadde ennå laget lover som forbød oss alle å bruke naturgitte kraftige ord som nigger og neger og homo og jævla fjellfinn og hæstkuk og hore. Ord som gjorde den jobben de var satt til og mere til. Ja, jeg hørte også en eller flere ganger min nå avdøde mor si hestefitte, som av forståelige grunner var et litt sjeldnere ord i daglig bruk. Det var mye mer fritt fram for all slags faenskap og råskap, og alle forsøkte å påføre dem så godt de kunne på andre. Den store sosiale freden der alle må holde fasaden og late som de er snille med hverandre, mens de holder på med faenskap og resten skjer i retten, var ennå ikke innført. Så langt var man ikke kommet den gangen jeg holdt på med oppveksten min og det store menneskelige fremskrittet begynte å ta tak i verden. Jeg var samtidig redd, hele tiden. Jeg gråt ofte, hver eneste dag, tror jeg, for et eller annet. Jeg er ikke sikker på om det fantes flere ting å gråte for, den gangen enn i dag. Men gråt gjorde jeg. H. Hansen, den lærer jeg husker best i dag, var altid kledd i en gråblå lagerfrakk og var på et vis farlig selv om han oppførte seg ganske ordentlig mot ungene. Han var en stor og kraftig skikkelse, og hadde et stillferdig og alvorlig vesen. Stort sett var han svært mild og tålmodig med ungene, men hadde han fått nok av et eller annet, da var det alvor, det skjønte vi fort. Han så med sine rolige blå øyne utover klasserommet, og dersom han stoppet opp ved pulten min, da begynte jeg å gråte. Mens jeg desperat forsøkte å dempe hulkene mine for å unngå at noen merket at jeg gråt. Alle merket det. En annen av disse pedagogiske skapningene fra denne tiden, Asbjørn H., var enda verre, for meg fremsto han uten styring. Det hendte at han skrek av raseri mot ungene – for meg var han hinsides uberegnelig og farlig. Det ble masse tårer av det. Etterhvert som årene gikk og vi forsto mer av hverandre, kalte ungene meg treffsikkert for gråtekone og sipelus. Jeg har en følelse av at jeg gråt bortimot sammenhengende fra fødsel til jeg ble 13 år. Da sluttet gråtingen brått og uforklarlig. Den gikk over med et slag. Senere har jeg stort sett bare opplevd å gråte i de få begravelsene jeg har vært i. Da er det å gråte en befriende opplevelse. Etter at gråtingen opphørte benyttet jeg meg av den nyvunne friheten til å begynne å sloss, og deretter å stjele biler og andre ting når jeg kom til. Freden var iallefall ikke kommet på plass inne i sjelen min, selv om det var mange år siden krigen var slutt. Barnevern, soionomer, psykologer og de utrolige hybridene av noen dårlig utdannete psykiatere fantes heldigvis ikke, iallefall ikke så langt nord og ned. Jeg slapp unna med plagene mine. Verden var håndgripelig. Folk fikk lønn i hånden hver uke. På fredags ettermiddag, i en rar halvt gjennomsiktig papirpose laget av pergament som lagde tørre og knirkende lyder. Posen hadde en strimle der svarte bokstaver fortalte hva folk hadde tjent siste uka. Etterpå drakk mange seg fulle til helgen og gjorde kål på lønningsposen før neste uke var påbegynt. Mandagen etterpå kom noen av dem for sent på jobb. Dersom de kom i det hele tatt. Noen ble faktisk lobotomert. Har det vist seg siden. Psykiatrien var nok i sin spede begynnelse den gangen, men de som praktiserte den hadde ingen anelse om hvor tidlig de var ute. De omga seg med imponerende redskaper og instrumenter som virket tilbake på deres selvfølelse og tilførte dem enorm tro på at de kunne utrette store ting. De satset friskt på å foreta optimistiske og offensive inngrep direkte i folks hoder, gjennom øyenhulene. De kunne trygt gjøre det de selv mente. Ordninger med klagerett og pasientskadeerstatning var dårlig utbygd. All medisinsk inspirert behandling ble regnet som av det gode. Ingen hadde oppdaget at en kunne klage på behandling dersom en ble dårligere eller sykere av den. Vanlige folk hadde ikke peiling på sinnsyke og galskap og lignende mysterier. Det overlot man fullstendig til noen underlige dominerende figurer med hvite frakker som trodde de kunne tillate seg alt som var i samsvar med tidens tekniske fornuft.

Jeg minnes intense varme sommerlige ettermiddager, i juni måned, full av liv og leven og alle slags lyder, da hvalfangstbåtene kom inn til kai fra Lofothavet og Ishavet der ute, nedlasset med blodig hvalkjøtt, eller ‘kvalkjøtt’ som vi kalte det. Det ble et voldsomt styr med å få de tunge tonnene med alt kjøttet inn i de tomme hallene; det var da jeg lærte å bli stø til å kjøre tungt lastet trillebår i ujevnt terreng. Heisekranen slapp de store mørkerøde og hvitflekkete kjøttstykkene ned i bårene med et dump; og så bar det for fullt firsprang inn i hallen uten å hvelte trillebåren. På dette området har jeg rett til å si at jeg er en ener, eller tilhører enerne.  Stemningen rundt denne havneaktiviteten disse sommerkveldene i nord lignet mest på den man kjenner på travle markedsplassene i Asia eller Afrika, mer enn man forbinder med en norsk by.

Vi vokste til tross for alt dette langsomt til og oppdaget litt etter litt en større verden. Vi hørte og så i de svart-hvite TVsendingene at den amerikanske presidenten var blitt skutt av kuler gjennom hodet mens han kjørte gjennom gatene i Dallas i den åpne bilen. Jeg kan den dag i dag minnes at dette gikk inn på meg, det var som om det hadde noe med meg og mitt å gjøre. De umodne hodene våre ble fylt opp til randen med dansbar popmusikk, kjælne ungjenter og minimalt med skolelærdom. Realskolen ble for meg ikke så lite preget av en brått oppstått testosteronflom i blodet mitt. Denne flommen fikk etterhvert så stor innflytelse på hjernens virksomhet at jeg knapt fikk med meg et ord av det som foregikk av undervisning i de kjedelige skoletimene. Jeg merket ikke at timene var kjedelige lenger. I og med at halvparten av ungene het Rigmor og MayBritt og Eva og Elin føltes timene mer som å være på en hemmelig eksotisk klubb stappet med erotiske muligheter. Den i overkant dannete fransklæreren min satte lite pris på min mangelfulle læringsevne; han forsøkte på alle slags oppfinnsomme måter å gi uttrykk for sin forakt  nesten kontinuerlig i alle timene. Jeg merket hans konstante forsøk på pedagogisk begrunnete forbannelser og nedverdigelser, gjerne i form av finere ironier og sarkasmer og spydigheter. Men jeg var såpass oppslukt av mine hete ungdommelige interesser at jeg ikke trodde at hans hårdhendte pedagogikk gikk særlig inn på meg. Da han omkom i en skipsbrann mange år senere, forsto jeg at at det ikke var tilfelle.

Jeg stakk av fra denne påtvungne verdenen for godt i 1968 for å finne min egen. Dette var en tid da man kunne rømme hjemmefra med penger i lommen uten å bli arrestert og få små eller store overskrifter i avisen. Verden besto av uopplevde og ukjente eventyr som man kunne forsøke å finne. Jeg rømte, dro ut i den store verden og eventyr, til helt andre trakter, som en annen Askeladd. Plukket nok med meg dette og hint langs veiene jeg for langs. Følelsen fra denne tiden har aldri helt forlatt meg. Jeg har siden ofte følt at jeg er på på flukt, en frivillig emigrant. Min korte periode som romantisk uteligger, løselig bosatt i Oslos kondemnerte hus og tiggende kveldstid på avenyene, forlenget jeg på en naturlig måte med opptreden som ustoppelig student ved universitetene i Bergen og Oslo. Som følge av livssporet jeg var kommet inn i, samt et sett av tilfeldigheter, studerte jeg noen år psykologi og filosofi mens jeg forsøkte å rekke over stort og smått av alt annet man kan studere og hente ut av livet. Etter å ha avsluttet studiene så grundig som det er mulig å avslutte slike ting – jeg har egentlig aldri avsluttet studiene, de pågår endatil i dag –  søkte jeg meg bort fra et turbulent liv. Jeg oppnådde asyl i psykologjobber i fraflyttingstruete småbygder i Sogn og Fjordane. Der har jeg siden holdt til. Fraflytting skaper plass for tilflyttere, konkurransen om plass og ressurser blir mindre på slike steder. Først tilbrakte jeg noen år som halvt forkommen skolepsykolog i Sogndal, deretter ny flukt til Sandane og Reed i Gloppen til nye jaktmarker. Jeg har nådd skjels år og alder; i år passerer jeg det viktige 60årsskillet. Livslandskapet som omgir meg har flatet seg ut. Elven min har nådd eller nærmer seg havet. De siste 15 år eller så har jeg vært stødig bosatt i den vesle fraflyttingsbygda Utvik i Sogn og Fjordane, vakkert beliggende ved den mektige Nordfjorden i Stryn kommune.

Jeg har snart mine 40 år i psykologiens favntak – når jeg møter mine psykologkolleger med tilsvarende fartstid i faget ser jeg hvorfor forandring er påkrevd, man dør på et vis av å holde på for lenge med ting – jeg har hatt hell med meg en periode – lykkelig ute av jobb. Hjemmeværende og sykemeldt for alvorlig prostatakreft med usikker prognose. Sykdommen har – når en ser bort fra alskens plager og et eventuelt ugunstig endelig utfall –  vært en velsignelse. Den har ført med seg at jeg endelig har anledning til å roe meg ned, Jeg kan finne et mer naturlig tempo i livet. En årelang jobbpause har medført at jeg har fått god tid til å tenke og etterhvert skrive. Ikke minst lære meg å skrive andre ting enn fagsnevre rapporter om andres sjelelige tilstand; det er så mye mer i et personlig liv enn det psykologer får med seg.

Vi svever i store sirkler oppover mot himmelen; det var det han hadde på hjertet. For oss står nå tingene helt klart. Oppdraget vårt er fullført , vi kan trygt vende tilbake til det høye. Her er det ikke mer å gjøre. Vi kan hviske folk noen vesentlige sannheter i øret, dersom de har bevart evnen til å lytte etter slike budskaper. Resten er deres egen sak; det å vinne eller tape sin sjel er alltid opp til den enkelte.

Min venn Bosse mumler oppgitt mens han pakker sammen sakene sine ute i den kalde gangen. På sitt beste er han en forholdsvis fornuftig mann. Han strever iherdig med å få orden på bag’er og plastposer med klær og toalettsaker slik at han kan komme seg avsted.

-Arme menneskesjel, tenker jeg i mitt stille sinn. Ting blir lett for kompliserte.

Klokken er litt før 7 om morgenen. Det er en mild februarmorgen i Utvik. Snøen har lagt seg helt ned til fjorden etter snøværet i natt. Jeg liker det ikke. Det gjør det vanskelig å ta seg fram langs veiene. Bosse er som vanlig på farten mellom alskens oppdrag og lokaliteter slik unge travle menn ofte akspeterer å ha det. Han stakk innom søndagskvelden for et par dagers besøk hos sin avdankete venn. Jeg merker at han er litt preget av alt styret med pendling mellom Bergen og Sogn og andre steder i  fylket. Antagelig en liten runde med fatigue som han fortsatt sliter med etter kreft og kreftbehandling for omtrent 15 år siden. Jeg tenker for meg selv:

- Det er underlig hva folk orker når de ennå er forholdsvis unge og energiske. Jeg hadde ikke greidd denslags.

Den tunge morgenstemningen gjør det enkelt for meg å svare han:

- Det er vel mest bakdeler.

Jeg sier dette ut i luften uten å se på han og uten noe større ettertanke. Jeg er usikker på om han snakket om ulemper eller bakdeler. Bosse ler forsiktig. Han kommer åpenbart på et eller annet godt poeng. Han fortsetter i en spørrende tone:

- Det er nå temmelig Pessoansk, er det ikke?

Jeg har ikke tenkt på akkurat det. Han har helt rett. Den triste Pessoa ville kanskje også sagt det slik dersom han hadde vært i min situasjon. Bosse bærer med seg tingene sine ut i morgenmørket før han forsvinner gjennom sentrumsgaten i den nye vinrøde Toyotaen på tur videre til Nordfjordeid. Han er på todagers videreutdanning i kognitiv terapi. Noe skal man bedrive tiden med, tenker jeg litt ironisk om slike kurs.

-Er det virkelig noen som tror at de har noe for seg?

Jeg tviler i alle fall. Vi har hatt en av våre dyptloddende diskusjoner over morgenkaffen i det røde rommet. Et Shakespeariansk tema så å si; om livet som teater og rollespill, eller noe i den retningen. Jeg husker ikke lenger ordrett hvorledes Shakespear sa det.

Det begynte med at vi frivillig utsatte oss for en tredelt dokumentar i går kveld på TV2 nett om pilegrimsvandring til Compostella. Det ble en nedtur av de sjeldne. Den smakte beskt og trigget sterke reaksjoner hos oss begge. Hvordan kan man lage slike falsknerier? Vi ble rammet av fortvilelse av det en hadde fått ut av emnet. I virkeligheten handlet dokumentaren om 4 norske halvkjendiser som halvhjertet og tilsynetalende legger ut på pilegrimsvandring i Spania. De dresser seg opp som moteriktige turperegrinos og legger seg til alle de sjelefraser og tilgjorte opptredener som hører med denne eksotiske aktiviteten. Litt personlig krise og sykdom, sjelekvaler og selvsagt det enkle liv blandet med vinsmaking og dårlig skjulete snobberier. De har hverken ryggsekker eller ordentlig utstyr for en virkelig langvandring, de er ikke en gang innom en nedslitt herberge men later om om det de holder på med er pilegrimsvandring. De forstiller seg så langt det rekker i nøye utplukkete situasjoner langs krevende 800 km’er veier; de vandrer egentlig ikke men spaserer foran kameraer. Vi blir fortvilet og deretter i harnisk. Skuespillerne fremstår som moralske og sosiale parasitter, de hermer ekte pilegrimer som vi begge er. Som så mye annet i mediastyrte  tid utnyttes pilegrimsveien og pilegrimsidentiteten parasittisk av media. Man har oppdaget at den har et salgs- og oppmerksomhetsskapende potensiale som kan taes i bruk for andre formål som fjernsynsselskaper har. Man gir faen i kravet om å være ærlig og ekte og autentisk fordi man tenker bare på hvorledes dette emnet kan utnyttes som scene for en skammelig hyklerisk opptreden.Vi blir nedslåtte av å måtte bivåne den slags systematisk løgnaktighet.

- Går det an at folk lar seg lure av denslags. At de tror på slike forfalskninger? Hva skal til for å gjennomskue slike forestillinger?

- Ingen bøker er så dårlige at man ikke kan lære noe av dem, sa Plinius den eldre til Plinius den yngre. Jeg liker å bruke denne bemerkningen, jeg føler meg skolert når jeg kan nevne noe som høres latinsk ut.

Min venn har forlatt huset. Jeg sitter igjen i lenestolen med kaffekoppen. Puster litt ut. Jeg kjenner at jeg ikke er ikke mye tess. Energinivået er nede i dag. Omlag 60 % av normalt. Det funker ikke på jobb. Jeg vet at er jeg først kommet i gang med en pasient da aktiviserer det meg såpass at jeg passer 80 % nivået; det holder til jobb. Da greier jeg meg. Jeg trøster meg med tanken og gjør mine forberedelser til dagens pilegrimsferd til Helse Førde.

Deretter kjører jeg avgårde til klinikken i Førde for å serve noen pasienter. Et par stykker er det i dag. Kjøreturen er lang og krevende når det foregår i tett snødrev og på glatt føre og med mange forsiktige 40km’er-i -timen med trafikanter langs veien.

Holder man ut kommer man oftest fram. Før jeg begynner på min subtile terapeutiske dont tar jeg en enkel kaffekopp oppe på sykehuskantinen. Deretter en lett prat med de to damene som bemanner poliklinikkens kontor og en av de få psykologene som fortsatt orker å jobbe her  er innom. Det er på kontoret man treffer de mest normale folkene på slike mentalhelseklinikker. Terapeutene er naturligvis gjennomgående yrkesskadd selvopptatte på de mest innfløkte måter et menneske kan innkrøkes i seg selv. På mentalhelsekontorene herjer for tiden en skummel mentallidelse med betegnelsen normopatisk diagnostoia. Den rammer tankeevnen hardt og medfører at man ikke lenger ser eller hører den personen man har foran seg. Man snakker selvsagt ikke lenger med vedkommende. Alt den stakkars pasienten gjør og sier blir bearbeidet og redusert til en patologisk kategori og behandlet ved et standardisert opplegg. Når opplegget er gjennomført regnes pasienten som ferdigbehandlet helt uavhengig om han eller hun er enige i det. Er hardt rammet av normopatisk diagnostoia greier man ikke å beherske seg lenger; man begynner tvangsmessig å vurdere kolleger og andre med det samme diagnostiserende blikket. Normopatisk diagnostoia er en lidelse med påvist sterk arvelighet, opptil 70 %. Den ledsages eller er komorbid med noen vanskelige personlighetstrekk, særlig maktsyke med nedsatt bevissthet og egen makttilbøyelighet. Ved for nær og hyppig kontakt smitter lidelsen ofte over på pasientene og endog deres pårørende, noe som medfører en slags gruppeforstyrrelse eller folie a deux-X-N. Da danner man gjerne pasientorganisasjoner.

Psykologen som forresten er en av de bedrefungerende i dette miljøet gir meg en kopi av en her navnløs psykiaters dagbladkronikk. Den handler bl.a. om det unødvendige med å operere med ventelister i psykiatrien. Noe skal man rette fokus mot når man er blinde for det folk gjør mot hverandre under dekke av behandling i disse klinikkene. Den navnløse psykiateren som gjerne kler og ter seg ganske elegant og litt selvhøytidelig er en av de siste gjenværende offentlig ansatte som er offer for den fikse uhelbredelige ideen om at han har noe stort å bidra med når det gjelder å forbedre det psykiatrien holder på med. Dersom han var pas. ville han bli betraktet som litt megaloman, men det er han ikke. Altså pasient. Jeg er ikke sikker på om kolleger og brukerne er like overbeviste som han selv er om hva som er oppskriftene for en forbedret psykiatri. Som alle normale barn bærer han antagelig på intense drømmer om å bli noe stort; han vil fram i livet. De fleste av oss andre har heldigvis resignert og forlatt problematiske vrangforestillinger. Vi vet godt hvor farlig det er å nære forbedringsforestillinger; at folk kan bli nærmest uhelbredelige og uten motivasjon for å bli bedre. Vi får se hva slags skjebne denne navnløse psykiateren blir til del. Gudene er i alle fall på plass og påpasselige dersom mannen får for mye medvind i sine ambisiøse seil.

- Holder vi mest av alt på med teater?

Jeg tror vi kom fram til at mye av det vi bedriver overalt i samfunnet og ikke minst på mentalhelsefeltet ikke er reellt helsearbeid. Det er i stor grad en slags teater som ligner på det man mener er helsearbeid i det ytre. Det som foregår er ikke primært innrettet for å frembringe bedret helse hos pasienter og brukere. Det ser slik ut. Men bare fordi det er regissert for å se slik ut. Egentlig er det en bevisst iscenesetting av opptreden som har andre underliggende og viktigere formål; for å tjene penger for noen, bekrefte maktkrav, holde systemet gående og noen andre ting som jeg ikke kommer på i farten.

Etterpå sitter jeg her i stolen min. -Jeg tenker:

-Kan det være slik at den forestillingen jeg bedriver på den psykiatriske klinikken er helseskadelig?

Det er mye som er helseskadelig i den moderne verden uten at man betrakter det slik. Folk holder seg i live mange år lenger enn bare for noen tiår siden, men vi lever stadig flere av årene våre i tomhet og tvil på livet selv. Alle slags ekstreme opplegg blomstrer for å piffe opp tingene. Folk med 5 ukers ferie drømmer om kajakkferd rundt Bjørnøya eller å sykle verden rundt. Vi må forsøke å finne på noe, hver og en av oss, som passer den enkelte. Jeg ser aldri på fjernsyn. Jeg kastet apparatet ut av huset i 2004 helt i begynnelsen av min åndelige krise. Jeg hører aldri på radio. Enda mindre på lokalradioen og dens entusiastiske latterligheter. Jeg lytter aldri på hermetisert cd’musikk men forsøker å lage min egen. Jeg leser ikke lenger aviser eller magasiner eller ukeblader. Noen bøker blir det fortsatt – antagelig flere enn før fordi jeg har mer tid til slike ting -  det kan jeg gjerne innrømme. Mest fra biblioteket, og fra bruktbutikker der bøkene selges for 1o eller 20 kroner pr. stykk. Jeg ønsker å redusere forbruket mitt på alle områder av livet. Når det gjelder bruk  av media og dens forhorete kunstigheter nærmer jeg meg det absolutte nullpunkt. Det er noe å slå seg på brystet for; her er jeg nærmest totalist, full avholdsmann.

Thoreau skriver om verdien noe lignende:

“ I do not know but it is too much to read one newspaper a week. I have tried it recently, and for so long it seems to me that I have not dwelt in my native region. The sun, the clouds, the snow, the trees say not so much to me. You cannot serve two masters. It requires more than a day’s devotion to know and to possess the wealth of a day.”

Han skriver videre om hverdagsamværets verdi:

“Just so hollow and ineffectual, for the most part, is our ordinary conversation. Surface meets surface. When our life ceases to be inward and private, conversation degenerates into mere gossip. We rarely meet a man who can tell us any news which he has not read in a newspaper, or been told by his neighbor; and, for the most part, the only difference between us and our fellow is that he has seen the newspaper, or been out to tea, and we have not. In proportion as our inward life fails, we go more constantly and desperately to the post-office. You may depend on it, that the poor fellow who walks away with the greatest number of letters, proud of his extensive correspondence, has not heard from himself this long while.”

Mange av dere vil riste på  hodet av min uttalte mediavegring.

- Han går da altfor langt! Hvor er balansen i det hele?

Tenk dere om, bare litt. Det er jo motsatt. Jeg taper ingenting og og slipper å bli invadert hver eneste dag. Det har enorme fordeler. Jeg slipper å bli voldtatt og hodepult av gjengen av kjendiser hver bidige dag, folk som springer den kjendiskåte ræva av seg for å grafse tak i den nedslitte oppmerksomheten min. Oppmerksomhet er det man bytter, som man selger og kjøper som var man ville. alle jakter på oppmerksomheten min. Gjerne de stakkars pengene mine også, dersom de kommer til med en biografi eller en dvd eller et show man må betale for. Muslimer spiser ikke grisekjøtt; jeg konsumerer ikke kjendissvineriet. Av åndelige og mentale sunnhetsgrunner. Jeg er omvendt, jeg har vært gjennom en åndelig transformasjon.

Jeg står her, naken i verden; jeg er henvist til å sanse og se meg om og ta meg til rette i den virkelige verden. Det er ubeskrivelig deilig;  å leve uteukkende i virkeligheten. Virkeligheten er egentlig bitteliten. Mye mindre enn det bildet som TV viser av en oppblåst virkelighet; den levde virkeligheten er begrenset og overkommelig, her finnes ikke for mange folk, man kan lukte den og om kvelden kan man gå en liten tur frem og tilbake i den. Flottest av alt, den er stappa av skrudde og interessante folk som aldri har stukket hodet opp i media. Virkeligheten er full av menneskelige masterverker, kunstnere, genier, altmulig perosner, magikere; alle store mennesker starter i den levde virkeligheten før de blir prosessert av media. Her møter man det ekte og genuine før det er ødelagt. Dette er tingenes sanne orden; det går oss lett hus forbi i vårt supermoderniserte medianivellerte sløvgjengeri.

Det er heller sjelden at vi merker oss folk fordi de er skikkelige særinger og stikker seg ut og er autentisk originale. Vi hører om slike typer, det er sant. Fjernsynet har begynt å hore med dem for å nå flere seere; millionærer som bor i snøhuler eller som har overlevd 11 ulike former for kreftsykdom eller har hatt sex med over 1000 kvinner på kort tid. De fleste vi støter på er heller kjedelige ligninger der lite er ukjent. For det meste driver folk å kopierer og hermer etter andre.

Den siste tiden har jeg vært langt vekk fra det vante og kjente livet mitt, det livet der folk hver eneste dag kan følge  med i det jeg driver på med, observere og se og høre tingene og kommentere og reagere på det. Slik at jeg hele tiden får vite at jeg finnes. Det er nok til at jeg kjenner at jeg er til, at jeg er til å ta og føle på. Slik er det ikke her ute på denne åpne landeveien, her er det ingen som ser eller hører eller oppfatter meg. Ingen blikk, ingen kommentarer. Det har vært slik noen dager nå. Jeg føler meg ikke sikker på om jeg eksisterer lenger. Jeg tramper avgårde i klart solskinn og en heller kjølig vind langs denne øde landeveien i Ribatejo på vei mot en landsby som heter Azanhagi, som er fødestedet til den portugisiske forfatteren Jose Saramago. Jeg har tenkt å gå dit i dag. Tørre bladløse vinstokker står i symmetriske rader innover det flate området som strekker seg ned mot Tagus eller Tejoelven. De skriver en slags uendelig tekst inn i landskapet. Jeg går og tenker,noe skal man jo tenke, jeg vet ikke helt om det er en dum tanke;

- Når man drikker en flaske Ribatejovin får man del i denne teksten, det er en måte man kan ta teksten inn i seg. Å drikke vin er en en slags lesning?

Det er greitt nok at jeg tenker ustyrlige tanker mens jeg går, men jeg irriterer meg mest over at jeg gikk ganske langt avsted i morges i helt feil retning. Mange kilometer, 6 km’er tror jeg,  frem og tilbake, man kan ikke stole på folk, folk er fanden ta dårlige veivisere. Alle folk lirer av seg et eller annet de har fått for seg er riktig, og det er som regel galt. Slike utfordringer er greie, de ordner seg; men det føles verre, nesten uløselig, at ingen noen steder i verden vet om meg her jeg går, ingen kommer noen gang til  å huske meg her jeg går, i det jeg er borte noen kilometer lenger fremme, har dette aldri skjedd, jeg har aldri vært her. Ettermiddagen er grå og kjølig, jeg merker på kroppen at jeg har gått langt denne dagen, har akkurat passert en bro og rusler i en bue inn mot en liten landsby og kjenner at det venstre låret mitt verker. Jeg spør to arbeidere som er beskjeftiger oppe på en hustak om det er langt igjen til Azanhagi, de er smilende og vennlige og peker videre bortover og sier at det er enda et par kilometer igjen. Ok, tenker jeg lettet, det greier jeg fint i dag. Så blir takarbeiderne borte for meg, jeg blir borte for dem. Om noen år vil de ikke huske det minste om denne dagen, da jeg spurte dem om veien idet jeg passerte. Samtidig som lyden fra skrittene mot asfalten mine løser seg opp i vinden går jeg selv i oppløsning. Det jeg foretar meg løser seg opp til små molekyler og forsvinner rett etterpå, blir borte i intet. Det føles som om jeg ikke helt finnes. Jeg må gjøre ting  hele tiden for å unngå jeg det jeg er løser seg opp til ingenting; det jeg opplever og gjør forsvinner så fort og det finnes ingen måter å ta vare på det, forevige det. Fastholde det. Jeg snakker så ofte jeg kan med folk jeg møter og håper at det gjør inntrykk på dem, jeg synger mine egne stupide sanger mens jeg går, jeg tar bilder av alt som gjør inntrykk på meg, men de er det antagelig ingen som kommer til å se noen gang i og med at alle tar så mange bilder at det ikke lenger er tid til å se disse bildene. Eller noen stjeler kameraet mitt og sletter disse bildene før de selger det for noen euro på gaten i Lisboa. Jeg er rammet inn i sjelen av et omvendt kjendissyndrom,noe lignende tror jeg mange mennesker plages med i våre dager, for hver dag som går er det færre og færre som vet om at jeg finnes og som skjenker meg av sin oppmerksomhet. Mennesker lever av hverandres oppmerksomhet, noe dør av mangel på oppmerksomhet, de suges inn i et oppmerksomhetsvakuum der ingen kan holde seg i live lenge. Noen løftes opp til skyene og over dem av for mye oppmerksomhet, de tiltrekker seg oppmerksomhet for ingenting, og fremstår som en slags gudeskikkelser som begynner å avgi hellig lys, folk begynner å tro at det er noe spesielt med dem. Kanskje er det slik det er; at noen av oss løftes inn i lyset og føler at vi eksisterer i en slags høyere potens og med en høyere intensitet fordi så mange gir oss av sin oppmerksomhet, er interesserte og følger med i det vi foretar oss. Og andre av oss blir gradvis borte, faller ut av verden, ingen vet om oss og ingen følger med i det vi holder på med, ingen ser og ingen hører oss. Vi eksisterer ikke lenger, vi er borte fra verden lenge før vi forlater den. Vi går omkring som en slags skyggeskikkelse et eller annet sted, dør alene, uker og måneder går før folk tilfeldigvis oppdager at det finnes en død person i naboleiligheten. Døde folk lukter. Levende døde lukter ikke.

Det finnes perioder i mitt liv på uker og måneder da jeg har holdt på med ting som er viktige for meg, og det finnes områder av mitt liv som for meg har vært betydningsfulle, men ingen folk  jeg til daglig omgåes eller kjenner, har noen anelse om dette viktige og betydningsfulle. Ingen vet noe om det, tar noen notis av det. Å være er å bli oppfattet av noen, sa en filosof en gang om tingenes eksistens. Dert gjelder like mye for folk, kanskje enda mer. Det er slik jeg føler det, at jeg ikke eksisterer fordi jeg blir ikke oppfattet av noen, bortsett fra meg selv kanskje, men jeg er hele tiden i gang med noe nytt og noe annet slik at tingene bare forsvinner bak meg, inn i en mørk tunnel av glemsel. Det gjør at jeg stiller meg spørsmål om det jeget som handler og opplever disse tingene i det hele tatt finnes, ordentlig. Det finnes i mitt eget hode, men det sier jo ingenting. Hodet er jo det samme stedet der dette jeget allerede befinner seg og der disse erfaringene fastholdes for en stakket stund før de svinner hen i intet. Glemselen er lokalisert i hodet, i hjernen, sammen med hukommelsen, den uopphørlige glemselen som er like viktig som hukommelsen er og som besørger utviskning og oppløsning  og fragmentering både av det en opplever og det som en er. Jeg finnes på et vis, det merker jeg på trøttheten og smerten i venstre lår, akkurat dette trenger jeg heldigvis ikke tvile på, det kjennes sikkert, men hvorledes og hva innebærer det for meg ? Og hvor mange er det av meg, og hvor stabile er de  jeg er?

“The opposite of a clebrity is someone who is invisible and can not get attention no matter what he or she does”/”attention plays a role in social interaction as does money in the economy: people hunger for it and suffer terribly from its deprivation.” (Charles Derber: The Pursuit of Attention: Power and Ego in Everyday Life. 1979/2000)

“Everything around me is evaporating. My whole life, my memories, my imagination and its contents, my personality – it’s all evaporating. I continuously feel that I was someone else, that I felt something else, that I thought something else. What I’m attending here is a show with another set. And the show I’m attending is myself.”  (Fernando Pessoa)

Jeg ris av en mare, jeg undergår en slags eksistensiell utsultning uten å vite hva det kommer av. Av og til føler jeg meg som en ‘muselmann’, fangene i de nazistiske dødsleirene som bare svant hen. En Muselmann beskrives på følgende måte:

“Ekstremt tynn, uklare øyne, apatisk, trist ansiktsuttrykk, gråfarget hud som så ut som hardt papir.  Håret var grovt, grånet og gikk lett i stykker. Hodet virket langstrakt, kinnbenet og øyehulen var svært markerte. Men også den åndelige,intellektuelle og følelsesmessige aktiviteten var radikalt redusert.  Fangen mistet hukommelsen og evnen til å konsentrere seg. Hans bevisthet var bare rettet mot mat. Sultfantasier dekket over den fryktelige sulten. Han oppfattet bare ting som lå rett foran øynene og hørte bare når ordene ble skreket høyt. Uten motstandsevne ble han banket og slått.  I den siste fasen følte han ikke engang noe sult eller smerte mer. ”Muselmannen” omkom fordi han ikke kunne fortsette. Han var symbol for massedød, sultedød, være overlatt til seg selv, sjelens død, et levende lik. “

Forsvinningsfølelsen inntar en så enerådende plass i mitt emosjonelle landskap at det er naturlig for folk  med passende faglig bakgrunn å tenke at må være et slags syndrom jeg har pådratt meg. Man ville kanskje kalt det det Abolescoide syndromet eller noe sånt dersom en eller annen psykiater i DSMgruppen eller ICDgruppen hadde hatt meg og likesinnete forsvinningslystne personer som pasienter. Ingen har gitt meg noen diagnose. Ingen har noen anelse om at jeg trenger en diagnose.

Kanskje er det som skjer med meg, med livet mitt et sjeldent  sosiokulturelt fenomen som vi ikke har navn for i våre samfunn. Jeg har hørt at det i Japan finnes et kulturspesifikt syndrom eller en tilstand som man kaller hikikomori:

“Hikikomori (ひきこもり or 引き籠もり Hikikomori^?, literally “pulling away, being confined”, i.e., “acute social withdrawal”) is a Japanese term to refer to the phenomenon of reclusive people who have chosen to withdraw from social life, often seeking extreme degrees of isolation and confinement because of various personal and social factors in their lives. The termhikikomori refers to both the sociological phenomenon in general as well as to people belonging to this societal group.” (Wikipedia).

Kanskje finnes hikikomori også hos oss uten at vi snakker om det? Hvem vet?

Alt flyter stillferdig av sted i dette merkelige livsrommet jeg befinner meg i. Lik en taus sørgmodig elv. En flod av langsom undergang, forfall, avvikling. Alle ting visner, gir til slutt opp. En universell høst har satt inn. Ja, selvsagt vet jeg at jeg må være stemt på en spesiell måte for å kunne betrakte tingene slik. Dersom du ikke har fått det med deg allerede, så kan jeg si deg det; denne stemningen er almen for oss menensker; den vil en gang ramme deg. Før eller senere går det opp for en at en blir spist opp fra innsiden og utsiden, samtidig, og at det også gjelder det helt ubegripelige vesenet som en selv er. Dette enestående uforlignelige vesen som rommer alt som er tilstede, som er virkelig for hver og en av oss. Denne innsikten rammer, som et pileskudd farer den mot oss, inn gjennom rommet før den flerrer hudens forsvar og skjærer seg inn i sjelens kjøtt – for sjelen må være av en slags subtilt kjøtt fordi smertene er uutholdelige – den spidder og treffer oss på ulike måter; godartete eller ondartete. Med ubehag finner vi oss i at ting har begrenset varighet; de eldes og forfaller, ødelegges, går i stykker, faller fra hverandre og løses opp, forsvinner, opphører å eksistere. Jeg hadde aldri sett konkret for meg at denne grimme naturloven har noe viktig med meg å gjøre; så rammes jeg av den som av en brutal knyttneve. En grov grådig neve; den tar strupetak på meg, vil kvele meg. Jeg kaster etter pusten, det er overveldende på en ondartet, nærmest ondsinnet måte. En fulltreffer rett i hjerteregionen.

- Stopp opp, nei og atter nei; nå roter du det til, du trekker slutninger altfor tidlig, for fort; jeg snakker ikke om døden eller om livstruende sykdommer, om kreft eller denslags moderne fataliteter.

- Vent litt; jeg er bekjeftiget med noe helt annet, ting du knapt har tenkt over dersom du fortsatt lever et såkalt normalt liv.

For å være normal og for å fastholde normaliteten må man være ganske forstyrret eller svekket i viktige menneskelige evner. Jeg tror nesten jeg snakker om en tilstand som rammer selve sjelen hos et menneske, selv om velfriserte og oppstasete psykologer ikke lenger tør eller kan snakke om sjel som følge av svak empirisk dekning for dette fenomenet; jeg er rammet av en bastant tilstand med langsom oppløsning eller forsvinning; hva det går ut på vil fremkomme etterhvert. Jeg vakler på et vis videre, jeg hangler avgårde, i et liv som på langt nær er ferdiglevd, med mine 60 år som er det jeg har fått låne så langt og som jeg har betalt dyrt nok for. Det føles som om jeg er truffet beinhardt av noe som er motsatt av beinhardt, det er uklart og ullent og mykt og kvelende; det har etterlatt seg dype sprekker i det stoffet jeg er laget av, store stykker av  meg er i ferd med å løsne, brekke av og falle vekk.
Jeg har i ganske lang tid merket at jeg er kommet inn i noe som minner om en sluttprosess, det føles som en slags sluttfase, jeg kan ikke forklare hverken for meg selv eller andre hvorfor det er slik. Trinn for trinn, steg for steg plukkes jeg i stykker. Det uroer meg; selvsagt; jeg plages av det, jeg tenker på det hele tiden, jeg gjør meg alle slags ville forestillinger om hvor galt det kommer til å gå; at det ene etter det andre av alskens jævelskap og ulykker kommer til å ramme meg, bare hardere og hardere, alt vil gå fra vondt til verre. Inn i en hittil ukjent og nedverdigende tilværelse fylt opp til randen av alt det man ikke ønsker seg i et normalt liv; dysfunksjon, smerte, plager, ubehag, tap. Gamle foreldre faller fra hverandre, det ene organet etter det andre smuldrer opp og nekter å virke, døden har tenkt å la vente på seg til mest mulig er nedbrutt og utslitt. Ungene blir arresterte, fengslet for tiår, ingen å appellere til, de har forbrutt seg og følgene er som stål. Noe med jævelskap i sinnet har satt opp en omvendt ønskeliste, en slags antiønskeliste, og jeg er den heldige mottaker av alt det uønskete som mennesker kan forestille seg. Det ene oppå det andre, nedverdigelse etter nedverdigelse, det er ingen grense hvor langt ned et menneske kan bringes, det er bare å la nedverdigelsene fortsette ut mot det uendelige. Det at jeg har hatt litt for mange offensive kreftceller i kroppen en tid er bare en liten del av det hele, faktisk ikke noen viktig del. Andre ting er verre å håndtere og forholde seg til. Særlig det som på samme tid er velment og ondt og som kommer fra andre mennesker; vi vet det alle like godt – de merkelige sjelelige sykdommene som utspiller seg i det menneskelige vevet som vi inngår i er mye mer overveldende og skremmende enn en skarve sykdomsprosess i cellevevet i underkroppen.

Jeg oppdaget ikke prosessen som hadde begynt med en gang. Jeg merket tegnene, en kjede med stadig flere hendelser av samme karakter, men det tar tid før man tar innover seg slike diffuse ting. Jeg tror ikke jeg forsto at noe var på gang selv om jeg merket en slags forandring. Det er antagelig en snikende prosess som stille lister seg inn på livet til en stakkar; men når det først har skjedd, da ser en det klart, tindrende og skremmende klart. Et ubehagelig klarsyn. Man forstår at man er utlevert, er gått inn i en annen tilværelse som offer, utelukkende som offer, alt som ellers eksisterer er blitt grådige sugende parasitter og en er med hele seg selv blitt vertskap, en er sendt tilbake til et annet land som fastholdt kravet om utlevering til det skjedde. Hva faen gjorde jeg galt slik at jeg ble krevd utlevert?

Ingenting kan hjelpe lenger, jeg ser det og blir mer og mer ute av meg. Ingen bryr seg, hvorfor skulle noen bry seg? Ingen ser eller forstår at noe foregår. For den saks skyld ville det heller ikke gjøre noe forskjell, kan egentlig folk gjøre noe særlig for hverandre lenger? Hva kan jeg selv gjøre? Et eller annet stygt snikende er i gang, gjemt bak min rygg, jeg blir ubønnhørlig faset ut av dette livet nesten etter en slags hemmelig plan, en usynlig bestemmelse; alt det jeg har vært og fremdeles er taes bit for bit fra meg, det taes fra livet mitt, fra personligheten min, fra kroppen min, fra det jeg har gjort og holdt på med, fra folkene jeg har kjent og holdt meg til, alt plukkes vekk stykke for stykke. Hva kommer til å bli igjen av meg, av livet mitt? Jeg forsøker med all min forestillingskraft å se det for meg; hvordan kommer det til å ende; med vanvidd eller oppløsning og død eller uteliggeri eller spesialsykehjemsplass? Eller frataes jeg bare tilgangen, blir nektet adgang, har hverken brukernavn eller passord lenger, er støtt ut i en slags usynlig usynlighet, en upåfallende forsvinning som ingen andre enn jeg merker har funnet sted? Vandrer fritt omkring uten å være tilstede, på gal side av alle grensene og linjene som er trukket opp og som ingen vil nevne eller snakke om. Eller ikke engang vet om. Forsvunnet uten å forsvinne?

Ingen bryr seg om dette heller! Jeg forsøker å finne ut av det, hvorfor det blir slik, hva det innebærer for meg, hva som står på videre? Jeg er riv ravende paranoid, ikke sant?  Det er det dere tenker om meg, han er ute å kjøre; selvfølgelig gjør dere det. Det er jo ikke slik det er i den verden vi lever i. Det finnes ingen skjebne lenger som leker seg med livet til folk; ingen av oss har noe som ligner på skjebnebestemte liv lenger, slike ting som utspilles etter et mønster hender bare i greske Ødipusmyter og  gamle moraliserende folkeeventyr. Jeg må innbille meg at disse tingene skjer med mitt liv. At jeg er nødt til å følge et mønster som jeg ikke engang kjenner, som medfører at jeg plukkes i stykker, går i oppløsning uten at noen merker det. Jeg grubler dagstøtt over det som skjer, kan jeg ha gjort noe som er universelt galt, jeg har hele mitt liv danset på bordet, mens katten var tilstede, jeg har levd på solsiden og tatt meg til rette; kan det være grunnen at jeg blir rammet av en slags skjebne, at tingene vendes opp ned? Jeg har vært en velmenende psykolog i dette livet som reverseres og inverteres;  med stolt arroganse og hovmod har jeg påført folk alt det man som fagperson utsetter folk for i beste mening;  oppdager og klarlegger og diagnostiserer lidelser og plager og lav intelligens og lærevansker og svak omsorgsevne og andre av de mulige skavankene som menneskelivet  handler om – rapporterer videre og tilrår behandlinger og hjelpetiltak med ukjente virkninger – paradoksalt nok får jeg nå tilbake med samme mynt, det er min tur å åpenbare mine skavanker!
Jeg kan ikke si noe annet enn det jeg sier til dere; dere må bare tro meg, dette skjer med meg, med mitt liv. Jeg er panisk, skrekkslagen, jeg vet ikke lenger hvor jeg kan vende meg, jeg har ingen å henvende meg til, jeg er fullstendig alene om å se hva som foregår. Alle fortsetter som før, dersom jeg forsøker å fortelle noe får dere et underlig vantro smil om munnen, dere hører egentlig ikke etter. Dere forstår ikke. Jeg sier følgelig ingenting lenger.

Det er sant, jeg vet det. Mange ting endrer seg i livet, forandres hit og dit; noen ganger til det verre – ingen kommer unna bortsett fra ufødte og sluttlevde, akkurat dette rammer bortimot likt for oss alle. Men jeg vil ikke gå ned i knestilling for et faktum. Jeg bøyer meg aldri for fakta. Det frister meg ikke å knele for skjebnen eller lignende saker; når må man egentlig bare godta et faktum? Jeg tenker ofte på det en merkverdig venn av meg hevdet – denne fortellingen handler forøvrig langt på vei om denne mangslugne skikkelsen – han hevdet en gang mens han ennå var i livet at i disse uovervinnelig moderne tidene, da man tilsynelatende ser og hører og vet alt på denne kloden og innover i livet og utover i universet, da gjenstår det å gjenoppdage og bevare og pleie frem den rå forestillingskraften som hver og en av oss nå mer enn noengang trenger. Vi kan ikke leve mellom fakta, utlevert til fakta, selv om sterke krefter forsøker å få oss til å gå med på det. Hvorledes kan et menneske utholde en flat og synlig og gjennomforstått og ferdiglagd verden –  uten å ta omveien om forestillingsevnen, bruke evnen til å lage verden på ny, å omforme og berike verden gjennom egne forestillinger? Hva er det som gjør at vi ikke tør å nytte eller glemmer denne omveien?

Iskalde minusgrader. Stummende  nattemørke. Et tett drev av lette snøfnugg danser gjennom luften hele den sorte natten. Legger seg på den frosne jorden. Alt som eksisterer er i ustoppelig bevegelse, både sjelen og legemet er fremdeles så mye en del av tingene at jeg tvinges til å svinge med i takt med den fallende nattesnøen; det myke hvite mot det dype svarte, det svarte mot det hvite. En djeveldans. Natten er for å falle. For å gå under, undergang. For å være alene, adskillelse. For frykt, for alle monstrene gjemt der ute i mørket, aldri langt unna. Er det ikke disse lange og kjølige nettene, disse altfor mørke nettene som gjør at vi arme mennesker er desperate og lengter sårt etter varme og nærhet og selskap og omfavnelser? Hva kan vi annet gjøre enn å stenge igjen de ytre sansene, klynge oss sammen, klenge oss til hverandre ved hjelp av munn og hender og armer og kropp og hjerter mens vi stuper inn i en velsignet søvn for at natten og de kreftene den rommer skal gjøre seg ferdig?  Hvorfor mennesker sover og drømmer?; der er underlig å spørre om slike ting – det er jo selvsagt bare vi glemmer å være overlevelsesfornuftige et lite øyeblikk; det er naturligvis den skremmende sorte og kolde nattens skyld. Som skjøre fryktsomme aper stikker vi oss vekk i huler og trær og husrom, aller mest dypt inn i oss selv, mens vi klamrer oss til hverandre under varme dyner og tepper. Ja, jeg vet at vi elsker verden, vi må elske dette livet og denne verden, dette som gjør at vi i det hele kan elske. Men allikevel, ikke vær naiv, ikke glem; verden er og forblir et skrekkelig sted. Man blir født inn i den mot sin vilje, møter pine og plager og forfall fra første sekund, deretter betennelser og sår, herpes og hemoroider, virus og bakterier, jordskjelv og kuldebølger, punkteringer og bilulykker, våkenetter og panikkangst, kjærlighetssorg og bedrag, aldring og dype rynker, skattekrav og trygdeordninger, og alskens annen elendighet som verden rommer, inkludert Fremskrittspartiet.

En konstant følelse av lettelse over at alle disse ulykkene og forferdelsene som rammer oss ofte er kortvarige lurer oss trill rundt; – ‘det er jo ikke så verst allikevel’!  For å føle seg normal og fungere normalt må folk overdrive; vi fortegner virkeligheten, overdriver det positive og lyspunktene og fremtidsmulighetene, vi må se lysere på tingene enn vi har grunn til. Jeg greier det ikke lenger. Ja, jeg vet det også; noe av dere er heldige og kan leve høyt på en innbildning om at barndommen i alle fall var en lykkelig tid! Arme forførte sjeler, hvor enkelt er er det ikke å bli lurt? Min barndom var heldigvis så jævlig at jeg slipper unna denne illusjonen. Bare tenk deg om; uten noenlunde omsorgsfulle foreldre som beskytter oss, passer oss slik at verden ikke tar knekken på alle de små krypene; barnelykke kommer jo bare av det forfalskende sløret som foreldre legger over en skrekkelig virkelighet for å beskytte ungene.

Endelig; etter den dystre natten kommer dagen sigende med det velsignete dagslyset; – Uff, det er tungt å våkne og måtte se denne verden i øynene; men allikevel – bevegelsene snur igjen, lettet kan tingene endelig løfte seg opp mot himmelen, stige oppover igjen, befridde og lette til sinns. Solskinn, lys, alle de gode illusjonene om at verden er et levelig og fredelig og trygt sted å oppholde seg. Å være til er en krevende, vertikal dans. Opp og ned, ned og opp. Noen ting stiger lenge oppover, så lenge at de innbiller seg at det vil fortsette i det uendelige, men når den tilmålte tiden er brukt opp begynner alle ting å falle, til nytteløse protester, nedover og nedover. Til de forsvinner. Følelsen av uimotståelige bevegelser der ute treffer meg som en fornemmelse av smerte. Forbannet være alt der ute som påfører meg plager. Nei, det er ikke ment så galt. Det høres verre ut enn jeg mener det. Jeg må skaffe meg litt beskyttelse mot trykket fra verden. Gud bevare meg, jeg ønsker jo kun å unnslippe, puste ubesværet av verdens harde peikefinger. Brøytebilen, eller bedre brøytetraktoren, det er jo bønder med storslagne strømlinjeformete traktormaskiner som står for snørydding ute på landsbygda; den sender skarpe lysglimt gjennom de tunge gardinene inn i det mørklagte stuerommet fra den snurrende oransje lykten på taket. De har allerede i timevis holdt på med å rydde den ondsinnete snøen vekk fra veiene som går gjennom bygda. Snø faller fortsatt, den legger seg som et svøp over alt, også der den ikke skal ligge. Et menneskes hukommelse er ganske uforutsigbar; av en eller annen grunn minnes jeg noen ord som min gamle venn Fernandos ulykkelige kjæreste Barbara sa til meg den gangen i begravelsen hans;

- Hvitt, hvitt, hvitt!  Alt er så hvitt at man nesten ikke ser noen ting. Kanskje er det like greitt at det er slik, at man ikke ser for mye.

Det er omtrent slik jeg føler det; i all denne snøen ser alt uskyldshvitt og fornøyelig ut, noen har i ren faenskap slengt ut et kvelende iskaldt teppe for å dekke over hele elendigheten, slik vi ellers  bruker den tørre snusfornuften vår til, bare de skjelletlignende nakne trestammene og grenene er sorte og grå og sannferdige, og så er det den skrikende avgrunnsdype fjorden som er nådeløs kald og nesten lillablå. Litt av himmelen åpner seg av og til, et resignert smil over det bunnløst nedrige som vi mennesker finner på under himmelen. Vi må minnes på om det som er skjult, det er så lett å glemme, å lure seg selv, å overdrive suksessene. Her i denne marginale vesle bygda, ja –  som på alle andre små eller større leve- og dødssteder – en liten bar i Høtting ovenfor Innbruck der man kan høre milde stemmer samtale om lokale og personlige ting mens amerikansk musikk spiller i bakgrunn med refrenget ‘I dont believe you’, alle steder der folk lever er det noen som umerkelig faller og dør eller går under på en av de måtene folk kan gå under på, alle disse stedene og ikkestedene går folk som du og jeg rundt og eksisterer like innenfor grensen, unger og gamle, kjente og ukjente, menn og kvinner, fattige og rike, kloke eller dumme, sjefer og undersåtter, synlige og usynlige, skjønne eller uskjønne, djevler og engler, folk med hunder i bånd og folk uten hunder; alle slags folk, alle dyreaktig og grådige, oppslukte av at vi så å si er i levende live og tilstede akkurat her og nå. Tomme og hule innvendig som utvendig, grådige og forslukne klorer vi oss mot tingene, gyver framover, fortærer alt vi kommer over og greier å få hånd om og få stappet inn i oss. Åh, denne lettelsen over at ting går bra for oss en stund, hvor praktfullt livet er, hvor gode vi er blitt til å til å skjule og dekke til forferdelsen og forfallet vi befinner oss midt i!

At ingenting varer, det konstante forfallet og døden og andre innfløkte forsvinningsnumre faller oss ikke inn et bittelite øyeblikk. Det ordner vi lett opp i. I dette hvite uskyldige snølandskapet der alt det mørke er dekket til. Vi undrer oss litt på samme tid, stusser så å si litt hele tiden over at det går an å underslå så mye av det som hender rundt oss, enten vi sitter inne i traktoren og og rydder snø, eller er midt opp i andre viktige eller uviktige beskjeftigelser som spinning inne på fjordhotellet om kveldene eller vedhogst på lørdags formiddag oppe i skogkanten. Eller lange telefonsamtaler med en eller annen som også sårt trenger til lange samtaler i sene kveldstimer. Vi holder alle på med noe mens vi ensomme går og grubler over en videvordige tilværelse. For noen år siden, kanskje ikke det engang, kanskje var det bare i fjor: det var en sen høstettermiddag like før det ble mørkt, da oppdaget den jaktglade noe humørsyke naboen min en enslig grågås på en eng nede ved fjorden, det er like bortenfor husene. I noen dager greidde han å la denne skjøre skapningen være i fred der den engstelig beitet seg til styrke på det halvvisne høstgraset for å kunne fly videre. Jeg tror han først tok seg kraftig sammen for å spare det vesle livet som gikk og ruslet omkring der borte på den grønne engen ned mot fjorden. Men som vi alle vet nytter det aldri å ta seg sammen. Før eller senere gir vi opp, vi må bare slutte å ta oss sammen, for til slutt kommer vår egentlige vilje fram i dagen. Slik gikk det selvsagt, slik går det alltid, min nabos sanne vilje kom frem i dagen. En ettermiddag inntraff det en hendelse inne i hodet eller hjernen hans som fikk han til å handle, startknappen inne i den fremre eller anteriore delen av gyrus cingulate slo seg på, sannsynligvis forelå det samvirke med forventningsaktivitet i belønningskretsen i nukleus accumbens. Men den nevrologisk genererte forventningen om belønningseffekt slo feil, viste det seg litt etterpå. Det hender ganske ofte at nervesystem og virkelighet er i utakt med hverandre. Kanskje han kom på at han ville fylle opp fryseboksen, gjess er til å fylle i frysebokser under forutsetning at de er livløst kjøtt; eller så var det bare rett og slett jaktinstinktet som slo inn og satte hendelseskjeden i gang. Et eller annet skjedde helt klart der inne i hodet hans, slike ting får man aldri vite dersom folk ikke av seg selv velger å vitne om det. De fleste gjør ikke det. Etter at kjeden var kommet i gang hentet naboen min haglgeværet som han antagelig har stående på en fast plass like innenfor hverandadøren i tilfelle han skulle få lyst eller anledning til å skyte på noe som det er liv i. Av og til skyter han bare rett ut i luften og utover den åpne fjorden, av ukjente grunner gjerne på en stille grå søndagsmorgen sent om våren. Det hender gjerne mens jeg enda sitter med kaffekoppen inne i stuekroken, på milde dager befinner jeg meg nede i fjordhagen; jeg blir alltid like forskrekket idet jeg treffes av det skarpe smellet fra våpenet idet han avfyrer skuddet.  Men i dette øyeblikket for han bortover til engen der den tufsete gåsefuglen befant seg for å tilfredstille et eller annet behov som bare han kjenner og som vi bare kan gjette oss til. Det ble et fæla styr, som folk her omkring uttrykker det når ting går galt. Til å være en så ubetydelig hendelse ble det i alle fall styr nok. Naboen min har aldri hørt om Ludwig Wittgenstein, så han har nok aldri lest det Wittgenstein skrev i den ukjente dagboken sin mens han oppholdt seg oppe på en berghylle der innerst i Sognefjorden om at det skal nesten ingenting til før selv den fineste dagen kan bli til et lite helvete. Naboen la til side motforestillignene sine, antagelig glemte han dem eller ville glemme dem av en eller annen grunn som ligger inne i følelseslivet et sted, så løftet han det velbrukte geværet, siktet et lite øyeblikk og skjøt mens lyden av skuddet gjallet mellom åsene som omgir denne bortgjemte fjorden. Han traff heller dårlig og den skadeskutte gåsa greidde å fly eller bakse seg utpå fjorden et stykke der den ble liggende flaksende  i vannflaten som et enslig fattig ord som har falt ut av setningen sin. Slike adskilte ord er ganske hjelpeløse selv om de fortsatt bærer på en slags mening. Den stakkars mannen, ja gåsa hadde det selvsagt enda verre, kavet en masse for å få tak i en liten båt for å komme seg utpå for å avlive fuglen før det ble stummende mørkt. Det var ingen lett oppgave, for det var akkurat nok liv i henne til at hun lenge flakset panisk omkring og kom seg unna den fortvilte mannen. Jeg antar at mannen forbauset seg over at et vesen som vanligvis tar seg fram gjennom luften og som er i ferd med å forblø seg fra åpne skuddsår over hele kroppen kunne opptre såpass effektivt også omgitt av kaldt fjordvann. Men livet gir seg aldri lett, det tok følgelig mere tid enn han hadde tenkt seg å få avlivet dyret eller fuglen. Fugler er på et vis dyr, de også. Det ble stadig mørkere mens det lille dramaet pågikk, etterhvert hørte man mere enn man så av hendelsene. Etter mye om og men utpå den vanligvis så fredelige fjorden fikk han endelig fatt i den arme fuglen, dro den ubønnhørlig opp i båten etter den skadeskutte vingen for å slå den ihjel så fort han kunne. Den avsluttende handlingen gikk i og for seg greitt.  Med et voldsomt slag med et lite hardt trestykke knuste han enkelt den skjøre skallen på det allerede nokså reduserte fuglevesenet. Noen små rykninger i kroppen. Fuglelivet ga opp. Dermed var dramaet også over for naboen. Men av en eller annen merkelig grunn så han ikke særlig godt ut i noen dager etterpå. Jeg tror heller ikke det ble laget til noen gåsestek i huset hans. Antagelig tenker han enda i dag av og til på episoden med den stakkars enslige gåsefuglen han hjalp ut av denne verdenen under så triste omstendigheter. Kanskje til og med på sin egen dødsdag streifer han såvidt innom den, dersom han da velger å holde et lite oppgjør med seg selv, for man sier at det gjør mange døende mennesker like før de forlater tilværelsen.

Folk spør meg i forbifarten. Helt sikkert i vennlighetens navn; de spør meg om hva som har hendt meg de siste årene. Hva som har inntruffet på min vei. Noen få stanser til og med opp, de legger opp til en ordentlig prat. De fleste gjør forstålig nok ikke det;; de haster videre og simulerer at de har de ekstra travelt eller har en viktig avtale. Jeg opplever meg som en tigger eller uteligger, sittende med et tomt pappkrus foran seg på fortauet med den magre livsslitte ryggen opp mot en kald og hard murvegg.

Jeg vet egentlig ikke hvorfor det er slik, hvorfor jeg føler meg så satt tilside og utenfor. Det er ingen grunn til det, er det? Kanskje fordi det jeg representerer ikke har noen naturlig eller ekte plass i det hastige livet til normale og opptatte mennesker. Jeg er en barbar i en sivilisert verden, jeg snakker ikke det innfødte språket.

Noen få ser ut som om de anstrenger seg litt mer eller bryr seg litt mer og setter seg ned med meg for en litt flau samtale over en kopp kaffe. Jeg forstår godt hva som foregår; folk har i lang tid sett lite til meg, mindre enn forventet. Riktignok prøver jeg aktivt å unngå å ha noe med folk å gjøre. Flaut eller ikke flaut; det tiltaler meg at noen ‘der ute’ viser interesse eller kanskje heller er elementært høflige. Slike høflige spørsmål setter faktisk fart i tankene mine, gir dem retning:

- Hva skal jeg svare?

Ofte blir jeg stille en liten stund. Jeg tenker meg to ganger om. Tankegangen min er treg. Jeg har lest et sted om forskningsresultater som viser at hormonbehandling og blokkering av mannlige hormoner har varige ugunstige nevrokognitive virkninger. Det er nærliggende å tenke at her ligger forklaringen på at jeg tenker så tregt. Noen ganger går tankene mine så langsomt at folk ikke gidder vente på svaret. Jeg nøler og gjør et iherdig forsøk å tenke ut noe vettug som kan klarne opp i den tykke og klebrige nevroinduserte tankeskodden i hodet mitt. Samtidig ser jeg i øyekroken at tiden som er satt av løper fra meg. De travle interlokutørene mumler noe før går de haster bortover;  det gjør jo saken enklere på et vis. Jeg slipper å tenke ferdig.

Jeg er heller ikke sikker på hva jeg skal svare. Det finnes lettvinte og mer kompliserte svar. Men samtidig står jeg i en ganske spesiell situasjon om jeg skal svare korrekt på spørsmålet. Jeg er en av de heldig eller uheldig utvalgte som har fått anledning til undergå en type lidelse som jeg aldri hadde hørt om og som knapt er omtalt i litteraturen før meg. Jeg skal innrømme med en gang at dette ikke er helt riktig selv om det høres ganske flott ut. Mens jeg har vært opptatt med å utarbeide denne innfløkte beretningen om min beskjedne lidelseshistorie oppdaget jeg at det finnes noen obskure forfattere som har fortalt om og kanskje gjennomlevd lignende eller i allefall nært beslektete lidelser. Det gjør forsåvidt ikke noe; det er en fordel å kunne støtte seg på andres beskrivelser.

Det gikk umerkelig for seg. Det som rammet meg.  Jeg vet ikke engang om det er riktig å si det på denne måten.De dramatiske tingene som vederfarer oss i livet inntreffer på en snikende måte. Dramatikken ligger ikke i det åpenbare, men mer det de gjør med oss i det stille, de inngrepene de foretar i livet vårt. De lister seg inn på oss. Inn i livet vårt. Vi vet ikke engang at de er der eller når de er der. Vi blir inntatt som av bittesmå mikroorganismer. Lenge gjør de lite av seg, når de tar til å gjøre seg gjeldende skjer det stillferdig etter livets egne lover, i livets egen rytme, med livets egne proporsjoner.
Alt er som det skal være. Uten at det er det. Døgnhjulet har de vanlige 24 timene som ruller rundt nesten av seg selv og distribuerer våre stort sett fastsatte doser av lykke og ulykke. Verden seiler forbi som et spøkelsesskip i skodde utenfor vinduene mine, bemannet med Merkel og Obama og Sarkozy og Hagen.
Det skjer uendelig langsomt. Gjennom ørsmå mikroskopiske forandringer fra dag til dag, uke til uke. For offeret eller verten som man kaller han eller henne ved infeksjoner –  i dette tilfellet er det meg det er snakk om, men en annen gang er det deg, selv om du ganske sikkert innbiller deg at din plass i oppmerksomhetens sollys er vunnet en gang for alle; glem nå ikke at vi alle kommer fra  mørke og kulde og intethet og at vi skal returnere dit en gang –  er det nesten ikke mulig å merke at noe usedvanlig foregår. Kanskje merkes et udefinert lite ubehag eller en stråling et eller annet sted i kroppen. Eller at søvnen gradvis blir dårligere og mer urolig, at man ikke husker like godt som før. At angsten og monstrene i våketimen midt på natten er vond å holde ut fordi den virker uendelig lang eller at kanskje heller at tiden har stoppet. Folk man treffer på om dagene midt i all denne høfligheten og vennligheten vi strever så hardt for å omgi oss med virker fremmede og nesten uhyggelige. En orker mindre og  mindre å gå opp til postkassestativet oppe i svingen. Oppringinger forblir ubesvarte. Stadig flere ting forblir ugjort.

Alle slike ting er uklare og flertydige. De forvirrer mer enn de klargjør. Offeret – altså tilfeldigvis jeg i dette tilfellet –  er ofte like langt. Når man merker så mye at man begynner å tenke at noe er på gang, da forandrer bevisstheten selve situasjonen og gjør at forandringene enten forsvinner som dugg for solen eller blir oppfattet på en overdrevet måte. Man tror ikke lenger at noe er galt når det virker så overdrevet. Normale folk kan ikke tillate seg å være så paranoide. Av og til må man være unormal og vel så det for å henge med i det som foregår. Dermed forsinkes prosessen, som en sinke blir man gående omkring, blind eller dum.
For å kunne oppdage prosessen – og til slutt oppdager man den i all dens paradoksale gru  -  må man omstille og finstille bevisstheten og oppmerksomheten. Man må komme inn i en annen tidsmodus, man må vende seg bort fra det ytre og tilsynelatende som til vanlig fanger oppmerksomheten og mot det indre og underliggende. Det tar tid å få dette til. Før eller senere er man der.
Noe mørkt og kaldt og og hardt og nådeløst som alltid finnes i verden der ute og blant oss fant fram til meg og grep fatt i meg med krokete klofingre. Tok tak i sjelen min eller livet mitt og begynte med mikroskopiske intervensjoner å fordreie det, det holdt meg umerkelig fast og deretter stadig fastere; dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned. Det gikk til og med hele lange år, enten du tror det eller ikke, at slike ting som ingen andre ser eller skjønner bare varer og varer og at et tilsynelatende oppegående menneske som jeg gradvis faller sammen, blir helt hjelpeløs og slått til jorden, ikke lenger vet hverken ut eller inn. Hvorledes kan det skje? Kanskje fordi en selv mest av alt er en slags medsammensvoren i det som en rammes av. Det føles slik, at det er slik det må være. Hvordan kunne det ellers skje?

Samtidig som jeg forsøkte å holde fasaden, og det ble stadig mer krevende, havnet jeg altså mer og mer i et slags underverden; en dyp sjakt eller hule, et hulrom langt nede og fjernt bortenfor folk; det føltes i alle fall slik. I mitt eget dyp, vel og merke. Det finnes ingen andre dyp på dette området, selv om andre områder kan ha sine egne slags dyp.

- Kjære deg, du stusser og det med god grunn! Hvordan skulle du nå kunne forstå det allerede på dette tidspunktet? Det er mange ting man bare kan forstå dersom man er villig til å bruke tilstrekkelig tid til å sette seg inn i dem. Slik er det i denne saken også.

I begynnelsen merket ikke jeg heller så mye til det som hadde rammet meg selv. Jeg gikk der i mitt eget liv, ante fred og ingen fare. Først lot jeg det bare skje selv om det nok ikke hørte med til mitt ordinære liv. Nøt det til og med en tid fordi det føltes som om noe interessant var på gang i et ellers ganske stillestående og repeterende liv. Jeg skulle antagelig ha reagert og tatt affære, men jeg var veik og lot ting passere; og til slutt ble resultatet som det ble.

Jeg er tilbake her inne i kroken av det gamle trehuset i Utvik. Jeg kan høre bilene passere på veien nedenfor, av og til noen lyse stemmer fra folk og barn som går forbi på veien nedenfor huset. Jeg befinner meg i biblioteket som jeg litt forfinet kaller dette mørke stuerommet, fullstendig uten dagslys. Fylt til randen av bokhyller og bøker. Tunge mørke gardiner som alltid er trukket for. Hva skal jeg med dagslys?

Så, kan man spørre seg, hvorfor har vi det så travelt med å glemme og fornekte lidelse? Er det egentlig noe problem å ta den med på kjøpet? Hvorfor lukke igjen øynene, vende ryggen til? Hvorfor ta så lett på denne allestedsnærværende følgesvennen til det å leve? Hva er det med lidelse vi ikke tåler, som gjør at vi vil ha ting lengst mulig vekk fra oss selv?

For det første. Det er vanskelig å komme bort fra akkurat dette, at lidelse tiltrekker og fascinerer oss fordi vi alltid bærer den med oss. Lidelsen bor et sted i oss. Vi innkapsler den, holder den i sjakk. Vi fornemmer den som et sviende stikk når vi ser den falle over og ramme andre enn oss selv, en stakkars blind hareunge som desperat surrer rundt med tilklistrete betente øyne i veikanten mens den går mot en rask eller langsom død. Lidelsen er der, overalt for den som vil se og høre og føle. Den er i slekt med oss. Et sted vet vi det. Før eller senere vil den komme innom oss, avlegge oss et mindre eller større besøk, i en eller annen skikkelse. Kjent eller ukjent; alle tilværelsens skikkelser kan metamorfisere og fremstå som lidelse. Uavhengig av hvorledes det skjer, lidelse kan treffe oss på uendelig mange måter. Når vi rammes kjenner vi hvor nært livet som bærer oss er beslektet med undergangen. Livet kjennes naturligvis mye mer intenst når man lider, men alle reflekterte individer forstår jo at ingen greier å  leve slik. Ingen kan eller vil utholde å eksistere i lidelsesmodus. Jeg har kjent folk som ikke var i nærheten av å forstå dette og begynte å underholde seg med lidelsene sine;  ingen av dem er lenger i live. Kronisk lidelse er selvmotsigende, nærmest det en litt filosofisk tilbøyelig venninne av meg fra Tyrol omtaler som et oxymoron.

For det annet, og dette er jo utømmelig: Det finnes alltid estetikk i lidelsen. Lidelse har en potensiell skjønnhet, den må bare oppdages og uttrykkes. I vår tid er ikke dette lenger et problem, man har utvidet kunstbegrepet og det kryr av ivrige og tilskuende eller deltakende estetikere overalt overalt der det kommer frem ømme punkter i veven. Det er dristig men ganske naturlig at en uvanlig talentfull estetiker hevder at angrepet på tvillingtårnene i New York i september 2001 er ‘vår tids største kunstverk’!

Vi vet det alle; slikt kan man bare ikke si. Det hjelper lite å reformulere seg dithen at det er snakk om ‘Lucifers største kunstverk’! I frihetens tid da alt er lov å si og det meste allerede er sagt, da er det den enkeltes oppgave å la være å si alt. Den som sier for mye får svi. Poenget er at det allikevel finnes en estetikk i lidelsen, for den som søker og tør å se den og si det.

Paradoksalt nok – paradoksene står i kø på dette området – kan lidelse til og med, selv om den vanligvis er noe man ønsker seg lengst mulig bort fra fordi den mangelfølelsen som driver oss ut over oss selv i seg selv er en slags lidelse – det å lide kan hjelpe oss til å føle oss større. Noen har fått det for seg at man mest av alt kan finne seg selv i lidelsen; det er gammelt nytt. Fylle de plagsomme tomrommene i seg selv med lidelse.  Herregud for en vanvittig og forløsende innsikt! For en tid siden meldte jeg meg inn i en heller obskur forening for folk som har lidelser som hovedinteresse. Jeg er pinlig klar over at lidelser egentlig ikke er på moten i vår tid. Heller tvert imot. Folk forsøker å unngå og skjule og dysse ned disse tingene. De fleste skyr ingen anstrengelser for å komme seg lengst mulig bort fra lidelser; vi er noen få etterlevninger som bærer på et ønske om å komme menneskelig og annen lidelse på nært hold. Lidelser tiltrekker oss. I tidligere tider var lidelser en selvfølge, et ruvende monster som herjet alles liv, enten de var keisere og konger eller alminnelige grå sjeler. Lidelsen var alle steder og overalt, ingen hadde tanker om å gjemme seg unna eller å flykte eller at det gikk an å leve et liv uten å bli merket og tynget av lidelse.  For å tåle et liv i skyggen av lidelse må man finne måter å dyrke lidelse på. Klostre og katedraler og kunst ble til for å lære mennesker å dyrke lidelse.

I dag er det meste annerledes. På mirakuløst vis har mennesker noen steder på vår herjete klode lyktes med å få lidelsen på avstand og dermed nesten glemme dens betydning. Vi er i vår lidelsesfremmede tidsalder fremdeles en liten entusiastisk flokk som frimodig og åpent dyrker og samler på lidelser, som andre samler på frimerker og mynter. Vi føler oss utvalgte og stolte; alle kjennere er enige om at jo høyere et menneske står åndelig og mentalt, desto større er dets lidelsespotensiale. Det ligger ikke for hvem som helst å kunne lide og gi uttrykk for eller ta innover seg lidelse, man må ha et slags medfødt talent som de tidlige kristne martyrene og Buddha og Schopenhauer eller Kierkegaard for å kunne utvikle sine evner henimot virtuositet på dette området. Det som tiltrekker oss aller mest hos helgener og martyrer og andre heroiske figurer er nettopp deres enestående eller usammenlignelige evne til lidelse.

Når man er opptatt av noe som gjør at en kommer i utakt med sine samtidige, da er det viktig å låne øre til et slikt syn. Moteriktig eller ikke; menneskelig lidelse er utvilsomt et overraskende og fascinerende område. Ikke en eneste dag går uten at jeg får høre om nye lidelser som så langt hadde gått meg hus forbi. I mitt stille sinn ser jeg som en unge frem til hver eneste ny dag med muligheten til å møte en fullstendig ukjent lidelsesvariant.

Mye gjenstår før vi kan slå oss på brystet og konstatere at vi endelig har frembrakt en fullstendig kartografi over ‘passio humana’ eller menneskelig lidelse og elendighet. Kunnskapene våre på dette feltet er fremdeles ganske mangelfulle. Verre er ubegrunnete og fastgrodde holdninger hos folk som hindrer fremgang. Det hevdes ofte at dette prosjektet i seg selv bidrar til å øke menneskers plager i stedet for å minske dem. Folk innbiller seg at vi ikke har behov for noen komplett tabelloversikt over vår samlete elendighet; en slik oversikt vil gjøre mer skade enn gagn. Begrepet om det elendige og lidende mennesket har ved flere anledninger blitt møtt med sterk motstand. Siden den gradvis mer syke og forstyrrete filosofen Nietzsche i ren desperasjon vendte seg mot sin svartsynte lærer Schopenhauer har pessimismen vært på vikende front og tilbaketog. Nietzsche var kanskje den første moderne tenker som så farene i et overdrevet fokus på det lidende og elendige mennesket. Ecce homo! Men i den nye verden på den andre siden av det store havet er alle normale ting vendt opp ned. Da ser det ut for at alt går mye bedre. Etter at den geniale supernormopaten (alle gode psykologer blir etter en tid normopater som følge av overbelastning og at de ikke kan utholde mer menneskelig avvik; det er et yrkespåført personlighetsavvik) Martin Seligman som en slags moderne psykohelgen ble president for den amerikanske psykologforeningen lyktes han og hans kumpaner i å gjennomføre et lenge planlagt normativt kupp kamuflert som vitenskapelig gjennombrudd. I vitenskapelighetens navn må vi fra nå av finne oss i den enerådende positivitetens diktatur. Det er blitt moralsk betenkelig ikke å opptre og snakke positivt og optimistisk eller velvære- og helsefremmende.

I dette klimaet kan det virke som at elendighet og lidelse har dårlige dager. Ikke fortvil! La deg ikke lure av et skinn! Alle amerikanere lyver; man kan ikke være amerikaner uten å lyve! Når en amerikaner snakker sant, så lyver han, slik Epimenides fra Kreta gjorde det. Det er det nye løgnerparadokset. Vi vet alle bedre; man kan ikke gjennom et taleforbud og pålagt taushet eliminere viktige aspekter ved menneskers virkelighet. Elendighet og lidelse lever naturligvis i beste velgående. Mens folk strever med å perfeksjonere det ytre livet og vedlikeholde det så godt de greier, sprer menneskeslummens talløse former seg sakte men sikkert bak sløret av tildekkende optimisme og påtatte positive sinnstilstander. Trass i forfengelige og forgjeves kuppforsøk lever selvsagt elendighetstenkningen og elendigheten selv i beste velgående. Muligens forsiktigere og mindre åpent og profilert enn i tidligere store epoker. ‘Stank av mennesker’ kan selvsagt ikke sammenlignes med den store ‘Suspiria de Profundis’, og tilbakeskuende eller fremoverskuende verker som ‘Blodmeridianen’ og ‘Veien’ fører lett til at den alvorlige villfarelsen at man begynner å innbille seg at lidelser ikke omhandler menneskenes her-og-nå tilværelse. Det er så uriktig som det kan bli.

Det er slik at når det gjelder elendighet er vi alle involvert. Ingen kan unndra seg eller late som om det ikke angår dem. Elendighet og lidelse er en ledsager til livet som ikke har en bestemt nasjonalitet, den har ikke slått seg ned på det afrikanske kontinentet eller på Haiti selv om lidelsene er så overveldende og meningsløse at det kan se slik ut noen ganger. La deg ikke lure; selv om uendelig mye lidelse og elendighet er samlet på et annet sted langt vekke fra der du oppholder deg kan du aldri føle deg trygg. Lidelsen er aldri tilfreds med sine resultater, den vil alltid ha mer. Du er aldri i sikkerhet for dette grådige monsteret! En vakker dag står den uvelkomne gjesten der utenfor døren. Han eller hun banker tungt på. Det virker som om han eller hun har tenkt seg inn til oss. Vi har ikke noe valg lenger. Vi må bare late opp døren. Ta pent imot den uhyggelige gjesten slik det sømmer seg å ta imot så betydningsfulle skikkelser.

Uten at vi tenker videre over det gir vi alle nesten daglig våre små og store faglige og kunstneriske bidrag på dette viktige feltet. Ved siden av den mer ordinære elendigheten som hverdagslivets Jobskikkelser rammes av og beklager seg over har våre ledende intellekter helt siden den store Hippokrates’ dager forsøkt å kaste lys over elendighetens mange og intrikate gåter. Elendigheten vår har både ontologiske og epistemologiske sider som i det stille utforskes med stor entusiasme blant menneskesinnets alkymister.
Menneskelig elendighet utfolder seg både i enkle og trivielle og mer storslåtte og heroiske utgaver, og da snakker man gjerne om genuine tragedier og den slags mer seriøse saker. Forskningen kan i dag hevde med tilnærmet fullstendig sikkerhet at det finnes ingen ende eller grense for menneskelige plager og lidelser og mer graverende ubehageligheter. På dette området er det lite å holde seg fast i. Det er lite som kan sies å være definitivt eller enten svart eller hvitt; det meste handler om glidende overganger der alt flyter. Noen ting er sikrere; har man f.eks. pådratt seg en lidelse, kan man like gjerne pådra seg flere i samme slengen. Sannsynligheten øker faktisk for en slik skjebne for hver plage man blir truffet av. Det er ingenting som heter at man har nådd bunnen og derfra vil det bare kunne gå oppover. Dette er det man kaller fattigmanns trøst eller forsøk på trøst. Det finnes ingen bunn i den menneskelige elendigheten, den har ingen bunn men kan alltid skrues enda et hakk nedover bare man er oppfinnsomme nok. Plagene som vi treffes av eller kaster oss ut i  tiltrekker hverandre og danner gjerne såkalte clusters eller ansamlinger. Noen ville kanskje sagt elendighetssyndromer. Når de samles opp hos en person kan det naturligvis gjøre plagene mye tyngre å bære. Et gammelt hevdvunnet ordtak som dette at ‘det er så galt at det ikke kan bli verre’ er bare en av de altfor mange illusjonene som normale mennesker liker å underholde seg med – slik overlevert visdom holder ikke i våre dager – faktum er at man kan ha det så ille som bare det; det kan alltid bli verre og mye verre. På dette punktet er elendighetsforskningen krystallklar. Når det gjelder elendighet gjelder ikke normale forventninger om hva som er proporsjonalt. En manns elendighet kan være en annens lykke – selv om det er heller sjeldent bortsett fra dersom en av partene er en kvinne. Oftere er en persons elendighet en annens halvelendighet – fordi det kommer mye an på hvordan man tar det.
Selv om man i vår vitenskapelige epoke har nedsatt hardt arbeidende komiteer som langt på vei har lyktes med å komponere omfattende og utsøkte systemer for å klassifisere og definere og beskrive alle mulige sykdommer og tilstander som kan overkomme et menneske kan man fortsatt ikke skue noen ende på all elendigheten. Jeg har nylig hørt at man nå nærmer seg 30 000 medisinske og mentale lidelser og sykdommer og plager og at tallet fortsetter å vokse, sakte men sikkert. Diagnosesystemer og multiaksiale elendighetspanoramaer blir stadig revidert og modernisert i takt med elendighetens løpende utvikling ute i samfunnslivet. Man etterstreber mest mulig å komme frem til et universelt og globalt lidelseslandskap selv om det nok må innrømmes at dagens kartografi enda har skjevheter og slagside ved å være vestlig orientert, individualistisk og klassepreget. Økonomiske elendighet og lidelse betraktes f.eks. ikke som like alvorlig som stemningslidelser selv om de ganske sikkert gjør mye større skade. Men fremskrittet fortsetter; nye og mer tidsriktige lidelser kommer til og noen få faller heldigvis fra fordi det ser ut som om de har gått av moten eller ut av sirkulasjon. For oss mennesker må det være en fordel å bli kvitt en lidelse slik at det samlete volum av plager kan gå ned eller bremses. Jo flere lidelser som finnes og som vi har tilgang til å plages av, jo større vil naturligvis den samlete elendigheten bli. Det var utvilsomt et riktig skritt å fjerne homoseksualitet fra listen over menneskelige lidelser; mange vil i vår seksualiserte tidsalder påstå at seksuelle legninger hører med på listen over det som fører til lykke eller nytelse. Jeg selv er i tvil på dette punktet; selv om homofili er fjernet fra lidelsespanoramaet synes homofile mennesker å møte minst like mange plager og elendighet som de gjorde tidligere.
Fortsatt finnes det svære ukjente kontinenter av ennå ikke kartlagt elendighet, et utall av ennå uoppdagete eller ubeskrevne og dårlig kjente lidelser og fortvilelser og desperasjoner som mennesker kan rammes av. Kanskje er det såre enkelt og på samme tid enormt komplisert – at hvert lite menneske som dukker opp på denne kloden med et nytt liv bærer med seg sitt unike potensiale for lidelse. Romerne som var et folkeslag med en uvanlig administrativ begavelse skjønte betydningen av klassifikasjoner; selvsagt skapte de forskjellige betegnelser for de ulike variantene av det lidende mennesket: Homo Calamitosus, Homo Caducus, Homo Afflictus, osv..

Hvert individuelt liv må åpenbart betraktes som en egen lidelsesvei. Hver av oss bærer på våre særegne disposisjoner for unike lidelser; noen lider fordi tiden går for fort, andre fordi den går for sakte; noen elsker for mye, andre for lite, noen tåler ikke rikdom, andre tåler ikke fattigdom. Nesten alle tenkelige og utenkelige sider ved menneskelivet kan utgjøre råmateriale og startpunkt for lidelse, de må bare møte den passende disposisjonen i et enkelt individ – og vips utvikler det seg en lidelse.

Det forbannete livet mitt surkler av gårde som en seigflytende væske. Det er ikke vann, ikke er det honning, heller ikke blod. Det eier ingen farge, er bare dypgrått inn mot sort. Hva slags vemmelig svineri er det da? Et slags inverst rusmiddel, hva er det motsatte av rus? som klemmer og klistrer seg til min uttørkete indre virkelighet. Det motsatte av ekstase. Instase. Byggverket som er en selv, som jeg er, ramler sammen inn i seg selv. Jeg merker at bare tanken gjør at jeg holder på å floke meg til; det er uhorvelig mye å holde i orden på, jeg puster jo 25920 ganger i døgnet uten at et av dem er en bevisst handling. Hvordan skulle det gå hvis jeg måtte  tenke på hvert eneste av åndedragene mine?

Jeg holder det gående. Åh, herregud, hva er det jeg bedriver? Hvorfor legger jeg meg ikke ned, flatt mot den tause jorden? Jeg kjenner igjen duften av våt mørk jord, jeg er jo kommet av jord. Jeg forakter alt annet, som jeg ikke er eller gjenkjenner meg selv i. Unngår alt, unngår alle. Tåler hverken å se eller høre eller minnes folk. Det meste som omgir meg har en bitter og vemmelig smak, ofte kjenner jeg til og med et snev av kvalmende stank.

Jeg aner ikke hvordan jeg har kommet på at det har noe for seg å tilbringe stusslige dager og enda mer traurige netter på meningstomme gallesorte steder som Malaga. Byen er jo en humanoid hull i tilværelsen, den suger inn i seg alt som måtte være menneskelig og slipper ingenting ut. Det er riktig; jeg har lagt meg til flere intetsigende favorittsteder. De som føles minst jævlige av alle stedene som finnes spredt utover denne synkende kloden. Ikke fordi de er spesielt flotte eller attraktive eller at jeg trivest der. Jeg vemmes over mine favorittsteder, kanskje vemmes jeg bare litt mindre. Jeg drar dit utelukkende fordi jeg kan foreta meg minst to ting. Det ene er å gjøre det jeg liker best eller misliker minst: ingenting, dvs. tenke og lese. Det andre er at jeg kan løpe eller oppholde meg på en strand eller rusle rundt i gatene full av vemmelse og forakt og uten mål eller mening mens jeg venter på at slutten skal varsle sin ankomst. Tel Aviv er et slik sted, Wroclaw et annet. Av og til velger jeg Innsbruck. Sist jeg oppholdt meg i Innsbruck drakk jeg meg full på Østerrisk hvitvin mens jeg krotet ned noe som kan minne om poesi:

Innsbruck, 9. mars 2010 -

“Det er siste kvelden min
jeg går langsomt over
Innbroen
gjennom kveldsmørke gater i denne fremmede byen
menneskene har trukket inn i hjemmene sine
det halvtomme urbane legemet ligger igjen som et skjelett
overlatt til mine øynes desperate kjærtegn
iskalde vinder stryker mellom husene som onde ånder
hvisker kulden inn i sjelen
jeg krøker meg sammen, hufser og tørker tårene vekk fra de mine våte øyne
før jeg søker inn i varmen
på Cafe’ Central

trekker meg stille vekk
ved et bord fjernt nede i hjørnet
for å drikke noen vennligsinnete glass Gruner Veltliner
mens jeg leser i boken om kjærlighetens slutt
venter
på henne 
som er på kveldskurs i språket mitt”.

Et år senere var jeg tilbake i Innsbruck. Jammen produserte jeg ikke flere poetiske anfektelser i nøyaktig samme stemningsleie som året før; ingen skal komme å si at jeg plages med skiftende stemninger – jeg kroter gjerne ned mine utgydelser i de bøkene jeg leser i.

Lesekveld i Innsbruck, Cafe Central, 22.02.2011

det er sent og mørkt og kulde denne februar kvelden

i selskap med sorgen som stumt har tatt opphold ved min side

mens skyggene av talløse frosne hominoider passerer gjennom vintergatene under de ruvende alpefjellene 

fallende snøfnugg legger himmeltegn i det våte håret

fyller den tause byen med de tomme rommene

Jeg venter, jeg  har alltid ventet, jeg skal alltid vente

på henne

her med boken min, et glass hvitvinved bordet i kroken innerst i kafeen

underholder jeg meg med halvvisnete tanker hengende som bleke inneroser

i surret av stemmene der ute

Jeg grunner inderlig over filosofen; Sloterdijk -det passer meg bra nok - 

selv om det kunne ha vært noe annet:

Å komme til verden er ikke gjort med et slag;

å bli født tar tid,det tar tid før et menneske finner seg til rette med,

blir venner med verden;

like lenge somdet tar å dø

Og så denne hersens eksistensielle pølen Malaga.  – Hva har jeg her å gjøre? Det er et idiotisk påfunn.

Jeg har ingen planer for dagene. Er ikke interessert i noe som helst. Gjør ingenting med glede. Kjenner ingen. En anonym masse av primatoide ansikter passerer meg på fortauene. Selvsagt er mennesker aper; enhver må da kunne se det. Jeg har ingenting å foreta meg. Jeg søker ingenting. Går rundt med en koloss av en 1000siders roman under armen; ’2666′. Forfatteren er død; jeg holder meg utelukkende til skikkelig stein døde forfattere. Døde folk har mange fodeler utover det at de som regel skrive bedre enn levende. Og så slipper man å høre om dem i fjernsyn eller lese hvor mye de tjener i kjendisavisene. Jeg kommer ikke i gang med å lese i den. Jeg har begynt flere gangen. Lesingen er for veik, den renner ut i sanden, den stopper opp av seg selv. Jeg har en annen bok på hotellrommet; ‘The invisible man’. Jeg likte tittelen; aner ikke engang om forfatteren er død. Den ligger fremdeles i posen fra bokhandleren.

Jeg sover mer om dagen enn om natten. Jeg sover til og med litt når jeg er våken; kanskje mer enn når jeg sover. Det finnes ikke noe i denne uinteressante og kjedelige byen som kan vekke meg fra min dovne halvdøde døs.

- Er jeg blant de levende? På hvilken måte? Hva slags livsform er dette?

Jeg tror jeg er det. En pessoansk uro har invadert meg; koblet sammen med min dysregulerte forestillingsaktivitet gnager den sakte men sikkert i stykker både innvollene og mitt cerebrale indre. Jeg kan av og til finne på ting som demper uroen. Avlede den noen korte stunder. Kanskje har det med meg selv å gjøre. Ikke denne kjedsommelige overtraffikerte byen, der er uskyldig i min elendighet. Jeg må være ferdiglevd. Hva annet kan det være som har rammet meg så hardt? Livet holder riktignok fremdeles på. Men jeg kjenner at jeg er ferdig. Hva mer finnes for meg?  Det sies at de døde er heldige. For dem er det over. Det sies at de ufødte er kanskje like heldige. De slapp unna. Livet inne i meg tikker av gårde av egen stum kraft. Det er utrolig at man kan ha status som levende og bli gjenkjent av levende når man er så innimargen likeglad.

Det er merkelig. I denne sfæren må det gjelde egne lover, det må gjøres hemmelighetsfulle veivalg utenfor min rekkevidde. Hvorledes vet jeg ikke; heller ikke hva de går ut på i mitt tilfelle. Valgene jeg selv foretar er korttenkte; fra øyeblikk til øyeblikk; lenger seg jeg ikke, mest av alt en slags billig tilværelseskosmetikk. Jeg befinner meg på oppe på tingenes overflate der alt kunne vært slik det er eller totalt annerledes uten at det hadde gjort noen forskjell for noen. Som når et barn skrabler kruseduller på et ark for å herme voksnes skift.

Samme hva jeg gjør, den gnagende uroen går aldri helt bort. Det jeg foretar meg ser fra utsiden rimelig fornuftig ut. Hele greia med alle ingrediensene; jeg kler på meg hver dag, dusjer, går på jobb eller forlater huset, normalitetens prestasjoner, forhold, bosted, reiser, innkjøp – over mesteparten av det jeg foretar meg ligger et skinn av alt-er-i-orden fornuft. Alt er i orden, ikke sant? Man får inntrykk av at jeg har sunne grunner for det jeg fyller tiden med. Dersom noen spør meg  om noe – det inntreffer ikke særlig ofte eller når sant skal sies aldri; jeg må for det meste spørre meg selv – avgir jeg tilsynelatende rimelige og overbevisende forklaringer. Folk svelger villig det jeg lirer av meg som den sanne versjonen. Kanskje er det det?

Det er bare det; jeg har fått denne forbannete giften i meg. Jeg gidder rett og slett ikke å ta del i maskeradene. Jeg befinner meg midt oppe i dem; jeg eier ikke lyst til å gå ned på knærne for den forfalskningen som kalles sosial virkelighet. En resignert stemme som må tilhøre en eller annen av de demoniske ledsagerne  jeg ble utstyrt med sammen med livet har begynt å hviske imperative setninger ondskapsfullt inn i øret mitt:

- Hopp av! Gi faen! Dropp maskene dine. Gi opp den gjensidige luringen. Legg av deg den falske fornuftigheten. Hver som en plante som spirer! Stå frem i din sanne skikkelse. Si ting som de er. Ikke pynt på tingene. Ikke tenk hva det koster deg. Før du ble født fantes du ikke, etter døden finnes du ikke. Bare som levende fremstår du som noe du selv har bestemt!

Dessverre forholder det seg slik. Livet mitt er absolutt kaotisk. Det henger såvidt sammen. Det er fylt til randen av idiotiske påfunn og tilfeldige umotiverte utspill. Denne snuse fornuftigheten som bestemmer det jeg tillater meg å si til folk og som har gode grunner for alt er bare et ytre skinn. Under og bak maskespillet, bak alle konvensjonaliteter som livet mitt omhandler, små og store, skjuler det seg et radikalt annerledes og annet drama. Gjennom de tilsynelatende rasjonelle hverdagene jeg har levd og fortsatt lever dirrer en usynlig tråd, et flettverk, en usynlig strøm av intense opplevelser og lykksalighet og lidelser og forviklinger. Det grå meningstomme livet mitt holdes oppe av en understrøm av følelsesdramatikk som handler om mystiske menneskelige skygger og figurer og voldsomme brytninger og villskap og skellsettende hendelser. Inne i meg foregår en uopphørlig dialog med skygger; jeg vet knapt hvem de er eller skal forestille. Jeg skal ikke påstå at man skal la slippe taket i fornuften. Jeg tror ikke det fører med seg noe godt. Allikevel, jeg er overbevist om at jeg for å kunne ta meg fram i dette ellers sørgelig forarmete livet må gjenvinne en fornemmelse for følelsenes alkymi.

- Riktig, du har rett. jeg har rotet meg ut på viddene! Jeg må tilbake til det jeg åpnet med: Hvorfor mine stusslige og ensomme opphold i Malaga?

Det begynte underlig nok med at høyere makter så seg lei på min ureflekterte livslykke. Mitt lettvinte og selvfølgelige overmot. Det må være slik det forholder seg. Herodot demonstrerer i sin historie at det finnes skjulte lover bak menneskers lykkeregnskap; Gudene følger årvåkne med. De er konstant misunnelige på mennesker. De tillater ikke varig lykke eller overmodighet hos noen av oss. Helt siden jeg kom til denne beklagelige verden har jeg vært velsignet med et lyst, kanskje litt evigbarnslig sinnelag eller lynne. Jeg skal ikke forsøke å hevde at det er et enkelt lynne; det er det absolutt ikke. Men lyst er det i alle fall. Det kan lett forveksles med uhemmet eller grenseløs lekenhet; en uopphørlig jaging etter lettvinte gleder og lykke. Mange som har observert meg har nok tenkt noe slikt, tror jeg. Folk som Gudene muligens gjorde bruk av som medhjelpere kunne komme med halvgiftige bemerkninger om min lettvinte og ubetenksomme væremåte:

- ‘Skal du aldri gi deg med å leike deg?’ eller ‘man kan jo ikke leke seg hele livet!’.

Jeg fikk til og med en tydelig nedlatende bemerkning før en maratonstart i Drammen tror det jeg var, for noen år siden: en av medløperne mine, en psykiater av profesjon, en dårlig psykiater det skal være visst, en av de dårligste jeg har kjent, de er ofte forbannet dårlige; han så seg lei på min iver og glede på startstreken:

-’ Du er som et barn, Einar!’.

Jeg tror ikke han mente å være hyggelig, selv om han smilte og tonen var vennlig.

Skinnet bedrar. Alle sammen tar feil. Selv mellom de paranoide Gudene finnes det ingen som ser hva hjertet mitt skjuler. Hjertet mitt rommer et voldsomt og intenst følelsesliv og et assortert utvalg av lidenskaper; i virkeligheten er jeg dårligere stilt enn andre mennesker når det gjelder lykksalighet i dette livet. Det hjelper meg lite at jeg selv vet det. For gudene og tilsvarende metafysiske makter er det nok at man danser litt for mye på bordet eller jevnt over har hell og medgang eller bare rett og slett synes å unngå de normerte dosene av motgang. De er misunnelige på alt bare det minner om for enkel lykke, særlig dersom noen ser ut for å gape over for mye av den. Dermed gikk det som det måtte gå med meg. Hybris følges av Nemesis.

Gudenes dom kan man ikke vri seg unna. Vendepunktet måtte komme. Nedturen ble langsomt men sikkert synlig. Verden vendte meg ryggen; et ufravikelig overtydelig faktum som jeg etter som tiden gikk ikke greidde å holde skjult eller benekte. Heller ikke for meg selv. Hjemme i vante omgivelser var tilbakegangen eller det man på 18hundretallet ganske glupt omtalte som degenerasjon blitt for plagsomt å forholde seg til. Jeg innså det:

- Alt minner meg om nederlag; jeg har falt av lasset, jeg er ikke lenger å regne med. Jeg er et ingenting, et null, et tomrom, et sosialt vakuum.

Jeg følte at jeg var rammet av en slags universell fallesyke bokstavelig talt, falt dypere og dypere for hver gruelig dag som gikk. Alt ble skjærende og sviende påminnelser om at ting ikke sto særlig godt til; at det kom til å bli verre så lenge ting kan bli verre. Det kan de alltid.

Terapi finnes i både negative og positive utgaver. Å stikke av kan være en slags negativ terapi. Det hevder mange som har erfaring fra slike ting. Jeg er ikke helt sikker på akkurat dette, men tror til og  med at psykologer anbefaler folk å komme seg vekk en stund når ting floker seg. Å stikke av til Malaga og solrike Andalucia ble fra tid til annen min viktigste terapiform. Mennesket er et sammenlignende dyr, det er en av grunnene til alle plager. Ingen kjente meg. Jeg kjente knapt meg selv. Jeg slapp å sammenligne med med alle som er viktige og oppadstigende og vellykkete i samfunnet. Som regel la jeg meg til der i forkant eller etterkant av mine desperate eksistensielle eller spirituelle ekspedisjoner ved hjelp av apostlenes hester på den gamle pilegrimsveien Via de la Plata fra Sevilla og nordover, hver gang så langt oppover som tiden tillot. Det kunne være 10 dager eller lengre; en gang 3 uker og en annen nesten to måneder. Jeg ruslet ikke bare. 8 til 10 timer med kontinuerlig kroppslig bevegelse hver dag. Sant å si; ingen har vel vandret langs det man misforstått omtaler som ‘Sølvveien’ flere ganger enn det jeg har. Jeg innbiller meg at jeg er verdenst flittigste Via de la Plata pilegrim.

I kjølvannet av vandringsmanien ble Malaga et annet hjem for meg eller en annen hjemløshet alt etter hvorledes man vil se det. Mitt eksil, mitt asyl. Intensive langvandringer krever intensiv restitusjon. Såpass har jeg lært av ydmyke forsøk som ultravandrer med 4 og 5 og 6  lange mil hver eneste dag over flere uker. Jeg resonnerte meg fram til at daffe Malaga er et fortrinnlig sted å hente seg igjen og roe seg ned etter mine harde vandringer. Langsomme ja nesten stillestående dager fylt med treg oppsummering og reorientering; vende tilbake til og få nytt fokus på den normale abnorme livsformen. For et dårlig tilpasset polarmenneske betyr det ikke så lite at Malaga har europas beste klima; mer enn 300 soldager i året og avslappende temperaturer selv i vintermånedene. To ting tiltrekker meg med denne byen; at det aldri har falt snø og at laveste målte temperatur er -0,9 grader i 1891 eller deromkring. Dette er ikke hele sannheten; selv min svinnende tilværelse består av mer enn å innrette seg etter klimatiske forhold.

Egentlig synes jeg at Malaga er ganske intetsigende. Det er lite meningsfyllt å ta seg til når man har oppholdt seg der gjentatte ganger. For en som bare tenker på å roe seg ned noen dager gjør det ikke så mye. Riktignok finnes det en halvferdig katedral og noen fine velutsmykkete kirkebygg og en St. Jakobskirke i mudejarstil, et Picassomuseum og et Cervantesteater. Utallige gode og mange slette barer. Et middelmådig  fotballag. Det teller mye at det er lett å la seg frakte ned dit med et fly fra Bergen. 4 små timer og vips er man ute av en trist verden og borte fra sitt daglige inkurverte fangenskap. Jeg legger meg inn på et billig hotell eller hostal med WIFI og internett for å tenke og skrible litt, strolle ensom og alene rundt i gatene og stikke innom de 3 bokhandlerne og restauranter for spise lammekoteletter med hvitvin om kveldene. Gjerne en halvforlegen prat om ingenting med nordmenn eller svensker ved nabobordet. Kristian F. fra Kolbotn på 78 år husker jeg den dag i dag fordi han hadde noe udefinerbart i sin personlighet som tiltrakk eller gjorde inntrykk på meg. Han beveget seg nesten som et ungt menneske noe som gjorde et hans alder ble en slags paradoks; man ventet på en måte mye mer alder enn hans kroppslige fremtoning viste. Kristian irriterte seg helt åpenbart over det meste; ansiktet hans lyste av ‘nei, dette vil jeg ikke!’; det var som om hele han sa at slikt som dette er jeg overhodet ikke interessert i eller det passer meg ikke. Egentlig følte Kristian et konstant skuffet raseri over at livet eller verden er slik den er; han lengtet etter noe helt annet. Det gjorde at han virket sur og vrien, mens hans vesen egentlig nesten hadde preg av Dalai Lhama med en innebygd vennlighet. Av en eller annen grunn fikk han meg også til å tenke på alt som har med døden å gjøre.Det var som om han bar i seg et budskap som sa ‘glem for all del ikke døden’. For meg som er inne på disse tingene var det lett å registrere at Kristian hadde et nesten ubrukt pilegrimstalent, det så jeg ganske fort av det han fortalte om sin sterke tiltrekning til det å være alene og det å vandre. Ellers var disse stillestående dagene mest av alt lesing; Malagaoppholdene ble en kjærkommen anledning til å aktivisere alle mulige litterære følelser for det spanske fenomenet. Jeg leste hele tiden; på rommet eller utenfor husveggen på bar Picasso i ettermiddagssolskinn eller i den botaniske hagen som er en skuffelse, og overalt ellers. På de målløse rusleturene mine gjennom gatene bar jeg gjerne med meg en bok, ofte helt tilfeldig valgt. Selvfølgelig Jan Morris’  bok ‘Spania’ fra 1964 som hun reviderte i 1979; den hjalp meg til å unngå å bli slukt opp av faktisitet. Det var også ‘Uskyldens museum’  og Krishnamurthis ‘Ensomhet og kjærlighet’ og et kjapt lesedøgn med Roths ‘The humbling’ fordi den hadde så mye stemning til felles med skjebnen til min venn Fernando, og ikke minst en biografi om Franco som jeg syntes tok for lett på at spanjolene i tiår etter tiår hadde et morderisk monster som diktator; mer enn en halv million mennesker mistet livet og over 300 000 stakk ut av landet som følge av denne djevelens andre brutale gjenerobring og politiske rensing av halvøyen for uønskete menneskelige elementer. Nasjonalistene slapp heftig med bomber over Malaga, noe jeg fornemmer enda preger visse strøk av byen. Men Malaga er så mye mer. Jeg dumpet selvsagt borti en og en annen kvinne også, hvordan kan man egentlig unngå det? Norske som søte Irene S fra Oslo eller spanske eller fremmedlandske. Det førte gjerne til noen hvitvinsglass og dersom innfløkte strategiske og taktiske samhandlinger slo til deretter en heftig natt i en hotellseng eller leilighet slik det er å forvente når følelsesmessig nedsultete menn og kvinner møtes. Hva mer kan man si om den slags trivialiteter? Jeg har jo ikke akkurat innrettet tingene slik selv, men gjør som andre ganske enkelt bruk av naturens egne oppfinnelser. Jeg la vel ikke så mye i det; det gjorde heller ikke kvinnemenneskene kan jeg tenke meg. Jeg er ikke noe superselskap akkurat i den tilstanden jeg befinner meg i. Som vi alle vet fører ikke slike tilfeldige nummer til noe som helst av stor eller liten menneskelig verdi.

Dagene  brukte jeg mye til å tenke. Liggende i hotellsengen eller ute på Malaguetastranden øst for fyret ved havnen. Særlig i etterkant av vandringene kunne jeg ha mange gode tenkedager. Jeg kjente at tankene langsomt men sikkert klarnet, tok til å danne mønstre av seg selv, de vokste i meg og steg opp i høyden og jeg fikk mer og mer oversikt over landskapene som jeg lever i. Tankene fant en slags gjenkjennbar form.

Hva jeg tenkte? Det var litt av hvert: Noe glemte jeg selvfølgelig fort, det meste. Noe av tankespinnet ble hengende igjen; fikk verdi for meg; jeg kan like gjerne gripe tak akkurat her: Et ildens øye åpnet seg i meg, jeg oppdaget at jeg ganske lenge hadde levd i formørkelse og blindhet og bare sett overflaten og det andre bestemmer man skal se; jeg hadde ikke forstått at mens jeg lever går det en strøm av spontane nesten overnaturlige følelser og opplevelser gjennom meg. En følelsesmessig underverden som mest av alt ligner på et mytologisk univers kanskje like fascinerende som det egyptiske eller greske eller norrøne. At det er dette universet som definerer meg, skaper livet mitt. Det kom både som en befrielse og som en rystelse.

Jeg forsto endelig at å leve dette livet er noe helt annet enn det jeg hittil hadde trodd. Jeg hadde endelig lært å dø.

“Basert på systematisk gjennomgang av litteraturen, hevder Paloutzian et al. (1999) at åndelig transformasjonserfaring synes å ha minimal virkning på de ‘grunnleggende’ funksjoner i personligheten (De Fem Store). De hevder imidlertid at erfaringer med åndelig transformasjon kan resultere i dyptgående livsendringer på mellomliggende personlighetsfunksjoners nivå, slik som mål, følelser, holdninger, og atferder. Forskerne fastslår at ‘selv-definerende’ personlighetsfunksjoner (slik som identitet, livsmening) endrer seg på dramatiske måter etter en åndelig transformasjon”. (Fra art. “The Psychology of Religion,” i Annual Review of Psychology, Robert A. Emmons og Raymond F. Paloutzian; 2003)

“Hva du gjør i denne verden er et spørsmål uten særlig betydning. (-) Spørsmålet er, hva kan du få folk til å tro at du har gjort?” (Sherlock Holmes)

“The human species is made up of seven billion subspecies each consisting of one specimen.” (Robert Brault)

“In the end it is not society and its institutions that support us. The only access we have to God is through encounters with other people, not en masse, but as individuals with whom we choose to recapture access to the grace and beauty of the world” (Tom Cheetham)

Jeg har innsett det. Det kom ikke av seg selv. Det tok brorparten av dagene og nettene jeg har levd å innse noe helt enkelt, men allikevel grunnleggende. Nå undrer jeg meg. Hvordan har det seg at jeg går gjennom dager og netter totalt blind for dette ene:

Det som dypest sett utspiller seg i vårt personlige forhold til oss selv, til verden og i forhold mellom mennesker er mysterier; det er ikke satt sammen eller bygd av fakta, mest av alt ligner det på sjamanisme, magi, religiøse fortellinger og eventyr. 

Fornuft? Saklighet? Forstå det som skjer ut fra logikk? Nei, nei,og atter nei; for en uhyrlig misforståelse! Det blir rene forfalskninger! Det som skjer mellom mennesker har dypest sett lite eller ingenting med fornuft og årsaksforhold å gjøre. Det er trolldom, trylleri, alkymi, det som hender mellom oss er hendelser som er hinsides vanlig fornuft og årsaksforklaring.

Denne magien er som regel usynlig, latent, som en ‘sleeper’. Det magiske er noe man bare av og til oppdagerc og kanskje merker at en blir truffet av. Man kjenner med ett at det er krefter i sving som er av en annen natur, utrolig mye sterkere enn det man tar i betraktning som fornuftsvesen, det man våger å snakke om til vanlig. For psykologer  skulle det være nærliggende å ta det magiske alvorlig. Det er ikke slik; de fleste vet ikke hvorledes man gjør det. Vi er trent til å være blinde, døve for slik. Til slutt går vi omkring i en slags faglig dementia eller sløvsinn og innbiller oss at vi forstår det meste. Noen få som har gjort seg kjent med Dionysos tør åpne øynene; de ser fort at man får til en helt annen klasse av meneskelig innvirkning og terapeutiske effekter dersom man gjør det. De fleste psykologer nøyer seg en selvsikker fattigslig faglighet. De lar det bli med det. De har helt mistet sansen for den andre siden, som det heter. De er overhodet ikke i tvil: det de holder på med rekker langt nok under den tidsånden som hersker i dag. Det er som å ta seg frem gjennom vannet ene og alene med hendene og la være å bruke bena.

Først når begynner å få tvil om at alt handler om hva vi gjør med vår språklige fornuft kan man kan bli interessert i de mer skjulte magiske kreftene som utspiller seg mellom mennesker. Mye av magien mellom mennesker er uforstått. Mange ganger er den ganske umulig å forstå. Den kan være dårlig eller god; det kan være svart eller hvit magi. Når man som våre dagers mennesker glemmer den mellommenneskelige magiens kunst blir man ofte hengende igjen med den dårlige, den sorte magien. Overalt ser man eksempler på denne elendigheten; helt syke konflikter og kollegiale hatprosesser på arbeidsplasser, årelange og nedbrytende mobbeprosesser, parforhold der mesteparten handler om å begrense og plage hverandre på alle slags umerkelige måter. Verre er det at fagfolk og behandlere og terapeuter, uten at de vet eller forstår det,  praktiserer dårlig og svart mellommenneskelig magi og påfører sine klienter og pasienter og pårørende mer skade enn gagn. Mange pasientskjebner blir tristere enn de trenger som følge av selvgode og altfor fagsikre fagfolk. Det verste av alt er kanskje det blinde blikket, de døve ørene, de døde ordene som lidende og hjelsøkende personer møtes med i en tørr saklighets navn. De merker det selvsagt, men de vet jo ikke hva det er for noe. Hva som foregår. Mange tror at feilen ligger hos dem selv.

Allikevel; pasientene kjenner ofte det onde som foregår; de har vanskelig for å legge bak seg krenkelsene som fagfolkene påfører dem. De bærer så mye smerte at de ikke greier å tilgi. Jeg har heller ikke til hensikt å tilgi slike fagfolk; jeg vil langt mer forsøke å kaste lys over det de bedriver.

Vi - med vår hjerne og kropp og kanskje særlig den mystiske sjelen som hverken kan sees eller tenkes med fornuften men bare kan nåes gjennom den guddommelige forestillingskraften som vi alle besitter – er innrettet slik at forholdet til andre mennesker innvirker på oss på utallige merkelige måter enten vi vil det eller ikke; vår egen tilstand setter opp en spesiell mottakelig for andre. Det er en kjent ting at man kan bli mer åpne for andre når en er ute å kjøre selv. Jeg tror at det skyldes at når en selv har en skikkelig nedtur eller er i en hjelpeløs tilstand, da får bestemte andre større betydning for en.

Jeg gjenoppdaget magien mellom folk som følge av mitt møte med et bestemt menneske. Når jeg hadde dårlige dager eller var litt ute å kjøre på jobb elelr hjemme ble timene med han en merkverdig beroligende og helbredende seanse; jeg kjente at smertene forlot kroppen og uroen forsvant i sinnet – jeg ble meg selv igjen. Hva i all verden var det dette mennesket gjorde med meg? Hva slags påvirkningskrefter var han i besittelse av? Jeg lånte disse kreftene etter stundene med han og tok dem i bruk i møtet med andre pasienter. det var ingen tvil; jeg ble en mye bedre psykolog på denne måten.

Min veileder og meister, som jeg likte å kalle pasienten min, var i sannhet en helt utrolig figur. På mer enn bare en måte. Jeg sier at han gjorde at jeg gjenoppdaget en magisk dimensjon -  gjenoppdaget fordi jeg nå kan erindre at jeg som barn visste mye om og ofte merket den menneskelige magien.

Blant de få genuint særpregete personer som jeg har hatt gleden av å råke borti gjennom min nedgangsperiode, må jeg fremheve Rubio Lappone. Jeg møtte han mens jeg hadde et studieopphold på Brøset; en regional sikkerhetspsykiatrisk avdeling som ligger i Trondheim. Rubio hadde mer enn 10 år bak seg i psykiatriske avdelinger; først 2-3 år i vanlige avdelinger, etter noen ukontollerbare voldelige episoder i sikrete avdelinger. Han ble av fagfolkene der oppe regnet som svært farlig. Han var farlig en farlig mann, det er ingen tvil om det. Men for meg er han heller den merkeligste og mest ukurante skikkelsen jeg i det hele tatt har hatt glede av å bli kjent med. Jeg så det med en gang jeg sto ansikt til ansikt med han:

- Wow! Dette er ingen hvemsomhelst. Dette er noe annet! Hva kan ikke dette mennensket gjøre av godt eller vondt?

Nøyaktig hvorfor jeg opplevde han som så grenseløst annerledes enn ordinære folk vet jeg egentlig ikke. Jeg er nødt til å gi et detaljert bilde av mannen for å kunne forklare det. Så kan dere vite litt mer om hva man skal se etter hos folk som eier en stor eller eminent sjel. Dette er ting man ikke ser med en gang eller uten et øvet øye.

På et vis var Rubio nesten ubehagelig ordinær. Trivielt selvsentrert som en ureflektert cowboyal guttunge. Med hang til å skryte litt av alt det risikable og oppsiktsvekkende han hadde innlatt seg på. I hverdagen kunne han virke litt grådig. Alt dette er kanskje ikke så rart når man tenker på at fyren hadde sittet innelukket på psykiatriske avdelinger i årevis. På et annet vis var han tidløs eksepsjonell, en som hevet seg opp til høyder andre knapt var i nærheten av. En hypnotisk fremmedartet personlighet med to store stirrende øyne og en fysisk bevegelighet og intensitet og stryke som minnet mest om en kattedyr, en puma eller en sort panter. Han så sort ut. Han kunne skremme meg inn i margen med sin merkelige fremmedhet. Som om han kom fra et helt annet sted, ikke den kjente geografien. Jeg tror han tildels opplevde seg selv på samme måten; som en outsider; fremmed og annerledes. Han strevde uopphørlig med å bli kjent med seg selv, finne ut hvem og hva han var laget av; helt siden barneårene. Han fikk naturligvis ikke noe hjelp til dette i tiden han hadde i psykiatrien. Ingen får noen reell hjelp til dette av disse inntørkete og profesjonelt fikserte fagfolkene. De ble han møtt med behørig faglig og profesjonell avstand og objektivitet av psykiatere og psykologer som om han var et merkelig og potensielt farlig og eksotisk insekt. Fagfolkene så bare trusselen som han representerte, de lagde følgelig til et behandlingsregime som egentlig hadde som mål å kue han fullstendig ned. Koste hva det koste ville av skader på hans menneskelighet og person.

Rubios personlighet rommet et mangfold av hemmelige egenskaper og impulser. Hans personlighet favnet over voldsomme motsetninger og spenninger og uforenlige lidenskaper som han fra tidlige barneår strevde for bare livet med å finne ut av, harmonisere og forene. Foreldrene og slektninger og naboer skjønte tidlig at de det befant seg en annerledes barnesjel på garden. De behandlet han deretter, gjerne med en viss respektfull forsiktighet. På skolen var ingen i tvil om at Rubio hadde noe som ikke fantes hos vanlige skoleunger. Allerede som barn var han merket av en ubestemmelig voksenhet, som om han allerede visste alt det som var å vite om verden og menneskene. Som om han var kjent fra før i verden. Han skjønte fra femårsalderen selv at han ikke hadde noen sjanse til å være som andre barn. Han var bare ikke som dem. Hva han var; det visste han ikke. Han bare forsøkte å være det så godt som han maktet. Om Rubio hadde lyktes og fått en slags åndelig eller personlig veiledning i den kritiske perioden ha den åndelige krisen slo gjennom hadde han nådd langt og høyt. Han fikk i stedet den sløveste form for enøyd undertrykkende psykiatrisk behandling og i allefall ingenting av den veiledningen han hadde trengt i den tiltakende åndelige og personlige krisen han havnet i som ung voksen. Det tidvis nesten brutalt harde og medikamenttunge behandlingsregimet holdt delvis krisen hans i nede og sjakk. Men samtidig deformerte den over tid et praktfullt menneske og brakk i stykker livsviljen hans ned. Han ble til en slags middelaldersk ruinskikkelse av det han hadde vært og kunne ha blitt.

Hans åndelige krise inntraff litt etter litt på slutten av 90tallet. Det er mulig å følge den på nært hold gjennom det han har fortalt og det noen av hans nærmeste observerte. Over noen måneder ble han langsomt tæret inn til beinet av de voldsomme motsetningsfulle kreftene i sin natur; det mørke potensialet som bor i alle mennesker som ikke lykkes med å forene egne indre krefter tok oftere og oftere overhånd og gjorde han til en nesten demonisk figur. Dette mennesket er ‘Norges farligste’, ble det sagt av de som er inne på slikt. Man måtte selvsagt holde han i sjakk; det var det eneste man forsto å stille opp med. Psykiatere er som mennesker betrtaktet som regel av et svært lite format. Mange har vanskelig for å tro meg når jeg sier at psykiatere og psykologer rent sjelelig sett har mindre å fare med enn helt vanlige folk. Jeg tror den blinde faglige utdannelsen de får uten muligheter for åndelig modning er en hovedgrunn.

En ting er i alle fall sikkert; Rubio Lappones natur var ulik og sterkere enn alle andre jeg kjenner og har kjent. Det bodde en utemmet norrøn villskap og stridslyst i hans sinn. Det er ikke til å undre seg over at sverdet var et av hans viktigste symbolder. Han hadde aldri sans for å samle på ting – tverimot ga han lett fra seg alt han skaffet seg – bortsett fra sverd. Han dagdrømte om å få seg en svær samling av sverd fra alle kulturer og historiske epoker. Nåde den som trigget villskapen og stridslysten. Det hendte nemlig i møte med arrogante og selvsikre psykiatere og psykologer. De er det som vi alle vet mange av fortsatt.

På et annet nivå var denne unge intense mannen mild og fredsommelig. Han hadde nærmest en munkeaktig og grenseløst ydmyk og vennlig sjel. Som femåring merket han den henførende følelsen av å være satt inn i et slags lys midt i verden; han kjente en grenseløs kjærlighet til alt og alle i denne verden. Aller helst ville han selv være ingenting, så nært som mulig et absolutt null. En som ikke kunne noe. Som ikke ønsket eller hadde noe å vise frem for seg. En som ikke visste noe. En som var og ikke noe mer. For Rubio kjentes det tilstrekkelig å være. Det var det eneste som var viktig for han. Resten kom av det.

Jeg har mange ganger tenkt at slike som han oftere maktet å finne et livsrom eller en meningsfyllt livsvei i tidligere tider. De utformet gjerne en gangbar livsvei blant stridsmunker eller ørkenfedre og eremitter og åndelige lærere. I vestverdenen og kanskje særlig i Norge i våre dager er fornuftens begrensninger og avmytologiseringen en beinhard mur som det er nesten umulig å komme gjennom for mennesker med åndelig legning. Atypiske og eksepsjonelle naturer overlever knapt barneårene med seg selv i behold. Etter en uendelig  kamp mot en overmektig voksen verden av desperate foreldre og velmenende pedagoger og psykologer makter de sjelden å oppnå voksne status uten at de fremstår som farlige samfunnsfiender, kroniske forbrytere eller uforbederlige sinnslidende. De kommer til en verden som er dem fremmed, som er lukket for deres natur og som setter alt inn på å kue dem ned. Hva annet står da igjen enn et vanvittig motangrep; et forsøk på å bryte en motvillig verden i stykker for å finne en levelig plass for seg selv og sitt? Alt som er lovlig og delvis ulovlig gjøres for å knekke viljen i dem. Kyniske fagfolk finner lett fram til ordninger som gjør knekkejobben. Koste hva det koste vil forsøker man å freddeliggjøre og temme dem. Det kan naturligvis ikke lykkes uten at noen tar skade av det.

Rubio tilbrakte sine siste ti leveår - om man kan tillate seg å kalle det han gjennomgikk disse årene leveår - under utkrøpne repressive regimer på ulike sikkerhetspsykiatriske avdelinger før han etter en tid med tvunget psykiatrisk behandling i kommunal forvaring ga opp og gjorde det enkleste. Han fikk nok, visste at det var nok. Veis ende. Han ryddet og vasket huset. La morgenbladet og nøklene pent til på kjøkkenbordet. Lovens bok lå der han alltid hadde den liggende. Deretter hengte han seg. En sen lørdagskveld mens regnet trommet som et afrikansk stammerituale mot takstenene over han festet han repet i en takbjelke oppe på loftet. Deretter gikk han opp på stolen; sto en stund med lukkete øyne mens han kjente på den knuste linsfølelsen som fremdeles holdt til i han. – Nå er det er nok, hvisket han før han sparket stolen vekk under seg.

Som en vassdrukken gulhvit trestamme hang han livløs i repet med tåspissene såvidt mot gulvplankene. Han hadde i virkeligheten allerede i lang tid vært levende død. Brutt ned psykisk og fysisk av tunge medikamentelle regimer som lå helveteshøyt over det som offisielt regnes som forsvarlig. Han var et unntak som krevde spesielle faglige inngrep. Hva annet kunne stakkaren gjøre annet enn å ta utveien fra et ødelagt liv? Før han hengte seg og hjertet stoppet for godt hadde han brent sine siste åndelige diktutkast i vedovnen. I det enorme musikkanlegget som sto i det lydisolerte musikkrommet hans gikk 5 cd’er med symfonisk og mytologisk inspirert metallmusikk rundt som om de aldri kom til å stoppe. Lydnivået var det han omtalte som terapeutisk høyt.

Rubio Lappone. Han elsket navnet sitt.

Han kom fra et lite sauebruk utenfor bygda Sellanøyri beliggende langt inne i den store Sognefjorden. Født 22.2. 1974 av genuint norske foreldre; faren stakk av kort tid etter fødselen. Han fikk deretter raskt en stefar som først og fremst brukte tiden til å lese og kommentere det som sto i avisen Klassekampen.

Det unorske navnet tok Rubio på en månedlang utenlandstur. Ganske  plutselig la han i en stjålet Porsche ut på en pengelens villmannstur gjennom Europa i 2002. Han fikk med seg sin kjæreste. Han var da allerede langt inne i sin personlige kriseprosess og hadde flere innleggelser bak seg og ingen egentlige utskrivinger. Han truet og herjet og stakk til slutt av hver eneste gang. Ingen turde å stoppe han eller tilkalle politi. I sin poetiske iver - Rubios største interesse utenom egyptisk og norrøn og annen mytologi, sverd og handbak , kvinner og Porchekjøretøyer var poesi og dikt i alle verdens varianter –  hadde han ved en feiltakelse innfunnet seg i den spanske byen Lorca et stykke sør for Murcia. Han innbilte seg at den myrdete dikteren Lorca kom derfra. Han ønsket å komme på nært hold til de omgivelsene som hadde inspirert poeten. Rubio hadde i tillegg til alt det andre jeg har nevnt også grenseløs interesse for myrdete og forfulgte og fordømte og fortapte poeter. De er det mange av. Poesi er beslektet med noe grenseoverskridende og ødeleggende i oss mennesker. Han fikk aldri nok av disse poetene. Den viktigste ble etterhvert den beryktete Aleisdair Crowley, kjent som den ondeste av alle mennesker  og som vi kommer tilbake til etterhvert.

På vandring  langs grusstien som går opp til borguinen overfor byen kom Rubio som da altså opptrådte under  et annet navn i snakk med en urgammel sønderlemmet spanjol som stirret med et magnetisk stirrende blikk på han med sitt ene blodsprengte øye før han utstøtte et munchiansk skrik: ‘Rubio Lappone’!.

Han sa ikke mere. Han vendte ryggen til Rubio og haltet avgårde mens støvet hvirvlet opp rundt de subbende tøflene hans. Rubio sto mående igjen; det gikk opp for han at han endelig hadde fått sitt sanne egentlige navn. Det navnet han hadde vært på søk etter hele livet og som han kjente det fantes et avtrykk av et sted langt nede i sjelens grunn.

- Naturligvis, det er navnet mitt! Jeg og ingen andre er Rubio Lappone. Det er de tjeg er;  den blonde same! Hvor faen har jeg vært som ikke har funnet dette navnet før! Jeg har jo skjønt at et norskt navn ikke har noe med meg å gjøre, jeg hører ikke til i dette overkonvensjonelle folkeslaget! Hvordan kan en skarve spansk gamling på randen av døden få tak i navnet mitt?

- Alt stemmer med dette navnet, tenkte han på nedturen fra borgruinen gjennom det slumaktige strøket der mørke nordafrikaere fra Marokko spilte trommesterk verdensmusikk mellom søppel og løshunderog falne prostituerte.

Han var ikke et sekund i tvil:

- Jeg skifter navn umiddelbart! For et slumpetreff, tenkte han mens han grublert over den anonyme navngiveren sin en gang til.

For oss er det enkelt å skjønne at spanjolen hadde sett noe bestemt. Det skjønte Rubio også. Allikevel lå det et lite mysterium i denne abrupte navngivingen. Rubio ville gjerne bidra til litt klarhet i dåpshendelsen dersom det var mulig. På en bar nedenfor borgen spurte Rubio hvem gamlingen var som han hadde snakket med lenger oppe. Fyren bak bardisken var åpenbart svensk; han så rart på Rubio før han allikevel svarte på stotrende engelsk:

- Åh, det er han vi kaller for ‘Tiago’; han innbiller seg han er en inkarnasjon av Spanias store skytshelgen og en levende martyr. Jeg har hørt at fyren er presteutdannet. Han mistet det ene øyet sitt under borgekrigen; det andre stirrer sykt ut i luften som om han ser noe skremmende hele tiden. Han er stum, han har ikke sagt et eneste lite ord siden krigen;  det sies at han fikk tungen skåret ut og ble kastrert av noen infame anarkister.

Rubio nikket megesigende med et måpende smil mens han tenkte med seg selv: -Fyren sa i alle fall to riktige ord til meg. Det er mer enn nok!

Rubio var blond. Han så samisk ut med skjeve kinnbein og en kraftig rund kvænsk hodefasong. Hva Rubio het frem til dette øyeblikk av gjenfødsel kan jeg av ulike grunner ikke fortelle dere. I alle fall var det gamle navnet hans en eneste feiltakelse, påført han av blinde foreldrene. Han måtte rette opp i feiltakelsen når anledningen til å skifte navn bød seg på denne utrolige måten.

“Hvorfor finner vi i alle de store sivilisasjonene, og kanskje i all menneskelig kultur, denne insisteringen på behovet for at personen må forandre seg på radikale måter ?  Vi er ikke tilfreds med den vi er, individuelt eller kollektivt. Selv idealet om tilfredshet synes å kreve konstant innsats fra individet, som vanligvis rives i fra hverandre gjennom indre kamper rundt fantasi, frustrasjon, og håp. I forlengelsen av dette ligger imidlertid den kjennsgjerning at menneskelig eksistens som sådan helt uunngåelig føles å være mangefull på kritiske måter – begrenset når det gjelder muligheten for å oppnå forståelse, plaget av sykdom og død, underkastet partiskhet og gjentatt frustrasjon, utsatt for besettelse fra fremmede krefter fra innsiden og utenfra, og så videre. Hver kultur tar opp og artikulerer denne opplevde mangelen ut fra sine egne antagelser om virkeligheten.”

”Alle religiøse systemer gir oss rituelle programmer, mer eller mindre utarbeidete, av variende typer, som har som primære mål enten å transformere deltakerne fra en tilstand til en annen, eller å markere slike transformeringer. Rituale er kanskje den kreative siden ved religiøst liv par excellence — den arena hvor personen blir skapt sammen med hans eller hennes univers. Dette er alltid en sosial og kulturell handling som gir uttrykk for svært spesifikke temaer og forståelser; eller sett på en annen måte, disse rituelle prosessene kan sies å utgjøre et empirisk laboratorium hvor man bearbeider selvet og verden.”

(David Shulman and Guy G. Stroumsa, eds.;Self and Self-Transformation in the History of Religions (New York: Oxford University Press, 2002), s.3 og 6)

Det hevdes av pessimistiske sjeler at dette mennesket er et sykt dyr. Svært sykt. Man tillegger det alle slags innebygde sykdommer og skavanker; det er noe grunnleggende galt med selve bevisstheten, med driftenes oppbygning, arvesynd, osv..

Kanskje er det slik fatt med oss. Vi kan til og med leve med det slik vi alltid har måtte gjøre i vår kronglete vandring gjennom natur og opp gjennom historien.

Alvorlig blir denne ideologien først når vi begynner å ta den på alvor. Når det som i bunn og grunn er ment som en hjelpsom metafor for å forstå hvorfor vi er så plaget, blir oppfattet bokstavelig og fulgt opp med praktiske tiltak. Når sykdomsmistanke og helsesøking ligner mer og mer på religionsutøvelse med sine hellige steder og bygninger, roller og ritualer og tabuer. Når vi innretter hele samfunnet og tilværelsen på at vi feiler noe, er sykelige og trenger behandling og forbedring. Det har medført at vi nå befinner oss i skyggen av et ruvende monster av et helse- og helbredelsesfjell.

Selve det å være til tar farge av og dreier seg om helse og helsefremming og perfeksjonering av seg selv i videst mulige mening. De grunnleggende spørsmålene som alle tumler med hver eneste bidige dag:

Er jeg i orden?

Hvordan kan jeg bli bedre?

Hva feiler meg?

Det finnes i mange varianter: Hva slags sykdom har jeg?

Hvorfor går det knapt en dag uten at jeg kjenner på en slags personlig krise?

Alle de små og store uoverenstemmelsene og friksjonene med familie og kolleger som tynger meg?

Hva kommer disse plagene mine av; min harde måte å behandle folk på, glemsomheten og tankekjøret i hodet hele tiden, følelsen av å ikke være god nok, manglende libido, smerter i lysken under løping, vannlatingsbesvær, jeg våkner i svette og angst midt på natten, den sviende fortvilelsen en tidlig morgenstund over mangel på kjærlighet.

Alt dette og så uendelig mye mer er det vi lider av; alle er plaget av noe. De falne og havarerte og brukne blant oss er en selvfølge; de får all den hjelpen vi kan oppvise i form av velmente terapier og prosedyrestyrte innleggelser og innesperringer med tvungen behandling når det blir for gale og vi rusler langs sykkeveien med et svart desperat blikk og to svære steiner i nevene; klar til å forsvare oss mot angrep fra innbillte krefter.

Også de beste blant oss lever i en hengemyr av mangler og plager. Folk stirrer ut i det tause mørket eller inn i tausheten inne i seg selv og spør om og om igjen i stille dyp fortvilelse:

- Hva er det da som feiler meg?

Hva er galt med meg?

Hva kommer det av at jeg ikke fungerer ordentlig?

Hvorfor er jeg ikke ganske enkelt frisk og tilfreds, harmonisk, sunn, lykkelig, i balanse, fornøyd?

V har glemt en grunnleggende sannhet. Dette er selvsagt religionens og syndens og selvbekjennelsenes domene. Det er i dag mest av alt psykiatriens jaktmarker. Det finnes antagelig ikke noen absolutte grenser i psykiatrien for hva et menneske kan feile. Fortvilelse og desperasjon over egne plager og mangler er det viktigste inngangskriterium. Dersom det bare foreligger hos en stakkar, går resten av seg selv dersom man velger å åpne sine personlige dører for aktørene i dette faget. De er bunnsolid skolerte i en avgjørende metodikk: stol blindt på egen diagnostisk teft! Vi vet hva som feiler folk, gi oss bare en samtale!

De bommer naturligvis hele tiden. Det finnes ikke aktive mekanismer som kan sikre at de lærer av sine feil. I dette håndverket eller kanskje man skulle si hodeverket finnes utrolig nok ikke tvil og usikkerhet. Oppfinnsomheten når det gjelder å sette sammen mangfoldet av menneskelige fenomener til passelig overbevisende psykiatriske lidelser er uendelig. Psykiatriens historie er en eneste lang demonstrasjon av denne prosessen. Den mest famøse alle innovative lidelser ble ved et usannsynlig lykketreff satt på formel da den senere stakkars teltboende asylasylanten Arnold Juklerød havnet i psykiaternes grep: ‘symptomfri sinnsykdom’ kalte man tilstanden hans fordi han fremsto som en ustoppelig krangelfant, men samtidig ganske ordinær og normal.

Det er lettere å være syk enn å være frisk. Mye lettere. Man kjenner seg kanskje jævlig med smerter og hjertesorg og denslags, men det er lettere. Da har man et stabilt fokus, man vet hva man har å holde seg til. En ting er det å flyte omkring på livets oseaner og være spill levende og rett og slett frisk og alltid å ha vært frisk. Da venner man seg til å befinne seg i denne særpregete tilstanden og tar den for gitt. Det som er det verste av alt er å gå fra å ha vært eller være definert syk til å bli frisk. Da kastes man på nytt ut i eksistensen og i tomheten, som Heidegger sa det om mennesket. Man føler en slags andregangs utkastethet. Jeg kjenner godt til denne eksistensielle misstemningen.

Jeg leter etter noe solid og håndfast å holde meg til. Et mentalt kompass eller fast punkt å gå ut fra, noe sikkert som jeg kan bruke til å orientere meg etter i livslandskapet. Urgammel visdom kolporterer at alle små og store ting i tilværelsen har en tilmålte tid. Det har å gjøre med å mestre kunsten å vente. Være tålmodig. Ting inntreffer når de skal, når deres tid er inne. Ikke alltid til velsignelse, vel og merke. Det gjør egentlig ikke så mye. Den rådyre Sony Erichson fotomobilen blir stjålet midt i fleisen på meg fra kafebordet på vandringsveien ut fra Lisboa. Noen banker på ytterdøren og har et eller annet å meddele meg. En stemme skriker ivrig navnet mitt i folkevrimmelen. Registerreima ryker på tur oppover i Sogndalsdalen. Den nødtørftige visitten hos fastlegen avslører at betennelsesplagene i bitestikkelen er en aggressiv kreftprosess i prostata som kommer til å følge meg resten av livet. Hele tiden hender det ting. Ifølge visdommen skjer de nettopp når de skal skje. Ikke før, ikke senere.
Mange tror faktisk at det er slik. At bak det hele virker en tung styrelse.

- Kan det virkelig være slik det er innrettet? At ingenting er bortkastet eller overflødig eller tilfeldig, helt ned i bittesmå detaljer har alt sin tid og sin plass. Alt skjer når det må skje, når det skal skje. Grå hverdager og berusende øyeblikk. Eldgammel dame dør brått alene i huset der ute på landsbygda. Godt og dårlig vær. Nyfødte kattunger. Alle og alt under himmelen og andre steder har sin tilmålte tid.

Jeg har lært en liten ting. Man må gjøre bruk av de dyrebare sekundene man er tildelt. Ikke la et eneste lite øyeblikk av livet gå til spille. Hvordan gjør man noe slikt? Det er ikke like lett bestandig. Jeg forsøker i allefall. Orke eller ikke orke. Det er spørsmålet.

Nedturen min ser endelig ut til å være over. En ny fase begynner. Jeg har så langt jeg kan se ikke kastet bort et eneste sekund. Ventet, riktignok, jeg har ventet lenge og vel; men det er noe helt annet når man er kjenner at man er rammet av sykdom. Når man kjenner seg utmattet hele tiden; når trøttheten er så intens og overveldende at man til og med kjenner den mens man sover, drømmer om den. Nå er tiden inne for noe annet. Avgjørelsen er tatt et eller annet sted der inne i mine frontostriatale systemer. Hva rolle jeg personlig spilte i avgjørelsen er jeg usikker på. Resultatet er klappet og klart. Jeg skal vende tilbake til den virkelige verden etter noen tunge læreår i skyggen av nederlag og stillstand og tilbakegang og kreftsykdom og utmattelse. Et dystert eventyr i min elendighets tegn er over, ferdig levd og i gang med å bli fortalt. Et annet kapittel tar til; er det ikke like mørkt så er det vel lysere.

Vårmorgenen er kjølig og tåkegrå i Nordfjord. Luften er fylt av lette regndråper. Utover fjorden mot Tistam trenger den ennå vårunge morgensolen gjennom sprekkene i skydekket og varmer opp landskapet med et forgyllende helliglys. Uten at jeg vet hvorfor tenker jeg alltid på Gud når solen bryter gjennom skydekket og de magiske strålene legger seg som en vennlig hånd som lager himmelstemning i det opplyste landskapet. Dersom verden var slik kunne man med lett sinn leve og dø her. Slik er det ikke. Like bortenfor ligger landskapet i dype mørke skygger. Verden ville være et innforjævlig sted uten solen og annet lys. Jeg har vært oppe av sengen siden før fem. Nattesøvnen min ødelegges i tre-fire tiden av et ubønnhørlig mørke som kommer et sted innenfra. Jeg er redd det finnes mye mer av det der det kommer fra. Jeg har tatt en forfriskende dukkert mellom kaiene i fjorden for å komme meg til hektene. Det iskalde sjøvannet må være godt for noe, innbiller jeg meg. Innbildningene mine er viktige, de er mer enn halve verden for meg. Jeg såper meg inn og vasker og barberer meg stående naken ute i den kalde fjorden når jeg føler for det. Jeg forestiller meg at brannskadene og arrvevet som strålingen påførte meg inne i kroppen har godt av et opphold i det friske fjordvannet. Når jeg gjør det som innbildningene mine rommer kjenner jeg meg bedre. Jeg holder ut så lenge som mulig ute i det friske fjordvannet for å kjøle ned mitt forbrente legeme og hele brannsårene. Jeg stiger forsiktig opp den glatte trappen for å tørke vannet av kroppen min, skjelvende av livgivende frysninger. Jeg føler at jeg er laget av denne verdens stoff. Det kjennes som om jeg er oppstått av vann og til vann skal jeg bli igjen en gang.

Men det er blitt 21. april 2010. Kronologien og samfunnets paragrafer har makten over meg. Klokken er allerede litt over sju, klinisk tid. Jeg er kontorkledd og på plass i bilsetet. Tilnærmet oppegående selv om jeg ikke er i spesielt godt slag denne dagen. Jeg tør nesten ikke klage. Det er ikke tid for å klage denne dagen. Etter alle mine sykemeldinger har jeg ikke lenger rett til å klage ove rnoe som helst. Jeg merker at noe mangler; en kraftløshet eller svakhetsfølelse henger igjen i kroppen og sjelen etter natten. Det er jo slik jeg føler meg stort sett alle dager. Men jeg er i gang, i full vigør som andre normale og normaliserte det er nærliggende å sammenligne seg med. Jeg  er endelig på vei til jobb ved sentralsykehuset i Førde. Fullt arbeidsfør!

Hvem skulle ha trodd det? Iallefall ikke jeg. Litt over en times kjøretur. Ingen pilegrimsferd, men for meg er det allikevel en slags valfart. En ferd tilbake til valen. Opp fra den vesle stillferdige nordfjordbygda der jeg som et overvintrende villdyr har gjemt meg vekk så lenge. Nå er jeg domestisert igjen. Tam. Over det ennå snødekte fjellet på 600mhvor det går en liten reinsdyrflokk med nyfødte kalver og beiter i de snøfrie flekkene i veikantene. Som en målsøkende trekkfugl på vei mot hekkeplassen suser jeg frem over den våte asfalten ned til Byrkjelo og opp gjennom Våtedalen der den lange vinterens utallige snøras ligger oppsamlet som en vond erindring bak de oppbygde jordvollene. Jobbtrafikken går uten hindringer – enn så lenge – geitene som er spesialister i turistvennlig trafikkblokkering under sommermånedene er innomhus tidlig på våren. I langsom hastighet gjennom  det hypermoderniserte veikrysset og rundkjøringen på Skei. Skei er når alt kommer til alt et oppblåst veikryss med en alltid åpen julebutikk. Langsetter det gråsvarte blanke Jølstervannet med røde oppmalte naust nedenfor veien og nedlagte gardsbruk på oppsiden.

Jeg vender tilbake. Litt nølende. For å makte å ta del i den normale virkeligheten kreves det en komplementær mental og kroppslig følelse eller tilstand. Hva den går ut på vet jeg ikke. Jeg er ikke sikker på om jeg besitter den. Nybegynnerens uvisshet preger tankene mine; hva venter meg i den normale virkeligheten ? Hva vil folk si? Forventninger; hva kan jeg greie?Er jeg funksjonsdyktig på jobb? Der folk har fastlagte nøkterne roller å spille hver dag. Velregulerte og finstilte roller for tidsbruk og oppførsel og hvilke følelser det er tillatt å uttrykke overfor medarbeidere og ut fra sitt eget indre liv. Denne normaliteten handler om å holde fasaden mens man presterer det som ventes. Kan jeg leve opp til det man venter i en vanlig jobbhverdag etter mine lange dager ute i ødemarken ? Vil jeg prestere det man ønsker av meg?

Psykologspesialist på psykiatrisk klinikk. Det er den seriøse rollen som venter meg på scenen. Den rollen jeg er tildelt med tilhørende gester og replikker og kulisser. Det er det jeg har å holde meg til.

Jeg parkerer bilen nedenfor sykepleierskolen samtidig som en voldsom regnbyge vasker over parkeringsplassen. Henger på meg den snerte gule ryggsekken som jeg kjøpte for turgåing i Alpujarras for et par uker siden og går forsiktig over dørterskelen til det som er min nye arbeidsplass. Jeg stiger med en usikker mine inn i den dystre sterile bygningen ved siden av den monumentalt stygge sykehuskolossen – det er nesten utrolig at en så heslig bygning kan være et sted for å helbrede folks helseplager. Det er ingen folk å se så tidlig. Jeg merker med en gang den hørbare stillheten i de brukne sjelers lange korridorer. Stillheten her rommer en dårlig tildekket avmektighet. Det er som om alle som har sitt virke her – bortsett fra det lykkelige vaskepersonalet som ingen skjønner er overlegent lykkelig og selvsagt vaktmestrene – aner at det de holder på med ikke strekker til. Det er noe de aller fleste godt kan venne seg til å leve med. Det er vanskeligere å bære at det man bedriver skader mer enn det helbreder. I disse korridorene og kontorene blir tingenes rette orden vendt opp ned. Man møter folks mentale plager og lidelser som om det er en slags innenfrakommende sykdommer som utvikles og dukker opp fra menneskets indre, fra det endogene rommet som man sa i gamle dager. Følgelig rusler unge folk i 20- og 30-årene tafatte og utslåtte omkring på uteområdet med sine ulykkerlige sjeler, iherdig røykende den ene sigaretten etter den andre, med lett skjelving i høyre og venstre hånd som følge av velment behandling og overforbruk av nevrotoksiske medikamenter. All mosjoneringen og friluftsbehandlingen kan ikke gjøre noen blinde overfor det som pågår. Det må være en overveldende smerte og følelsesmessig byrde som driver folk ut over stupet omtrent som reinsdyrene engang ble drevet ut over fjellstup av jegerne, dette avgjørende i menneskelivet drives her under jorden og inn i det usagte, man later som om det ikke er det som setter sitt preg på et menneskes liv og som vrenger sårbare sjeler og altfor sårbare hjerter til en brukket sjel og et knust hjerte. Er det ikke menneskers smertelige følelser og lidenskapelige stemninger som velter lasset ?Som driver oss inn i mørket vi bærer i oss, som vi frykter og forsøker å holde på avstand. Er det virkelig noen som tror at verbalt definerte gener og nevrologiske svakheter er det som fører oss ut i vår potensielle elendighet?

Holde dørene på gløtt, ja det gjør våre svakheter, men det er andre krefter som driver oss inn i deres favn.

Jeg er nå såpass gammel, ja – jeg er såpass skadet av dette livet at i de dagene jeg har igjen skal jeg aldri glemme at det er hjertet som er menneskets viktige organ. Jeg skal aldri glemme å være en slags psykologisk hjerte’spesialist’ dersom det finnes noe slikt.

Men over terskelen, det må jeg denne dagen. Jeg unngår behendig å berøre den skitne nederste delen av repet idet jeg drar i dørsnoren for å åpne døren inn mot gangen der det nye kontoret mitt ligger. Det er  frykten for sykehusbakterier – har aldri spurt noen, men jeg antar at mange andre gjør det på samme måten som jeg. Det er litt over tiden, jeg forsøker å unngå å bli sett av kontorpersonalet idet jeg går gjennom korridorene. Jeg liker ikke at noen skal se at jeg er sen allerede første dagen, etter mine 2-3 år ute av jobb.

De første dagene som psykolog ligner lite på det jeg har opplevd tidligere. Hodet mitt fungerer ikke, jeg går omkring i en slags mental tåke. Jeg merker knapt folk, sitter oppe på sykehuskantinen mellom hvitkledde helsepersoner og lurer på hva har jeg her å gjøre? Legger meg ned på den altfor korte sofaen inne på kontoret for å få tåken ut av hodet. Tilbake til kantinen der oppe for en ny kopp kaffe. Kan dette gå bra? Har jeg noe på jobb å gjøre i denne håpløse tilstanden jeg er i ? Etter noen dager tar det heldigvis til å letne litt, jeg kommer til hektene og klarner mer og mer i hodet. Ser gjennom haugen med henvisninger man har plassert i hyllen min; nye pasienter som skal utredes for ADHD med og uten H og Asperger og andre av de moderne lidelsene. Jeg greier til slutt å bryte gjennom motstanden og setter opp tid for mine første pasienter.
Etter et par uker begynner tingene å normalisere seg. Dagene går, som det heter. Jeg kjører til og fra klinikken hver dag; forbereder meg til avtalene mine og fungerer mer og mer slik det forventes av meg.
Mai, juni, juli august, flere måneder går. En hel etterlengtet sommer kommer og går, som de alltid gjør det selv om jeg som før drømmer om å kunne holde den fast. Leve i en evig sommer.

Lenge ser det ut for å gå den riktige veien. Det har kommet en tilnærmet normal rytme i dagene, som ligner på det som foregår blant normale folk. Jeg er naturligvis innvendig merket av mine år på utsiden. Men sett utenfra ser det meste ganske normalt ut. På samme tid kjenner jeg gradvis noe annet; en tiltagende nesten uhåndterlig trøtthet og energimangel. Tilværelsen ute i samfunnet blir hver eneste dag en kamp som jeg føler at jeg har tapt på forhånd fordi jeg har så lite å sette inn av krefter.
Et par legebesøkene oppe i Volda mot slutten av august med ny MR av hofte og bukk og røntgen på skjelettet er både oppmuntrende og nedslående på samme tid. PSA-verdiene mine stiger igjen ubehagelig fort. Nå er det økning som tilsvarer mer enn 30 % på et par måneder. Kreften er tilbake tydelig synlig og voksende i en lymfeknute i venstre lyske og i hofte og lårbein. Jeg har begynt å kjenne den igjen som vage trykk og verk og smertefornemmelser som til stadighet minner meg på om at jeg lever på låns. Jeg vet nå hvor lett det er å bli lurt av sine egne innbildninger. Alt dette medisinske er egentlig abstrakte bagateller som andre forteller meg, for det meste. Det som jeg merker er den infernalske trøttheten som i virkeligheten er selve Sykdommen som jeg er angrepet av fra alle sider og som sakte men sikkert tvinger meg i kne. Den er en konstant utholdenhetsprøve som på grunn av ulikhetene i styrke bare kan ha en utgang, jeg forstår at jeg før eller senere må kaste inn håndkleet og sukke at nok er nok. Inn i oktober måned går det opp for meg at min tid snart er ute, jeg har ikke mer å gå på, jeg makter ikke mye mere. Jeg prøver fortsatt å holde ut dag for dag, time for time – vil helst at det skal se ut som om jeg holder det gående ut måneden.

Jeg har havnet helt ned i knestilling gjennom disse siste ukene. Det kan ikke fortsette mye lenger. Jeg sleper meg selv inn i høstdager med regn og mørke og frostnetter og ser frem til å kunne gi opp igjen. Det er ingen vits i å la seg plage med to slike dødsprosesser på samme tid dersom man kan unngå det – er det?

Vi har alle en lege å gå til. Jeg har mitt  faste rituale, omtrent månedlige besøk.

- Kurven for PSA-verdier har stabilisert seg mellom 9 og 12.

Dr. Sæle ser mysende bort på meg der han sitter foran dataskjermen. Han har vært en god lege og tidvis en livslos for meg gjennom disse kaotiske årene, selv om han omtales som likesæle på nordfjordsk folkemunne. Hvem går klar folks superkritiske blikk i de ubegrensete forventningers tidsalder? Hvem er god nok når bare det beste er godt? Vi kan vel være gode nok selv om noen er misfornøyde med oss.

Jeg kan dette spillet ut og inn etter utallige legebesøk. Jeg vet hva jeg skal si og ikke si. Jeg sier aldri hvorledes jeg har det, hva jeg føler. Jeg følger opp, som det heter.

-Ja, jeg vet det. Det innebærer at jeg kan betrakte meg som oppegående og frisk, for en periode i allefall. Ikke sant?

- Riktig. Dersom verdiene begynner å stige brått igjen, og det gjør de sikkert før eller  senere, da blir det snakk om ny behandling. Stråling, hormoner, kjemoterapi; alt er mulig.

Han skriver ut en ny resept på mannlige ereksjonsfremmende vitaminer, som han kaller det.

-Du får glede deg over livet så lenge du kan. Du kan komme igjen i mars engang for å ta en ny prøve; i midten av mars eller deromkring. Lykke til.

Jeg hører hva han sier. Det henger igjen i ørene. Det gjør meg matt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal foreta meg. Jeg er ikke den syke mannen jeg har vært i snart 4 år eller deromkring. Den graderte sykemeldingen min utgår i slutten av denne måneden. Da står jeg der, på egne ben, frisk og tidig som det heter.

Jeg forlater kontoret hans, tar med meg brillene og boka ‘Gud leser ikke romaner’ som jeg i mellomtiden har lagt fra meg på undersøkelsesbenken. Jeg kjører bortom Coop’en og apoteket for å gjøre noen innkjøp og hente Cialispakken. Deretter tar jeg meg opp til kafeen hos bakeren på Byrkjelo for å lese Dagbladet og innta dagens frokost. Følelsen av tyngde og matthet henger over meg som er vestlandsk skydekke. Jeg er erklært frisk. Er det det jeg er? Jeg er langt fra å kjenne meg frisk. Etter løpeturen på 15-16 km’er utover til Tistam søndag har jeg knapt fungert. Hele kroppen og sjelen med skriker nei! det er for mye! Den litt for harde løpingen må ha reaktivisert utmattelsestilstanden som jeg ikke har kjent noe til på lenge. De tiltakende smertene i lysken under tilbaketuren ga meg noe å tenke på; de gjorde det nesten umulig å løpe et eneste skritt og jeg har aldri før kjent tilsvarende smerter under løping. Vanligvis virker slike løpeturer som den rene oppbyggelse. Ikke denne gangen. Etterpå har jeg bare vært halvveis oppegående. Søvnen er ikke normal. Jeg føler meg endeløs svak og viljesløs, tingene er for mye for meg og jeg kjenner meg ute av stand til å stå imot trykket fra hverdagene. Er jeg en frisk mann? Er det dette som er å være frisk? Jeg var da aldri slik tidligere; jeg kunne slite med ting men følte meg aldri satt ut av spill eller helt nede for telling på denne måten. Gjorde jeg? Nei. Ikke på denne intense måten der bare vekten av det å leve er mer enn nok byrde for meg.