“Basert på systematisk gjennomgang av litteraturen, hevder Paloutzian et al. (1999) at åndelig transformasjonserfaring synes å ha minimal virkning på de ‘grunnleggende’ funksjoner i personligheten (De Fem Store). De hevder imidlertid at erfaringer med åndelig transformasjon kan resultere i dyptgående livsendringer på mellomliggende personlighetsfunksjoners nivå, slik som mål, følelser, holdninger, og atferder. Forskerne fastslår at ‘selv-definerende’ personlighetsfunksjoner (slik som identitet, livsmening) endrer seg på dramatiske måter etter en åndelig transformasjon”. (Fra art. “The Psychology of Religion,” i Annual Review of Psychology, Robert A. Emmons og Raymond F. Paloutzian; 2003)
“Hva du gjør i denne verden er et spørsmål uten særlig betydning. (-) Spørsmålet er, hva kan du få folk til å tro at du har gjort?” (Sherlock Holmes)
“The human species is made up of seven billion subspecies each consisting of one specimen.” (Robert Brault)
“In the end it is not society and its institutions that support us. The only access we have to God is through encounters with other people, not en masse, but as individuals with whom we choose to recapture access to the grace and beauty of the world” (Tom Cheetham)
Jeg har innsett det. Det kom ikke av seg selv. Det tok brorparten av dagene og nettene jeg har levd å innse noe helt enkelt, men allikevel grunnleggende. Nå undrer jeg meg. Hvordan har det seg at jeg går gjennom dager og netter totalt blind for dette ene:
Det som dypest sett utspiller seg i vårt personlige forhold til oss selv, til verden og i forhold mellom mennesker er mysterier; det er ikke satt sammen eller bygd av fakta, mest av alt ligner det på sjamanisme, magi, religiøse fortellinger og eventyr.
Fornuft? Saklighet? Forstå det som skjer ut fra logikk? Nei, nei,og atter nei; for en uhyrlig misforståelse! Det blir rene forfalskninger! Det som skjer mellom mennesker har dypest sett lite eller ingenting med fornuft og årsaksforhold å gjøre. Det er trolldom, trylleri, alkymi, det som hender mellom oss er hendelser som er hinsides vanlig fornuft og årsaksforklaring.
Denne magien er som regel usynlig, latent, som en ‘sleeper’. Det magiske er noe man bare av og til oppdagerc og kanskje merker at en blir truffet av. Man kjenner med ett at det er krefter i sving som er av en annen natur, utrolig mye sterkere enn det man tar i betraktning som fornuftsvesen, det man våger å snakke om til vanlig. For psykologer skulle det være nærliggende å ta det magiske alvorlig. Det er ikke slik; de fleste vet ikke hvorledes man gjør det. Vi er trent til å være blinde, døve for slik. Til slutt går vi omkring i en slags faglig dementia eller sløvsinn og innbiller oss at vi forstår det meste. Noen få som har gjort seg kjent med Dionysos tør åpne øynene; de ser fort at man får til en helt annen klasse av meneskelig innvirkning og terapeutiske effekter dersom man gjør det. De fleste psykologer nøyer seg en selvsikker fattigslig faglighet. De lar det bli med det. De har helt mistet sansen for den andre siden, som det heter. De er overhodet ikke i tvil: det de holder på med rekker langt nok under den tidsånden som hersker i dag. Det er som å ta seg frem gjennom vannet ene og alene med hendene og la være å bruke bena.
Først når begynner å få tvil om at alt handler om hva vi gjør med vår språklige fornuft kan man kan bli interessert i de mer skjulte magiske kreftene som utspiller seg mellom mennesker. Mye av magien mellom mennesker er uforstått. Mange ganger er den ganske umulig å forstå. Den kan være dårlig eller god; det kan være svart eller hvit magi. Når man som våre dagers mennesker glemmer den mellommenneskelige magiens kunst blir man ofte hengende igjen med den dårlige, den sorte magien. Overalt ser man eksempler på denne elendigheten; helt syke konflikter og kollegiale hatprosesser på arbeidsplasser, årelange og nedbrytende mobbeprosesser, parforhold der mesteparten handler om å begrense og plage hverandre på alle slags umerkelige måter. Verre er det at fagfolk og behandlere og terapeuter, uten at de vet eller forstår det, praktiserer dårlig og svart mellommenneskelig magi og påfører sine klienter og pasienter og pårørende mer skade enn gagn. Mange pasientskjebner blir tristere enn de trenger som følge av selvgode og altfor fagsikre fagfolk. Det verste av alt er kanskje det blinde blikket, de døve ørene, de døde ordene som lidende og hjelsøkende personer møtes med i en tørr saklighets navn. De merker det selvsagt, men de vet jo ikke hva det er for noe. Hva som foregår. Mange tror at feilen ligger hos dem selv.
Allikevel; pasientene kjenner ofte det onde som foregår; de har vanskelig for å legge bak seg krenkelsene som fagfolkene påfører dem. De bærer så mye smerte at de ikke greier å tilgi. Jeg har heller ikke til hensikt å tilgi slike fagfolk; jeg vil langt mer forsøke å kaste lys over det de bedriver.
Vi - med vår hjerne og kropp og kanskje særlig den mystiske sjelen som hverken kan sees eller tenkes med fornuften men bare kan nåes gjennom den guddommelige forestillingskraften som vi alle besitter – er innrettet slik at forholdet til andre mennesker innvirker på oss på utallige merkelige måter enten vi vil det eller ikke; vår egen tilstand setter opp en spesiell mottakelig for andre. Det er en kjent ting at man kan bli mer åpne for andre når en er ute å kjøre selv. Jeg tror at det skyldes at når en selv har en skikkelig nedtur eller er i en hjelpeløs tilstand, da får bestemte andre større betydning for en.
Jeg gjenoppdaget magien mellom folk som følge av mitt møte med et bestemt menneske. Når jeg hadde dårlige dager eller var litt ute å kjøre på jobb elelr hjemme ble timene med han en merkverdig beroligende og helbredende seanse; jeg kjente at smertene forlot kroppen og uroen forsvant i sinnet – jeg ble meg selv igjen. Hva i all verden var det dette mennesket gjorde med meg? Hva slags påvirkningskrefter var han i besittelse av? Jeg lånte disse kreftene etter stundene med han og tok dem i bruk i møtet med andre pasienter. det var ingen tvil; jeg ble en mye bedre psykolog på denne måten.
Min veileder og meister, som jeg likte å kalle pasienten min, var i sannhet en helt utrolig figur. På mer enn bare en måte. Jeg sier at han gjorde at jeg gjenoppdaget en magisk dimensjon - gjenoppdaget fordi jeg nå kan erindre at jeg som barn visste mye om og ofte merket den menneskelige magien.
Blant de få genuint særpregete personer som jeg har hatt gleden av å råke borti gjennom min nedgangsperiode, må jeg fremheve Rubio Lappone. Jeg møtte han mens jeg hadde et studieopphold på Brøset; en regional sikkerhetspsykiatrisk avdeling som ligger i Trondheim. Rubio hadde mer enn 10 år bak seg i psykiatriske avdelinger; først 2-3 år i vanlige avdelinger, etter noen ukontollerbare voldelige episoder i sikrete avdelinger. Han ble av fagfolkene der oppe regnet som svært farlig. Han var farlig en farlig mann, det er ingen tvil om det. Men for meg er han heller den merkeligste og mest ukurante skikkelsen jeg i det hele tatt har hatt glede av å bli kjent med. Jeg så det med en gang jeg sto ansikt til ansikt med han:
- Wow! Dette er ingen hvemsomhelst. Dette er noe annet! Hva kan ikke dette mennensket gjøre av godt eller vondt?
Nøyaktig hvorfor jeg opplevde han som så grenseløst annerledes enn ordinære folk vet jeg egentlig ikke. Jeg er nødt til å gi et detaljert bilde av mannen for å kunne forklare det. Så kan dere vite litt mer om hva man skal se etter hos folk som eier en stor eller eminent sjel. Dette er ting man ikke ser med en gang eller uten et øvet øye.
På et vis var Rubio nesten ubehagelig ordinær. Trivielt selvsentrert som en ureflektert cowboyal guttunge. Med hang til å skryte litt av alt det risikable og oppsiktsvekkende han hadde innlatt seg på. I hverdagen kunne han virke litt grådig. Alt dette er kanskje ikke så rart når man tenker på at fyren hadde sittet innelukket på psykiatriske avdelinger i årevis. På et annet vis var han tidløs eksepsjonell, en som hevet seg opp til høyder andre knapt var i nærheten av. En hypnotisk fremmedartet personlighet med to store stirrende øyne og en fysisk bevegelighet og intensitet og stryke som minnet mest om en kattedyr, en puma eller en sort panter. Han så sort ut. Han kunne skremme meg inn i margen med sin merkelige fremmedhet. Som om han kom fra et helt annet sted, ikke den kjente geografien. Jeg tror han tildels opplevde seg selv på samme måten; som en outsider; fremmed og annerledes. Han strevde uopphørlig med å bli kjent med seg selv, finne ut hvem og hva han var laget av; helt siden barneårene. Han fikk naturligvis ikke noe hjelp til dette i tiden han hadde i psykiatrien. Ingen får noen reell hjelp til dette av disse inntørkete og profesjonelt fikserte fagfolkene. De ble han møtt med behørig faglig og profesjonell avstand og objektivitet av psykiatere og psykologer som om han var et merkelig og potensielt farlig og eksotisk insekt. Fagfolkene så bare trusselen som han representerte, de lagde følgelig til et behandlingsregime som egentlig hadde som mål å kue han fullstendig ned. Koste hva det koste ville av skader på hans menneskelighet og person.
Rubios personlighet rommet et mangfold av hemmelige egenskaper og impulser. Hans personlighet favnet over voldsomme motsetninger og spenninger og uforenlige lidenskaper som han fra tidlige barneår strevde for bare livet med å finne ut av, harmonisere og forene. Foreldrene og slektninger og naboer skjønte tidlig at de det befant seg en annerledes barnesjel på garden. De behandlet han deretter, gjerne med en viss respektfull forsiktighet. På skolen var ingen i tvil om at Rubio hadde noe som ikke fantes hos vanlige skoleunger. Allerede som barn var han merket av en ubestemmelig voksenhet, som om han allerede visste alt det som var å vite om verden og menneskene. Som om han var kjent fra før i verden. Han skjønte fra femårsalderen selv at han ikke hadde noen sjanse til å være som andre barn. Han var bare ikke som dem. Hva han var; det visste han ikke. Han bare forsøkte å være det så godt som han maktet. Om Rubio hadde lyktes og fått en slags åndelig eller personlig veiledning i den kritiske perioden ha den åndelige krisen slo gjennom hadde han nådd langt og høyt. Han fikk i stedet den sløveste form for enøyd undertrykkende psykiatrisk behandling og i allefall ingenting av den veiledningen han hadde trengt i den tiltakende åndelige og personlige krisen han havnet i som ung voksen. Det tidvis nesten brutalt harde og medikamenttunge behandlingsregimet holdt delvis krisen hans i nede og sjakk. Men samtidig deformerte den over tid et praktfullt menneske og brakk i stykker livsviljen hans ned. Han ble til en slags middelaldersk ruinskikkelse av det han hadde vært og kunne ha blitt.
Hans åndelige krise inntraff litt etter litt på slutten av 90tallet. Det er mulig å følge den på nært hold gjennom det han har fortalt og det noen av hans nærmeste observerte. Over noen måneder ble han langsomt tæret inn til beinet av de voldsomme motsetningsfulle kreftene i sin natur; det mørke potensialet som bor i alle mennesker som ikke lykkes med å forene egne indre krefter tok oftere og oftere overhånd og gjorde han til en nesten demonisk figur. Dette mennesket er ‘Norges farligste’, ble det sagt av de som er inne på slikt. Man måtte selvsagt holde han i sjakk; det var det eneste man forsto å stille opp med. Psykiatere er som mennesker betrtaktet som regel av et svært lite format. Mange har vanskelig for å tro meg når jeg sier at psykiatere og psykologer rent sjelelig sett har mindre å fare med enn helt vanlige folk. Jeg tror den blinde faglige utdannelsen de får uten muligheter for åndelig modning er en hovedgrunn.
En ting er i alle fall sikkert; Rubio Lappones natur var ulik og sterkere enn alle andre jeg kjenner og har kjent. Det bodde en utemmet norrøn villskap og stridslyst i hans sinn. Det er ikke til å undre seg over at sverdet var et av hans viktigste symbolder. Han hadde aldri sans for å samle på ting – tverimot ga han lett fra seg alt han skaffet seg – bortsett fra sverd. Han dagdrømte om å få seg en svær samling av sverd fra alle kulturer og historiske epoker. Nåde den som trigget villskapen og stridslysten. Det hendte nemlig i møte med arrogante og selvsikre psykiatere og psykologer. De er det som vi alle vet mange av fortsatt.
På et annet nivå var denne unge intense mannen mild og fredsommelig. Han hadde nærmest en munkeaktig og grenseløst ydmyk og vennlig sjel. Som femåring merket han den henførende følelsen av å være satt inn i et slags lys midt i verden; han kjente en grenseløs kjærlighet til alt og alle i denne verden. Aller helst ville han selv være ingenting, så nært som mulig et absolutt null. En som ikke kunne noe. Som ikke ønsket eller hadde noe å vise frem for seg. En som ikke visste noe. En som var og ikke noe mer. For Rubio kjentes det tilstrekkelig å være. Det var det eneste som var viktig for han. Resten kom av det.
Jeg har mange ganger tenkt at slike som han oftere maktet å finne et livsrom eller en meningsfyllt livsvei i tidligere tider. De utformet gjerne en gangbar livsvei blant stridsmunker eller ørkenfedre og eremitter og åndelige lærere. I vestverdenen og kanskje særlig i Norge i våre dager er fornuftens begrensninger og avmytologiseringen en beinhard mur som det er nesten umulig å komme gjennom for mennesker med åndelig legning. Atypiske og eksepsjonelle naturer overlever knapt barneårene med seg selv i behold. Etter en uendelig kamp mot en overmektig voksen verden av desperate foreldre og velmenende pedagoger og psykologer makter de sjelden å oppnå voksne status uten at de fremstår som farlige samfunnsfiender, kroniske forbrytere eller uforbederlige sinnslidende. De kommer til en verden som er dem fremmed, som er lukket for deres natur og som setter alt inn på å kue dem ned. Hva annet står da igjen enn et vanvittig motangrep; et forsøk på å bryte en motvillig verden i stykker for å finne en levelig plass for seg selv og sitt? Alt som er lovlig og delvis ulovlig gjøres for å knekke viljen i dem. Kyniske fagfolk finner lett fram til ordninger som gjør knekkejobben. Koste hva det koste vil forsøker man å freddeliggjøre og temme dem. Det kan naturligvis ikke lykkes uten at noen tar skade av det.
Rubio tilbrakte sine siste ti leveår - om man kan tillate seg å kalle det han gjennomgikk disse årene leveår - under utkrøpne repressive regimer på ulike sikkerhetspsykiatriske avdelinger før han etter en tid med tvunget psykiatrisk behandling i kommunal forvaring ga opp og gjorde det enkleste. Han fikk nok, visste at det var nok. Veis ende. Han ryddet og vasket huset. La morgenbladet og nøklene pent til på kjøkkenbordet. Lovens bok lå der han alltid hadde den liggende. Deretter hengte han seg. En sen lørdagskveld mens regnet trommet som et afrikansk stammerituale mot takstenene over han festet han repet i en takbjelke oppe på loftet. Deretter gikk han opp på stolen; sto en stund med lukkete øyne mens han kjente på den knuste linsfølelsen som fremdeles holdt til i han. – Nå er det er nok, hvisket han før han sparket stolen vekk under seg.
Som en vassdrukken gulhvit trestamme hang han livløs i repet med tåspissene såvidt mot gulvplankene. Han hadde i virkeligheten allerede i lang tid vært levende død. Brutt ned psykisk og fysisk av tunge medikamentelle regimer som lå helveteshøyt over det som offisielt regnes som forsvarlig. Han var et unntak som krevde spesielle faglige inngrep. Hva annet kunne stakkaren gjøre annet enn å ta utveien fra et ødelagt liv? Før han hengte seg og hjertet stoppet for godt hadde han brent sine siste åndelige diktutkast i vedovnen. I det enorme musikkanlegget som sto i det lydisolerte musikkrommet hans gikk 5 cd’er med symfonisk og mytologisk inspirert metallmusikk rundt som om de aldri kom til å stoppe. Lydnivået var det han omtalte som terapeutisk høyt.
Rubio Lappone. Han elsket navnet sitt.
Han kom fra et lite sauebruk utenfor bygda Sellanøyri beliggende langt inne i den store Sognefjorden. Født 22.2. 1974 av genuint norske foreldre; faren stakk av kort tid etter fødselen. Han fikk deretter raskt en stefar som først og fremst brukte tiden til å lese og kommentere det som sto i avisen Klassekampen.
Det unorske navnet tok Rubio på en månedlang utenlandstur. Ganske plutselig la han i en stjålet Porsche ut på en pengelens villmannstur gjennom Europa i 2002. Han fikk med seg sin kjæreste. Han var da allerede langt inne i sin personlige kriseprosess og hadde flere innleggelser bak seg og ingen egentlige utskrivinger. Han truet og herjet og stakk til slutt av hver eneste gang. Ingen turde å stoppe han eller tilkalle politi. I sin poetiske iver - Rubios største interesse utenom egyptisk og norrøn og annen mytologi, sverd og handbak , kvinner og Porchekjøretøyer var poesi og dikt i alle verdens varianter – hadde han ved en feiltakelse innfunnet seg i den spanske byen Lorca et stykke sør for Murcia. Han innbilte seg at den myrdete dikteren Lorca kom derfra. Han ønsket å komme på nært hold til de omgivelsene som hadde inspirert poeten. Rubio hadde i tillegg til alt det andre jeg har nevnt også grenseløs interesse for myrdete og forfulgte og fordømte og fortapte poeter. De er det mange av. Poesi er beslektet med noe grenseoverskridende og ødeleggende i oss mennesker. Han fikk aldri nok av disse poetene. Den viktigste ble etterhvert den beryktete Aleisdair Crowley, kjent som den ondeste av alle mennesker og som vi kommer tilbake til etterhvert.
På vandring langs grusstien som går opp til borguinen overfor byen kom Rubio som da altså opptrådte under et annet navn i snakk med en urgammel sønderlemmet spanjol som stirret med et magnetisk stirrende blikk på han med sitt ene blodsprengte øye før han utstøtte et munchiansk skrik: ‘Rubio Lappone’!.
Han sa ikke mere. Han vendte ryggen til Rubio og haltet avgårde mens støvet hvirvlet opp rundt de subbende tøflene hans. Rubio sto mående igjen; det gikk opp for han at han endelig hadde fått sitt sanne egentlige navn. Det navnet han hadde vært på søk etter hele livet og som han kjente det fantes et avtrykk av et sted langt nede i sjelens grunn.
- Naturligvis, det er navnet mitt! Jeg og ingen andre er Rubio Lappone. Det er de tjeg er; den blonde same! Hvor faen har jeg vært som ikke har funnet dette navnet før! Jeg har jo skjønt at et norskt navn ikke har noe med meg å gjøre, jeg hører ikke til i dette overkonvensjonelle folkeslaget! Hvordan kan en skarve spansk gamling på randen av døden få tak i navnet mitt?
- Alt stemmer med dette navnet, tenkte han på nedturen fra borgruinen gjennom det slumaktige strøket der mørke nordafrikaere fra Marokko spilte trommesterk verdensmusikk mellom søppel og løshunderog falne prostituerte.
Han var ikke et sekund i tvil:
- Jeg skifter navn umiddelbart! For et slumpetreff, tenkte han mens han grublert over den anonyme navngiveren sin en gang til.
For oss er det enkelt å skjønne at spanjolen hadde sett noe bestemt. Det skjønte Rubio også. Allikevel lå det et lite mysterium i denne abrupte navngivingen. Rubio ville gjerne bidra til litt klarhet i dåpshendelsen dersom det var mulig. På en bar nedenfor borgen spurte Rubio hvem gamlingen var som han hadde snakket med lenger oppe. Fyren bak bardisken var åpenbart svensk; han så rart på Rubio før han allikevel svarte på stotrende engelsk:
- Åh, det er han vi kaller for ‘Tiago’; han innbiller seg han er en inkarnasjon av Spanias store skytshelgen og en levende martyr. Jeg har hørt at fyren er presteutdannet. Han mistet det ene øyet sitt under borgekrigen; det andre stirrer sykt ut i luften som om han ser noe skremmende hele tiden. Han er stum, han har ikke sagt et eneste lite ord siden krigen; det sies at han fikk tungen skåret ut og ble kastrert av noen infame anarkister.
Rubio nikket megesigende med et måpende smil mens han tenkte med seg selv: -Fyren sa i alle fall to riktige ord til meg. Det er mer enn nok!
Rubio var blond. Han så samisk ut med skjeve kinnbein og en kraftig rund kvænsk hodefasong. Hva Rubio het frem til dette øyeblikk av gjenfødsel kan jeg av ulike grunner ikke fortelle dere. I alle fall var det gamle navnet hans en eneste feiltakelse, påført han av blinde foreldrene. Han måtte rette opp i feiltakelsen når anledningen til å skifte navn bød seg på denne utrolige måten.
