“Enough about me, what about you? What do you think about me?” (gammelt ordtak)
“Jeg ønsker selv å leve uten noen nær meg. Jeg ønsker å leve alene. Det at du ikke aksepterer at det finnes slike som meg, skremmer deg muligens. Men vi finnes her ute, alle vi som ikke har lyst å ha med noen å gjøre.”
(fra et debattinnlegg i BT høsten 2010)
”Reglene for utveksling av oppmerksomhet er et grunnleggende trekk ved hvert samfunnets kultur og avslører mye om dets grunnleggende forutsetninger: Hvem får oppmerksomhet……”/”Uten at oppmerksomhet blir utvekslet og fordelt er det ikke noe sosialt liv. Oppmerksomhet er en unik sosial ressurs, som opprettes på nytt i hvert møte mellom mennesker og fordeles på måter som har sterk inn virkning på menneskelig interaksjon. Kvaliteten i all interaksjon avhenger av de involvertes tendenser til å søke og dele oppmerksomhet. Konkurranse utvikler seg når folk forsøker å sette fokus hovedsakelig på seg selv; samarbeid oppstår når deltakerne er villige og i stand til å gi oppmerksomhet. I kooperativ samhandling fordeles oppmerksomhet til hver person i henhold til hans eller hennes behov, mens den i kompetetiv samhandling domineres av de mektigste. I ekstreme tilfeller monopoliserer visse folk oppmerksomhet mens andre ikke får selv et minimum av oppmerksomhet slik at de kan føle seg inkludert eller synlig”. (Charles Derber 1979)
“I am an invisible man, (-). When they approach me they see only my surroundings, themselves, or figments of their imagination–indeed, everything and anything except me.”(Ralph Ellison, 1952; i ”Invisible Man”)
I denne kjedsommelige og noe selvopptatte beretningen blir vi gjort kjent med forholdsvis villfarne skikkelser, personer som er på avveier i livet og sliter med å finne og holde kurs og retning og fokus. Den handler egentlig ikke om noe som helst, ingenting skjer som har mål eller retning. Som i livet mitt er opp og ned, hit og dit, høyre og venstre, seier og nederlag, amibisjin og resignasjon; alt er ett og det samme.
Personene jeg beretter om? Det er egentlig ganske rimelig at de er ute av lodd. De hører til en epoke i historien til det merkeverdige apedyret da vesentlige ting begynte å forandre seg; det er den løpske epoken da menneskenes kommunikative muligheter ble grenseløse.
For oss som var i gang med det voksne livet kom disse forandringene helt uventet på oss; vi kunne ikke forestille oss at noe så omveltende kunne inntreffe. Hele livsmønstret ble truffet av en hittil ukjent eller undervurdert kraft; der som er sikkert er at ingen kan forutse følgene av slike menneskelige klimaforandringer.
Allerede her må jeg nevne noe annet som opptar meg og kommer til å følge oss: Det er lett å overse at alle former for kommunikasjon mellom mennesker ved siden av andre ting også handler om å utveksle oppmerksomhet, om å motta og gi og fordele oppmerksomhet. Andres oppmerksomhet er jo selve solen som det sosiale livet dreier seg om, alt kretser rundt oppmerksomhetens lys, oppmerksomheten er det som lyser opp våre sosiale liv.
Det som driver alt mennesker gjør; krig og fred og underligheter som nekrofili og bokskriving og hagehold og kjøpemani er vår forheksende trang til oppmerksomhet. Til å bli lagt merke til, sett og oppdaget og beundret og løftet fram og opp av andre mennesker. Det er voldsomt; jaget etter oppmerksomhet er aller mest en slags febersykdom. Som viljeløst flaksende insekter ute i det dype nattemørket blir trukket mot lyset og inn i flammene, trekkes vi mot alt og alle som med litt oppmerksomhet får oss til å kjenne oss bare litt større, litt bedre, litt mer fullkommen; nesten hva det måtte være bare vi kjenner oss oppløftet og verdigere. For å få tak i den oppmerksomheten vi grådig hungrer etter må vi som levende magneter og påfugler trekke den til oss, lokke og fortjene den gjennom å gjøre oss attraktive og store. Som uferdige småbarn løfter vi armene og går opp på tåspissene i vår higen etter å bli stor og større og vokse og bli voksne, som ferdige voksne fortsetter vi å hige etter å bli store og enda større og ese videre ut i alle retninger og dimensjoner. Se på meg! Konsernsjef, sjefspsykolog, mediakjendis, overlege, olympiatopp, øverstkommanderende, statsminister, formann, popstjerne, horemamma; alt handler om å skaffe seg den berusende oppmerksomheten og å kjenne sin egen storhet. Det er jo den genuine rusen! Til og med døende og uteliggere og folk som er midt inne i et selvmord søker oppmerksomhet sin siste sekunder og for alle pengene. Det er en fullstendig gåte for meg at man i største alvor hevder at seksualdriften eller maktviljen eller pengebegjær eller mindreverdighetskomplekser er avgjørende drivkrefter hos mennesker. Det er nesten unødvendig å tilbakevise slike påstander. De som foreslår slike absurditeter gjør det jo bare for selv å sikre seg mest mulig oppmerksomhet.
- Kjære gode Gud høyt der oppe i himmelen eller andre steder, om du kan høre meg, om du kan la din allmektige tanke streife innom meg et lite øyeblikk, da la meg bare bli større, jeg gjør villig hva det skulle være! Bare jeg kan få litt av oppmerksomheten som finnes på denne jord!
Vi hvisker hele tiden slike ting ut i luften uten at noen kan høre oss. Vi er paradoksalt nok – menneskelivet er i seg selv et paradoks – til og med villig til å gjøre oss eller bli mindre bare det fører til at vi føler oss større. Bygater og kontorkorridorer og møterom og bilferger og skiløyper og maratontraseer og til og med luftrommet over oss er fyllt av folk som uopphørlig jager rundt etter å føle seg større og som aldri føler seg stor nok.
De nye måtene som folk kommunisere på har forandret hele den samfunnsmessige oppmerksomhetsøkonomien, det å søke oppmerksomhet er i ferd med å bli den viktigste beskjeftigelse i moderne samfunn. Den som har evne til å skaffe seg andres oppmerksomhet har fått ubegrensete muligheter. Som vi før har hatt gullrush og rush etter drikkevann i tørketruete områder opplever vi et oppmerksomhetsrush. Oppmerksomhet, det er det eneste det handler om, det eneste som teller. Alt dette har enorme og ennå uoverskuelige konsekvenser for måtene man lever på. Kjente ting og gamle vaner er snudd opp ned. Menneskenes dårskaper er mye enklere for alle å se.
Perioden fra etterkrigstiden til ut på nittitallet er gullalderen med enorm økonomisk fremgang i de landene de tilfeldigvis ble født inn i. Etter århundrene med beinhard livskamp, nød og gnagende næringssorg finner småfolk jobber overalt, alle kan tjene sine penger, vi kan kjøpe det som vi behøver og ved en slags sosial magi oppnår alle noe i nærheten av en middelklassestatus. Dette kommer mest av alt at man har lagt ut et slags språklig dekke over tingene der bestemte ting ikke lenger er tillatt å si eller uttrykke. Å forandre måtene vi snakker på er blitt en vesentlig samfunnsmetode som skal sikre sosial fred og fordragelighet og at ingen føler at de faller utenfor. Rikdom og grådighet etter penger og luksus blir et legitimt yrke, en spesialisert meritokratisert profesjon for de som er særlig utrustet eller beunstiget innefor alle grenene av arbeidslivet. Folk innser at man bare har å godta forskjeller mellom folk fordi det nå engang slik verden er innrettet; den sosiale revolusjonens store likhetside føres stille ut gjennom bakdøren. Alt dette roer faktisk ned folk, rike som fattige, lykkelige som ulykkelige. Ganske mange befinner seg riktignok langt fra toppen av samfunnet; men alle veier ligger åpne og alle har de samme sjansene. Enhver er sin egen lykke eller ulykkes smed. Det som rammer en er følgelig selvforskyldt og fortjent , opp til de øvre lagene har de fleste av oss lite håp om å kunne karre seg uten spesielle forutsetninger. Vi er klar over at det er de delvis medfødte forskjellene mellom mennesker som skaper og former samfunnet, og ikke omvendt. Avstanden til elitene er like stor som før, vanlige småfolk finner seg til rette med livets faktum og bryr seg lite om å gjøre seg bemerket eller bli berømte for sine prestasjoner som musikere eller spydkastere eller fotballspillere eller suksessfyllte fotballtrenere. Mange mennesker greier seg svært så godt uten slike ting, de er ganske tilfredse med å være tilstede under kampen selv om de bare er banemannskap. Ens eget liv er en slags verden i og for seg selv, med sin egen målestokk. Etter noen gode etterkrigstiår kjenner folk seg nesten ontologisk trygge, de har glemt århundrenes kamp og har forventning om et smertefritt og permanent lykkelig liv; verden har gått fra å være en jammerdal til å bli et ok sted å oppholde seg. Samtidig har en ny og langt farligere uro begynt å gjøre seg gjeldende.
Livets lover kan aldri stikkes under en stol; det ubegrensete fremskrittet kan ikke vare og gjør det heller ikke. Gullalderstemningen om nært forestående livslykke er forbigående; ved tusenårskiftet begynner den å metamorfisere og gå over i en ganske annerledes og mye mer motsetningsfyllt samfunnsstemning. Omtrent samtidig med dystre tegn til sammenbrudd i den økonomiske veksten utover på 90-tallet oppstår en enorm kommunikativ omveltning som omfattet så å si hele menneskeheten.
Alt dette er svære samfunnsmessige hendelser; hva med det lille livet som hver og en av oss lever? Hva kan jeg si?
Livet handler nødvendigvis mye om skuffelser og sjeldent om litt lykke, slik er det for de fleste. Det er lett å innbille seg at ting i livet må forandre seg før man kan oppnå lykke. Som regnbuen og skyggen ledsager lykken livets bevegelse, alltid litt bortenfor der man selv befinner seg. Med sorgens mørke er det annerledes, det er iboende i livet. Det er naturlig for oss å tenke at lykken er et annet sted, i noe annet. Kunne jeg bare reise til fjerntliggende eventyrlige strøk, vinne litt berømmelse for noe jeg har greidd eller utført, få mer penger mellom hendene, gi ut en diktsamling eller en roman, eller møte den rette mann eller kvinne.
I den tiden da mine personer går omkring og kjenner på smaken av livets bitre skuffelse går det bølger av spenning gjennom samfunnet som følge av en helt ny utvikling. Samfunnet rammes formelig av et jordskjelv. Man bruker ofte slike uttrykk hentet fra store hendelser i naturen for å omtale store hendelser i samfunnet; jordskjelv, flodbølge, tsunami. Da forstår man kanskje lettere hvor stort det er. Det å søke lykke er for det meste en liten og individuell sak; det finnes ingen nødvendig sammenheng mellom individers lykke og fremskritt i samfunnet. Det er nedslående, nesten skummelt å innrømme det; fremgang i samfunnet kommer like gjerne samtidig med massemyrderier og massedød og masseulykke. Menneskenes verden er ikke innrettet som en velferdsforening eller et lykkeforbund. Fremskrittet som er på gang i samfunnet skal heller ikke denne gangen medføre at folk ble lykkeligere; de blir bare forført av spenningen og sine egne forventninger.
Det som hadde vært en ganske luftig ide om en global landsby i 60-årene blir på kort tid til virkelighet; store teknologiske forandringer inntreffer nesten over natta. Tilværelsen føles med ett helt annerledes, verden er annerledes. Man gnikker seg i øynene. Det er kanskje riktigere å si at hele stemningen som livet er omgitt av endrer seg. Det føles som om verden og menneskeheten stiger ut av halvmørke daler, de kommer ut i friluft som høyt til fjells eller ute på en vid åpen sandstrand. Vi er kanskje ubetydelige tilskuere til det som skjer, men vi føler oss samtidig som deltakere og kanskje til og med litt som mikroskopiske bidragsytere til en enorm omveltning som fullstendig snudde opp ned på den virkeligheten man befant seg i. Med vantro og skrekkblandet fryd bivåner vi noe mirakuløst som utspilte seg rett foran øynene på oss; alle stiller seg det samme spørsmålet: – Er det mulig? Det var fullt mulig.
Nesten alle som en av de fullstendig usynlige og anonyme 6,87 milliarder individer som i kraft av sin blotte eksistens herjer en overbefolket jordklode stikker på en måte hodet opp av vannet; de er med på laget, knyttes sammen og blir tilgjengelige og synlige for hverandre, nesten naboer og venner og bekjente. Folk man kan henvende seg til, og som henvender seg til oss. For noen tiår tilbake kjente folk på Sortland eller i Aurland eller i Tønsberg nesten utelukkende folk fra Sortland eller Aurland eller Tønsberg, og gjerne noen få andre fra andre steder i landet og verden. Virkeligheten befant seg den gangen like i nærheten, rett utenfor husveggene og i nærsamfunnet – resten av verden og dens beboere lå langt unna, milevis unna der ute i det fjerne befant seg alle millionene med fremmede og utilgjengelige mennesker. Dette er totalt forandret. Det skjedde i løpet av utrolig kort tid. Ingenting kan sammenlignes med det som skjedde. Alle folkeslag, alle store og små individer under den uendelige himmelen blir med ett slag tilgjengelige for hverandre: På enkle og billige måter, ved hjelp av munn og ører og øyne og fingre, via lyd og tekster og bilder, kan folk under alle himmelstrøk og fra alle de utallige nasjoner og lokaliteter uten større hindringer kontakte og snakke med og forstå hverandre gjennom datamaskiner og mobiltelefoner og wireless og internett og google og facebook og automatiske oversettelser og andre lignende hjelpemidler. Det er så altfor sant når det sies at menneskedyret er et merkelig dyr – merkeligere enn alle andre dyr tilsammen – folk begynte til og med å ha sex med hverandre ved hjelp av de nye kommunikasjonsmidlene. Det krevde bare noen enkle tilpasninger, så fikk de det til, ofte mye bedre og mer opphissende enn om de møtte hverandre in natura. Mange sluttet faktisk med å praktisere direkte sex, de betraktet det som gammelmodig og unødvendig risikabelt å møte folk som virkelige personer. Hva i all verden skal man med virkelige personer når man greier seg bedre uten dem? Virtuell knulling har mye mer for seg og er mye bedre enn naturmetoden; da kan du fortsatt ha god samvittighet fordi du ikke føler at du har gjort noe galt, hevdet en ung pike som var ganske løsaktig på nettet men svært dydig i virkeligheten. Det fantes individer som satset utelukkende på kommunikativ fjernsex gjennom nye medier. Det ble vanlig å møtes for å praktisere sex ved hjelp av mobiltelefoner eller pc’er på Skype eller Messenger og alle de andre møtestedene som folk mer og mer brukte tiden og pengene sine på. Folk slutter selvsagt aldri med å være merkelige dyr, de fortsetter bare på nye og underfundige måter med hjelp av nye tekniske hjelpemidler. Det er til og med mulig at de vil forsøke å få barn med hverandre eller ta livet av hverandre ved å benytte de nye kommunikasjonsmåtene, selv om man i dag ikke helt ser hvorledes det skal foregå. Det merkeligste dyret finner på og får til alle slags merkelige dyriske ting.
Den nyoppståtte kommunikasjonsteknologien smelter raskt sammen med gammelmodige aviser og bøker og musikkmedier og video og film og reiseindustrien og tilfører dem en ny vitalitet og kraft og grenseløshet. Det som deretter utspiller seg er nærmest overjordisk, det er nesten ikke til å tro, at landegrenser og tusenvis av kilometre og høye fjellkjeder og uoverstigelige språkbarrierer faller bort til ingenting; med ett kan alle nå og snakke med alle; alle kan nåes, alle forstår alle. Ingen spør om tillatelse eller lov om å kontakte den ene eller den andre, det finnes ingen som sperrer og hindrer og stopper den absolutte kommunikasjonen lenger; alle er der ute i det samme landskapet, åpen for alle. Vi lever i en verden, ikke i mange ulike verdener; Babels tårn faller i grus. Menneskeheten er blitt ett kommuniserende folkeslag. Menneskedyrets lange groteske historie begynner på nytt, eller kanskje på en ny omgang med nye sjanser. Noe helt annerledes har inntruffet i menneskeslektens krønike, hvem tør si noe annet? Det som i løpet av disse få årene har skjedd foran øynene på oss er sannsynligvis viktigere enn oppfinnelsen av sabelen og hjulet og skytevåpen og trykkekunsten og antibiotika og motoriserte kjøretøyer. Ingen aner hva denne kommunikative flommen vil avstedkomme. De fleste gleder seg og ser alle mulighetene som åpner seg. Kampen mot den farlige og evindelige kjedsomheten er vunnet; alle kan underholde alle. Individenes følelse av adskillelse og isolasjon og ensomhet kan endelig overvinnes, ingen trenger å føle seg alene og utenfor. Vi er sammen med noen hele tiden, vi er tilgjengelige dersom noen ønsker tilgang til oss.
Kanskje lever vi allerede i en pervertert tid, i den tyranniske og parasittiske oppmerksomhetens tidsalder. Oppmerksomhetsprosessen har forandret seg i det nye kommunikative samfunnet. Oppmerksomhet som i og for seg er den aller naturligste ting. Katten maler umiddelbart når jeg snakker til den. Den koser seg når den får oppmerksomheten min. Det er en helt naturlig og selvfølgelig ting, både å søke og få oppmerksomhet. Men det ville jaget etter oppmerksomhet er noe annet, det har revet seg løs fra alle bånd og hemninger, det har erstattet alle andre verdier, er blitt den eneste verdi. Vi søker alle oppmerksomhet, vi kjemper om oppmerksomhet. I de gamle tiden steg folk opp fra massen og anonymitet og ble helter og helgener gjennom å ta del i strid og krig og legge ut på eventyrlige ferder. Senere måtte de bli martyrer eller asketer eller ofre seg på en eller annen måte. I våre dager er det bare en ting som gjelder, å skaff seg en plass i oppmerksomhetens lys. Den nye helgen eller hero er kjendisen, en slags oppmerksomhetsparasitt som lik en blodigle har sugd seg fast i den sosiale oppmerksomhetens blodstrøm. har du først lyktes med å suge deg fast og fylles av sosial oppmerksomhet, begynner andre folk og medier som lever av oppmerksomhet og suge seg fast i deg for selv å skaffe seg oppmerksomhet. Oppmerksomhet hører sammen med forfengelighet, folk ønsker å stige opp fra massen, fra den grå anonyme verden der de føler at ingen ser den, de vil vise seg fra, bli vist fram. Koste hva det koste vil. Som ville dyr sloss folk om oppmerksomhet; det oppstår nye former for media og fremvisninger – som kalles realitetsTV og jakten på alt inkludert kjærligheten – det eneste som står på spill er å vinne eller tape i den ville kampen om oppmerksomhet. Dersom ikke dette er en pervers tid, hva kan da være perverst?
Deg er bare rimelig å vente at noen bekymrete og advarende stemmer kan høres midt opp i all overaktivitet og entusiasme. Ikke alle tror på fornuftens monopoliserte herredømme. Vi som lever i vestlige land har en tendens til å tro at vi lever i et fornuftig regime og at det er fornuften som styrer måten vi lever på. Slik er det ikke; ingen lever livet sitt på grunnlag av fornuft, å leve kan aldri være et spørsmål om fornuft og logikk. Fornuften er en metode, ikke et grunnlag for det å leve. Det finnes ikke et fornuftig liv. Vestlige fornuftsmennesker drives derfor selv om det kan være vanskeligere å se det like sterkt som menneskene i mer religøse samfunn som f.eks. de islamske, av sterke og verdibaserete følelser og emosjoner og stemninger.
- Glem for all del ikke; mennesket er fortsatt det samme syndefulle menneske selv om kommunikasjonen mellom oss forandrer seg. De samme problemene som menneskene alltid strir med og påfører hverandre og seg selv vil gjenta seg, kanskje bare på nye måter. Det er de realistiske stemmene som snakker slik; de viser til historien, de frykter at omveltningen i kommunikasjonen mellom mennesker medfører at menneskenaturens verste sider kan få større spillerom enn de har hatt tidligere og i fremtiden ikke så lett lar seg holde under kontroll. Man kan ikke være så naive at man glemmer den allestedsnærværende ondskapen og dødssyndene og lar dem få fritt spillerom. Skeptikerne ser at den nye kommunikasjonsvirkeligheten medfører en stor og skremmende omveltning i syndens økonomi; de gamle konkrete grådighetene etter makt og penger og kjønn og fråtserier og hemningsløsheter erstattes med en eneste universell og abstrakt synd – den mest skadelige av alle; det endeløse jaget etter andre menneskers oppmerksomhet. Den som i våre dager har evne og mulighet til å tiltrekke seg andre menneskers oppmerksomhet skaffer seg dermed frikort til alt det andre vi begjærer; pengene, makten, og lystene.
