“God is at home, it is we who have gone out for a walk.”
(Meister Eckhart)
I løpet av en iskald januar måned i 2010, den første normale vinteren på mange tiår, tror jeg det må være, begynte jeg å føle meg nesten normal og mange ting som hadde ligget i mørke demret for meg. Jeg merket at mitt årelange eksistensielle forsvinningsnummer hadde nådd et vendepunkt eller noe i nærheten av det, og nærmet seg slutten. Tre år med opplevd og innbilt og antatt og konstatert kreftsykdom var over, i denne omgang. Kreftsykdom er som oftest mye mye mer enn bare en medisinsk konstatert sykdom. Min kreft var endelig tilsynelatende i tilbakegang, det kunne jeg føle på kroppen min. Noe var annerledes, jeg følte meg sterkere og mer robust. Min samtidig selvvalgte og påførte forsvinning ut av det sosiale oppmerksomhetsfeltet var opphørt; jeg forsto at jeg måtte vende tilbake til de andre, måtte finne den lange veien inn eller ut i samfunnet. Jeg måtte finne meg tilrette med å få synligheten tilbake, og bli noe bestemt for andre igjen. Bli hørt og sett. Observert og lagt merke til. Vist oppmerksomhet, stilt krav til. Jeg må finne ut hvorledes jeg skal og må oppføre meg som om jeg er fullt ut nærværende og tilstede.
En kjede av spørsmål fulgte:
- Hvordan skal nå dette gå?
- Går det an for meg en gang til?
- Greier jeg å ta opp tråden igjen og vende tilbake til den slags liv?
- Er det det jeg ønsker meg?
-Jeg greidde å ‘avpsykologisere’ meg selv disse årene. Det tok meg omlag ett år. Jeg var faktisk godt ferdig med psykologidentiteten min. Omstendelig hengte jeg av meg alle lagene med psykologstaffasje, plagg etter plagg. Renset meg selv fra alle de klebrige forestillingene og ideene om at jeg ‘er’ psykolog.
- Hvorledes kan jeg gå tilbake til rollen som psykolog? Er det mulig? Når man har mistet lappen må man jo kjøre opp på nytt for å vise at man er kjøredyktig; kanskje jeg først må gjennomgå psykologskolen enda en gang?
Jeg må stille på jobb igjen. Det er et nakent faktum. Hverken mer eller mindre.
Ta imot plagete og hjelpsøkende folk på det lille minimalistiske kontoret mitt under trappen. Jeg er mest av alt glad for at det er et eget toalett innenfor kontoret mitt, tatt i betraktning plagene mine etter stråleskader på blære- og tarmfunksjoner. Åpne datamaskinen og DIBS, lese de tørre hurtigskrevne henvisningene fra fastleger og andre psykologer om mentale helseplager som gir rett til mental helsehjelp. Hente det som heter pasienten på venteværelset, alltid litt forsinket for å virke travel og viktig. Hilse vennlig og varmt og deretter gå ned til kontoret under trappen. Sette oss ned i stolene, ansikt til ansikt med hverandre. Få i gang en slags personlig samtale. Varighet ca. 1 time. Late som om jeg vet eller er i stand til å finne utveier og løsninger på livets og sjelens floker, finne ut av villfarelser og irrganger og elendighetene vi alle roter oss inn i. Skrive journaler, lage rapporter tilbake til fastlegene. Psykolog igjen, dager ut og dager inn.
- Kan jeg greie dette?
- Hva med mitt eget nyfunne liv? Hva med meg og mitt gjenoppdagete indre selv, min nyoppdagete stakkars sjel?
- Vet jeg ikke for mye nå om min egen og alles hjelpeløshet?
Om psykologenes og de andre terapeutenes arrogante uvitenhet og den enda større hjelpeløsheten som er bygd inn i mentalehelsesystemets logistikker? Om hvorledes vi alle tvinger hverandre til å trippe rundt i korridorene keiserens nye klær, med lånt og avledet visshet og styrke, og rett til å uttale oss om dette og hint?
Jeg bestemte meg for å bruke det tidsrommet jeg hadde igjen for redusere noen av de problemene jeg fortsatt merket i mitt sykelige legeme. Jeg hadde noen fattige uker på meg før jeg skulle ut av den kjære usynligheten min. Siden slutten av oktober hadde jeg vandret omkring på Iberias landeveier. 10 lange sunne solrike uker vandret jeg stort sett i mitt eget selskap med ‘antikreftprogrammet’ i ryggsekken. Etter nyttår vendte jeg nesen hjemover for å få svar på det ene avgjørende spørsmålet:
- Hva har jeg nå i vente?
Mot slutten av januar måned fikk jeg altså beskjed fra den trivelige professor O. Klepp om at alle objektive medisinske funn tydet på at kreften hadde blitt slått tilbake:
- Du kan og bør betrakte deg som frisk, sa han med sitt lune smil og på sin sedvanlig seriøse måte. Det er nok aktiv kreft et eller annet sted i kroppen din. Ikke i prostata lenger, det vet vi etter de siste vevsprøvene vi tok . Men PSA-verdiene er såpass høye at det ganske sikkert er aktive kreftceller et sted der inne, antagelig i skjellettet ditt. De er akkurat nå på vikende front, ser det ut for. Du kan følgelig ta det med ro en stund, vi har bedre tid nå.
Etter en liten diskusjon om et underordnet men viktig tema skriver den omtenksomme professoren ut en resept på noen pakker med Cialis-tabletter; dersom jeg skal tilbake til det normale livet kan det være bra med kjemiske hjelpemidler. Erfaringen viser at disse tablettene har flere gode virkninger på ens mannlige funksjon. Alle ting teller om en skal tilbake til livet. Deretter er det over, doktoren skriver meg ut av sykdommens beskyttende rom.
Vandringen og det den medfører av nesten automatiske forandringer i livsstil hadde åpenbart gitt meg et helsemessig overtak. Jeg er ikke i tvil om at den forandringen som har inntruffet i min helsetilstand kom mens jeg gikk og gikk og som følge av all gåingen – slik langvarig gåing medfører for meg en fullstendig omlegging av hele min livsstil. Jeg drikker vann hele tiden, jeg spiser lite og aldri sukker og fett og slike ting, mest frukt og grønnsaker. Jeg tror jeg får i meg en bedre balansert diett og riktigere mengde av sunne stoffer og fettsyrer, jeg slutter å spise brød og drikke all denne omega-6 rike melken jeg elsker hjemme. Og jeg er ute i lyset og luften og solskinnet hele dagen, fylles opp til randen av kreftdempende D-vitaminer hver eneste dag, fra morgen til kveld. Jeg føler meg supersterk, jeg er i konstant og ekte bevegelse, jeg kjenner at kroppen og stoffskiftet forandrer seg og gir meg en følelse av å være sunn og sterk og uovervinnelig. Uknuselig. Jeg var på offensiven igjen. Samtidig følte jeg meg bedre, faktisk normal og frisk uten at jeg er helt sikker på hva jeg mener med å føle meg slik. Noe hadde forandret seg i kropp og sjel. Jeg følte meg annerledes og på et vis mye bedre.
- Du ser godt ut, sier folk til meg.
På kreftavdelingen med folk i rullestoler omgitt av alskens livreddende ledninger følte jeg meg som en juksemaker. Men allikevel, på tross av all denne nyvunne helsen følte jeg at noe var galt. Jeg surret rundt i uvisse, forvirret. Jeg var nesten lamslått, i en slags krisetilstand.
- Frisk; et eneste magisk ord og dermed var alt forandret, ingen vei tilbake. Det er nesten verre å bli fisk enn å bli syk, å gå tilbake til et normalt liv er nesten alvorligere enn å skulle gå mot død og avslutning på livet.
-Herregud, hva skal jeg gjøre nå? Jeg måtte ta fatt på livet i samfunnet igjen. Utskrivning fra mitt selvlagde usynlige asyl. Følgelig måtte jeg kontakte arbeidsgiver og saksbehandler i NAV og orientere dem om at jeg definitivt ville være tilbake i april måned når sykemeldingsåret mitt var omme. At jeg ville bruke resten av tiden til å rehabilitere meg så mye som mulig. Etter noen dager hadde jeg et møte med avdelingslederen, fikk vist mitt nye lille kontor på klinikken, bortgjemt i gangen utenfor Post 1 og hilse på leder for poliklinikken der jeg skulle få abeidsoppgavene mine fra.
- Ok, tenkte jeg og merket en slags tristhet. Det får gå som det går. Den tid, den sorg.
Jeg hadde heldigvis enda litt tid igjen å forberede meg på det som skulle komme. Jeg trengte sårt de ukene som var igjen. Først noen rolige og ettertenksomme vinteruker med stillesittende skriving hjemme i Utvik i selskap med katten ‘Oddmar’.
20. mars går jeg nok en gang ombord på Malagaflyet i Bergen for å fly nedover til mitt kjære Andalucia. Jeg har tenkt å vandre noen uker og samtidig gjøre research for skriveprosjektet mitt. Jeg tar meg en tenkedag i Sevilla før jeg starter. Kvelden tilbringer jeg med noen vinglass på en bar etter å ha plassert ryggsekken i det nyetablerte herberget i Triana. Jeg har er i selskap med en med en arabisk utseende belgisk kvinne som skal ta bussen til Guillena i morgen. Hun er høy og slank med sort hår og arbeider for Oikenprosjektet som rehabiliterer unge kriminelle ved å ta dem med på gjennom lange pilegrimsvandringer. Hun skal vandre noen dager som veileder for ungdommene og deres støttepersoner. Kanskje møter jeg dem i en landsby langs caminoen om noen dager.
Neste formiddag pakker jeg ryggsekken og etter en enkel frokost på takterassen legger jeg ut på den åpne landeveien i kjølig marssol. Gjennom de travle sentrumsgatene bortenfor Ole’ Backpacker som overnattingsstedet heter, skrevet med hvite bokstaver på en rød hvimpel strukket over gaten. Jeg rusler over broen over Guadalquivir mens jeg småprater med en hvithåret pensjonert danske som tilbringer noen feriedager i Andalucias og Sevilla. På den andre siden av elven svinger vi pratende inn i sidegatene mot pilgrimsveien nordover i retning av fjellene og Extremadura. Dansken forteller at han er 67 år, han har tenkt å prøvegå de første 10-11 kilometrene av pilegrimsruten; kanskje vil han gå hele Via de la Plata neste år.
-Det føles greitt med litt følge, tenker jeg.
Jeg har en god følelse i kroppen idet jeg legger ut på på denne eldgamle pilegrimsleden. En egen hemmelig vei gjemt der ute blant alle de andre veiene, bare for den som ønsker og trenger å være pilegrim. Jeg kjenner på følelsen av å være alene i et stort forehavende. Jeg er ute på den åpne veien, jeg går gjennom det åpne landskapet. Overlatt til meg selv, tankene mitt, ryggsekken med alle tingene som jeg trenger, bena som fremdeles kan og vil gå. Landskapet som tar imot meg, nesten som en kjærlig omfavnelse. Alt er kjent og kjært på denne veien, jeg, trenger bare bare la bena gå og sjelen fly; resten går mer eller mindre av seg selv.
- Er det ikke kjedelig og ensformig, spør du? Gå hver dag, uten noe større å underholde seg med?
Jeg trenger ikke tenke meg om for å svare: – Nei, det er ikke kjedelig, overhodet ikke!
Det er faktisk ikke dumt å gå flere ganger på den samme pilegrimsvei. Når en går samme vei flere ganger kan man konsentrere seg mer om seg selv og det man er opptatt med; man trenger ikke være så sterkt neskjeftiget med alt det usikre og praktiske som dukker opp underveis på ukjente veier.
- Pilegrimer bør ta seg tid til å gå den samme ruten flere ganger!. Det er mitt enkle råd.
En turbulent og kald vinter har satt tydelige spor etter seg i det Andaluciske landskapet og på vandringsveien. Det voldsomme vinterregnet har herjet hardt nedover åsene og gravd seg dypt inn i åkre og jordsmonn. Dype sår som bare er begynnelsen på enda dypere sår. Noen steder har rasende bekker skåret far over veien som mange steder nesten er fremkommelig for en vandrer. Den store eleven har i ukevis gått over sine bredder og lagt igjen sand og jord utover breddene. Tjukk seig gjørme dekker veien langs elvebredden og gjør det til en håpløs oppgave å ta seg fram til fots. Etter noen få skritt klistrer den seige gjørmen seg fast under skoene i lag etter lag, etter 5 minutter kjenner jeg det som om jeg går med tjukke blysåler Det finnes bare en måte å komme seg framover, og det er ved å gå utenfor selve tråkket. I tretiden går jeg inn i Guillena som er det første overnattingstedet. Jeg legger turen innom herberget nede ved idrettsplassen, selv om jeg ikke har tenkt å gi meg med gåing i dag. Tidligere har jeg alltid gjort et stopp her. Ikke denne gangen. Jeg går for min helse og trenger mer intensiv vandring. I det basalt utrustete herberget treffer jeg flere andre pilegrimer, blant andre en ung tysker i rullestol som vil forsøke å ta seg hele Via de la Platas mer enn 1000 km’er. Jeg møtte han igjen to uker senere og da så han allerede ut som en slags Tarzan i rullestol, brun og smilende og muskuløs. Etter en kort praterunde i baren ved siden av herberget legger jeg ut på veien igjen for å komme meg til Castilblanchos de los Arroyos som ligger 19 km’er videre nordover
