“Da innså jeg at jeg hadde blitt myrdet.
De lette etter meg på kafeer, gravplasser og i kirker…..
men de fant meg ikke.
De fant meg aldri?
Nei.
De fant meg aldri.”
(Lorca)
“……I usually speak of detachment and say that a man should be empty of self and all things; and secondly, that he should be reconstructed in the simple good that God is; and thirdly, that he should consider the great aristocracy which God has set up in the soul, such that by means of it man may wonderfully attain to God; and fourthly, of the purity of the divine nature.”(Meister Echart)
“We are no longer participants in a traditional culture; we live in a scientific civilization that is extending its control (-) even to images. It is commonplace today to speak of a “civilization of the image” (thinking of our magazines, cinema, and television). But one wonders whether, like all commonplace this does not conceal a radical misunderstanding, a complete error. For instead of the image being elevated to the level of a world that would be proper to it, instead of it appearing invested with a symbolic function, leading to an internal sense, there is above all a reduction of the image to the level of sensory perception pure and simple, and thus a definitive degradation of the image. Should it not be said, therefore, that the more successful this reduction is, the more the sense of the imaginal is lost, and the more we are condemned to producing only the imaginary? “
(Henry Corbin)
Uten at noen helt forsto hva man satte i verk, eller hvorledes man kom til å gjøre det og det med med de aller beste og reneste hensikter, har det moderne menneskesinnet langsomt blitt brutalt amputert. Amputering er deformasjon; det er også tilfelle her. Kanskje er det alltid slik, at ethvert samfunn må amputere og deformere menneskesinnet på bestemte men begrensete måter for å kunne fungere som det samfunnet det er eller ønsker å være. Kanskje er det å bli voksen og medlem av et bestemt samfunn en påtvunget og halvveis medvillig amputering av sitt eget sinn. Den nødvendige nedkjempingen av spøkelser og overtro og galskap og vrangforestillinger fører lett med seg utilsiktete skader på menneskesinnet som bivirkning. Amputasjonen av deler og områder av menneskesinnet gir opphav til en slags mental fantomsmerte inne i oss selv. Vi kjenner smerte i delene som ikke lenger finnes eller kan brukes i vår mentale husholdning. Resultatet er at i alt vi gjør kjenner vi en ledsagende fornemmelse av forvirring, fortvilelse, tomhet, lengsel.
- Du vet godt hva jeg snakker om, ikke sant? Selvsagt vet du det!
- Du har det jo slik selv.
- Du vet heller ikke hva du skal gjøre med denne tilstanden. Tie eller snakke om den. Bare godta den eller gjøre noe med den. Selv midt oppe i lykken og tilfredsheten kjenner vi en blek og nedstemt fornemmelse. Livet har smak av død og deformasjon. Vi vender oss til og med bort fra dødens skrekkinngytende mysterium; den smaker ingenting. Vi har begynt å skrive våre egne gravtaler lenge før døden inntreffer; vi vet hvordan det vil gå og det er ikke anstendig eller høflig å nære dødsangsten.
I fornuftighetens og den faktuelle virkelighetens amytologiske tidsalder er vi overlatt til den empiriske sansbare verden og alskens rasjonelle bilder og forklaringer. Alt kan oppfattes og forklares i det dennesidige, intet er hinsidig, ingenting er skjult eller mystisk. Det er her du er, det er her du skal danse. Det virkelige er det som fins, det som fins er virkelig. Ingenting annet. Å leve er å flytte brikker på et sjakkbrett, alle rutene er gitt, alle bevegelsene og trekkene er definert. Jeg er overlatt til meg selv med dette stakkars organiske livet mitt med et lite tillegg av mentalitet og sosial forankring, kastet ut i et flatt og tomt ørkenlandskap av saklighet og faktisitet. Utlevert til biologer og psykologer og sosiologer og barneombud som opphøyer seg til helbredere og terapeuter og prolemløsere som kan forklare meg og behandle meg. Snakk med barna; snakk med de gamle, snakk med alle og enhver!
- Men jeg spør; hva faen skal man snakke med folk om? Det kjennes som om jeg legger uttygde tyggegummier inn i min munn og later som om det smaker himmelsk friskt!
Jeg fødes, lever, dør – alt uten spørsmålstegn eller undring. Det finnes ingen hemmeligheter her, intet som er uforståelig, ingen underverden eller overjordisk verden, ingen utveier eller innveier eller oppveier som kan løfte meg opp og befri meg et lite øyeblikk fra definisjonenes kvelende favntak. Jeg er fange i denne ene og eneste verden. Alt er her og ingen andre steder finnes. Her skal du og jeg danse våre livs steintørre dans. Vita seco. Via seco.
Vi har ikke lenger noen levende mytologi som omfavner og legger armene beskyttende omkring oss og tar vare på eller advarer oss i den uendelige tilværelsen. Vi virrer omkring med vårt uutslokkelige lille begjær kamuflert i fornuftens gevanter og til sist dør vi ensomme sammen med vår grådighet; alltid alene og uten noen former for trøst som kan overbevise oss om noe som helst. Kanskje trenger vi det ikke en gang. Fornuften rommer alt, det andre er bare den løpske fantasiens utopier og innbildninger og villfarelser og oppdiktete livsløgner.
Det har vært andre tider, da dette var veldig annerledes.
Da var det synlige og erfarbart virkelige bare en del av det hele, den andre delen hadde menneskene selv frembrakt gjennom sin forestillingsevne og fantasi. Vi levde i en verden vi selv hadde skapt eller vært med på å skape. Den var vår egen virkelighet, den var hjemlig. Selv overfor kulden og ilden, vondskap og lidelsen og alle slags mørke satte menneskene inn hele den fantasikraften de eide for å omgjøre også dette til noe en kunne føle slektskap med og hjemme hos.
I gresk mytologi opptrer tre fryktinngydende og hensynsløse skjebnens gudinner. De omtales under navnet Moirae. Moirae er skjebnens hvitkledde personifikasjoner og de avgjør uten å ta hensyn til små menneskelige følelser livsforløpet til hver enkelt av oss. Moiraene sies å være beslektet med Nornene i nordisk mytologi. Nyx eller natten er deres mor, men de avstammer også fra nødvendigheten (Ananke) og kaos (Chaos).
De tre hvitkledde skikkelsene kommer til oss som Clotho, Lachesis og Atropos.
Clotho spinner livets tråd for hvert enkelt menneske. Min er forlengs spunnet og jeg har berettet om den. Lachesis måler opp lengden på den livstråden som hver av oss er tildelt. Det kan se ut som om oppmålingen er i ferd med å bli avsluttet i mitt tilfelle.
Atropos (romersk Morta) som også kalles Aisa og betyr den uunngåelige er den som kutter over livets tråd. Atropos velger også det enkelte menneskets dødsmåte. Her har vi ifølge mytologien ingen innflytelse; hva mer kan jeg si?
Natten hvisker
det siste ordet
punktum settes
lukker døren
stille bak seg
forsvinner i morgenlyset
meg favner
natten fortsatt
med mitt eget mørke
Hva er da
annet å vente -
omspunnet som jeg er
av livsangstens spindelvev?
Flykt ikke fra angsten, nei
ikke la den unnslippe, gripe den
som ormen gaper for å sluke seg selv
Nærgående klebrige tegn som ikke slipper taket
påminninger
fra varmende verk
i hofte og lårben og lymfe
Jeg gjør det jeg føler jeg må gjøre.
Jeg har tatt til med å sette opp
mitt avsluttende kapitlet
før tiden er inne til å skrive
disse tingene som man alltid kommer forsent til
en advarende pekefinger til seg selv
selv ikke steiner eller fjell
kan man ta for gitt
om de er solide
tidspunktet nærmer seg
da jeg må berette
om en etappe
vi foretar alene.
Jeg kjenner at jeg er behagelig rolig
nesten henrykket av tristheten
Det er jo så uendelig mange
som tar stegene
på denne veien før meg
Hva er det da å frykte ?
Selvsagt; jeg ser ikke frem til det
Jeg vet ikke om jeg frykter det som kommer
En ung venn spurte her om dagen
hvorledes det føles å skulle opphøre, dø snart
som om det var like forestående…
Jeg tenkte meg for lenge om
man får ikke så ofte slike spørsmål.
Med et skjevt smil
svarte jeg:
Jeg er mest av alt
nysgjerrig som
et aldri
dødfødt barn
Jeg har aldri
dødd
før
Bortsett fra smerten
Dagen er over
det blir kveld
natten henter fram
mørket mitt fra et uendlig mørkereservoar
og brer det ut som et hav
over meg
