“Øyet som jeg ser Gud med er det samme Øyet so Gud ser meg med.” (Meister Eckhart)
For å leve trenger menneskene lys. My lys. Religion handler om denne letingen etter lys i livets mørke som må ha vært særlig påtrengende i middelalderen. Det finnes faktisk egne religioner som f.eks. Zoroastrismen hvor lys og ild tilbedes som noe gudommelig. Lyssøkingen antar mange og ofte merkelige former, en av dem er det å bli pilegrim. I våre dager er det fortsatt ganske uvanlig, selv om det har hatt en renessanse de siste par tiårene. Helt tilbake til tidene da middelalderens mørke lå som en trykkende skodde over menneskelivet i det som i dag heter Europa søkte folk ut på pilegrimsveiene for å finne lys i tilværelsen. Ikke bare åndelig lys eller det lyset som religionen og tilbedelsen av Gud gir; nei alle slags lys som vi fortsatt søker etter selv i våre overmette materialistiske dager.
En av de tingene som gjør anstrengende og ensomme pilegrimsveier litt triveligere for mange vandrere er at man er tilbøyelig til å treffe på andre pilegrimer, og særlig peregrinas som er den spanske betegnelsen for kvinnelig sådanne. Veien blir et spennende eventyr hver eneste dag. Man kan aldri forutse hvilke underfulle vesener man kan komme til å møte.
Underveis i min vandring fra Sevilla til Salamanca støtte jeg på en kvinnelig pilegrim. Peregrinaen hadde sitt opphav i New Zealand, men hun bærer med seg en uutslukkelig rastløshet og befinner seg følgelig for det meste på en eller annen vandringsvei. Hun har til og med et egget navn på nettet og kaller seg kiwiperegrina. Eentlig heter hun Luciana C.
Luciana er meget spesiell dame, det kommer en ikke unna; men samtidig er hun utvilsomt en inntagende kvinne i slutten av 40 årene, ved en anledning nevner hun 49. Men man egentlig kan aldri være sikker på noe av det hun sier, det var det jeg tenkte i begynnelsen. Hvordan kan man kontrollere det?
Luciana har fått for seg at hun kan bruke verden til å forsvinne i. Kvitte seg med alle definisjonene av seg selv en går rundt og drasser på til vanlig. Utviske sitt normale selv og bli borte for andre mennesker. Bak den smilende lyse fasaden hennes aner jeg at det utkjempes en intens personlig kamp. I månedvis går hun stort sett mutters alene langs kjente og ukjente vandringsruter. Etter en tids bekjentskap med et slikt menneske tar man til å undres; hva i all verden får et middelaldrende kvinnemenneske til å bli en hjemløs omvandrende sjel? Feiler det henne noe, hva kan det mangle henne? Det er nesten uungåelig, slike spørsmål tvinger seg på en enten en vil det eller ikke.
Luciana er sant å si en merkelig skikkelse. En frapperende kvinnelig fremtoning, med en spenstig velformet kropp som en myk pilestamme om våren; et skarpt blåøyd blikk åpent mot verden men samtidig litt unnvikende, hun er alltid nesten elegant kledd i sportslig tøy med rødt og oransje som fremtredende farger. Alle detaljer er gjennomtenkt og tilsiktet. Av og til opptrer hun i kledelig svart, med matchende sorte solbriller og et blågrått halstørkle som står til de blå øynene og det lett grånende mørke krøllete håret hennes.
- Ja,selvfølgelig vet jeg at det ikke finnes hellige folk, at det er en religiøs innbildning eller patologi. Luciana har allikevel denne evnen, hun vekker en følelse av ærefrykt, henrykkelse, henførelse i folk, en følelse av å komme ut av hverdagen og det profane og over i et annet numiniøst rom der tingene begynner å bety noe ner, få en annen verdi. Jeg vet ikke hva det er og hvorfor det er der. Men jeg har erfart disse tingene. Det man ikke kan snakke om, om det bør man tie.
Jeg må ikke glemme det viktigste; Luciana C går hele tiden. Hun rett og slett elsker å gå mer enn noe annet i denne verden. Hennes dypeste lengsel er etter å bevege seg dag etter dag,den driver henne inn i og gjennom ukjente landskaper. Ingenting på denne forblåste jorden kan stoppe hennes vandring sjel, hverken vind eller regn eller kulde eller sorg eller fortvilelse.
- Jo, det finnes en ting som kan stoppe henne. Ingen er ustoppelig.Jeg tror hun sørger over noe. Over seg selv, over et eller annet som er gått galt. Hennes hjerte har gått i stykker:
- Jeg følte meg død i flere år etterpå. Alle følelsene mine forsvant. Jeg arbeidet til jeg ble fullstendig syk. Jeg kjente det som om livet mitt hadde tatt slutt. Jeg sørget uten å vite om det. Jeg hadde ventet hele livet mitt. Siden jeg var 23 hadde jeg bare ventet, mitt hjerte var alene, så alene som et hjerte kan være. Jeg hadde lengtet i 40 år på å høre ordene sagt av en mann til meg:
Samtidig elsker hun å møte folk, bare de ikke blir værende for lenge i hennes selskap. Hun har vandret helt nede fra Cadiz og nordover opp gjennom Spanias innland og høysletter til verdens ende på Finisterra, så tilbake igjen over Castillas høyslette for å betjene et lite fjellherberge i Fuenteroble de la Salvatierra som hospitallera i noen uker. Hun har vandret gjennom Portugal. Hun har vandret opp og ned gjennom alpene. Hun har tanker om engang å gå hele veien fra Trondheim eller Nidaros, langs den norske pilegrimsleden gjennom Europa til Santiago. Hun skal gå tvers Europa fra nord til sør slik de gamle Roma- eller Santiagopilegrimene gjorde det i middelalderen.
Vandringsdager har mange timer. Det blir mye stille tid. Luciana C dikter mens hun går. Hun er en poetiserende vandrer som stort sett snakker og skriver om agape og kjærlighet og den hellige ånd til alt hun opplever, landskap og folk og alle ting. Hun snakker antagelig aller mest med seg selv, men det kan egentlig bare hun vite.Det er ikke sikkert at hun snakker med seg selv når hun er alene, selv om jeg tror det fordi jeg selv ville gjort det. Jeg snakker alltid med meg selv når jeg er alene, bortsett fra når jeg fortaper meg i et eller annet.
“Jeg kom over en jente en dag på et sted ikke langt fra her. Hun kommuniserer med trærne og fører et drømmende liv med hypnotisering av sjeler og hun stikker nåler i folk. Jeg spurte henne: – Hva er trærnes språk? Hun svarte; -stillhet. De snakker gjennom sin fullstendige ro. De trekker seg dypt inn i seg selv når bladene begynner å falle.
Hun sier at som trær skulle vi øve oss i stillhet, og kaste av oss huden og alt det ytre som vi ikke har behov for, sove under himmelen og i hvirvlende tåke og like milde farger, vi skal bli myke og gråte.”
- Kjærlighet er noe formidabelt. Den er like viktig for mental helse som ernæring er for for kroppen vår. Egentlig snakker man lite om den betydningen kjærligheten har for psyken og sjelen, ofte roter man det til med å snakke om andre nærliggende ting som sex og forhold; kanskje er det ikke en gang mulig for oss å snakke fornuftig om kjærlighet, men vi tenker på den og føler den hvert eneste sekund i livet. Som alle viktige menneskelige kunstarter handler om livet, så handler det å leve og være seg selv handler bare om kjærlighet. Å leve og være seg selv er en kunstart. Det er nesten som om det å leve og det å elske er det samme, eller vi vil at det skal være det samme. Man lykkes bare mer eller mindre. Ingen kan finne kjærligheten, holde den fast, det er som å holde sand i hånden sin. Hun ble stille en kort stund mens hun lot de blå milde øynene følge folkene som gikk over den store nesten tomme plassen denne kjølige novembermorgenen. Det ante meg hva hun tenkte på. Jeg visste at en av grunnene til at hun vandret omkring mutters alene på disse ensomme veiene var en traurig historie hun hadde hatt med en prest mens hun studerte fløytespill på Yale-universitet for noen å tilbake.
Jeg tror at alle bedriver vi en slags utforskning av kjærligheten. Vi lærer gradvis hva denne kraften gjør med oss og hva vi gjør med den. Om den finnes, om vi elsker eller ikke, hva vi må gjøre for å føle at vi elsker. Vi er villt nysgjerrige, å observere seg selv og andre som elskende, begge tingene er like fascinerende. Det hører sammen, kjærligheten har noe selvutforskende ved seg, den kan ikke la være å studerer seg selv intenst mens den foregår. Selv om kjærligheten er så nært beslektet med det å leve og føle seg levende, så har den alltid en begynnelse og en slutt, ofte er den like smertefull kortvarig som sommerblomster, bare et lite blaff, så tilbake i mørket; det er kanskje derfor det er fristende å avslutte kjærligheten før den avslutter seg selv, komme dens fortapte forløp i forkjøpet for på den måten paradoksalt nok å redde den, slik Søren Kierkegaard gjorde og mange av oss muligens gjør noen ganger for å slippe å kjenne at flammen slukner av seg selv. Da kan man beholde i alle fall noe, hvor fattigslig det enn måtte kjennes, kjærlighet som ren forestilling om det som kunne ha vært. Som med livet ellers finnes det i kjærligheten en innebygd sorg eller smerte, vanligvis kjenner vi den bare som en vag usikkerhet eller uro eller frykt. Å kjenne på det å tape eller miste kjærlighet tilhører selve kjærlighetens vesen, ser det ut for. Den som forsøker å elske uten å våge eller ville føle denne smerten, dette tapet som er kjærlighetens skygge, et slikt menneske kan bare elske halvveis eller halvhjertet, aldri helt og fullt. Kjærligheten er altså ikke lykkelig og god, den er voldsom, den rommer tapets smerte i selve sin kjerne; for som vi alle vet er kjærlighet en kjødets og åndens felles ild, kjærligheten er brennende. Å elske er en ild og en brann og noen ganger bare noen svake luer og glør i ditt og mitt hjerte. Men kjærligheten brenner i oss. Som brannen eksisterer den bare ved å fornyes, den oppstår av sin egen fornyelse; når de som elsker slutter å fornye sin kjærlighet merker man at man mister den, at kjærligheten svinner hen, slukner og går tapt, slik som alt som lever dør når livet ikke lenger greier å fornye seg.
Hun sa ikke særlig mere denne formiddagsstunden på den store åpne plassen i Salamanca. På dagtid stengte hospitalleroene herberget for pilegrimene. Jeg tilbrakte dagen med sightseeing i Unamunos by. Jeg møtte Luciana igjen noen timer senere for å spise lunch med henne. Hun fortsatte sin utlegning som om hun hadde tenkt på det hun skulle si alle de timene som hadde gått.
Kjærligheten brenner kanskje inn i oss som en slags flamme, men den kan ikke forbli en fantasi eller noe rent innvendig, den vil ut i verden, den må alltid vinne seg en plass i virkeligheten, og den blir den satt på prøve når den møter alle slags hindringer og umuligheter som verden er så full av. Da må den utfolde seg til et bestemt her- og- nå som karakteriserer den, fastholder den, nærer eller demper eller slukker dens ild. Kjærligheten blomstrer og utfolder seg mellom to elskende som alltid er lokalisert i tid og rom. Den behøver et eget landskap som er innrettet for den, som nærer og forsterker den med særskilte inntrykk og fornemmelser og opplevelser slik at den overvelder og knuger og beruser ofrene sine. Kjærligheten hører til de tingene i livet som fornuftige og rimelige mennesker med utviklet virkelighetssans og fungerende næringssorg ikke finner seg helt vel med, den er så altfor enkel og banal og uskyldig, den uroer oss for mye, maktstjeler oss, vi settes i forlegenhet av dens intensitet og dens evne til å overvelde oss; vi forsøker å dekke over vårt hjelpeløse forhold til kjærligheten, det gjør vi samtidig som vi i vårt skjulte jeg beskjeftiger oss med den hvert eneste lite øyeblikk av vår eksistens her på jorden. Kanskje er det derfor at mange tyr til hemmelig kjærlighet, kjærligheten må være hemmelig fordi den ikke lar seg forene med et fornuftig og velordnet liv. Man innser at det er ikke mulig å kombinere kjærligheten med det offisielle rasjonelle livet sammen med en kvinne eller en mann, et liv stappet til randen av husholdning og ordnet økonomi og gode fornuftige venner som snakker om riktige ting og som kommer til middag på lørdager og drikker seg fulle for å slappe av en stakket stund fra fornuftens velordnete grep. Arme sjeler, ingen kan makte å finne plass for kjærligheten i et slike liv, den går under jorden som en slags hemmelig agent, derfor finner de den utenfor sitt normale liv, godt skjult for fornuftens blikk. Uavhengig av alt det vi ellers er ute etter å oppnå i denne verden; eventyr, penger, makt, berømmelse og prestisje, alle disse grådige tingene som driver oss fremover og oppover greier aldri å tildekke det faktum at i livstormens stille øye er det bare kjærligheten som teller for oss.Vi gikk sammen noen stille dager opp mot Zamora. Da var det nok.
Jeg legger ut på veien videre alene nordover en tidlig kald morgen. I halvmørke går jeg gjennom gatene i Zamora lettet over å være for meg selv igjen, slippe å snakke, underholde. Trist fordi jeg allerede kjente hvor raskt det dannes små skjøre bånd mellom folk og inn i menneskehjertet. Jeg innbiller meg at Luciana er en slags omvandrende kjærlighetsgenerator, hun vekker til live flammen inne i en. Det er en god følelse.
Men man må vite å bryte bånd her i livet. Man må lære seg både ja og nei. Ikke alle drømmer er til for å følges. Jeg gikk videre. Rev båndet i stykker.
Morgensolen er kommet opp over horisonten. Det er en kjølig morgen med tåkedotter her og der ute i det flate mesetaslandskapet. Jeg stopper i utkanten av byen på en liten søndagsbar der noen gamlinger står og henger ved disken over sine små drammeglass. Roer meg ned med en stor cafe con leche og et kakestykke og tenker litt vedmodig på den skjønne lysets Luciana mens jeg nyter den varme kaffen. Jeg vet at hun fortsatt kommer til å vandre omkring på en eller annen vei der ute i verden et sted. Av og til vil jeg motta en knapp email fra henne. Det vil gå lenge mellom dem. Jeg vil svare like knapt som hun gjør.
Men det aner meg at siste ord ikke er sagt mellom oss.
