“What then is truth? A movable host of metaphors, metonymies, and; anthropomorphisms: in short, a sum of human relations which have been poetically and rhetorically intensified, transferred, and embellished, and which, after long usage, seem to a people to be fixed, canonical, and binding. Truths are illusions which we have forgotten are illusions- they are metaphors that have become worn out and have been drained of sensuous force, coins which have lost their embossing and are now considered as metal and no longer as coins.” /“the duty which society imposes in order to exist: to be truthful means to employ the usual metaphors. Thus, to express it morally, this is the duty to lie according to a fixed convention, to lie with the herd and in a manner binding upon everyone.”(Nietzsche)
Jeg har mange ganger lurt på hvor mye av våre mentale ubehageligheter og plager, ja til og med det som regnes som mentale sykdommer, som kommer av at vi lyver, enten på feilaktige måter eller rett og slett for mye. Med lyving er det nemlig sånn at det kan være vanskelig å vite at man lyver, særlig om samfunnet normerer en til å si ting på måter som ikke stemmer med det man erfarer eller tenker. Den tjekkiske presidenten Havel har sagt en gang at man blir moralsk syn om man venner seg til å si noe annet enn man tenker. Jeg skal her komme med en innrømmelse; det sitter langt inne og jeg ville aldri maktet å innrømme noe slikt ansikt til ansikt med noen. Faktum er at jeg har løyet for mye gjennom livet mitt, hverken mer eller mindre. Men jeg skal komme tilbake til det senere.
En gang, akkurat i den tiden da finanskrisen toppet seg og verden der ute aller mest lignet en hønsegård etter at reven har vært på nattlig røverbesøk, skjedde det noe merkelig med meg. Det var om natten mens jeg sov. Noen netter sover jeg faktisk ganske godt. Og mange netter skjer det faktisk mye. Jeg hadde en drøm som jeg fortsatt husker godt der jeg først så en middels høy brunkledd person som vandret hvileløst omkring på en stor åpen plass mens han bar på en bylt som var innhyllet i hvit klede. Omkring han der han gikk var det lagt ut utallige rader med ulike bylter; de som ut som døde kropper som alle var innhyllet i tøy av ulik farge, alle slags farger. Det kunne minne litt om en kirkegård eller en åpen flyplass der ofrene etter et miltært slag er lagt ut på rekke og rad. Luften var grå og full av en slags støv, ikke normalt støv men noe annet, atmosfæren var tung og grå, lyset var svakt og fargeløst.
Først nølte jeg, jeg forsto ikke hva slags scene dette var. Det gjorde meg litt forsiktig; jeg tenkte meg om og så godt etter for å finne ut om det var noe galt et eller annet sted. Det var akkurat den følelsen jeg hadde, jeg kjente på en risiko for at noe kunne være helt galt. Jeg kunne ikke se noe som tilsa at jeg måtte være ekstra forsiktig. Det hele virket underlig, men likevel tilforlatelig og helt i orden, som om det var slik tignene skulle være. Jeg gikk langomt mot den framoverlutende skikkelsen som vandret langsomt avsted på plassen foran meg. Da jeg nådde han igjen, snudde han seg mot meg med et uendelig trist og skjevt smil i det nedslåtte ansiktet. Jeg så med en gang hvem det var. Min venn Fernando sto der foran meg tristere enn jeg noen gang før hadde sett han. Først ble jeg forbauset, naturligvis. På denne tiden hadde han allerede vært død i flere år. Hun lå i en grav langt unna.
Jeg så lenge inn i hans triste fjes. Hva skulle jeg si til han? Ingen må komme å fortelle meg at det er enkelt å snakke med folk som man møter når man vet at de er døde. Jeg tok meg sammen der vi sto, rett overfor hverandre, to gamle venner, en levende og en død. Hva gjør man? Jeg så på han, ha så på meg uten å se på meg; jeg var ikke helt meg selv men tok et sprang uti det og valgte å satse på høflighet som sjelden gjør noe større skade. Det var helt unødvendig fordi han kom meg i forkjøpet.
- Kjære deg, Einar, sa han mens han stirret meg inn i øynene med et blikk jeg aldri har sett før eller senere hos noen levende mennesker, antagelig kommer det av at dette blikket er noe man bare ser i øynene hos døde mennesker.
- Kjære deg, sa han en gang til med en hviskende stemme. -Det er ikke noe merkverdig i dette at du treffer meg her i det hele tatt. De fleste døde lever jo videre på ulike måter. Ofte er de nærværende som skygger i menneskene som har kjent dem, de dukker opp i tankene og drømmene og minnene og savnet deres hele tiden. Jeg vet egentlig om han sa akkurat dette, nøyaktig disse ordene, men det føles som om han sa noe slikt.
- Selvsagt, tenkte jeg uten å svare han, det er jo slik det er.
- De døde lever videre i vårt indre liv, der er overhodet ikke merkverdig. Det er jo enkelt, noe som alle vet.
Jeg kjente at motet mitt kom på plass igjen og stirret undrende på den bylten han bar på før jeg forsatte med et ganske forutsigbart spørsmål:
- Hva er det du bærer på ?
- Ja, sier han ettertenksomt ; – du vet at jeg tenkte på dette paradokset, at selv om vi lever i et rikt og fredelig og ordnet samfunn som overgår alle andre samfunn i viktige henseende, og som har et avansert apparat for å holde alle slags menneskelige svakheter i sjakk, så er det en svakhet hos mennesker som vi må være oppmerksom på hele tiden. Nemlig at vi har så lett for å lyve, at det å lyve ligger nærmere vår natur enn sannheten, og at vi må ta oss i akt for ikke å i felleskap å utvikle oss til mer løgnaktige enn nødvendig. Dersom et samfunn begynner å holde seg oppe gjennom å forbryte seg mot noe så grunnleggende som ærlighet og redelighet, da går det ikke i lengden. Det er faktisk allerede forsent nå, på et område i alle fall, når det gjelder penger og økonomi og finanser. Her har det allerede gått helt galt, den ærligheten som var oppnådd er avgått vet døden.
Han løfter den hvite bylten mot meg og sier:
- Se her, her ligger den økonomiske ærligheten, utsultet og kvalt av stadig mere avanserte måter å lyve og skjule og dekke til det som foregår med penger og finansiering.
Så gikk han videre mot radene med kropper, og la den hvite bylten ned ved siden av en annen bylt, før han fortsatte og gled langsomt bort inn i støvtåken.
Fernando var mens han levde uopphørlig opptatt sin egen og andre menneskers evne og hang til å lyve, å bedra, forstille seg, skjule seg og ting, dekke over ting og narre andre. På den ene veggen i bokrommet sitt han hadde rammet inn et sitat av Nietzsche, oversatt til engelsk:
“This art of dissimulation reaches its peak in man. Deception, flattering, lying, deluding, talking behind the back, putting up a false front, living in borrowed splendor, wearing a mask, hiding behind convention, playing a role for others and for oneself-in short, a continuous fluttering around the solitary flame of vanity-is so much the rule and the law among men that there is almost nothing which is less comprehensible than how an honest and pure drive for truth could have arisen among them.”
Fernando snakket om disse tingene nesten bestandig, om alt dette merkelige som vi tar sterkt avstand fra, skammer oss over, og som vi allikevel på en dyptgående måte er vevd inn i, hvert eneste minutt som vi har på denne jord. Jeg tror at hans opptatthet av løgn og sannferdighet må ha hatt noe med hans personlighet å gjøre, ja det tviler jeg ikke lenger på.
Det må være helt klar, Fernando var ikke noe gjennomsnittsmenneske når det gjelder sannhetstrang. Jeg tror at han hadde en slags spesiell begavelse på dette området som grekerne omtalte som en parrhesisik evne. Det er en personlig evne til å våge å snakke sant og si det slik det er eller slik en oppfatter at det er uten å bry seg om følgene, dvs, i full visshet om risken det medørte for en selv. Parrhesis er nettopp denne måten å snakke sant på, der man vet at man tar en risk når man sier ting slik de er; en slags ‘her står jeg, og kan ikke annet’. Fernando var alltid slik, i jobben, med venner og familie og naboer, med alle han møtte så ønsket han å si tingene slik de sto for han og uten omsvøp, selv om han dermed risikerte å støte folk eller at de tok igjen som det heter. I dag har man stort sett glemt denne måten å være sannferdig på eller betrakter den som en slags paranoid eller kverulantisk patologi.
Å lyve og forstille seg er noe vi alle bærer med oss og som vi må lære oss å mestre som en slags sosial kunstart, den viktigste sosiale kunsten. Det er en kunst, og tilhører den mest grunnleggende delen av menneskelig og sosial atferd, påsto Fernando.
- Jeg er av den oppfatning at man i dagens samfunns- og menneskeforskning har vært for lite opptatt av løgn og lyging og de måtene vi gjør det på. Bortsett fra Nietzsche har man stort sett undervurdert hvor viktig dette fenomenet er i menneskelivet og samfunnslivet.
- Ja, jeg vet det, evolusjonspsykologene er aldri tapt bak en vogn. De hevder at det antagelig finnes det atferder og væremåter som helt klart er beslektet med eller ligner på lyging også blant pattedyr og primatdyrene, i førspråklig utgave. I det daglige livet snakker vi vanligvis bare sjelden om løgn og lyging. Det er stort sett når noen blir tatt i løgn eller når vi selv blir berørt av løgn og uredelighet på en skadelig eller ugunstig måte at vi retter oppmerksomheten mot dette fenomenet, og reagerer direkte på det.
Men faktum er at løgnen og lygingen ledsager oss hele tiden som samfunnsindivider. På godt og vondt. Selve det å leve sammen som mennesker, i samfunn og ulike sosiale grupper og organisasjoner, krever lyging og løgn av oss, hele tiden. Det er graden av lyging, måtene vi lyger på, hva vi lyger om, hvem vi lyger til, når vi lyger, som er avgjørende for hvordan vi selv og de vi lever sammen med reagerer på løgnene våre.
Historien har vist oss en rekke slike samfunn der uredelighet, løgn og lygingen målrettet ble brukt og var bygd inn i samfunnets fungeringsmåte. Stalins Sovjet, dagens Kinesiske samfunn, Nazi-Tyskland, osv.. I alle disse samfunnene var løgn og lyging tatt i bruk som systematiske fremgangsmåter for å føre folk bak lyset, for å bevare makt og kontroll, og få folk til å godta de omstendighetene de levde under. Utbredelsen og ekspansjonen av løgnsamfunnet har alltid skadelig virkninger for samfunnets fungering og for menneskenes liv: Tiliten til ledere, regler, institusjoner undergraves, motivasjon for innsats og troen på at det nytter svekkes, ungdom hopper av rotteracet og vegrer seg for sosial deltakelse, voldstendensene og potensialet vokser, og antisosiale følelser som hat, bitterhet økes. Kraften i den samfunnsmessige integrasjonen svekkes gradvis….og resulterer i tiltakende tegn på oppløsning til tross for alle ytre krefter som settes inn for å holde samfunnet sammen og i funksjon.
Han hevdet at i det moderne samfunnet, og særlig de siste par tiårene, har omfanget av løgn og lyging som blir akseptert og stilltiende godtatt, økt voldsomt og på uheldige måter. Vi risikerer nå å få et løgnsamfunn av en ny type, uten at vi er helt klar over hva som skjer. I vårt moderne samfunn er det først og fremst i forbindelse med tildeling av fordeler, privilegier, økonomiske belønninger og ressurser og menneskelige forskjeller at vi har institusjonalisert fremgangsmåter og mekanismer for løgn og lyging, som gjør at vi godtar løgnen og lygingen – om enn med en bismak og en uro. Her har en på en svært skadelig måte lyktes med å sette i gang prosesser og fremgangsmåter som gjør at vi hele tiden lar oss føre bak lyset og ser gjennom fingrene med at det vi åpnet hevder og sier at vi står for, mener, ønsker, prøver å få til – ikke lenger stemmer med virkeligheten vi lever i – og at vi selv og de styrende vet at det er slik det er i vårt samfunn. I ly av den institusjonaliserte løgnen har det utviklet seg et ‘kleptokrati’, dvs. ordninger der grupper av mennesker i ledende posisjoner forfordeler seg selv og hverandre med økonomiske ressurser og privilegier….gylne fallskjermer, pensjonsordninger, bonusordninger. Kleptokratene stjeler offentlige midler og ressurser, uten at det er ulovlig…..stjelingen er lagt tilrette slik at den ikke fremstår som det den er. Dette kleptokratiet har etterhvert spredt seg utover i de ledende sjikt i vestlige samfunn, inn i finanssystemene….og har spilt en sentral rolle i fremkomsten av den aktuelle finanskrisen. Det kleptokratiske systemet, som bygges opp gjennom tildekkete former for økonomiske løgner, ligger bak oppblåsingen av de finansielle boblene som også er mekanismer for berikelse og forfordeling av økonomiske midler.
