Kap.23: ‘Diez dias de amor’ eller ti dager med kjærlighet

“In thoughts from the vision of the night, when deep sleep falleth on men, fear came upon me, and trembling . . . a spirit passed before my face; the hair of my flesh stood up. He stood still, but I could not discern his appearance; a figure was before mine eyes, a whispering voice I heard” (Job iv. 13-16, Hebr.)

“Alt ligger på veien”/”Det som er varig i tenkningen er veien” (Heidegger)

Det tok meg flere år før jeg kom i havn med prosjektet. Nei, det er ikke korrekt, jeg kom ikke i havn, overhodet ikke. Jeg fikk heller et slags tak på det. Jeg begynte å leve med det, det ovetok livet mitt, førte meg inn på nye spor, inn i nye retninger. Den store Gud med sin enorme oversikt over menneskelige anliggender vet antagelig godt hva det kostet meg, at det tok sin tid og mer enn det før jeg fikk et slags grep på det jeg holdt på med. Dvs. innen jeg følte at jeg hadde brukbar oversikt over Fernando Persas mer enn 25 ooo sider med notater spredt omkring i notatbøker og blant etterlatenskaper. Til og med under sengen, i en eldgammel koffert, fant jeg mange tettpakkete sider med refleksjoner og tekstutkast.

Det er først når folk forsvinner, eller når når de dør, at man forstår hvilke spor de har satt og hva de etterlater seg. I tidligere tider, dvs. før folk ble det vi så pretensiøst kaller moderne, var det å søke evig liv gjennom å etterlate seg ry og renomme en av de fremste driftene. Det hadde knapt noe mening å leve uten at man pleide sitt ry, at man nøye sørget for måtene man ble omtalt på. Min venn Fernando etterlot seg mye annet enn et heller dårlig renomme; en stund trodde jeg å ha oppnådd oversikt over hva han etterlot seg.

Gradvis har det demret for meg. Så enkelt er det ikke. Egentlig er det ikke tilfelle, på langt nær. Jeg har enda ikke oversikt over alt denne kaotiske mannen etterlot seg. Under sengene han sov i og studerte i like meget, han  hadde flere senger han både sov i og forsket i; og i skapene – noen til og med låste og uten nøkkel. Jeg lette etter nøkkelen, men til slutt ga jeg opp og brøt døren opp så flisene føk for å få tak i de etterlengtete notatene jeg visste befant seg der.

En periode var jeg særlig opptatt av notatene han skrev underveis på vandringene sine; først på den mer enn 10 uker lange pilegrimsvandringen i 2004 og deretter fra vandringer andre steder. Som vanlig var de var tilfeldig spredt i ulike notisbøker. Litt her, noen refleksjoner der. Ingenting samlet. Alle som kjente han visste godt hvor dårlig utrustet Fernando var for saklig og systematisk orden. Egentlig fantes det en underliggende systematikk, men systematikken hans var bare av en annen og mer kreativ art enn det man vanlivis tenker på som systematikk. Det er jo slik det er med de fleste som fremstår som rotehoder; de følger sin egen rytme og besitter en annen slags orden.

Pilegrimsperioden hans var noe jeg var spesielt interesser i; hva den bunnet i og førte med seg. Jeg jobbet lenge for å få en slags oversikt over pilegrimsvandringene hans. Størst hodebry hadde jeg med å oppdage om det fantes en riktig rekkefølge i tingene, hvor og når han hadde gått. Det var vanskelig. Fernando mente de siste årene, etter at han leste Henry Corbin tror jeg det var; at han hadde oppdaget eller annammet en annen slags oppfatning av hvorledes den menneskelige bevisstheten er innrettet  og hva som kreves for å helbrede dens plager.

- Psykologene og psykiaterne er på villspor. Har du muligheten til det så hold deg unna slike tørrhoder! De tørrlegger verden; hva kan de med sjelen?

-De kommer trekkende med rasjonelle forklaringer og fremgangsmåter. De evner ikke å komme i møte menneskets dypere åndelige og emosjonelle behov; følger man dem ender man opp med blind bruk av nerveskadende medikamenter og en tørr skjematiserende kognitiv metodikk for fryktsomme sjeler. Psykens lidelser blir bedre med en slags tenk-riktig og tren-moralisme! Når det ikke fungerer gir man bare folk opp. De kan ikke hjelpes, de er ferdigbehandlet. De kan lide som bare de; de får ingen redelig hjelp, de kuttes ut fordi de ikke drar nytte av det man kaller behandling. Hva med deres rett til hjelp; for det finnes jo hjelp mellom mennesker!  Hvor mange tar ikke skade av terapi-jukset? Det er slettes ikke underlig at forvirringen bare øker med dette forfalskende mentalhelse-konseptet!

Fernando mente at vi måtte tørre å møte mørket som bor inne i oss alle.

- Mørket er det grunnleggende. Det kommer man aldri utenom. Det er ingen vei utenom mørket man har i seg og er omgitt av dersom man ønsker å harmonisere sitt eget indre liv og sitt forhold til andre mennesker. Mørket er et skjult eller usynlig medium som menneskelige forhold flyter rundt i.

Dermed fulgte han i sitt eget liv spor som gjorde at han møtte sitt eget mørke; han var ofte i dårlig forfatning, nede i kjelleren og ganske på knærne og det som enda verre var mens han skrev på vandringsnotatene. Kjenner jeg han rett brukte han skrivingen som egenterapi og for å håndtere taps- og tomhetsfølelsen og ikke minst undergangsangsten han strevde med. Han vandret og han skrev mens han gradvis gikk under. Han gikk og vandret for å mestre undergangen som han skjønte ville komme og som han egentlig gikk mot eller inn i. Å skrive var da halvparten av bevegelsen hans gjennom landskapet.

Lange vandringer er en slags poesi eller nært beslektet med poesi. En kjent amerikansk lyriker hevder det eller dikter det. Lange vandringer er ofte en ensom fortelling. Dag etter dag skritter man seg avgårde, langs øde landeveier og pilegrimsveier gjennom mennesketomme landskaper. Uten samvær med andre enn sitt eget ytre og indre selv, sin levende kropp, den stille talende naturen og omgivelsene.

Man kjenner seg etter en tid i slekt med de gamle ørkenfedrene som langt ute i ørkenens tomhet fant en vei til sitt eget indre og til Gud. Man passerer riktignok hunder og enorme okser og flokker med sauer og svarte skogsgriser og kvitrende småfugler i alle varianter. Det tar tid før man er så desperat eller så bevisst på å unngå monstrene i sitt eget indre at det går opp for en at det faktiske går an å hilse og endog føre intens dialog med slike vesener. Da kan man holde ønsket avstand til sitt indre mørke. Kyr liker ikke å snakke om slaktehus, hunder setter pris på en dersom en kjenner noen av deres viktigste gester. Det går fint an å snakke med dyr. Det er i allefall ikke noe lettere å snakke med seg selv. Etter som tiden går blir det enklere; ensomheten og stillheten gjør at man kommer i en mer naturlig mental tilstand som åpner opp for et annet og roligere tankeliv.

Fernando skrev vakre ting mens han vandret. De første vandringsnotatene hans er saklige. De holdes i en tørr leksikalsk tone. De ligner mest på notater til en forelesning han tenker å holde.

- Etter å ha levd i en håpløs stasjonær tilstand så lenge –  jeg gikk helt i stå etter at jeg ble kreftsyk og sluttet som psykolog –  da forsto jeg at det jeg mest av alt trengte var å bevege meg eller finne tilbake til min egen bevegelse. Jeg tror følelsen av å stoppe opp henger sammen med at man slutter å snakke sitt eget språk, man akkumulerer en øredøvende stillhet inne i seg. Til sist kunne jeg ikke utholde denne stillheten inne i meg. Jeg måtte bevege meg, begynne å snakke igjen både med kroppen og sjelen.

Jeg ønsket å oppleve en langvarig bevegelsesprosess som omfatter kropp og sjel og mitt levende forhold til omverdenen. Jeg kjente meg nesten tilstivnet, nedfrossset, helt stoppet opp av mangel på grunnleggende livsbevegelse. Angsten og følelsen av å ha falt til bunns holdt meg fanget og fast i meg selv. Jeg hverken turde eller visste lenger hvordan jeg skulle bevege meg. Livet mitt vaklet i denne perioden, mellom to poler; undergang eller vendepunkt. Vendepunktet kom tilfeldigvis og heldigvis først. Undergangen kom slik den måtte senere. Da den kom var den ventet.

- Løsningen sto med ett klart for meg. Bevegelse var det som skulle til for å løse opp stivheten og tausheten og smelte kulden i meg. Etter å ha foretatt noen undersøkelser og sett på mulighetene for å gjøre en lengre vandring over et par måneder, besluttet jeg at min terapeutiske vandring skulle gå tvers gjennom den Iberiske halvøyen, fra sør til nord. Jeg ville starte nede i det romantiske Andalucia. Jeg bar både på en tung ryggsekk og et inderlig håp; at det ville bli mer enn en blott og bar vandring og vandringsfortelling. Det blir det nesten alltid; få mennesker går bare for å gå? Vi går jo for å fortelle noe, den som har vandret har alltid noe å fortelle.

- Begynnelsen på langvarige vandringer er krevende. Det er som man må finne en magisk dør eller port som leder ut av den ordinære stillestående virkeligheten og over i en annen verden. Overgangsperioden under vandringen kan vare mange dager. Det er først når den har lyktes med den at man er i gang med den sanne vandringen. Noen ganger varer den hele vandringen. Dette skifte av virkelighet er en forutsetning for at den vandringsterapeutiske prosessen skal være effektiv. Mange kommer nok ikke i gang med en autentisk vandring fordi de ikke evner å legge bak seg den vanlige ytre virkeligheten og sitt hverdagslige rollestyrte selv som de befinner seg i til daglig. Uten å innse det bringer vi med oss vanene fra vårt gamle liv som om de var et sneglehus.

- Jeg var klar over akkurat denne viktige siden ved mitt forehavende. Det hadde jeg fått ut av mine studier av den skotske kulturantropologen Victor Turners arbeider om pilegrimsprosessen. For å hjelpe frem skiftet fulgte jeg de første dagene noe jeg kalte ‘olivenprinsippet’. Det handler rett og slett om å bryte gamle inngrodde vaner. Jeg har aldri greidd å få meg til å like oliven; jeg bryter med meg selv ved å spise og gjøre alle de tingene som jeg vanligvis ikke setter pris på.

- Begynnelsen er avgjørende. Jeg hadde de siste månedene befunnet meg i mitt eget innelukkete hi. Overgangen til ensomme langstrakte landeveier ble enkel. Jeg kjente en voldsom følelse av befrielse i det jeg en stille sommerlig høstdag befant meg der ute i det åpne terrenget,  jeg hadde forlatt Sevilla og ruslet mutters alene på en grusdekket landevei mellom brunfargete vannpytter og seig gjørme. Den enorme andalusiske solen lyste opp over meg og landskapet. En dyp metamorfose var i gang inne i meg. Alt jeg hadde erfart og gjennomgått ble annullert og reversert. Livet eller sjelen tok til på nytt, jeg åpnet øynene mine for aller første gang. Verden kjentes som noe uberørt og uprøvd, jeg opplevde meg selv som annerledes, ubrukt eller fornyet. Jeg hadde en vill fornemmelse av å bli til en primitiv og primordial skikkelse, en paradigmatisk førhistorisk hominoid figur som migrerte majestetisk gjennom naturlandskapene heller enn et lite fortapt moderne menneske som tok seg fram gjennom landskapene i Al Andaluz eller Andalusia og videre nordover inn i det ukjente. Etter noen vandringsdager løste den gamle virkeligheten min seg opp; jeg kjente at jeg forsvant inn i dypet av dette landet. Det store undret måtte selvsagt skje; for siste gang og på en måte også for første gang i dette livet mitt førte livsveien og vandringsveien meg til møte med en ny kjærlighet.

Merk! Jeg søkte ikke dette! Jeg skal gjerne innrømme at selve den lange ensomme vandringen spilte en rolle. I min situasjon og i min alder skjer slike ting ikke hver dag. Det er sikkert ikke tilfeldig at slike ting hender på en pilegrimscamino – vandring og kjærlighet har indre slektskap. Å vandre for første gang gjennom ukjent landskaper er en overskridende handling. Man forlater den verden man har kjent og vinner en ny. Kjærlighet er også å overskride alt det man hittil har vært.

Al-andaluz er det sydlige av alle Iberias mange ulike land eller provinser. Av enkle grunner og som så mange andre fra det vinterkalde nordlige europa, falt jeg både for navnet og landet. For meg er Andalusia hjertesfærens land. Det rommer alt, det er og til og med en hel verden og et kontinent i seg selv. Andalusia er for mange bare det varme og eksotiske sørlige Spania. Men for meg; en ganske annerledes levende verden der livet utspiller seg med voldsom intensitet, ofte i gatene og utenomhus og med de tydeligste farger og følelser.

Hva er Andalucia?

Andalucia har vært så mye mer enn det ser ut som i dag. Det har trukket seg sammen og samtidig tatt inn i seg alt det rike og ville som det engang var i besittelse av. For noen århundrer tilbake under maurernes herredømme utgjorde det som ble omtalt som det lykkelige al Andaluz så å si hele den iberiske halvøyen. På den tiden må det ha vært det nærmeste menneskene hadde kommet paradiset på jord, en slags virkeliggjort utopia. Mens resten av verden fremdeles lå dypt inne i alle de formene for mørke som menneskene lager for hverandre, var det begynt å skinne et svakt lys av forsonlighet og harmonisk toleranse over al Andaluz ulike religioner og folkeslag.

Den britisk-spanske naturforskeren og forskeren på prehistoriske mennesker i Iberia, Clive Finlayson, har forfattet en tiltalende bok om den iberiske naturen, dens mangslugne historie og ikke minst alle ødeleggelsene den er blitt påført av menneskene. Boken handler om Spania men heter bare Al-Andaluz som Spania ble kalt av muslimene, for det eneste unntaket er de nordvestlige fjell- og kystområdene i Asturias og Cantabria og Galicia som var så ville og bortgjemte at de var umulig å underlegge seg for de ulike erobrerne som ville erobre og begjære dette halvøykontinentet.

Jeg kjenner  tiltrekningen til dette rike landskapet samtidig som jeg vandrer og i lang tid skal vandre gjennom det; det er europas rikeste og mest varierte og samtidig det mest menneskeødelagt landskap. Jeg ser det for meg som på lang avstand, jeg er en fremmed her og kan og må derfor se det utenfra, nesten med en guds altseende øye har jeg noen ganger følt det, jeg ser landet høyt her oppe fra, langt under meg dernede liggende utstrakt under den blå himmelvelvingen der griffongribber og egyptiske gribber som sorte prikker sirkler omkring på de varme luftstrømmene som oppstår utpå formiddagen, mens de ser etter et eller annet dødt dyr eller kadaver i flokkene av Rentintokveg og etterkommere etter de eldgamle auroksene eller villoksene som streifer gjennom de blomsterrike vegasengene. Engang fantes det slike gribber endog i Tyroleralpene. Overraskende nok finnes det i dag mer enn 23ooo hekkende par av griffongribber på den iberiske halvøyen.

Landskapet i al-Andaluz er et økologisk panorama, et enormt flatt teppe omgitt av eldgamle nedslitte fjellformasjoner, lange dalfører med store elver som Guadalquivir og som romerne kalte Baetia, og Guadiana lenger mot vest, de skjærer og graver ut brede og dype dalfører gjennom landskapet på ferden mot det store havet.

Andalusia utgjøres av et enormt fruktbart og solsvidd fjell- og sletteland ned mot havet i vest og sør der det ligger store sump- og skogsområder som Donana ved Huelva med den store furuskogen La Algaida, der de to store elvene renner ut gjennom. Mektige fjellkjeder avgrenser landskapet mot øst og mot nord. Innover mot det milde Portugal og opp mot det harde Extremadura ligger Aracenafjellene og Morenafjellene og de store korkeikskogene med det mektige alcornoquetreet og der det antagelig enda finnes noen spredte rester igjen av de store ulvestammene som engang streifet omkring her og nedover mot Sevilla der de kunne være en plage så sent som i forrige hundreår. Enda lenger nord ligger Sierra de Gredos med fjell over 2500 meter høye. Mot nordøst som en del av Corrdileras Beticas systemet reiser det ruvende Nevadafjellmassivet seg med fjell opp mot 4000 meters høyde, og i sør gående i en bue ned mot Gibraltar og de afrikanske kystfjellene på andre siden av stredet ligger Serriana de Ronda.

Alt dette er et gammelt vind- og vannerodert land. Det er et land der menneskenes voldsomme historie går langt tilbake. Her har menneskedyret og dets utallige langdistansemigrerende folkestammer ankommet og fartet og vandret mer enn en million år tilbake; en egen mennesketype kalt homo antesessor og som var etterkommer av homo erectus slo seg til i Iberias huler. Utallige folkegrupper har kjempet og slitt seg fram til landet og slått seg ned for en tid for deretter å forvinne i tidens mørke etter at nye mektigere folk har ankommet og nedkjempet de som allerede var på plass. Europas neandetalere opplevde sine siste levedager for mer enn 20 000 år siden i hulene som i dette kjøligere tidsrommet lå over steppelandet ned mot middelhavet, der disse fortapte sjelene, dersom slike skapninger kan sies å ha en sjel, eller levende døde, for tiden deres var ute lenge før de forsto det, eller de forsto det aldri fordi det gjør ikke mennesker, de sto i sine huler og skuet lengeselsfyllt utover det ville slettelandskapet fyllt med løver og leoparder og hyener og et nesten afrikansk dyreliv som, bortsett fra små og store trekkfugler og noen få afrikanske gribber som krysser gibraltarstredet,  i våre dager er sporløst borte.

Alt det gode og kanskje mes alt det vonde som mennesker i dårskap og villskap kan makte å gjøre med og mot hverandre og annet liv har utspilt seg her gjennom hundreår og tusenår. På gode dager og i gode tider, for det finnes slike øyeblikk da menneskene ikke greier å finne på mer jævelskap med hverandre, men heldigvis går det over og de etterfølges av normale historiske perioder; da kan nok Andalusia være et jordisk paradis, det er et inntakende og overveldende landskap også slik det fremstår i vår tid. Her har det alltid vært kort vei til alle de formene for helvete og faenskap som hører menneskedyret til og som vi mennesker kan iverksette for alt levende og for hverandre på denne jord. I et nesten uendelig antall år og epoker har menneskene jaktet og forgiftet og overfalt og nedkjempet og lemlestet og mishandlet og korsfestet og voldtatt og brent og spiddet og hakket og sønderrevet og knust alt som lever og hverandre i dette enorme landskapet. Ikke bare i krig og for å ha noe å spise, men fordi mennesker finner egen nytelse i å oppføre seg slik. Landets røde og gule jord er en usynlig gravplass for alt det livet som gjennom årtusener har ebbet ut og som nå ligger sammen med steinene i kjente og ukjente graver i Andalusias fruktbare jordsmonn. Dersom denne jorda vi lever på hadde vært mye mindre enn den faktisk er, et lite himmellegeme enda mindre enn månen, da kunne Andalusi alene sammen med havene utgjort denne menneskelige verden og gitt rom for det meste av den elendighet og den lykke som menneskene trenger for å kjenne at de lever. En liten periode mens muslimene hersket, var det nesten slik, da var al Andalusia både kjernelandet som behersket nesten hele halvøyen, hele dette landet. Men slik er det ikke lenger; Andalusia har før og etterpå alltid vært en brikke, en liten del av andre mye større land, omtalt som Hispania og Spania og mange andre navn.

Gjennom Andalusias sletter og dalfører og innover i fjellene går eldgamle vandringsveier. Disse vandringsveiene er like gamle som menneskene selv på dette kontinentet. Veier som dypt inne i det historiske mørket begynner med jegere som følger spor etter byttedyr og samlere som søker gjennom landskapene etter noe å fortære. Etterhvert ble disse farene til stier og veier; slik var det kanskje til romerne tok til med å bygge store veianlegg for troppene sine og for handelen som det grådige Roma var avhengig av. Veiene begynte nede i kystlandet ved Cadiz og Malaga og gikk dypt innover, mot nord langs elvene Guadiana og Guadalquivir, forbi Sevilla og Itaca mot Merida og Legion og Asturicas i nord og de andre byene de etablerte etterhvert som de nedkjempet og overvant de folkeslagene som allerede holdt til i landet. For den brutale romerske erobringshæren var disse moderne veiene nødvendige for raske troppeforflytninger; men som alle andre seierherrer forsvant også romerne en dag, og med uten deres erobringskraft forfalt veiene men ble stadig brukt av gjeterne til å flytte store dyreflokker gjennom landet og av handelsmennene. Etter at muslimene ble drevet ut av Iberia forfalt veiene gradvis. De ble fortsatt nyttet av vandrere og gjetere og handelsmenn og ikke minst et økende antall peregrinos eller pilegrimer på den lange vandringen nordover de nesten 1000 kilometrene mot Astorga og helligstedet Compostella.

På solvarme dager i begynnelsen av november kan en fremdeles se noen små spredte skikkelser som langsomt tar seg fram på Via de la Plata, som er selve hovedleden for pilegrimene som legger ut fra Sevilla og nordover til Compostella. De er ikke mange riktignok. Den mest travle tiden for lange pilegrimsvandringer er over så nært opp til vinteren. Det blir flere for hvert eneste år. De fleste pilegrimene her sør går om våren eller tidligere på høsten. I sommermånedene gjør den stekende varmen at de færreste tør å legge på vandring. Om vinteren er hyppige regnstormer og nattekulde og tidvis snø nok til å holde folk borte fra veien.

Men nå i november er det ofte fremdeles forførende mildt og enda noen som lar seg friste; det er to-tre stykker, av og til kanskje noen flere, og noen dager er det ingen ekte gående mennesker på vei ut av Sevilla på Via de la Plata. I vrimmelen av folk på alle gatene er det nesten ingen som har tenkt å gå langt avsted på sine ben. Pilegrimene begynner sin vandring fra den store katedralen i sentrum av byen; men noen få har når de passerer den allerede gått langt. Den 48 årige Susan fra New Zealand startet nede i Cadiz og har gått alene de 15 milene til Sevilla; tyske Kuno startet i Portugal og fulgte kysten til Sevilla forbi Huelva og El Rocio. Hver dag legger en eller annen ut fra eller passerer Sevillas katedral og deretter ned gjennom smågatene og over broen, før de tråkker seg gjennom slitte forsteder til de kommer ut til den åpne bredden av Guadalquivir og følger den eldgamle pilegrimsveien som snirkler seg gjennom landsbyer og åkrer og skoger som ligger på slettene og senere opp mot Monesterio og Morenafjellene. Allerede her, bare et lite stykke utenfor den travle og støyete byen, kan pilegrimene begynne å merke den stillheten og roen som vil følge dem de neste ukene. Noen hester og mulesler beiter langs elvebredden der det er grønnere fordi graset gror bedre enn ellers i den sterke solen. Jeg merker at dyrene er i godt humør der de går like ved vandringsveien, de er vel fornøyde med å gå der å beite uten å ha andre presserende oppgaver eller plikter. Noen sykkelmosjonister og maratonløpere svetter og puster seg frem og tilbake langs den støvete veien. Hundene på de spredte gårdene river og sliter og henger i kjettingen og gjør rasende med åpen kjeft mot pilegrimene idet de passerer. De blir aldri vant til disse merkelige skapningene som passerer uten å se seg til siden, med tunge ryggsekker og gjerne en truende vandrinsstav i hånden. Hundene vet hva slags trussel slike staver innebærer, men på denne avstanden trenger de ikke legge bånd på raseriet og gjøingen.

Fernando Persa hører til disse forkomne sjelene som har fått for seg at november og endog enda mer vitnerlige måneder er en god tid for vandring her i sør. På denne tiden av året kan man fremdeles støte på en ellers ganske ukjent menneskerase, de kommer fra hele verden og går i månedvis som pilegrimer eller vagabonder, til Roma, Compostella, Fatima, og tilbake igjen. 4 måneder, 9 måneder, uten tidsbegrensning, hele tiden, hele livet kanskje, de er på vandring til et eller annet får dem til å slutte å vandre, slik som Susan fra New Zealand; ja Kuno og hunden hans hadde vandret omkring i 4 år på som permanente pilegrimer om noe slikt finnes i en verden som definerer tingene på sin egen administrative måte. Man møter disse skikkelsene i stille kveldstimer på et lite pilegrimsherberge, der de har tatt inn etter stort sett å ha overnattet ute i det fri. Alle har vi falt ut av systemet på et eller annet vis,sier den tyske pilegrimen Dominique; en følsom og sky og var skikkelse, en slags skygge av et menneske som bare såvidt er tilstede; han arbeider 3 måneder av året høyt oppe under taket i moderne fotballstadioner; resten av årets 9 måneder vandrer han omkring mens han som en munk sirlig skriver og tegner i sine tykke notatbøker. – Jeg er ‘out of the system’, han gjentar denne setningen ofte som om den er et slagord som han bruker for å holde virkeligheten fast. Neste morgen er han borte, jeg kan se han der han langsomt beveger seg inn i horisonten mens han går sine raske steg over den flate mesetaen sør for Salamanca.

Som disse andre, har også Fernando latt seg forføre av at november ofte kan opptre med fine sommerlige dager, og glemmer de voldsomme regnstormene og kulden som også kan finne på å slå til på denne tiden, selv så langt sør i Europa.

Fernando er i ferd med å forlate det nedslitte hostalet med det festlige navnet Ole’ Backpacker der han har overnattet på rom med en kokainhøy sveitser og en neddrukket feststemt Sevillano. Eetablissementet ligger i bydelen Arenal ved markedet. Det er en varm søndags formiddag. Lufte er varm allerede fra tidlig om morgenen; det er 28 grader finner han ut i det han passerer en lystavle med datoen 1.november og klokkeslettet 11.03. I en av sidegatene foran katedralen ned mot Guadalquivir finner han på hushjørnet ned mot fortauet den første av de gule pilene som herfra viser veien helt fram til Compostella mer enn 1000 km lenger nord. Herfra er livet enkelt. Så enkelt som et liv kan bli. Det er ikke mer å bekymre seg over. Bare slutte å tenke. Han begynner å gå. Kjenner den litt for tunge ryggsekken som henger stabilt og fast på ryggen. Hører sine egne skritt mot brostene. Det føles som en befrielse. Som om en tung bør er tatt av han. Han går tilfreds inn i gaten der den første gule pilen peker, med et lettet smil i ansiktet rusler han nedover mot broen over den store elven. Gule piler, gule piler, mumler han fornøyd, det er nesten som en sang, alt er så såre enkelt i dette livet når man bare kan følge gule piler. Figuren hans skiller seg fra søndagsspaserende Sevillianere der han passerer broen over elven med den store grønne ryggsekken og plastposer hengende bak med drikke og frukt og salchichones og et glass med store asparges. Fernando har alltid hatt denne vanen med å henge plastposer med matrasjoner utenpå ryggsekken. En gang mens han gikk noen etapper opp mot Fokstua på den norske pilegrimsveien i følge med noen velkledte urbane pielgrimer fra Oslo lo de av dette utstyret og mente han pga oppakningen mest av alt lignet på en slags kvinnelig uteligger eller hjemløs.

Vel over den gamle pilegrimsbroen gjør han først et lite stopp i den tradisjonsrike pilegrimsbaren på den åpne plassen etter broen for å sikre seg et første sello eller pielgrimstempel i credentialet eller pilegrimspasset. Han tar seg et raskt glass øl med verten som er viden kjent som engasjert pilegrimsunderstøtter. Han gjør besøket så kortvarig som mulig. Etterpå tar han til høyre i første sidegaten etter broen, der de gule pilene viser han at han skal gå. Endelig kjenner han at han er i gang med det som skal bli en lang vandring.

Så går han videre, ut gjennom den store støyende byen, i den tunge varmen og med alle de tilfredse og ulykkelige søndagsmenneskene omkring seg. Han merker dem, men bryr seg ikke. Han bare går. I egne tanker, med sine egne følelser.

Pilegrimen, for allerede nå kjenner Fernando seg som pilegrim, en skikkelse som er  ganske annerledes enn vanlige mennesker der de travelt går fram og tilbake i gatene. Han rusler rolig og lineært gjennom Sevillas eksotiske bakgater, han følger det som for alle andre er et usynlig spor av gule piler, nå ser han mer og mer fram til å komme seg bort fra og ut av den store larmende byen. Sevilla er den største byen på hele vandringen nordover langs Via de la Plata. Bare Salamanca etter omtrent tre ukers vandring og mer enn 50 mil lenger framme kan sammenlignes med Sevilla, selv om dens 150 000 innbyggere gjør den mye mindre enn Sevilla. Men det får vi ta for oss når og om Fernando har kommet seg så langt. Det er enda lenge til han er der, i det som også er kjent som Unamunos by, den store pessimisten Unamuno som var så ulykksalig å gi ubetinget støtte til Franco idet borgerkrigen begynte. Noe som vi vet er vanskelig, for ikke å si umulig å tilgi eller glemme, og som setter merke på alt Unamuno skriver og tenker. Som andre ting i livet som ligger inn i fremtiden er det ikke engang sikkert at Fernando ville komme til Salamanca selv om det er en rimelig antagelse, for som vi vet kan alt som ligger inn i fremtiden utebli. Ofte uteblir det, så vi skal ikke forskuttere hans  fremtidige møte med det Salamanca har å by på for pilegrimer og andre som besøker byen.

Etter en knapp halvtimes rusling gjennom gatene i Sevilla gjør Fernando et lite stopp på en travel bar som er full av søndagstemte mennesker, de fleste med unger og noen ivrige opptatt med pc’ene sine, hvor stor forskjellen mellom disse beskjeftigelsene er er jeg usikker på. Det er kanskje merkelig at Fernando stopper allerede nå. Men han har en god grunn. Fernando vil ha seg en liten kald øl i varmen og noen salte tapas. Han har sine egne tanker om det å spise på slike vandringer, nesten en slags spisingens vandringsvitenskap: – Jeg spiser egentlig ikke noe særlig om dagen mens jeg går, men akkurat denne første dagen har jeg lyst på litt salt. Etter noen dager bruker jeg å miste matlysten nesten helt, jeg blir gjerne kvalm dersom jeg forsøker å spise noe om dagen. Fernando mente at dette skyldtes at han fikk en slags aktivitetsanoreksi,en tilstand han gjerne ville oppnå fordi det gjorde at han gikk ned i vekt mye raskere enn normalt. Fettet renner av kroppen min når jeg har greidd å gå meg inn i denne spisevegringstilstanden, det var hans bestemte oppfatning, men han mente at han måtte gå ganske beinhard i opp mot en ukes tid før anoreksien slo skikkelig til og han greidde å gå hele dagen uten annet enn å drikke. Om kveldene derimot, greidde han som regel å spise en skikkelig middag, men også da måtte han være litt forsiktig når han spiste for å ikke utløse kvalme. Når det skjedde greidde han ikke å spise mer. Da drakk han gjerne desto mer hvitvin, som hadde en særlig god virkning på den tunge trøttheten han kjente når han hadde gått svært langt.

En times tid senere er han trass pausen kommet seg vel ut av den store byen. Det er stille  og folketomt, bare noen få syklende mosjonister og en og en annen maratonløper. Fernando lar seg friste, han setter seg ned og tar seg en liten pause ved elvebredden der hester og esler beiter på det grønne friske graset ned mot den skitne elven, han kaster av seg det varme tøyet og tar på seg shorts. Deretter går han lettet videre i bar overkropp under sekken; det er stekende hett i solen og her i det åpne lendet langs Guadalquivir finnes det ikke skygge. Ryggsekken blir svettevåt av Fernandos rygg. Sol, sol, sol, tenker han og suger til seg det sterke varme lyset, jeg må ha sol for kropp og sjel, han nyter det intense sollyset og varmen mens han går de kilometrene han må gå for å komme dit han har tenkt. Denne første ettermiddagen skal han bare gå vel 20 kilometer, til den lille støvete byen Guillena der det første herberget etter Sevilla ligger, avstanden er faktisk 19 kilometer etter noen opplysninger og 24 kilometer etter andre. Det er underlig hvor store forskjeller det er på kilometeranslagene som folk kommer med, tenker han mens han slår fast at man stort sett bør være ytterst forsiktig med å stole på det folk sier eller opplyser. Alle tror de vet de de vet, og så er det like gjerne eller ofte feil. De som man kan stole mest på er de som tør å si at de vet ikke, men det er de færreste. Jeg vet ikke, det er noe de fleste har glemt hvor viktig det er å si når man ikke er sikker. Det er værre å bli hjulpet til å gå kilometervis i feil retning på gale veier av vemenende folk enn å ikke få hjelp til å finne veien fordi folk ikke vet hvor den går. En dansk pilegrim som har gått seg spesielt mye vill på pilegrimsveiene mener at man må minst spørre tre ulike personer for å få et noenlunde riktig svar som er til å stole på, men hvorhen møter man tre personer som man kan spørre på disse øde veistrekningene. Som regel har man allerede gått mye feil før man har møtt alle tre. Da er det allerede for sent. Fernando kommer i allefall velberget og uten å ha gått feil fram til Guillena den første dagen. Han finner fram til herberget uten at han trengte å spørre noen om veien, og bra var det for da brukte han ikke så lang tid, som vi allerede vet vil man sannsynligvis bruke lenger tid på å finne fram når man spør noen om veien dit. I herberget møter han den hyggelige Louis fra Madrid, som han kommer til å ha løselig følge med helt til Louis avslutter vandringen sin i Cacaeres omlag 30 mil lenger nordover. Louis må være en uvanlig nøyaktig mann, tenker Fernando, for han bruker store deler av kvelden på å finpakke ryggsekken sin, om og om igjen, det ser nesten ut som om han aldri blir ferdig. Til slutt sovner han inn i ytterklærne sine, på en plastmadrass uten sengetøy eller sovepose. Han ligger utstrakt på madrassen med armene og bena rett ut til sidene som om han skulle være korsfestet. Eller forsøke å korsfeste seg mens han sover, hvem vet hva mennesker drømmer om. Neste morgen forsvinner Louis lydløst ut i mørket og på veien, flere timer før det er lyst. Han bruker hodelykt og liker å vandre i mørket, i tillegg har han store hofteplager og trenger mange timer ekstra for å komme seg fram til herbergene, og han liker ikke å gå når det er for varmt midt på dagen. Fernando ser han ikke igjen på over en uke.

Neste dag er det også en kort vandring, Fernando husker at det er omkring 19 kilometer grovt angitt. Til Castilbrancho de los Arroyos, en vakker landsby hvite hus i skråningene. Herberget her er tilsynelatende et sted der pilegrimer kan finne seg til rette, dersom man ser bort fra alle de sorte loppene som har infiserte madrassene og ullteppene. Her er det mange pilegrimer som i tillegg til andre pilegrimsgleder også får klødd seg skikkelig, før de kommer seg avgårde på den lange neste vandringsetappen til Almaden de la Plata på mer enn tre mil. Fernando vasker teskjorten og sokkene, og ligger halvnaken på madrassen sin på den store skitne terassen utenfor sovesalen med loppene. Han kvepper og reiser seg opp for å oppdage en ung mørkhåret kvinnelig pilegrim i terassedøren, hun har halve ansiktet dekket av en grønt tørkle og minner Fernando om en slags beduin, bak sløret to intense himmelblå øyne som stirrer usikkert og vantro på han. Han går bort til henne, uten å tenke over at han faktisk er så å si naken. Hun heter Ann, forteller hun og er påtakelig nervøs der hun står foran den nesten nakne halvgamle mannen, hun stotrer frem at hun er fra Belgia og Brussel og at hun går alene et par uker, i alle fall til Merida har hun tenkt. Fernando prater rundt seg selv, vet ikke helt hva han sier og merker at hun blir stadig mer nervøs. For å forsøke å dempe denne, som den psykolog han aldri kan komme helt bort fra å være, andre ville si at det er da helt normal menneskelig medfølelse og hensynsfullhet, sier han at det finnes en privar innlosjeringsmulighet for bare 10 euro borti sidegaten ved baren. Hun ser lettet på han, og sier fort at hun tror hun vil se på denne muligheten. Hun liker ikke dette herberget, særlig ikke etter at Fernando fortalte om loppene. Fernando har en følelse av at hun er mer bekymret for han enn for loppene, noe det skal vise seg senere er tilfelle, og idet hun går nedover trappen og ut av herberget skjønner han med ett at han ikke er riktig påkledd for slike plutselige møter med unge kvinnelige pilegrimer. Fernando møter henne igjen senere på kvelden i en bar sammen med en tysk pilegrim i 40årene som heter Thomas Louis som også har tatt inn hos ekteparet som leier ut rom til pilegrimer. Ann er mere avslappet nå, og etter en pratsom kveld over vinglassene oppstår følgende ordveksling mellom Fernando og Ann: – Ja, det var akkurat det jeg mente, vi får gi oss nå, det er sent for pilegrimer. Du får ha god natt. Og drøm ikke gale drømmer.

Hun ser smilende på han med de intense blå øynene mens hun svarer: - Det finnes ingen gale drømmer, det er det skjønne med drømmer. God natt til deg også.

Det er slik det er, slik går dagene for pilegrimer. Veier og landsbyer og herberger, av og til noen avvekslinger som lopper og andre taletrengte pilegrimer, men det er ikke ofte. Dagene går også slik for Fernando, etter nøyaktig samme mønster som for andre vandrere. Den ene dagen lik den andre, etterhvert blir dagene stadig likere, føler han for hver ny dag som kommer og går igjen. Det samme skjer, det samme mønstret gjentar seg. Hver dag åpner det seg som en ny spennende dør foran han som han ser fram til med forventninger og nysgjerrighet, hver dag kan bli et eventyr, tenker han, men slik det blir ikke; ingenting skjer annet enn det som skjer hver eneste dag som allerede er tilbakelagt; i det han går gjennom den metaforiske døren oppdager han at på andre siden er det en dag helt lik de andre dagene som allerede ligger bak han. Disse første dagene kjenner han er tunge, han blir lemster i hele kroppen av all gåingen, om ettermiddagen er det ofte direkte vondt å gå, han bruker å si til seg selv og til andre dersom det fantes noen å si det til at han hater å gå. Jeg hater å gå, sier han ofte disse første dagene, deretter sier han gjerne at han ikke liker å gå, men gradvis og stadig oftere kommer han til at han elsker å gå. Man må bare gå langt nok før man oppdager denne kjærligheten som bor i ens egen kropp til noe så trivielt som å gå, tenker han med et trekk på skuldrene til seg selv og til sitt tidlige gåhat. Kroppen reagerer først med en slags gåmotstand, en slags innebygd treghet som hindrer flyten i bevegelsen, den vil ikke helt være med på å måtte gå fra morgen til kveld. Men etter en tid venner den seg til sin egen bevegelse, den begynner å nyte den, og da er det gjort. Fra da av elsker man å gå. Men som med ting knyttet til annen kjærlighet tar det tid før man oppdager dette.

Pilegrimens lange vandringsdager langs øde landveier er altså ikke noe som man ved første øyekast ville finne på å omtale som et moderne eventyr, slik noen i det romanteserende nyefrelste pilegrimsmiljøet liker å gjøre. Alt gjentar seg, blir bare mer og mer likt for hver dag man går. Etter noen dager på landeveien er alt som kan mine om det eksotiske forsvunnet. Tidlig morgen på et halvmørkt tomt og gjerne lite gjennomvasket herberge, så vask og stell av seg selv under det man må kunne betegne som primitive forhold, tannpuss, barbering, pakking av sekken, på med vandringsko som allerede er  begynt å lukte, ut i halvmørket til den nærmeste baren som er abierto for en kopp cafe con leche og en toast med marmelade og smør, så i gang med ny vandring time etter time helt til ut på ettermiddagen. Fernando passerer disse første dagene gjennom skoger med steineik og korkeik, han merket seg at det ene treslaget har gråaktige blaverk mens bladene på det andre er  glinsende grønne. Fernando kunne ikke huske hva som var det ene og hva det andre. Søvnige landsbyer, svartkledde gamle kvinner som koster fortauet utenfor husene sine mens de utbryter hola og buenos dias og ulike varianter av god reise,ved en slik anledning da Fernando går spesielt fort er det en kvinne utenfor husdøren som roper ‘hasta caramba’ etter han, uten han er sikker på hva det betyr;  og overalt illsinte gjøende hunder med skrekkelige gap og grådig tannstilling men som til all lykke og Fernandos sjelefred som regel virker sikkert fastspent i kjettingen. Selv om Fernando bruker mye av dagene til å gå, tar han det den første uken svært rolig, han setter seg gjerne ned under noen store ruvende eiketrær og tar seg lange hvile pauser i solen liggende under lauvverket som skygger litt for den stekende høstsolen. Ingen grunn til å haste videre, jeg skal ikke rekke noe, egentlig skal jeg jo ingen steder, tenker han fornøyd. Jeg har all tid i denne verden, sier han selv om han altfor godt vet at det har man aldri. Vi bruker gjerne dette uttrykket uten å legge noen begrensninger på den tiden vi tenker at vi har til disposisjon, samtidig vet vi så altfor godt at slik er det ikke for noen. Vi har alle begrenset med tid. Det er antagelig måten man bruker tiden på som er av betydning, men det vet egentlig ingen helt sikkert.

Dagene går uten at Fernando støter på andre pilegrimer, utenom Louis fra Madrid, som han møtte allerede første kvelden på herbeget i Guillena. I og for seg er den tiltakende ensomheten i orden, det er ikke noe å si på den, Fernando er såpass usosial at han ofte ikke kjenner noe påtrengende behov for å ha kontakt med folk. Men etterhvert som de lange stille vandringsdagene blir til flere, de blir til en lang rekke med dager uten at han møter noen å snakke med og ha selskap med, da merker han at ensomheten begynner å kaste en slags mørk skygge over han, den tar til å virke tyngende. Den lange og ensomme vandringen skaper en slags dysterhet eller nedstemt tilstand hos Fernando, Han lurer på om han gjør noe feil siden han er så mye alene, om det kanskje er noe ved han eller noe hos han som gir folk grunn til å holde seg unna, jeg vet ikke, tenker han, men han føler at denne vandringen mer og mer blir en slags lidelse, selv om han bare fortsetter å gå hver dag som om alt er i skjønn orden. Av og til dukker det nok en tanke opp i hodet hans om det meningsløse i å gå slik langs øde landeveier der en og en annen bil som suser rasende forbi, gående mutters alene og stadig mer dyster. Men han slår denne umulige tanken fort fra seg, meningen er jo å gå for å bli friskest mulig i sinn og kropp, å vandre i flere uker og over mer enn 1000 kilometer. Dette er selve meningen med det jeg holder på med, jeg må ikke tillate meg å glemme det, tenker han for å motivere seg litt når dagene blir for tunge. Jeg går jo ikke for å ha det moro eller for å være lykkelig eller la meg underholde. Vi er jo ikke engang kommet til denne verden for å ha det moro eller for å være lykkelige, tenker han med en viss selvironi. Da nytter det ikke å gi seg for så lite – og han fortsetter maskinmessig å gå nordover bare mer innbitt enn før. Etter en strevsom vandring i mørke og tidvis i dyp gjørme og gjennom pøler med gjørmevatn mesteparten av en lang dag hører mer enn ser han en stor saueflokk som beveger seg i samme retning som han lenger fram i veien, og noen nesten gigantiske og usikre gjeterhunder som løper rundt han og knurrer idet han kommer frem til flokken. Han forsøker å holde seg i ro og puste forsiktig og håper at det finnes noen folk i nærheten som har kontroll med disse lugubre hundene. Deretter oppdager han en brun og gråkledd gjeter som ligner litt på et bilde han engang har sett i en religiøs bok, et bilde av Leo Tolstoj som pilegrim, men denne gjeteren er nok helt sikkert ikke forfatter men bare en allminnelig gjeter som leier på en gammel sykkel helt i bakenden av saueflokken som han har ansvar for og passer på i dette mørket. Fernando er lettet. Endelig er han hos folk. Han har vært redd for at han kan ha rotet seg bort fra caminoen. Så går han bort til gjeteren for å finne ut hvor han er og om det er langt til en mulig overnatting. Gjeteren smiler et merkelig inne i mørket og i det tykke grå skjegget. Han svarer vennlig mens han ser Fernando dypt inn i øynene med et intenst blikk: Jeg er russer og heter Dimitri, det er overnattingsmulighet i den byen vi ser lysene fra litt lenger fremme. Du må bare spørre deg fram når du kommer inn i landsbyen. Der finnes det en bar som leier ut rom. Det finnes et enkelt herberge i en gymsal. Fernando er naturlig nok overrasket over at gjeteren er russisk, her midt i Andalusia. Han svarer med et like vennlig smil at jeg er norsk mens han forsøker å unngå det intense blikket til Dimitri, han er samtidig strålende fornøyd med opplysningene han har fått. Det var akkurat det han trengte å få vite. De to ganske ulike vandrene blir gående en lang stund i mørket ved siden av hverandre mens de langsomt nærmer seg landsbyen der framme, omgitt av hundrevis av sauer som avgir en sky av sterkt tagllukt og fuktig ull og saueurin og som beveger seg nesten lydløse fremover inn i mørket bortsett fra klingklangen fra sauebjellene. Hundene farer frem og tilbake som spøkelser, de har åpenbart roet seg når det gjelder Fernando. Dimitri har like åpenbart gått og tenkt på noe som han mener er viktig, for plutselig ser han mot Fernando med det voldsomme blikket sitt og sier på en blanding av engelsk og spansk og litt russisk, og det han sier er utrolig nok fullstendig forståelig for Fernando; senere undrer han seg på hvorledes han i det hele tatt kunne forstå noe av som ble sagt den måten, men forsto det gjorde han: – Dere fra vesteuropa, moderne mennesker, når dere ber til Gud, om dere ber i det hele tatt da, da ber dere på en helt annerledes måte enn vi fra øst. Forresten, i virkeligheten ber alle mennesker, iallefall når livet tar skikkelig tak i oss så vi kjenner det inn i margen, sier han liksom for å rette på det han sa om at noen av oss kanskje ikke ber i det hele tatt. Han mener åpenbart at alle mennesker ber, og det kan han ha rett i selv om mange mener at de ikke ber. Fernando nikker spørrende, han svarer ikke, hva skal han egentlig si til dette?, men venter på en forklaring, en fortsettelse. Den kommer selvsagt. Dimitri er stille en liten stund før han forsetter; nå ser han ikke lenger mot Fernando men ut i mørket et sted – Vi hverken spør eller ber om noe når vi ber, sier han, vi lytter først og fremst, å be er egentlig å lytte, vi tror ikke at det nytter å henvende seg til Gud, å spørre Gud om noe, om at han skal gjøre noe for oss, da får vi aldri svar, å be er en måte å lytte til Gud på, Gud kjenner allerede oss og alle våre lidelser, det vi lider av, det er derfor han er vår Gud, vi trenger ikke si til han hva vi plages av eller trenger, han kjenner alltid til våre lidelser. Når vi lider i stillhet da kjenner Gud vår lidelse, å være Gud er på et vis å ta opp i seg og kjenne menneskers lidelser, vi må bevare vår evne både til det å lide og det å lide i stillhet, bære våre egne lidelser som er en del av den tilværelsen vi har har i verden, vi må bære lidelsen vår gjennom dagene og nettene og så vil Gud finne plass til oss, gi rom for vår lidelse og gi oss et svar som vi bare kan motta dersom vi slutter å be han om ting og istedenfor lytter til han, til det han vil si oss og gi oss. Det er mye lidelse i denne menneskelige verden, altfor mye, menneskene er gode til å påføre hverandre lidelser, det er nødt å være slik, Gud kjenner all denne lidelsen og forholder seg til hver enkelts lidelse som han vil og kan. Lytter vi der vi går, i vår egen stillhet, så vil han  høre oss. Fernando hører på det Dimitri sier med forbauselse, han spør seg selv hvorfor i all verden kommer denne russiske gjeteren med disse tankene til meg her i halvmørket? Det er nesten som han kommenterer det jeg har gått og tenkt på siden jeg startet denne vandringen. De går videre, men Dimitri går nå stadig langsommere, til slutt går han så sakte at Fernando spør han om det er i orden at han forsetter gjennom saueflokken fordi han ville finne et sted å overnatte. Dimitri nikker med et lite smil, øynene hans ser et annet stednå, og litt etter blir han borte i mørket mellom alle sauene når Fernando setter opp farten og går framover mellom sauer som alle går på samme merkelig måte, alle som en ser ut som de halter på den venstre framfoten samtidig som de beveger hodet opp og ned i samme rytme som haltingen. Til slutt kommer han seg ut av flokken, han blir nesten urolig av den underlige måten som disse sauene går på, og går kort tid etterpå med raske og bestemte skritt inn i landsbyen og finner fram til baren med rom til leie. Han orker ikke å legge seg på et primitivt herberge etter en så slitsom og lang vandring tilskitnet med gjørme til langt oppover knærne. I dag har han fått nok, og han kjenner en slags angst i tillegg til den skyggen som ensomheten har lagt over han disse dagene. Han bestemmer seg for å overnatte et sted hvor han ikke trenger å føle seg alene. Etter at han har fått på seg noen rene klær og hengt vandringstøyet til tørk på det lille loftsrommet, går han ned i baren for å få noe enkelt å spise og gjerne noen vinglass som kan dempe den trøttheten han kjenner i kroppen. Landsbyen han har kommet til heter El Real de la Jara.

Om natten har Fernando en intens og klar drøm. Det er sjeldent at han drømmer, eller husker drømmer. Denne natten har han altså en av sine sjeldne drømmer eller husker den idet han våkner. Han føler det som om han svever høyt opp i luftrommet over Andalusia og Extremadura, kanskje er han i en slags himmel, for det føles som om Gud befinner seg like i nærheten og at han ligner på den russiske gjeteren som han møtte i mørket tidligere samme kveld. Fernando ser pilegrimsveien bukte seg gjennom landskapet langt der nede, og han ser seg selv på veien, en ensom vandrende skikkelse, han ser Louis og Thomas og Ann og flere andre som han ikke kjenner enda men kommer til å møte under vandringen. Han ser de bittesmå figurene der nede på veien, mens de skritter avgårde med sine bittesmå skritt og altfor tunge ryggsekker, og han kjenner at de alle som en bærer på bører av tunge følelser og tanker, bører som av og til nesten er for tunge til at de makter å bære dem med seeg, at de plages og plager seg selv mens de går, at de lider. Og han forstår at den Guden han befinner seg i nærheten av ser og oppfatter og kjenner alt dette, at han følger med i det hele tiden; at han ikke overser eller glemmer noen der nede,  han følger med i plagene til Louis som har mistet familien sin og kommer til å miste arbeidet sitt om ikke lenge, han følger med den 31 årige Ann som sliter med alvorlige stemningsfortyrrelser og bivikrninger av medikasjonen hun tar og som nettopp er utskrevet fra et mentalsykehus, og den 41 årige Thomas som forsøker å finne en ny mening med og retning i livet etter at har fått uføretrygd etter tiår med depresjoner og selvmordsrisiko. Fernando erkjenner at denne omnipotente skikkelsen som virker som en slags Gud i drømmen også følger med i hans egne små og store plager, hans lidelse over og savn i ensomheten og uroen for helsetilstanden, og han merker en voldsom lettelse når han forstår hvorledes det henger sammen, han innser at han aldri er alene, at ingen noensinne er alene, at midt i kaos og rot finnes det alltid en orden i tingene, noen som følger med og som kan minske den børen et menneske nådeløst blir påført og må bære med seg gjennom livet sitt.

Fernando våkner brått , klokken er 4 og han husker drømmen som om det skulle være virkelig. Etter drømmen sover Fernando rolig for første gang siden han startet vandringen sin i Sevilla for snart en uke siden.

Her må jeg gjøre et lite avbrudd i fortellingen og tillate meg å komme med en kommentar  som for mange av dere kanskje oppleves som en alvorlig innblanding i Fernandos forhold. Men det er et ubehagelig faktum at han av en eller annen grunn bare husker eller gjengir halve drømmen; den viktigste delen som kan kaste lys over det som kommer til å skje under den videre vandringen utelater han. For fortellingens og for leserens skyld er det nødvendig at jeg retter opp feilen og rett og slett gjengir resten av drømmen, det som mangler er følgende:

I drømmen befinner Fernandos seg i Guds nærhet, og Gud har antatt en skikkelse som kan ligne på den russiske gjeteren Fernando møtte den kvelden han vandret i gjørme. Gud merker Fernandos lidelse som han kermer alle menneskers lidelser, han kjenner hans ensomhet og angst og kanskje aller mest hans savn som følge av mangel på kjærlighet. Men denne store verdens og menneskenes lidelser er voldsomme og mange, og Fernandos lidelser er små og få. Gud som følger så godt med i alt dette tenker at han dessverre ikke kan gjøre noe for Fernando, at denne mannen får bære sin bør og sine plager så godt han kan. Men dagene går, og Gud merker hver eneste dag hvorledes de små og få lidelsene til Fernando når opp til han og at han begynner å bli mer og mer opptatt av dem. Kanskje er det slik kjenner han seg litt igjen i dem, han er jo ingen ung mann lenger. Han tenker seg nøye om, flere ganger tenker han seg om, til sist velger Gud å ta i betraktning at Fernando er en syk mann og i ferd med å miste jobben og å eldes. Han bestemmer seg endelig for å gjøre noe for denne skikkelsen som går der nede på pilegrimsveien, ikke så meget, men såpass at det kan gjøre en liten forskjell for Fernando. Han henvender seg da på den måten som Gud ofte henvender seg til mennesker, og det er en måte som mange moderne mennesker ikke er villig til å godta eller forstå. I en drøm som Fernando har, egentlig samme drømmen som vi allerede har fotalt om fordi tiden ikke spiller noe rolle for Gud, sier han at han dessverre ikke kan rette opp i alle Fernandos plager, de er forholdsmessig for ubetydelige til at han kan tillate seg det sett i lys av alle menneskehetens ufattelige lidelser. Men, kjære Fernando, sier han, jeg kan ikke gjøre mye, men jeg kan gi deg  ti små dager med kjærlighet. Dersom du vil ha så lite. Alt jeg kan gi deg for å bøte på dine lidelser er disse ti små dagene med kjærlighet, det er alt. Resten, om en kan si det på den måten, resten må du ordne opp i selv, dvs. om du vil ha mer enn ti dager med kjærlighet så blir det ditt eget ansvar, du må finne ut av det selv. Og husk, dere som leser dette,  denne Gud regner nøyaktig på slike ting, han har store oppgaver med menneskene og har ikke råd til å kaste bort gaver og velsignelser, ti dager betyr akkurat ti dager, hverken mer eller mindre, fra det øyeblikket kjærligheten inntreffer og er tilfelle. Deretter må Fernando og den han deler kjærligheten med greie seg så godt de kan.

Slik var Fernandos fullstendige drøm. Som det fremgår av fortellingen som følger, er den siste delen av drømmen ganske avgjørende for det som videre skjer mens Fernando vandrer videre.

Neste dag starter Fernando tidlig om morgenen fra El Real, han har en ny følelse inne i seg etter den halve drømmen han husker og ikke minst etter en god natts søvn. Han kjenner en slags forventning om at alt som vil skje fra nå av vil være noe godt. Etterat han har vært i gang en liten stund bestemmer han seg av en uforklarlig grunn til å gjøre sin første skikkelige harde vandringsdag. Fernando kan kunsten å gå raskt og hardt. Allerede klokken 12 kommer han til Monesterio og har da gått 22 kilometer, og ser at herberget Cruz de Roca her er stengt for vedlikehold. Han har hørt at pilegrimene kan overnatte i Hostal Extremadura for omtrent 15 euro for natten, han går dit  for å ta en titt. Kanskje møter han noen der. I det litt utrivelige hostalet drikker han kaffe og øl og cola, og bestemmer seg av en eller annen uklar indre grunn for å gå videre, selv om det er 25 kilometer til neste overnattingsmulighet og klokken er blitt nesten 2. det er nesten som en stemme inne i han sier at han skal gå videre; han lytter og gjør det han kjenner er riktig.

Vandringen til Fuente de Cantos blir lang og hard. Men det er slik han vil ha det i dag; etter drømmen siste natt føler ha at alt er mulig, at det er dette han må gjøre. Fernando har allerede gått mer enn 2 mil denne formiddagen, og han har gått såpass hardt at han merker at trettheten har begynt å sette seg i kroppen. Men han går allikevel videre, og presser kroppen sin hardt. Han merker at gåingen begynner å forandre seg, den begynner allerede å komme innenfra, ikke som noe ytre som han påtvinger kroppen sin men som en slags strøm innenfra, som noe som flyter ut fra kroppen hans, han kjenner den hermesaktige følelsen av å ha vinger på føttene, at han flyr mer enn han går.

Sent på ettermiddagen kommer han fram til Fuente, og han er ikke mer utslitt enn til vanlig  tross for 48 kilometers vandring denne dagen, og det over en lang strekning i en voldsom motvind.

Fuente er hjembyen til den store spanske maleren Zurbaran. Når en kommer til slike steder er det vanlig at turistinteressen tar over, men ikke så i dette tilfellet. Fernando vet  godt at Zurbaran er fra dette stedet, og at det finnes et lite hjemmuseum et sted i landsbyen, men han tenker ikke særlig på det mens han finner fram til det vakre herberget som er et ombygget kloster. Inne i klosterområdet går han av en eller annen grunn først bare forbi døren inn til resepsjonen, han kjenner at han ikke ønsker å gå inn der akkurat nå; og han forsetter videre inn på klostrets bakrom. Der ute henger det noen nyvaskete klær på klesnoren som en eller annen har hengt opp, han ser en gråblå bluse, sokker og en kvinnetruse. Fernando ser lenge på det som henger der, mye lenger enn det er vanlig å se på slike ting. Han har selv ingen anelse hvorfor det er slik, hva som gjør at han blir stående og ta inn dette synet. Det kjennes som om noen har trykket inn en knapp et sted inne i han, han merker det som en slags tikking inne i seg, som bare for et øyeblikk siden ikke var der. Vi som kjenner hele drømmen hans har en anelse om at det er snakk om en kvinne som befinner seg på dette spesielle stedet og som har noe å gjøre med Guds gave med ti dager med kjærlighet. Med dette vet altså ikke Fernando. Så går han ganske enkelt tilbake til resepsjonen for å vise credensialet sitt, få det påkrevde stemplet i passet, han betaler 8 euro for overnatting og en liten frokost neste morgen. Han går til rommet sitt mens han merker at en underlig uro har tatatt tak i han, han føler et sterkt nærvær av noe han lengter etter men som samtidig uroer han. Vi vet hva som er i ferd med å skje.

Senere på ettermiddagen sitter Fernando i fellesrommet i alberget sammen med Thomas som han deler rom med, og Ann som vi allerede har møtt for noen dager siden kommer også ut fra rommet sitt og holder dem med selskap mens de drikker noen glass billig kartongvin. De er enige om å finne et sted i Fuente der de kan spise sammen ute i kveld. De venter på den fjerde pilegrimen som har rom sammen med Ann;  Ann forteller at det er en kvinne fra Østerrike som har gått alene i 5 dager og som etter å ha opplevd så mye ensomhet lange dager og enda lengre kvelder og særlig netter nå er bortimot desperat etter å få kontakt med andre vandrere. Fernando kjenner seg ikke sikker på om Ann har glemt eller tilgitt han den halvnakne episoden for noen dager siden på takterassen i Castilbrancho. Med slike unge kvinner kan man aldri vite, ting kan gjøre sterkt inntrykk på dem uten at de lar seg merke av det på utsiden. De later som ingenting samtidig som de i sin unge feminine sjel er både opprørt og forulempet. Men hva kan et menneske egentlig foreta seg når det gjelder slike ting, Fernando tar egentlig ganske lett på dette; motsetningen og gapet mellom det indre og det ytre hos mennesker er noe man bare må innrette seg etter og leve med, man bør ikke forsøke å finne lettvinte løsninger på slike evige utfordringer for oss mennesker. Han overlater derfor uten noen større bekymring det til Ann å finne ut av sitt eget indre liv og de komlikasjonene som finnes der inne, slik som mennesker som regel er nødt til.

Plutselig står den fjerde pilegrimen der. Hun har umerkelig dukket opp. Nå stiller hun seg like bak Fernandos høyre skulder. Han kjenner det, uten å se på henne, uten at han engang vet at hun står der. Hun har kommet ut i fellesrommet uten en lyd, helt stille. Hun sier god ettermiddag på velklingende spansk og hilser på Fernando og Thomas som hun ikke har møtt tidligere. Lenge etterpå kan Fernando fremdeles huske dette øyeblikkets uvirkelighet; han kjente det voldsomme nærværet av den fremmede kvinnen som om det var skyggen fra en stor fugl som kom flyvende og la seg over han. Han tror han mumlet noe som lignet et svar til henne, på engelsk eller kanskje han svarte på pilegrimsspansk som er vanlig mellom vandrere.  Hun virker av en eller annen grunn oppspilt og arrogant på samme tid, det kan han senere huske at han tenkte i dette øyeblikket. Ann og den nye  østerikeren, som forøvrig presenterer seg som Beatrice, er blitt enige om å finne en lovende restaurant som hopstitalleroen har sagt er et godt og billig sted å spise for pilegrimer. Hva som foregikk etter dette kan Fernando av en eller annen grunn overhodet ikke huske; han vet at de tilbrakte bortimot tre timer med måltidet, og at det var en livlig kveld impregnert av god vin. Men han husker underlig nok så å si ingenting; han tror det kom av at han opplevde nærværet til den kvinnelige vandreren som noe overveldende, nesten ubehagelig sterkt. Det gjorde at han han var ute av stand til å se skikkelig på henne, han unngikk hele tiden blikket hennes, tror han  senere; jeg tror ikke jeg så på henne en eneste gang denne kvelden. Etter måltidet reiste han seg brått opp, sa kort farvel, og gikk alene ut av restauranten. Ute av syne for de andre nærmest løp han gjennom de stille gatene tilbake til alberget for å prøve å unnslippe den altfor intense følelsen som kom over han i nærheten av den unge kvinnen.

Under måltidet hadde de presentert seg for hverandre, den gode Thomas fra Frankfurt er  41 år gammel, den blåøyde Ann fra Brussel har oppnådd å bli 31 år gammel, og den livlige og smilende og språkdyktige Beatrice fra et eller annet sted i Østerrike er 34 friske år. Og Fernando da, hva skal han si og til hvem skal han si dette som han atlså ikkekan si. Med sine 59 år, hva er han da? Han føler seg som et femte hjul påvogna selv om de bare er fire rundt bordet, som en slags antikk skikkelse, en grånende bestefarvandrer i dette friske ungdommelige selskapet. Her gjelder det å kjenne sin plass og sin skjebne; dette tenker han fordi det er ingen plass her å si det høyt og tanker de kommer og går mer eller mindre på sin plass.

Til tross for slike tanker, mens han ordner tingene sine for neste dags vandring og kommer seg til sengs i god tid før de tre andre presumptivt mer enn lett vinberusete vandrerne greier å ta seg tilbake til gjennom de kronglete gatene ned til alberget føler han seg underlig nok både rolig og tilfreds. Følelsen av å være alene, av en slags fortapthet eller bortkommenhet blant mennesker som har hengt i han siden starten i Sevilla og enda lenger tilbake, den er borte . Han aner ikke hvorfor eller hva som har skjedd eller om noe har skjedd i det hele tatt. Men han føler seg ivaretatt, sett etter, som om han er sammen med mennesker. Alder eller ikke alder, jeg er tilfreds med tingenes tilstand; dette er hans siste og svært harmoniske tanke før han sovner og derfor ikke hører at de tre unge pilegrimene tramper inn i alberget.

Neste morgen holder Fernando seg uvanlig lenge i sengen til han å være; han erkjenner for seg selv grunnen som ganske enkelt er at han om mulig vil unngå for mye kontakt med de andre og særlig den ene av dem. Ikke for det at noe er galt, tvert imot, den gylne og harmoniske fornemmelsen han kjente i går er enda sterkere idag, han kjenner seg nesten oppstemt og full av en slags forventning om gode dager. Når han manner seg opp og endelig rusler ut på det store frokostrommet har de to kvinnene allerede lagt avgårde, bare Thomas  er fortsatt tilbake, han sitter med kaffekoppen og venter på Fernando fordi han ønsker at de skal holde hverandre med selskap denne lange vandringsdagen. De spiser den enkle frokosten i lag, og vandrer deretter sammen i de stille og kronglete bakgatene som leder pilegrimer gjennom Fuente, de passerer til og med forbi maleren Zurbarans barndomshjem som nå er  omgjort til et lite museum for den store kunstneren, før de kommer seg lettet ut på den åpne og lange landeveien til Zafra, som er vandringsmålet for denne dagen. Vi har allerede fortalt at vandringsdager er forbausende like og at de gjentar seg etter et fast mønster; men i virkelighen er nok dette en overdrivelse eller i allefall en forenkling som kan være nyttig når man skal fortelle en slik historie, men i sannhet er det slik bare dersom man er villig til å betrakte dagene på denne måten. Det finnes andre måter å betrakte slike vandringsdager på som har like mye for seg og som kan brukes dersom det lar seg passe inn i det man ønsker å berette. For Fernando skiller denne nye vandringsdagen seg underlig nok ut fra de som han har lagt bak seg den siste uken; han opplever den som nesten plagsomt mye lenger, hver kilometer de går kjennes som det dobbelte eller enda lenger, hver eneste time kjennes som to eller til og med tre timer. Det er som om dagen er en slags gummistrikk, og forsøker å strekke seg ut så langt det er mulig  å få til i løpet av en dag. For Fernando er det som om tiden har stivnet, den går langsommere enn vanlig, selv om han ikke mangler ting å tenke på og avlede seg med. De to mennene går i dag inn i og gjennom gjennom Ekstremaduras flate vinland som ligger på slettene opp mot den store  elven Guadiana og den gamle romerske byen Emerita eller Merida som den heter i dag. Om det er sent på året og i begynnelsen av november så henger ennå fristende og ganske friske drueklaser igjen på rekkene med vinstokkene like ved pilegrimsveien. Ved hjelp av sin nykjøpte lommekniv skjærer Fernando store klaser som de fornøyde fortærer mens den vandrende Thomas forteller fra sin sørgelige livshistorie. Når man vandrer skjer dette ofte, man beretter ting fra sitt liv, det er antagelig noe som hører sammen når fremmede mennesker møter hverandre og blir gående sammen i dagevis, så også med Thomas denne dagen. Han er allerede som 41 åring uføretrygdet etter mange og tunge depresjoner og innleggelser;  han hevder at han er lykkelig med det på et vis, mens andre på vente nesten et helt liv på å gå av med pensjon har han ye av livet sitt igjen og kan strate på nytt; men det er ikke enkelt. Pilegrimsvandringen er noe han har lagt ut på nettopp for å se om han kan finne en ny begynnelse i livet sitt. Fernando lar seg ikke helt overbevise om at Thomas er spesielt lykkelig med å være uføretrygdet, men sier det ikke. Thomas har en spansk mor og allerede for 9 år siden bstemte han og konen seg for å flytte ned til Spania og bosette seg i en andalusisk turistlandsby, for en tid tilbake opplevde han at konen forlot han fordi hun hadde funnet et ny mann; senere har hun skiftet denne første nye ut med ‘tre-fire nye; de har tre barn sammen og bor på samme sted fortsatt. Han suger i seg og gumler på de søte blå vindruene som henger over skulderen mens han går, og beretter om sitt innfløkte forhold til kjærlighet, som er det hans liv handler om og som han hele livet samtidig har fryktet og forsøkt å unngå, og kanskje mest av alt forteller han om sitt umettelige behov for kvinner. Det er ikke sikkert at dette ordet er riktig, ‘umettelig’, men jeg lar det stå med denne lille advarselen. Slik det fremstår for Fernando der de går i solsteiken langs vinmarkene kan det virke som om det eneste Thomas tenker på er kvinner og det å komme i kontakt med kvinner, alle de kvinnene som han måtte møte eller se.  Han trekkes til og mot kvinner som om hans indre er en altfor sterk magnet som han ikke har evne eller vilje til å stå imot, den driver han mot kvinner, den styrer tankene og følelsene og øynene og ørene og hendene hans mot kvinner. Hans verden består grunnleggende sett av et grunnstoff, den er satt sammen av kvinner. Det finnes ingen selektivitet hos han, han kan egentlig ikke si nei til noen kvinne, han tiltrekkes like sterkt eller like svakt til alle kvinner uten unntak. En venn har engang kommentert om dette, og Thomas synes det har noe for seg, at det han begjærer og lengter etter egentlig ikke er en eller annen bestemt kvinne i seg selv men et harem av kvinner som kan stå til disposisjon for han. Med et selvironisk smil i det triste ansiktet og i de enda tristere og nesten døde øynene sier han at dersom det var mulig ville han helst ha hatt alle de 3,4 milliarder kvinner som finnes på jordkloden for seg selv. Et globalt harem.

De ser ingenting til de to kvinnelige pilegrimene denne dagen; jo en liten stund kan de faktisk skue på veien langt der foran, men de er flere kilometer unna og de når dem aldri igjen, og det er like bra tenker Fernando. Han går nærmest og tygger på et dikt skrevet av Pessoa og som nå har dukket opp i hodet hans igjen, han lærte det utenat mens han for lang tid siden tilbrakte ti studiedager i Lisboa med å lære den portugisiske dikteren og vennen til faren bedre å kjenne:

” Love is a company,  I no longer know how to walk the roads alone, For I’m no longer able to walk alone. A visible thought makes me walk faster/And see less, and at the same time enjoy all I see. Even her abscence is something that’s with me. And I like her so much I don’t know how to desire her. If I don’t see her, I imagine her and am strong like the tall trees. But if i see her I tremble, I don’t know what’s happened to what I feel in her abscence. The whole of me is like a force that abandons me. All reality looks at me like a sunflower with her face in the middle.”

Fernando resiterer diktet flere ganger mens han går. Thomas blir begeistret for diktet, og sier han gjerne vil forsøke å lære det utenat, han har aldri i sitt liv lært et dikt utenat. Dermed går de to halvlykkelige pilegrimene bortetter den støvete landeveien i den stekende høstsolen mens de i kor resiterer det enkle diktet av en av de mest ensomme og kjærlighetshungrige poetiske sjelene som har vandret på denne jord. Uten at han sier dette, kjenner Fernando at det å resitere dette diktet om og om er som et lite rituale som han bruker for å holde fast på en tanke som har slått ned i han samtidig med at diktet dukket frem og som får hjertet hans til å banke kraftigere og fortere; han tenker hele tiden på den altfor unge kvinnen som går der foran på pilegrimsveien og som han vil møte igjen senere denne ettermiddagen.

Utpå ettermiddagen når de fram til utkanten av Zafra, med en flere kilometers vandring gjennom et nedsarvet jernbaneområde. Nesten inne i byen stopper de på det som åpenbart er en slags yrkeskafe for jernbanefolkene, og nyter noen vinglass og kaffe og salchichones eller den lange dagen på veien. De er glade og lettet over at vandringen snart er over. En halvtime senere er de innkvartert i samme rom på et vakkert klosterlignende alberge i den gamle arabisk pregete byen Zafra. Og i naborommet har to andre pilegrimer forlengst slått seg til.

Når en dags vandring går mot slutten føler Fernando det som en stor lettelse. Han har det med å bli oppstemt og spøkefull, ja endog tøysete om han går sammen med andre de siste kilometrene før han når frem til alberget. Mange pilegrimer har det på samme vis. Man kjenner seg nesten i feststemmning når gåingen er slutt, en ettermiddag uten at man trenger å gå kjennes som en fest både for kropp og sjel. Kanskje er det kontrasten mellom slitet under gåingen og det bråe fraværet når en er fremme i alberget som gir denne virkningen. Den tyngende ryggsekken løftes av skuldrene, plasseres på en stol ved siden av  sengen, alle tingene pakkes ut, sovepose og laken legges på sengen, sandaler estatter tunge klamme vandringsko, en lemster kropp slipper gåtvangen, den kan nøye seg med noen få og  frivillige lette bevegelser fram til neste dag.

Det er iferd med å bli kjøligere i luften denne tidlige novemberdagen i Zafra. Urolige skyer beveger seg raskt inn fra nordvest og fyller himmelrommet med en tykk mørk grå masse. Fernando og Thomas har forlatt alberget etter å ha avtalt å møte de to kvinnelige medpilegrimene i en restaurant senere om kvelden på Plaza’en. De spaserer nå lette til bens og befridd fra sine tunge ryggsekker, pratende og fotograferende gatelangs i tykke ytterjakker, av og til kommer et lite regnskyll som ikke noen ordentlig våt. Gatene er fulle av folk som jager inn og ut av butikker på jakt etter bytte som en slags dresserte rovdyr. Å løpe rundt omkring i et virvar av butikker er blitt mange menneskers hovedbeskjeftigelse i den moderne byverdenen; det er lett å tenke at dette ikke er særlig høyverdig eller meningsgivende, men så kan en spørre med et lite skuldertrekk. Hva mer fornuftige ting kunne denne menneskemengden gjøre ut av seg og livet sitt på denne overfylte og ufredelige kloden? Når det kommer til stykket er kanskje butikkløpingen en fornuftig aktivitet selv om det ikke ser slik ut ved første øyekast. Folk vet hele tiden hva de skal foreta seg og hvor de skal gjøre av seg, og samfunnet holder folk faste i et forutsigbart mønster som alle eller mange har nytte og fordeler av. I den travle gågaten som går nedover mot kirken fra hovedplassen med de flotte buegangene går de to pilegrimene forbi en gatemusikant utkledd som middelalderpilegrim mens han spiller på en fløyte. Idet Fernando passerer han, kaster mannen som vi ennå ikke kjenner navnet på et raskt blikk på Fernando hvoretter han et lite øyeblikk tar hånden vekk fra fløyten for å peke, gesten er nesten bydende synes Fernando, ned i pilegrimshatten foran seg der han vil ha pengene lagt. Fernando stopper nesten opp rett foran fyren, men ombestemmer seg og videre, han kjenner at han er irritert, hva tror denne fyren? At han kan bestemme når man har lyst til å gi gatemusikanter og tiggere penger? Irritasjonen vil ikke slippe taket. Han går videre oppover gaten og kjenner at han fremdeles tenker på den frekke gesten som musikanten hadde gjort mot hatten. Ute av gaten bestemmer Fernando seg for å gå snu for å gå tilbake for å ta en prat  med fyren. Finne ut hvem han er om han er noe, hva han driver på med.

Fernando stopper foran fløytespilleren for å prate med mannen som er tysk og heter Kuno. Fernando sier han ikke liker å bli oppfordret om å legge penger i hatten, men at han allikevel vil gi noen mynter. Kuno begynner med en gang å forklare bekledningen sin som han hevder er et autentisk pilegrimskostyme laget i Tyskland av de samme stoffene man brukte i middelalderen. Kuno går øyensynlig fullstendig opp i sin tilværelse som pilegrim, han har vandret rundt på pilegrimsveiene i Spania og Portugal i 4 år, forteller han; en tid gikk han sammen med en hund som døde for noen måneder siden, etter å ha blitt påkjørt av en lastebil. Eller en buss, jeg er ikke lenger sikker på hva han fortalte til Fernando. Hunden er begravet et sted ved pilegrimsveien. Kuno vandrer uten penger, han sover som regel under åpen himmel eller håper at noen vil barmhjertige seg over han og skaffe han husrom og mat. Det er akkurat det Fernando gjør; han inviterer Kuno med til alberget der Kuno allerede har vært innom for å få en dusj og blitt nektet, Fernando vil betale de 8 euroene det koster og et måltid senere på kvelden. Kuno pakker sakene sine og blir med opp til herberget og flytter inn i en av de ledige sengen på rommet til Thomas og Fernando. Fernando angrer seg nesten i det han merker at rommet plutselig føles overfyllt, men tar seg i det fordi han mest av allt ønsker å være imøtekommende og vennlig overfor folk.

De tre går pratende om løst og fast gjennom de trange gatene. Kuno viser seg å være et utpreget pratesalig tilfelle kanskje er det riktigere å si at den plutselige overgangen til selskap med andre gjør han i overkant pratsom og filosoferende om yin og yan og positivitet og optimisme og lignende temaer, pilegrimer bruker åfå noe som kan minne om en ruseffekt, de bli høye når de møtes etter daglange vandringer i taushet og uten kontakt med andre, om ettermiddagen og kvelden kan albergene summe av overstadig sosialitet og pratsomhet. Nå er det Fernando som spør og graver slik at det nesten er påtrengende, han forsøker å få vite detaljer om Kunos pilegrimsliv mens de går nedover mot sentralplassen hvor de skal møte Ann og Beatrice for et måltid. De dukker opp i restauranten en god halvtime senere enn avtalt, og de to damene er synlig irriterte selv om Fernando unnskylder seg så godt han kan.

Alle ting beveger seg slik de er innrettet for å bevege seg, så også med Fernando og hans underlige forhold til den unge pilegrimskvinnen Beatrice. Fernando hadde fortsatt vanskelig for å forholde seg til den voldsomme  nærværsopplevelsen han kjente i selskap med Beatrice, men nå greidde han i det minste å snakke med og til henne på en tilsynelatende normal måte, og av til kunne han endog se på henne og møte blikket hennes. Men det er verdt å merke at alt dette bare var tilsynelatende, noe han måtte tilkjempe seg. Inne i seg var han ute å kjøre. Han merket at hun også fulgte han med blikket litt annerledes enn det som er vanlig mellom folk, uten at han forsto hva dette betød eller om det skyldtes noe ved han eller henne. Men han kunne merke at hun ikke oppførte seg som andre overfor han. Blikket hennes fulgte han tettere enn det som er normalt, og hang lengre ved han. På samme  måte som tidligere hadde Fernando  vanskelig for å huske det som gikk fore seg og som ble snakket om i slike samvær, antagelig mest fordi den følelsen han kjente overfor Beatrice ble for intens og skygget for alt det andre som foregikk. Han merket at hun irriterte seg over at han mest snakket med Kuno, og at hun av en eller annen grunn syntes å mislike Kuno sterkt. Den natten hadde Fernando nok en merkelig drømmeaktig opplevelse; det føltes som han ble invadert og gjennomsyret av noe som kom fra Beatrice, kanskje av henne selv. Til å begynne med nøt han det som hendte og overga seg fullstendig, så våknet han som vanlig i 4 tiden om natten. Etterpå kjente det ubehagelig ut, som om noe var galt.

Neste morgen valgte han nok en gang å være sen. De andre hadde forlengst gått avgårde i det han ruslet ut i morgenluften og det varme solskinnet og tok fatt på veien til (-). Han nådde igjen Kuno på en bar i første landsby, der de drakk øl og kaffe og pratet om Kunos liv som omvandrende pilegrim, noe som opptok Fernando. Om ettermiddagen møtte han igjen Beatrice som hadde satt seg ned i solskinnet. De gikk alle sammen inn i landsbyen og fant et privat hus som innkvarterte pilegrimer. Om kvelden spiste de middag sammen. Fernando hadde etterhvert kommet til en slags grense i seg selv, han halvveis bestemte seg for å forsøke å finne en måte å komme seg ut av den blindgatefølelsen han hadde overfor Beatrice. Han kunne nå merke hennes interesse for han men som hun hele tiden forsøkte å dekke over. Han sa forsiktig til henne og uten å nevne hva det gjaldt at han syntes at hun gjorde seg til og opptrådte uærlig. Først skjønte hun ikke hva han mente, eller hva han snakket om. Så gikk det plutselig opp for henne at han mente å provosere henne, eller noe lignende, og hun brast ut i gråt ved bordet. Ann forsøkte å trøste henne og roe henne ned da hun ville gå tilbake til alberget, slik at hun ble sittende.

Mot slutten av måltidet spurte Fernando henne om de kunne gå en liten runde i byen etterpå, han ville gjerne snakke med henne noen minutter alene. Hun sa ja til dette. De to desperate sjelene, for det er en slags desperasjon i begge to, de forlater deretter restauranten uten å si noe til de andre hvor de har tenkt seg, det vet det heller ikke selv. De spaserer gjennom Villafranchia de los Barros denne kjølige mørke kvelden. Fernando kjenner at han er urolig, han vet hva han skal, men hva er det egentlig han holder på med? Det er blitt sent, landsbyen er stille. De vet ikke hvor de skal gå, rusler på måfå en stund. På plassen utenfor kirken stopper de opp. Det er nå eller aldri, tenker Fernando, uten at han vet hva han mener med dette uttrykket, om det er på sin plass akkurat her. Når man tar slike sprang ut i intet, for det er det Fernando føler at han er like ved å gjøre, da vet man aldri hva som kommer til å skje i neste øyeblikk. I slike øyeblikk er også det å leve en risikosport, man kjenner a tman lever, tankene farer gjennom hodet på Fernando med en utrolig hastighet. Tanker har noen ganger lysets hastighet, og da er tiden plutselig inne, uten å kunne vente lenger og han greier ikke holde noe som helst tilbake lenger, da stuper han ut i det tomme rommet og begynner å fortelle det han har på hjertet til Beatrice som står der like ved han i lysskinnet fra lyskasterne ved kirken, han forteller om hele det virvaret av voldsomme følelser og drømmer og lengsler han har kjent siden de møttes i Fuente. Det er et voldsomt øyeblik, et lynnedslag, etn hundreårsbølge av følelser, så fyllt av et menneskes opplevelseskraft at Beatrice står der i lysskinnet helt lamslått. Øynene hennes er vidåpne, munnen er åpen, hun ser ut som om hun har sett noe hun aldri har sett før, som om noen har trukket et slør fra virkeligheten. Spørsmålene farer gjennom hodet hennes; hva er dette?, hva er det som foregår?, hva vil denne intense mannen henne? Hun er helt uforberedt på det han sier eller måten han sier det på; eller kan det også være noe annet som skjuler seg i reaksjonen hennes? Fernando aner ikke hva det kan være, han vet at han har sagt det han måtte si, resten får komme med det som skal komme nå. Han greier ikke helt å skjønne hva som ligger i hennes reaksjonsmåte; først står hun der, helt stille, ikke et eneste ord kommer ut av den åpne munnen hennes, deretter løfter hun langsomt begge hendene opp foran seg, helt opp til ansiktet, et lite øyeblikk holder hun dem foran øyene sine som for å skjule dem, som i forsvar mot han og det han forteller henne;  så svarer hun, først mumler hun bare, men så kommer setningene og de thn sier ligner mest et utbrudd mer enn noe hun tenker gjennom: Dette er bare for mye for meg, jeg greier det ikke, jeg vil ikke ha det, hva skal jeg gjøre med det du sier? “I cant take it on”, det er de ordene hun faktisk bruker som hun senere alltid nevner når de snakker om hva som skjedde denne merkelige kvelden. Fernando kjenner at reaksjonen hennes treffer han som et tungt neveslag et eller annet følsomt sted i kroppen, i magen eller i nærheten av den; den ubehagelige følelsen gjør at han bråvåkner fra en eller annen sløvhet han har latt seg selv komme i de siste dagene, en tilstand av private fantasiforestillinger og følelser som han har latt seg senke ned i de siste dagene ramler sammen, de blir til støv og ingenting, han er brått tilbake i den vanlige nøkterne virkeligheten som vi alle heldigvis befinner oss i og som har vært der hele tiden men som han som følge av sin uhelbredelige svakhet bare har latt seg falle ut av. Han merker en skamfølelse som griper tak i han, den festner seg like over øynene, det er skam over egen svakhet, og den uhemmete iveren han har vist etter å fortelle henne om alt hva han føler, kunne han ikke bare ha vært tålmodig, bevart selvkontrollen, holdt kjeft litt lenger, det haddde sikkert roet seg av seg selv, gått over, slike følelsesmessige ting går jo som regel over bare en har vett til å holde seg rolig, han er forlegen over sin egen selvopptatte påtrengenhet. Og han føler seg avvist, selv om han overhodet ikke er sikker på om det er avvisning Beatrice ga uttrykk for. Hun hadde holdt hendene sine opp som en som for å verge seg, som et forsvar. Men han føler seg egentlig ikke avvist, reaksjonen hennes er ikke det samme som en avvisning, det forstår han på et vis, uten å forstå hvordan han forstår det. Vi skjønner antagelig ting på mange ulike måter, mange ting forstår vi uten ord og uten å kunne forklare det for oss selv eller andre.

Hun har følt et behov for å forsvare eller beskytte seg mot hans påtrengende følelser. I dette forstår Fernando henne godt. Hva har hun med hans ville følelser å gjøre, kunne han ikke ha latt henne være i fred, i allefall en stund til for å se om det han gikk og kjente på roet seg? Han kjenner seg samtidig på et vis lettet over at det han hadde sagt og gjort, at det er over nå, nå kan han fortsette å gå som ingenting, ikke plage seg selv eller henne lenger, være tilstede i virkeligheten og slippe å være innestengt i sine egne intense følelser. Han ser ikke på henne, sier bare; kom så går vi tilbake til huset og de andre. De snakker ikke mer med hverandre den kvelden, ingen av dem sier et eneste ord mens de rusler gjennom de øde gatene og heller ikke når de går inn  til de andre. I huset går han til sitt, hun til sitt. Han prater med Kuno og Thomas før de går til sengs, og fra soverommet ved siden av med de tynne veggene kan de tydelig høre latter og prat fra Ann og Beatrice.

Denne nøkkelscenen i det som skjedde mellom de to har Beatrice over en måned siden kommentert i et brev hun skrev til Fernando, på engelsk:

 

“Dear Fernando; I have been writing imaginary notes, letters, and diaries and thinking things through already since weeks. But never did I sit down to write things down. Now I am starting to do so…

It so unbelievable what happened. And I remember so well the feeling I had when you started to approach me, explain yourself in the bar in this – was it Villafranca something – the first village after Zafra. But actually it all began in Fuente de Cantos when you were sitting there so arrogantly on the couch, sipping your wine, legs crossed, susting me out (don’t know if this is the right word, but it feels so). It was such a pleasant evening and I was so much longing for company – I had told you that the past 5 days I was walking alone before I met Anna the day before in Monasterio, then one day later Thomas and you came running one more distance because Thomas wanted to see Anna. And it was a present – this evening was. I was fed up of being alone, yes, decided that I would not continue, then became patient again, and there they were, first Anna, a nice vulnerable but still so strong girl, and I saw myself in her, but a younger Beatrice that was. Then you – a bit full of yourself, listening, asking, questioning, putting me to the test; and I loved it and still do. I thought and told Anna – I want a man like Fernando. Never did I think we would become that close. Amazing what can happen! “

Slik var altså Beatrices versjon av møtet mellom dem; og da er det som skjer videre mer enn forståelig, eller er det virkelig det ?

Neste dag går Fernando tidlig ned på kjøkkenet i og til frokosten; husmoren er allerede i gang, hun er blid og lun og vimser rundt i en løs blomstrete morgenkåpe, han er nede ved bordet god tid før de andre. Hun serverer han en stor kopp cafe con leche, de prater forbausende lett sammen mens hun lager til frokosten. Imens kommer de andre pilegrimene ned og setter seg ved bordet, en etter en. Beatrice kommer til slutt. Etter frokosten går de alle sammen ut av landsbyen gjennom kronglete smågater; han blir gående sammen med Beatrice bakerst og får fortalt henne at han angrer seg over gårsdagens påtrengende bekjennelse; jeg skulle aldri ha belemret deg på en så invaderende måte med mine følelser. Jeg ville egentlig bare gi uttrykk for hvor sterkt jeg har følt nærværet ditt de siste dagene, siden vi møttes i Fuente. Hva det betyr, det vet jeg egentlig ikke. Han unnskylder seg, over at han hadde vært så selvopptatt og påtrengende, og Beatrice svarer at det var helt i orden, hun ser nærmest ut til å være forvirret  over Fernandos tilbaketog eller hva det er han driver med.

Så går de spredt videre over slettelandet i retning av Torremejia og fjellene som stiger opp mot horisonten i nord og vest. Det er en klar kjølig soldag, den sterke vinden over slettelandet gjør  luften nesten iskald, enda henger noen halvtørkete Almendralejodruer på vinstokkene langs pilegrimsveien og frister vandrere, de er fortsatt så rike og søte at det blir lettere å gå denne dagen. Kuno forsvinner etter en stund, han går sakte i dag, og Fernando får se han bare neste dag et par ganger, senere ser han aldri Kuno igjen. Han tror det skyldtes at Beatrice og kanskje Ann også har behandlet han på en tydelig avmålt måte, og at han har blitt såret over dette uten at han viste det eller sa noe om det. Han sa ved en anledning ting som tydet på at han mislikte Beatrices tone overfor han. Thomas og Fernando går sammen de lange flate kilometrene fram til alberget i Torremejia. Det er minst et alberge til i landsbyen, det er et for mye til at en kan være sikker på hvor folk legger seg inn, noe som er et problem for Fernando. Av en eller annen grunn vil han helst at de andre skal ta inn samme sted som han og Thomas. Kanskje er det bare fordi jeg vil ha selskap, tenker han i et halvhjertet forsøk på å tnke noe annet enn det han vet er tilfelle. Derfor går han i møte med dem nøklene til alberget, slik han er sikker på at de legger seg inn på samme sted som han og Thomas. Hvorfor det er viktig for han, kan han ikke helt forklare for seg selv lenger. Han møtter dem bare noen hundre meter overfor alberget, han forsøker å vikre uberørt og naturlig, kaster bare nøklene til Ann mens han unngår å se seg for mye om; – Her er nøklene, ta imot, alberget ligger like borte i gaten her, dere ser skiltet når dere kommer ned til hjørnet der borte; vi stikker på en bar lenger nede i sentrum for å få oss en kaffekopp og litt væske, og en eller to vin eller cerveza; man tørker ut både utenpå og i det indre når man går slik i stekende sol og vind hele dagen. Beatrice ser litt undrende på Fernando og rekker han vannflasken hun holder i hånden; -her, du ser ut som du trenger noe å drikke med en gang. Fernando tar imot flasken og er såre tilfreds med at Ann tar imot nøklene, han vet nå hvor de to kommer til å slå seg til, det er det viktigste akkurat nå; så går de to slitne peregrinaene glade nedover den solvarme støvete gaten for å finne frem til alberget.

Etter et par timer på baren løspratende med Thomas mens han har tankene sine helt andre steder går de tilbake til alberget der de andre har slått seg til og ro. Beatrice, eller Bice som Fernando ofte kaller henne nå, sitter på sengen borte ved vinduene mot gaten og steller med de slitne bena sine. Han ligger en stund og ser på henne mellom fingrene i den ene hånden mens hun med langsomme håndbevegelser masserer og smører inn hudkrem på føttene og bena, han har ikke lyst til at hun skal se at han kikker på henne. Han ser at bena og lårene hennes er myke og hvite  og merker at de er deilige, hun legger seg ned i sengen med et sjal trukket over seg. Han tar til seg det motet som må til for å få til vendepunkter i livet, for å overvinne motstanden mot seg selv, så går han lydløst bort til sengen henne gjennom rommet med alle de tomme køyene. Han setter seg forsiktig ned ved siden av henne på sengkanten. Hun tar med  en gang hånden hans uten å si et ord, griper og klemmer den, stryker og kjenner på den. Han blir fullstendig oppslukt av de enkle kjærtegnene hennes, kjenner lengselen etter henne mens han følger hver eneste av bevegelsene og berøringene.

- Legg deg ned her ved siden av meg, hvisker hun etter en stund. Ordene hennes går direkte i blodet hans, hvis det er slik at ord uten videre kan omgjøres til fysiologi så er det det som skjer, han kjenner at han blir het i hele kroppen og ut i hender og føtter, at hjertet begynner å dunke voldsomt og hardt i brystet. Han tenker seg nesten fortvilet om, for han ser Ann og Thomas og den nye franske pilegrimen fra en eller annen fransk koloniøy ligger halvsovende i sengene sine bortover i det halvmørke rommet. Selvsagt, de hører og ser alt. Folk er aldri blinde eller døve når de ligger slik og hviler etter en vandringsdag.

- Nei, det kan vi ikke, vi kan ikke, jeg tør ikke, vi må ta hensyn til andre her inne. Han er også såpass pilegrimsinstillt at han nøler med å innlate seg på slike lettsindigheter. Bice hvisker tilbake i øret hans; – det er i orden, alt er i orden, det gjør ingenting, svarer hun og ser med et hvitt strålende smil inn i øynene hans. Han kjenner styrken og ømheten i blikket hennes treffe et eller annet altfor mottakelig punkt dypt der inne i seg, det treffer en dør til et ukjent rom som deretter åpner seg langsomt opp, knirkende av manglende bruk. Herregud, verden er der ute, verden er her inne, alt henger sammen, er det samme, tenker han og kjenner tydelig at han er fullstendig grepet av noe som forandrer hele hans måte å være tilstede på. Det er som om en floke der inne i følelseslivet løses opp på et blunk, uten at han behøver å anstrenge seg for å løse opp trådene. Noe som velter om på hele hans væremåte, innstilling til seg selv og omverdenen. Han merker på samme tid en slags befrielse og en slags besettelse, det sitrer og gløder i kroppen hans. Han sitter en stund ved siden av henne mens hun kjæler og stryker og eier hånden hans, fingrene, huden. Hånden hans brenner, hånden hennes brenner; det er ild i hele han; da forstår han det, det er helt klart for han, klart som vinen i glasset, klart som en fullmånenatt uten en eneste sky på den skinnende stjernespekkete himmelen; det er klart for han at dette er et av hans livs øyeblikk. Dette er et formidabelt øyeblikk i hans liv. Livet er satt sammen av slike øyeblikk. Livet er bare øyeblikk, øyeblikk av liv, ellers er det ingenting. Tomhet, taushet, fravær, alt det som bare er midler for noe annet viktig, overflødighetene, tiden som går, timeglasset som tømmes, minner som svinner hen. Alt dette som blir til ingenting, som bare løser seg opp etter å ha fylt og stjålet det som skulle være livet. Han innser at dette øyeblikket er en gedigen gave som han blir skjenket, som han må åpne seg for, ta i mot, vi må ta i mot det vi blir skjenket, tenker han, han innser uten den minste skygge av tvil eller usikkerhet at i dette ene øyeblikket kommer det noe nytt inn i livet hans. Overfor et eller annet som er større enn han selv faller han i kne i noe som ligner bønn, han merker at øynene blir våte av milde tårer, at tårene renner nedover kinnene og halsen som en slags eksistensielle kjærtegn, han merker at han er uendelig takknemlig for at han befinner seg akkurat her i dette pilegrimsrommet og kan oppleve dette ene sinnsvake øyeblikket med denne villt fremmede kvinnen med magiske evne til å nå inn til han, med alt hun er, med ord og lyder, blikk, berøring, alene med sitt nærvær kan hun ramme hans stengte dører og åpne opp inn til hans innerste. Han klemmer hjelpeløst hånden hennes en gang til som for å få bekreftet at han er tilstede i virkeligheten, at det er her han er, at det som skjer er virkelig, han stryker henne forfjamset og klosset over kinnet. Han bøyer seg ned over henne, han kjenner at det er det han må gjøre, han kysser henne lett på hennes tørste munn mens kroppen hans og tankene hans grådig trekker henne til seg, besitter henne, suger henne mot seg uten at noen kan se eller forstå at det er det han gjør. Alt dette skjer i dem begge to, mellom dem, uten at det hender noe. Hun merker det, ja hun kjenner på hele seg hva han gjør med henne der inne i sin sjel og kropp. Det er nok, det er for mye. Det er nødvendig, det er for tidlig. Han reiser seg og går for å legge seg i køyen sin borte ved døren. Han sovner umiddelbart, lar seg senke ned i en dyp hemmelig drømmesøvn dit ingen levende sjeler noensinne ville finne på å følge han.

Hverken søvn eller drømmer har vanligvis potensiale til å løse noen av denne verdens problemer. Gamle Josef i Egypt fikset endel krevende utfordringer ved sin tolking av faraoens drømmer, men det går ikke an lenger i våre dager. Det er vel derfor at mange forfattere griper tilbake til slike gamle historier og myter når de skriver, Josef og Kain og Abel og endog Jesus. Drømmer og søvn har nok enda sin funksjon, men det er på andre områder; de løser i seg selv ingen av livets problemer. Når man er på bena igjen, er man akkurat på det samme punktet som man var da man forlot den normale våkne tilstanden og virkeligheten. Alt er som før. Godt er det. Slik er det også for Fernando og de andre pilegrimene når de en etter en summer seg utover mens solen går ned og erstattes av en kjølig ettermiddag og trøttheten etter den lange dagsvandringen begynner å gi seg litt i kropp og lemmer. Senere på kvelden møtes de kortvarige beboerne av albuerget i Torremejia for å spise og drikke i baren i det ene lille hotellet i landsbyen. Den fransktalende pilegrimen i 50årene har forlatt familien sin for å bli pilegrim, han har flydd over havet fra et eller annen tropisk øyparadis og er fotograf av profesjon. Han er en vakker slank mann, brun etter mange vandringsdager i solen, han har det med å unnvike blikkkontakt mens han snakker og har noe merkelig rastløst over seg. Hans uvilje mot å utøve sitt yrke mens han ferierer medfører at han overhodet ikke fotograferer mens han vandrer denne veien, han har nok med å betrakte ting og folk uten å skulle forevige dem eller vise det han ser frem for andre senere. – Dersom jeg skulle fotografere mens jeg vandrer så ville det ødelegge noe av min tilstedeværelse på caminoen, mumler han på sin sky og bortvendte måte mens han spiser tunfisksalaten med bittesmå munnfull, et av gangen. Det er en stakkato rytme i den måten han fortærer salaten på.

Etter det nødtørftige måltidet slår pilegrimene seg en stund løs sammen med noen danselystne innfødte og noen runder med vin og cerveza før de rusler tilbake til alberget gjennom de støvete gaten. Alle bortsett fra Fernando. Han er havnet inn i en annen slags ontologi enn de andre og ser ingen rimelig grunn til å avslutte fornøyelsene selv om kvelden i og for seg er i ferd med å bli til natt. Han blir sittende igjen for seg selv, han ønsker en stund for seg selv til ettertanke, sier han brydd til de andre. Denne kvelden har han faktisk tidvis greidd å se på, endog snakke litt med Beatrice, det var nesten så det falt helt naturlig. Men det hadde vært anstrengende, han kjente en trang til å puste ut etter at de var gått tilbake til alberget. Han bestiller grådig en helflaske hvitvin fra Ribeirodistriktet lenger nord på caminoen, som han inntar og nyter i ensomhet og uten å si et eneste ord til noen som helst, han har mer enn nok med de ville tankene sine som surrer omkring inne i hodet som en bisverm som ikke finner tilbake til kuben sin. Fernando er lett beruset når han til sist summer seg og rusler tilbake til herberget det er lenge etter midnatt. Det er altfor sent for pilegrimer som  følger reglene som gjelder for dette livet. Men det gir han faen i denne kvelden, som andre kvelder før og senere. Vel inne i den mørklagte sovesalen oppdager han at Thomas har lagt seg til å sove uten sovepose, i teskjorte og tynne bukser. Det er lett å se at han allerede fryser der han ligger og klamrer seg til seg selv. Fernando lister seg bort til køyen hans, bøyer seg ned over ryggsekken hans og plukker soveposen ut fra sekken nesten uten en eneste lyd, åpner glidelåsen og legger den over den nedkjølte sovende pilegrimen. Thomas reagerer med et slags sukk, han slapper plutselig av og faller med en gang i dyp søvn og begynner å snorke med en høy skjærende lyd. Snorkingen varer og varer, han rister litt i Thomas, Fernando er klar over at dette betyr at noen kommer til å få trøbbel med å sove. Franskmannen i sengen ved siden av Thomas begynner med en gang å stønne og vri på seg, han hører åpenbart til det slaget av folk som ikke tåler snorking, etter en stund forlater han sengen mens han rasende mumler et eller annet på et eller annet universelt språk, med soveposen tett omkring seg subber han ut av sovesalen for å legge seg  i oppholdsrommet der det står en sofa. Fernando er nesten engstelig og tenker at han må forklare hendelsen til den rasende fyren neste morgen. Så sovner han mens Thomas bekymringsløst snorker seg gjennom nattstillheten. Litt over klokken fire våkner Fernando som vanlig, han står opp for å ta en dusj og ordne seg. Deretter legger han seg ned i soveposen igjen for et par timers meditasjon før den ordinære våkne dagen kan begynne.

Klokken er enda ikke blitt 6 da han merker at en lys tildekket skygge glir gjennom rommet og åpner døren ut mot gangen med et lite knepp. Han forstår med en gang hvem det er; Bice lukker stille døren bak seg og forsvinner. Etter noen minutter kommer hun tilbake, stopper og blir stående et lite øyeblikk ved køyen hans, han merker det, reiser seg opp og ser såvidt øynene hennes der ute i halvmørket. Med et slags merkelig signal med hodet og skuldrene får hun han til å skjønne at hun vil at han skal komme med henne ut i gangen utenfor sovesalen. Som et lam som føres til offerstedet følger Fernando henne ut av rommet med de sovende sjelene, noen av dem er kanskje allerede våkne og ser spørrende ut i mørket og mot døren mens de undrer seg over hva som foregår, hvem kan vite slike ting? Han lukker døren bak seg og snur seg som i en slags primitiv taxisbevegelse mot Bice samtidig som han kjenner at hele hans fysiologi forbereder seg på det som kommer til å skje. De blir uten en eneste lyd stående å se på hverandre, de holder hardt i hverandres hender, hun er kledd i en lang hvit bomullsskjorte med det store sjalet hengende nedover skuldrene og brystet, han i sort vinterundertøy. På dette tidspunktet er det som inntreffer videre allerede forutsigbart. Bare en brannalarm eller et jordskjelv på over 5 på Richters skala kan forhindre det som følger. De kjenner det begge to, det vet det før de har bestemt seg, det finnes bare en vei fremover, kroppene deres vet det for det er der det kommer fra, de må gjøre det, den veien må de gå, den kommer de til å gå, de må bare bestemme seg for det som de allerede vet at de kommer til å gjøre. Så bestemmer de seg, begge to samtidig, for disse tingene skjer med en slags uforklarlig samtidighet, som om levende vesener har en innebygd kode som trigges av bestemte omstendigheter og setter tingene i gang uten at de trenger å vite om hverandre. Selv om Fernando nå er klar over at dette kommer til å treffe han hardt, blir han massivt rammet midt i sitt eget indre sentrum av en slags varm bølge, hjertet dunker seg nesten ut av brystet og knærne kjennes som om de blir fyllt til randen av en flytende masse, han er overrasket over voldsomheten i det han føler idet de omfavner hverandre og han kjenner at hennes munn møter hans i et kyss som langsomt forandrer seg fra å være utprøvende til å bli nesten grådig. Deres første kyss, på denne måten. Det er som det ikke kommer til å ta slutt, de fortsetter og blir stående i det som ligner på en evighet av et altoppslukende favntak, hendene deres finner frem til bryst og skuldre og hals og hår og alle steder dit hender søker i slike varmblodige og intime situasjoner, mens de kysser hverandre som om det ikke skal finnes noen ende på hvor lenge mennesker kan holde på med slike utenforspråklige kjærtegn; brått kommer de begge til en slags bevissthet igjen mens pusten går tungt og oppdager at de står utenfor en dør der folk ofte kommer ut og eller går inn, de ser et lite øyeblikk inn i øynene til hverandre uten at det finnes en eneste hindring for noen av dem for hva de ser, så lister de seg inn i mørket der pilegrimene enten sover eller hemmelig følger med i det hemmelige som utspiller seg uten at de kan se noe særlig av det, så går de to fylte av favntakets ettersødme til hver sin køyeseng og triste sovepose.

Et par timer senere sitter Fernando alene igjen i baren. Han har gjort unna en liten frokosttime sammen med pilegrimene fra herberget. De andre har allerede lagt avgårde mot Merida og herberget. Det ligger ute i elven noen hundre meter bortenfor den romerske broen over Guidana og har navnet ‘Det varme brødets mølle’, for pilegrimer er det alltid herberget som er dagens vandringsmål, det gir en slags trygg følelse av å komme hjem. Fernando tar det i motsetning til de andre med overdrevet ro i dag, han inntar sin andre og tredje og fjerde kaffekopp før han begynner å tenke på å komme seg ut på veien.

- Ingen grunn til å forhaste seg, tenker han med seg selv mens han studerer den unge bartenderen som lager en ny cafe con leche.  - Dagsetappen er kort. Hele veien går man med med storslagent utsyn utover slettelandskapet med vinmarkene og fjellene i det fjerne; han ser fram til vandringen og utsikten en slik soldag. Det er bare noen små 17 km’er til alberget i byen Merida,  med de vakre romerske ruinene ved Guadiana-eleven som danner grense til Portugal litt lenger sør. Selv om morgenlufta er kjølig kommer det til å bli en varm dag på slettelandet som i Torremejia allerede begynner å bli mere kupert; i det fjerne ser man fjellformasjonene som reiser seg mot horisonten oppover mot Caceres og Montebanjos.

Det er  blitt formiddag før Fernando strever med å finne veien ut av Torremejia. Veiarbeider og husbygging har gått utover de gule pilene. Han spør seg fram  bofrte hos noen bygningsarbeidere for å få vite hvor pilegrimsveien går hen. Får som vanlig er feilaktige anvisninger; men han vet jo godt at det er slik det alltid er så han bryr seg lite om det. Etter noen hundre meter med villgåing gjennom bakgater er han tilbake på den sikre pilegrimsveien, som går langs den gamle hovedveien som nå er nesten tom for biltrafikk etter at den store motorveien som kalles Ruta de la Plata har overtatt all biltrafikken. Han er i og for seg tilfreds der han går, det føles underlig å gå ved en stor og bred landevei uten trafikk. Samtidig føler han seg uroligere enn vanlig, det som har hendt de siste dagene er noe han ikke helt har orden på og som er så overveldende at det ikke bare føles godt.

- Hva faen er det egentlig en gammel mann om meg har tatt til å rote seg bort i?  - tenker han mens han rusler mellom de siste  husene ut av den støvete landsbyen mens hundene som står fast i kjettinger gjør rasende mot han. Stien er stedvis gjørmete etter regnværet som passerte i går. Sko og bukseben er full av rødbrun limaktig gjørme allerede etter de første hundre metrene. Han må flere ganger tråkke av seg gjørmelaget som fester seg under skoene som en ekstra såle. Solen blir gradvis varmere mens den klatrer høyere på himmelen. Den vide utsikten mot fjell og åser og det enorme sletteland som åpner seg er nok til å beskjeftige tankene de første kilometrene som alltid er litt omstendlig, før man kommer ordentlig i gang med gåingen. Man må gå på seg en slags indre gåstemning før man liker å gå og glemmer at det også er anstrengende. Det gjør Fernando. Etter en liten vandringstime kommer han inn i en ekstaselignende stemning og slåes på samme tid plutselig av den voldsomme utsikten over slettelandet som møter han idet han passerer siste åsen etter Torremejia, det store åpne landskapet strekker seg slakt nedover mot Merida og Guidana. Mens han går etter det grusete pilegrimstråkket i den slake langstrakte hellingen ned mot byen merker han at den ubehagelige uroen løser seg opp og  erstattes av en merkelig fredfylt og behagelig stemning. Han går langsommere og langsommere til han stopper opp, nyter stillheten og roen, ser utover den store åpne verden og føler at han er det første og eneste mennesket noensinne på denne jorden, han trenger ingen andre akkurat i dette øyeblikket, ingen har satt bena sine på dette stedet før han, han kjenner de rå luktene i nesehulene, hører de milde lydene, ser hele virkeligheten som utspiller seg og som er selve det som er virkeligheten, han tar opp i seg nærværet av den mektige jordkloden og himmelrommet og landskapets formasjoner, han føler plantenes nesten usynlige livsprosess og vekst, han merker nærværet til et dyreliv som er der overalt men som man så å si ikke kan se. Så rusler han nølende videre et kort stykke, før han stanser igjen i en lysning i skråningen under noen svære eiketær. Der blir han stående skjult og uten å lage en eneste liten lyd, helt oppslukt av en intens stemning som både er overveldende erotisk og noe annet og mer. Han skjønner uten tanker hva han må gjøre, hav som kommer til å hende, han setter ryggsekken som er dyvende våt og lukter av kroppsvetten hans opp mot trestammen. Deretter tar dette mennesket som ikke lenger oppfører seg som man forventer av vanlige fornuftige sosiale hverdagsmennesker langsomt av seg klærne sine til han står der under den store kraftige eiketrekronen, splitter naken med kroppen full av sollys. Så legger han seg ned i det tørre graset på bakken under eiketreet, og gjennomfører mens brystkassen beveger seg voldsomt og han kaster etter pusten et eldgammelt primitivt rituale på sin kropp og med seg selv. Han opplever seg å være en slags førmenneske, en cro magnon, en homo antesessor, ja som et enda mer elementært og primitivt australopithecint vesen idet han med et skrik ut i luften kjenner sæden støte ut av det hete kjønnsorganet og utover den tørre bakken under trekronen. Han blir liggende lenge mens transen går over og han sakte gjenvinner pusten og får tilbake sin normale bevissthet. En stund etterpå kler han på seg, går så andektig videre langs den eldgamle pilegrimsstien og føler det som om han har tatt del i en tidløs hemmelig seremoni; han kjenner seg befridd, lettet for byrdene og de friksjonene som svir oss gjennom huden hver eneste dag og natt i dette altfor kompliserte livet. Denne scenen som han alt etter hvorledes man ønsker å se det opplevde eller iscenesatte under korkeiken med den lysende blodrøde stammen ved pilegrimsveien ned mot Merida minnes han etterpå i sitt sinn hver eneste dag. Hvem vet hvorfor vi minnes akkurat slike ting på denne måten, uten at vi engang ønsker å minnes dem?

Noen kilometer lenger ned mot Merida ser Fernando at Kuno har satt seg til i solskinnet opp mot en steinruin like ved veien. Kuno er glad for å se han og ventet åpenbart på han, han roper et eller annet mot han som Fernando ikke oppfatter. Han stopper opp med et avmålt men vennlig smil, han har allerede bestemt seg for å gjøre samtalen kort. Han har i noen dager erfart at Kuno prate for mye, han har en uvane med å legge ut på en halvfilosofisk måte om hvor viktig det er å se lyst på tilværelsen og ha en positiv innstilling og å ta tingene som de kommer. Kuno er nærmest ustoppelig i sin positivitet til alt og alle, tenker han oppgitt. Etter en stund blir det mer enn nok, Fernando orker ikke mer av dette snakket selv om han som pilegrim er innstilt på å godta det meste som folk stiller med. Etter noen ord går han videre, mens Kunos skuffete skikkelse forblir sittende litt lenger før også  han reiser seg og følger etter Fernando på den grusete stien. Lenger framme kan Fernando skimte de små skikkelsene til Ann D. og Bice og Thomas ute i horisonten, han bestemmer seg for å gå fortere for å nå dem igjen før de kommer inn i Merida.

- Jeg kan tenke meg å gå et lite stykke sammen med Bice i dag, sier han til seg selv mens han bestemt setter opp tempoet for å innhente de tre skikkelsene som går der foran. Han når dem igjen idet de når den gamle romerske broen over Guadiana som leder inn Merida. De finner raskt herberget  ’Det varme brødets mølle’ som ligger ved elvebredden like bortenfor broen. Etter å ha ordnet tingene sine og vasket av seg dagens svette gårde ut i byen for å ta farvel med Ann D som er ferdig med vandringen for denne gang og skal vende hjem til Brussel og sykehuset der hun jobber. De spiser i en restaurant ved de romerske ruinene og tar avskjed med Ann D i det hun setter seg på bussen tilbake til Sevilla tre hundre kilometer sørover.

Solen er i ferd med å gå ned over Guadiana  når Bice og Fernando går tilbake over den vakre hvite nybroen mot byen. De er alene, for første gang, og de kjenner begge to at de er sammen om å være alene. Tidlig om morgenen våkner Fernando og ligger en stund å kjenner på atmosfæren i det mørke herberget som er overfyllt med svette spanske sykkelpilegrimer. Så kryper han slik de har avtalt om kvelden over i Bices underkøye og legger seg  inn til hennes varme kropp. Hun våkner og tar imot han; omfavnelsen deres varer helt til den siste av sykkelpilegrimene har pakket sakene sine og syklet avgårde. De er øre av intimitet og en lett forlegenhet når de endelig kommer seg ut av hverandres favntak og går i gang med pilegrimers morgenrutiner.

Tåken ligger tungt over Merida og Guadalquivir. Man ser nesten ingenting. Lysene fra gatelyktene skinner med et vemmelig gult lys mens de går noen hundre meter for å innta morgenkaffen på en liten bar oppe i gaten. Thomas går sammen med dem. Litt senere stopper de for å ta noen bilder av den ruvende akveduktruinen som romerne brukte for å frakte vann fra den oppdemte innsjøen Proserpina omtrent en mil nord for Merida. Etter nok en kaffekopp i den siste baren tar de alle tre seg en dukkert; den hustrige tåkeluften er i ferd med å lette i formiddagssolen og lysten til å la seg rense av deilig vann tar knekken på alle motforestillinger. Først kaster Thomas og Fernando seg uti, såper seg inn med sjampo og nyter renselsesprosessen. Bice kler raskt av seg og svømmer et lite stykke utover i den mørke sjøen, før hun tar mot til seg og svømmer tilbake inn mot land. Hun stiger tydelig litt forlegen opp av den gylne vannet, en enslig naken kvinnekropp foran de to mennene.

Fernando ser den hvite myke kroppen  løfte seg opp langsomt ut av vannet, nesten som i en filmsekvens. Mens han lar øynene gli over den våte glinsende kroppen tenker han og er forbauset over sine egne tanker:

- Jeg har sett mange kvinner og kvinnekropper i mitt lange liv; allikevel føles det som om denne kvinnens kropp er den første jeg har sett. Det er som om øynene mine, blikket mitt er født på nytt, jeg har aldri brukt disse øynene mine før. Før har jeg sett kvinners kropper og sammenlignet dem med alle slags skjønnhetsidealer som ingen kan nå opp mot. Jeg har sett kropper som kommer til kort, på en eller annen måte. Alltid noe som ikke er slik det av en eller annen grunn skulle være. Nå har jeg sett en kvinnekropp som er et ideal i seg selv, en perfekt kropp, den eneste kvinnekroppen, som alt annet jeg kommer til å se senere i dette livet mitt vil bli sammenlignet med. Jeg har sett den rette kvinnekroppen som øynene og hjernen min har søkt et helt liv.

De kledde stille på seg, hengte på seg ryggsekkene og vandret videre gjennom skogene mot landsbyen og herberget i Aljucen. Solen hadde trengt gjennom tåken som løste seg opp i varmen som steg opp fra landskapet. De to mennene gikk for seg resten av dagen. Bice la av sted med raske bestemte skritt og forsvant etter noen minutter i landskapet. De møttes igjen over cerveza og cafe con leche i den lille velsignete baren i Aljucen, like nedenfor albuerget.

Det var allerede mange andre pilegrimer i herberget da de ruslet ditopp. Den utflytende og snakkesalige Marina fra Nederland som nesten virket lettere psykotisk med sin usammehengdende og nærgående samtale med alle omrking seg og en fransk obsessiv modellpilegrim som bare la ut om hvor mange km’er han hadde gått siste dagen og kom til å gå i morgen; og noen andre mer stillferdige tyske pilegrimer som ikke gjorde stort ut av seg utover å vaske noen klær og lage seg noe å spise. Bice lyktes med å forhandle seg fram til at hun og Ferando til hans store lettelse og lykke kunne ha et tomannsrom for seg selv. Fernando var som alltid i et poetisk hjørne og brukte god tid på å skrive noen strofer til et vandringsdikt i gjesteboken.