Gjennom mine nedgangsår har jeg vandret endel. Jeg har kjent meg som en ekte vandrer. Har man gjort en lengre vandring, 1000 km’er eller deromkring, da lengter man intenst etter å komme tilbake til den åpne veien. Jeg ser fram til at det skal bli adgang til flere lange vandringer de kommende årene. Mens nedgangen holder fram holder jeg meg oppe ved å vandre.
Vandrer – det er forresten en av de tingene alle eller de fleste kan bli dersom de bestemmer seg for å gjøre dette ene enkle som alle kan greie. Min kjære lillesøster sitter i rullestol så hun er utelukket. Hun må gjøre andre ting enn å gå.
Gå, legge ut i verden og det ukjente på sine egne føtter. Kunsten å gå er i seg selv noe man må oppdage. Samtidig leder det å gå til andre oppdagelser. En av dem er at det er lett å tenke når man går. Mange fremstående tenkere har gjort denne oppdagelsen. Store tenkere har ofte vært store vandrere. Schopenhauer, Kierkegaard, Rousseau, Heidegger for å nevne noen av alle tenkende mennesker som gikk mye og langt. Mange poeter og forfattere oppdager også sammenhengen; de går mye når de skriver. Å skrive er en krevende bevegelse, den blir lettere når man går midt oppe i skriveprosessen. Det er enkelt å forklare sammenhengen. For å bli en ihuga vandrer må man nesten sette seg inn i vandringens betydning. Det er mye som taler mot vandring og som hindrer oss mennesker i å gå. Vi forgiftes av all ikkegåingen som vårt liv består av. Og må bruke litt innsikt som en motgift
Hva er det da som gjør at vandring er bra for sjelen og tankene? Det kommer rett og slett av at en av de viktigeste tingene dyre- og menneskekroppen er laget for er å gå. Kroppen må være i bevegelse, både muskler og skjelett er bevegelsesapparater. Når vi beveger oss påvirker bevegelsesapparatet viktige prosesser og funksjoner som geneaktivering og hormoner og stoffskifte som igjen virker tilbake resten av kroppen og sjelen. Bevegelse er altså viktig for kroppens indre og helhetlige fungering. Men kroppen må også bevege seg og gå for at hjernen og ikke minst sjelen skal fungere på menneskelig sett optimale måter. Når kroppen beveger seg på de måtene den er skapt til, da frigjøres sjelen til å bevege seg på sin egen måte, i tenkning og følelse. Sjelen lengter alltid etter at kroppen skal være i bevegelse, det den er laget for. Det er grunn til å hevde at sjelen mister sin evne til å bevege seg om den befinner seg i en kropp som aldri beveger seg. En slik sjel blir urolig og søker ytre stimulanser for å kompensere for det fraværet av genuin bevegelse den føler i seg selv. Dersom kroppen blir syk som følge av manglende bevegelse, så vil også sjelen bli syk på sine måter. Føttene og bena og hoftene utgjør halvparten eller noe sånt av kroppslengden. Til og med armene og hendene gjør en viktig støttejobb under gåing. Når så mye av kroppen er opptatt med å gå kan hodet ta en pause fra den gitte verden og løfte seg opp og ut og ta seg til med sine egne ting. Mange tenker derfor mye bedre når de går. Noen ganger tenker jeg klart bare når jeg går. Andre ganger går jeg bare for å tenke litt. Akkurat nå får det holde at jeg går. Mye annet med meg har gått i stå.
Her for litt siden slo tanken meg:
- I dag må jeg komme meg ut av huset. Jeg er i ferd med å gå i stå av stillesitting her inne. Det er første gangen på flere dager at jeg beveger meg ut i den åpne verden.
Slik er det nå for tiden. Jeg holder meg innendørs. Jeg forlater nesten aldri huset mer. Noen tror som riktig er at noe er galt med meg. Jeg feiler noe. De fleste fortsetter denne tankegangen litt lenger, de tenker da at jeg trenger tabletter eller profesjonell behandling, for det er jo det man trenger når man feiler noe. Slik er det ikke med meg. Utover dette at noe er galt er alt er i sin skjønneste orden med meg. Jeg lever et bergrenset liv inne i et hus, sittende i en stol, men jeg lar ikke et eneste sekund gå til spille. Det er dette jeg makter. Det er slik jeg vil ha det. Jeg føler at jeg feiler ingenting utover det jeg faktisk feiler. I alle fall ikke noe som er alvorlig, ingenting annet er galt med meg annet enn det jeg lider av. Jeg har stoppet opp, gjemt meg vekk, lagt av meg et liv som om det var et slangeskinn. Jeg holder meg innendørs . Jeg finner en slags trivsel i det. Sant nok, det skal jeg gjerne innrømme; av og til blir det kanskje litt i overkant. Jeg har ikke et sett et eneste menneske på fem dager, tror jeg det er. En liten uke har gått her inne i mørket mitt. Kanskje mer. Jeg gjør alt jeg kan for å unngå å treffe folk. Jeg har vanskelig for å møte øynene til folk når jeg støter på dem. Jeg lister meg ned til spannene med søppelposen når jeg er sikker på at jeg ikke kommer til å møte noen nede i veien. Jeg unngår til og med å se på meg selv i speilet. Det ville ikke ha gjort noen forskjell om jeg hadde sett meg i speilet. Jeg har oppdaget at når øynene mine ikke har sett andre mennesker på flere dager, da slutter de å se noe i speilet. Ens eget speilbilde forsvinner, det er underlig nok avhengig av at man er utsatt for andre mennesker. Det å slutte å se på seg selv i speilet har noen uheldige følger. Jeg kan aldri være sikker på hvorledes jeg tar meg ut når jeg er ute blant folk og utsatt for deres kritiske granskning.
Men i dag er jeg et lite grann mer sosial; ingen tvil om det. Jeg har kommet meg ut av huset. Rusler litt lettere til sinns bortover veien som går gjennom bygda og passerer nedenfor huset mitt i Utvik. Man blir raskt lettere til sinns når man går eller beveger seg litt eller er utendørs. Hvem vet hva som virker? Som du forstår er det en av mine ytterst sjeldne kveldsturer; slik var det ikke for en tid tilbake. I min aktive tid gikk eller løp jeg ganske ofte denne lille spaserturen eller runden min som er på nøyaktig 2,3 km. Før var den samme turen mye lengre enn den er i dag. Jeg skal forklare dere hvorfor.
En høst for noen år siden begynte jeg å bli plaget med urinsyregikt. Det er egentlig ikke mange årene siden, men det har skjedd så mye etterpå at det føles som det har gått bortimot et halvt århundre. Du vet antagelig lite om denne sykdommen. Jeg får orientere deg litt. Urinsyregikt er en lidelse som først og fremst rammer godt voksne menn og som dels er betinget av spesielle ting i kostholdet. Stort inntak av rødviner og fete oster nevnes hyppig som utløsere for sykdommen. Plagene var godt kjent før i tiden, en tid var den nesten en motelidelse blant bedrestilte herrer fra de øvre lagene i samfunnet. En gruppe som jeg tilhører på et vis, i funksjonell betydning riktignok - jeg har danset på bordene de fleste av mine levedager. Det er en lett lidelse å lide av. Den kommer og går i form av smertefulle anfall; det er en merkverdig smerte som gjør sabla vondt. Men man dør ikke av den. Og den forsvinner når anfallet går tilbake. Det er en salig stund; man har det bedre enn ellers i livet som følge av det sterke fraværet av smerte. Jeg har lurt på om filosofen Schopenhauer led av denne sykdommen, eller kjente noen som gjorde det i sin nærmeste krets. F.eks. faren. Schopenhauer mener som kjent at lykke ikke finnes som en positiv tilstand, man kan ikke oppnå lykke ved å løpe etter penger og kvinner og suksess og lignende nytelser. Det blir som å forsøke å finne regnbuen. Schopenhauer hadde nok rett i at det er slik mange oss forsøker å bli så lykkelige som det er mulig for oss, som vi kan greie. Vi prøver av all makt å få tak i det vi ønsker oss, alt vi ønsker oss, mer og mer, stadig nye ting. For det er et faktum at det vi allerede har gir oss synkende lykke, tilslutt merker vi det nesten ikke i det hele tatt. Det bare er der, som den rene selvfølgelighet, uten å gi et eneste grann lykkefølelse. Schopenhauer så alt dette, og pekte på at lykke ikke er noe positivt man kan jakte på, skaffe seg – lykke må forståes som noe negativt. Lykke er en slags fravær, fravær av smerte og lidelse og ubehag og andre uutholdelige ting i livet. Jeg har selv kunnet bekrefte Scopenhauers lykketeori til fulle på egen kropp pga. min podagra. Ingenting har gitt meg større lykke enn når smerteanfallene i de hovne leddene forlater meg. I noen gylne dager er jeg det saligste mennesket på denne jord, jeg ser lyst på alt og alle, er overbærende og vennligsinnet, lett til sinns, sover godt, tilfreds med alt og alle; før fraværet av fravær sakte begynner å tære ned min lykke igjen. Mye av lykkefølelsen er helt borte før neste anfall. Man kan nesten bli glad i en slik sykdom som gir en muligheten til å oppleve og forstå lykken litt bedre. Den litt flåsete tesen om at det er lettere å være syk enn å være frisk får en akseptabel forklaring.
I dag er lidelsen nesten glemt eller overskygges av andre og mer alvorlige sykdommer som infarkt og kreft og influensavarianter. Jeg hadde iallefall aldri bitt meg nok merke i lidelsen til å huske den. Jeg fikk de første anfallene noen uvanlige varme vårdager under et besøk i sydtyskland, i mai måned nærmere bestemt, men ante ikke hva det var. Først trodde jeg en stund at smertene i den opphovnete foten kom av et eller annet insektstikk, en tropisk myggart eller en giftig edderkopp eller noe slikt som jeg hadde fått med meg i kofferten fra utlandet og som deretter hadde gjemt seg i en gummistøvel. Jeg beskjeftiget meg mye med palmer på denne tiden og det var lett å tenke at den opphovnete foten kunne ha noe med palmer og insekter å gjøre. Men litt etter litt gikk det opp for meg at slik var det ikke. Plagene sto meg nærmere enn insektspåførte plager, jeg fornemmet at de hadde noe med meg og min livsførsel å gjøre. Jeg skjønte at plagene ikke var så forbigående, at de hadde et mer varig preg enn om de kom av et insektstikk eller bitt. Det demret etterhvert for meg at jeg hadde oppnådd min første ekte helseplage i ordets fulle betydning. Litt lesing og noen søk på nettet skaffet meg den kunnskapen som måtte til for å finne fram til diagnosen på egen hånd. Jeg hadde pådratt meg den historisk velkjente lidelsen podagra eller kaptein Voms syke eller ‘gout’ som det heter på engelsk. Eller urinsyregikt som det heter i dag. Etter kort tid hadde jeg tilegnet meg betydelige kunnskaper om denne min første autentiske helseplage. Endelig sto jeg ikke utenfor helsevesenet og det viktige området for menneskelige interesser som handler om lidelser. Jeg bestilte standardverkene om sykdommen, og hadde særlig stor glede av å lese om dens kulturhistoriske sider. Lidelsen skyldes nok forhold i organismen som har familiære årsaker, tror jeg, jeg innbiller meg at jeg har den fra farssiden min. Min gamle far har i årevis har tatt medisiner for den samme elendigheten, medisiner som har ubehaglige bivirkninger på magen. Etter å ha mottatt skuffende og rufsete helsetjenester på legekontoret i Stryn utøvd av lite språkkyndige og korttidsinnleide leger fra Bulgaria og Danmark og Sverige fant jeg ut at tiden var inne. Helsevesenet hadde gjort sitt, og det var langt fra tilstrekkelig forå sikre mitt velbefinnende.
Etterpå har jeg lurt litt på hva den pågående helsereformen som kalles samhandlingsreformen handler om. Dersom det jeg opplevde er det man kan forvente fra den kommunale helsetjenesten, hva i all verden skal de samhandle om ? Min gamle sjef på skolepsykologisk kontor i Sogndal var redd for vektlegging av teamarbeid som det het dengang. Han mente at man må passe godt på for å unngå at det som er brukbart bare blir verre; slik menneskers natur er så blir det fort mer team og mindre arbeid. Jeg er redd at noe lignende vil skje med samhandlingsreformen. Når den kommunale helsetjenesten er såpass rudimentær som den er i dag, hva mer kan man få ut av den? Dersom man skal samhandle mer og bedre, er jeg redd for at det kommer til å bli mye mer samhandling og mindre ull i form av helsegevinster.
Konklusjonen min etter kontakten med det lokale helsevesenet var klar. Jeg måtte ta mer ansvar for min egen helse – jeg måtte begynne med mosjon. Frem til dette avgjørende skillet i mitt liv hadde jeg vært innbitt motstander av absolutt alle former for mosjon. Å gå eller løpe langs veiene uten andre formål med bevegelsen oppfattet jeg som selve innbegrepet på absurde aktiviteter. Treningstudioer og denslags betraktet jeg som etablissementer på linje med og endog verre enn horehus. Folk som holdt til i slike institusjoner måtte ha tvilsomme motiver for innsatsen sin, tenkte jeg på mitt vanlige mistroiske vis. Jeg hadde aldri tenkt å sette foten min innenfor døren på slike steder. Men urinsyregikten og smerteanfallene som inntraff når først høyrefoten hovnet opp i roten av stortåen, og det senere spredte seg og førte til opphovning i smerter i andre av kroppens ledd og skjelettale overgangsområder, snudde opp ned på innstillingen mine til alt som har med mosjon og trening å gjøre. Jeg var villig til å gjøre alt, absolutt alt som tenkelig er, for å slippe unna den jævlige smerten som man langt tilbake i tiden kurerte ved å banke en spiker gjennom fotbladet for å konkurrere ut smertene; ondt skal ondt fordrive, var prinsippet for denne ganske effektive behandlingen som antagelig var mer virksom enn den behandlingen jeg fikk på det lokale legekontoret. Jeg tenkte mye på spikerbehandlingen, var inne på tanken om å forsøke spikermatte men slo den fra meg. Med inspirasjon fra spikermetoden satset jeg faktisk alle kort på en lignende terapi. Jeg kjente ikke så mange behandlinger som folk som meg kunne implementere som det heter på egen hånd, men mosjon og fysisk aktivitet som gåing og løping var nærliggende til tross for min underliggende aversjon for formålsløs bevegelse. Nettopp her tok jeg grep, som politikerne sier. Jeg grep fatt i det å bevege meg hardt og lenge som min redningsplanke i nøden. Rent tilfeldig oppdaget jeg den flotte mosjonsmuligheten som går rett forbi huset som en slags løype eller sløyfe og som kommer tilbake igjen slik at man slipper å bevege seg frem og tilbake på den samme veien. Jeg har lett for å kjede meg, så det er et stort fortrinn å kunne mosjonere i en rund sløyfe heller en frem og tilbake på samme veien. Da har man nye ting å se på hele veien, og man slipper å møte de samme folkene om igjen etter bare noen hundre meter. Det tar noe omkring en halv time å gå treningsrunden. Og ca. 15 minutter dersom man løper. Jeg synes å huske at jeg på mitt beste kom meg ned under 11 minutter på runden; men i den fasen brukte jeg mer enn bare en ettermiddag i ny og ne til å mosjonere. Mot slutten gikk det saktere, jeg hadde problemer med 20 min’er før jeg ga meg. Men til å begynne med ble det faktisk mye løping. Hver bidige dag, i reng og sludd, kulde eller varme. Ingenting stoppet meg. En søndag for noen år siden løp jeg rundt og rundt i løypen min i omkring 6 timer sammenhengende; jeg tror det ble omkring 22 runder og noe over 5 mil. I veikrysset nedfor huset, der veien vender, hadde jeg plassert et bord og en stol og satt ut rikelig med sportsdrikk, kjeks og rosiner. Det var det reneste idrettsarrangementet. Jeg hadde visse planer om å forsøke et 24timers løp også, men det ble det ingenting av. Kanskje engang, man vet aldri. Naboene som røykende hadde satt seg utenfor inngangsdørene, fulgte meg vantro uten et ord der jeg som en annen galematias løp rundt og rundt, rundt og rundt. Jeg tror at noen av dem en stund talte rundene mine, men etter noen timer ga de opp og kunne bare konstaterte at de hadde fått et nytt fenomen i bygda. En stolt mosjonist, i den tiden var jeg blant mer enn 300 innbyggere faktisk Utviks eneste helårsutøvende langløper. Når jeg meldte meg på det som var av maratonløp rundt omkring på småsteder i landet var det som eneste medlem i løpeklubben ‘Utvik langløp’. Jeg tilbakela omkring 35 maratonløp, noen halvmarationer, to 24timersløp og et 6timersløp på tre år. Hva jeg har tilbakelagt i treningsrunden min i løpet av de tre årene det sto på, det har jeg ingen anelse om – men det må ha vært tusensvis av km’etre tilsammen. Til å begynne med var jeg sikker på at mosjonssløyfen var bortimot 6 km’er, jeg var ikke vant til å beregne avstander på slike veistykker. Den innbilte avstanden på 6 km’er gjorde meg lenge til en stolt mosjonist. Men etter en tid bestemte jeg meg for å måle den opp slik at jeg sikkert visste hva jeg holdt på med; jeg kjøpte meg en dyr sportsklokke med puls- og høyde- og avstandsmåler og oppdaget til min forbitrelse at den kjære sløyfen min var på akkurat 2, 3 km’er. Hverken mer eller mindre. Denne viktige erkjennelsen førte med seg at jeg måtte nedjustere mine anslag over tilbakelagte treningskilometre ganske betydelig. Mosjonssløyfen min går først ganske flatt omlag 1 km innover veien til Tistam langs fjorden, så tar den av fra hovedveien noen hundre meter med hard stigning oppover en svingete bakke som bringer pulsen opp på maksnivå, dvs.195 pr/min; og derfra går den tilbake igjen i svake hellinger opp og nedover, først et kort stykke mellom epletrær og bjørketrær på en liten grusvei og deretter med langsomt synkende puls på asfalt tilbake igjen til vendingen i veikrysset nedfor huset.
Nå for tiden blir det lite løping. Faktisk ingen løping overhodet. Jeg er sjelden ute av huset. Det er såvidt jeg går. Bare en kort spasertur av og til. Jeg treffer som vanlig levende sjeler ingen i dag, bortsett fra noen ilske kråkefugler som sloss om et eller annet nede i jordbæråkrene som sist sommer utgjorde et godt levebrød for polakker og andre fra landene i gamle østeuropa. De er her hver sommer; mange er nye men noen kommer igjen hvert eneste år. Noen blir etterhvert fastboende, de slår seg til i Utvik eller i nærheten med familien eller alene. Jeg har blitt ganske godt kjent med Andrej fra Krakow som holder på med sin doktorgrad i filosofi om intensjonalitet og Wittgenstein. På varme sommerkvelder kan vi ha lange og infløkte filosofiske diskusjoner særlig om livsvisdom som er et tema som opptar han sterkt og som han forsøker å skrive sin første bok om. Jeg vet ikke om diskusjonene våre påvirker meg, om de kanskje gjør meg litt mer ettertenksom. De siste dagene og ukene har et spørsmål surret rundt og rundt i hodet mitt. – Har et liv som mitt en rød tråd ? Og andres liv, kanskje de har sterkere tråd i livene sine enn jeg har og har hatt ? Dette er spørsmålet som har opptatt meg så sterkt at det nesten plager meg. - Finnes det en tråd som binder sammen livet, som det som skjer oss spinner seg rundt og som lager en enhet og en identitet i det vi gjør ? Eller er det ikke slik; er et liv som mitt bare en tilfeldig ansamling av opplevelser og hendelser og skrot, uten skikkelig indre sammenheng, uten system ? En haug av brukte opplevelser og ting som til slutt blir fraktet avgårde til Fretex og derfra spredt for alle vinder fordi ingen som kjente vedkommende ser noe poeng i å beholde dem eller har bruk for dem ? For noen år siden døde en lokal kunstner som bodde i bygda. Mens han fremdeles var i live utgjorde det gamle hvite trehuset hans en slags museum eller kunstsamling med hundrevis av bilder og kunstgjenstander som han hadde laget selv eller skaffet fra andre. Det var et eneste estetisk eventyr å besøke han; alltid noe spennende eller gripende å se på. Som andre med kunstnerisk lynne drakk han seg ihjel eller døde for tidlig som følge av langvarig hardt misbruk. Det gikk bare noen uker, så var den museale kunstboligen hans tømt for verker og kunstgjenstander, tilfeldig spredt til alle slektningene og familien. Det som i huset hans kunne oppleves som en meningsfull enhet, en ordnet samling og uttrykk for et slags målrettet liv, ramlet sammen og forsvant ut av denne verden. Tomme vinduer, uten et eneste spor som kan berette om et målrettet sammenhengende liv. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om slike ting, om det finnes en tråd i livet. Det er et vanskelig spørsmål. Er livet mitt slikt innrettet at det i seg selv utgjør en fortelling, som jeg kan finne frem til og utvikle ? Hvis jeg skal fortelle noen om meg selv, finnes det en fortelling som jeg enten ganske enkelt kan servere, uten om og men – fordi den finnes der ferdiglagd; eller eventuelt som jeg kan finne frem til gjennom å se nærmere på meg selv og livet mitt ? Finnes det en slik bærende og sammenbindende tråd, somgår gjennom og holder sammen livet mitt og som alle hendelser er spunnet rundt, og som gjør det mulig å lese livet mitt som en bestemt historie ? Eller er det heller slik at livet mitt mer likt det som skjer i en elv som renner gjennom landskapet, og som ingen kan stige nedi mer enn en gang – en tilfeldig ansamling av hendelser som ikke henger sammen, som bare tilsynelatende har en indre sammenheng som følge av ytre rammer og forhold ? Er livet mitt bare ens lags sammenrasket skrothaug av opplevelser og hendelser, som døden en dag sprer for alle vinder ? Er alle biografier og livsfortellinger bare jukseri, mer eller mindre kunstferdig satt sammen til tilsynelatende sammenhengende beretninger som man av en eller annen grunn ser seg tjent med eller nødt til å presentere ? Vi er pratsomme, vi mennesker. Det er lett å prate på seg ting som ikke finnes, som oppstår gjennom vår ubendige pratelyst fordi vi må ha noe å prate om. Vårt eget prat spres gjerne av andre, som er like pratelystne, og så har en det gående – en serie av pratelystne typer setter opp en hel innbilt verden gjennom serieprat og begynner å tro på den, å forholde seg til den som om det er noe vesentlig og virkelig. Så lenge jeg holder meg et og samme sted over lengre tidsom, bor år etter år i den samme boligen, har samme navn og jobb og en stabil krets av familie og venner og bekjente rundt meg, faste ytre rammer i livet mitt – da ser det hele ganske sammenhengende ut. Men da gjør en det lett for seg selv. Et slikt liv holdes jo sammen av ytre ting på en ganske tilfeldig måte, Jobber skifter man jo ganske ofte, navn kan forandres, venner og bekjente kommer og går, og bosted er jo ikke noe som er evig og fast. Denne slags sammenheng i tingene er ikke mye å skryte av, å basere en identitet og en livsfortelling på.
