“Hang me, oh hang me, so I’ll be dead and gone” (fra en amerikansk countrylåt)
“Man må ha gjennomgått det selv for å forstå hva som plager andre” (folkelig tese)
“The dread and resistance which every natural human being experiences when it comes to delving too deeply into himself is at bottom, the fear of the journey to Hades.”/”The point (-) is not to eliminate the need for the descent, but to reclaim its meaning and its efficacy, in part by learning the topographies of Hades, by differentiating among styles of descent and modes of darkness.” (Tom Cheetham)
Jeg slår tre slag i krystallglasset. Så reiser jeg meg forsiktig opp fra stolen. Ser meg omkring, usikker og nølende. Jeg vet det, men hvem nøler ikke litt i slike situasjoner? Tiden er inne for min store avskjedstale til menneskeheten. Jeg vet at slutten nærmer seg, ingen vits i å vente lenger. Jeg ser utover foramlingen på over 7 milliard mennesker; det blir tilsammen vel 14 milliarder øyne dersom vi ser bort fra en viss andel sterkt svaksynte, blinde og enøyde; jeg kan forestille meg at jeg møter øynene til alle de andre. De ser tilbake mot meg med likegyldige blikk. Jeg kjenner igjen døden i disse tamme blikkene. Ingen lyd kommer fra menneskehavet.
Jeg puster dypt inn en gang til, mens tankene farer gjennom skallen min tar jeg meg sammen og sier med fast og litt hviskende stemme:
“Det raser i alle retninger samtidig. Det går utfor og innover, men samme hvorledes det svinger går det alltid nedover og stadig lenger nedover. Jeg har et generalisert uopphørlig epileptisk anfall. Jeg svever ikke, for all del, jeg faller. Det går nedover. Følelsen er ny; størstedelen av livsdagene mine bevegde jeg meg på det jeg trodde var støtt underlag. På jordkorpen, et tynt lag oppå etn underverden av glødende metall. Nå er hele fotfestet forsvunnet; ingenting å stå på, ingenting å gripe tak i. Intet holder meg fast.
I tillegg hele tiden, en jævlig kjenning av undergang. Det lukter undergang av alt, undergangenstanken ligger i luften som en røyksky. Dag ut og dag inn; eksploderende forvirring, blytung uro masserer sjelen med skjelettfingre, syk angst vrir og river innvollene ut av magehulen, stikker sylskarpe nåler inn gjennom hjertemuskelen som en slags innbilt symaskin – hva faen gjør en symaskin med et knust hjerte?”
- Den som hadde hatt noen roende sprøytedoser med depotnevroleptika, jeg sukker frasen som en bønn og et mantra i min surklende fortvilelse. Slukk ilden som fortærer hjernen min!
-Nei, det er ikke sant.
Jeg sukket bare litt i fortvilelse. Ga fra meg innbitte vokale stønn med litt lingvistisk innhold. Jeg var ute av kontroll en liten stund. Jeg higer absolutt ikke etter den nevroleptikale pax psychiatrica, ikke det minste mikroskopiske øyeblikk. Jeg ble rammet av et limbisk innfall; man får unnskylde meg denne ene gangen. Det er altfor nærliggende; jeg kjenner døde sjeler som sitter på et halvnakent rom bortgjemt bak dørene på lukkete psykiatriske akuttposter og som har tilgang til denne ene steinsikre fremgangsmåten for å slukke den brennede ilden inne i seg, inne i hjernen og hjertet. Bak lukkete dører, sett og hørt av ingen; morbid sulteforet på livgivende personlig oppmerksomhet; hva var det de gamle deprivasjonsstudiene demonstrerte? Nei, nei, det er altfor enkelt; det må du da skjønne; ikke bare det at vi trenger å sanse verden, det gjør vi selvsagt; hvem lurer på det?; men mye mer at noen der ute , levende mennesker, må sanse og se MEG, høre MEG, ta på MEG; ellers bryter jeg sammen, jeg blir vanvittig; er ikke den ugjennomtrengelige psykosen først og fremst en obsessiv oppmerksomhetsfantasi? Psykosen er mest av alt en slags ufrivillig endogen sultestreik som streiker mot noe den ikke får nok av fordi det er det eneste den begjærer!!
Det aner meg. Hvor innforjævlig det må være. Ikke å kunne sitte eller ligge eller være i ro. Et eneste lite øyeblikk. Pga. uutslukkelig oppmerksomhetshunger som driver frem en kaotisk smertefull haggelstorm av uro inne i sjelen.
- Jeg vet da det. Jeg er på et vis fortsatt et lykkelig menneske; jeg har det heldigvis ikke slik. Jeg sulter ikke, heller.
Jeg er en skarve stuck-in-the middle-of nothing psykolog, men jeg hører til på den rette siden av det fete psykiatriske eksperimentet med de skjeive menneskejelene. Jeg aner ikke hvordan jeg som grønn ung mann hadde tacklet å bli tungt medisinert helt til kronisk dyskinesier herjer min høyre hånd og ut i tommelfingeren på venstre hånd og gir meg tiltakende akathisia på begge sider i min ødelagte sjel.
Tid og varighet kan være vanskelig å bedømme, særlig når man er under tortur eller er svært ute av seg. Jeg trodde etter en stund at denne tilstanden kom til å vare og vare og bli en altomfattende eksistensiell rundkjøring. At den var en slags personlig eksistensial, konstitutiv for min væren-i-verden.
- Det holder jeg bare ikke ut, jeg tenkte dette hele tiden. Jeg tok feil. Heldigvis. Det var en feilbedømming.
Brått demret det hele saken for meg. Nede fra det dype mørket kom et lysglimt. Midt i den begredelige rundkjøringen av en krise – et glimt og jeg så hvilke enorme muligheter som forelå. Rett foran meg. Inne i selve denne mørkeste av mørke elendigheter. Jeg så at elendigheten ikke var laget absolutt og solid. Den var oppløselig. Jeg behøvde bare å finne et riktig middel, så ville den løse seg opp.
Jeg fant et slikt middel. Fernando som likviderte seg selv den julenatten ble min veileder, min hjelper.
Det han formulerte i sine etterlatte papirer ble veivisere for meg. Uten en veiviser hadde jeg kommet galt av sted. Det er slik det er. Man må ta seg tilstrekkelig tid. La begredeligheten gå sitt eget løp. Så kan en finne veien en skal slå inn på for å komme riktig avsted.
Det var gått lang tid. Et par år tror jeg. En rekke av uklare sykemeldinger og eklatante mislykkete forsøk på å stille på jobb som fullt arbeidsfør. Jeg hørte – eller trodde at jeg hørte – fra arbeidsgiverhold at dette blir for mye frem og tilbake. Jeg er egentlig ikke sikker på hva man tenkte med det ; men jeg forsto at man mente at det gikk ad undas med meg i arbeidslivet.
Deretter ga jeg opp, rett og slett. Jeg tok et avgjørende skritt; forsøkte å innfinne meg med at jeg er slått ut, ferdig, dysfunksjonell, syk. Formelt sett er jeg ganske visst syk. I og med langvarig sykemelding for alvorlig sykdom med usikker prognose. Hvor syk jeg faktisk er, det er jeg usikker på. Om jeg er syk eller eksistensielt ute å kjøre. Jeg er ennå definitivt mer frisk enn syk, slik jeg kjenner meg selv.
Dette skrittet var vel nødvendig, men ga i seg selv bare ekstra vekt til min elendighet. Arbeidsgiveren min var tilfreds med utgangen, tror jeg. De fikk endelig fred for meg. Staten betaler sykepengene mine, som er en ganske brukbar avlønning for inaktivitet, via NAV-kontoret i Stryn kommune.
Lenge så jeg bare elendigheten jeg befant meg i. Den vokste til et fjell som hindret all utsikt ut mot verden. Livet mitt ble en labyrint uten utgang. En eneste vond floke. Samme hvilken ende jeg grep fatt i satt jeg like fast der inne.
Jeg underholdt og plaget meg selv etter alle kunstens regler i lange grå dager og enda lengre mørke netter med finurlige varianter av bekymring og engstelse og katastrofefølelser. Den menneskelige forestillingsevnen er noe transcendent jævelskap, den er lagd for å gå overskride og gå utover det som finnes, for å finne på ting. Det gjør den også når det gjelder å finne på elendighet og jævlighet.
Om det skjedde lite eller ingen, spillte ingen rolle. Jeg hadde nok å gruble over, tynge meg ned og plage meg selv med. Måneder gikk på denne måten med selvlagt elendighet som hovedunderholdning. År også. Så begynte det å hende noe. Det virker som om det først kom innenfra. Det startet i det små, gradvis og langsomt inntraff en forandring eller et omslag. Jeg sier at det skjedde gradvis og langsomt. Selv om det foregikk slik, så er det allikevel ikke helt riktig. Tingene forandret seg nok på dette viset, litt etter litt, men selve forandringen inntraff for meg nesten plutselig i form av et skifte i min måte å oppleve det hele på. Jeg stoppet brått opp. Hele prosessen stoppet opp, av seg selv. Jeg begynte å se det som skjedde meg på en annen måte. Jeg hadde i små forbigående glimt fornemmet et avgjørende og grunnleggende poeng; ganske enkelt er det. At ting aldri er bare gale eller jævlige. Det å fallere, å gå i stå, å bli syk er aldri bare en ulykke. Ingenting har bare en side, den man selv ser. Alt har en annen, en bedre side.
Selvsagt, jeg forstår innvendingen som du nå vil komme med. Jeg hadde den samme innvendingen selv. Selvsagt kan det også være en ulykke. Ofte er det nettopp slik det er og føles. Men, tenkte jeg i mitt stille sinn – for det vanligvis urolige og jagende sinnet mitt hadde faktisk stilnet betydelig etter å ha opplevd såpass mye motbør så lenge – jeg tenkte at å være syk og ferdig behøver ikke være slutten. Det kan like gjerne være en åpning. En bevegelse mot noe nytt. Å bli syk kan ta en nærmere noe en sterkt ønsker seg eller har forsøkt å nå frem til. Å bli syk er også en lysning. - Halleluja !
Sykdom er altså ikke bare sykdom, et nedbrytende angrep av infeksjon og bakterier og virus eller villfarne cellulære mekanismer på kropp og helse. Sykdom er mye annet, sykdom hører like mye til i rettsvesenet og kriminalomsorgen, på filosofisk og religionsvitenskapelig og litteraturvitenskapelig institutt som i medisin og helsevesen. Dette arme og kaotiske menneskelivet er ikke så enkelt laget at sykdom kan håndteres utelukkende som sykdom. I dette menneskelivet er jo ingenting bare det det er. Sykdom kan ikke innfanges med et enøyd medisinsk blikk. Da ser man forbi mange vesentlige forhold. Det er nedstemmende å befinne seg på sykehus og blant helsefolk som glemmer eller ikke har tid til å huske dette viktige poenget. Jeg har kjent meg fortapt og tilsidesatt fordi alle synes å tro at jeg befinner meg i avdelingen eller på kontoret fordi jeg er stolt innehaver av en sykdom og at dette helt og holdent får bestemme agendaen. Jeg føler meg faktisk feilbehandlet, fordi man er så monomant innstillt på å behandle sykdommen min. Jeg føler at man feilbehandler sykdommen min, fordi man ikke forstår hvor sterkt den er preget av at det er min personlige og individuelle sykdom. Sykdom er så mye mer, så uendelig mange andre ting enn bare en sykdom for personen som rammes. Ofte er eller blir disse andre tingene viktigere, de kan bli så viktige at selve det at man er syk er helt underordnet.
For meg ble det slik. La det være ingen tvil om akkurat det. Egentlig er det jo ganske enkelt. Jeg oppdaget altså at sykdom ikke bare er noe man lider av, plages av og må bekjempe, noe som man må håpe på å unngå lengst mulig. Liver er i seg selv innfløkt. Det rommer mange ganger så mye smerte og plager og blindgater og motbør og nederlag og stillstand at alt kan være bedre enn bare å fortsette rett fram. Midt oppi det jevne skjuler det seg lengsel etter et omslag, en vending. Som man stort sett skyver vekk, ikke har tid eller mot til å konfrontere seg med. Alt fortsetter rett fram, på det jevne.
Man må kunne omfavne, ta i mot sykdom som andre gode eller onde ting i livet. Denne først så besynderlige tanken slo ned i meg som et lyn, ja, jeg må nesten se det slik, eller si det slik; den dukket rett og slett opp som en befrielse. Å være syk er eller kan være en befrielse. Jeg erindrer fra mitt tvangspregete og omfattende konsum av faglitteratur at nevrologen Oliver Sacks omtalte dette paradokset et sted, jeg tror det er i Migrene-boken, der han skriver at det er lettere å være syk enn å være normal og frisk. Det er nærliggende å tenke at dette har sammenheng med den gamle livsfilosofiske tesen om at det å være død eller ikke født er å foretrekke framfor det å være levende.
Det sto tindrende klart for meg. Helt krystallklart. Ingen tvil heftet lenger ved noe av det jeg tenkte. Jeg så helt tydelig hva jeg måtte gjøre. Hva jeg trengte mot til å gjøre. Nølende, sant nok, jeg nølte nok fortsatt. Det er typisk for meg å nøle i begynnelsen av ting. Jeg har hele mitt liv vært en notorisk nøler. Mange ting begynner jeg aldri med pga nøling. Men denne gangen gjorde jeg det allikevel, på tross av min uhelbredelige nøling. Sykdommen ble en metafysisk velsignelse. En åndelig redning for meg i nøden. En løsning på andre ting i livet som lå utenfor sykdommen. Den satte opp en hittil ukjent åpning ut mot verden. Den ble en lysning i min formørkete verden. Den skjenket meg nye og uendelige muligheter.
Jeg grep tak i dem med begge hendene. Ja, ja – jeg vet det, usikkert og nølende til å begynne med, men så jeg grep dem. Jeg tok mulighetene som bød seg. Jeg har med hunger tatt imot dem.
Jeg ser at du lurer på noe: -Hva i all verden gjorde du som var så spesielt ?
- Det er ganske enkelt, egentlig. Jeg stakk meg vekk fra det hele.
- Herregud mann, hva mener du egentlig; hva er dette slags tullprat ?
Jeg kan høre vantroen din når du bryter inn med spørsmålet ditt. Du har fått nok og vil ikke la meg fortsette lenger med klynkingen. Men faktum er at jeg byr meg ikke lenger om slike normale innvendinger mot det jeg holder på med. Det skal kraftigere eller andre ting til før jeg reagerer.
Det er så enkelt. Jeg kom meg ut av det hele. O sole mio, utrolig nok. Litt etter litt kom jeg meg ut av det som for meg hadde vært et rent vedvarende innfløkt rotterace i 3-4 tiår fram til den velsignete sykdommen. Et livsløp på villspor, på avveier. Et prosjektil langs en feilinnstillt kurve. I dag kan jeg endelig puste lettere. Jeg har begynt å puste på nytt. Jeg har sluppet unna. Jeg er i smul sjø, jeg kan ta det med ro, i alle fall for en tid. Ingenting varer evig, heter det. Jeg kjenner på meg en viss uro for denne loven om tings begrensete varighet, den gjelder åpenbart like meget for meg som andre. Sykdommen er selvsagt også en faktor i det som vil komme til å skje med meg i det videre – ingen har full styring med sykdom og særlig ikke med løpske og slu kreftceller – men det er nesten blitt av underordnet betydning. Akkurat nå iallefall, så lenge jeg ikke vet hvor det bærer hen.
For klarhetens skyld må jeg nevne noe helt annet. Jeg fikk flere andre ting med på kjøpet, ting som jeg heller ikke var forberedt på. Den viktigste er at det å stikke seg unna fra det hele løftet meg ut av den kjente virkeligheten. Det gjorde at jeg havnet på utsiden. Jeg brøt tvert med det livet jeg levde og kjente, den personen jeg var – og kom uventet til et ingenmannsland, en bortgjemt del av virkeligheten jeg ikke visste om og som jeg ikke ante fantes. Ettersom tiden har gått og jeg har blitt mer fortrolig med den nye utenfortilværelsen har jeg begynt å omtale den som ‘hinsides’. Denne forandringen med å havne på utsiden var først uventet. Den traff meg med voldsom kraft. Det var som å komme ut i full storm. En uutholdelig vind som presset på og blåste fra alle fire himmelretninger. Samtidig. Lenge hadde jeg nok med å holde meg oppreist. Å ivareta fasaden og late som om alt var i orden. De fleste som kjenner meg forstod nok at noe alvorlig hadde skjedd. Men de slo fort seg til ro med det altoverskyggende faktum; at jeg var kreftsyk. Det forklarer jo alle ting på en enkel og objektiv måte. Men kreftforklaringen holder ikke, den er bare en side av livsligningen min.
Jeg har havnet ‘hinsides’. ‘Hinsides’ er eller kan være en ok tilværelse, bare man venner seg til den. På en måte har jeg funnet min plass her, jeg har gjort det jeg kan og etterhvert falt til ro og innrettet meg etter forholdene. Det tar litt tid og krefter før man finner seg tilrette på et såpass uvant sted. Jeg har trøstet og beroliget meg selv med at folk i alle fall lever livene sine på alle slags besynderlige og innbilte ‘steder’, ved siden av den konkrete eller faktiske virkeligheten som vi er enige om å sloss i og holde oss fast i alle sammen. De fleste lever et annet og sannere liv utenfor det faktiske og relle, enten solitært eller sammen med andre. Livet i en forening eller et munkekloster har riktignok konkrete sider, men det meste av den tilværelsen som oppstår er resultat av systematiske innbildninger vi lager oss. Ofte foregår store deler av livet et eller annet underlig og innbillt ‘sted’ som vi delvis har funnet opp selv, et eller annet soria moria eller shangrila eller fata morgana eller eldorado.
Noen av disse stedene finner vi ikke opp selv. De er kollektive forestillinger. Vi havner der mer eller mindre mot vår vilje. Hele vårt indre og ytre liv preges deretter av at vi har havnet på et slikt ‘sted’. Det har altså jeg også, det er faktisk til en viss grad dette fortellingen min handler om. Jeg kaller stedet mitt for ‘hinsides’; det utgør en annen slags virkelighet enn den normale og virkelige, alle som havner i denne tilværelsen gjennomgår noe av det samme som jeg har gjort og fortsatt gjør. Jeg tror at man for å begripe menneskelivet karakter i det moderne samfunn så må man først av alt forstå den grunnleggende forskjellen mellom det å være innenfor og det å være utenfor. Dette skillet viser i liten grad til noe fysisk eller konkret, det er først og fremst snakk om noe ‘imaginalt’. For dere som fortsatt lever og ånder midt inne i det normale samfunnet, høres det kanskje ut som om jeg beretter om en ubetydelig og oppdiktet verden, at jeg sutrer og klager over mine private innbildninger og vrangforestillinger, at det mest av det jeg snakker om bare er noe jeg helt og holdent innbiller meg. Men hør nå litt etter, kjære dere, gi meg litt tid, så skal jeg forsøke å gjenta det – like utenfor døra, rundt hjørnet, neste sving, bare en tynn usynlig vegg skiller, så finnes det en fullstendig annerledes virkelighet, med helt andre prioriteter og proporsjoner og fordringer. Ingen velger av seg selv, frivillig som det heter, å havne her. Mange havner her, fler og fler ser det ut for dersom man baserer seg på statistikkene over folk som dropper ut eller sykemeldes eller uføretrygdes eller forsvinner på en av de andre kamuflerte måtene det skjer på. Jeg fikk først noen ganske diffuse helseplager, flere år tilbake – de varte en tid, jeg skjønte gradvis at noe ubeleilig kunne være på gang; deretter oppsøkte etter altfor lang nøling lege og fikk vite at jeg var det man i de kretsene kaller syk, dvs. offisielt og alvorlig syk – jeg ble velsignet med doktorisk verdighet og fikk følgelig sykemelding og sykepenger og frikort og gratis opphold på sykehotell, og ikke minst det man kaller høyteknologisk medisinsk behandling der folk glemmer at det er et poeng i å snakke sammen samtidig med hormonell kastrering og stråling mot undelivet og påfølgende resturin i blæren og konstant lekkasje av avføring fra endetarmen og andre av livets mindre omtalte herligheter. Til å begynne med fulgte jeg bare med på den prosessen og det som fulgte i kjølvannet, halvveis overgitt til skjebnen og i full passivitet. Jeg hadde ingen peiling på hva som foregikk, hva jeg skulle foreta meg. Om jeg skulle foreta meg noe. En følelse av uvirkelighet lå over det hele, en slags søndagsstemning; jeg trodde ikke et øyeblikk at min normale verden ville forandre seg, i allefall ikke så definitivt, så radikalt at hele innretningen av min kjente verden kom til å bli annerledes.
Men så skjedde det noe besynderlig. Et lite skritt, så ennå ett, og på et eller annet tidspunkt inntraff et skifte, en forandring som jeg ikke hadde forutsett, en forandring som var irreversibel, det var ingen vei tilbake mer. Jeg var med ett ute, satt til side, utenfor, jeg deltok på møter som av alle ting i denne verden handlet om meg selv og der folk jeg ikke kjenner og som ikke kjenner meg vet en masse viktige ting om meg og diskuterer hva jeg er og hva som er mine muligheter og begrensninger. Jeg ble nesten over natten en slags utlending blant mine egne, jeg ble tilskrevet opprinnelse i et land jeg aldri hadde hørt om, folk begynte å oversette det jeg sier til et språk jeg ikke snakker, man foreslo ordninger og tiltak på vegne av meg og mente ting om fremtiden min. Det tok tid å venne seg til den nye tilværelsen som fremmed, som en som ikke lenger kan snakke for seg selv men trenger oversettere og saksbehandlere. Ikke minst tok det tid til å venne seg til følelsen av å befinne seg utenfor samfunnet, helt på egen hånd. Nettet av forhold og forbindelser og kontakter som jeg hadde vært innvevd i løste seg opp og gikk forbausende fort i oppløsning. Ja, det er riktig, jeg vet det og innrømmer gjerne dette; jeg bidro ikke så lite til det selv ved en tid å unngå alt og alle. Den eneste unnskyldningen jeg har er at jeg trengte tid, jeg trengte tid til å orientere meg på nytt og venne meg til ting. I mellomtiden, mens jeg tok meg den tiden jeg følte jeg trengte, inntraff forandringer jeg ikke hadde en anelse om kunne inntreffe.Ok. Nok om det. Så er jeg her.
Det er nesten ikke til å tro at forandringene kan bli så voldsomme når man kommer inn i det hinsidige. Skrekk og gru, jeg håper at færrest mulig får oppleve dette. Alt det normale og tilvante forandres, selve grunnstemningen i verden blir en helt annen, det kjennes kaldere, tommere, det ligger en fornemmels av intethet over det hele, av slutt, stillstand, kaos. Ikke minst kjennes det ut som ens egen plassering i tilværelsen er annerledes. Vanligvis har man en følelse av å befinne seg i sentrum av sin egen virkelighet, og alt det andre foregår rundt en i større eller mindre avstand. Til og med Gud og Obama er slik sett perifere figur for vanlige mennesker i et ordinært og normalt liv. Men har hatt den ulykke å ankomme det hinsidige, da er det hele motstatt, alt vendes opp ned. Det føles ikke lenger som at en befinner seg i sentrum, men man føler seg hele tiden revet opp med roten, kastet til side, til side for alt og alle. En befinner seg i universets indre ytterkant, langt vekk fra det som foregår og der folk vil oppholde seg. Det kjennes som om alt vil vekk herfra, en befinner seg fastgrodd til sted der ingen vil være, der ingenting er.
Jeg har tatt tyren ved hornene. Motet meg opp. Sett elendigheten inn i kvitøyet. Ganske enkelt forsøkt å finne meg tilrette. Venne meg til tingene. Vende passivitet til aktiv tilpasning. Det har på et vis lyktes. Jeg fant frem til en metode som jeg kunne benytte meg av for å forsvinne og gjemme meg vekk, og samtidig tåle følgene av dette. De fleste ting har minst to sider. Samtidig med at jeg ble hardt rammet av utlendigheten lyktes jeg ganske overraskende med å kvitte meg med den inngrodde illusjonen om udødelighet; det positive er at det har ført med seg at mange ting er i ferd med å forandre seg. Jeg befinner meg midt inne i denne forandringen, den pågår akkurat nå, og faktum er, jeg vet ikke hvor den bærer hen. Jeg føler at jeg flyter avgårde der ute, midt i en drivende flomstor elv, utenfor rekkevidde fra breddene. Jeg får såvidt med meg at bittesmå figurer inne på breddene løper omkring og skriker og vifter med armene, de brøler at jeg må bruke hodet og komme meg inn på fast grunn, strømmen er farlig sterk, det finnes skumle stryk lenger nede. Ja, jeg hører også noen mer infame rop, ganske mange av dem, ondsinnete stemmer som skriker at jeg er en uforsiktig tosk eller dust som har rotet meg ut i den farlige strømmen, som man reder ligger man, man får det man fortjener og andre lignende åpenbare uttrykk for skadefryd.
Men, all denne viftingen og ropingen er nytteløs. Jeg er hardt rammet av indre døvhet. Jeg hører ikke etter. Hvorfor skal jeg høre etter ? Alle må gå sin egen vei, ikke sant ? Jeg orker ikke lenger spasere omkring langs alskens ferdiglagde spor, spor som fører meg rundt og rundt i ørkesløse sirkler, som leder meg på avveier, bort fra det som kunne være mine egne veier, min egen indre plan. Stopp litt, stopp en halv, bryter du ut, og da vet jeg med en gang hva du kommer til å si om dette med min egen vei. At det finnes ingen egen vei, ingen kommer noen vei ut fra seg selv, en slik framferd fører luks inn i selvødeleggelsen, alle er avhengig av de felles menneskelige veiene og det er her man må finne seg til rette med seg selv også. Vel, jeg innrømmer at det antagelig er slik det er.
Men allikevel, tenker jeg. Man må tørre å våge. Den forandringen jeg er igang med er ikke noe som styres av ordinær hverdagsfornuft, av velmente snusfornuftige råd; jeg kjenner at andre mennesker knapt har noe de kan si meg i den situasjonen jeg er i.En tjekkisk poet skrev et sted at mange mennesker oppfører seg som om de enda ikke er født. Jeg hører ikke på slike folk, de får forsøke å bli født før de forteller andre hva de skal gjøre. Den tilstanden jeg er inne i vil måtte ta sin egen tid, den går sin gang langs ukjente veifar, over ukjente etapper. Snarveier fins ikke. Er man kommet uti, fins ingen utveier. Og det er jo det dere alle er ute etter, å finne utveier og snarveier slik at dere kan slippe unna enda et stykke tid.
Når man som jeg har levd et passelig langt liv tar det tid å gjøre om på slike rotfaste og solide hverdagsfornuftige ting. Har man ikke levd lenge, dvs. dersom man er for ung, så er det ikke så mye å gjøre om på, da skal det så altfor mye til for i det hele tatt å oppdage at menneskelig forandring er nødvendig og mulig. Jeg tar gjerne, mer enn gjerne, mot gode råd fra dere. Jeg har faktisk fått mange råd fra familie og venner og andre kjente, de sender meg velmente sms’er og email’er og vil gjerne fortelle meg hva jeg gjør galt, hva jeg burde gjøre, at de vet om hva slags løsninger som finnes, alt dette det gleder meg virkelig. Mange av rådene, ja alle rådene, er dessverre beheftet med en og samme feil. Rådene inneholder eller springer ut av en grunnleggende feil som handler om at man forsøker å rasjonalisere det som ikke kan rasjonaliseres. Livet snues opp ned. Man forsøker å gå på hodet. Som regel går det ut på en eller annen kjær og fornuftig oppskrift for behandling, en slags klok livsterapi som man tror sterkt på, et vidundermiddel man har opplevd eller hørt virker godt mot menneskelivets plager; noe endrer kosthold, andre løper, noen går og går, svært mange anbefaler universell optimisme og pågangsmot, noen mener at det bare er å ta seg sammen, ta til fornuft, ofre seg for et godt formål, for sultende barn eller handicappete i fattige land. Akkurat dette en moderne sykdom, for å låne noen ord som gamle barnlige Arne Næss sa før han døde. En moderne sykdom. Kjære dere, denne sykdommen og dens varianter er jo nettopp det jeg forsøker å bli kurert for. Det fins ingen rasjonell oppskrift for å leve sin egen undergang, når man lar seg falle ned i sin egen underverden er man kommet inn i en ny situasjon der fornuftens stemme ikke lenger har sin vante autoritet.
Det avgjørende punktet er dette ene: Det er ikke lett eller enkelt eller behagelig å bli kvitt illusjonen om udødelighet. De fleste som dør er på et vis heldige, de dør med denne udødelighetsillusjonen i behold. De blir tatt på sengen av døden, så å si, og dør uten å forstå at de skal dø. En kvinne jeg hørte om nylig ble brått slått i bakken av alvorlig kreftsykdom. Hun rakk ikke å tenke skikkelig gjennom situasjonen, helt til det siste skrev hun brev til venner og kolleger om at hun ville komme på den konferansen eller dette seminaret. Så døde hun noen dager etterpå mens hun helt og fast trodde på udødeligheten. Det å bli kvitt illusjonen er først og fremst vanskelig, det er ikke forferdelig eller smertefullt eller noe sånt, tvertimot. Mange ting i livet er mye verre, som bråk og utfrysing på arbeidsplassen, vedvarende pengetrøbbel eller stygge konflikter med egne barn. Men når det gjelder denne illusjonen er det et jævlig vanskelig regnestykke å få den til å gå opp med to trykke streker under svaret. Jeg vet at mange av dere tror det motsatte, at det er enkelt og at dere mener at dere har kvittet dere med denne illusjonen. Dersom det forholder seg slik, sett av litt tid og hør på det jeg har å si. Først som sist; illusjonen om udødelighet er bygd inn i oss, i vår hardware, den fremkommer av vår menneskelige måte å tenke på og være til på. Og den er heller ikke noe man spøker med, den påvirker på en grunnleggende måte selve økonomien og grunnstemningen i det livet man lever. Jeg var paradoksalt nok heldig stilt akkurat på dette punktet; når man får beskjed om at man er rammet av en dødelig indre prosess som kommer til å gå sitt eget løp er det ikke lenger lett å holde døden på armlengdes avstand. Det blir vanskelig å stikke seg vekk, flykte inn i noe, beruse seg med et av livets mange rusmidler, å komme seg unna – jada, jeg har forsøkt å unnslippe, selvsagt har jeg det, men før eller senere går det opp for en at man rett og slett står overfor en ny og helt jævlig utfordring, en overveldende og formidabel oppgave med å skulle komme denne forbannete og uønskete døden i møte. For et er sikkert; når døden har lagt sin faste hånd på ens skulder, utvetydig og bestemt, da har man bare å møte opp. Man kan ikke sykemelde seg fra døden, det fins heller ingen permisjonsordninger som dekker dette området. Det fins bare en eneste vei, den må og skal man gå. Denne så forbannet selvsikre døden sparer heller ikke på kruttet, den brer seg utover og vil involvere så mye mer enn bare ens egen lille person, døden vil alltid gjøre seg viktig og handler aldri bare om en selv, men om alle andre, ens nærmeste, ens kjære barn og kjæledyr, om katten som en har tatt vare på i tiår, om trærne som vokser seg høye i hagen og huset en bor i som skal males neste år og til og med naboene. Og det umulige valget, et valg som man må gjøre, et valg uten frihet til å velge. Å greie å velge nødvendigheten uten å fortvile, å ta imot det uungåelige uten å bli likeglad, å gi seg uten å gi opp, holde kampflagget hevet høyt og i strid for livet og for å holde seg i live til siste åndedrett. Å erkjenne og akseptere at denne sommeren som har gått etter alle solemerker vil bli den aller aller siste, ikke bare kanskje, men definitivt den siste. Solen kommer ikke tilbake i februar en gang med sitt gudommelige lys, med sine lune kjælende stråler neste vår, de nakne trærne blir aldri mer grønne, frøplantene som en sådde så kjærlig og med omtanke for fremtiden må greie seg selv, godværet er over for godt, det blir ingen ferievandring med andre pilegrimer til neste år, årets festdager i Utvik er de siste for meg.
Mange tenker som så; det forstår jeg godt; det er vel ikke noe spesielt, det finne mange ting man aldri får oppleve mer, forhold tar slutt, blien punkterer eller går ikke mere, cd-spilleren må skiftes ut, ferien er over for i år, mange foretak og ting opphører og går konkurs av en eller annen grunn. Det er selvsagt riktig. Det at ting tar slutt, må avsluttes, er en av livets utfordringer.
Men det som skjer når den dyptsittende illusjonen om udødelighet forsvinner er noe annet, noe mer omfattende, det berører en selv om de som omgir en inn i det inneste, i selve grunnvollen av ens eksistens. Slutten på livet er noe ganske annet og mer overveldende enn å forholde seg til slutt og avslutninger innenfor livet. Å blande sammen slike ting er å vise at man ikke forstår hva det er snakk om. Å bli kvitt illusjonen om udødelighet er en eksistensiell utfordring, det er ikke bare en utfordring man finner hverdagslige eller verbale løsninger på og tenker seg ut av. Udødelighetsillusjonen kommer ikke av tankeløshet eller at man mangler kunnskap eller informasjon. Den skyldes ikke at man ganske enkelt har glemt å tenke seg om. Den skyldes ikke at man er vært korttenkt. Man kan ikke informeres ut av denne illusjonen. Først må man ha klart for seg hva illusjonen om å være udødelig innebærer, hvor dypt den går i en selv, hva det egentlig er snakk om. For mange mennesker er det å holde tanken på døden på avstand både naturlig og rimelig, ja faktisk riktig. Livet er såpass krevende at det er direkte upraktisk å gå rundt å tenke på døden hele tiden. Selvsagt, det er overhodet ikke dette det handler om. Man kan faktisk godt tenke på døden hver eneste dag, og hele tiden være livredd for å dø, og allikevel bære på og tviholde på illusjonen om å være udødelig. Denne illusjonen har ingenting å gjøre med vår redsel for å dø. Man kan godt bli kvitt illusjonen, og forsatt være redd for å dø, ja denne redselen er noe man må forholde seg på nytt og på nytt fordi det å dø er noe overveldende og mye større enn det å håndtere andre livsoppgaver. Bare den som allerede er død er ikke lenger redd for å dø. Udødelighetsillusjonen er altså ikke en tankefeil eller en slags misforståelse som kan rettes opp ved hjelp av kognitiv terapi; nei den handler mer om noe i retning av en underliggende mangel i holdningen til livet og det å leve. Udødelighetsillusjonen er en eksistensiell feilholdning, den fører med seg en stemning som fordreier og forfalsker alle ting slik at en ikke lenger befinner seg ordentlig i verden og med seg selv. En lever etterhvert uten feste i virkeligheten, en løsriver seg fra seg selv og svever avsted, tar seg farlige eksistensielle friheter, blir likeglad med sikkerhetsforanstalningene; i dette ubegrensete og uendelige livet er det så mye av alt at man kan tillate seg å sløse med tingene, ta dem for gitt, man har mer enn nok av levedager, av muligheter, av prosjekter, av kjærester, av rusmidler. Fremtiden er alltid der, det finnes alltid en dag i morra som rein og ubrukt står. Den falske optimismen husker bare seirene, den har blinde flekker for de som tapte, for alle de uttallige og nødvendige nederlagen på veien, for de som tok livet sitt, som hengte seg og tok overdose, den er uten evne til å begrense seg, finne sine egne grenser, den er en falsk optmisme fordi den innbiller seg at den kan gjelde absolutt. Da har man mistet livssynet, livshørselen, livsfølsomheten; man blir metablind, metadøv, metasløv. Hva faen er de than snakker om ? Jada, jeg vet at du ikke liker slike ord, at du ikke forstår hva jeg tenker på med disse rare ordene – men vær bare litt tålmodig, jeg skal forklare dem nærmere. Vi trenger nye ord av og til for å ha noe å holde fast i når vi skal snu om på tankene våre. Hør her; de betyr bare at en ikke er ordentlig tilstede i verden gjennom sine sanse- og kroppsopplevelser, en erfarer ikke ordentlig det livet man lever og er en del av; til og med opplevelsen av tid forfalskes, tid blir noe ytre som klokkene viser og teller for oss, den indre tiden som springer ut fra en selv forsvinner eller blir glemt. En må altså ha klart for seg hva illusjonen om udødelighet går ut på, at den er et sentral komponent i det Maslow kalte for metaforstyrrelse, dvs. en lidelse eller feil i selve ens menneskelige tilværelse som man godt kan ha uten at man føler seg særlig syk eller ute å kjøre. En ‘sykdom i sjelen’, ville Kierkegaard ha sagt selv om han visste så altfor godt hva slags farer en slik metafor rommer. Det som kjennetegner metalidelser er at de som regel oppstår uten at man merker det, at de fra begynnelsen av er tilstede i selve måten vi mennesker er innrettet på, at de fremkommer som følge av våre egne svakheter, våre egne valg eller mangel på valg, at de deretter har et såkalt snikende forløp, i livets travelhet vet man ikke at man bærer på dem. Det merkverdige er at alt det i og for seg gode i livet kan påføre oss metalidelser om vi glemmer oss og underkaster oss en absolutt tro på det. Psykologene og psykiaterne i mentalhelsevesenet fikk aldri med seg Maslows poeng, de har aldri ofret nevneverdig oppmerksomhet om denne typen lidelser og den rollen de spiller i vår mentale husholdning i i våre vanlige mentale plager. Disse fagfolkene er i dag ikke i nærheten av å forstå at mennesket først og fremst er et metafysisk dyr, et dyr som også skaper seg selv og sin verden, et dyr som naturen på en og samme tid har gitt så altfor mye og altfor lite slik at det må innrette og skape seg selv og sitt liv, og at det dermed på en vesentlig måte ikke lenger bare kan betraktes som et dyr eller en slags avansert ape slik man ynder i dag i psykologiske fagmiljøer. Fagfolkene er så fullstappet av evolusjon og nevrofag og psykofarmakologi at de ikke lenger ser trærne som utgjør den faglige skogen. Når menneskelivet reduseres til dyrs livsformer, og når menenskesinnet blir underlagt vilkår der man ikke lenger møtes som selvskapende aktører, men må overta liv og forståelse i ferdiglagde former fra andre, da er resultatet denne spesielle Maslovianske formen for lidelser som mennesker er alene om og som vi godt kan være rammet av uten at vi merker det eller forstår det. Men selv om livet går sin gang så gjør metalidelser sin nedbrytende innflytelse gjeldende, de tapper livet og våre forhold for mening, de påfører oss en merkverdige forblindelse der vi ikke lenger ser virkeligheten, vi taler uten å si noe til hverandre, vi påføres en snikende døvhet der ordene vi hører er uten verdi, alle våre handlinger mister sin menneskelige forbindelse. Ting mister gradvis betydning, alt blir like viktig eller uviktig, tomheten blir så overhengende at det blir avgjørende å ha konstant tilgang til forfriskende fluktmuligheter og det moderne livets fornyelser, å ha adgang til alskens varianter av beruselse, underholdning og kompensasjoner. Noe av det mest smertefulle man opplever når metalidelser er under utvikling er at de underminerer ens evne til oppriktighet og ærlighet, det metalidende mennesket mister følsomheten for sannhet og vil uten at han eller hun helt forstår hva som skjer bli et uærlig menneske, et menneske uten evne til opprikighet, til å si noe som er direkte og uforfalsket. Noe falskt og uekte sniker seg inn over alt, alt man sier og gjør har et preg av påtatthet, tilgjorthet, posering, spill for galleriet, noe man gjør som middel for andre formål, noe man egentlig ikke ville gjøre eller si. Men før eller senere, i et av livets mange snodige og overraskende veikryss, i en av livets mange nødvendige nedgangsperioder, før eller senere setter metalidelser seg gjennom og slår til. Da føler man seg uten forvarsel plutselig totalsyk, absolutt slått ut; livskrise kalles det ofte i dag uten at det sier noe særlig. Metalidelser tærer vekk selve den eksistensielle grunnmuren i livet, de løser opp alle verdier og prioriteringer og grunnfølelser slik at følelsen av tomhet og meningsløshet kan spre seg utover og ingenting går klar.
Mange innbiller seg at de vet dette, at de har erkjent hvor kort livet er. De hevder med en selvsikker mine at de er fullt klar over at de selv og alle andre skal dø en dag, at det hele er et lån. Man vet alt dette, men dessverre; det er som regel bare en rent verbal, tom innsikt. Den illusjonen om udødelighet jeg tenker på er noe annet, man kan godt ha en tankemessig innsikt i at man en gang skal dø og samtidig leve som om man er udødelig, ja for illusjonen er en innebygd strukturfeil i den måten man møter livet på, en mangel i holdningen til det å leve som har en haug med uheldige virkninger for det livet en lever. Det må da gå an å gjøre slutt på denne illusjonen uten at det skjer gjennom en trussel om at det vil koste en livet ? Den beste måten å ta tak i illusjonen er å se på hva som skjer når man blir kvitt den, hva som skjer når man lykkes med å reparere eller moderere strukturfeilen i sin livsholdning.
Det finnes ingen behagelig vei bort fra udødelighetsillusjonen. det går ikke av seg selv. Som all vandring innebærer denne veien og de forandringene som fremkommer smerte, motstand, selvovervinnelse, ubehag. Tiden begynner å gå langsommere, tempoet i alt omkring en blir langsommere, en blir selv langsommere. Av og til kan en føle at alt er stoppet helt opp; ingenting skjer, en er utenfor selve livsprosessen. Klokken slutter å gå, skrekk og gru. Det er før en har fått tak i sin indre tid, sin egen sanne og langsomme tidsfølelse. Jeg er i dag et langsommere vesen enn tidligere, eller kanskje det er bedre å si at jeg har gjenvunnet den langsomheten som engang fantes i mitt vesen, som utgjorde mitt vesen og som jeg hadde mistet. Langsomheten gjør at dagene mine kan begynne på ordentlig, de starter fra et punkt som er mitt eller nesten mitt, som settes i mitt indre. Tidligere var dagene i gang hele tiden, de var begynt før jeg våknet, de var i gang før jeg hadde kommet i gang. Jeg kastet meg bare på og seilte avgårde på de bølgene som passerte meg, jeg surfet gjennom dagene og livet, for gjennom verden med harelabber og for full musikk og nappet til meg det jeg greidde å få tak i. Det foregikk alltid mye mer enn jeg rakk over, samme hva jeg gjorde rakk jeg aldri over det jeg lenge trodde var livet. Jeg holdt på med så mye på en gang at jeg ikke rakk over mitt eget liv, det gikk meg hus forbi, jeg var alltid på etterskudd i forhold til mitt eget liv.
Alt dette kavet har over tid bremset seg ned og til sist stoppet opp. Det finnes ingen bølger til å surfe på lenger. Det er blitt tid til flere ting, verden er blitt et langsomt og underlig og merkelig sted. Jeg er permanent forundret, jeg ser meg omkring med et barns øyne og en oldings sinn, jeg stiller flere spørsmål til verden, og får flere svar. Jeg merker meg hver eneste dag om det er flo eller fjære, jeg kjenner etter på meg selv hvorledes regn og skyer og vinder oppfører seg. Verden er blitt velsignet med en uendelig rikdom av interessante detaljer som ikke fantes her før. Før var rikdommen i verden alltid noe annet og et annet sted; i form av mer penger, vakrere kvinner, eksostiske feriesteder, nye prestasjoner, alt det som ikke var tilstede og tilgjengelig. Jeg var konstant på spranget, jaget uopphørlig avsted mot alle mulige gevinster, jeg måtte hele tiden videre avgårde. Og nå; jeg har ingen trang til å forflytte meg, trenger ikke reise til fjerne eksotiske steder for å ha noe å oppleve, alt er akkurat her, rett foran øynene mine. Selve tilværelsen er eksotisk. Langsomheten som har fremkommet gjør at verden er et langt fredeligere sted, det er blitt uendelig mye lettere å orientere seg, ta en ting av gangen, et skritt av gangen, ta vare på ting og seg selv, holde orden på inntrykk og erfaring og interesser. Man trenger altså ikke etterligne gamle Thoreau og flytte ut til et hus i skogen for å finne fram til det enkle livet og finne fred langt borte fra travelheten og de drepende ambisjonene og prestasjonene; huset i skogen kan man sette opp akkurat der man befinner seg for øyeblikket, det er der det enkle livets fred og ro begynner. ‘Huset i skogen’ er dermed like mye en livsholdning, ikke et virkelig hus fjernt der ute i skogen og villmarken. Thoreau skjønte dette, han brukte bare noe mer enn et år eller to der ute i den virklige skogen for å tilegne seg noen erfaringer, siden var ‘livet i skogen’ noe han praktiserte overalt og akkurat der han befant seg. Og hans livskunst omfattet også det å kunne resignere, gi seg når det passet, å avstå fra strid og kamp når det ikke ville føre frem eller føre med seg noe godt.
Javel, jeg er dødelig, døende. De fleste jeg har snakket med i det siste svarer altfor raskt at vi er alle døende, at det ikke er noen forskjell. Det er ikke riktig, mesteparten av livet er vi overhodet ikke døende i denne forstand. For meg betyr det ganske enkelt at mine dager er talte. En endelig tall, som ikke er særlig stort. Jeg vet ikke nøyaktig hvor mange dager jeg har fått, men i forhold til livets egen iboende lengsel etter udødelighet er de altfor få, skremmende få. De er så få at det umiddelbart får følger i form av et ryddesyndrom, et ultimatum, et enerådende imperativ om å rydde opp etter seg før det er for sent. Følgelig har jeg gått i gang med å rydde rundt meg, jeg ser meg omkring med rydderens blikk, jeg har tatt et etter et av soverommene i husets andre etasje og fjernet papirrotet som hadde samlet seg der gjennom supertravle psykologår da ting ble lagt til side med en ide’ om at jeg har god anledning til å ta det igjen senere. Det meste gikk selvsagt i glemmeboken, det var aldri rom for å hente seg inn igjen, og det hele akkumulerte seg opp og samlet seg som tiltakende rot. Når man er udødelig er det ikke rot men uavsluttete prosjekter og oppgaver som man skal ta igjen en gang. De siste par årene har jeg reversert denne forferdelige prosessen med gradvis oppsamling av rot med gradvis utbredelse av ryddighet. En ting av gangen, et steg av gangen, ofte ingen ting og ingen steg. Ro. Stillhet. Ettertanke. Å sentrere seg, være akkurat her, eie øyeblikket, finne øyeblikket. La ting være som de er, i fred for meg, avstå, holde seg unna, tenke at det er ok at jeg ikke har gjort et eller annet eller vært et eller annet sted, det finnes langt flere ting i verden enn man kommer over allikevel. La verden være i fred, eie sin egen fred. Dødelig, døende, det er sant nok; men tilstede så lenge det varer. Det er de levende som gråter gode og vonde tårer for seg selv og for de døde; de dødes øyne er uten tårer, de dødes hjerte er uten sorg, vi kan og må gråte og sørge over dem til glemselen overtar og all gråt forstummer.
- Jepp, det er omtrent slik det er; er det ikke ? Takk for oppmerksomheten.”
Jeg ser utover det musestille menneskehavet som har hørt på min fortelling og alt det jeg har å si dem, uten den minste lyd. Man skulle nesten tro de var døde, alle de 7 milliardene.Men det er de ikke. Det er alle de andre som er de døde, de hundrevis av milliarder liv som ligger skjult og stort set glemte tilbake i historien.
