“Fortiden er et veldig merkelig sted. Folk oppførte seg annerledes der”. (Tim Wallace-Murphy)
“Jo eldre jeg blir, jo mer livaktig er hukommelsen min når det gjelder ting som aldri har skjedd.” Mark Twain (1835 - 1910)
Det har gått opp for meg at det egentlig ikke er mulig å forutse noe som helst. Det er bare noe man innbiller seg, en slags halvtranse som tillater en å fungere i en fullstendig uforutsigelig verden. Å eleve er som å balansere på en line der man er dømt til å ramle ned i hullet. Forutseenhet er alltid falsk. Ingenting skjer slik man forventer det skal skje. Alt er en overraskelse.
Stort sett fungerer heldigvis det meste allikevel. Holde hodet sånn passelig sløvt, ikke tenke seg om for mye eller begynne med selvkritikk eller den slags. Det er bare å holde på slik man har gjort, liste seg forsiktig framover og håpe det beste. En tid går det bra. Ingen kjenner sin egen dødsdag, eller andres for den del.
Gudmund Persa, den store Iberiske eventyreren i vårt sammensurium av en fortelling, dvs. Fernandos kjære og tidvis forhatte far, overlevde sin sønn. Med mange år. Det er utrolig. Han levde så usunt som kan kunne makte å få det til; røyk, drikking, ingen mosjon, alt ute av rytme. Bare tenk på hvor mange alvorlige sykdommer han pådro seg på sine gamle dager. Den ene etter den andre av dødelige lidelser som alle som en kom til kort; de ga opp etter en tid og forsvant av seg selv. i det de på mystisk vis forsvant må de ha mumlet et eller annet om at denne fyren tåler nesten hva det måtte være, han er lagd av et annet stoff enn vanlige dødelige. Det var han ganske sikkert. På sitt vis har Gudmund underlig nok holdt stand mot døden som har kastet inn håndkleet og bare satt seg til på vent utenfor livsdøren hans. Åpenbart utålmodig, den har banket på med den ene truende sykdommen etter den andre. Til ingen nytte. Heller ikke døden kan vite når tiden er inne, den har ikke fritt leide når det gjelder å hente folk fra dette livet. Døden må antagelig følge samme regler som oss andre dødelige. Gudmund har ikke noe i mot at den dystre figuren sitter der og venter. det er noe han har vent seg til. Han har ikke foretatt seg det minste for å overleve så lenge som mulig. Tvertimot. Som en ubestigelig fjellvegg overlever den gamle alle slag mot og angrep på sin helse. Ingen kjente sykdommer, hverken infarkter eller hjerneslag, biter ordentlig på han. Når det gjelder å holde seg i live må han være utrustet med en naturlig begavelse. Som en enslig sort svale i kveldstimen smetter han seg forbi alle trusler som kommer mot han. Han har beholdt sitt uslitelige vesen, sin beinharde karakter og en slags medfødt naturkraft uten å la seg merke av at han er full til randen av sykdommer og plager. Det eneste man kan observere er at han sakte men sikkert synker sammen. Han krymper i størrelse, kroker seg mer og mer innover mot sitt eget sentrum i hjerteregionen et sted fra en opprinnelig staut oppreist stilling. Når man ser folk som eldes på denne måten, slokner som et lys, som fortsetter å bevege seg gjennom et øde og grått livslandskap selv etter at alle slag er utkjempet, da forstår man at det ikke er livet som dør. Livet er en uendelig vilje, en vilje til å leve, fortsette å leve. Det er kroppen som får nok, som dør.
Det siste året har gamle Gudmund vært innkvartert på et sykehjem som tar imot særlig dårlige gamle, etter at konen døde og han ble hjelpeløs, 84 år gammel. Sykehjemmet er altså blitt en slags siste stasjon for Gudmund; han har visshet om at siste bosted blir nok ‘Slottet’ som avdelingen heter der han oppholder seg. Alle ord vi bruker bærer i seg et eget univers av henvisninger, de tar tak i oss og løfte oss ut til andre verdener. ‘Siste stasjon’ er et utrykk som jeg minnes ble brukt med en slags ironisk snert av en suicidal psykiatrisk pasient om akuttavdelingen i 1969 mens jeg jobbet som hjelpeløs hjelpepleier på Dikemark sykehus. Det var dagen før pasienten hadde lykken med seg i sitt suicidale forehavende og gjorde en endelig slutt på livet sitt. Dagen før han lyktes fortalte han meg etter frokosten med stor iver om sitt vellykkete besøk på et horehus i Malaga, en av hans store opplevelser i det som virket som et heller trist liv. Utover lykksaligheten som besøket på horehuset medførte, påførte det han også gonore’ eller syfilis, jeg husker ikke helt. Det er sannsynlig at syfilis er det riktige, og at denne sykdommen hadde angrepet nervesystem og hjerne og var den egentlige grunnen til at han var havnet på det psykiatriske sykehuset. Jeg misforsto den gangen totalt den ironien som han la i uttrykket ‘siste stasjon’ – pasienten var åpenbart en begavet utgave av menneskeslekten; nå senere har det gått opp for meg at han ikke mente at avdelingen i seg selv var siste stasjon, men at han ville gjøre den til ‘siste stasjon’, noe han altså iverksatte dagen etterpå og fikk aldeles rett. Jeg har mange og rare minner i hodet mitt fra livet, noen av disse er fra de månedene jeg jobbet som pleier på Dikemark psykiatriske sykehus i 1968-9. Der var min første uskyldige tid innenfor psykiatriens hemmelighetsfulle vegger. Det er snakk om såkalte rene minner, dvs. de finnes bare i mitt eget hode. De er uberørt av samtaler med andre personer, og denslags. Her er et annet av minnene mine fra min debut på psykiatriens arena; den oppegående blonde kvinnelige psykiateren som presser, overtaler eller tvinger unge mannlige ansatte inn på kontoret i arbeidstiden for å underholde seg erotisk med dem. Midt på lyse dagen, mens oversykepleieren leter etter dem for å sette dem til ulike arbeidoppgaver. Cunninlingulus, tror jeg de het, de arbeidsoppgavene hun hadde særlig preferanse for inne på kontoret sitt. Jeg var en av disse mange unge guttene hun hadde et godt øye til og som hun likte å overtale. Hun oppnådde stort sett det hun var etter med guttene, og senere oppnådde hun likeens et visst renomme som psykiater innenfor rettsvesenet. Et annet av mine minner; oversykepleieren stående i trappen pissende i hovedinngangen en sen lørdagskveld. Full som en alke. Han var imidlertid ikke på jobb. Et annet minne; det husker jeg faktisk godt – en noe autoritært innstilt men lun psykiater av den gamle skolen som kjederøykte pipe eller sigar på de terapeutiske møtene, som man kalte det i disse dager. Han ble i en pause under et terapeutisk møte spurt om hvorfor han kjederøykte; det var første gangen jeg hørte dette ordet og jeg oppfattet ikke helt hva han svarte. I mange tiår trodde jeg at kjederøyking kom av at den som røykte så tett kjedet seg, det gjorde åpenbart psykiateren på disse møtene. Ved en tilfeldighet så jeg lang tid etterpå at engelskmenn bedriver ‘chainsmoking’, og da gikk det opp for meg at jeg hadde misforstått både en scene fra livet i psykiatrien og et ord i mange tiår. Jeg minnes også en kveldsvakt med oversykepleieren som av utseende lignet ganske mye på den kjente keeperen Kjell Kaspersen i Skeid; vi la inn medisin i plastesker eller dosetter til pasientene. Mens jeg var iferd med å legge inn doser med depresjonsmedisinen Sarotex inn i boksen, spurte jeg om jeg kunne prøve ta en tilsvarende dose samlet – 8 stk. Sarotex a 50 mmg – som et lite eksperiment for å kjenne virkningen. Oversykepleieren så på meg, han trodde åpenbart det var en spøk. Så sa han med et spydig drag i munnvikene at det kunne jeg gjerne gjøre, da ville jeg kunne ta en erfaringsmessig snarvei til noe som kunne gi en skikkelig smak av psykiatri . Uten å si noe mer tok jeg ut 8 tabletter fra skapet, gikk ut på toilettet og hev innpå en neve med tabletter sammen med et glass vann. Hva som fikk meg til å tørre vet jeg faktisk ikke den dag i dag. Men oversykepleieren trodde ikke et sekund at jeg hadde gjort det. Senere, i ti-tiden om kvelden, etter kveldsvakten, skjønte han nok alvoret. Vi hadde drukket et par halvlitre på et utested etter vakten, og det resulterte at jeg gikk i dørken for full musikk, slått i bakken av øl på toppen av Sarotex’en. Det tok flere dager før jeg kom noenlunde til meg selv igjen. Jeg er ikke sikker på om jeg var sykemeldt eller hva som egentlig skjedde disse dagene da jeg må ha vært i en slags koma, men jeg hadde iallefall ingen vakter på jobb. Jeg husker godt første møte etter at jeg kom til hektene. Jeg satt trykket sammen, fastklemt i stolen ved det runde bordet med det øvrige personalet sittende i ring, det var i det terapeutiske felleskapets beste dager, øynene mine rullet hele tiden vilt frem og tilbake i øyehulene som om de forsøkte å komme seg ut i det røykfyllte rommet, noe de heldigvis ikke greidde. Samtidig kjentes det som om alles øyne var rettet mot meg, særlig pykiaterens. De sto stirrende ut av hodene deres som opphovne kikkerter. Psykiateren satt der som vanlig i en sky av røyk og kjederøykte mens han stadfestet at et eller annet var galt med en eller annen av de innlagte pasientene, han røykte enten pipe eller sigar, jeg husker ikke hva – og jeg følte at jeg befant meg i en helt annen slags verden enn alle de andre i rommet. En annen verden var det; jeg hadde i flere dager åpen panikk for at jeg skulle bli hentet og med et slag bli omgjort fra pleier til pasient på den avdelingen jeg jobbet. Noen verre skjebne enn akkurat det kunne jeg ikke forestille meg, det ville være mye verre enn døden som jeg ikke fryktet akkurat da. Det skjedde heldigvis ikke, men jeg tror oversykepleieren dukket opp en sen kveld i hvit frakk bankende på døren min og forsøkte å scenesette en slags innleggelse. Han raslet med nøkler mens han dunket på døren og låste seg inn, det hele var ment som spøk. Jeg trodde at det var alvor, og fikk enda verre panikk. Men det hele gikk over, etter noen dager var jeg tilbake på jobb, vettskremt men nesten normal. Alt går stort sett over. Ikke sant ?
En høstlig dag nå i september – det har gått mer enn 40 år etter de hendelsene som disse løse minnene mine refererer til – jeg har ganske brått bestemt meg for å reise nordover igjen, det har gått en stund siden siste tur oppover i mai. Jeg tenker å besøke sykehjemmet ‘Slottet’ der min gamle venn Gudmund som en annen avgått konge mottar minstemålet for normert stell, kontakt og omsorg og kan gå sin ukjente dødsdag rolig i møte mens han mottar de tjenestene han har rett til. De siste ukene har jeg riktignok ofte vært plaget med tung trøtthet og utmattelse. Men plutselig kjente jeg at det var over, da jeg vet at jeg er i god nok form til å kjøre nordover. Jeg bestemmer meg derfor brått; sier ganske enkelt til meg selv – nå drar jeg. Så drar jeg; henter og hiver først klær og nødvendigheter inn i varebilen før jeg starter motoren og cd-spilleren. Jeg kjører fra huset i Utvik en regnvåt og mild søndags ettermiddag. Klokken er litt over to. Mens jeg enda kjører gjennom bygda ringer jeg til Fernandos søster Tella Othelie og forteller henne at jeg er på tur oppover for å besøke faren hennes. Hun kjenner godt til at vi har hatt et merkverdig nært forhold, og at han fortsatt alltid spør etter meg. Vi avtaler at jeg kan bo hos henne og mannen den uken jeg kommer til å være i Svolvær mens jeg besøker faren. Det er langt å kjøre, jeg kvier meg ofte for slike slitsomme turer. Men, sannheten er at jeg også elsker disse lange kjøreturene gjennom landet, på det som man i etterkrigstiden omtale som Nordnorgeveien. Forbi de åpne landskapene i trøndelagsfylkene og ikke minst Nordland fram til Vestfjorden. Jeg vet aldri hvor lang tid det vil ta meg, å kjøre de 140-50 milene til Svolvær som ikke ligger langt unna Harstad, hjembyen min. Jeg har tenkt å ta en tur dit også denne gangen, om det passer slik. Kanskje kan jeg finne tid til å besøke gamle venner. Det er samlet snakk om noe mer enn 20 kjøretimer, pluss fergetid og noen kortere stopp for kaffe og kvile. Men selve kjøretiden er nesten et under, magisk ting skjer i hodet mitt – med et eneste slag er jeg tiår tilbake i tiden, time for time, minutt for minutt; hodet mitt fylles opp med minner og opplevelser fra barneårene og det som har skjedd siden. Aldri ellers har jeg en slik anledning til å gjenoppleve mitt eget liv, mine egne barne- og ungdomsår. Kjøring nordover er kontinuerlig gjenopplevelse, km’er for km’er, mil for mil, hele tiden dukker kjære og halvglemte minner opp. En ren erindringsnytelse, jeg tror det er den eneste anledningen jeg har til ren erindring, kjøringen går jo så å si automatisk for seg. Det eneste jeg frykter er uberegnelige elg som løper i veikanten og over veien, etter at mørket har kommet. Utover elg i veien tror jeg at jeg denne gangen skal greie turen oppover og tilbake igjen selv om jeg har endel plager med trøtthet og smerter i det bestrålte området. Da har jeg ikke tatt med i betraktningen at det finnes folk som er verre enn elg, og kanskje representerer en større fare for sjelefreden. Det skal vise seg at så er tilfelle på denne turen.
Under skriving:
Dombås 1967:
Sel, Budsjordet og Fokstua 2009
Berkåk 2007
Trondheim 1967, 2008
Bognes fergekai, 1968, 2006
Sortland: 2009, 2004
Harstad 2009, 1068, 1967, 1961, osv….
Så er jeg tilbake i Utvik. 17 timers kjøring, så å si uten avbrudd. I regn og mørke. Blafrende motlys, trailere i vill fart, mørk asfalt. Uten minner denne gangen, erfaringene fra besøket overskygget alle minnene som bruker å komme. Men også denne turen vil bli til minner. Endelig er jeg hjemme igjen hos Oddmar, min kjære kastrerte katt. Jeg lar noen dager, nesten en uke, passere før jeg bestemmer meg for å ringe til Tella Othelie, Gumunds datter. Det mer enn aner meg hva som vil møte meg i andre enden av telefonrøret. Jeg ringer allikevel. Jeg har drukket en flaske hvitvin, den har gått meg til hodet; kanskje ringer jeg fordi det gjør meg litt ukritisk. Men jeg ringer, det er poenget. Jeg ringer. Et lite øyeblikk går, Tella Othelie tar telefonen. Wow !
Hun tar telefonen og svarer meg – det første hun sier er: ‘jeg så at det var du som ringte, og hadde egentlig ikke tenkt å ta telefonen. Men jeg glemte meg et lite øyeblikk’. Jeg er usikker på hvordan jeg skal ta det, men vinen har gjort at jeg er lett til sinns og da er det like lett å ta ting på strak arm. Jeg prøver selv om jeg vet at den måten jeg håndterte henne på der oppe må ha truffet henne midt i dominanssentret og satt i gang en langvarig reaksjon hos henne. Hun fortsetter: ‘jeg har aldri før opplevd å bli behandlet på en sånn måte av noen, jeg har vært helt knust og utenfor, slike ting vil jeg aldri oppleve mer’. Jeg hører med en gang at her er det lite å gjøre; selv om hun tok konfrontasjonen hardt og har vært lei seg etterpå, så aner det meg at hun med en gang hun får ny sjanse til å tråkke meg ned vil reagere nesten som en maskin. Hun er først og fremst ute av seg når hun ikke lenger har anledning til å tråkke ned folk på. Det er altså mot alle odds, men jeg prøver allikevel: ‘Kjære deg’ -sier jeg så mildt og rolig jeg bare makter – ‘jeg hadde noen flotte dager der oppe hos deg og mannen din, jeg opplevde en helt ekstraordinær gjestfrihet og omsorg, jeg er grenseløst takknemlig, og lammesteiken du serverte var utrolig’. Så fortsatte jeg i samme duren; at man må kunne legge ting bak seg, episoder mellom folk er vanligere enn man tror, osv. Men som jeg kunne ventet; det er spilt melk – hun er ikke bare like beinhard, men kvikner rett og slett til fordi hun har fått en ny åpning som gir henne anledning til å kjøre videre på på samme måten som under episoden mellom oss, hun bruker alt det hun kan komme på av teknikker for å ramme meg så hardt som mulig, føle seg ovenpå og overlegen, få meg ned i knestående; hun trekker inn det at jeg er mer eller mindre alene i dag, at jeg har bråk med alle jeg kjenner, til og med min sønn vil ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg tror jeg har fortalt henne om en episode vi har hatt. Hun river til, og kaster ut alt hun kan komme over som hun tror kan få meg nord og ned. Hun lykkes for så vidt på et punkt, for jeg blir faktisk litt forbannet og tar til motmæle selv om jeg vet at det er en stor feil. Jeg tenker at kanskje det er mulig å få henne til å våkne til opp fra dominansmanien, kanskje hun kan bli litt selvkritisk dersom jeg bare finner et riktig grep. Men jeg glipper og slenger ut at hun også oppfører seg på samme måte overfor faren når hun skal hjelpe han, at hun utsetter han for en slags terrorisering – da er det slutt; uten en eneste lyd legger hun telefonen på. Det er ikke noe nytt, jeg har vært i diskusjon med henne tdiligere om behandlingen av faren, og da nyttet hun den samme løsningen.
Jeg sitter igjen i stolen, med hjertebank, andpusten og med en følelse av å ha fått et knyttneveslag i mageregionen. Akkurat da tenker jeg i mitt stille sinn og i den stille mørke stuen at det ikke er noe håp for Tella Othelie, hun kommer til å følge i farens spor og ture frem i samme stil som han har gjort et langt liv. Og det er bare mulig om hun fortsetter å gjøre seg selv blind og døv overfor sin egen oppførsel. Men for min del, jeg har ikke tenkt å dø i denne synden. Min parole og eneste lov skal være; dersom det finnes noen som har noe å utsette på meg, så skal jeg gå til vedkommende, om og om igjen, med ønsket om å stifte fred. Om og om igjen, aldri gi opp.
