“Altfor mange er redde for sin medfødte kreativitet fordi det er området til Kunstnerne. Men alle kan oppleve den spenningen som ledsager nye måte å se på som ligger i hjertet av vitenskapelige oppdagelser, hvem som helst kan skrive, eller male, eller lage musikk. Og likevel gjør vi det stort sett ikke.” (Tom Cheetham)
Min venn Fernando Persa var av natur et produktivt vesen. Han gikk ut over seg selv, hele tiden, han frembrakte hele tiden noe, bare ved å være i livet laget han noe nytt, hver eneste dag. Å leve var for han å komme seg videre, forlate det som allerede var. Det ferdige og avsluttete var nesten et slags fengsel for han. Han trengte åpne dører, åpne vinduer, åpne landeveier. Når han snakket laget han nye ord. Han tålte ikke å bruke gamle utslitte ord, de vokste i munnen på han.
- Da er det langt bedre å bare holde kjeft, disse nedslitte ordene betyr ikke lenger noe, sa han.
Han var nesten ukontrollert oppfinnsom og kreativ i alt han foretok seg. Alt han kom borti løsnet og kom i bevegelse. Ingenting kunne han la være i fed, være det det var og hadde vært. Han stakk sin tryllestav borti, og vips så skjedde det noe. Det vokste og mangfoldiggjorde seg, begynte å omdanne seg til noe annet enn det allerede var. Noen sa som sant var – ofte litt uten mål og mening. Det startet dypt inne i hans intense forestillingsverden, som en strøm av hjemmelagde fantasier og ideer, ofte lånt og stjålet fra et eller annet sted, og deretter bare ekspanderte det, og ble til stadig nye ting og former. Denne konstante videreutviklingen og spinningen på alt han kom i kontakt med skyldtes noe han omtalte som ’hypersyntoni’, en slags mental egenskap som aldri kan la tingene være det de er, avsluttet og ferdige, men vender og vrir på dem for å finne nye mulighter og aspekter.
- Jeg synes å huske at jeg har dette ordet fra en fagartikkel om grunnforstyrrelser i manisk tilstander; kommenterte han idet han så mitt spørrende fjes. – Men jeg tror ikke det er så mange fagfolk som har fått med seg begrepet, og at det er en god forklaring på det som går for seg i mer normale stemningsbetingete skapelsestilstander.
Men samtidig hadde han en slags overordnet filosofi for å forklare hvorfor han ønsket å være konstant kreativ, som et barn. Å leve på en menneskelig måte er å fylle tomrommene i verden med sine egne ting, det er å bruke den verden som er gitt og omdanne den til en menneskelig verden. Alle levende vesener omdanner verden i sitt bilde, for å kunne leve i verden. Dette skjer med det en finner på og lager selv, med nye forestillinger, nye eventyr. Han mente at en grunn til at et samfunn og et individ går i stå er at de har brukt opp kraften i de forestillingene som de beherskes av; når vi har brukt opp våre forestillinger slik at de mangler kraft da er tiden inne for å finne på noe nytt, å sette til verden nye forestillinger.
- Den som nøyer seg med å leve med ferdiglagde forestillinger i en ferdigstilt verden, mister etterhvert følelsen av å være i live. - Som verden trenger forestillinger, nye forestillinger, slik trenger den også barn, hevdet han.
Barn er kilden til ny kreativitet i den menneskelige verden, mange voksne mennesker blir selv mer kreative igjen når de er sammen med barna sine. De blir litt mer barn igjen.
Han fikk selvsagt flere barn i løpet av sitt liv. I og med at han fant seg dårlig til rette i de vanlige mønstrene som folk legger på livene sine, slik som familieliv og lignende, var han aldri det man kaller en eksemplarisk familiefar og farskikkelse. Slike ting kom ikke av seg selv for han, de ble aldri helt naturlig. På langt nær. Men barn var viktige og han viste stor ømhet og omsorg for dem.
Som patriarken Isak hadde han gjennom hele livet en uforklarlig forkjærlighet for den yngste sønnen. Det var etter at han ved en tilfeldighet kom til å lese Thomas Manns bok ‘Josef og hans brødre’, at han begynte å oppleve det å ha barn og å være far på en ganske annen måte enn tidligere. Denne mektige boken er min eneste lærebok i barnepsykologi og i det å være far; og ikke minst også i det å være sønn, tilføyde han deretter. Forholdet mellom foreldre og barn var et slags under for Fernando. Han mente at han i store deler av livet sitt hverken hadde forstått hva det innebar å være far eller å være sønn. Det hadde han gjenoppdaget ved å innse det han omtalte som dypere og skjulte dimensjoner i foreldres forhold til barna sine. Det viktigste foreldre kan gjøre for barna, er å la dem forstå at de ved at de er kommet til denne verden er velsignet av oss, sa han megetsigende. Vi må huske på at ingen levende vesener i og for seg er særlig velkomne i denne verden, heller det motsatte. De kommer inn i en overbefolket verden, en verden som er stappa full fra før, full av levende og ekspansive vesener som konkurrerer om plass og føde og alle andre muligheter. Det er en eldgammel visdom, at det beste for oss ville være å ikke bli født. Men, når vi nå engang er kommet inn i verden, da er det først som potensielt offer; de står der klare alle sammen for å angripe, fortære, invadere og utnytte nytt liv. Det er ingen selvfølge at et levende vesen greier seg i en grådige verden; parasitter, pest, predatorer, pedagoger, psykologer, psykiatre og politi, alle er klare til å bruke og anvende og sette den stakkars nye skapningen som skal forsøke å vokse opp på plass. Alle skal settes på plass. Men, sa han, foreldre må vite at de skal åpne et beskyttet rom for barna – dette omfatter også noe helt spesielt, sa han. De må vite å velsigne barna sine. Vår hovedoppgave som fedre og mødre er å iscenesette en slags virkelig magi for barna ved at vi velsigner barna våre. Nettopp dette glemmer vi ofte i vårt strev etter å være gode og ordentlige og uklanderlige foreldre. Vi stiller på foreldremøter, vi gjør våre foreldreplikter og legger barna tilø rett tid, men vi glemmer ofte det viktigste, at de må velsignes. Det er heller ingen enkel akt, sa han ettertenksomt. Å velsigne barn kommer ikke av seg selv, og det kan av mange forskjellige grunner lett bli hindret og gå galt. Samtidig er det en sterk kraft som utspiller seg. Konflikter, uoverenstemmelser og ulikheter mellom foreldrene og barna kan nok overskygge og komme i veien for denne grunnleggende handlingen, med alvorlige livsfølger både for foreldrene og for barna. Vi mennesker er konstant og stadig utsatte for alle slags fremmedgjøringer og absurditeter i vår spesielle tilværelse, og for å hjelpe dem til å mestre den innebygde sårbarheten i menneskelivet skal foreldre velsigne barna sine. Når et barn føler velsignelsen har det lettere for å finne sin egen vei i livet, tåle de tingene som det utsettes for og vokse seg sterkt. Gjennom å oppleve å være velsignet finner barn lettere ut hva det innebærer å være et særskilt menneske og leve blant andre mennesker. Når vi mennesker ikke har møtt velsignelsen, bruker vi store deler av vårt liv til å jakte etter og skaffe oss andres oppmerksomhet, ros og applaus – til og med rikdom og makt for ikke å føle oss så sårbare. Vi bruker folk som speil, vi speiler oss i andre menneskers interesse for oss som en erstatning for den grunnleggende bristen vi kjenner i oss selv. Mange foreldre lykkes med å velsigne barna sine uten at de vet om det, men man merker det fort om barn er velsignet eller ikke. Barn som ikke føler velsignelsen blir ustadige, urolige og forbannet; de føler seg truete, heller enn trygge. De blir avhengige av underholdning og aktivitet for å bedøve og dempe en indre sårbarhet og usikkerhet, og de mister noe av evnen til å finne på ting ut fra seg selv, de taper skaperkraft ved ikke å kunne stole på seg selv. Som voksne mennesker tåler slike barn overhodet ikke å være eller stå alene, de blir avhengig av andre.
Å velsigne sine barn er en slags virkelighetsstiftende magi, det er en handling som vokser ut av den innebygde og ekte religiøsiteten som vi mennesker bærer i vårt vesen. Ikke fra religion, men fra den iboende religiøsiteten i oss, gjentok han. Alle mennesker kan velsigne, de vet hvorledes man velsigner, det ligger i vårt vesen og ikke minst i vår evne til å vise kjærlighet. Å elske sine barn er en spesiell type kjærlighetsatferd, en slags overskridende relasjon der barna opplever seg som utpekte og utvalgte blant alle andre. En kan altså ikke være saklig og realistisk når man skal opptre som foreldre; å være mor og far bygger ikke på en slags riktig foreldrekunnskap, å kunne forholde seg mysnipeaktig til ungene sine er faktisk både nødvendighet og avgjørende. Når foreldre kjenner og gir uttrykk for at akkurat deres barn er det eneste og mest verdifulle vesen i hele denne verden, at det er usammenlignbart med alle andre og absolutt uerstattelig, da opplever barnet dette som en slags løftende magi, en forgylling, altså det jeg en velsignelse, sa Fernando. Først derved blir livet fullt ut levelig for oss, noe innenifra i barnet blir tent; det lyser opp og skinner gjennom alle de formene for mørke og smerte som er en del av vår menneskelige tilværelse. Men som regel glemmer eller ignorerer vi slike menneskelagende magier, og innbiller oss at forholdet mellom foreldre og barn bare er en slags realistisk og psykologfornuftig sak. En korrekt og mentalhygienisk oppdragelse, rett og slett, det er det hele. Som vi er avhengig av bedrevitende fagfolk for å skaffe oss rede på. Psykologer og andre barneprofesjonelle har medvirket til så mye galt når det gjelder foreldres forhold til egne barn at de burde ha vært satt under suspensjon for en periode, mente han. Det norske barnevernet er også på villspor på viktige områder. Jakten på systemforbedringer og den uovertrufne fagligheten gjennom alskens reformer og omstruktureringer har ført med seg at det har blitt erobret og overveldet av psykologisk og atferdsmessig barnekunnskap og mer eller mindre latt gå i glemmeboken at barn for å vokse opp som mennesker trenger mer enn mentalhygiene og saklig og korrekt gjennomført oppdragelse. Fagfolkene på barn må lære å begrense seg og se uferdighetene i den kompetanse og forståelsen de mener å ha.
Fernando hevdet at han først hadde innsett betydningen av velsignelsesprosessen i sitt forhold til Arlo. Arlo var hans egen Josef, det yngste og forkjælte barnet som ble kastet i brønnens dype mørke og deretter ført bort av fremmede idet han skulle trå inn i de voksnes verden. Slik alle barn forsvinner og går tapt for alle foreldre, når de etablerer seg i et fremmed rike.
Alt dette er egentlig bare en slags innledning til det jeg egentlig skal berette om her; den spesielle reisen som Fernando fant på å gjøre nedover i Europa sammen med Arlo. Arlo hadde ved farens grav lovet meg å fortelle om reisen som han gjorde sammen med faren da han var 19 år gammel. Jeg antar at Fernando hadde flere grunner til å foreta reisen. En av dem, som Arlo selvsagt ikke kunne skjønne den gangen, var at han ønsket å iverksette et siste ledd i sin velsignelse før livets dype brønn for godt slukte barnet i sønnen.
Min far var aldri noe utpreget reisemenneske, fortalte Arlo meg en kveld vi hadde satt av til formålet. Riktignok ble han i ungdommen hardt angrepet av reiselyst; men det var antagelig like mye en flukt fra faren som det var ekte reiselyst. Han mente at det å reise på de vanlige motoriserte måtene ofte hadde noe overflatisk og tilfeldig ved seg; hva fikk en egentlig med seg der en for gjennom land etter land, by etter by. De fleste husker knapt hvor de har vært, mente han. Men, en gang jeg var hjemme kom han med iver i blikket til meg; jeg har et forslag, Arlo, sa han entusiastisk. Han hadde i tiden før av ganske forståelige grunner gått i gang med å lese Jose Saramagos bok ‘Reise til Portugal’, en bok han åpenbart hadde mer enn stor glede av. Ikke før var han ferdig med å lese den, før han kjøpte den på engelsk for å lese den en gang til på et annet språk. Arlo, sa han, jeg planlegger en reise, og vil gjerne at du blir med. Vi kjører gjennom Europa og nordlige Spania ned til Tras os Montes og NordPortugal, og så starter vi en reise på samme sted som Saramago gjorde da han skulle skrive boka. Og deretter følger vi boka, side for side, kapitel for kapitel. Vi leser mens vi reiser. Og dersom vi også har lest boka grundig begge to før vi reiser, så godt at vi faktisk husker boka utenat, da vil det være som å komme tilbake til steder der en har vært før. Samtidig som vi reiser i en virkelighet som er helt ukjent for oss, så gjør vi en paralell reise i forestillingsverdenen der alt er kjent og allerede bearbeidet. Dette må da være den mest fantastiske måten et menneske kan reise på. Arlo så megetsigende på meg før han fortsatte. Jeg var ikke med en gang med på prosjektet. Du kjenner min far, sa han, og du vet godt at en flere ukers reise sammen med han ikke er bare bare. Men etter litt ettertanke, fant jeg ut at jeg faktisk hadde lyst til å være med på en annen slags reise. Jeg kunne samtidig kombinere Saramagoreisen med et besøk hos min bestemors andaluciske familie nord for Malaga, sa Arlo. Og kanskje til og med finne fram til Pessoas steder i Lisboa, med det samme, dersom Fernando ville vise meg dem.
Arlo er i tidlige tyveår. En beskjeden og følsom ung mann, med en slank og pen skikkelse, med kraftig hår og mørke brune øyne. I sitt milde og litt beskjedne vesen er han nok ganske forskjellig fra sin flamboyante far, han må ha fått mye fra sin spanske mor. Med en åpen kreativ innstilling, noe som gjør det vanskelig for han å underkaste seg karrierestrev og ordinære jobber. Han lever for å lage musikk, sanger og små instrumentale stykker. Etterhvert også bilder og visuelle uttrykk, noe han var dyktig til allerede som barn. Han skaffer seg riktignok penger og livserfaring gjennom alle slags jobber innenfor omsorgsbransjen. I flere år har han jobbet i et tiltak for en krevende bruker, som det kalles. Arlo har mange artige venner i byen.
