“To be full of things is to be empty of God. To be empty of things is to be full of God. “
Det Fernando skrev om meg i notatene som han etterlot var ikke særlig oppbyggelig lesning. For meg. Han visste ikke at jeg kom til å lese det. Det var ikke ment for mine øyne. Hva han egentlig tenkte om meg holdt han klokelig for seg selv, bortsett fra det han skrev ned. Oppgaven min var uheldigvis å se gjennom papirene han etterlot seg. Dermed kom jeg også til å lese det han mente om meg. Jeg er riktignok psykolog, og er vant til å snakke om intime ubehagelige og svært personlige ting. Helst dersom det berører andre. Hvem tåler å lese eller høre altfor åpenhjertige ting om seg selv, noe som ligner sannheter om sin egen person? Formulert av en nær og god venn, som man vanligvis åpner ørene for ? Da er det jo mye lettere å forholde seg til ting som er gjemt i høflig og nedtonende innpakning. I min situasjon ble det Fernando skrev avgjørende viktig for meg på en måte jeg ikke hadde kunnet forestille meg bare for kort tid siden.
Sannhet og sannferdighet er en utfordring i dette livet. Viktigere enn kred og troverdighet som mange forveksler med sannferdighet og som man tror kan brukes i stedet for sannferdighet. Man er så borte vekk at man tror at troverdighet som følge av posisjon og status og konsensus i det sosiale spillet kan erstatte sannferdighet. Sannferdighet kan praktiseres på flere måter, den er flere ting, og noen av dem ligner mest av alt på truete arter i vår tid. En av de mest truete sannhetsformer er eksistensielle og subjektive sannheter. Slike sannheter er alltid individuelle, de gjelder det enkelte menneske og bare det. I et kollektivt massesamfunn er det lett å tenke at det som gjelder for bare en er helt ubetydelig. Men slik er det ikke. Selv om eksistensielle sannheter gjelder for en og en av oss, så er det å ha rom for å finne slike sannheter og ta dem i bruk livsviktig for hver og en av oss. Dersom samfunnet hindrer dette fordi man ikke lenger forstår slike sannheters betydning, da kommer vi galt avsted. Det å finne frem til eksistensielle åpninger som fører oss til ny levende sannhet er fortsatt like viktig, ja avgjørende for oss som mennesker, ikke bare som et moralsk imperativ, men som noe mer. For mennesker er det slik at det som engang har vært sant trenger ikke lenger være sant. Psykologiske, personlige, sosiale og moralske sannheter er ikke statiske og absolutte. De må taes vare på, pleies, oppfriskes for ikke å tørke opp, stivne og bli til ytre skall som like mye kan skjule usannhet. Jeg var din venn i går, i dag makter jeg ikke lenger å være din venn. Jeg har elsket deg, jeg gjør det ikke lenger. Jeg har alltid vært frisk, nå er jeg ikke lenger frisk men alvorlig syk. Jeg sa en ting i går, i dag sier jeg noe annet. Alle slike ting krever at man er åpen for og greier å godta nye ting som det som er sant, og legge bak seg det andre som engang var sant. Menneskelig sannhet er ikke noe ferdiglagd som empirisk foreligger der ute i verden som et saksforhold man kan konstatere og finne frem til, slik vår tids standardstuderte og selvgode psykologer forestiller seg i sin utømmelige klokskap. Sannhet og smerte synes dessverre å være nært beslektet, de er lagd av samme materiale. Det har visdommen kjent til i uminnelige tider. Både smerten og sannheten har noe å gjøre med å finne åpninger i denne vanskelige livsvirkeligheten, i dette livet som aldri er ferdiglagd og ferdigåpnet, det er noe vi må fortsette å gjøre, finne nye åpninger og lysninger, selv om fortravlete folk tror og føler nettopp at alt er ferdiglagd og at det ikke finnes og behøves åpninger. Alt går jo foreløpig så greitt for dem, så de kan fort en stund glemme hva det handler om. Jo bedre man har det, jo bedre det går, jo mindre sannhet trenger man. Det må ikke få lov å skje uimotsagt. Det spesielle med de åpningene vi trenger for å nå frem til personlige sannheter er at vi for å nå frem til dem også trenger hjelp av andre, vi finner ikke ut av sannhetene om oss selv bare på egen hånd. Det finnes ingen sannheter som kommer innenfra, fra en selv, innenfra kommer ofte bare selvbedraget, i alle slags forførende fasonger. Vi trenger utvilsomt folk som Fernando og hans like, folk som har det brasilianerne omtaler som ‘forza’, kraft nok til å bruke livet sitt til å søke åpninger og lysninger som vi andre kan ha nytte av. De åpningene som Fernando har vist meg er desto viktigere når man står foran de lukkete dørene som møter en hos de fleste folk man kjenner, uten at de har anelse om hva det er de gjør.
Noter og leserkommentarer:
1. “Vi ser en skogglenne (lysning) for forskjell fra tett skog, som kalles “tykning” (”Dickung”) i eldre språk. Substantivet “Dichtung” (diktning) går tilbake til verbet “lichten” (lyse opp). Adjektivet “licht” (lys) er det samme ordet som “leicht” (lett). Å lyse noe opp betyr: å gjøre noe lett, fritt, åpent, f.eks. lage en rydning på et sted i skogen. Det frie rom som da oppstår, er lysningen. Det lyse, i betydningen det frie og åpne, har hverken språklig eller saklig noe til felles med adjektivet “lys”, som betyr “klar”. Dette må aktes på når det gjelder forskjellen på lysning og lys. Likevel består muligheten for en saklig sammenheng mellom begge. Lyset kan nemlig falle inn i lysningen, i dennes åpne rom, og la klarhet spille med dunkelhet i lysningen. Men lyset skaper aldri lysningen først, derimot forutsetter lyset lysningen. Imidlertid er lysningen, det åpne, ikke bare fritt i forhold til klarhet og dunkelhet, men også til lyd og lydens forsvinnen, til klang og klang som toner hen. Lysningen er det som er åpent for alt nærvær og fravær.” Sitert fra “Om Martin Heidegger og Lysningen” – av Magne Stolpnessæter.
