Fernando Persa sa ofte at man – han mente at dette er særlig noe psykologer må lære seg – for å se folk slik de i virkeligheten er må slutte å tenke med ord. Man må føle seg fram med øynene, bruke blikket på en annen, en ikkefysisk måte:
- Første regel er alltid: Slå av snakkemaskinen. Kutt ut språkhjernen og legg bort språkideene dine, det du gjerne vil si om folk, sa han – som om det er enkelt gjort – og se med det rene indre øyet, så vil du kunne se folk på en sannere måte. Alle psykologer og andre som trenger å håndtere folk må lære seg å se andre på denne måten, men det gjør de ikke lenger. Nå ser man ikke lenger, man trenger jo ikke å se noe fordi man tror at man vet alt på forhånd, man har lest noe i en lærebok og vet det som står der. Når man ser med det indre øyet, det styres av hjertet like mye som av hjernen, så kjenner nesten man på sin egen kropp hva folk står for og hvorledes de er innrettet.
Jeg er sikker på at Fernando hadde denne begavelsen. Han selv opplevde folk stort sett på denne måten. Han hadde en mye dypere bevissthet enn vanlig om hvorledes personer er innrettet enn oss andre. Allikevel kom han ofte i trøbbel, oftere enn normalt.
Jeg stilte han en gang spørsmålet:
- Når du ser folk for hva de reellt er, hvorfor går det så ofte galt ? Hva er det som gjør at du allikevel kommer i trøbbel med folk så ofte?
Han så smilende på meg; som om han ikke kunne tro at jeg var så enkelt utsrustet:
- Kjære deg, min kollega Einar Lunga, sa han litt overbærende mens ansiktet og øyene hans et øyeblikk ble mørkere og alvorligere under rynkene. Han tenkte seg litt om før han svarte.
- Selv om man har et indre øye som gjør at man kan se andre folk sannere og klarere enn gjennom det vanlige blikket, så hjelper det jo aldri en til å se seg selv. Overfor seg selv er jeg like blind som alle andre. For å se seg selv må man ha hjelp av andres indre øye, man må på en spesiell måte kunne stille seg åpen overfor deres reaksjoner på en selv. Og hvem greier det? Ikke jeg, i allefall.
Denne siste frasen sukket han frem.
Folk som regner seg for mine venner – sant nok, det er ikke mange, men noen er det da – har gitt uttrykk for at de liker ikke dette kapitlet. De kommer av at de har lest det før det har funnet sin endelige form; jeg henger jo åpenbart ut en eller flere av Fernandos gamle medarbeidere. Særlig en av dem som dette kapitlet handler om.
Jeg tror det det oppfattes som smålig når man henger folk ut uten å legge skjul på det. Man taper selv på det. De synes ikke noe særlig om at jeg tar for meg Fernandos forhold til en bestemt person på denne måten. Henger han ut, griper vedkommende i strupen, med et eneste siktemål – å filleriste han. Hensikten med det jeg skriver her er rett og slett å være jævlig. Det føles deilig.
Jeg må innrømme at jeg ikke ser noen som helst gode grunner til å la være. At folk er ondsinnete er vel en del av hverdagslivet mellom mennesker? Og hvorfor skal jeg la en kamuflert tyskspråklig ondsinnet smådjevel slippe unna med all den infame faenskapen han har sluppet løs på andre? Hvorfor kan man ikke skirve om slike ting lenger? Jeg tror til og med at Dante etter eget forgodtbefinnende tillot seg å legge ut om navngitte personers syndefulle levnet og deretter plassere folk i flammende ildpøler og det som enda verre er der nede i helvetes mørke. Hvorfor kan ikke jeg i beskjeden målestokk plassere folk der jeg mener de hører hjemme, jeg gjør det til og med i indirekte form, etter alle kunstens regler med omskrivninger og oppdiktete navn. Ingen trenger å kjenne noen igjen!
- Det er jo en litterær fremstilling, altså fiksjon! Jeg finner på det selv!
Ta det med ro! Litt hensyn tar jeg jo, det ser dere lett på måten jeg legger frem historien. Kanskje forandrer jeg mening; denne romanen vokser jo av seg selv. Jeg får tid til å tenke meg om og forandre på ting. Eventuelle endringer i måten jeg beretter om disse tingene får komme senere. Akkurat nå er jeg her og gjør det slik. Det er godt mulig at jeg kan gjøre det på en annen måte senere. Muligens blir jeg enda mer jævlig. jeg har ikke tenkt å la denne fiksjonære personen slippe lett. Den som går rundt i virkeligheten og er Rudolfs skygge får forsøke å leve med det.
- No problem eller keine problem, som Rudolf selv ville ha sagt det.
Men slik er det ikke. Jeg er selvsagt klar over at Rudolf selv ikke liker dette, dvs. den virkelige personen som ‘Rudolf’ er en metafor for. Drt finnes både en virkelig og en oppdiktet person i denne fortellingen. Rudolf i begge utgavene har fra før av problemer med å få sove om nettene når noen har noe å si på han, det tåler han overhodet ikke. Han er unormalt følsom for kritikk, for at noen har noe å si på han. Så når han leser dette eller hører om det, da går han ganske sikkert av skaftet. Men han tør ikke å snakke til noen om det.
- Det er i orden for meg; hvorfor ikke?
Ingen skriver bare for å gi saklig informasjon. Og ‘Rudolf Deutsch’ er en figur jeg funnet på, jeg har laget han og diktet han opp, hans eksistens er kun virkelig i imaginal forstand. Følgelig kan jeg behandle han som jeg selv vil, i denne fortellingen.
I hendelsene som utspilte seg den siste tiden i Fernandos liv hadde akkurat denne grenseløst misunnelige og ugenerøse personen en avgjørende betydning. Rudolf Deutsch var i mange år en nær og viktig medarbeider for Fernando. Det er ikke overraskende at han skulle være en viktig figur i Fernandos livsløp. Det er mer overraskende at han kom til å spille en sentral rolle i Fernandos nedfall og undergang. At han på en avgjørende måte bidro til å ta livet av han, til å myrde han. Men jeg kjenner til at Fernando hadde sine venner, sine støttespillere. Og de kommer ikke til å la dette drapet gå upåaktet hen; hevnens mølle maler selv om den maler langsomt. Jeg har fått med meg at de er i gang; Rudolf skal ikke føle seg trygg. Det gjør han heller ikke, han er vettskremt hver eneste dag. Han aner at han vil bli innhentet av en ond skjebne.
Av og til har jeg stilt meg spørsmålet om det egentlig var noen overraskelse. For folk som kjenner Rudolf, og som har fulgt med i det han bedriver senere, er det nesten motsatt. Kanskje kunne man ha skjønt tegningen allerede fra begynnelsen. Slike typer kamuflerer det de lider av temmelig godt. Romeren Tacitus omtalte slike figurer som ‘Homo Abstrusus’, dvs. personer som skjuler sine virkelige hensikter svært godt.
Men når sjansen er der slår de til. Egentlig er det det de gjør hele tiden, men masn ser det ikke fordi man kjenner aldri deres virkelige hensikter. De føler seg som ulver som er støtt ut av flokken men de viser aldri at de føler seg slik- jeg vet ikke om de vet det selv – de sirkler omkring på utsiden av flokken og forsøker hele tiden å få tak i et stykke kjøtt og en slags følelse av tilhørighet.
Deres evne til å se seg selv er såpass redusert at de ganske enkelt kan slippe løs jævelskap uten at de forstår at det er det de gjør. Rudolf var så selvrettferdig og blind at han kunne foreta seg hva jævelskap det måtte være med hvem som helst uten selv å oppfatte hva han holdt på med. Og Rudolfs fremste egenskap utover den konstitutive misunnelsen han er kommet til verden for å fremme, det er feighet eller redsel for å stå fram med de hensiktene han egentlig opererer ut fra. Han dekker seg til saklighetens kappe, under en slags vennlig kamuflasje.
Om man hadde tenkt litt etter da hadde man sett at han hadde gode forutsetninger til å kunne bli en Kain. Det lyste alltid en misunnelsens glød av han; han led i sitt stille sinn konstant over andres gleder og suksess og fremgang og flinkhet. Det var personer i Fernandos omgangskrets hadde hele tiden en fornemmelse av hvor sterkt han kunne lide av misunnelse overfalt alt og alle. En nær kvinnelig medarbeider med nesten unormalt velutviklet sosial instinkt kom ved en anledning med en treffende replikk til Fernando:
- Du omtaler han som broren din, men han omtaler aldri deg som sin bror ! Har du aldri tenkt over at det betyr noe?
- Nei, svarte han bare kort.
Han skjønte ingenting. Fernando stolte aldri på noen, men han mistrodde heller ingen.
Jeg tror ikke han tenkte over hva det betydde før det var i seneste laget. Det betød akkurat det den supersosiale kvinnelige medarbeideren ville ha frem. Hun hadde rett her som ofte ellers i sine anelser. Rudolf Deutsch opptrådte ofte, men slett ikke hele tiden, på en mye mer reservert måte overfor Fernando enn denne gjorde overfor han.
Det hendte noen få ganger at Rudolf var både gavmild og til og med elskelig overfor Fernando. Det var nesten som han glemte seg et øyeblikk eller ble revet med. For som jeg allerede har sagt, det var lett å bli revet med av Fernando. Det var nettopp det mange ble.
Over tid opparbeidet Rudolf Deutsch en plagsom og sykelig misunnelse overfor Fernando. Misunnelsen gjorde a han ble sykere, han ble plaget av en ustoppelig grådighet etter oppmerksomhet og et hat mot folk som av ulike grunner ble gjort til gejnstand for oppmerksomhet som han selv ønsket seg. Grådigheten etter sosial oppmerksomhet gjorde han ble en ‘Homo Avarus’. Han begynte å sove stadig dårlig om nettene fordi misunnelsen sammen med grådigheten eter oppmerksomhet hadde overtatt tankene hans, han verket i hele kroppen av misunnelse. I perioder la han på seg, særlig over magen, fordi han forsøkte å trøstespise seg vekk fra den verkende følelsen som plaget han hele tiden. Egentlig var det noe han lett ble plaget av i forhold til hvemsomhelst.
Men til slutt kom jo sjansen.
Han så over noe tid at Fernando ikke lenger var seg selv i jobben. Da det gikk opp for han at døren sto åpen og at Fernando var alvorlig syk og ute å kjøre, slo Rudolf Deutsch til med alt han eide av undertrykte ambisjoner og oppsamlet hat. I denne tiden var han nesten nedbrutt av egen misunnelse, han orket ikke en time mere med denne plagen. Da var det bar en utvei. Han hadde da allerede gjennom å samarbeide med to av medarbeiderne, jeg skal ta dem for meg senere – sikret seg at avdelingsoverlegen i psykiatrien ikke lenger hadde tillit til Fernando. Fernando hadde hjulpet Rudolf inn i en posisjon som han aldri ville vært i nærheten av å greie på egen hånd. På den ene siden var han ikke kvalifisert for en slik stilling, og på den andre siden hadde han ikke av seg selv ambisjonskraft nok til å skaffe seg den ved egen hjelp. Men Fernando kunne tidvis mangle grunnleggende gangsyn når det gjelder folks intensjoner. Han hadde uten forbehold favorisert Rudolf overfor andre medarbeidere. Dermed greidde han å gjøre to feil på en gang, og nå utnyttet Rudolf en lånt posisjon som Fernando hadde hjulpet han inn i, og gjorde det han kunne for ubemerket å ta rotta på Fernando fra denne posisjonen.
Det var umulig å forutse det som skjedde mellom dem. Men hvem kan egentlig forutse særlig mye av menneskers handlemåter? Det som kan være vanskeligst å forstå, er hvordan forhold mellom personer forandres over tid. Måten de to møttes på var overraskende i seg selv. Det at de i det hele tatt fant ut av det med hverandre var like overraskende. Og tilsist, måten forholdet mellom dem brått snudde var en overraskelse. De fleste folk som kjente dem begge har enda ikke forstått det som skjedde den gangen. Og det er kanskje like godt at det forblir slik. Dersom menneskelivet hadde foregått uten masker og maskeringer og klandestine operasjoner hadde det ikke blitt slik, det hadde kanskje aldri kommet til noe langvarig drama mellom de to personlighetene. Men maskene er der, vi bærer og gjør bruk av våre masker enten vi vil eller ikke.
At Rudolf Deutsch kunne få en sentral rolle er i utgangspunktet ganske uforståelig. Han er i bunn og grunn en intetsigende person, eller sagt på en bedre måte, han er så redd for å vise seg som den han er at han blir intetsigende. Når folk strever så hardt som han alltid har gjort for å dekke over sitt sanne selv, så kan de i og for seg lykkes med dette, men den personen som gjenstår er ofte mer eller mindre betydningsløs. Det var Rudolf Deutsch, det visste han selv, og han led sterkt under det. Han hadde et seriøst og selvhøytidelig lynne, og ønsket alltid å fremstå som en viktig og alvorlig person, særlig i sine egne øyne. Like under overflaten eller bak den masken han bar var dette den styrende tematikken i hans liv. Han lever riktignok stille og forholdsvis tilbaketrukket i sentrumsbygda der sykehuset ligger, tar mer eller mindre helhjertet del i det religiøse livet i menigheten som opptar han og han har greidd å skaffe seg ytre arrangementer og familieliv som hjelper han til å holde seg samlet og som han kan skjule sin sanne person bak. Rudolfs liv er et arrangement han har satt opp for å skjule sine plager, hvem han virkelig er; til og med den lille hagen han har lagd seg rundt huset er først og fremst en side ved hans fasade. Han er slik han til vanlig fremstår i det hele tatt en uvanlig kjedelig og tørr type. Han ler lite, har knapt noen som helst form for humor, viser minimalt med oppfinnsomhet og åpenhet. Det at han har et brennende begjær etter å være betydningsfull, og nærer en dyp frykt for sin egen følte betydningsløshet fører til at han snakker og sier forholdsvis lite. Han snakker bare når han tror at han vil bli hørt, ellers holder han stilt. Det er noe han har måttet underkaste seg for ikke å avsløre sine mangler. Han plages sterk av og bekymrer seg ofte for at det han sier ikke skal være riktig eller bra nok til å bli tatt alvorlig av folk. Dermed holder han altså heller stilt når risikoen for å bli tatt med buksene nede er stor. Han tåler heller ikke at andre sier noe, helst ville han at andre holdt stilt, det ville passe han best. Av og til kan han glemme sin forsiktighet og komme med irriterte utbrudd overfor medarbeidere som han mener snakker for mye. Dersom han kunne bestemme, ville han ha levd og jobbet sammen med stumme mennesker slik at han var alene om å ta seg av snakkingen og ingen kunne vurdere det han hadde å si. Sannheten er at han er ganske begrenset og innsnevret i tankegang og følelsesliv; det er på dette punktet man måtte gripe inn om man skulle gjøre noe for han. Slik han har fungert fram til nå har han som regel ytterst lite å bidra med til å opplyse menneskelige affærer, noe som er jobben hans. Han viser seg såpass tilbakeholden og tilkneppet at han blir tatt for å være en langt mere seriøs og troverdig person enn han faktisk er. Han vet godt at tausheten vil han utelukkende tjene på, de fleste vil tro at han har mer å fare med enn han faktisk har.
Men jeg må tilbake til hans forhold til Fernando og hva han foretok seg for å få han ned fra pidestallen. På egen hånd utgjorde ikke Rudolf noen utfordring for Fernando. De kunne riktignok av og til gå i tottene på hverandre for en eller annen bagatell, men Rudolf var i bunn og grunn hjelpeløs som maktspiller dersom han måtte opptre alene. Det var når dette forandret seg at han satte Fernando i sjakk matt. Den som forandret oppstillingen på sjakkbrettet var manøvreringen til sykepleieren Rosetta Hølke. Med henne i ryggen, og med hennes utkrøpne intrigekunst som hjelpemiddel, turde for første gang Rudolf Deutsch å slå til for full kraft for å manøvrere Fernando ut og vekk. Det gjorde han, og det lyktes han med, underlig nok.
Men det skal jeg komme tilbake til. Først vil jeg fortelle om hvorledes Fernando møtte Rudolf på pilegrimsruten Via de la Plata i Spania, og det som da skjedde:
Fernando er på tråden med sin sønn Arlo, som bor i Bergen:
- Jeg kommer til byen om tre dager, på lørdags formiddag. Jeg har bilett med flyet til Malaga på lørdags ettermiddag. Stikker innom deg, så kan du ha bilen i noen uker. Det har du sikkert nytte av nå før jul.
- Flott. Du har godt av å ta deg en tur nå. Reiser du alene?
- Ja. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg har lyst til å gjøre. I alle fall tar jeg bussen til Sevilla på lørdagskvelden, så får jeg ta det derfra. Enten en lengre vandring fra syd, fra Tarifa. Eller Via de la Plata fra Sevilla, vi får se. En annen mulighet er buss til Lisboa og derfra en vandring nordover på den portuisiske pilegrimsveien som går forbi Porto.
- Høres ok ut. Jeg traff en gammel kjenning av deg her om dagen, på en kafe. Du husker vel Nathan som du var borti på klinikken for noen år siden? Han slet med stoffproblemer.
- Selvfølgelig, han glemmer jeg aldri. Hvordan er det med han nå for tiden?
- Ikke noe særlig. Han går å slenger, har ingenting å gjøre og ingen oppfølging. Noen skulle ha tatt ansvar for å hjelpe han før han kommer ut å kjøre igjen.
