“people who only know domestic cats are not really reliable judges of tigers.” (Nan Brother, Men and Gardens 1st ed., (New York: Alfred A. Knopf, 1956), 3)
“the worst, most protracted, and most dangerous of all errors up to now has been the error of a dogmatist, namely, Plato’s invention of the purely spiritual and of the good as such.” Nietzsche)
Folk som har levd en stund erkjenner at mennesker stort sett utgjør pager og problem for hverandre. Ikke bare mellom kulturer, ideologier eller religioner. Mellom mennesker rett og slett, der det hele beynner og slutter. Det største problemet som finnes. I mange slags former. Plaging ogmobbing. Krig. Eksekusjoner. Selvmordsbombere. Vinnere og tapere. Tortur, inkvisisjon. Raseteorier. Baksnakking. Forførere. Kvinnehat. Psykologisk behandling. Ekteskap. Nabokrangel. Selvhevding. Trøbbel, uoverensstemmelser, klappjakt. I alle slags former. Alt synes å kunne bli til et problem og til et overgep mennesker imellom.
Det har alltid har vært slik. Det er slik. Det kommer i all tid til å være slik. Vi vil endog ha det slik.
En bonde jeg kjenner i en bygd ikke langt unna påstår at det viktigste man må kunne for å leve i ei slik tett bygd er å være i stand til å snakke med alle, uten unntak. Venn som uvenn, allierte og motstandere, medhjelpere som fiender. En underlig ide. Man må forholde seg til alle på en anstendig måte. Men han sier samtidig at man må se virkeligheten som den er; andre mennesker skal man aldri ta lett på. Man skal ikke tro for godt om folk. De er ikke til å spøke med. Rovdyr har tenner (dentes) som dolker, elefanten har støttenner, drøvtyggende planteetere har flate kinntenner som maler føden i stykker. Tannsettet samsvarer med dyrets føde og livsform. Menneskenes ytre tenner er alt-mulig tenner, men vi har antagelig også et usynlig mentalt tannsett for å kunne glefse tak i og fortære hverandre som bytte. For lang tid tilbake var det en som så dette, og han sa:
- Mennesket er ulv for mennesket.
I følge Erasmus var det Plautus som skapte dette ordet – ”lupus est homo homini”. Selv ‘menneskets beste venn’, hunden er en ulv i forkledning, den oppsto fra ulver for omkring 12 000-20 000 år siden og er fremdeles i sitt vesen en ulv. Vi er hverandres ulver og hunder, både i fred og fordragelighet og på liv og død. Å se dette poenget klart forutsetter gjerne at man har gjort seg noen ordentlige erfaringer. Svidd seg. Vært under hælen. Smertefull erfaring. Det problematiske i vårt forhold til hverandre omfatter også mye som er nødvendig og positivt. Men ondskapen er en uoppløselig del av det. Jeg sier ondskap og mener ondskap. Genuin ekte vare. Ikke en villfarelse eller en misforståelse. Bevissthet om ondskap er i dag fortrengt til våre innerste og private tanker. Til skrekkdrømmene som river oss ut av søvnen midt i natten. Ingen av oss går klar av menneskers ondskap. Hverken vår egen eller andres. Ondskapen finnes egentlig ikke , den er ikke en ting, den har ikke noe ‘i-seg-selv’. Den fremkommer og finnes bare i forholdene som mennesker har til hverandre. Der fødes den og der næres den. Vi snakker ikke mye om det, det er sant. Vi innrømmer sjelden at vi er på kjente trakter. At vi kjenner ondskapen, at den er i vårt eget følge, at den er fastboende i oss. Fra vår nærmeste historie vet vi at det finnes institusjoner som gir ondskapen farlig stort spillerom. Institusjoner som behandler mennesker har noen kjennetegn som gjør at de er blant de som lettest gir ondskapen gode betingelser. Bare det å ha en jobb der en styrer med mennesker og deres ve og vel er en åpen dør for vår ondskap. Jeg liker å jobbe med mennesker, sier man. Det høres så tilforlatelig ut. Det er lett å slutte at den som jobber med mennesker alltid jobber for å hjelpe dem. Det tror jeg ikke lenger på. Ofte vil de som liker å jobbe med andre mennesker ikke en gang folk vel. De gjør jobben sin, de føler at det er viktig å gjøre jobben og følge jobbens spilleregler til punkt å prikke – men de vil ingen vel. Jobben er en maske, som i maskeselskapene der folk kan skjule hvem de er for å ha friere spillerom for sine hensikter. I en maskerade var det en gang en liten gutt som ble vettskremt da han plutselig så seg selv i et speil; han skjønte ikke at det var seg selv han så i speilbildet. Psykiatrien hører til denne typen institusjoner; historisk erfaring tilsier at psykiatrien aldri må få anledning til å unnslippe løpende og bastant kritisk granskning. Folk som er nede for telling kan ikke hjelpes – det er vel hjelpe dem man skal i barnevern og NAV og distriktspykiatriske sentre? – ved at man gjennom snedig anvendelse av i og for seg greie spilleregler og rollemønstre holder dem nede og tråkker dem under hælen.
De siste leveårene ble min venn Fernando Peder Persa rammet av mange slag. Som noen av oss blir når vi kommer halvveis eller midtveis i livet. Livet ble for hardt for han. Før det ble slik var livet overhodet ikke hardt, da oppfattet han tingene ganske annerledes. Alle ting har sin tid og sitt sted. Det er nesten som om det finnes et sted i livet hvor det kreves mere av oss. Hvor man må ta seg i akt fordi det er herfra veiene til undergangen går. Fernando ble rammet hardt, det ene slaget etter det andre traff han. Det neste rammet hardere enn det forrige. Det aller siste slaget slo han fullstendig ut. Han hadde ikke noe å stå i mot med lenger. Han forsto ikke hva som traff han, og gikk ned for telling. Ferdig. Ut av ringen. Det er nærliggende å tenke at han ble innhentet av sin skjebne. Noen vil mene at mye av det som skjedde var selvforskyldt. En form for indirekte selvødeleggelse. Kanskje er det sant; hvem kjenner ikke denne følelsen, at dypt inne i oss bærer vi på en kime til selvødeleggelse ? Det skal bare den riktige ytre påvirkning til for å trigge denne kimen. Andre, som jeg, mener at skjebnen i form av sykdom pluss noen utkrøpne ondsinnete medarbeidere på den psykiatriske avdelingen tok rotta på han, rett og slett. Nettopp i psykiatriens stille bakgårder, og de finnes det flust av, der er det god plass for faenskap og der skjuler noen av de verste bakholdsrottene seg. De kan opptre forholdsvis fritt fordi det er vanskelig for å tro at folk som jobber med å hjelpe andre mennesker kan ha uredelige og onde hensikter. Det er ikke enkelt å oppdage og stoppe ondsinnete folk i psykiatrien, nesten som å arrestere noen midt under en 17. mai-feiring eller under søndagsmessen i en kirke. Vi blendes og forblindes av den humane stemningen. Det gjør det enda verre at folk som jobber på slike ‘humane’ steder er fanget i et selvbedrag om at det de gjør utelukkende er godt ment og til det beste for andre. Jeg skal litt senere ta meg tid til å gjengi noe av det som Fernando selv skrev om disse tingene og som viser klart at dette forklarer hans ulykke.
Alle ting har flere forklaringer. Det som skjedde kan også forståes på en annen og mer komplisert måte. Det bildet som hadde formet seg og ble formet av hans person blant andre mennesker tok mer og mer over styringen i livet hans. Noen som har hug for slike ting grep tak i dette bildet og fordreide så negativt de kunne. Fernando forsøkte å fortsette livet sitt dit han selv ønsket, men opplevde at han fikk det ikke til lenger. Andre krefter var sterkere, livskursen gikk i andre retninger enn dit han ville ha den, den ble drevet av det stadig mer negative bildet som andre hadde satt opp av han. Selv var Fernando ganske uvitende om den utstøtningsprosessen som foregikk bak hans rygg, som følge av et bilde av han i andres hoder.
Et av resultatene var at Fernandos langvarige, men ujevne og svinnende karriere i psykologiens utkant fikk en sørgelig avslutning. Til sist resignerte han;
- Jeg er iferd med å bli en psykologisk desertør i tillegg til alt det andre som feiler meg. Dette sa han idet han ga opp alt sitt psykologiske yrkesliv. Dette ble en felle, for uten at han kunne vite det da, ga han også på båten resten av livet sitt. Eller livsviljen. For underlig nok, trass i en kritisk innstilling til psykologi og psykologer elsket han det han holdt på med, gikk fullstendig opp i det. Uten jobben som psykolog følte han seg helt utenfor, verdiløs og hjelpeløs.
Det lå en en bitter snert i det han sa:
- For første gang har jeg fullt ut forstått at mennesker på godt og vondt er hverandres skjebne. Et liv handler mest om hva mennesker foretar seg med hverandre. Livene våre ligger i andre mennesker hender, livsløpet ligger utenfor ens egen rekkevidde. Dette må en bare finne seg i. Det finnes ingen isolerte fjellhyller eller fjerne steder der en kan gjemme seg vekk og komme seg unna andre mennesker grep.
Fernando var ingen smågutt. Folk som ikke ville han vel holdt seg i tømmene så lenge han var seg selv. Men i det de merket lukten av svakhet slapp de seg løs, som hai når det er blod i sjøen. Etter sykdomsperioden var Fernando en tid langt nede. Han visste ikke å turnere et intrigespill der han selv både var en brikke og målpersonen. Til slutt var angsten så overveldende at han så seg tvunget til å komme seg løs av og ut av jobbsmørja. Jobbsmørja, det var det han kalte det de siste ukene. Selv om andre forhold var mer avgjørende enn kroppslige plager, var det med lett samvittighet og et noe tyngre hjerte at han mottok sykemelding for helseproblemer. Det ble redning og fortapelse på samme tid. Han ga seg til hjemme hos seg selv på småbruket for godt, med alle slags småting han hadde lyst å holde på med. Før det kom så langt måtte han gjennom en mørkere fase med konfliktfyllte forhold til medarbeidere og folk i ledelsen. Det var også vrient at han en stund ikke forsto hva som skjedde, og hvorfor. Han mumlet bleikt;
- hvem kan forstå og forutse sin egen undergang, når den dukker opp og banker på døren?
Det var nettopp undergang det handlet om. Dødsfallet for tre år siden betrakter jeg som et ‘ulykkes-selvmord’. Fernando hadde vært nede for telling så lenge at han sluttet å ta normale forholdsregler. Slik han holdt på måtte det gå galt en dag. Livsviljen hans må ha fått skade, av nedverdigelsene han opplevde på jobben og av at folk han hadde vist omtanke for og tatt vare på i årevis ga han fingeren. Han ble manøvrert ut av en jobb han elsket. Måten det skjedde på var mer enn han tålte. Mye mer. Han ga gradvis opp. Han ønsket mer eller mindre at noe skulle gå galt. Etter lang tid med nedverdigelser ble det nok. Men før det skjedd mange ting.
Livsløpet hans tok en brå vending. Under en av mange pilegrimsvandringer i Spania opplevde han et stygt fall i en fjellskråning under nedturen til landsbyen Acebo. Tidligere denne dagen hadde Fernando møtt en ung og fargerik brazilianer utenfor Astorga. Den 36 årige hyperenergiske pilegrimen var kort tid etter at han startet oppe ved franskegrensa gått seg lei av langsom vandring. Han fikk for seg at det var bedre å løpe de over 800 km’ene over fjellene til Santiago. Utenfor Astorga passerte denne løpende pilegrimen en langsomt vandrende Fernando. Han ble overrasket og villt begeistret over at det i det hele tatt fantes noe slikt: en løpende pilegrim. Fernando bestemte seg umiddelbart for å begynne å løpe litt selv, med ryggsekk og det hele. Senere på etterdagen nådde han igjen løpepilgrimen som het Walter, i den fraflyttete fjell-landsbyen Foncebaon. Walter og Fernando fant med sine felles interesser for alt som er portugisisk, fort tonen. De delte erfaringer om løping, drakk en øl eller flere sammen, og avtalte å møtes senere på kvelden og caminoen. Så fortsatte de løpingen hver for seg. Fernando som også løp endel, fikk uforutsette problemer på nedturen fra fjellet til landsbyen Acebo. På vei nedover den ulendte og steinete stien gikk han overende og skadet seg stygt. Den løpende Walter så han aldri igjen. Fernando fikk varige nevrologiske plager etter hodeskaden han pådro seg.
En tid senere var Fernando tilbake på jobb. Han merket at et eller annet nytt og illevarselende var på gang. Han kalte det i mangel på annet ord for udefinerbar jævelskap. Senere sa han at det var de samme menneskelige kreftene og tendensene som andre steder fører til krig og vold og elendighet, men som i siviliserte land og institusjoner stort sett blir sosialisert og holdt i sjakk og moderert ned til krefter vi kan leve med og mestre.
- Slipper slike ting løs og får spillerom, da mister man fort kontrollen, sa han i en form for etterpåklokskap senere. Da hadde det allerede gått galt.
Noe av det første han merket var et fravær som ikke hadde vært der tidligere. En kjølig mangel på forståelse eller vilje til forståelse fra noen medarbeidere. Tonen var litt annerledes. Nesten umerkelig annerledes. En svak eim av noe som minte om gift hang i luften. Han merket at han hadde mindre blikkontakt med de andre. De så han ikke og så ikke på han slik som før. Han følte at det var vanskelig å se dem. De var der liksom ikke. Uten andres øyne på oss eksisterer vi knapt. Det er delvis gjennom andres øyne at vi blir til sosialt. Folkene hans snakket nå også annerledes til han og med han. De ventet nærmest på at han skulle gjøre seg ferdig før han hadde begynt å si noe. Ofte ventet de ikke til han hadde snakket, de bare gikk midt i setningen. Mange ganger ble han bryskt avbrutt. Særlig av den konstituerte sjefen som av lynne også var en noe selvbestaltet, utålmodig og irritabel type. Jeg kommer tilbake til Fernandos forhold til denne personen senere i beretningen. Her vil jeg bemerke at for Fernando, som på en uselvisk måte i årevis hadde promotert og ført frem denne ganske så begrensete mannen som fagperson, som medarbeider og sjefsemne, ble det uforståelige og bråe skiftet i oppførselen og innstillingen hans til en tung byrde. Det var som om knopper hos denne mannen hadde blomstret, og frem kom en annen, en vemmelig og hatsk person. Like før det ble åpenkonflikt hadde de endatil en liten forelesning sammen. Den foregikk på den samme måten som ellers når de foreleste i lag. Fernando sto for brorparten og vel så det av faglig forberedelser. Under forelesningen sto han som vanlig i bakgrunnen for å støtte og hjelpe fram kollegaens presentasjon. Men, sa han, jeg merket en slags uvilje som ikke hadde vært der før. Og etter forelesningen var det tydelig at kollegaen ikke hadde lenger kunne være med på et slikt opplegg der han nøt frukter som han knapt bidro til. Fernando mente at han kunne tillate seg å merke ting om og hos andre på denne måten:
- Forfinet følsomhet er en yrkeslidelse hos psykologer.
Men det er fortsatt den endrete stemningen på jobben jeg forteller: Det spilte ikke lenger noen rolle hva Fernando hadde å si eller bidra med. Faglig sett ble han fullstendig oversett, selv om det var han som sto for den spesielle kompetansen. Det virket som om han helst ikke burde si noe i det hele tatt. Om noe som helst. En dag ringte han meg helt i ulage av opphisselse. Han kavet seg opp etter et møte der han nesten ikke fikk lov å ha faglige oppfatninger om ting som lå under hans kompetansefelt. Han følte at sjefen mente at han ikke hadde rett til å si noe som helst lenger. Den verste av alle var en luguber kvinnelig medarbeider som han selv hadde plukket ut spesielt og ansatt for noen år siden. Selv om hun ikke hadde peiling på et bestemt fagområde der Fernando hadde mangeårig erfaring, så overtok hun det med den største selvfølgelighet. Han kjente godt til hennes spesielle legning. Både herskesyke og tilbøyelighet til snikende bakholdsangrep på medarbeidere når hun ville opp og fram. Nettopp dette var han advart om av flere ledere fra sykehuset før han ansatte henne. Men hun var i besittelse av den kompetansen han var ute etter jobbmessig, så han brydde seg ikke om disse advarselene. Når bakholdsangrepene hennes, herskingen og forsøk på snikangrep på folk dukket opp før han ble syk, tok han henne ved hornet; ga tydelig beskjed om at han ikke kunne akseptere negativt kjør mot medarbeidere ute i kommuner og lignende. Hun fortsatte selvsagt ved andre anledninger. Men han var hele tiden forberedt på å holde denne slags tilbøyeligheter i sjakk og nede. Til slutt kom Fernando til å få svi for denne ansettelsen. Da rettet hun sine snikende angrep mot han der hun kom til. Selvironisk som han kunne være sa han bare; jeg får det jeg fortjener når jeg ikke har bedre vett til å høre på kloke folks advarsler.
Selve handlingsrommet som jobben utgjorde og som han befant seg i var annerledes. Det var ikke lenger normalt rom å bevege seg i, å ta og gi kontakt i, å finne seg til rette i. Rommet var blitt innsnevret og borte. Noen hadde underslått det og underslo det hver dag han var på jobb. Det var ikke bare det at den konstituerte sjefen hadde overtatt det gamle kontoret hans. Han hadde ikke noen steder å være der han kunne jobbe i fred. Det virket som om det ikke betydde noe hva han gjorde, så hvorfor skulle han da ha egen arbeidsplass? Fernando var som kjent aldri noen hvem som helst i slike settinger. Han visste å sette seg i respekt og fighte fra barnsben av. En tid syntes han at det han ble utsatt for nesten var morsomt, en artig utfordring. Men det var før han ble redd og skjønte at han ikke hadde kontroll. Og at noen med makt sto bak. Fernando var selv ganske usikker på egen status etter ulykken. Defor var han åpen med de andre om at de første månedene ville være en slags attføring og test, for å finne ut hvor han sto helsemessig og hva han kunne makte i jobben. Men det ble lite tatt hensyn til; det ble faktisk brukt mot han at han ikke lenger helt var sitt gamle jeg.
I ettertid sa han at det verste var ikke skaden han hadde pådratt seg, den kunne han tilpasse seg med tid og hjelp. Det verste var den ondsinnete oppførselen til kollegene og den konstituerte sjefen, som baksnakket han på jobben og holdt han borte fra oppgaver og det som verre var. Ikke alle var like jævlige; noen var mye verre enn de andre. Særlig den nevnte kvinnelige medarbeideren, og overraskende nok hans tidligere nestleder som hadde overtatt sjefsjobben i perioden mens han var borte; de visste hva de var ute etter, de var nådeløse og infame for å få det slik de ville. De ville ha han vekk.
Som alltid, satte noen seg pyntelig på gjerdet som det heter, men de oppførte seg ganske ok og nøytralt. Gjerdesitterne var et problem for Fernando. Han trengte støtte og forståelse, ikke pyntelighet. På den andre siden var noen gode kolleger og støtter. De var vennlige og oppmuntrende, og ville være så fleksible og hjelpsomme som mulig for å få Fernando tilbake i jobb. Dette holdt han oppe og gående en tid.
Denne vanskelige perioden som endte så ille kan ikke forståes ut fra komplikasjoner etter hans sykdom. Det forsøkte man å gjøre etterpå. Når det går galt i slike situasjoner skyldes det sjelden folks sykdom i seg selv. Det er mere at tildekket faenskap blir reaktivisert og aksentuert, og får friere løp. Det skjedde i høyeste grad i Fernandos tilfelle. Samme hvor han henvendte seg for å finne folk som kunne hjelpe han ut av uføret, så merket han at han ble stående alene. Alle utveier fra faenskapen var stengt. Å forholde seg til og be om assistanse fra personalavdelingen opplevde Fernando som en labyrint uten ende, noe som hørte hjemme i en ennå uskrevet roman av Franz Kafka. Personalkonsulenten var så uvitende om hvorledes han bidra med noe, at det han kom med gjorde bare vondt verre. Når han i tillegg både viste seg å være uredelig og ettergivende feig, så er det lett å forsto at Fernando ga han opp med en gang. De ansetter jo folk som bare er et hinder for det de er ansatt for å gjøre, freste han. Hva slags poenget er det med slike folk i slike stillinger, hvorfor sjekker man ikke opp om de funker slik det er tenkt ? Jeg vet fra de notatene jeg tok hånd om at Fernando på et møte ved avdelingen gjorde forsøk på å melde fra oppover i systemet om at han ble frosset ut og trakkasert – han gikk tjenestevei og til nærmeste overordnede. Han gjorde da greie for hva han mente å bli utsatt for etter at han kom tilbake fra sykdomsperioden, men ble møtt med en iskald skulder og døve ører. Hvorfor, fremgår av det følgende.
Personalkonsulenter er mange ganger ikke til å spøke med. Jeg må her nevne et eksemplar av arten (jeg nevner bare navnet på de som tedde seg på den mest nederdrektige måten, de andre går klar og er navnløse i fortellingen) med navnet Søren Andersø. Fernando hadde kjent og samarbeidet med dette eksemplaret i årevis. Andersø er av natur den fødte kollaboratøre. Han har aldri vært i nærheten av å forstå at det går an å tenke selv og at dette er en plikt vi har ved siden av andre plikter.
- Stakkars mann, har jeg tenkt. – Hvorledes er det mulig å være så intetsigende? Å ta seg fram i livet uten en egen stemme?
Når man har man møtt slike som Andersø, da kan bare undre seg over treffsikkerheten i gamle Bjørnebos 10 bud for menn som vil fram i verden. Andersø fulgte uten å vite det disse budene til punkt og prikke. Man skulle tro de sto risset inn i sjelen hans et sted. Han har sikkert hørt budene en gang han var skremt og så tatt dem til seg som en ubevisst lekse, et glemt dataprogram som i det stille styrer alt han gjør. For Andersø er det dermed en umulighet å sette seg ut over tendenser i det apparatet han er en del av, samme hvor gale disse enn måtte være. Han oppfatter rett og slett ikke slike ting. Hverken i tanker, tale eller handling. Han vandrer rundt mellom kontorer og møterom med et merkelig refleksaktig og stivt smil som han ikke greier å holde tilbake når han føler seg presset eller i forlegenhet. Det stive smilet er klistret på han som på en voksdukke. Han vet om det selv, det plager han at han ikke greier å styre det stivnete smilet. Jeg husker at vi for en tid tilbake hadde en norsk utenriksminister som var plaget av tvangsmessig smiling. Han fikk urettmessig kritikk for smilet som kunne være malplassert fordi det passet dårlig med omstendighetene.
Måten Andersø tedde seg på var grunnen til hans forbløffende oppstigning i systemet. Det fantes ingen andre grunner, han eide ingen kvalifikasjoner rett og slett. Han skjønte at kvalifikasjonsløshet var blitt den viktigste kvalifikasjonen på klinikken, derfor søkte han jobben og visste at han ville få den. At ingen kunne konkurrere med han i manglende kvalifikasjoner. Han foretok seg aldri – her er ordet aldri på sin plass – noe som helst som tydet på spesiell innsikt eller kompetanse. Men, det skal innrømmes, han gjorde heller aldri en eneste skikkelig feil. Ved dyktig eller feig kollaborering – alt etter hvordan en ser det – med alt og alle som i en eller annen forstand befant seg over han nådde denne arme Andersø gradvis til nivåer i systemet som lå langt over hans egen minimale evner innenfor fagfeltet. Nå må dere ikke misforstå meg. Det er lett å misforstå den krasse og bitre tonen i det jeg skriver. Andersø var og er fortsatt en hyggelig fyr. Som alle vet, er slike utvendige inntrykk ofte ikke verdt noe. Når det gjelder Andersøs hyggelige fasade er det nettopp det det er. En fasade. En tynn og lite bestandig fasade. Fernando skjønte det tidlig. Så lenge Andersø følte at han var på den riktige siden, og særlig når han kunne skjule seg bak formelle forhold, kom han ved flere anledninger med direkte og krenkende angrep på Fernando. Senere, når tingene hadde blitt slik han ville ha dem, unnskyldte han seg med det tidspresset han var under når dette skjedde. Hensikten var lett å se; det var et kjør for å knekke han, bryte han ned. Det handlet om å svekke og nedverdige Fernando slik at han mistet beherskelsen og oppførte seg i samsvar med det bildet man ville vise av han. I et av møtene i denne perioden uttrykte Andersø åpen tvil om at Fernando i det hele tatt var syk. Han hevdet at det var noe han benyttet seg av i den konflikten som pågikk. En konflikt som Fernando ikke visste fantes; som i virkeligheten var funnet opp av Andersø og hans sjef. Ved en annen anledning var problemet det at Fernando hevdet å være frisk nok til å komme tilbake i arbeid – det var han jo overhodet ikke, mente konsulenten. En annen gang var feilen at Fernando skiftet mellom å være syk og frisk etter hva han kunne oppnå med det. Ved en senere anledning var Fernando blitt frisk for raskt; det gikk ikke an å forandre mening om egen helsetilstand så fort, hevdet Andersø.
Han kunne så tvil om Fernandos kontakter med medarbeidere og psykologkolleger. Dette var noe Fernando holdt på med for å skaffe seg allierte, sa han under et møte. Ved en anledning var Andersø mer uten skrupler. Motet tok antagelig overhånd. Uten vanlig forsiktighet, demonstrerte han tydelig at det rett og slett handlet om å få Ferando ut av jobben. Hverken mer eller mindre. Uten forvarsel viste Andersø til at det forelå en muntlig overenskomst som Fernando hadde inngått mer enn 10 år tidligere med sin sjef da han begynte i jobben. De hadde vært enige om at dersom han ikke fungerte slik sjefen ønsket det, da skulle han etter avklaring med sjefen bare ta det til etterretning og trekke seg fra jobben. Nå ville Andersø at dette skulle være gjeldende også nå. Fernando reagerte voldsomt på dette utspillet.Han så overhodet ingen grunn til å trekke seg fra jobben.
Fernando ga etterhvert opp Andersø. Det gikk opp for han at Andersø måtte være disponert for en lidelse som kan utvikle seg hos litt veike medarbeidere i organisasjoner. Han mente at det i tillegg kom av at Andersøy hadde en sterk formalististisk legning, og at han manglet alt som kunne ligne på kreative impulser. Hans fungerte gjennom å etterligne og herme de sentrale aktørene. Og at hans analysevner var nokså gode. Evnen til få oversikt og se sammenheng i ting var derimot nesten fraværende, men det trengte ingen å merke mens han jobbet på lavere nivå i systemet. Fernando trodde at medgang i jobben og at han steg i gradene og i stillingstrygghet gjorde at Andersø begynte å preges av at sykdomsdisposisjonen forsterket seg.
- Medgang forsterker underlig nok denne type patologi. Dette sa han med en sarkastisk tone. Etterhvert fremkom et tydelig tilfelle av det Fernando omtalte om en normopatisk forstyrrelse. Fernando var overbevist om at normopati er en alvorlig lidelse hos tilsynelatende bra fungerende folk som vanligvis ikke selv forstår at de er rammet. Folk som jobber mye og ensidig med formaliteter rammes oftere enn andre, uten at en helt vet hvorfor. Selv om normopati for tiden ikke inngår i diagnosesystemet i psykiatrien mente Fernando at den naturlig hørte til de sosiale personlighetslidelsene. Det er en slags skjev personlighetsfungering der noen trekk og holdninger blir altfor fremtredende slik at det går utover balansen i personen. Han viste til en habil tysk psykiater som i sin tid hadde beskrevet denne lidelsen meget grundig i en bok. Tiltakende normopatien førte til at den arme Andersø ble helt ute av stand til å rette kritiske øyne mot seg selv og sine egne oppfatninger. Han underkastet seg tvangsmessig alt overordnete sto for, samtidig som han jaktet på og fant feil ved folk som hadde egne oppfatninger og som ikke tilfredstillte maktens krav. Ikke minst slike som var litt ulik han selv. Til slutt utviklet lidelsen seg dit at han greidde ikke lenger å styre tilbøyelighetene sine. Han lot uten hemninger lidelsen gå utover Fernando, ikke minst fordi han fikk så god anledning til det.
- Det er merkverdig at folk som så åpenbart representerer en fare for andre, får gå så fritt, sa Fernando med et flir. Men antagelig skyldes det i dette tilfellet at vedkommende jobbet innefor psykiatrien. Man er mindre oppmerksom på farene når slike forstyrrelser oppstår i egne rekker.
Før Fernando forsto tegningen var oppførselen til Andersø en gåte:
- Hva går av tilsynelatende kjekke folk når de etter årelangt samarbeid og velvilje vender andre ryggen ? På denne nedrige måten ?
Han ringte flere ganger til konsulenten for å anmode han om forståelse og en mer redelig opptreden uten halvskjult agenda. Det var til ingen nytte. Fernando reagerte mot slutten av denne perioden særlig på det han omtalte som en slags korrupt innstilling hos folk som hadde ansvar for å finne løsninger. Etter en lovende begynnelse, ofret de redelighet og krav til ordentlig behandling av han for å holde seg inne med folk i systemet og sikre egen posisjon. Det finnes to måter å opptre redelig og ordentlig på, sa han med dyp ettertanke. Den ene er bare å late som om man oppfører seg ordentlig og redelig, en slags spill som bare dekker over det man egentlig ønsker og holder på med og har til hensikt. Den andre er å oppføre seg reelt ordentlig og redelig, og å føle og bære motiver som står for omtrent det samme som det man gir uttrykk for i sin oppførsel. Mange folk har ikke peiling på at det finnes en slik forskjell, konkluderte han; da er det fare på ferde.
Jeg har allerede vært inne på at Fernando i noen henseender var en usedvanlig dyktig psykolog. Det kan det være liten tvil om. Han var sterk når det gjelder teoretisk fagkunnskap, en av de mest og bredest beleste psykologer jeg har møtt. Han hadde ord på seg for å være en engasjerende og dyktig, men ofte ujevn foredragsholder. Som følge av sin uvanlige åpenhet og redelighet, og at han sjeldnere enn andre folk gjorde seg til og forsøkte å være mer enn han var, ble han ofte bortimot elsket av unger og ungdommer, og ikke minst av hardt prøvete pårørende og foreldre. Han hevdet at pårørende og foreldrene mange ganger ble dobbelt rammet i det psykiske helsevesenet når ungene deres fikk psykiske plager. Noen ganger grenset den dårlige behandlingen de ble utsatt for til en slags velment mishandling. En ting er det at ungene får alvorlige psykiske plager, sa han, men verre er det at psykiatrien deretter påfører de pårørende nye plager med sin kjølige og ufølsomme og mistroiske måte å møte dem på. Han trodde at denne måten å tråkke ned pårørende på hang sammen med en slags utbredt maktsykdom hos psykiaterne og psykologene, at de nesten instinktivt grep til makt når de ikke strakk til på det personlige og menneskelige planet, samtidig som de legitimerte sin defensive maktbruk med en slags uimotsigelige faglige argumenter.
Men; som sant er; Fernando hadde også store svakheter som psykolog og mangler på noen områder av yrkesutøvelsen sin. Det har jeg allerede antydet. Han visste det godt selv, hvor mye han enn mislikte at det var slik. I de første årene av sin yrkeskarriere fikk han klagesaker på seg, helst fra andre psykologkolleger som syntes at han hadde opptrådt illojalt og ukollegialt. Han påsto uklokt at det ikke var hans første prioritet å være vennlig med kolleger. For han gikk pasientenes velbefinnende foran og hadde første prioritet. Da måtte han av og til ofre noen stupide kolleger, mente han.
Han forsøkte i alle fall selv å begrense skadevirkningene av sine mangler så godt han maktet. Og, trøstet han seg selv, vis meg du den fagperson her i fylket som ikke har store begrensninger og mangler, selv om de ikke er de samme som mine og selv om de skjuler dem så godt de bare kan.
Fernando gikk over i sin sist jobb delvis fordi den som hadde ansvaret trodde at han kunne gjøre en bra jobb i denne funksjonen. Begge var klar over hans begrensninger. De ordnet seg slik at han kunne fungere uten at begrensingene tok overhånd.
Hans neste sjef som hadde sine egne begrensninger, var like forståelsesfull og ordnet forholdene på samme vis slik at Ferando kunne gjøre en grei nok jobb. Å møte en slik forståelse for begrensinger var nesten for godt til å være sant, det måtte snu før eller senere, det var Fernando klar over slik han kjente systemet. Og sant nok, det kom til å gå enda verre enn han tenkte seg.
Det ble hans yrkesmessige bane at han til sist fikk en ny sjef, psykiateren Jørund Vassen. Fernando skjønte ganske tidlig at psykiateren Jørund Vassen, hans overordnete sjef, på et vis var den som sto bak utstøtingen på jobben. Vassen oppførte seg stort sett imøtekommende og tilsynelatende velvillig, men det kom tidlig fram at dette bare var spill for galleriet og han hadde bestemt seg for å kvitte seg med Fernando mens anledningen var der. Vassen nyttet seg aktivt av konsulent Andersø for å fremme denne agendaen; og som allerede sagt var Andersø en fremragende kollaboratør som var mer enn villig til å utføre sjefens oppdrag til punkt og prikke. Etter såkalte helseoppfølgingsmøter med Andersø og psykiater Jørund Vassen var Fernando som regel enda et hakk mer nedbrutt. Han mente det var den underliggende tonen som slo han overende, møtene forløp i det ytre stort sett ganske stille for seg. Ved et slik møte hadde Fernando følt seg mer enn vanlig oppgitt; da hadde han hatt vanskelig for å ta del i samtalen. Vassen hadde da stilt han spørsmål om han var plaget av depresjon. Nei, hadde Fernando nesten frest ut av seg, jeg er bare så full av forbannelse på dere ! Det tok ofte lang tid før han var ovenpå igjen etter møtene, men da lo han gjerne av det hele og lurte på hvorledes pasientene reagerte på samværet med slike fagfolk. Det kan ikke være selve lidelsen som forklarer hvordan de har det, noen ganger blir de faktisk dårlige av det å møte fagfolk . Slik må det være, mente han ut fra egen erfaring med psykiater Vassen over tid.
Fernando hadde over flere år lært mye om hva slags person denne Vassen var, selv om han ikke skjønte hva det kom til å bety for han og hvilke følger det ville få. I notatene som han etterlot fant jeg mange treffende kommentarer om Vassens person og begrensninger. Poenget med at jeg gjengir dem her er ikke å formidle vider negative ting, men å fortelle deg litt om hva slags personligheter som man ennå kan regne med å møte i psykiatrien. Enten man er der som pasient eller ansatt, i begge tilfelle kan det jo være av en viss betydning.
Dette var en ny type sjef; på en måte mere dreven og på en annen måte nesten en slags tilstedeværende fravær. Fernando hadde ikke hadde særlig kjennskap til slike typer fra tidligere, selv om hadde møtt ganske mange etterhvert. Han var dårlig forberedt på møte den sindrig bare halvkamuflerte negative behandlingen han fikk og som aksellererte etter han ble syk og skadet.
De to første sjefene hans hadde som personligheter vært forholdsvis greie, godt i stand til å være åpne og ta tilbakemeldinger, og de forsto å jenke seg til i forhold til kolleger og folk de møtte. Og de mente alltid vel og tok ting i beste mening så langt som råd. Jørund Vassen kom fra offiserstilling i det militære, og han var en del yngre enn Fernando. Han var vant til å manøvre seg fram uten å ta alle slags hensyn, mange av dem ville han allikevelikke kunnet ta fordi han var så dårlig på følelser. Han likte derfor ikke at de skulle taes i betrakning i det hele tatt. De hørte liksom ikke hjemme i hans verden, annet som en slags fyllmasse. Som menneskekjenner var han slett, og som fagmann var han slettere. Han forholdt seg bare til det helt grunnleggende og sikre, og det kunne han godt nok. I sitt indre plagdes han med at han likte seg selv dårlig, hadde vedvarende og store problemer på hjemmefronten, og en slags skjult kronisk lav selvfølelse eller mindreverdsfølelse. Han kjente på et vis selv at det han sto for som menneske, sjef og som fagmann, lå milevis under det man forventet hos folk i en så viktig stilling. Egentlig hadde han derfor en håpløs oppgave, men han var såpass god til å smøre og bruke rollespillet i organisasjoner, for det kunne han, at han greidde å holde det gående i årevis uten at folk merket nedgangen som foregikk på viktige områder. Hele hans liv på jobben handlet på et vis om å rette opp den dårlige selvfølelsen som han bar på, når det var mulig. Alt han foretok seg på jobben handlet i bunn og grunn om hva slags virkninger det hadde på hans selvfølelse. Han lot være å gjøre ting eller bare lot som om han fulgte dem opp, når ting ikke kunne bedre selvfølelsen hans. Han var over tid blitt utrolig god til ikke å følge ting opp, uten at dette ble tydelig for folk. På dette punktet lå han alltid i forkant av og foran medarbeiderne. Men over tid gikk det nok gradvis opp for disse hva som foregikk, og det fikk selvsagt følger for motivasjonen deres.
For Fernando med hans mangler og begrensninger og tidvis uhemmete åpenhet, ble møtet med denne slags sjef ikke til det gode. Alle gode ting er tre, sies det – for Fernando ble den tredje sjefen til at alle jævlige ting er tre. De to første var bra. Den siste ble hans bane. Det kom som en overraskelse i miljøet der inne den nye sjefen kunne ha såpass mye imot Fernando. Han skjulte det godt der han kunne skjule det. Han var god til å skjule slike ting. Det var antagelig denne evnen til å skjule seg som sikret hans avansementer. Mange av kollegene hadde vanskelig for å tro det som man snakket om. Mange tror det ikke enda. Det så overhodet ikke slik ut til å begynne med. Fernando og Jørdis Vassen møttes ofte i jobbsammenheng, og tingene syntes å gå slik de lenge hadde gått. Begge to løp de sine lange maratonløp sesong etter sesong. Og de var like stolte over sine utholdenhetsprestasjoner. De snakket hyggelig sammen både mens de løp, og når de møttes i ulike slags yrkesmessige sammenhenger. Lenge hadde de en tilsynelatende en god tone seg imellom. Men en ting er mer enn sikkert, de var som ild og vatn når det gjelder personlighet og livsinnstilling og verdier. Jørdis Vassen var altså en helt annen type enn Fernando, på nesten alle måter. Fysisk sett hadde han et utpreget pyknisk kroppsbygning, liten og tett og rund av fasong, rødmusset, med variende mageomfang etter hvor mye han hadde løpt de siste månedene. Ved juletider var han ofte på det rundeste. Når han løp kunne han minne om et potet med to korte rullende stilker under. En kvinnelig medløper med ondskapsfull legning sammenlignet han en gang med en gås eller kanskje en slags and, sa hun, tung foran og med baken stikkende ut. Men likevel må det sies at han løp ganske godt og overraskende fort til å være en såpass tung og rund rekreasjonsløper. Som løper skilte han seg ut på en spesiell måte fordi han var usedvanlig god til å løpe nedover; som et roterende hjul rullet han nedover bakkene forbi den ene etter den andre av løpere som ellers både holdt følge med han og løp fra han.
Psykisk sett er det vanskeligere å karakterisere en slik type uten nærmere undersøkelser. Men siden det er vanlig blant psykiatere at de tillater seg å karakterisere folk ganske omfattende etter en kvarters samtale, så skal jeg forsøke å gjengi så godt jeg kan det Fernando mente om sjefens psykologi. Jørund Vassen hadde åpenbart et utålmodig og snevert vesen. Blottet for kreativitet og nysgjerrighet. Han var primært interessert i seg selv, sitt og det som lå like foran nesen hans. Han manglet fullstendig interesse for mennesker og personer i sine omgivelser, utover den kortsiktige nytten han kunne ha av dem. Selv om han hadde lyktes med å komme seg frem i systemet, så følte han seg ikke særlig vellykket i det indre. Han var i det stille massivt misunnelig overfor alt og alle som fikk til noe, uten at han viste det. Han tålte ikke folk som var nysgjerrige og undersøkende, og som opptrådte på en lekende måte, som tøyset og flørtet og gledet seg sammen med andre. Da ble han dårlig, og selv om han forsøkte å la være å vise det så kunne mishaget tyte frem. Han var ingen modig eller tydelig person på det mellompersonlige området. Til tider virket han nesten for å være ettergivende eller føyelig, men det var bare tilsynelatende. Han fant seg i ting fra kolleger som kunne virke som de reneste overhøvlinger og fornærmelser, og hadde ingen slags stolthet som gjorde at han måtte forsvare seg eller forsøke å ta igjen. Han vek alltid unna ved slike åpne trefninger med medarbeidere. Andre ganger, når han kunne opptre utenfor andres kritiske oppmerksomhet, da viste han mer av sitt sanne og snevre jeg. Han kunne da dukke opp brått opp på kontoret hos en medarbeider for å si han eller henne en slags ubehagelig sannhet på en nedverdigende og ganske rå måte. Han hadde da til hensikt å tråkke vedkommende ned, og det gjorde han uten om eller men. Ved en spesiell anledning, fortalte Fernando en gang, viste han en form for åpenhet eller redelighet og da omtalte han seg selv som konfliktsky. Men det var uvanlig for han å være så åpen og fortelle noe om seg selv. Antagelig var det Fernandos spesielle evne til å være direkte og åpen som forførte han ut i åpenhet dette svake øyeblikket. Føyelig var han egentlig av vesen overhodet ikke. Tvert imot ville han aldri gi seg, han var konstant herskesyk og ville ha ting på sin snevre måte. Feigheten hans fikk mange til å glemme at han alltid ville komme tilbake selv om det kunne se ut som om han ga etter. Jeg får det alltid til slutt som jeg vil, sa han ved flere anledninger i en tone som var vanskelig å definere. Antagelig var han bare i virkeligheten en feig person som allikevel aldri tenkte å gi seg, det bare så slik ut. Mange ting tyder på at Jørund Vassen under overflaten hadde et komplisert og intenst følelsesliv. Han kunne ha problemer med å beherske seg overfor noen av kollegene, helst overraskende og på tomannshånd. Dette mildnet seg ettersom han ble eldre og mer dreven som sjef. Han kunne også hisse seg opp og opptre utidig overfor pasienter og pårørende, men bare når han var sikker på å kunne komme unna med det. Dette var det mest uttalte trekket i Vassens personlighet; han foretok seg bare ting som som var sikker på å komme opp og fram med, eller i uheldigste fall unna med. Han kom fint unna med behandlingen av Fernando.
