“Hello darkness my old friend, I’ve come to talk with you again.” (Paul Simon)
“Truly, it is in darkness that one finds the light, so when we are in sorrow, then this light is nearest of all to us.” (Meister Eckhart)
” ….skjebnens gudinner er tre, som vever de mørke områder av menneskets liv i sin mystiske vevstol alltid med dels triste farger, noen ganger sinte med tragisk rødt og svart….”
” denne yngste søster beveger seg med uforutsigbare bevegelser, byksende og med en tiger’s sprang. Hun bærer ingen nøkler, for selv om hun sjelden opptrer blant mennesker så stormer hun gjennom alle dører hvor det er tillatt henne å komme inn i det hele tatt. Og hennes navn er Mater Tenebrarum- Mørkets Herskerinne. “ (De Quincey)
“Everyone carries a shadow, and the less it is embodied in the individual’s conscious life, the blacker and denser it is” ……”in spite of its function as a reservoir for human darkness—or perhaps because of this—the shadow is the seat of creativity.” ……..’the dark side of his being, his sinister shadow…represents the true spirit of life as against the arid scholar’. (Carl Jung)
Mellom den arme Fernando Persas mange etterlatte notater fant jeg et skissepreget utkast som fanget min interesse. Det var et skrivestykke han kalte “Mørkesyken”. Jeg har bestemt meg for at det passer bra å la han komme til ordet selv med dette stykket.
Fernando hadde som noen av oss andre et rart og tosidig forhold til mørket. Han var plaget av en ukontrollerbar mørkeredsel gjennom mye av livet. Det hemmet han i mange sammenhenger. I perioder greidde han knapt å gå inn i det halvmørke fjøset for å fore sauene. Jeg vet at han kunne få panikklignende anfall mens han holdt på med ting nede i hagen mørke høstkvelder. Han kunne bli angrepet eller få akutte anfall av isende angst for noe ukjent der ute i mørket, en overveldende og lammende angst for noe ulykkesbringende monsteraktig og ikkemenneskelig som lurte i fraværet av lys og sikt.
- Denne redselen for mørke er en slags følelsemessig blindhet i meg , sa han. Det er en selvtortur jeg gjerne ville slippe å holde på med. Men hvordan kan jeg komme meg unna den?
På samme tid var han tiltrukket av mørket. Han følte seg i slekt med mørket.
- Vårt forhold til mørke rommer mange av de tingene som gjør livene vår til noe som er mye mer enn et forutsigbart livsløp. Han ville utforske det samme mørket som han var plaget av fram til de siste årene. Da forsvant redselen helt, han falt til ro med mørket som noe som hører med til livet.
Mot slutten foretrakk han mørke foran lys, uten at jeg helt forstår hva det betyr. I notatet skriver han:
” Det var i den ikke altfor fjerne tiden at mørket som menneskene gjennom millenniene hadde holdt nede og gjemt dypt inne i sitt arkaiske indre der det hører hjemme; dette mørket kom seg løs fra eldgamle sperringer og bindinger og tok til å bre seg utover i verden. I og for seg kunne nok menneskene ha levd godt med mørket sitt slik de alltid hadde bestrebet seg på å gjøre. Som mennesker har vi en intuitiv viten om mørket; som de Quincey skriver i Suspiria de Profundis (1845) er det menneskelig omgitt av tre fantomer som han kaller kalte “Our Ladies of Sorrow”; de tre Søstrene Sorg som står for tårer, sukk og mørke. Det kjente mørket er altså til å leve med, men bare så lenge det er under fullt oppsyn og holdes i tømme og i sjakk og i ordnete former.
Nå var det ikke slik lenger; mørket var løs. Som en malign prosess kunne det hittil spredte og oppstykkete og derfor svake mørket i alle dets intrinsikale formvarianter slå seg sammen til en ekspansiv makt og når dette først var blitt en realitet var det som videre gikk for seg nesten uunngåelig. Ånden var ute av den magiske lampen. Mørket kunne finne frem til seg selv og vokse seg sterkt og selvsikkert og pågående. Det tok til å gjennomtrenge og forgifte sunne og normale menneskelige forhold og ting, det var som de var rammet av en kronisk oppflammende betennelse, et væskende sår som ikke lenger ville gro. Vi vet godt at mennesker til alle tider har måtte slites med mørket i seg; den evige striden mellom mørkets og lysets krefter utgjør kjernen i alle de merkelige religiøse systemene som homo religioso har evnet å finne på. Trass i at det finnes ulike måter å forstå dette på, så er det slik at de religiøse menneskene holder det som et uomtvistelig faktum at mennesket må forholde seg til mørkets underverden, enten den omtales som Helvete eller Gehenna eller Hades eller Tartaros eller Inferno og ingen tviler på at deler av den menneskelige natur har dype røtter i denne dystre grådige sumpen. Religionene har det felles at de plasserer mørket slik det må plasseres. I en egen nedre verden, en underverden, en verden som er strengt voktet av egne stålharde voktere og som ligger hinsides glemselens flod fjernt fra og bortenfor menneskenes daglige lyse verden. Mørket kan ikke tillates å blande seg med lyset. Det oppmuntrende budskapet har vært at dersom man innretter seg riktig vil lysets krefter vinne frem og triumfere over mørket som blir holdt i sjakk. I sitt stille sinn har menneskene kanskje akkurat derfor, fordi de egentlig trodde at de ikke hadde så mye å frykte, de har aldri greidd å legge bånd på sin evige og nesten barnslige tiltrekning til mørket og mørkets verden.
Men denne gangen var det ikke lenger den urgamle striden mellom lys og mørke det handlet om. Nå var det utelukkende tale om mørket; ene og alene mørket. Om en mørkesyke som gjorde at folk ikke lenger visste hverken ut eller inn. Landets største massemorder som først tilsto alt og mere til og ble dømt for å ha avlivet et ukjent titalls mennesker nekter plutselig for å ha myrdet noen og folk begynner å tro på han. Og et annet lands største spion som likeens ble dømt til mange tunge år bak murene er med ett ingen virkelig spion, han har som oss andre bare begått noen tilgivelige feil og er kanskje dømt til et 20årig liv i fengsel ut fra falske beviser fabrikert av den uredelige statens organer. Ingen vet lenger hvem som er anklager, hvem som er overtreder. Det var utallige slike hendelser der ingen lenger vet å skille mellom rett og galt, godt og vondt, lyst og mørkt. En hønegård av forvirring med uopphørlige drøftinger og gjenopptakelser og prosesser der alle anklager alle. I dette babelske mørket vet ingen hverken ut eller inn, sant eller falsk, man kan stille spørsmål om alt og man stiller spørsmål om alt.
Mørket hadde slitt seg løs fra gamle bindinger og begrensninger og sneket seg ut i livet som en usynlig infernalsk makt midt blant levende mennesker. Først fornemmet man bare et svakt ubehag eller en slags tiltakende uvisshet som hele tiden dirret et sted midt inne i den levde erfaringen, og som en kun la merke til om en kjente svært godt etter. Etterhvert sanset eller registrerte man det tydeligere som en distinkt fargeløshet eller atonalitet i livet; det ekspansive mørket etterlot seg la sakte men sikkert et saklighetens og realismens og kynismens slør over menneskelivets eventyr og magi som hvisket ut naturlige og levende farger og nyanser og distinksjoner. Noen påsto – uten at de fikk nevneverdig gehør for sine synspunkter – at det som mørkesyken først og fremst tok kvelertak på var noe man omtalte som den åndelige og verdimessige dimensjonen i menneskenes liv. Folk forsto ikke lenger hva det å være åndelig innebærer, hva det å leve på grunnlag av verdier går ut på. Som noen er ordblinde og tallblinde og endog fargeblinde ble nå folk på en måte verdiblinde. Jeg tror til og med at det ble nedsatt noe man kalte verdikommisjon som skulle redde stumpene og klargjøre de de viktige verdiene som vi trenger for å leve det gode liv; den døde stille hen og gjorde egentlig bare forvirringen enda tydeligere. Alt føltes like bra, ingenting var egentlig så forferdelig. – Alt er jo egentlig normalt, sa man gjerne med et resignert smil om munnviken. – Når det kommer til stykket er vi alle forbrytere. – I virkeligheten lyver vi hele tiden. Mange mennesker som antagelig er særlig disponert for slikt ble rammet av en vedvarende engstelse eller uro – det virket nesten som en ny form for fobi eller mørkeredsel der de ble plaget av at de kunne fornemme eller se spor eller avtrykk noe skrekkelig mørkt i andre menneskers ansiktsuttrykk, i måten de smilte og lo på, i de uttrykkene de tillot seg å bruke når de snakket og skrev, og til og med i måtene de bevegde seg og brukte kroppen på. I eldgammel prehistorisk tid hadde nok menneskene en lignende frykt for hverandre, for alle mennesker en møtte bortsett fra de nærmeste i gruppen eller familien eller slektsstammen.
Enten man ser det slik eller slik; den tørre og rasjonelle saklighetens grått i grått og annet som hadde mørke i seg ble gradvis mer og mer enerådende i menneskelivet.
Ingen vet noe sikkert om hvorledes det kunne gå så galt. Det var ikke engang alle som skjønte at noe vondt var inntruffet. Det fantes nok også dem som gjerne ville det slik; kanskje de til og med fremmet prosessen. Jeg trenger ikke gå nærmere inn på hvorfor det er slik, det ligger i sakens natur.
Jeg har sammen med mange andre gjort meg tanker om hva som gikk for seg slik at det ulykksalige mørket ble sluppet frem og ut fra menneskenes indre. Naturligvis lå det i mørkets eget vesen at det ville ut av sinnets indre, ut i menneskenes verden. Men svært klok av skade lot menneskene gjennom tusenårene seg sjelden friste av mørkets mange fristelser slik at det kunne innta verden. Når det skjedde, var det i form av kortere glipp som ble raskt ble reversert. Det var ikke slik det skjedde denne gangen, det var ikke så enkelt.
Det er mulig det ganske enkelt skyldes den overdrevne terapeutiske ide’ om at man ikke skal holde på ting for seg selv i det stille. At man for all del må snakke ut om alle ting. At ubetinget åpenhet er den eneste og største velsignelsen. Det er en nærliggende forklaring selv om det kan være vanskelig å godta at en i og for seg god ting som åpenhet kan forårsake mørkesyke. Det høres unektelig underlig ut at det å lufte ut og kaste lys over menneskenes skjulte indre liv kan forårsake mørkesyke. Og det er nettopp det som skjer. I tingenes verden er det slik at lyset lyser opp og får mørket til å svinne hen, mens det er motsatt i menneskenes verden. Lar man mørket slippe ut fritt så tar det over og lyset og det opphøyde i menneskelivet svinner hen.
Det er et ubetvilelig faktum er at noenlunde samtidig som mørket bredte seg utover ble alle moderne samfunn preget av det terapeutiske åpenhetsprogrammet. Ideen i seg selv stammer nok fra bekjennelseskravet i den katolske kirke, men der blir mørket som holder til inne i menneskene holdt under den strengeste kontroll og oppsyn og slipper aldri fritt ut i den lyse tilværelsen.
Under åpenhetsprogrammets uimotståelige fristelser raknet alle gamle hemninger og fordommer og bremser og folk begynte å snakke uhemmet og åpent ut med hverandre overalt der mennesker møtes – på arbeidsplassene og skolegårdene og i nabolagene og kanskje mest av alt ved hjelp av de nye mobiltelefonene og datamaskinene som åpner alle mot hverandre og bandt dem sammen i et altomfattende kommunikasjonsnett. Det kunne nesten se ut som om menneskene ble utsatt for et slags uimotståelig sug eller en sentrifugal kraft som gjorde at de nå bare måtte ut med alt det de hittil hadde greidd å gjemme vekk i sitt indre og aldri snakket med noen om. Ikke engang med seg selv. Uten den naturlig tilbakeholdenheten og de engang så normale hemningene utleverte man seg uten å nøle og med stor iver om sine utilfredstilte og tildels ukjente behov og begjær og lengsler og alt det et menneske kan finne på å drømme om men aldri i selv sin innerste fantasi eller nesten såpass har tenkt å foreta seg; og selvsagt alle de reelle og innbillte sykelighetene og lidelsene sine og alle slags uenigheter og ubehageligheter og uhumskheter. Man sluttet totalt med å skjule ting for hverandre. Man greidde ikke skjule noe, man måtte avsløre og tilstå og vise alt fram for hverandre. Folk begynte å sende nakenbilder og bilder av seg selv og kroppen sin i alle slags intime situasjoner og posisjoner, både til kjente og ukjente og alle som ville ta imot slike ting. Og det ville de fleste, kunne det se ut som. Ingenting hørte lenger til i ens eget dype indre. Ingen var forlegne eller skammet seg over noe som helst i sitt eget liv, alt ble normalt og ufarlig og til og med sunt. Det fantes ikke lenger noe som var galt, ingen gjorde feiltrinn og det var ingenting å ha skyldfølelse for lenger. Aviser og radio og fjernsyn og internett og mobilnettet ble åpne kanaler som flommet over av alle slags utleveringer og eksponeringer av skavanker og maladiteter og fordekte misbruk og plager og galskap som folk fant hos seg selv og andre. I ukeportretter og personlige intervjuer og særlig talkshow sendinger, som nesten må forståes som egne uttrykk for det som hendte, der hentet man inn kreti og pleti som hadde rotet liv eller yrke eller noe annet viktig og uviktig skikkelig til eller falt ned fra en eller annen pidestall slik at disse ulykkelige menneskene nå kunne sole seg i ulykke og elendighet og samenbrudd og legge ut uten det minste forbehold og uten hemninger om seksuelle forhold og utskeielser og alt som mennesker i normale tider hadde skjult, som underslag og skattebedragerier og økonomiske forbrytelser. Ting som tidligere utelukkende holdt hus i obskure etablissementer og fasiliteter og kun ble omtalt i særlige vanskelig tilgjengelige magasiner og organer for porno og sex og vold og krim og ulike former for pervo kom nå daglig på førstesidene i avisene og som hovedoppslag i nyhetene. At en presidents private kjønnsorgan ble sugd av en ung kvinnelig assistent i arbeidstiden i det hvite hus og spredte sædflekker på kjolen hennes fikk selvsagt mer oppmerksomhet enn offentlig tilgjengelige massemyrderier i Rwanda og Kosovo. I forbifarten vil jeg gjerne bemerke at det alltid har forundret meg at den kvinnelige assistenten ikke vasket kjolen sin etterpå eller om det var påkrevd sendte den til rensing slik andre folk gjør når de blir tilgriset.
Alle ville stå frem med smått og stort som de fant i sitt innerste og private liv og bekjenne og tilstå og vise verden der ute mest mulig av sine baksider og skyggesider. Slike utleveringer av byrder og sår og smerte som vi kjenner inne i oss selv har ingen ende; og slik ble det. Folk geberdet seg vilt og kjempet en skamløshetens kamp med hverandre om den begrensete oppmerksomheten som et samfunn rår over slik at de kunne komme til og utlevere det de kjente inne i seg, helst alt sammen på en gang om det var mulig og en fikk anledning til det. Det fantes ikke lenger det man før omtalte som gode mennesker, alle som en avslørte seg som misbrukere eller bedragere eller womanizers eller horebukker eller rundbrennere eller underslagere eller uhelbredelige drukkenbolter eller løgnere eller butikktyver og i heldigste fall bare at de led av et eller annet arvelig eller ervervet kroppslig eller mental lyte som kjøpemani og som man hadde skjult for andre for å unngå å føle seg nedverdiget. For en himmelsk befrielse! Nå skjulte man ingenting lenger. Og ingen følte seg nedverdiget.
Jeg er redd for at ting kom ut og ble snakket om som aldri noensinne skulle ha kommet ut på den måten. Etter min mening er dette et faktum, man kan så tvil om mye men ikke akkurat dette ene.
Til og med prinsippet om at vi alltid bør snakke sant kan ha vært involvert ved at det ble strukket så altfor langt. Det blir påstått av folk som er informerte om slike ting at endog jurister og politikere fikk for seg at de måtte holde seg til sannheten. En uopphørlig strøm av sensasjonelle oppslag om private og hemmelige og uhørte og skandaløse hendelser fra slike personers skjulte live beviser hinsides enhver tvil til at dette dessverre må ha vært tilfelle. Jeg har også hørt, selv om det er vanskeligere å ta for god fisk, at ektefolk og par i fullt alvor begynte å innbille seg at det gikk an å leve sammen i ubegrenset oppriktighet og åpenhet med hverandre.
Presumptivt dyktige fagfolk bidro på sine måter til å gi mørkesyken gode vekstvilkår, antagelig delvis uten å forstå selv hva de gjorde. De godtok det terapeutiske programmet og ville gjerne være så vitenskapelig og moderne som mulig. Dermed fant de villig opp nye betegnelser og omskrivninger slik at man kunne gi et inntrykk av at det dype mørket som menneskene alltid har båret med seg og holdt i tømme ved å omtale det i negative og hemmende vendinger som synder og fristelser og svakheter og grådighet og latskap og begjær er noe som kan behandles og helbredes og håndteres ved hjelp av korrekte psykologiske og terapeutiske metoder. Nye begreper som det ubevisste og det limbiske system og kjemiske ubalanser og personlighetsproblemer og andre behandlbare forstyrrelser gjorde at man ikke lenger var like forsiktig med de dystre og mørke tingene som menneskene i alle tider har vært så varsomme med og på vakt overfor. Noen psykologer oppfant en skole de kalte positiv psykologi der de til og med gikk så langt at de benektet selve eksistensen av mørke inne i menneske. Dersom man befinner seg på valplassen og blinder seg selv ved å innbille seg at man ikke står overfor en motstander eller fiende da er man i stor fare.
Dermed gikk det så galt som det kunne gå og som ingen hadde tenkt seg.
Det hittil vel innestengte menneskelige mørket begynte å flyte utover og ta seg inn i alle porene i hverdagslivets verden. Det tok over mer og mer. Menneskemørket fikk tilnærmet fritt spillerom og spiste seg inn i familiene, i forholdet mellom mødrene og fedrene og barna deres og særlig til forholdet mellom fedre og døtre, mellom venner og mellom arbeidskolleger, i forholdet mellom mann og kvinne og ikke minst mellom kvinne og mann, mellom unge og gamle, i forholdet til religion og andre metafysiske størrelser som engler og de døde og ting som før hadde vært betraktet som opphøyde og hellige. Alt som hadde blitt sett på under lysets vennlige og høye perspektiv ble nå merket av mørket og dets dystre skygger.
Det fantes knapt noen som hadde kunnet forutse det uhyggelige som nå fulgte.
Folk som til alle tider hadde ment seg lyse til sinns og tilfredse og bortimot lykkelige i seg selv og med hverandre ble trukket inn i en dyster skyggeverden der det ikke fantes hverken trivsel eller lykksalighet. Stadig større deler av befolkningene i den moderne verden ble rammet av den samme lammende tristhetsopplevelsen; de merket mer og mer at de følte seg nedstemte og tungsindige og så ensidig mørkt på tilværelsen og tiden de levde i. Noen tok ganske enkelt feil og trodde at det som plaget dem var sorgfullhet og smerter ved tap eller noe lignende. Det er så altfor lett å ta feil av slike ting. Men ingenting var gått tapt annet enn det som hører til menneskelivet å tape, det fantes ikke noe mer å sørge over enn det menneskene alltid har måttet sørge over. Antagelig var det mindre å sørge over enn noensinne tidligere i historien.
Mange tok allikevel til å plages ved selve det å leve og være til. Tanker om å gjøre slutt på livet hørte nesten til dagens orden. Folk ble åpenlyst svartsynte og oppgitte og plaget av utelukkende pessimistiske ideer og tanker. Såvidt jeg har fått vite slapp ingen unna, mørkesyken gjorde ingen forskjell på folk; kloke eller dumme, friske eller syke, heldige og uheldige, barn eller ungdom eller oldinger. Alle som en var like mye utsatt.
Selv inn i den innerste hukommelsen ble folk rammet. Man husket ikke lenger lyse lykkelige somre og skjønne dager fra barneårene men mente at alt var mørkt og svart selv mens man var barn. Mørket var overalt og la seg overalt, det invaderte og tok i besittelse ting som tidligere hadde blitt regnet som gleder og oppmuntringer og lyspunkter og høydepunkter i livet. Det trengte seg ubønnhørlig inn i alle livets kroker. Mørkleggingen hadde tilsynelatende ingen ende. Unge og fortsatt vakre kvinner sluttet med å gifte seg i hvitt selv om de underlig nok fortsatte å gifte seg, den hvite bryllupskjolen hadde ikke lenger noen mening oppe i alle skyggene og mørket. Man malte ikke lenger husene sine hvite eller i lyse farger; alle de kraftfulle bilene man fortsatt kjøpte fordi man fortsatt ønsket å komme seg fort avsted var nå sorte eller mørkegrå eller til og med helt fargeløse. Selv gardinene som kvinnene elsker å henge opp i husvinduene som lyse meldinger til verden der ute ble gradvis mørkere og mørkere og stadig oftere rett og slett helt svarte. Skinnende blanke og svarte. Jeg har latt meg fortelle at et særlig dystert år var svarte plastikkjuletrær den store slageren under julehandelenen nede på kontinentet, og at man det samme året heller ikke brukte noen slags belysning i plastikktrærne. Det som man alltid hadde drømt om som en hvit jul omformet seg uten vitende og vilje til en sort jul. Dette måtte gå slik; hele det normale hverdagslivet tok mer og mer til å ligne et sortkledd begravelsesfølge som lutende går gjennom landskapet ned mot kirkegården.
Med dette har jeg enda ikke fortalt det som var verst. For det var uunngåelig at mørkesyken kom til å gjøre en nesten uendelig skade på menneskenes mentalitet og følelsesliv. Alle vet jo at det ikke er noe godt forhold mellom sjelelig velvære og mørke, at dette alltid har vært motsetningsfyllte størrelser. Det lignet etterhvert mest av alt på en slags unntakstilstand. Hærskarer med seriøst betenkte fagfolk i de engang så entusiastiske mentalhelsefagene delte ut depresjonsdiagnoser i stadig økende tempo og i stadig flere inviklete varianter; reaktiv depresjon, endogen depresjon, forbigående depresjon, pseudodepresjon, maskert depresjn, depressiv ekvivalent, blandingsdepresjon (med angst eller panikk), psykotisk depresjon, depressiv personlighetsforstyrrelse, dysthymia, melancholia, kronisk dysfori, anhedonisk depresjon, emosjonell dysregulering med negative affekter, alvorlige bipolare stemningsforstyrrelser med overveiende tungsindighet og av typene 1 og 2 og 3 og 4.
Det fantes ingen grenser for hvilke nye og fine graderinger og klassifikasjoner man greidde å finne opp eller oppdage i det menneskelige mørket som folk var rammet av. Hans hellighet Dalai Lhama skal med visdom ha uttalt ved en anledning at det burde finnes en religion for hvert enkelt menneske; det er mulig at noe av det samme er tilfelle når mennesker rammes av mørkesyke. Vi har hver eneste av oss vår egen form for depressiv lidelse. Til og med små barn kunne mens mørket tok over bli diagnostisert med stemningsforstyrrelser tidlig og som var preget av utstyrlig irritabilitet og raserianfall; plagene kunne inntreffe så tidlig at barna knapt hadde lært seg å snakke og gi uttrykk for det mørket de følte i og rundt seg.
Man fant naturligvis framt til alle slags nye typer av antidepressive og stemningsløftende medikamenter med stadig flottere og forføreriske betegnelser som Lyrica og Luzera og Lanterna og til og med Paradiso for lettere å overbevise folk om at de måtte innta riktige medisiner mot sitt eget farlige og infernalske mørke. Alle visste godt at disse medisinene som i navnene sine henviste til det helbredende lyset ikke hadde den minste ting med lys å gjøre, at det hele var et kommersielt begrunnet kunstgrep. Man forsket iherdig og brukte enorme ressurser for å utvikle nye og avanserte medisiner som kunne fjerne alle spor av naturlig nedstemthet og tungsinn slik at det voksende mørket vanskeligere kunne vinne fotfeste hos den enkelt. Underlig nok fortsatte man med den terapeutiske kommunikasjonsmetoden og den åpne snakkingen selv om den nok gikk mye tilbake mens mørkesyken vant fotfeste; det fantes allerede så mange psykologer og andre terapeuter at det var vanskelig å hindre at den uheldige åpenheten ble ført videre. Stadig flere ante at det fantes en sammenheng, så man ble nok mer forsiktig.
Mange falt allikevel helt sammen, brukket ned og fanget av et skremmende tungsinn; og da var det ingen vei tilbake. De ansvarlige måtte ta i bruk hardere og mer sikre fremgangsmåter som elektrosjokk og andre biologiske sjokkmetoder og intervensjoner over en bred front for å slå tilbake og redde flest mulig fra dette skrekkelige mørket som sakte men sikkert så ut til å kunne bryte ned all menneskelig motstand. Sant nok, mange ble reddet ut av mørket men da er ingenting sagt om hva slags liv de måtte slå seg til tåls med. Ingenting av alle de tekniske og vidunderlige formulerte virkemidlene som oppfinnsomme fagfolk greidde å finne på kunne hindre det som skjedde; det hominoide mørket som ingen hadde ant eksistensen av der inne i dypet av det menneskelige var bare så mye sterkere enn alt det man forsøkte å sette inn for å bekjempe det. Ingen så lenger noen utveier eller skjønte noe lenger, man fant hverken ut eller inn av elendigheten. Det hele vokste grådig videre av seg selv som en ondartet tsunami. Det var ingen ende på hva slags typer av svartssyn og tungsinn og mørkehu som folk kunne bli rammet av og lide av og bukke under for. Noen tenkte i sitt stille sinn at dette måtte være en ny form for epidemisk smittesykdom, en universell mentalpest, en slags annen svartedau som nå rammet eller vokste ut av menneskesinnet heller enn legemet med sorte illeluktende mentale byller og betennelser og ustoppelige blødninger der en sort ekkel slimete veske piplet fram fra sjelens dyp og la seg utover alle lyse steder i livet. Alt som var lyst og alle lyskilder sloknet langsomt hen og ble steng ute fra tilværelsen. Man måtte leve i og med mørket omkring seg hele tiden, å leve som menneske hørte nå mørket til helt og holdent fordi det ikke lenger fantes noe annet enn mørke og mørkets ulike varianter. Mørket som alltid før hadde vært holdt i sjakk dypt inne i menneskenes indre hadde ingen ende lenger.
Det finnes ingenting, absolutt ingenting, utenom denne flate og forflatete verden. Jorden eller virkeligheten er blitt flat enda en gang, men i en annen mening. Metafysikk og transcendens, evige verdier, tanker om noe utenfor, forestillinger om det hinsidige, alle slike ting er villfarelser. Alt vi trenger å bry oss om er dennesidig; det handler kun om å greie seg best mulig, om penger og sex og status og oppmerksomhet og makt. Verden med den den omfatter og inneholder er alt som er tilfelle, det faktiske – det finnes ingen mysterier eller verdier med opprinnelse utenfor verden. Verden er vår arena, der må vi finne oss til rette. Basta. Alle våre holdepunkter er gitt innenfor den ordinære virkeligheten, det finnes ingenting utenfor denne tørre verden å søke etter, drømme om, lengte etter, holde seg fast i, orientere seg ut fra.
Det mest utpregete trekket hos Fernando Persa var hans pessimistiske lynne. Alt han gjorde, alt han tenkte, hadde en pessimistisk innretning. Graden av pessimisme varierte riktignok. I noen perioder kunne han være så pessimistisk at han nesten hele tiden snakket om selvmord og død og all slags elendighet, det var det eneste som opptok han. Han elsket pessimistiske innstillte forfattere og tenkere; Leopardi, Kierkegaard, Wittgenstein, Tolstoj, William Faulkner, William James og ikke minst Schopenhauer kunne han lese og sitere med stor lyst. Han leste Schopenhauer om og om igjen, alt han hadde skrevet, han leste mye heller den svartsynte filosofen enn han leste det platte stoffet som severes av fagpsykologer. Det aller verste han visste var såkalt positiv psykologi. Arthur Schopenhauer er den største psykologen som finnes, ved siden av Dante, var hans grunntese. Men, sa han videre, psykologene bryr seg ikke lenger om hverken Schopenhauer eller Dante; i motsetning til f.eks. både Freud og ikke minst Carl Jung, sa han. Men for alle forfatterne som skriver psykologiske romaner, da er Schopenhauer og Dante unnværlige. Det er forfatterne, og andre kunstnere, som vet å sette pris på Schopenhauer.
Fernando mente i det hele at de beste psykologene er de med en pessimistisk innstilling. Han hadde stor sans for William James og hans ideer om at kompliserte og dyptloddende mennesker ofte er ‘togangsfødte’, de må oppleve en slags ny fødsel for å makte livet. Disse er ’syke sjeler’ som ikke kan overse eller ignorere smerten, tapet, det onde, og lidelsen i verden. Som James gjorde foretrakk Fernando slike syke sjelene foran vanlige overflatiske folk med en sunn og optimistisk innstilling. Slike ’engangsfødte’ er fornøyd med livet slik de har fått det. De har en fornemmelse av at alt er i orden med dem selv og verden, og at de hele tiden er på den rette siden. James hevdet at dette var et spørsmål om to medfødte temperamentsdisposisjoner; et lyst temperament og et motsatt som dveler ved de mørkere aspekter ved livet og universet.
For Fernando var pessimisme nesten en slags religiøs innstilling, ikke bare noe han beskjeftiget seg med som ideer. Ofte kunne han legge turen inn til den vesle bygda Skjolden innerst i Sognefjorden på en slags pilegrimsferd. Han besøkte da den dystre konfliktplagete filosofen Ludwig Wittgensteins hyttetomt høyt oppe i en bratt fjellside. Varme sommerkvelder likte han å ro alene over det stille Eidsvatnet for å kunne sette seg ned på den ruvende grunnmuren i fjellsiden med et glass hvitvin i hånden. Da følte han seg som om han befant seg i en middelaldersk katedral. Han påstod at han tydelig følte Wittgensteins ånd der den svevde over vannflaten innvevd i de tynne hvite kveldståkeflekkene. I slike stunder leste han gjerne høyt små utdrag fra Wittgensteins dagbøker som en slags bønneformler eller en messe.
Det hendte også at han brakte med seg yngre mennesker som hadde satt seg fast i psykiatrien til hyttetomten. Da foretrakk han den kronglete gåturen fra campingplassen lengre oppe i dalen. Mens de gikk langs bygdeveien over elven og mellom bjørketrærne i det ulendte steinete terrenget før de nådde tomten med grunnmuren, kunne han drive indirekte terapi, sa han. Selve det å besøke et så hellig sted som Wittgensteins hyttetomt kunne virke terapeutisk i seg selv på folk som er nede for telling i livet, påsto han. Han var overbevist om at det å møte det hellige, selve opplevelsen av noe som hellig, hadde en terapeutisk virkning på mennesker. Det hellige er så fraværende i mye av det moderne livet at dette i seg selv øker risikoen for psykiske plager, sa han en gang.
Wittgenstein var de siste årene hans favorittfilosof etter Schopenhauer, selv om han mente at mye av det Wittgenstein hadde skrevet både var for innviklet og kjedelig å lese for amatørfilosofer. Han mente at hans navebror Fernando Pessoa på et vis ga uttrykk for en slags poetisk og litterær variasjon over det Wittgenstein forsøkte å tenke i mere filosofiske vendinger.
Fernando ble de siste årene av sitt liv mye mere bevisst sin egen pessimistiske legning, han kultiverte den så å si. Optimister er en stor plage sa han ironisk, det er pessimistene som bidrar med det som er godt og betyr fremskritt i denne verden. De ser elendigheten for hva den er, og hva som er reelle og varige plager og onder for oss mennesker. De vet dermed hva som trenger til å forandres og hvor forandringer kan rettes inn – og det som kanskje er aller viktigst, de forsøker ikke å fortie eller fjerne alt det mørket og mørke sidene som ledsager det å være menneske. Optimistene er tilfredse og fornøyde med tingene slik de er, de ser lyst på alt, lys overalt, til og med lys der det ikke er lys og aldri kommer til å være det. Så lenge tingene ordner seg for dem selv, overser de gjerne all elendigheten og ondskapen i livet, mente han. Det verste han visste var som sagt optimistiske psykologer og særlig den superamerikanske varianten med såkalt positiv psykologi. Selv om han innrømte at han hadde funnet noen få faglig interessante ting i positiv psykologi, så sa han at hele retningen hadde en feilkonstruert oppfatning av hva det i det hele tatt innebærer å være menneske. Selv mente han at det å være menneske omfatter så mange mørke sider og så mye paradoksalt og problematisk, at et optimistisk menneskesyn er det reneste bedrag og selvbedrag. Det går selvsagt ikke an å lage en riktig psykologisk menneskeforståelse når du eksisterer i et så overflatisk land som USA, der man ensidig dyrker suksess og vinnere og fortier og undertrykker det å tape, å gå på nederlag,resignere og gi opp, sa han med overbevisning. Selv det store amerikanske ikonet Thoreau må de pynte opp for å kunne godta han; sannheten er jo at han på et fullstendig uamerikansk vis manglet ambisjoner og oppdrift og vinnerlyst.
Jeg foretrekker på en måte mørke for lys, sort er den fargen jeg foretrekker, som jeg liker best, sa han. Jeg var usikker på om han virkelig mente det han sa. De andre fargene syntes han var utpåklistrete og kunstige eller affekterte. De var kosmetiske, til å dekke over virkeligheten med, de gjør seg til, sa han. Svart er sannhetens farge, svart står sannheten nærmest, den er i slekt med sannheten, var hans provoserende påstand. Poenget med sannhet er nettopp å utfordre mørket, det sorte, å finne og lage lysninger i verden, i livet.
Han kledde seg mest mulig i svarte klær; og ble urolig dersom han måtte bruke klær med andre farger.Han likte seg spesielt godt i begravelser, for der var det naturlig å kle seg bare i svart, helsvart – både skjorte og slips kunne være svart. Han var alltid på leit etter hageplanter som var så mørke i det røde eller blå eller gønne eller lilla, at de nærmet seg det svarte. Aller helst ville han at plantene kunne ha vært spart for å være grønne, alt hadde vært mye bedre dersom klorofyllet hadde vært mye mørkere eller svart, påsto han. Hans tiltrekning til det svarte gikk endog så langt at han de siste årene begynte å interessere seg for ‘black metal’ musikk. Sene nattestimer kunne han skru lyden på for fullt helt fascinert av det voldsomme, dysterheten og mørket i denne musikken. ‘
Et av hans mange ufullførte prosjekter var å skrive en faglig artikkel om nattens psykologi; for Fernando var til det siste et ekte nattmenneske. Han påsto at Dante hadde forstått at menneskets religiøsitet er en slags psykologi, og omvendt – helvete, skjærsilden og himmelen er alle tre grunnleggende momenter i vårt mentale og sosiale liv, det er trekk ved menneskers sosiale og biologiske mentalitet. Som hos Dante kommer helvete og mørket, det nattlige først. Det forteller oss de viktigste tingene om oss selv. Sammenlignet med vandringen gjennom helvete er jo Dantes gjennomgang av paradiset en nesten kjedelig reise, påsto Fernando. Det viktigste mennesker gjør foregår om natten og i mørket, mente han. Natten sto for det opprinnelige, som alt til slutt vender tilbake til. Når han var beruset av den potugisiske hvitvinen fra Alentejo som han stort sett drakk hver kveld de siste årene, kunne han med stor glød sitere den greske forfatteren Kazantzakis på engelsk: “We come from a dark abyss, we end in a dark abyss, and we call the luminous interval life”. Dersom jeg ikke helt var med på hans lære om mørket, forsøkte han seg ennå en gang med å sitere Carl Jung med like stor intensitet: “As far as we can discern, the sole purpose of human existence is to kindle a light in the darkness of mere being”.
Han likte av og til henvise til gamle zoomorfe synsmåter på det menneskelige der alle mentalt sett har gjemt inne i seg et dyrelignende vesen eller væremåte, som en også ligner på rent fysisk. Selv sa han at han trodde han var i slekt med en slags rovdyr, en felin variant av menneskerasen; nei, forsatte han og stoppet litt opp med et oppgitt sukk. Det holder ikke helt, Det er vel heller slik som Cioran engang uttalte om Nietzsche, at han er et lam som drømmer at han er en løve. Helt siden barneårene, og langt inn i voksne år, hadde han vært plaget av en invalidiserende mørkeredsel. Likevel regnet han natten og mørket som nære følgesvenner. Han opplevde ennå av og til en slags angstanfall dersom han var for lenge alene ute i mørket. Disse anfallene, som han sa var en slags angst for å bli oppslukt av mørket, for aldri mer å få komme tilbake ut i lyset, kom så sjelden at han savnet dem om det gikk for lang tid imellom dem. De hjalp han aldri å glemme sin sårbarhet, og dermed å la være å ta ting for gitt i dette livet. Under sine lange pilegrimsvandringer likte han å starte ut grytidlig om morgenen fra herbergene. Da fikk han gå et par timer i stummende mørke, før morgenlyset vente tilbake. Opplevelsen var bortimot perfekt, mente han, hvis det var fullmåne når han forlot herberget for å vandre ut i mørket. Det var nesten en tilbakevending til menneskets prehistorie. Mens han ruslet avgårde langs pilegrimsstien alene i måneskinnsmørket sammen med alle skyggene langs veien og inne i hodets dype kamre, følte han et overveldende fellesskap med alle de talløse menneskeskikkelsene som gjennom tusenvis av glemte år har vandret sårbare over jorden.”
