“As a “rational” being, he now places his behavior under the control of abstractions. He will no longer tolerate being carried away by sudden impressions, by intuitions. First he universalizes all these impressions into less colorful, cooler concepts, so that he can entrust the guidance of his life and conduct to them. Everything which distinguishes man from the animals depends upon this ability to volatilize perceptual metaphors in a schema, and thus to dissolve an image into a concept. For something is possible in the realm of these schemata which could never be achieved with the vivid first impressions: the construction of a pyramidal order according to castes and degrees, the creation of a new world of laws, privileges, subordinations, and clearly marked boundaries-a new world, one which now confronts that other vivid world of first impressions as more solid, more universal, better known, and more human than the immediately perceived world, and thus as the regulative and imperative world. “(Nietzsche)
“Never before have so few been in a position to make fools, maniacs or criminals of so many.” (HG Wells, The Shape of Things to Come.)
Stilling: Psykolog.
Kompetanse: Amerikansk-norsk fagpsykologi.
Aktivt tidsrom: 1977-2011….eller mer
Georg Brandes skrev i 1890: “Begrebet Fremskridt [...] har sin fulde Gyldighed paa alle tekniske og videnskabelige Omraader[...] Kunsternes Historie kender Stignings- og Forfalds-Tider, men intet stadigt Fremskridt”.
Det er psykologi jeg ble utdannet i, som jeg bedriver og har bedrevet gjennom et langt yrkesliv; derfor omtales og tiltales jeg som psykolog. Jeg vet hva det innebærer, mer eller mindre, godt nok til at dagene og årene har gått i denne bransjen. Her om dagen var jeg generøs med tiden min og spiste komparmiddag på COOP-kafeen i Førde med to yngre bekjente. Den ene av de to var en 27-årig snekker som jeg ikke kjente fra tidligere. I det han hører at han er i selskap med en psykolog stirrer han usikkert på meg. Det er tydelig at han er nervøs over selskapet, han blir brått helt rød i fjeset og stirrer fortsatt beklemt på meg. Så spør han:
-Er det ikke sånn at du kan se gjennom meg?
Jeg smiler og sier:
- Det er på et vis sant. Jeg ser på folk på en annen måte en det som er vanlig, jeg ser eller kanskje det er riktigere å si ‘føle-ser’ med mitt indre øye og forsøker å kjenne meg fram til hva slags person jeg har å gjøre med. Det er omtrent som en slange som ser med et varmesøkende sanseorgan i munnen.
Den unge mannen blir ikke akkurat beroliget, han har åpenbart mye som han ønsker å skjule og som han sliter med. Men det har ikke noe med denne fortellingen å gjøre.
Jeg kjenner meg ikke vel med dette lenger uten at jeg kan si nøyaktig hvorfor. Det føles ikke særlig godt lenger å ta imot folk i som har behov for en psykolog og for psykologisk fagkunnskap og ekspertise. Jeg har merket meg at mange personer som fortsatt besitter intakt tenkeevne med voksende skepsis ser på det som psykologien fremstiller som riktig kunnskap og som Georg Johannesen omtalte som vantro og overtro blant moralfilosofer som kaller seg psykologer og samfunnsvitere.
Jeg har tilsammen brukt mer enn 40 år av mitt liv på å beskjeftige meg i psykologjobber og psykologistudier. For meg er det å jobbe som psykolog kanskje såvidt et vitenskapelig forankret fag, en profesjon, men i bunn og grunn er det alltid en av kunstene og mest av alt beslektet med dramaturgi og retorikk.
Nå nærmer det seg slutten for meg som psykolog. Slik som på scenen rolledør man opptil flere ganger i dette livet før teateret til slutt er over en gang. Jeg går over i det legitime utenforskapet snart etter at jeg lenge har vært sykemeldt på ubestemt tid. Jeg er i tvil om jeg har noe mer å gjøre i psykologyrket i fremtiden. Jeg savner det man før i tiden omtalte som sjelen, det er nå en ting. Men det skyldes også andre ting enn en kritisk innstilling til faget. Forbausende mange mennesker synes å mislike psykologer. Jeg har erfart det i jobben min. Nå er jeg der selv også. Jeg har mistet all lyst til å være psykolog et eneste sekund lenger. Det har ikke vært slik bestandig. Det har vært tider da jeg nesten trivdes med dette yrket.
Mens min venn Fernando Persa ennå var blant de levende var vi gode psykologkolleger. Vi elsket begge våre livlige diskusjoner om alt det som rørte seg blant psykologer og beslektete profesjoner, særlig psykiaterne som vi betraktet som på parti med de mørke kreftene i helsevesenet. Vi kjempet selvsagt på laget med lysets krefter.
Jeg hadde selv ingenting av betydning å utsette på yrket mitt – dette må dere legge dere på sinnet først som sist. Jeg la kanskje ikke særlig stor vekt å å fremstå eksemplarisk i min rolle som psykolog, men jeg befant meg stort sett ganske vel. Jeg innbiller meg at jeg vil bli møtt med den misforståelsen at det jeg skriver om psykologi er mine egne oppfatninger. Ting jeg mener. Nei, for å si det en gang til; det jeg skriver her, som er et tildels forvirret angrep på psykologi og psykologer og andre nærliggende aktiviteter som ulike former for psykiatrisk tankegang og behandling, det er mitt forsøk på å gjengi Fernandos av og til outrerte og hyperkritiske synsmåter, slik han formidlet dem i våre diskusjoner men særlig slik han skrev dem ned i alle de notatene jeg fant etter at han var død. For å si det rett ut og med en gang; mot slutten av sitt liv mente Fernando at psykologfaget er et skammelig fag; det meste av det psykologene fremfører som kunnskap er i all hovedsak skiftende moteoppfatninger, det er like lite etterprøvbart som andre religiøse oppfatninger. Og i motsetning til religionen som blir godt påpasset av folkemening og media, så er det mere fritt fram for psykologiens funksjon i vårt moderne samfunn slik at det får en rekke skadelige virkninger for folk som blir utsatt for den. At folk og psykologene selv er overbeviste om riktigheten av psykologiske teser og formler spilte ingen rolle overhodet for Fernando; tilfelle Snåsamannen og den store skokken av hans likesinnete – til og med blant psykologene finnes det folk som ikke har noen som helst problemer med å blande psykologfaglig tankegang og parapsykologiske tilnørminger. Dette viser bare så altfor tydelig at det at folk og fagfolk er overbeviste om er riktig og fungerer, det er verdiløst.
- Det løser ingen problemer, sa Fernando, det er heller et problem.
Men la meg ikke ta tingene på forskudd; Fernandos synsmåter var mer subtile enn som så.
- Av alle ting man kan gjøre her i verden ble det tilfeldigvis min jobb å være sjelegransker og psykolog; takket være min eldre skoleflinke bror ble jeg svært så tilfeldig ledet inn på denne livsbanen og bort fra andre muligheter som kanskje hadde vært riktigere.
-Jeg har sløst vekk mye av et helt liv på denne merkverdige beskjeftigelsen, sa Fernando en gang mens vi ruslet en av våre peripatetiske spaserturer gjennom hagejungelen hans. Han hadde i felleskap med et par andre psykologkolleger invitert et utvalg psykologvenner til et party for å feire 30 år i dette merkelige yrket. Vi som kjente han best ante nok at han også kunne ha andre hensikter med å samle så mange psykologer. Mens vi pratet oss langs stiene i hagelabyrinten hans fortsatte han sine enetale i det samme selverkjennende sporet. – Jeg har nå et langt middelmådig og gjentakelsespreget yrkesliv bak meg som psykolog; man skal jo tjene til livets opphold, heter det – hente seg inntekter og overleve dagliglivet med et eller annet. På en måte er det trist at man i dag så ofte både overvurderer og feilvurderer det å jobbe som psykolog; psykologyrket er blitt et moderne narrespill som nesten alle synes å ha en misforstått tro på og man også er avhengig av på ulike måter. Kanskje nettopp fordi man ikke ser at psykologi mer er en sosial dramaturgi enn et kunnskapsfag.
Fernando elsket å vise til Nietzsches hårdhendte behandling av menneskers psykologiske teft:
“What does man actually know about himself? Is he, indeed, ever able to perceive himself completely, as if laid out in a lighted display case? Does nature not conceal most things from him-even concerning his own body-in order to confine and lock him within a proud, deceptive consciousness, aloof from the coils of the bowels, the rapid flow of the blood stream, and the intricate quivering of the fibers! She threw away the key.”
Psykologer vet egentlig ikke noen mer om folks psyke enn vanlige folk, ja, de hevder og tror det naturlig nok. Sannheten er at de har ikke større kunnskaper, litt er det selvsagt, det er knapt til å unngå at man lærer seg noe, men ikke så meget som man innbiller seg. Det disse fagpersonene først og fremst kan er at de er i besittelse av og mestrer replikkmønstre og handlingsekvenser, de mestrer og har adgang til å iscenesette et spesielt samhandlingsspill med folk. Og, folk må være med på dette spillet, de må tro på det, det er en forutsetning. Mye av det psykologene må holde på med er å underbygge og støtte opp under folks tro på faget, på spillet.
- Bare se deg litt om, sier han og ser ettertenksomt på meg.
Fernando bruker alltid å avbryte sine egne utlegninger med slike knep. Han vil få samtalepartneren og lytteren til å stoppe opp, se seg om, høre etter og tenke sine egne tanker. Se deg om, sier han en gang til. Mange av de jeg har kjent gjennom livet mitt har vært psykologer og psykiatre i alle varianter, unge og gamle, skolerte og halvskolerte, sympatiske og arrogante, sier han med en triumferende stemme. De har sjelden eller aldri i sine egne liv vært i nærheten av å praktisere den psykologien de fremstiller som fagmennesker . Det skulle vært en viktig oppgave å utforske dette nærmere, å betrakte psykologer og psykiatre som en pasientgruppe og avdekke hvilke effekter og følger det å være psykolog og psykiater har på livet en lever, som far og mor og nabo og kollega og venn og sjef. Det aner meg at det man da ville ha avdekket kunne ført med seg full krise på høyeste hold i samfunnet, kanskje endog regjeringskrise. Hva faen skulle man gjøre med alle de tusener som har slike fag som sitt levebrød ? Fernando hadde ikke tid til å vente på forskningsresultatene, han tok konklusjonene av et slikt studium på strak arm; det går nemlig ikke an å drive med denne typen dramaturgi overfor seg selv og sine nærmeste, realitetene kommer en for nær. Såvidt jeg vet er psykologer og kanskje særlig psykiatre minst like dårlige foreldre som ikke-psykologer, ja, de er kanskje oftere verre enn bedre som ektefeller og venner, kolleger og medarbeidere, og sjefer. Like ondskapsfulle og forfengelige og smålige og egoistiske og fulle av personlige feil og synder, de er minst like fæle til å surre og rote det til i sine intime forhold, men det er vel noe de fleste vet i dag. Hva slags fenomen er dette psykologmennesket, som ikke makter å innforlive hos seg selv det man fremstiller som psykologisk fagkunnskap ? Det underlige er, fortsetter han, det underlige er at når du møter psykologene på jobben så er de fullstendig blinde for dette faktum, da er de på en måte forblindet av den innarbeidete følelsen av at de besitter fagkunnskap og vet og forstår noe mer om menneskelige forhold.
Psykologer og den sosiale dramaturgien som faget er forankret i fantes nesten ikke mens jeg vokste opp, fortsetter han, den var bare i sin spede begynnelse. Folk slapp stort sett unna med sine særegenheter og uferdigheter og plager; bare de greidde å skjule dem sånn noenlunde. Avstanden fra hverdagslivet til de personlige fagpprofesjonene var mye større bare for et par tiår siden, fagfolkene hang ikke rundt på hvert eneste gatehjørne og i alle dagsavvisene og ukebladene slik de gjør i dag.
I dag er det nesten like gale som i de moderne fiskeriene og andre lignende industrier; til tross for kvotebegrensninger foregår det hele tiden et konstant overfiske etter alle slags fiskearter. Det er noe lignende som foregår med folks personlige plager; de blir utsatt et konstant overfiske av psykofolkene som har invadert alle områder av menneskelivet. Hjelpeapparatet tråler menneskenes liv for å fange opp alt som ligner på personlige problemer, det er levebrødet deres. En av de viktigste oppgavene i dag er å få til reguleringer som kan kvotebegrense psykologi og psykiatri, få dem lengre unna og ut av folks liv og problemer. Det nytter heller ikke å skjule ting lenger som vi gjorde før. Ved hjelp av media har psyko-apparatet lurt folk til å tro at de må avsløre det de kjenner som personlige plager og problemer. Rubb og rake. Det ligner på overfiske, påsto han med ettertrykk, det er ikke godt for folk at man later som at psykologer kan hjelpe dem ut av alle personlige plager og problemer. At det i det hele tatt finnes hjelp for slike ting, at det går an å leve uten slike ting. Å leve som menneske er i seg selv psykologisk krevende, det er bare fordi vi er så flinke til å lage og holde en fasade at alt ser så enkelt og tilforlatelig ut. Vi lurer på en måte hverandre først, med fasadene våre. Og effektene av at vi lurer hverandre er at vi lurer oss selv, vi tror mer på hverandre enn på oss selv.
Fernandos triste død for tre år siden satte i gang ting hos meg, som jeg enda kjenner på. Det tok altså noen år før de satte seg gjennom for fullt, det er sant nok. Jeg måtte først oppleve på helt nært hold hva det vil si å bli syk og slått ut, før jeg forsto noen av de de viktige sammenhengene som han allerede hadde forstått. Før jeg fikk lyst til og ønske om å formidle dem videre til andre. Det er nesten flaut å innrømme at selv om en både er psykolog og erfaren sådan, så forstår en som oftest svært lite av hvorledes folk har det. Ofte forstår en rett og slett mindre enn før. Det å være psykolog lukker på en måte øynene på en; en ser bare det en skal se som fagmann. Det er selvsagt litt, det også. Men ikke alt, og mange ganger ikke engang det som er avgjørende eller viktig. Psykologisk fagkunnskap er forførerisk og har som sin bakside at den naturlige holdningen til og reaksjonen på seg selv og opplevelsene er blitt forkrøplet. Ut over en viss og ganske lav terskel kan det å tilegne seg psykologisk fagkunnskap være uheldig og kontraprodukiv for ens menneskelige tilstand. Denne påstanden er selvsagt vanskelig å svelge for retttroende psykologer, og vil gjøre mange av dem illsinte og rasende.
Ingen skal komme å si at min venn Fernando levde et slapt eller ordinært liv. Sannheten er at hele familien hans var en fargerik og intens flokk, som levde sine både korte og lange liv på dramatiske måter. De var på et vis superbegavete og dumme på samme tid. De var ikke enkle og ukompliserte, det hadde de ikke sans for. Selv om alle som en var ubetinget generøse med seg selv og det de eide, så var de ikke særlig vennlige og snille folk. Alle som en var hissige, og kunne komme med uforutsigbare og voldsomme utbrudd. De var uberegnelige stemningsmennesker. Noen av dem, som Fernando selv, var en slags stemningsbegavelse, nesten å kalle et stemningsgeni. Han kunne med enkle og raske grep manøvrere seg inn i alle slags fastlåste situasjoner med folk, og vips – så hadde han snudd stemningen fullstendig. Magi, et under. Folk skjønte ikke hva som hadde skjedd. De bare merket at noe hadde forandret seg. Han påsto selv at han stort sett var ubrukelig som psykolog, utover nettopp dette ene, at han var så uvanlig god til å turnere stemninger. Snu dem hit og dit som han ville, sjonglere med dem når han først var kommet på sporet. Han kunne utrette magiske ting med folk på denne måten. Riktignok kunne han en sjelden gang bomme fullstendig, da kunne det gå skikkelig galt. Men det tok han med på kjøpet; å være begavet er ikke det samme som at man alltid greier å fikse alle ting, sa han med en oppgitt mine. Det kunne være et problem for han som fagmenneske, at han ikke helt visste når han kom til å lykkes, og når det ville skjære seg. Men, sa han, jeg har ingen tro på at noen kan være fagfolk med mennesker uten å ta i bruk seg selv og sine personlige egenskaper. Man kan ikke være fagpsykolog bare med fagkompetansen sin. Man må kunne gå inn med og ved hjelp av seg selv og sitt der folk nå engang befinner seg, og det er alltid litt risikabelt, mente han. Det må man lære seg til å ta med på kjøpet, ja, man må læres opp til det under utdannelsen, sa han. Det går an å håndtere dette på rasjonelle måter, selv om det nettopp ikke er en rasjonell eller vanlig faglig ting i seg selv. Derfor vil det å være psykolog alltid være et annerledes fag, med andre krav til personlig opptreden enn vanlige tekniske yrker. Det går ikke an å lykkes og gjøre tingene riktig som psykolog slik som i mange andre yrker. En god psykolog vil rote ting til også, det ligger i sakens natur når man skal jobbe som menneske med menneskelige ting, mente han. Mye av det faglige snakket blir bare mystifikasjoner, når man later som om det en selv er som menneske ikke betyr noe. All forskningenen på terapier og hvorledes mennesker kan hjelpe hverandre har jo funnet ut at man først og fremst må like og sette pris på pasientene, og de må like terapeuten og sette pris på han eller henne. Dette punktet er avgjørende, og selv om det høres enkelt ut er det utrolig krevende. Like krevende som det å bli glad i noen, å vise at man er glad i noen, å bli venn med noen, å forelske seg i den utvalgte, det ligner på det å forføre noen, å la seg bli forført. Dette er engangshendelser, ting som bare kan forståes dersom man forstår hvorfor det skjer her og nå, akkurat mellom disse bestemte enkeltpersonene. De er styrt av en slags selektivitet, de handler ikke om lik behandling men om det motsatte, om en slags evne til og begavelse i ulik behandling av folk. Rett og slett, å ha evne til mest mulig ulik behandling av folk er nøkkelen til å lykkes med å hjelpe folk. Når min kjære katt forsvinner, så nytter det ikke å trøste meg med at jeg kan skaffe meg en ny katt, nettopp fordi det handler om akkurat denne ene utvalgte katten som jeg er så glad i. Som jeg vil ha tilbake og ingen andre katter. Mennesker kan ikke byttes ut med hverandre, vi er fullstendig selektive i omganen med hverandre på utyallige måter, og akkurat dette punktet kan man aldri hoppe over eller skyve til side når man har med dem å gjøre som psykolog. Dersom man hopper over over dette punktet for å være den rene fagperson å behandle alle folk så likt og rettferdig som mulig hele tiden, da forsøker man å lure både seg selv og andre. Det kan nok funke på et vis, ikke minst fordi folk er så høflige og velvillige at de later som de godtar det som foregår. Psykologi og denslags er ikke et kunnskapsområde, men en slags sosial dramaturgi, og et rollespill er jo et rollespill, folk må være lært opp til å være med på det om det skal fungere. Når folk er i teatret blander de seg ikke uten videre inn i skuespillet som oppføres med sine egne utrop og meninger; de forsøker å være med på tingene og i sin rolle som publikum så godt de kan.
Fernando viste alltid på dette punktet i sin utlegning til at filosofen Sartre hadde skrevet en story om en misfornøyd pasient som hadde tatt med seg opptaker til samtalene for å dokumentere hva psykiateren drev på med. Det hadde selvsagt endt med at denne hadde tilkalt politiet og at pasienten hadde brukket en arm da de brakte han ut av kontoret mot hans vilje. Psykiatri og behandling av folk handler i første omgang om et rollespill som folk må være villige til å være med på, og dernest om makt, kunne han si på en ettertenksom måte. Psykiatrien handler om makt og medikamenter når behandlerne har gitt opp og ikke lenger tror på kraften i det menneskelige. På forholdskraften, la han deretter til, på det Martin Buber kalte for den menneskelige forholdskraften.
Det heter at kunnskap er makt, sa han, men i psykiatrien er det heller omvendt, der er det makt som er kunnskap. Og så lenge man opererer med tenkemåter og redskaper som gjør det til et tilfeldighetens spill å finne ut av og om folk og hva de sliter med, så er det ikke å bli forbauset over at makten setter opp det som går for å være kunnskap. Fernando fortalte en gang om en episode som han husket spesielt godt, det var et eksempel fra hans tid ved en klinikk nordpå. Der hadde en ung kvinne blitt innbrakt til avdelingen fra hjembygden sin av en politibil. Hun hadde da bak seg en lang fartstid i psykiatrien, med mer enn 15 innleggelser over kortere eller lengre tid, omlag 10 helt ulike diagnoser, og hun hadde blitt satt på 20 ulike medikamenter som hadde gitt henne en rekke plager og ødelagt tannhelsen hennes. Bakgrunnen for at hun ble innbrakt denne gangen var at hun hadde blitt tvunget til å fortære en flaske med avkok fra fleinsopp; og hun ble både dårlig og forvirret kort tid etterpå. Politiet hadde hentet henne, plassert henne i en hundebur bake i bilen for åpen scene, og deretter kjørt henne direkte avgårde uten å stoppe hjemme hos henne for å hente tannbørste og klesbytte. Underveis til klinikken underholdt politifolkene seg med å servere henne utsøkte ufinheter. Hun var bitter i årevis etterpå, og fikk aldri den nedverdigende behandlingen ut av hodet. Og på klinikken var det like ille; vakthavende psykiater hadde tatt imot henne og etter den sedvanlige lynraske vurderingsprosessen gitt henne Zyprexa og Orfiril for å behandle aktive psykotiske symptomer hos henne. Han gjorde ikke noe for å finne ut hva som var skjedd med henne og som var grunnen til hennes forvirrete tilstand. Etter kort tid ble hun sendt hjem med stående på medikamentene som om hun hadde en alvorlig psykiatrisk sykdom. Hun seponerte dem selv etter å ha rådført seg med Fernando. Kvalitetskontrollen som alle har snakket ustanselig om i psykiatrien de siste årene er fullstendig fraværende, sa han med dårlig skult skadefryd; den er en slags formalitetenes prosedyre som ikke berører innholdet i det som skjer med folk. Samme hvor ille det er, bare det virker humant og etterrettelig rent formelt. Om behandlingen er riktig, om det er redelig og sannhet i det som foregår, og hav som er tonen i måten folk blir møtt på, spiller ingen rolle. Sjefen ved avdelingen ble orientert om det som hadde skjedd, det fremgikk også av journalen, fortalte Fernando. Men han gjorde som vanlig ingenting for å sikre folk mot en gjentakelse av en slik praksis. Det er dette som er praksisen, sa han kort.
Det er ikke så rart at folk etter noen runder med slik behandling og slike innleggelser utvikler forbitrelse og forbannelse mot alt og alle. I klinikkene gjør man ingenting for å forebygge eller beskytte folk mot å bli påført slike farlige følelser etter innleggelser og maktstyrt behandling. Det er ikke til å bli forundret over at noen pasienter til slutt går til motangrep og begynner å stikke eller skyte omkring seg når de har fått alt de kan tåle, og glasset renner over etter en mindre vanskelig episode ute i livet. Det skyldes ofte ikke for lite psykiatrisk hjelp, men det at den psykiatriske hjelpen de har blitt utsatt for selv bidrar til at det går galt. Vi kommer ikke videre når det gjelder forekomst av voldelige episoder hos pasienter før vi også er villige til å innse og få slutt på den skaden og de vonde følelsene psykiatrien selv påfører pasientene, sa han før jeg avsluttet besøket der inne den dagen.
Fernando ble altså i løpet av sin karriere som psykolog mer og mer allsidig kritisk til selve tankegangen i faget sitt, men kanskje særlig kritisk til tenkningen som preger den moderne psykiatrien. Vi vet alle fra vårt eget liv, sa han med ettertrykk, hva livets ytre forhold og andre folk betyr for hvorledes vi har det og fungerer mentalt. Dette er en slags grunnleggende forståelse som vi alle har, og at fagfolk greier å undertrykke noe så grunnleggende og se bort fra det, for å erstatte den med en faglig teori som hermer medisinsk tenkning og går ut på at det vi lider av er egne distinkte mentale lidelser som oppstår av patologiske forhold og ting i oss selv, det sier litt om hvor forvirret moderne fagfolk de er. Det er klart at folks mentale plager blir fargelagt og formet til det uttrykket de får av indre egenskaper og sårbarheter de har. Men,sa Fernando og hevdet dette er et avgjørende punkt, det som driver plagene frem til en ondartet spiral som folk ikke kommer ut av og går til bunns av, er ondartete forhold og folk i livet deres som de blir utsatt for og som påvirker dem sterkt på uheldige måter. Han mente at det barn og unge og deres foreldre ble utsatt for i psykiatrien ofte gjorde plagene verre, ved at diagnosene de fikk kuttet over og tildekket den avgjørende forbindelsen mellom plagene som ungene hadde og belastninger og ting de var utsatt for i livet. Han hadde sett unge folk bli påphengt depresjons- og angst-og somatoforme diagnoser når de egentlig var utsatt for nedbrytende og mobbete press og behandling fra lærere og arbeidsledere og andre ungdommer, de ble direkte gjort ondt, langsomt brutt ned og drevet ut i en slags vedvarende ubalansert fungering. Det var det denne enøyde psykiatrien var opptatt av og satte sine diagnoser på alt etter hvorledes den uttrykte seg, men det er jo som å si at røyken er årsaken til at bålet brenner, sa han ironisk, det er som å si at det er vogna som skyver hesten fremover. Fagfolk må snart ta til vettet å sette en stopper for denne villedende opp-ned snuinga i vår forståelse av folks liv og plager. Livene vi lever er hovedkilden til plagene våre, og det er ved å foreta målrettete forandringer i livene våre at vi må forsøke å kurere oss. Fernando oppfordret alltid når han fikk anledning til det unge psykologer og psykiatre til å ta et skikkelig oppgjør med slike tenkemåter og sette fagfoten sin hardt ned i bakken. Fernando hadde ikke noen særlig tro på at mange ville sette foten ned for sentrale ting i faget sitt. Enda verre en det han omtalte som den merkelappsettende maktpsykiatrien som hadde forelsket seg i biologi og evolusjon var det han omtalte som den finkulturelle pyntepsykiatrien. Den fremste og mest skrudde representanten for denne helt usmakelige fagretningen er en psykiater som heter Finn Skårderud, sa han en gang han var i særlig iltert humør.
Når Fernando snakket om Skårderud kunne man merke på ordvalget at han hadde opprinnelse i nord;
- Han er jo den største ræva i psykiatrien, en ‘Homo Absurdus’!
-Denne Skårderud er jo allerede grundig avslørt som en som har gjort det å avskrive og herme og plagiere andre til en kunstart; han forsøker bare å dekke over avskrivingen ved å skrive om på ting, ikke å uttrykke noe han tenker når han skriver, skriving er bare en ekstra påkledning han påfører seg for å vise seg fram for verden. Jeg tror faktisk at han er rammet av en slags skrive-av-syke, han kan ikke slutte å skrive av selv om han ville. Hadde han i det minste stjålet fra andre heller enn denne simple måten med å skrive av; da hadde han kanskje kunnet formidle en slags egen innsikt i menneskers psyke og livsmønster.
Men Fernando mente også at det var ganske naturlig når maktpsykiatrien var så kunnskapsfattig og på viddene, så trengte den til en slags tildekkende berikelse gjennom pyntepsykiatere, som kunne skrive av ting fra litteratur og filosofi slik at folk kunne tro at faget hadde mer å fare med. Fernando hadde åpenbart ikke noe særlig tiltro til alt man forfektet og fremstilte som faglig kunnskap hverken i psykologfaget eller i psykiatrien. Ettersom årene gikk i psykologyrket ble Fernando bare mer og mer skeptisk til psykologifag og profesjon. Mye av det psykologene tenker og sier og holder på med er motepreget og tidsbestemt, strømninger i samfunnet og blant folk har større ennflytelse enn forskning og viten, det som går for å være psykologisk fagkunnskap er ikke det man vanligvis tenker på når man snakker om fagkunnskap, hevdet han. Psykologer er etterplaprere, vis meg en eneste skikkelig kritisk utgave av denne arten, kunne kan si med et spydig flir under våre intense diskusjoner. Ta for eksempel den påstanden som er så inne i vår overbiologiske tidsalder, at mennesket er den femte eller den sjette av menneskeapene, eller den tredje sjipmansen, som noen kaller oss. Det er jo utrolig at et menneskefag som psykologi glatt både sluker og promoterer slike påstander, uten engang å nøle med å svelge dem ned og bruke dem som grunnpostulater i faget sitt. Det handler selvsagt ikke om å benekte at mennesket tilhører pattedyrene og primatene, det er jo en vitenskapelig selvfølge. Og en trenger heller ikke reise noen religiøse motforestillinger mot slike påstander; hele tankegangen som ligger bak disse dyre- og apepåstandene om mennesket er jo villedende og halvfordøyde. Det som er mest alvorlig er at de vitenskapelig ukorrekte samtidig som de utgir seg for å være selve vitenskapen; Darwin selv var så forsiktig av vesen og så kultivert at han aldri kom med dem i denne feilaktige nymotens utgaven. Mennesker er rktignok i slekt med, og nedstammer fra primater, men det er jo bare en halv sannhet. Og halve sannheter som overspilles og gjøres til hele sannheten er verre enn en ren løgn. Vi er jo ikke aper, sa han med tung betoning av ER; vi er først og fremst mennesker som er formidabelt annerledes og mer enn både pattedyr og menneskeaper. Apene ligner oss, men det gjør katter og hunder også, vi er ingen ny utgave av disse dyreartene og vi er heller ikke bare et dyr. Det spesielle med oss mennesker er at vi startet ut som dyr, som menneskeaper, som bilogiske vesener, og at vi gjennom en historisk og samfunnskulturell utvikling har utviklet et innebygd potensiale som naturen uten å vite om det hadde satt opp i oss men ikke latt komme til utfoldelse. Det har vi gjort selv gjennom vår menneskelige og historiske utvikling, vi har gjennom en dramatisk prosess skapt oss selv og er ikke lenger bare et dyr eller en slags siste ape. Vi er den første i en ny art, vi tilhører selvfølgelig menneskearten selv om vi deler mange av våre viktige trekk med dyrene og apene. Selv hjernen vår er ikke bare et biologisk organ, den er et sosialt og kulturelt organ, i sin funksjon er hjernen bundet sammen med svære ekstracorticale systemer i biblioteker og redskapssystemer og kulturelle møsntre; og det er de aktivitetene som inngår i praktiseringen av disse systemene sem dominerer vår hjernefungering. Selv mange av våre hjernesykdommer synes å være sterkt påvirket av det at vi tar del i slike ekastracorticale samfunnsmessige aktiviteter. Det er lett å forstå at psykofagene i dag faller for fristelsen fra biologi og evolusjon og hjernefag.Det er nemlig my vanskeligere å hjelpe folk når man som menneske må intervenere i menneskelige forhold, da stiller man på et vis på samme nivå som de man hjelper og ikke på utsiden som ekspert. Da er man aldri langt unna verdikonflikter og politikk og viktigheten av balanse og harmoni i alle samspillsprosesser mellom mennesker. Folk har lenge latt som om det er enkelt å forandre mennesker og menneskeskapte forhold, men det er det overhodet ikke. Det er enormt krevende, alle krigene og klassekampene og de vanvittige konfliktene som raseforfølgelse, inkvisjon og religionskamper og heksejakt og moderne arbeidskonflikter avslører nettopp hvor vanskelig det er å forbedre menneskers livssituasjon uten at man roter det hele enda mer til. Da er det lettere å selvblinde seg for slike innsikter og gripe til en biologisk evolusjonsideologi som tilsynelatende har tekniske ekspertløsninger på menneskelige plager og problemer.
Du må ikke bli lurt, så husk dette, sa han i en forelesende nesten misjonerende tone, husk dette min kjære kollega mister psykolog Lunga, at de aller viktigste og avgjørende blant våre trekk deler ikke apene med oss. Ergo stammer de heller ikke fra noen evolusjonsbestemt prosess. Vi snakker og bruker alle slags språk og symbolsystemer, vi lager dynamiske redskapsystemer på alle slags områder som transport og sanseutvidelser og styrkeforsterking, systemer som hele tiden utvikler seg og vår egen kropp og sanser og bevegelsesevne og hjerne, vi skriver bøker og poesi og prosa, vi lager bilder og filmer og musikkstykker, vi sykler og kjører biler og lager trosforestillinger og religioner, vi lever i alle områder av kloden fordi vi i stor utstrekning former vår egne omgivelser, vi bygger nye og avanserte relasjoner og samhandlingsmønstre med andre mennesker, med kvinner og menn og barn og fremmede. Selv om aper gjør mange ting som helt klart har felles trekk med og ligner på alt dette så gjør de ingen av disse tingene i egentlig mening, aper skaper definitivt ikke sine fysiske og sosiale omgivelser, i dag er det heller vi som skaper apenes omgivelser. Aper skriver ikke bøker, de lager ikke biler, de bygger ingen skyskrapere eller mottar lønn hver måned eller bruker viagra som erotiseringstilskudd for sine seksualforhold. Dette er menneskelige ting som vi selv har funnet opp og som har løftet oss ut av og over dyreverdenen og apeslekten, og som er avgjørende i å prege våre liv og våre problemer. Mennesker er derfor ikke aper, eller ikke bare aper, vi transcenderer det som er gitt oss fra naturens side, vi er og vil være noe mere og dette er det som definerer oss best. Han tok en lang pause før han fortsatte; hvorfor psykologer ukritisk kan kaste seg over biologi og evolusjonstenkning og fremstå som biologiske psykologer og evolusjonspsykologer uten en eneste alvorlig kritisk motforestilling er en gåte for meg, men bare dersom man forventer at psykolog er fagkunnskap heller enn en tidsbestemt motestrømning. På dette punktet var Fernando nådeløs i sin kritikk av sitt eget fag og sine fagfeller, han mente at den manglende evnen til å forholde seg kritisk til faglig påvirkning fra andre fag avslørte at psykologene ikke hadde noe eget grunnlag å stå på.
- Vi ble utdannet som psykologer, men vi har latt oss forføre av strømningene i psykiatrien, sa han ofte. Av rå og ureflektert biologi og genetikk og hjerneforskning, til å glemme hva psykologi er for noe i sin kjerne. Den psykologien man praktiserer i dag er et apparatchik psykologi, den har lite å stille opp med overfor en rå psykiatri. egentlig er det interessant; ikke før var psykiatrien ferdig med lobotomeringene før den satte alle kluter inn på å medisinere folk til døde. Det er utrolig at folk ikke ser at det er en underliggende sammenheng her; den samme følelseskulden som ligger til grunn for bruken av invalidiserende hjerneinngrep ligger i dag til grunn for en medisineringspraksis som er fullstendig hensynsløs overfor pasientene og deres rett til ikke å bli skadet av behandlingen.
Barn og ungdom med mentalhelseproblemer er under behandling fra tidlige år; apparatmenneskene i PPT og BUP er ivrige i tjenesten, de er tidlig på pletten . Allikevel er mentalhelseproblemene i disse gruppene økende og utgjør i dag en gedigen ‘helsekrise’! Kan det være at behandlingenspraksisen selv og ikke minst medikasjonen (det er for eksempel 12000 unger som er på ritalin, og 1300 av dem vil få bipolar diagnose og andre med, dvs. 11 % ifølge en guruforsker på dette – muligens som følge av medisineringen) er en del av problemet. Barna behandles inn i mentalhelsekarrierer de stort sett aldri kommer ut av; diagnose medisinering, iatrogene plager som følge av medisineringen, ny medisinering for disse også, tiltakende funksjonsproblemer og sosiale vansker, uføretrygding i ung alder; fler og fler går inn i og følger dette sporet gjennom ungdomsårene og inn i voksen alder.
Jeg ser litt spørrende på han; vi har begge to i en lang periode vært opptatt av menneskehjernen og av atferdsgenetiske forskning. Psykiatriens nevrofaglige og biologiske vending har vært til det bedre, har den ikke? Den fikk da slutt på all den ville psykologisk tolkningsmanien, gjorde den ikke? -Han kan da ikke være blitt så kritisk til det hele?, tenker jeg.
Fernando fortsetter uten å trekke pusten:
- Etter at farmakologien kuppet psykiatrisk behandling fra 60årene har det i virkeligheten oppstått en mentalhelsesituasjon der det folk får under dekke av helsehjelp ikke lenger er mentalhelsehjelp men overveiende helseødeleggelse, fysisk, psykisk og sosialt. Det til tross for at psykologer og andre ikkemedisinske fag har etablert seg i mentalhelseapparatet i det samme tidsrommet. De iatrogene og skadelige følgene av et medikamentbasert behandlingsparadigme er nå større enn helsegevinstene, uten at pasientene har noe mulig til å vekte disse tingene selv. De erfarer det i form av påførte behandlingsskader og varige funksjonsskader som fagfolkene fremstiller som en følge av selve sykdommen. Den farmakologiske psykiatrien påfører pasientene mer av den sykdommen den gir seg ut for å behandle; det er mer enn godt nok dokumentert at langtidsbruken av nevroleptika, angstdempende, stemningsstabiliserende og antidepressiv medikasjon resulterer i dysfungerende hjernesystemer og påfører pasientene større problemer enn det de hadde før behandlingen startet. Mange blir varig funksjonshemmet av følgene av behandlingen de får. Det hele er en ennå uoppdaget helsekatastrofe; det begynte i 60årene og skjøt fart på 90-tallet; psykiatrien påfører i dag mange av pasientene sine en polyfarmakologisk drugindusert hjernedysfungering. Psykiatrisk behandling basert på medisinering setter opp en skjult felle for folk som opplever alvorlige mentale problemer; medisineringen demper i første omgang plagene, noe som er en stor lettelse for pasienten og for behandleren. Begge får bekreftet at behandlingen virker. Men forskningen viser at den gjør det ved å påvirke og endre fungeringen til nevrotransmittorsystemer i hjernen (nedregulere eller oppregulere). Over tid fører medisineringen ofte til at hjernens egen systemer begynner å dysfungere mer og mer. For kortere perioder trenger ikke dette være særlig skadelig. Men som følge av påvirkningen fra medisinene begynner pasientens hjerne å forandre sin fungering mer og mer, og etter en tid har denne endrete fungeringen festnet seg. Da vil pasientene ikke kunne slutte med medisineringen fordi de blir dårligere eller får tilbakefall av det – dermed er de fanget fordi videre bruk skader dem mentalt, sosialt og kroppslig….Som ved den omfattende bruken av kjemiske midler i naturen ellers, har forskerne ‘glemt’ å se nærmere på hvorledes økologien i naturen – her snakker jeg om økologien i hjernen og kroppen – reagerer tilbake på medisineringen….dvs at hjernens naturlige systemer og helbredelsesprosesser hemmes og brytes ned av behandlingen. I dag overlates behandlingsskadde psykiatriske pasienter til seg selv, familien eller dårlig fungerende kommunale tiltak; de blir ikke tatt alvorlig når det gjelder de funksjonsvanskene de sliter med etter at de er ‘ferdigbehandlet’……Norske myndigheter bør gå i gang med å planlegge og etablere en egen rehabiliteringsklinikk som har som eneste oppgave å gi behandlingskadde psykiatriske pasienter fullgod behandling for å forsøke å reversere de psykiske skadene de er blir påført av psykiatrisk behandling.
Fernando tar en liten tenkepause; så fortsetter han:
- Folk med problemer eller som er problematiske blir vurdert og deretter diagnostiseres de med forskjellige lidelser som avspeiler at de har for mye eller for lite av angst, depresjon, uro, sinne, stemingsskifter; det er kun disse man snakker om å behandle og kontrollere gjennom medisinering. At det mennesket føler og tenker er om noe i verden og en selv overskygges fullstendig. Bevisstheten er ikke lenger intensjon, dvs. om noe; den er en slaks maskinprosess inne i hjernen på folk. Hele tilnærmingen bygger på en implisitt eller uutsagt teori som alle vet ikke holder, at mennesket er en slags monadisk robot som fungerer gjennom et fininnstilt maskineri av mentale prosesser som man kan regulere og justere ved å medisinere folk.
Og så dette farseaktige kapitlet med antidepressiv medisinering, det er nesten det verste!
Forskningen har konklusivt påvist at behandling med antidepressiv medisinering ikke fører til bedring utover annen hjelp. Placebo og naturlig bedring er best. Medisnering fører til dårligere fungering på lenger sikt, ofte kroniske funksjonsvansker. Allikevel fortsetter man med den medikamentelle behandlingsformen. Vi må huske at melankoli besøker nesten alle:
“Jeg er et menneske, og det er god nok grunn til å føle seg elendig”, sa Menander, den greske poeten i sin tid.
Hva alt dette fører til? Bare se på statistikkene! Mange vestlige land har vært vitne til en dramatisk økning i antall mennesker som blir funksjonshemmet etter å ha vært gjennom både en depresjon og medikamentell behandling. Forskningen viser at der depresjonen får gå sin naturlige gang uten medikamenter blir folk som regel oppegående igjen, og det som er viktig:Langt færre får varige problemer. Hvor er NAV og myndighetene? Dette må da være gull verdt for et presset trygdesystem?
Ta en av pasientene mine; hun sliter nå med kroniske depresjonsplager. I en av våre samtaler sukket hun tungt:
- ”Jeg undres hva som hadde skjedd hvis jeg bare kunne ha fått snakket med noen, og de kunne ha lært meg om hva jeg selv kunne gjøre for å være en sunn person (-). Istedenfor var det hele veien at du har dette problemet med nevrotransmittorene dine; og så, her ta denne pillen, og hvis den ikke virket, her – prøv denne. Og så den neste igjen. Jeg er så lei av disse pillene. Jeg har begynt å spørre meg om depresjon egentlig er en kjemisk ting?”
- Hun har jo forbannet rett. Vi lar oss lure trill rundt av forskerne, slik at vi tror ikke lenger på normale menneskelige fremgangsmåter. Følgelig har vi latt være å beskjeftige oss med personlige kriser og personlige sammenbrudd og den slags som er avgjørende for å forstå hva folk som trenger hjelp sliter med. Hva slags psykiatriske diagnoser ville vi ha kommet dragende med overfor en mann som Tolstoy når han midt inne i sin alvorlige personlige krise skriver:
“What will come from what I am doing now, and may do tomorrow? What will come from my whole life? Otherwise expressed—Why should I live? Why should Iwish for anything? Why should I do anything? Again, in other words, is there any meaning in my life which will not be destroyed by the inevitable death awaiting me?”
Engang vi gikk en av våre mange prateturer sammen mente han å ha funnet et godt poeng: Dersom sykkelreparatører hadde hatt samme forhold til sin egen fagkunnskap, dens begrensninger og muligheten for misforståelser og feiloppfatninger som moderne psykiatere, psykologer og alskens hjernevitenskap demonstrerer, så ville jeg aldri mer ha turt å levere sykkelen min reparasjon. Jeg ville aldri fått den tilbake.
Da forsto jeg ikke helt hva han mente.
Noter og leserkommentarer:
r-midtb sa...: Hei, Einar.
Eg har visst om din sjukdom, men var ikkje klar over alvoret. Når eg les det du skriv tykkjer eg det er veldig trist. Du legg ein del informasjon om din situasjon i bloggen din, men den er, slik eg les den, gjennomsyra av bitterhet. Dette kan vere meir eller mindre begrunna, men uansett i mine auge trasig at det skal vere dei tankar og kjensler du set att med når livet ebbar ut.
Du har i ditt virke fått realisert deg sjølv og utretta meir enn dei fleste kan håpe. Den innverknad du har hatt på pasientar og fagmiljø har sett spor som du kan vere stolt av. Eg skulle så gjerne ønskje for deg at du kunne gle deg meir over sigrar, framfor å dvele over den motgang og urette du har opplevd.
Betre enn mange veit du no at eit godt høve kjem ikkje att. Sei difor frå om det er noko som kan gjerast for å betre dei kjensler du omtalar i din blogg.
