” Uten fitte kommer det til å gå til helvete med meg” (Sagt av bonde i femtiårene fra Breimsbygda på Byrkjelo kafe en lørdags formiddag – kona hadde fått nok og forlatt han for godt.)
“-The cause of much unhappiness lies hidden from view but is truly present. Our demons are unseen thoughts that make us unhappy and spiritual hygiene is as necessary as medical hygiene if these diseases of the soul are to be healed. But we are a spiritually unhygienic society. While we know that we must find time to brush our teeth, to visit the doctor and to take exercise, we have no such shared conviction about the need for spiritual exercises.“(Christopher Jamison)
“I am sorry to have so many girls in love with me, but as there is nothing to be very vain of in the success of these amours, I think I may tell the truth without scruple.”
(Rousseau, Bekjennelser)“No true man can help loving all true women; not in the grosser sense, but in the higher one of the soul”.
(Paschal Beverly Randolph, 1906)“det mektige system av sentrale krefter som skjuler seg i menneskelivets dype skjød…..” (De Quincey)
De siste årene han levde holdt Fernando seg helt unna kvinnelig selskap. Han ble totalist og gjennomgikk en helt nødvendig liten tenkekrise etter sitt eventyr mellom de Tyrolske alpene.
- Det førte til min sosiale gjenfødelse. Det hjalp meg opp i fjellene. i den frie friske luften følte jeg meg som en Zaratustra, alt lå med ett foran meg som i et klarsyn. Der hadde jeg ikke vært på lang tid, så høyt og i fri luft. Og takket være de kreftene som bor i møtet mellom mann og kvinne kom jeg meg utrolig nok tilbake i jobb. Etter å ta tilbrakt år i livets veigrøft. Jeg har følgelig mye å takke mitt Tyrolske ventyr for. Det hadde sin verdi, det satte meg i gang igjen og fikk meg tilbake til virkeligheten, dette er jeg ikke det minste i tvil om. Mye annet er jeg riktignok i stor tvil om!
Men viktigere var det at iløpet av krisen virket det som om noe nytt inntraff. En ny ide slo seg ned i og bygde reir inne i hodet hans. Mesteparten av sitt liv oppfattet han kvinner som helt essensielle for et fullverdig menneskelig og mannlig liv. Plutselig gikk det opp for han at dette var en villsti. Den førte bare rundt i sirkel. Det er en ting å si at man er kastet inn i verden og må ta den for det den er. Men for å befri seg fra det gitte, fra det som naturen pålegger og påfører oss, for å overskride og overvinne den mannlige tvangen i livet måtte man gjøre det å unngå kvinner til et hovedprossjekt. Fernando tok konsekvensen av sitt livsfilosofiske gjennombrudd.
- Jeg er kvinneløs, jeg er 100% kvinneløs. Slik vil jeg leve.
Fernando gjorde det til et absolutt prosjekt;
- Å være og holde meg kvinneløs er mitt livsprosjekt, sa han med et underfundig og ironisk smil. Det gir meg den friheten jeg alltid har søkt etter. Det gir meg ro, stillhet, mitt eget rom i tilværelsen. Å være uten kvinne er for meg veien til den store friheten.
Men Fernando tenkte ikke alltid slik. Det jeg nå skal fortelle deg om Fernandos liv er det vanskeligste. Jeg er en tilbaketrukket litt fallert mann og bærer med meg fra andre tider en sjenert tilbakeholdenhet når det gjelder kjærlighet og erotikk. I våre dager er denne tilbakeholdenheten tilsynelatende borte; det har jeg selv hatt en blandet glede av å oppleve uten at jeg skal gå nærmere inn på omstendighetene. Mens jeg gjengir fra Fernandos notater og finner på ting og skriver, går jeg lett i surr. Jeg begynner fort å innbille meg at det er meg selv jeg skriver om. Hvem er ikke seg selv nærmest? Hete og kalde tanker, for tanker er sjelden nøytrale, tanker om meg selv flokes inn i teksten og dermed begynner den å handle om meg. Jeg blir revet med.
Men for all del; jeg glemmer ikke faktiske forhold; jeg er ingenting, et null, hva har jeg å fortelle om?; Jeg befinner meg på utsiden av denne teksten. Jeg er en skrivende skygge. Som den arrogante biografiprofessoren sier brutalt; jeg har ikke skaffet meg noe eget liv. Derfor er det lett å glemme seg – hvem ønsker ikke å ha et liv, å føle oppmerksomhetens og livsdramaets livgivende lys. Herregud, jeg vet da det – denne teksten handler egentlig utelukkende om fenomenet Fernando Persa. Det kan ikke gjentaes for ofte; han var usammenlignelig. Det er denne skikkelsen som opptar meg; han jeg forsøker å gi livet tilbake til. Jeg kjenner at jeg blir levende mens jeg skriver; hva det måtte være verdt?
Til saken. Her handler det om det som kanskje var det aller viktigste i Fernandos turbulente liv og som gjør at hans og mitt liv er så fullstendig forskjellig. Temaet er Kvinner eller Kvinnen eller alle Kvinnene. Det går ut på ett. Alt handlet i bunn og grunn om kvinner. Når det kom til stykket, i kjernen av det hele, i siste instans. Kvinnen, kvinner, alle kvinnene. De var luften han pustet i, pustet inn, pustet ut. Han led kvelningsdøden uten kvinner surrende rundt seg, alltid tilstede i sitt liv, en på på hver hånd, en på hver eneste finger. Han innrettet seg slik at det alltid var en kvinne å gå til, lengte etter, oppsøke. Når vi ser bort fra de siste årene i hans liv opplevde Fernando mens han var seg selv og på høyden aldri å være ensom, føle seg alene, leve sitt eget liv, for seg selv. Hans liv hadde ingen indre forankring, det gikk opp i en konstant eventyr med kvinner. Det bare måtte være slik; enten kvinner eller en følelse av total tomhet. Han var ikke lykkelig med noen av de han møtte på sin vei, de skulle fylle tomheten, skjerme han mot seg selv. Ingen kunne få til noe slikt, de ble hver for seg altfor lite for han. Jeg tror at mot slutten forandret dette seg litt. Den ene etter den andre forlot han, han ble mer og mer alene og da begynte han på et vis å ta hver kvinne mer alvorlig. Det er det jeg tror.
Mens han var på høyden spurte han hele tiden seg selv: - Hva er det som er galt? Hvorfor ser jeg bare manglene og ensidigheten og begrensningene hos kvinner? - Hvorledes kan egentlig en liten skjør kvinne være nok for en umettelig mann?
Ingen av kvinnene han kom i kontakt med var nok for han. De lyste nok opp i livet hans en stund, og til å begynne med. Han ble raskt nok klar over hvor stort mørket der ute eller der inne var. Dermed ble en kvinne til mange kvinner og dertil en konstant kilde til bekymringer:
- Det er på en måte en eneste jeg søker, men den ene er så mangelfull at jeg fortsetter å søke; dermed ender jeg opp med flere, med en skokk med kvinner som skal underholdes og betjenes. Jeg liker det absolutt ikke, men sannheten er at det ender opp i et slags usynlig harem. Bare tenk, med mine seriøse og dype følelser ender jeg opp med noe jeg overhodet ikke ønsker meg, et logistisk problem om å holde orden på en haug med kvinnenegasjementer.
Allikevel; Fernando tok kvinner seriøst. Han så svære dimensjoner og proporsjoner i denne delen av en manns liv. Han var absolutt ingen alminnelig tusenpuler eller fittejeger som man i dag sier så foraktelig.
- Kvinner utgjør livets følelsesmessige metafysikk, hevdet han.
Som eneste vesentlige filosof har Schopenhauer skrevet om kjærlighetens metafysikk, inkludert kvinneforholdets metafysikk. Han hadde rett i at disse tingene kan man ikke håndtere på en overflatisk og empirisk måte, som et praktisk eller teknisk samlivsproblem. Kvinnen er et metafysisk problem. Hver eneste liten kvinne er en metafysisk utfordring, hvert eneste engasjement med en kvinne, kortvarig eller hele livet, har sin metafysikk. Det kreves at man ser dem i sammenheng med de dypeste spørsmålene i den menneskelige tilværelsen.
For noen få dager siden plukket jeg fram et krøllete ark fra samlingen jeg har liggende med en slags dialog. Fernando laget dialogen ut fra en telefonsamtale og noen meldinger han utvekslet med sin venn Bosse en ensom vinterkveld:
Bosse: Hei du jålebroka der inne i fjorden, livet er jævlig men levelig eller!? du vet eg kjenner gud, så bare si fra om du trenger en leksjon i klamring! ..ja for det finnes ingen djevel, det er bare gud når han er full! (Det skal bemerkes at Bosse er god på religion, men innerst inne er han imot alle former for dualisme med kamp mellom lys og mørke, gode og onde krefter, Gud og djevel.)
Fernando: Du er vel dratt til Bergen som vanlig, er du ikke? – den var faktisk ganske god.
Bosse: Jo. Du sitter oppe og gnurer; skulle ikkje du vert lagt nå!?
Frenando: Ja, jeg gjør vel det. Jeg er oppesittende men allikevel temmelig nedlagt…jeg føler meg innforjævlig forlatt for tiden, som du allerede vet.
Bosse: Hadde du nå enda hørt på meg, så kunne du kosa deg med “koselig med peis”, men, nei, du skal jo ikkje bli fortalt at noe er bra, din stapeis. Hvorfor kan du ikke innrømme den menneskelige svakhet og glane litt på utholdelige TV-programmer?
Fernando: – Jeg ser da faen meg ikke på tvsendinger og masse-media, det er snikende gift som langsomt tærer ned sjelen…og etterhvert også selve sjelens grunn…der Gud kommer inn til en…jeg vil heller tåle litt tomhet og denslags..
Bosse: Klart du gjør, slutt å gjøre deg til; du ser på alt som du har lyst til å se på, men ikkje det som gud eller normale folk anbefaler.
Fernando: straks det er mer enn en som liker noe og henger seg på, da fatter jeg mistanke; jeg er i mot massen; jeg ser bare på det jeg selv ser på…
Bosse: akkurat, men du må jo stole på noen, iallefall meg, eg er ikkje massen, og heller ikkje gud.. koselig med peis er det beste som er laga – i verden – siden scener fra et ekteskap av bergmann! godt nok!? din stapeis..
Fernando: du vet; jeg stoler på deg, men ser med begrunnet mistanke på dine forslag, da du er ett skritt nærmere massen enn meg selv, og det medfører en risiko.; egentlig liker jeg ingenting…lenger..
Bosse: gi deg, du liker en hel masse (apropos massen). og teateret må fortsette. all the world is a stage! ..og nå er det rod stewart på tv. verden vil bedras!
Fernando: ja; der ser du. Man har det best uten. Her er det helt dørgende stilt. Katta ligger i sofaen. Jeg sitter i stolen. Ikke en lyd, ingen bilder kommer etter meg. Jeg er meg selv nok, kanskje.
Bosse: høres befriende deilig ut, samtidig som vi ønsker at noen skal komme etter oss.. og der har du livet!
Fernando: Jeg er gjort med livet som Mubarak har gjort med statssjefsjobben i egypt, hoppet av, håper at ingen kommer etter oss for å ta oss når vi ligger nede.
Noen uker før tilbrakte jeg en langhelg med Fernando. Vi ville forsøke å få til noe faglig sammen selv om jeg egentlig ikke lenger har tro på at det kan komme noe ut av det. Han har mistet taket. Det virker som om han er rammet av en underlig svakhet, en indre svakhet. En slags resignasjon, oppgitthet. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal kalle det. Svakhet er ikke bra. Vi fungerer ikke sammen nå for tiden, eller kanskje det er han som ikke fungerer bra. Han er nærtakende for alt. Jeg holder allikevel hyppig kontakt med han; han sliter tungt med seg selv og en haug med andre ting for tiden. Livet ser nesten ut som om det er i overkant komplisert og tungt for han. Det er et eller annet der som han ikke fikser. Det har egentlig pågått ganske lenge. Stemningen mellom oss har i det siste slått om i minus stadig oftere. Han trekker seg langsomt tilbake fra alt og alle. Kutter den ene tråden etter den andre. Brenner broer. Som regel retter det seg tilsynelatende opp av seg selv etter noen dager.Men det blir sakte men sikkert verre. Det kan jo ikke ende særlig bra.
Av og til retter det seg. Akkurat nå for tiden virker han nesten i normalt gjenge. Det er blitt litt sjeldnere at jeg reiser innover hit. Det er så mye styr at det ikke er like interessant lenger. Han har som andre som faller ned fra pidestallen tapt mye av den intensiteten og den dynamikken som kjennetegnet han tidligere.
(Det passer her å bemerke at det som har skjedd bare er innledning, uten at noen av oss vet det på dette tidspunktet. Hvem vet hvor ting ender? Denne høsten blir hans siste overhodet. Fernando er død før nyttår.)
Men ved denne anledningen er han i live. Vi har ikke særlig annet valg enn å holde oss i hus. Regntunge skoddeskyer siger ned langs fjellsidene. Fjorden er gråhvit, regnet pisker hissig i overflatevannet. Noen dager har en så markant karakter at den former folks sinnstilstand. På slike dager forstår man hvorfor dette Vestlandet forbindes med gråvær og laber stemning. Jeg gir meg bare over til likegladhet når regnet jager folk innomhus. Man slipper å velge, man kan roe ned sitt overopphetete beslutningsapparat fordi tingene for en gangs skyld avgjøres av omstendighetene. Fernando Persa elsker å være utendørs, men slike dager godtar han å holde seg innadørs. Han virker litt tungsindig og som vanlig i modus for å kaste et kritisk blikk på seg selv. Kaffekoppene står i nærheten; jeg har glemt min borte i bokhyllen og går over for å hente den. Vi har snakket om å gjøre ferdig en påbegynt fagartikkel om ‘Speilnevroner og menneskelig sosialt liv’ denne helgen. Vi får det ikke helt til; Fernando greier ikke å tenke på særlig annet enn på sine egne problemer. Vi får fullføre prosjektet en annen gang. Han hører til den type mennesker som knapt bevege seg på denne jord uten å følge seg selv med et kritisk blikk. Han er vant med å forholde seg til motsetninger, at tingene ikke går opp i noen enkel formel. Noen ganger blir misforholdet mellom tingene for stort selv for han. Da grubler han. Stemmen hans virker like resignert som skikkelsen der han ligger henslengt i lenestolen. Han har ikke tatt av seg den sorte elegante allværsjakken med vinrød merkevaretekst og striper og han har fremdeles de grønne gummistøvlene på bena som ligger utover det slitte tregolvet.
Han mumler med lukket munn; det er såvidt jeg oppfatter hva han sier:
- Det står nå beklemmende klart for meg.
Han blir taus igjen. Det varer en stund. Jeg vet allerede hva hanm kommer til å fortsette med, han har et yndet tema for tiden, det er kvinner han skal til å snakke om. Det er tydelig at han må tenke minst en gang til før han fortsetter med det han har begynt på. Fernando har det med å tie brått og lenge mens han snakker; han mener det er viktig å ta en slags timeout fra talestrømmen slik at man ikke venner seg til en uvane med å snakke uten å tenke eller rett og slett snakke for mye. Han henviser gjerne til ord skrevet av favorittretorikeren Georg Johannesen:
“Alfa og omega i alle språkhandlinger er tausheten, (-) Vi tier før vi taler og vi tier når vi har talt. Til slutt tier vi for godt slik vi gjorde før vi ble født ”.
Jeg sier heller ikke noe. Jeg har lite å si og ser ikke noe poeng i å bryte en slik taushet. Den taler mer enn ordene mine kan gjøre. Jeg tenker heller:
- Hvorfor skal jeg si noe? – Det er ikke heller mitt område. Jeg har aldri vært noen jegertype, hverken hjortejakt eller jakt på kvinner ligger for meg. Jeg har for det meste nøyd meg med å være tilskuer, se ting på trygg avstand og kamuflere mitt sanne mannlige jeg så godt jeg kan. Men det aner meg at det er disse tingene han tenker på; og hva som kommer i fortsettelsen. Det går nesten en halv time uten at noen av oss sier noe. Jeg har absolutt ikke noe å si. Regnet har stoppet opp utenfor de store vinduene mot sjøen. En lett bris puster gjennom trærne og en vilter lurvete spurveflokk kvitrer inne mellom grenene og det våte lauvet.
Så fortsetter Fernando med ett, han har funnet tråden og vet hvor han vil hen:
- Jeg er blitt noe i retning av det romeren Cicero omtalte som en ‘Homo Aerumnosus’, en person full av trøbbel. All jævelskapen kommer fra meg selv, mye av rotet mitt med kvinner. Jeg har muligens vært det man kaller for rundbrenner; ikke sant? Du vet hva jeg mener? En ‘womanizer’, som amerikanerne sier, det høres nesten litt bedre ut. Eller enda bedre, som romerne sa, en ‘Homo Amator’. President Clinton ble omtalt som en womanizer, så da kan det vel ikke være så ille, eller? Selvsagt er det noe sånt jeg har vært. Jeg føler det ikke slik, at det er noe galt meg meg. Jeg har bare oppført meg slik det er naturlig for meg. Hvem blant oss mannfolk har ikke dette i seg i dypere forstand, selv de som holder seg for god til å fare rundt fra kvinne til kvinne? Rundbrenner er jo noe jævlig, jeg har hørt et annet uttrykk man bruker om slike menn; ‘tusenknuller og da er det ingen tvil om at det er noe man må unngå å bli omtalt som om man skal ha det bra med seg selv.
Fernando har kommet skikkelig i gang nå, det er rene foredraget og jeg holder klokelig stilt. Han må bare få snakke seg ferdig, tenker jeg.
- Jeg har trodd at normale menn har det i seg, enten de praktiserer rundbrenning eller nøyer seg med å drømme om det. Jeg vet ikke, kanskje gjelder det ikke for deg og noen av de bedre utgavene av menn. Svenske forskere ved Karolinska Instituttet hevder at nettopp at menn ikke er rundbrennere alle som en, at det bare er noen menn som ligger under for tilbøyeligheten. De påstår jo til og med å ha funnet et rundbrennergen som de kaller gen 334. Menn som har dette genet danner svakere bånd til partnere fordi de mangler et relasjonsforsterkende hormon som heter vasopressin. Dersom de har fått det i dobbelt utgave så er det enda verre, da danner de knapt bånd i det hele tatt. De farer rundt fra den ene kvinnen til den andre. Hva skal man egentlig si til slikt, når genetikken blander seg inn diskusjonen om personlige valg og preferanser på en slik måte?
Øynene hans ser på meg, blikket er introspektivt. Så fortsetter han:
- Erling Borgen, Kåre Kristiansen og hva de heter alle sammen; jeg har til og med hørt at gamle koselige kong Olav forsøkte seg i bransjen. Hvem forsøker ikke å stikke seg bort med en kvinne når sjansen byr seg?
Han stoppet opp og ser på meg enda en gang med et granskende blikk. Jeg vet hva han tenkte på; at jeg ikke passet inn i tankerekken hans. Men så så det ut som om han fant ut at det ikke hadde noe med meg å gjøre, at jeg var et slags unntak som bekrefter regelen.
Han virket både dyster og litt sint idet han fortsatte:
- Jeg er ikke dum, selv om det kan se ut sånn med det rotet jeg har stelt i stand; jeg vet at ikke alle tar så lett på det, særlig kvinnene som rammes av rundbrennere. De har til og med begynt å legge disse tingene åpent ut på nettet for å ta rotta på mennene. Endelig har de fått et våpen som de kan bruke for å ta igjen og sette en stopper for de mennene de først kastet seg i armene på og deretter oppdaget hadde lurt dem trill rundt. Av og til tror jeg det er noe med kvinner som blir rundbrent – dette sier han med en skjevt smil fordi han hører at det lyder merkelig å si det på den måten.
- Jeg tror at noen kvinner hater rundbrennere med et utrolig intenst hat. Ikke alle, noen bryr seg ikke, de tar det for gitt at det er slik det er og passer seg eller innretter seg for å unngå å bli rammet av det. Men noen kvinner skjønner åpenbart ikke det som foregår eller er på en måte bare uhelbredelig naive overfor oss menn. Rot er for dem er altfor svakt ord. De ville helst ha dømt meg nord og ned, tatt rotta på meg, hengt meg ut, satt meg i gapestokken. Menn som blir oppdaget mens de surrer rundt fra kvinne til kvinne omtales knallhardt, som psykopater. Jeg vet jo at det bunner i sjokket over å ha blitt bedratt. Når man følger med i det offentlige livet kan man også merke en hardere tone overfor alt det mannlige; man forfølger nærmest det som tidligere var normalt for menn og godtatt. Her om dagen gikk noen kvinnelige forfattere ut med foraktelige kommentar om mannlige kolleger som krangler om litterære ting, de omtaler det nedsettende som at det oser av testosteron og dominanskonkurranse; en slags nedvurderende biologisk forklaring på menns atferd.
Jeg stopper han et øyeblikk og spør om han vil ha mer kaffe, noe han svarer ja til. Jeg hente kaffen og før jeg har satt meg ned igjen er han i gang; han har snakket seg varm og da er han ikke til å stoppe før han er ferdig:
- Men allikevel; det er jo litt underlig at vi ikke blir litt mer forsonlig innstillt til slike ting når vi alle vet hvor vidløftige de fleste av oss er når det gjelder denne hungeren etter kjønn og forhold.
Noen av oss er så ille plaget at vi vet ikke hvordan man kan si stopp, det bare fortsetter.
Kvinnene jeg har søkt etter og snublet over er roten til all elendigheten jeg rammes av. Jeg mener ikke kvinnene som sådan, de har nok sine egne ting å ta innover seg. Det går mere på det jeg har gjort ut av omgangen med dem. Min hjelpeløse trang til kvinner, min lidenskap og kjærlighet til kvinner har ført meg til kanten av stupet. Dette vanvittige paradokset; uten kvinner hadde jeg ikke holdt ut dette forbannet tyngende livet; på samme tid er det kvinner som har gitt livet mitt skikkelig kulør, uten kvinner hadde jeg blitt berøvet mye livgivende action!
Han snakker mest til seg selv. Jeg tenker uten å si noe at det er lovlig sent for en slik selverkjennelse. Han er jo ingen ung mann lenger. Sannheten er at den arme Fernando Persas liv er i en sørgelig forfatning. Men stemmer, det gjør den nesten ubehagelig godt. Han kan være så mye psykolog han vil, spesialist og alt det derre man kler seg opp i for å dekke over skrøpelighetene sine, det hjelper han tilsynelatende ikke noe særlig i den livsknipen han er i. Min gode venn Fernando Persa har rotet alt sammen til for seg. Mer og mer. Det er litt av en historie; den ender like ille som ting stort sett ender i mange menns liv. Den fortjener å bli fortalt og malt ut fordi den handler om det som kreves av oss som mannsvesener.
Vi kastes inn i verden med en håpløs og gåtefull livsoppgave foran oss; å finne ut av og te oss som gode gutter og menn. Hvordan kan noe slikt gå an, alt dette på en gang; harde krigere og lune elskere, mild ømhet og brutal vold, hensynsfull omsorg og varme og forsluken jakt på suksess og rikdom. Går det egentlig an å gjøre dette på en smertefri måte? Til og med kvinner kan ha nytte av å få innsyn i hvor motsigelsesfyllt en ekte mannskjebne kan være, kvinner har nesten alle rolllene som motparter i menns livsdrama. Ikke for det at jeg tror det, kanskje kunne de lære noe av å få se i en broket mannshistorie på nært hold?
Jeg er ikke særlig i tvil. Akkurat dette ene er lett å skjønne; den avgjørende grunnen til at det gikk sørgelig ad undas, at Fernando kom ut å kjøre var nok det innfløkte forholdet han hadde til kvinner. Alt han foretok seg med kvinner ble belastning og kaos og plager, hvor rosenrødt det enn fremsto til å begynne med. Dessuten var han altfor glad i kvinner, han hadde en umettelig og uutslokkelig lidenskap for disse vesener, han var for for svak og snill og imøtekommende, han greidde ikke å gi slipp på dem, i det hele forsto han ikke hva det handlet om. Han hadde greidd seg bedre om han hadde fulgt min suksessoppskrift; hold deg unna kvinners favn!
Så kan man i neste omgang stille spørre seg; hvem av oss stakkarslige menn har ikke på sitt underlige eget vis et minst like innfløkt forhold til kvinner som Fernando har hatt? Finnes det noe annet, noe slikt som et enkelt forhold til en kvinne? Er ikke det egentlig noe helt annet, et ikkeforhold?
Fernando avbryter brått tankerekken min:
- Jeg greidde ikke å finne ut av det med kvinner, og samtidig holde orden på meg selv og det livet jeg ellers levde. Kvinner kunne vært fulltidsjobben min, mitt sanne yrke; en slags almengynekolog eller feminolog. Det gikk utover forholdet til jobb, til penger, til familie og venner og naboer, alt floket seg i kjølvannet av mitt håpløse rotete forhold til kvinner. Jeg tømte bankkontoene, naboene snakket ikke med meg, de så en annen vei når jeg møtte dem, min egen sønn skrek til meg at jeg ødelegger hele familien. Hvor mye verre kan det bli? Å rote livet til med kvinner er alvorligere enn alle disse sykdommene og forstyrrelsene vi er opptatt av; misbruk av alkohol eller rusmidler og endog kriminalitet. Man burde rette oppmerksomheten mot hvor skadelig kvinnestyr kan være for oss menn! Man skulle ikke ta slike problemer på en lettvint måte! Kanskje noen dyktige fagfolk kunne finne ut om det finnes grupper av psykiatriske plager på dette området, avgrense spesielle symptomer til egne syndromer og finne gode behandlinger for dem. Jeg hadde trengt en god og effektiv behandling for dette kvinnestyret mitt. Jeg er riktignok spesialistpsykolog som de kaller seg; men sannheten er vel at mange ganger trenger psykologer like mye spesialisthjelp for å mestre livet som andre folk, kanskje enda mer.
Jeg ser på litt forbauset på han. Stusser litt over at han kan være så oppgitt over seg selv. Jeg spør meg selv: – Er han bare i ferd med å bli deprimert?
Jeg sier ingenting. Hva kan jeg egentlig si til noe slikt? Ingenting. Her sitter to stein tause psykologer som ikke finner på noe å si. Ikke til å undres over at vi begge er halvveis havarerte; når jeg tenker nærmere etter, forekommer det meg at de fleste psykologer jeg har møtt og som har passert midten av 50-årene har preg av havari, den moralske slitasjen er stor i et yrke som ligger under for fagmotebølger – man greier rett og slett ikke henge med lenger etter en stund; eller kanskje er de bare litt vasstrukne. Jeg slurper den lunkne melkekaffen i meg mens jeg tenker slike lettvinte tanker, kikker avledende gjennom det litt skitne vinduet og ut i regnet og mot hagen der nede i fjordkanten, nesten for å vinne meg litt tid, jeg var ikke forberedt på en runde med intime bekjennelser, akkurat her og nå. Det er slik Fernando er, han bryr seg lite om noe passer eller ikke. Han gjør det som faller han inn. Han er taus en lang stund etter det innledende utbruddet med bekjennelse.
Vi sitter ved det store stuebordet uten et eneste ord. Jeg merker et snev av dunkende verk i takt med hjerteslagene øverst i lårbeinet og hoften på venstre side og liker det dårlig selv om jeg har vent meg til det. Jeg kjenner min egen pust og at det suser litt i mitt høyre øre og jeg hører at katten hans med navnet ‘KarlAnders’ - som uttales ‘KaolAndes’ for at den skal ha lettere for å oppfatte når den blir tilsnakket – går gjennom kattedøren ute på kjøkkenet og ut i regnværet; med noe jeg tror må være speilnevronene mine oppfatter jeg at Fernando tenker seg lenge om før han gjør seg klar til å kjøre videre i samme spor:
- Dette med kvinner; ja, jeg kan innrømme såpass for deg min kjære venn og kollega Einar Lunga – Fernando ser på meg med et slags forklaret blikk før han fortsetter med det som må være konklusjonen; - Det er nok dessverre tilfelle, på en måte var denne delen av livet for komplisert for meg. Noe i meg gjør at jeg skyter over målet når det gjelder kvinner. De har gitt meg noen gleder, men aller mest tunge sorger.
Jeg hører at den bortskjemte katten hans er på vei tilbake inn i huset igjen, inn gjennom kattedøren, det ble en kort tur ut i regnværet, han liker vel ikke regn, denne katten; jeg tenker litt på det Fernando har sagt og på mitt eget svært så begrensete forhold til kvinner, jeg har kjent så få at jeg vel må være hans diametrale motsetning på dette området.
Jeg spør: – Har du tenkt på hva det kommer av; hvorfor tingene utvikler seg så ille? Kunne du ha gjort noe annerledes? Eller er det bare dum etterpåklokskap? Egentlig kunne jeg like godt ha fortsatt å holde kjeft, jeg vet ikke hvorfor jeg stiler de dumme spørsmålene, det betyr jo ingenting om han svarer på dem eller hva han svarer.
Det gjør heller ikke så mye, jeg tror knapt han oppfatter at jeg spør. Fernando er i gang med selverkjennelsen, den fortsetter ut fra en indre automatikk:
- Jeg innser det nå, det gjør nesten vondt å måtte innse det; jeg fikk det aldri helt til, det gikk alltid i styr for meg. Kom ikke å si at jeg ikke forsøkte. Det er ikke der det ligger. Jeg forsøkte like hardt som alle andre, kanskje hardere. Jeg ofret meg for en kvinne som jeg brydde meg om, jeg var generøs og snill og imøtekommende og ettergivende. Det var ikke det at jeg gjorde så mye galt, at jeg oppførte med jævlig eller vanskelig. Alt det bra jeg la inn i forholdene til tross, jeg fant aldri ordentlig ut av det, det ble allikevel ikke bra. Jo mer jeg forsøkte, jo mindre fikk jeg de til. Det verste; det kunne ikke bli bra; ingen kvinner nådde opp til de forventningene jeg hadde, de hadde ingen sjanse, den kjærligheten jeg følte og ønsket meg og forestilte meg var så mye mye mer enn det jeg opplevde ved å møte en kvinne. Den virkelige opplevelsen var alltid en nedtur, en traurig skuffelse, hinsides langt unna det jeg søkte. Sammenlignet med det ideelle og forestilte ble virkelige kvinner uutholdelig for meg, den kvinnen jeg sto overfor kunne ikke engang bli vurdert ut fra det hun selv var, hun var alltid allerede i minus, noe som var dårligere og skuffende sammenlignet med det ideelle jeg forestilte meg. Det måtte gå galt, jeg kjente det etter kort tid, gang etter gang, selv om jeg ikke forsto hva det kom av. Ingen kvinner nådde opp til noe som lignet på det jeg krevde av dem, de var ikke i nærheten. Og noe annet som gjorde tingene enda mer umulig, i et forhold til en kvinne følte jeg at jeg måtte undertrykke viktige deler av meg selv, til å begynne med kunne dette gå sånn noenlunde, selv om det lå der i bakhodet og murret. Men naturligvis, det gikk bare en begrenset tid, til det begynte å hevne seg, så å si. Jeg aner ikke om jeg kunne ha lært meg å fikse slike ting på en bedre måte, eller om det måte gå slik det gikk. Det som er sikkert er at det gjorde det livet jeg ellers skulle leve vanskelig, og det til gagns.
For å få sagt det tydelig; kvinner var viktige, de var nærmest livsviktige for Fernando helt fra barnsben av. Overalt hvor det lot seg gjøre, foretrakk han kvinners milde nærvær foran annet som finnes av menneskelig selskapelighet og aktivitet eller fremgang og suksess. Kvinner kom først. De var det viktigste. Han trengte, han nøt samvær med kvinner, en god del av det andre han fikk med på kjøpet forsto han ikke hva han skulle gjøre med. Han oppdaget en strategi som han brukte for å holde orden i tingene; han forsøkte å leve i to verdener samtidig, eller han levde to paralelle liv, det ene skjult inni det andre. Jeg er ikke sikker på hva som er den riktige måten å si det på; hvorledes kan jeg som står på utsiden vite slike ting med noen sikkerhet? Mye av tiden vår går vi gjennom dagene uten å tenke nærmere over hvor merkelig helt vanlige ting er innrettet. I iveren etter å fremstå som upåfallende og bli oppfattet ordentlige og normale makter vi ikke å forholde oss til at det vi involverer oss i er det reneste mysterium.
Det er vel riktig å si det slik; Fernando ga seg til å leve i to verdener, når det gjelder kvinner kom han til å leve i et slags dobbeltliv. Noen ganger ble det til flere paralelle liv på samme tid. Arme mann, hvor blind kan du gjøre deg selv? En periode gikk det over stokk og stein, jeg tror han hadde minst 7 ulike forhold til kvinner gående på samme tid. Det varte ganske lenge. 7 kvinner samtidig, det er mye mer enn et liv, det er heller en slags in vivo teateroppsetning. Et gateteater? Det sies at menneskelivet er å ligne med et skuespill, for Fernando ble det å håndtere de 7 kvinnene et skuespill og en oppsetning der han var regissør, spilte i mange roller samtidig, holdt orden på rekvisita og sceneinnredning, og også måtte nedom salen for å være litt publikum underveis. Bare det å holde en slags oversikt ble nesten en umenneskelig oppgave. For ikke å snakke om den logistiske innsatsen som skulle til for å holde det gående knirkefritt med 7 kvinner på en gang. Men den arme mannen Fernando, han fikk det til, han sjonglerte seg gjennom dette til det langsomt gikk over av seg selv, brant ut som en slags omgangssyke. Det høres helt forjævlig ut, jeg skal innrømme det, og jeg skal forklare det så godt jeg kan.
Fernando kom tidlig fram til at skulle han fungere i forhold til kvinner da måtte han gå ut fra et slags matryoshka prinsipp, som med de kjente russiske dukkene der den ene er skjult inni den andre. Han tilpasset seg i det ytre, sorterte ut og ga det av seg som han følte en kvinne trengte og ønsket, resten pakket han godt sammen og gjemte inne i seg et sted. Der ble det liggende å murre, en slags indre magnet som trakk til seg jernholdige vesener. Det lå ikke noe ondt i denne strategien, han hadde ikke onde hensikter eller noe ønske om å bedra noen ved å innrette seg slik han gjorde. Jeg vet heller ikke om dette er noe som bare er hans ting, som det heter, noe han hadde for seg selv og som ikke har noe med andre vanlige folk å gjøre. Mange liker å late som om det er slik, at det finnes menn eller kvinner som bedrar og andre som ikke gjør det. Eller kanskje kommer det av at Fernando er mann, at det mest har med oss menn å gjøre og er mer ukjent for kvinner? Er ikke menn mer bedragerske enn kvinner? Kvinner synes som regel å mene noe sånt, ikke sant? Kan jeg i det hele tatt vite noe sikkert om hva kvinner synes om ting? Det er merkelig at jeg fortsatt har så lite greie på kvinner etter alle disse årene; det til tross for at jeg har noe kvinnelig i mitt vesen, i min personlighet. Jeg beveger meg litt på den måten kvinner gjør når jeg går eller løper – hva dette går ut på aner jeg ikke, men det er sagt om meg av en ung autistisk kvinne med ekstraordinære evner til å oppfatte folks måte å bevege seg på – antagelig har jeg alltid hatt et høyere nivå av kvinnehormonet østrogen enn det som er vanlig hos menn. I barneårene gråt jeg mye mer enn det som er normalt for gutter. Etter at jeg ble fylt opp til randen med kvinnehormoner under starten på kreftbehandlingen for et par år siden hadde jeg en tid en følelse av at det egentlig passet meg ganske bra å bli feminisert. I noen måneder følte jeg meg faktisk som et bedre menneske, på nesten alle måter, blant annet slutten jeg nesten helt å tenke på og fantasere om kvinner. En befrielse, rett og slett. Når det gjelder å skjønne hva som rører seg hos kvinner er jeg like hjelpeløs som alle andre menn. Jeg forsøker bare å forklare dere det Fernando snakket om og skrev til meg.
Det høres skrudd ut når jeg sier det slik. Men Fernando delte verden opp i to deler, en skjult og usynlig og sann verden på den ene siden; en åpen og synlig og falskere verden på den andre. Jeg vet ikke om han selv ville ha sagt det slik, det høres ikke godt ut – jeg vet heller ikke om han forsto fullt ut hva det innebar og hvor skadelig det kunne være for han selv og folk som havnet i edderkoppnettet hans. Men sånn ble det, sånn fungerte det. Fernando hadde det omtrent slik som mange av filosofene mener at vår verden er ordnet på. Først og nærmest en skinnverden med alle de fenomenene og tingene som vi tilsynelatende er opptatt av og forholder oss til. Dette er det vi later som er den virkelige og sanne verden, og som utgjør selve den offisielle virkeligheten. Det er denne verden vi kan snakke utvunget om, som inneholder de tingene som gjør at vi har noe å kommunisere med hverandre om. Ja det er riktig, mennesker kunne aldri ha snakket med hverandre dersom de ikke kunne kunsten å lyve, holde ting tilbake, dekke over ting. Å kommunisere og å lyve er nært beslektet. Det er denne offisielle verden vi lever i og må late som våre liv handler om for at vi i de thele tatt skal kunne omgåes og utholde hverandre. Og så, godt skjult bak denne, på en måte også litt ut i det ulovlige og hemmelige og umoralske – vi må huske at mennesket eller iallefall mannen er en homo duplex, som menn lever vi alle nødvendigvis et dobbeltliv – finnes det en egentlig og sannere verden som nok består av flere andre ting; men i stor utstrekning handler den om kvinner og alt mulig og umulig som berører det kvinner kan være for menn. Den jordkloden vi opplever dreier seg naturligvis om flere akser, men den klart viktigste er det kvinnelige aksen. Det kvinnelige er like avgjørende for menneskelivet som tyngdekraften er for det fysiske universet. Jeg skriver og mener menneskelivet, ikke bare mannelivet, for eksistensen av kvinner og det kvinnelige er naturligvis like viktige for alle kvinner som det er for menn. Ja, de må vel være enda viktigere for hverandre enn de er for oss menn. Å eksistere som kvinne ville være umulig uten med referanse til det kvinnelige, det hadde aldri gått an å være til som den eneste kvinnen. Så enkelt er det, rett og slett. Basta.
Uten kvinners muligheter og grenser, uten deres nærvær, uten kvinnelige intervensjoner hadde verden vært et forbløffende fattigslig sted, ganske visst gjennomsyret av en underlig og uutholdelig tomhet. For å si det som det er, bortimot umulig å leve i for et mannlig vesen. Som andre beskjeftigete og travle menn forsøkte Fernando til en viss grad å dekke over dette beklagelige faktum, så langt det lot seg gjøre. I en fornuftig ordnet verden skal det være balanse og orden og harmoni i alt, i den egentlige verden er ubalanse selve det som driver tingene. Samtidig medfører det en åpning for og fare for forstyrrelser og rot dersom man ikke evner å holde måten.
Mange som fulgte med i hans vidløftige liv fra utsiden i disse årene, og mange gjorde akkurat det, mente at Fernando fra barneårene hadde drag på kvinner. Han selv var uenig; i stort sett hele mitt liv har jeg savnet kontakt med kvinner og følt meg mer eller mindre alene og bortkommen – det var hans kommentar. Han kunne bli direkte forbannet på folk som minnet han på om at han skilte seg ut fra vanlige menn i måten han forholdt seg til kvinner; i bygda der han bodde de siste årene hadde han en venn som gjerne plaget han med slike påminnelser om at han var en kvinnejeger og lignende ting. En dag de møttes på kafeen som lå inne på Sparbutikken kom denne vennen med en slengbemerking om at Fernando var altfor glad i kvinner; Fernando satt ved et av bordene i prat med en fagkollega, og et kort øyeblikk sprakk det fullstendig for han. Han grep vennen hardt i den kraftige bondehånden og trykket den ned mot bordplaten med et fast grep mens han freste i sinne:
- Ærlig talt, min kjære Jon, hva faen er det DU maser om? Hva i helvete har du å utsette på mitt forhold til kvinner! Hvorfor tar du ikke bare en liten sjekk av deg selv og det du holder på med! Jeg vet faktisk ganske godt hva du bedriver bak den selvgode fasaden din; bare de siste par månedene har du – uten å være invitert på noen som helst måte - midt på natta sendt avgårde de groveste sexmeldinger om puling og lignende til minst tre voksne kvinner som bor i bygda heromkring. Jeg vet tilfeldigvis at de er like sjokkerte over dette alle te, om det ikke finnes enda flere; hver gang de mottar disse simple meldingene fra deg. Hvem oss to er det som burde ha problem med seg selv når det gjelder omgangen med kvinner? Du har i allefall ingen grunn til å gjøre deg til og plage meg med dine frekke kommentarer! Det minste du kan gjøre er å stå for det du selv bedriver; nå får du gi deg med disse kommentarene dine!
Jon så på Fernando med vantro i blikket mens han mottok den uventete salven. Han ble på et øyeblikk helt likbleik og livløs i fjeset og mumlet med en fortvilet stemme:
- Fernando; hva i all verden er det du tenker om meg, det er jo ikke noe sant det du påstår, jeg har vel aldri gjort noe slikt.
Det var nok et problem for Jon at kafeen som vanlig er også denne ettermiddagen var full av folk; mange av hans sambygdinger fikk nok med seg litt av det Fernando hadde frest ut av seg. Når man vet hvor skadefro folk kan være ute på bygda, så er det lett å tenke seg at han ikke akkurat følte seg vel med det som var blitt sagt. Han kunne knapt gjøre noe annet enn å forsøke å benekte det. Men det var ikke vanskelig for folk som kjenner han å konstatere at han var truffet hardt i selve kjernen av sin person av det Fernando hadde sagt.
Fernando stirret isende kaldt på han mens han fortsatte i samme nådeløse tone som før:
- Du vet bare så forbannet godt at det er slik det forholder seg. Ikke gjør deg til! DU er en gris av et mannfolk! Og har faen ta meg ingen grunn til å henge etter meg med disse utidige slengbemerkningene dine!
Så roet Fernando seg og sa i et forsøk på å virke vennlig:
- Jon, stikk heller innom meg en helg, så kan vi snakke om dette på en bedre måte, vi får gi oss med nå, jeg beklager at jeg sprakk. Kvinnfolk-kommentarene dine ble dessverre plutselig mye for mye for meg. Du får ta det som du vil. Men er du en ordentlig venn så får du tåle såpass som dette; og sannheten får du i alle fall forsøke å tåle selv om du ikke liker den. Jeg er lei meg for at jeg sprakk på denne måten.
Senere hadde ikke Jon og Fernando kontakt med hverandre på månedsvis. Jeg tror aldri at den gamle kontakten mellom dem tok seg opp igjen. Hva Jon egentlig tenkte om det voldsomme utspillet fra Fernando, har jeg ingen anelse om.
Det er nok riktig at kvinner merket en slags intensivert spenning når Fernando befant seg i nærheten av dem; han utstrålte denne spenningen enten han ville det eller ikke; de kunne ikke unngå å legge merke til hans tilstedeværelse og den oppmerksomhet som han viste dem, en stillferdig og indirekte, nesten dyreaktig oppmerksomhet. Han maste aldri om noe, ga dem aldri overdreven oppmerksomhet eller viste noen tydelig interesse rettet mot dem. Nei, han var forsiktig i omgangen med kvinner, samtidig som han var tilstede var han litt tilbakeholden Han kjente alltid en en paradoksal skyhet overfor kvinner, noen ganger mer tydelig enn andre ganger. Den gikk aldri over, hverken erfaring eller alder var til noe hjelp. Kvinnene måtte legge merke til han; det kom ikke av at han var en vakker mann i den vanlige betydning av dette ordet. Nei, det handlet om noe helt annet. Han hadde en intens og smittsom personlighet, et nærvær som lett kunne bli for mye av det gode. Utseende hans var det ikke noe oppsiktsvekkende eller spesielt med, ofte la man ikke merke til han dersom han hadde en tilbaketrukket rolle. Han var mørkhåret, håret var nesten sort. Et par intense og spill levende dypbrune øyne lyste opp i et ansikt som nesten alltid hadde et lett solbrunt fargeskjær. Huden hans hadde en barneaktig mykhet, man fikk lyst til å berøre han; – han fortalte meg leende at mange av de kvinnene han ble kjent med uten forvarsel hadde kommet bort til han for å berøre han, gjerne i hånden eller underarmen for å ta på han og kjenne på huden hans. En gang for noen år tilbake mens han vandret på pilegrimsveien nede i Sørspania gikk han i aprilsolen sammen med en ukjent tysk kvinne noen timer utover ettermiddagen, han hadde akkurat møtt henne mens han satt på en kafebar på et fortau i en liten landsby og drakk en melkekaffe i solskinnet. Mens de gikk videre og pratet om alt det som faller pilegrimsvandrere inn grep den vakre nesten fremmede kvinnen plutselig tak i hans solbrune arm like nedenfor albuen; han merket godt at berøringen ikke var tilfeldig, at den ville noe mer enn bare å være bare en enkel berøring. Senere på herberget om natten skjedde det enda en gang, køyene deres var oppstilt slik at de lå der i den mørke natten nesten hode mot hode; hun kom med begge hendene sine og søkte hans, de kjærtegnet hverandres kropper med disse søkende hendene i timesvis den natten, uten en lyd i mørket for ikke å forstyrre de andre tilsynelatende sovende pilegrimene.
- Jeg minnes ennå hvor vanvittig sterkt det var å ligge der, inne i det dype mørke rommet mens folk lå og pustet borte i køyene sine ,og jeg med fingertuppene mine såvidt nådde og kjærtegnet og følte de myke varme brystene hennes og hun berørte og strøk meg over leppene og ansiktet og halsen og brystet. Hva skal man egentlig med vanlig rettframsex når man kun ved enkle berøringer kan oppleve så overveldende intense ting hos en kvinne? - Vi mennesker må være styrt mer av lengsel etter berøring, etter å bli berørt, enn vi liker å innrømme. Berøring ligger altfor nær det erotiske til at vi kan innrømme noe slikt. Men sannheten er at flere av de kvinnene jeg har hatt et forhold til første gangen fant en eller anledning til å berøre meg på hånden eller armen, tilsynelatende en ganske lett og tilfeldig berøring, gjerne i forbifarten, men ofte med vidtrekkende følger.
Håret hadde han alltid lengre enn vanlig for folk i hans alder, som regel knyttet i en hestehale. Ansiktet hans bar på en slags innebygd smil, de spill levende øynene hans var nesten alltid smilende. Han bevegde seg på en kvikk og vital måte, med alle slags prosjekter bygd inn i den spenstige kroppsholdningen, på spranget til neste oppgave, nesten som et utemmet kattedyr. Av og til kunne han virke rastløs, urolig, beveget seg uten formål. Men til vanlig var han aktiv på en fokusert måte, han virket ett med det han var opptatt av og holdt på med. Han likte å slå seg løs, føle seg fri. Sommertid og på solfyllte dager kunne ha farte omkring i bygdene kjørende i en åpen liten mørkegrønn sportsbil. Så han noen som kunne ha interesse, og det gjorde han hele tiden, da stoppet han gjerne i veikanten for å slå av en prat.
- Jeg kjenner ‘alle’, brukte han å si. – Jeg snakker med ‘alle’.
De andre kjente han ikke. Han sa gjerne at han var patologisk eller sykelig utadvendt, uten at han dermed var særlig sosial. Å være utadvendt og sosial eller omgjengelig er ganske forskjellig, det må folk legge seg på hjertet. de fleste tror at det er en og samme sak. Fernando var i bunn og grunn alltid på siden av det sosiale livet, selv når han opptrådte med en selvsikker og arrogant mine, midt ute i folkevrimmelen.
Det er ganske dekkende for situasjonen, det som folk så og sa. Det er liten tvil om det. Mange kvinner så noe spesielt i denne skikkelsen. Altså slettes ikke fordi han var en flott maskulin skikkelse eller spesielt tiltrekkende og sympatisk i konvensjonell forstand. Det var han definitivt ikke. Heller det motsatte. Han var aldri i nærheten av å være det man kaller en ordinær sjarmør eller en vanlig kvinnejeger. Det var heller slik at mange kvinner var skeptiske og bortimot redd for han, de ga uttrykk for en slags uro og ubehag og at de brukte å mislike folk som var så utstyrlige som han. En slik mann kan man aldri helt stole på, tror jeg var en vanlig tanke i hodet hos disse kvinnene. Men allikevel var han i besittelse av en stille og sterk magnetisme som dro mange kvinner mot han, til å begynne med ofte nesten mot deres egen vilje. Jeg er usikker på hva som frembrakte denne magnetismen hos han. Jeg har tenkt at kanskje det hadde noe med at han kunne virke utemmet. Ikke vill, det er noe annet. En slags sjarm som kom av at han var fullstendig utemmet.
Jeg har allerede nevnt at ble det snakket endel bak ryggen på Fernando. Han oppfattet ikke dette, fikk det aldri med seg, skjønte ikke et fnugg av det. Det er vanskelig å innse rekkevidden av det man ikke får del i. Finnes det egentlig noen av oss som oppfatter når folk snakker om oss ? Et yndet underholdningstema for folk som kjente han i en eller annen mening av det å kjenne noen, var naturlig nok hans mangslugne og uvanlige forhold til kvinner. Alle forstod at på dette området foregikk det noe som var lå utenfor vanlige normer og forventninger. Alle kunne se at det mønstret som utspilte seg i hans forhold til kvinner var annerledes enn hos ordinære og normalt temmete og underdanige mannfolk. Noen ganger har jeg hørt ærligere sjeler vedkjenne at det mønstret som utspilte seg i Fernandos forhold til kvinner på en måte var mer oppriktig eller naturlig enn det man ser hos menn som av alle krefter ønsker å fremstå som plettfrie og korrekte i kvinners øyne.
Rent ytre betraktet eller på avstand kunne man konstatere at det hele tiden kom og gikk kvinner i livet hans. Når en av de feminine skikkelsene gled ut av livet hans dukket det raskt opp en ny. Dette foregikk like naturlig som skiftene i årstiden, mest på linje med fugletrekk om våren og om høsten. Kvinner kom, kvinner gikk. Ganske enkelt. For Fernando var det slik tingene skulle være, det passet hans natur å slippe permanente forhold til kvinner. – Hvorfor skal jeg holde ut en kvinne som jeg føler at jeg ikke holder ut?
Fernando lot på et vis sine forhold til kvinner gå sin egen gang og finne sine egne spor, innganger og utganger. På en måte viste han en slags godartet likegladhet, han gjorde ikke noe ut av tingene, han mente at man ikke skulle anstrenge seg for mye for at skulle være slik eller slik. De måtte få ordne seg selv.
- Man velger ikke hva slags musikk eller den maten man elsker, eller bare i liten utstrekning, det er en gave man bare tar imot og fryder seg over. På dette området kan man bare i begrenset grad velge seg til det som skjer og til tilfredshet. Det meste bestemmer seg selv, mente han, her er det sterke naturkrefter som setter seg gjennom ofte på tvers av folks fornuft.
- Alle må da se dette dersom de åpner øynene sine for virkeligheten.
Dermed ble tingene slik de ble, i ly av hans passive og likeglade innstilling ble mønstret han levde i helt annerledes enn for normale folk. Det er klart, i et samfunn som vårt der folk tilsynelatende forventes å opptre som rasjonelle og pragmatiske borgere, og gjøre riktige valg, var Fernandos likegladhet og frihet nesten provoserende.
Han begynte tidlig i livet med tette kjæresteforhold. Tidligere enn det som var vanlig den gangen, i 60årene. Allerede som barnslig trettenåring hadde han en slags fast følge og et nært forhold til en artig og begavet outsiderjente som kom fra utkanten av Trondheim som er byen der han tilbrakte ungdomsårene sine. I disse årene var forholdene han levde under i hjemmet og med faren spesielt vanskelige; det gjorde at han stort sett tilbrakte tiden gatelangs og utendørs. Som oftest sammen med kjæresten Benedikte, som hun het. De sto og holdt om hverandre og kysset hverandre de lange forblåste høstkveldene og iskalde vinterkvelder i busskur og ukjente trappeoppganger, og når april og mai kom med soldager lurte de seg unna skole og folk ut i fjellene og langs fjorden i utkanten av byen. Fernando husker at voksne folk ofte ble provosert av de to barneskikkelsen som så åpenbart hadde et altfor tidlig kjærlighetsforhold; han husket særlig at en eldre mann hadde stoppet dem på gaten og sagt med et misbilligende uttrykk i ansiktet at de var altfor barnslige til å holde på med slike voksne ting. De var fremdeles barn mens de tok til å oppdage alt det som kvinner og menn finner glede av i hverandres sjeler og kropper og lidenskaper. Etterhvert slet de hverandre ut, rett og slett, med sine lidenskaper og lengsler og sin frykt; langsomt gled de ut av hverandres liv uten at de forsto hva som hendte dem. Fernando fortalte meg at han etterpå i årevis ofte tenkte på Benedikte og de volsomme følelsene de sammen oppdaget i disse barneårene;
- Vi var bare 13 år eller litt mer kanskje, det varte i et par års tid, denne min første læretid med en kvinne som ennå bare var et kvinnebarn. Men lærte gjorde i alle fall jeg til gangs, for henne var nok det moralske presset mye verre å håndtere; men vi var modige sammen og oppdaget alt det hemmelige og forbudte som voksne menn og kvinner er så gale etter. Siden lengtet jeg i årevis et eller annet sted inne i meg etter den uskylden og nyoppståtte lidenskapen som preget det vi oppdaget gjennom hverandre. Engang, jeg tror det må ha vært tredve år senere eller noe sånt, sporet jeg Benedikte opp og kontaktet henne. Vi møttes der inne i Oslo, hjemme hos henne. Jeg husker ikke helt nøyaktig lenger hva som hendte; jeg tror vi begge to forsøkte å finne tilbake til den magien vi hadde opplevd sammen i barneårene. Til tross for at vi var meget iherdige i vårt felles forsøk gikk det bare galt; selvsagt måtte det gå galt – ingenting av det som hadde vært der i barneårene lot seg gjenoppleve; hele møtet gikk i vasken og jeg tror at hun mer eller mindre kastet meg ut senere på kvelden fordi hun hadde en opplevelse at jeg hadde oppsøkt henne for å få meg et knull! Jeg har mange ganger spurt meg om det var slik det egentlig var, og har ikke greidd å finne noe godt svar på det. Det var antagelig sant, når jeg tenker på hva slags ung mann jeg var de årene.
- Men i og med at døren til kjærlighet og ikke minst til det erotiske var åpnet så tidlig hos meg, så visste jeg hva slags opplevelser og gleder som kunne vente meg hos kvinner. Og ikke minst oppdaget jeg sorgene og skuffelsene tidlig. Jeg begynte å si ja til alle kvinner jeg møtte, til nesten alle tilbud som kom i min retning; slik vi menn ofte gjør; jeg ble ustoppelig, jeg trodde at alle kvinner var en slags kjærlighetsmulighet for meg. At de bar på en hemmelighet som akkurat jeg måtte eller kunne få frem i dagen. Jeg husker alle som en av alle de kvinnene jeg har kjent den dag i dag; Fernando tenker seg lenge om og så fortsetter han: – først lille Rigmor en liten periode, men det fungerte heller dårlig. Senere fulgte den litt uvirkelige Hedda som jeg overlevde på helt til jeg reiste ut i verden for å studere. Vi gikk i paralellklasser på gymnaset, hun på reallinjen og jeg på engelsklinjen. Jeg synes å huske at hun må ha vært minst et hakk mere begavet enn meg, rent skolemessig. Hedda kom fra en bedrestilt familie med prester og forskere og offiserer. – Hedda var noe allerede den gangen, hun stammet fra folk som var noe; det gjorde ikke jeg, sier Fernando mens han stirrer ettertenksomt på meg. Hedda ble senere en ganske kjent barnepsykiater.
- To år gikk vi der før vi fant hverandre om høsten det siste året, eller var det litt tidligere, om våren. Jeg husker det ikke helt nøyaktig. Jeg kan heller ikke huske hvorledes det begynte; men vi pådro oss et intenst kjærlighetsforhold de siste månedene av gymnastiden. Jeg besøkte ofte Hedda hjemme hos hennes foreldre etter skoletid, vi satt inne på rommet hennes og spilte Mozarts operaer og Rachmaninoffs klaverkonserter og B-mollsymfoni; jeg lærte meg faktisk store deler av teksten til Don Giovanni de månedene; så sa jeg pent farvel til foreldrene hennes om kvelden før jeg forlot huset. Deretter svingte jeg elegant rundt hjørnet av husveggen og klatret like elegant inn gjennom vinduet på soverommet hennes; inn til hete og timeslange elskovsnetter. Jeg tror hun må kalles min første elskovslærerinne. Ikke for det at hun kunne så mye, det hele foregikk etter naturmetoden. jeg aner heller ikke vhor mye jeg lærte, eller noen av oss lærte. Hvorledes vi maktet å delta på skolen dagen etter slike intense netter har jeg ingen anelse om, men vi var unge og sterke. Foreldrene hennes ante heldigvis bare fred og ingen fare, som det heter. Det hendte at de banket på soveromsdøren hennes, da svarte hun bare at hun sov. Da ga de seg, heldigvis.
Han påsto selv at kjærestene hans i disse tidlige årene spilte rollen som redningsbøyer slik at han ikke rett og slett gikk nedenom og hjem som følge av det nedbrytende trykket han levde under i familien sin, og særlig i forholdet til den dominerende og tidvis agressive og voldsomme faren. Det kunne se ut som at han hadde stor bruk for redningsbøyer iallefall, han skiftet disse unge jentene hyppig ut med nye som åpenbart hjalp han til å flyte lettere på livets stormfulle hav.
Han sa med overbevisning at det å kunne leve med kvinner var den viktigste og vanskeligste kunstarten, og at det var viktig å bevare det som kunstart og ikke redusere det til et fattigslig rutineforhold. Han hadde allerede giftet og skilt seg tre ganger før han fyllte tredve år. – Jeg giftet meg en periode med alle de kvinnene jeg møtte som gjorde inntrykk på meg, og det ble tre i disse årene. I og med at jeg var på jakt etter en ny og bedre familie, giftet jeg meg like mye med deres familier, med disse kvinnenes mødre og fedre og søsken. Ja, det er egentlig sannheten om mine tidlige ekteskap, sa han, den beklagelige sannheten. Men hva faen gjør man med seg selv, når det er slik det er?
Kvinner var livsviktige for han. Som luften han pustet inn og ut.
- Så langt tilbake som jeg kan huske har livet mitt livet på en måte bare handlet om og hatt kvinner som fokus, sa han en dag han var i det rette hjørnet og ville snakke om temaet. Det gjorde han sjelden. – Ja, det stemmer, sa han, livet mitt handler egentlig bare om kvinner. Alt det andre er sekundært, noe som kommer i tillegg, en kamuflasje og et dekke over det som egentlig foregår. Ikke en bestemt kvinne riktignok, men på et vis alle kvinner, heller alle slags kvinner, bare de var kvinner, kvinner som jeg ser og treffer, som jeg liker og føler meg tiltrukket av. Som eksisterer som kvinner, og innretter verden på sin kvinnelige måte, i kraft av sin kvinnelighet. Uten kvinner i denne verden er den et trist og tørt og tomt sted, et helt annet fattigslig og fattigere sted. Uten ordentlig virkelighet. Jeg tror jeg bare var 6-7 år da denne sannheten gikk opp for meg; hun var vel i samme alder eller ikke-alder da hun dukket opp i min opplevde virkelighet. Hun forsvant riktignok fort, og forble borte som mange andre har blitt senere. Foreldrene hennes flyttet. Men hun etterlot seg dette permanente nærværet av det kvinnelige i meg, rundt meg, overalt var det kvinnelige tilstede, som noe jeg ernærte meg av, søg inn i meg, som holdt i gang stoffskiftet mitt og tillot meg å føle meg hjemme i en hard og ukoselig verden.
Han mumlet en gang; - kvinner er ikke ordentlige og ekte mennesker for meg, deretter tenkte han seg litt om, så kom det videre; - nei, det er ikke sant, heller det motsatte; kvinner er de egentlige menneskene, og det er jeg selv som er noe annet enn et ekte og ordentlig menneske. Hva det er, vet jeg faktisk ikke helt, men det er noe som er litt forkomment og fortapt, som ikke greier seg selv i livet. En slags ting eller skygge eller kanskje en halvt dyreskikkelse, et spøkelse som er blitt igjen fra liv som ble levd en annen og hardere tid. Kvinnene som inngår i min livsfortelling er dens indre røde tråd, som holder det hele sammen. Jeg har naturligvis som alle menn har kjent ganske mange kvinner i løpet av mine leveår. Noen sier til og meg at jeg har vært en kvinnenes mann; ja, han kunne innrømme såpass. – Det er ikke riktig, eller så er det riktig bare på den måten jeg allerede har sagt, at det kvinnelige er en nødvendig bestandel i livet mitt. Noe essensielt. Men jeg løper aldri etter kvinner!
Underlig nok, midt oppe i denne strømmen av kvinneskikkelser hadde Fernando helt fra ungdomsårene forbausende varige forhold til kvinner, ofte gikk det år før de avsluttet seg selv, ja det var tilfelle med de fleste forholdene hans. Han hadde lite til overs for løse forbindelser, sa han. En kvinne som het Theresa, kom til å få en spesiell betydning for han. Han kalte henne enten T’esa, da var han i det fornøyde hjørnet, eller Terry når han ville distansere seg fra henne; hun var så spesiell at jeg må komme tilbake til henne senere i denne fortelllingen. De fulgte hverandre i mer enn tredve år, samtidig som andre kvinner kom og gikk i livet hans og antagelig også noen menn i hennes. Hun fulgte han faktisk helt frem til dødsdagen hans. Og få eller ingen av de som kjente dem fikk med seg hva slags forhold de hadde til hverandre selv om det ble sladret en del på bygda.
Når Fernando var i det rette hjørnet ønsket han gjerne å forklare meg om sitt forhold til kvinner; han ante nok at jeg undret meg over det han holdt på med. Han mente at det et sted i mannens sjel, eller hjerne som de heter i vår nevrofile epoke, et sted der inne bærer alle menn et bilde av den absolutte kvinne. Bak alt det de søker etter når det gjelder kvinner ligger denne figuren, og alle kvinner de møter blir sammenlignet med denne indre kvinnen, og hun blir aldri sammenlignet med noen, alle blir sammenlignet med henne. Ingen når opp til henne, ingen kan nå opp til henne noensinne. Menn er derfor alltid i bunn og grunn misfornøyde med den kvinne de lever med eller sier at de elsker, hun er aldri identisk med den absolutte kvinne som de drømmer om.
- Jeg har egentlig aldri møtt den kvinne som har alle de egenskapene jeg setter pris på og søker, og ikke minst der vi begge liker hverandre godt nok. Han mente at han i og for seg ikke var kresen, – det handler ikke om å være krese, det er jo ikke mat vi snakker om, sa han ettertenktsomt; så fortalte han at han hadde så stort behov for avstand til folk, også til kvinner, at det var store motkrefter som måtte overvinnes før han maktet å inngå i et nært forhold.
- Når kvinner har egenskaper som jeg mistrives med, og det har de fleste i fleng, da er det ikke lett å holde de sentrifugale kreftene i sjakk, de kreftene som skyver oss vekk fra hverandre. Da henger forholdet fort i en tynn tråd og går i beste fall over til en slags vennskap, slik som med menn jeg møter der avstanden regulerer seg av seg selv. Han sa det ikke selv, men jeg tror at han hele sitt liv lette etter en kvinne med det rette vesen og de egenskapene som han søkte og savnet; og aldri riktig funnet henne.
- Jeg er en komplisert sjel, det gjør meg til et vanskelig menenske; og for slike sjeler er det å finne den ‘rette’ en større utfordring enn for enklere sjeler.
De kvinnene han hadde kjent var flotte typer på ulike måter, men som regel hadde de mangler som gjorde at tingene skurret for mye for han til at han orket et ordentlig forhold. Dermed ble han gående slik han ble, halvt alene selv sammen med en eller annen kjæreste eller venninne eller samboer til og med. Midt oppe i den jevne strømmen av kvinnelige vesener som dukket opp i livet hans var alltid halvt alene. Det var slik han følte og slik ble det, i stadig lengre perioder holdt han seg for seg selv mens han i sitt stille sinn nær et et håp om at den ene rette kvinnen skulle dukke opp en gang.
- Kanskje en gang, når jeg er 80 år eller mere, når alt er forbi og blitt altfor sent, da vil jeg kanskje en dag oppdage det som kunne ha vært min rette kvinne, i skikkelse av en ung pike, jeg ser henne og forstår med en gang at det er hun, den kvinnen som hun kommer til å bli som jeg har lett etter hele mitt liv eller skulle det ha gjort det! Om jeg hadde visst at det er slik det er og alltid kommer til å være, at det finnes en eneste rett kvinne; og at alle de andre der ute er urette kvinner. Slike ting har også det med å følge sine egne lover, sa han med et av sine typiske resignert smil.
Slik gikk det ikke; jeg vet ikke om man kan si at Fernando hadde hellet med seg, det ble jo ingen direkte lykkelig historie ut av det – men noen år før Fernando med vilje lot seg dø møtte han den kvinnen som han skjønte at han hadde lett etter hele sitt liv. Han visste det faktisk til og med før han så henne at han hadde funnet henne, at hun var i ferd med å dukke opp i hans liv. Hun het Beatrice eller Bice som han foretrakk å kalle henne, han lagde alltid sine egne navn på ting. Men da var allerede Fernando såpass ute å kjøre med seg selv og sitt liv at det ikke lenger engang fantes ordentlig plass for den rette i dette livet. Det er slik det er for oss alle, treffer man den rette er det ikke sikkert at det finnes noen plass for å ta imot henne.
Dette med å finne en rett kvinne var så viktig i Fernandos liv at jeg finner det på sin plass å fortelle dere mye mer om denne hendelsen, men jeg vil gjøre det litt senere i denne fortellingen, når det passer bedre.
