“I have indeed brought a truth to light in this way, but it is a truth of limited value. That is to say, it is a thoroughly anthropomorphic truth which contains not a single point which would be “true in itself” or really and universally valid apart from man. At bottom, what the investigator of such truths is seeking is only the metamorphosis of the world into man. He strives to understand the world as something analogous to man, and at best he achieves by his struggles the feeling of assimilation. Similar to the way in which astrologers considered the stars to be in man ‘s service and connected with his happiness and sorrow, such an investigator considers the entire universe in connection with man: the entire universe as the infinitely fractured echo of one original sound-man; the entire universe as the infinitely multiplied copy of one original picture-man. His method is to treat man as the measure of all things, but in doing so he again proceeds from the error of believing that he hasthese things [which he intends to measure] immediately before him as mere objects. He forgets that the original perceptual metaphors are metaphors and takes them to be the things themselves.” (Nietzsche)
“the modern age began with the disappearance of transcendence, that the secular world denies its sacred ground”/”To bring to light the sacredness of the world is the most profound vocation” (Tom Cheetham)
Det er en knappe to timers kjøretur innover.
Dieselmotoren i 8o7-en går litt ujevnt der jeg kjører langs Sognefjorden. Jeg liker å reflektere over dype ting mens jeg kjører; jeg underholder meg selv ved å sjonglere med tankeinnfall:
-Vi mennesker lever hver i vår egen verden. Eller en verden vi har metamorfisert slik at den blir til gjennom oss eller er gjenoppbygd som en del av oss selv. Som edderkoppen lager sitt spinn og biene sine bikuber er det å metamorfisere verden en instinkt hos mennesket.
Det var ikke så lett å komme seg avgårde, denne gangen.
Jeg er i et tregt modus om dagene. Det blir mye frem og tilbake; jeg kvier meg for det meste. Det er et styr bare å komme seg ut av huset stasjonær og meditativ som jeg har blitt den siste tiden. Til slutt var det et eller annet som løsnet. I natt leste jeg på nytt Nietzsches essay om ‘Schopenhauer som lærer’. Dermed var det noe i meg som slo om; dørene ut i verden åpnet seg.
I morges merket jeg godt forandringen; det var lett å komme seg avgårde. Jeg har lovet Fernandos søster dette for lenge siden at jeg skulle ta turen innover. Faktisk like etter at han døde.
Det er grytidlig om morgenen. I slutten av april. En ganske unormal aprildag. Egentlig har jeg det slik, nesten alle dager kjennes unormale for meg. Den friske og lune morgenluften er nesten for mild og varm til å ha gjennomgått en metallklar aprilnatt. Det varme draget i luften er tropisk unaturlig. Hele stemningen, de merkelige reaksjonene mine viser at det jeg ikke har kommet til et normalt sted.
Jeg parkerer bilen i veikanten. Tar først et lite overblikk; lar blikket gli utover den enorme grønne fjorden med de ruvende brefjellene i bakgrunnen, alle de små hvite og gule våningshusene med røde fjøsbygninger. Gamle slitte grå naust i fjordkanten. Man kan godt forstå hvorfor Fernando ville bo i et slikt landskap.
Så rusler jeg ned til fjorden. Der nede ligger min avdøde venn Fernandos merkelige hage, som han kalte ’Helliglunden’. Idet jeg går inn gjennom den store steinportalen som leder inn i hagen tenker jeg for meg selv:
- Hvor i all verden henter fyren ideene og motet sitt fra?
- Hva får denne mannen til alltid å finne på noe for seg selv, noe som ikke ligner det andre normale folk holder på med?
- Hva er det i han som driver han, får han til å være så ustoppelig, bestandig sette i gang sine egne ting, uopphørlig? I perioder holdt han jo på dag såvel som natt med et eller annet prosjekt nede i denne hagen!
Det kan sies på enkelt måte. Ingenting er normalt her. Det er heller ikke meningen at det skulle være det. Jeg tror at her ligger Fernandos hensikt med å lage denne hagen. Ingenting skal være drepende vanlig og normalt eller konvensjonelt. Eller bare til enkel hygge eller nytte. Slik tenkte han. Fernando kunne ikke utstå alt det praktiske og nyttige og forutsigbare vi omgir oss med.
- Greitt nok, sa han. Men tenk deg om, man kan ikke la seg sluke opp av det normale og ordinære. Det må mere til en gjentakelser og kopieringer for at man skal leve skikkelig. Verden må være et åpen sted, man må lage et hull i verden, men må åpne verden slik at det hender ting.
Alt han gjorde handlet om dette, å finne og lage åpninger i tingene. Han ble dårlig og surmulte dersom han måtte holde seg til det som er ferdiglagd. Bevege seg i takt med skikker og normer og regler og rutiner hele tiden.
- Man kan ikke være et fullverdig menneskelig individ uten at man lager et eller annet spillerom for seg selv og sin egen sære natur, mente han. Vi kan ikke stivne fast i roller og fasader og mønstre tatt fra andre. Det er ikke å leve. Men man kan ikke flykte seg til spillerom og frihet for seg selv, man må lage det til der man befinner seg, hverken mer eller mindre. Man må stikke fingeren i jorden og rope ut at akkurat her, på dette ene punktet, her er min frihet, her oppstår min frihet, akkurat her og ingen andre steder, her skal og må jeg utfolde meg og mitt. Her og ingen andre steder, samme hva dere sier og tenker!
- Jeg er meg, jeg er like mye en dissimilis, jeg som andre; dere er det dere er. Dere tar da for faen ikke skade av å måtte forholde dere til sære meg slik som jeg må til sære dere! Bare fordi dere er flere enn meg og går i flokk kan det ikke være slik at jeg ikke kan tone flagg?
Nei, mer er det ikke å si. Fernando var blitt mer og mer utstoppelig på dette punktet, jo eldre han ble jo mer uhemmet og sær ble han.
- Jeg driver ‘særhetens politikk’ hver eneste dag, sa han. Jeg er mitt eget Fremskrittsparti og lager mitt eget fremskritt, jeg er langt mer progressivt og i takt med folkemeningen en det partiet noensinne kommer til å bli.
Så skjedde det; en dag begynte han å styre på på hjemmefronten. Han gikk igang med å lage sin egen merkelige hage. Fernando var overhodet ikke noe hagemenneske, hagelag og hagebladet lå ikke for han.
- Hager er ok, sa han. Men jeg liker egentlig ikke vanlige hager, jeg har ikke et gram interesse for slike sjablonger. Jeg ønsker bare å lage meg et eget rom i denne verden, som ikke ligner på noe annet. Men for mange folk er hagen kanskje det viktigste de holder på med, det eneste litt kunstneriske de har tilgang til. Å drive på med hagestell burde være en menneskerett, eller så får man bare ta seg til rette litt. Han mente at alle mennesker som lengter etter noe slikt burde kunne få seg et hagerom på samme måte som en får seg et hjem, det er noe alle mennesker trenger.
Fernando håpet at det hagerommet som han selv laget skulle løse ut alarmmekanismene i folk, åpne de utallige låsemekanismene som vi alle er så bundet av, vippe en av pinnen, overraske, utfordre. Sette en fast, myke opp våre indre lammelser og tilstivnelser, drive en litt nærmere det å skjønne noe om menneskelivets enorme muligheter til frihet og denne magiske verden som vi kan lage oss og lever i. Ikke bare svære teknisk og demonstrativt motiverte konstruksjoner, som motorveier og operabygninger og idrettsarenaer og festplasser.
Jeg er inne mellom trærne. Det første som møter meg i Fernandos hagerom er et intenst og himmelsk kor; alle slags varianter av fuglesang og kvitring fyller opp og krydrer luften mellom de ruvende trærne. En vedvarende symfoni i en eneste sats av stigende og fallende tonestykker som gir ekko og blir besvart av andre, mellom store og små eksotiske trær fra hele kloden. Fargerike trær som allerede så tidlig begynner å lyse opp, voksende lykter av jomfruelig løvverk som går i det grønne, grå, gule, og røde. Det ville ikke ha overrasket meg mye om det hadde dukket opp andre underlige skapninger der inne mellom trærne, figurer tatt ut fra eventyr og fantastiske fortellinger. Jeg føler på meg at de kunne vist seg for meg, like bak meg eller rett opp av jorden foran meg, selv om de sikkert har sine gode grunner til ikke å gi seg til kjenne for meg denne dagen. Det uvanlige mangfoldet av fuglearter som holder til i hagen, mange av dem hekker her, kommer av at Fernando foret fuglene hele året, det hang alltid kurver med frøblandinger og kokosfett skjult inne mellom trærne. Fernando hevdet at om en hanfugl blir tatt av hauken eller katten så er det så enkelt å skaffe seg mat i hagen at hunfuglene, selv om de ennå ligger på eggene og er blitt alenemødre, så greier de på egen hånd å fore opp ungene sine.
Jeg rusler i en slags utenomjordisk transe; lyder, lukter, farger og fornemmelser der jeg rusler gjennom det merkverdige hagerommet som Fernando hadde utformet på småbruket sitt. Han brukte de siste 10-15 årene av livet sitt der nede i sjøkanten. Han kalte hagen sin for en hellig lund der man skal meditere over temaet ”Trær dør stående’. Dette uttrykket hadde slått ned i han som en lynrask rovfugl og satt gripeklørne dypt ned og inn i fantasien hans. Uttrykket hadde han lånt eller stjålet fra tittlen på et spansk teaterstykke han hadde kommet bort i ved et tilfelle. Han likte å smake på uttrykket på andre språk, ‘Bäume sterben aufrecht’, ‘trees die standing tall’,, og det som han mente var flottest, på originalspråket, ; ‘los árboles mueren de pie’. Uttrykket hadde en egen musikk i seg, uavhengig av hva det måtte bety, mente han; til og med på norsk – ’trær dør stående’ – han syntes at selve uttykket hadde en udefinerbar skjønnhet i seg, det var en blomst av ord.
I sitt underlige hagerom ville Fernando utforske om det er mulig å lage et sted som kan inspirere og gi næring til vår lengsel etter det hellige, et rom som hjelper oss å komme på sporet av åndelige og høyere opplevelser og innstillinger. Han hadde aldri funnet seg til rette med kirkelig religion, sa han, den er så ferdiglagd og altsigende at den tar kverken på den naturlige religiøsiteten man har i seg. Han ville lage et sted for en annen slags religiøsitet, et sted for andakt og tilbedelse, bønn og ofring, hengivelse og forundring. Alle mennesker bærer i seg sin egen religiøsitet, sin egen religion. Dette er den mest utbredte religion i verden, det er hverken katolisisme eller noe annet, det er den personlig erfarte religiøsiteten som er mest utbredt, og det er den religiøsiteten hver enkelt av oss må lære oss å kultivere og ta vare på, sa han. Vi må hver av oss finne fram til vår egen tro, den som kommer fra dypet i vår egen erfaring, å tro må ikke handle ikke om å holde seg til og godta kirkelige ritualer og sannheter som en må underkaste seg. Å tro er en kraft som gjør at vi kan binde tingene i oss selv og verden sammen. Dette styret med å være fornuftig og vitenskapelig fører oss på villspor, å tro har ikke noe med den slags ting å gjøre. Å tro er en kraft vi bærer i oss, en kraft som vi må pleie og som fører oss ut i verden med det vi er og erfarer, ved å tro gjør vi verden til vår eget sted, den er ikke bare en likegyldig plass vi befinner oss på.
Store ruvende stokker av rekved står i rader som indianske totempler. Tunge og døde legemer av tre som alle springer opp av den faste grunnen, streber og peker ut og opp, mot himmelrommet og hvelvingen over oss, de herdete og mumieaktige trestokkene virker så nytteløse og megetsigende der de reiser seg, at det åpner for fremkomst av noe sakral midt i det allminnelige. Fernando hadde i årevis samlet stokkene langs fjordene rundt om i fylket, brakt dem hjem til småbruket i bilen eller ved hjelp av den lille plastbåten som han brukte til å slepe de store døde uhyrene etter seg i all slags vær. Av og til dukket det opp en nabo eller en vennligsinnet medborger, med traktor og tilhenger. De hadde blitt grepet av den merkverdige hagen som grodde fram der nede; de brakte med stort møye med seg sine bidrag i form av nye mektige stokker. Disse besøkene og bidragene rørte ved noe i Fernando og gjorde han takknemlig. Det er sjelden eller aldri at folk i dag gjør noe uten annen tilskyndelse enn det å ville gi noe, og det helt gratis, til andre mennesker og fremmede, på en slik måten, sa han. Noen av de oppreiste stokkene står omkring som tørkete og grånete eldgamle skikkelser fra en annen tid. De fleste har Fernando malt i alle slags farger, med mindre partier som nesten fungerer som små kubistiske malerier. Noen av stokkene er vridde og bøyde, med utvekster og av og til hovnet opp til groteske eventyrfasonger, med store hodelignende former på toppen som varsler om at det alltid finnes en bakside i denne verden, noe som er mørkere og sykere og mer uutsigelig. Det har allerede gått over tre år siden Fernando drakk seg ut av denne verden, til en annen slags hinsidighet. Jeg holder fortsatt på med å arbeide meg gjennom alle de papirene som han etterlot seg. Det ble en større oppgave enn jeg trodde fra begynnelsen. Han etterlot seg så altfor mye; jeg lurer på om det ikke er slik at mennesker ikke bør etterlate seg for mye. Han etterlot seg et helt akkumulert liv, ikke bare papirene, men denne merkelige hagen og andre ting som jeg skal komme tilbake til. Fyren hadde uttallige notater og papirer fra et langt liv liggende i kartongene, det kunne se ut som han samlet på alt og kastet ingenting. Dette var ganske karakteristisk for Fernando etter han kom i skjels år og alder. Etter at han passerte 40 ble han mer og mer av en ustoppelige samler. Denne tilbøyeligheten ga seg ulike uttrykk, og gikk gjerne i faser eller perioder. En tid samlet han på levende fugler, alle slags fugler fra hele verden. I denne perioden ble han omtalt som den fuglegale psykologen. Senere hadde han gradvis blitt mer og mer opptatt av trær, noe han knapt hadde sett på tidligere i sitt liv. Jeg må ha en slags medfødt latent dendrologisk interesse som jeg ikke oppdaget før jeg nesten var 40 år, mumlet han mens han fyllte om tekoppen min. Min kjære venn, det finnes antagelig mer enn 60000 ulike slags trær i denne verden, ingen vet egentlig hvor mange slag trær som finnes. Hvordan kan man gå gjennom livet med en så sykelig grad av likegladhet at man lar være å oppdage disse følgesvennene våre.
Han var overrasket over hvordan en slik interesse kan slå ned i hodet på en person som en lyn, uten forvarsel, og deretter bli værende. I løpet av et par år opparbeidet han seg en forbløffende viten om trær, trær fra alle strøk av kloden, alle slags trær. Han hadde en egen forkjærlighet for påfallende trær fra ørkenstrøk og tropiske trær, som Baobab-treet eller apebrøtreet fra Madagaskar. I stille vinterkvelder lærte han seg systematikken med slekter og familier og arter, og mestret den etterhvert ned til små detaljer. Interessen for trær beholdt han resten av livet sitt, den ble bare sterkere og sterkere, trær ble nesten noe som han holdt mer av enn folk. Han snakket alltid om trær, han valfartet til trær, han reiste på ferieturer bare for å oppsøke bemerkelsesverdige trær. Vi psykologer kan ikke forstå det menneskelige om vi tillater oss å glemme at som mennesker kommer vi fra trærne, vi steg ned fra trærne som engler stiger ned fra himmelen, sa han med et smil, i vårt menneskelige vesen ligger det ting som står trærne nær, som vitner om vårt eldgamle felleskap med disse tause skapningene. De ga oss trygghet og næring, de formet våre følelser og sanser og våre lemmer og hjerner over tusener av år, påsto han og henviste til evolusjonsforskning.
Han sluttet mer og mer å oppfatte trær som kategorier av bjørk og edelgran, abies’er og lignende. De ble levende og profilerte enkeltindivider som han fikk et personlig og nært forhold til, en slags nære venner som han hilste på og kommuniserte med og viste omsorg for. Av og til reiste han for å besøke slike individuelle trær andre steder, da fotograferte og filmet han dem i en slags dyp hengivenhet eller beundring.
Han ble etterhvert en meget habil kjenner av trær fra hele verden, deres liv og menneskers forhold til trærne omkring seg. Han lærte de latinske navnene i en fei; når man lærer ting så raskt som det jeg gjør når det gjelder latinske navn på trær, da skyldes det at man har en slags medfødt interesse for temaet, hevdet han med et totalt fravær av tvil. Psykologer som forsker på genetiske påvirkninger har funnet ut at det antagelig finnes en slags erfaringsproduserende drifter i oss, som gjør oss spesielt oppmerksomme overfor og opptatt av visse typer av gjenstander. Folh er utrustet med ulike slike drifter for å erfare, de er ulikt følsomme for ting og erfaringer i verden. Vi lærer fortere saker om slike gjenstander som vi er utrustet med følsomhte for, mente han, og viste til sin forbløffende kapasitet for latinske navn på trær. Tenk at denne spesielle livsformen heter betula verrucosa, det har gått meg hus forbi i mesteparten av livet, sa han. Han holdt i grenen på et 2-3 meter høy vortebjørk han en dag hentet og tok med seg fra skogen for å vise og forklare meg om sine dype lidenskap for trær. Den helt alminnelige bjørken er et vakkert lite tre med skinnende gulbrun og nesten rosa bark, med hvite vorteflekker på selv de tynneste greinene. Så plantet han treet med den største omtanke på det riktigste stedet i hagen sin. Han plantet trærne av mange slags grunner, men det var alltid en grunn bak når han plantet et nytt tre. Noen av grunnene var personlige. En tidlig maidag viste Feranando meg en gul søylebøk som betydde noe spesielt for han. Denne bøken, sa han å viste meg et tre han kalte Fagus sylvatica og som var i ferd med å vise frem sine gulgrønne blad, denne bøken har jeg plantet som fødeselsdagstre for mitt eneste barnebarn. Bøken og barnet, sa han, vil nå ha en slags indre forbindelse etter som de vokser til det de er ment å bli; to ulike skapninger som vi mennesker enten kan binde sammen eller adskille fra hverandre. En gang vi gikk langs de steinbelagte stiene som snirklet seg mellom trærne ville han forsøke å forklare meg hva han tenkte med å lage denne hagen sin. Han sa at det er kanskje som en følge av noe i retning av det som filosofen Heidegger kaller ‘værensglemsel’ at hver og en av oss går så fullstendig opp i og kjenner oss tilfredse med den faktiske tilværelsen som foreligger, det som er gitt og virkelig. Som om det er det hele, alt, alt vi har og er, at det som er faktisk tilstede er alt som er og kommer til å være med dette livet. Men, fortsatte han, dersom vi befinner oss i verden på en fullt ut menneskelig måte, er denne faktiske og gitte tilværelsen og verden aldri tilstrekkelig for oss. Det som er gitt for oss på en faktisk måte gir oss ikke den verden vi søker etter og trenger. I oss selv søker vi alltid videre, utover og innover, mot det mulige, ønskelige, drømte, mot ting og sammenhenger vi lengter etter. Ting vi trenger for å kjenne oss igjen og for å føle oss ordentlig hjemme i verden. For å befinne oss vel utfyller vi det faktiske og foreliggende med det forestilte, slik kan en si at det uvirkelige er det virkelige. Derigjennom blir den gitte verden vår menneskelige verden; det Schopenhauer kalte for en makroantropos. Det å befri seg fra værensglemsel handler også om å komme på spor av, og kanskje finne tilbake til erfaringen av ‘det hellige’ i den moderne sakliggjorte verden, der alt skal være til nytte og kunne omsettes i penger og oppmerksomhet; å legge til rette for og åpne for ‘det hellige’ som en særskilt erfaringsmodus som er av stor betydning for oss som mennesker. Men, sa han stille, de fleste i dag tviler på at det hellige finnes, eller stiller seg likeglad. Hva i all verden har man bruk for ‘det hellige’ til, når vi har rusmidler, pengespill, fotball, sex og andre gleder ? hav skal det være godt for, sa han og pekte på hagen, en lund, eller hage som skal åpne vårt sinn for det hellige, hva skal det være godt for ? Alle menneskelivets gåter er jo på det nærmeste løst i dag, er de ikke ? Om det finnes noen gåter lenger i det hele tatt ? Og ingen har vel funnet noe som er hellig noensteder, har de ? Virkeligheten og verden er likeglad med våre differensieringer av rommet og landskapene. Er ikke det hellige som andre religiøse forestillinger en slags arkaisk forestilling, en foreldet og avlegs innbildning vi ikke lenger har behov for, noe vi har med oss fra den førvitenskapelige tiden, den gangen da vi ennå var en stakkars homo religiosus, fordi vi ikke visste bedre ? Denne hagen er altså min personlige måte å besvare slike spørsmål på. Denne hagen er mitt lille livsprosjekt hentet ut fra meg selv og min egen beskaffenhet for å bidra til å gjøre dette livet og denne verden litt bedre, varmere, dypere, kjærere. Fokus i det jeg holder på med er rent ytre sett utforming av et utemiljø, et livs- og hagerom som kan gi estetisk og kunstnerisk uttrykk for vår lengsel etter det hellige. Våre liv og vår verden forarmes i dag på en snikende måte av den vestlige kulturens ensidige jagt på og omgjøring av alle verdier til pengemessig rikdom, hemningsløse materielle og kroppslige nytelser; den ensidige dyrkingen av penger og rikdom – og anmasende og skrikende status forfalt til det simpleste kjendishysteri forbundet med dette – denne forskrudde og ensidige materialismen truer i dag med å bryte ned og kvele vår autentiske livsevne og med den vår evne til å glede oss over selve det at vi kan delta i livet….i hverandres liv….ut fra de enkle verdiene som utgjør selve kjernen i det å leve…og fungere….jeg vemmes mer og mer over den amerikanske ‘drømmen’, som åpenbart ikke lenger er noen drøm men et mareritt for vår verden…….for store deler av menneskeheten, dyreverden og livet ellers….’I have a nightmare’…….klimakrisen er derfor først og fremst vår verdikrise………en krise for vår livsform…….og ikke først og fremst et spørsmål om utslipp av CO2 og andre klimagasser, men dessverre om utslipp av våre verdier og livsholdninger. Fernando hadde mye på hjertet denne dagen, og han fortsatte sine utlegninger uten å nøle, som om han hadde tenkt gjennom disse tingene lenge og vel: som psykolog har det slått meg hvorledes jeg hos folk og særlig ungdom og deres plager møter baksiden av det vestlige kulturmarerittet. Plager som av kløktige og slue, stort sett amerikanske diagnosemakere i vitenskapens navn blir omgjort til et panorama av såkalte psykiske lidelser og psykiatriske sykdommer, som man innbiller seg at man kan forstå og behandle på linje med andre av våre rent medisinske plager. Og disse behandlingene blir mange ganger faktisk verre en sykdommen, eller de forsterker det som gjør at sykdommen i første omgang begynner å overta sjelen.
I tidligere tider var mennesker omgitt av det hellige, og av hellige hager og lunder, også i vårt eget land. Vi hadde gått inn i huset. Han tok frem en notat han hadde liggende og siterte for meg: “I sagalitteraturen og i andre kjelder nemnes ofte den hellig lunden, som beskrives som eit skogkledd, men ope område med ein helt spesiell heilag betyding”. Dette inspirerte Fernandonår han holdt på i hagen sin; selve navnet hellig hage eller lunden henspiller på det viktige skillet mellom profane og hellige sider i våre liv og våre omgivelser. Dette er et skille som i våre moderne daglige omgivelser er sterkt fortrengt, der alt mer og mer blir sakliggjort og til et spørsmål om pengeverdier og statussøking, mens det sakrale eller hellige forties nesten fullstendig. Det hellige og helliggjøring er en eldgammel måte som mennesker finner seg tilrette i verden på; en måte å berike vårt liv i verden på, vi menneskeliggjør verden gjennom det hellige, verden blir konstituert eller innrettet som et makroantropos. som et hjem for oss mennesker. Det går ikke an å forstå mennesket ut fra verden; verden må forståes utfra mennesket, sa han med en henvisning til sin venn filosofen Schopenhauer. Vi mennesker lever aldri bare i den virkelige, faktiske verden; den er bare halvparten av det vi forholder oss til. Vi lager mye av den verden vi lever i og forholder oss til, gjennom forestillingskraften og fantasien fyller vi opp veden med våre egne forestillinger og lengsler. Virkeligheten er slik den er i seg selv for tom, hard, likegyldig, brutal og nådeløs for oss; selv om naturen selvsagt har sin egen rikdom og skjønnhet. For å finne oss til rette må vi supplere verden, finne den opp selv og innrette den etter våre egne forestillinger, som vi selv har frembrakt. i naturen finnes det man kaller for ‘mutualismer’, sa han, livsformer som har utviklet seg sammen og som eksisterer i kraft av hverandre. Vi mennesker har en annen slags mutualisme, med den delen av verden vi selv lager og fyller inn i virkeligheten. Hos Schopenhauer heter det at ‘verden er min forestilling’, sa han. Men Schopenhauer var kanskje litt for opptatt av epistemologi til å få med seg den fulle rekkevidden av en slik formel, han var litt for lite antropologisk på dette punktet. I denne setningen ligger det også at menneskene direkte skaper og innretter verden gjennom sine egne selvlagde forestillinger, verden konstitueres som vår konkrete verden gjennom våre egne forestillinger. Det å lage forestillinger er heller ingen spøk eller en enkel oppgave, det er kanskje det viktigste vi mennesker kan drive på med. Derfor er forfattere og kunstnere den egentlige primærnæringen, det er de som frembringer nye forestillinger og forestillingsmønstre som vi trenger for å fylle ut virkeligheten slik at den blir menneskelig verden. Kunstnerne er forestillingsentreprenører, de lager nye forestillinger når de gamle er brukt opp eller ikke lenger sier oss noe, sa han med en selvsikker mine. Det er dette som antagelig går galt hos noen mennesker når de blir forstyrret, sier han ettertenktsomt. Vi er fra naturens side en slags ‘homo imaginans’, med et sterkt forestillingsliv som artstrekk som vår hjerne påfører oss; når folk blir paranoide, psykotiske eller deprimerte så er dette også en form for forestillingslidelse eller forestillingsfostyrrelse, der balansen mellom forestillingskraften og kraften i det reelle der ute forskyver seg på farlige måter. Dette er noe vi alle mennesker må slite med å passe oss for; disse tingene er ikke rene sykdommer hos oss men heller en slags ubalanser som skyldes måten vårt mentale og eksistensielle liv er innrettet på. Sykdommer og alle slags påkjenninger kan selvsagt drive slike ubalanser frem, og noen forestillingssterke individer er nok særlig utsatte for å utvikle slike ubalanser som gjør det vanskelig å tilpasse set i det ordinære livet.
En annen gang sa Fernando at i en verden uten det hellige er vi hjemløse. Den verden vi lever i blir forarmet og verditom, og den kan ikke kjøpes tilbake, selv om vi innbiller oss det i dag.I denne hagen søker jeg det som kan vekke vår i dag sterkt nedsløvete evne til å konstituere det hellige som en del av vårt liv, våre omgivelser, av tingene omkring oss, av oss selv – det hellige er som opplevelsesmodus og innstillthet noe som fremkommer fra oss selv, og som er dypt beslektet med grunnopplevelser forbundet med kjærlighet, hjemmehørighet, verdighet, seriøsitet, transcendens, sublimitet, det å skape noe, et dikt, en sang, det å gjøre tingene, verden og våre liv menneskelig meningsfyllt; osv..
Hagen og rommet i den bryter opp homogeniteten i det praktiske og nyttige rommet vi stort sett beveger oss i. Med denne hagen åpnes et nytt slags rom inn i vår verden, et ganske annerledes rom, som åpner opp for en helt annen måte å oppleve, erfare på. En slik hage er ikke et sted som er ‘nyttig’, der praktiske ting som vi er interesserte i kan foregå. Ingenting foregår i her i hagen, den er helt unyttig, kan ikke brukes til noe som helst av våre beskjeftigelser. Hagen er på en måte tømt foir det nyttige og praktiske, den er tomhetens sentrum. Derfor kan den la oss stoppe opp i vår aktivitet, bli stille, tause, tomme, den åpner opp, skaper en eksistensiell lysning i den travle og overfyllte tilværelsen. En slik hage kan derfor heller ikke rett og slett være et pent eller fint hagested. Den skal være antitetisk til og skape distansering til den nyttige finheten og penheten vi ellers steber etter, ofte av sosiale stausgrunner. Vår evne til å oppleve det hellige er også i livsløpet en avgjørende og produktiv side i vår mentale og kroppslige sunnhet, evnen til å sakralisere er knyttet til vår evne til å leve i en menneskelig verden, og det betyr ikke det samme som en antroposentrisk veden, fordi vi som mennesker er en del av naturen som vi er underkastet og avhengige av, av barndommen, av dyrenes liv, av plantenes liv, av livsprosessen i det hele tatt, og av den fysiske verden. For å kunne leve i harmoni med verden og virkelighetene som vi er en del av må vi kunne menneskeliggjøre den uten å ødelegge den, derfor er vår evne til å forholde oss til og møte det hellige noer av det som gjør at vi ikke blir altoppslukende og ødeleggende i vår iver og underleggingstrang, det hellige peker ut grenser, begrensninger, noe som er større, viktigere og dypere enn oss selv, som vå må ta hensyn til, la være i fred, forbli tause om og i forhold til, verdige og underkaste oss. Ferandos hage lignet ikke på andre hager; han hevdet at ofte er våre dagers hageaktiviteter mest snakk om å innrede en slags plettfri utestue, velstelt og representativ og uten ugras, ferdig og avsluttet en gang for alle, der livsprosessen med forfall og vekst og årstider egentlig er en plage og irritasjon. Han ønsket å bruke selve det å utforme en hage som et dypt menneskelig aktivitetsrom der vi er omgitt av levende planter og organismer.
Fernando var opptatt av at det rommet vi lever i skal ommfatte og gi adgang til praktiske-spirituelle oplever. I middelalderens og i buddhismens kultur er mennesker omgitt av opplevelsen av det hellige, det transcendente; man skjønte at det besitter en terapeutisk kraft for oss. Mens vi har glemt denne dimensjonen i vår tilværelse når vi utformer våre byer og hus og idrettsplasser og hager, sa han mens han leste noe en amerikansk religionspsykolog hadde sagt et sted: “Contemplation, meditation, prayer, rituals and other spiritual practices have the power to release the “life force” in the deepest levels of the human psyche, levels that secular interventions cannot reach. Indeed, new evidence shows that religious and spiritual interventions can help when everything else has failed”. Fernando mente at det åndelige og hellige er noe som griper inn i vårt praktiske vesen, det er ikke bare en slags privat indre opplevelse. Han understreket dette ved å si at i denne hagen kan og må man bevege seg omkring, langsomt, stille og reflekterende innover i rommet og rommene, langs buktende stier, mellom døende stående trestammer og levende planter som i vekst utfolder sitt eget vesen i harmoni og samspill med det som er levende og det som er dødt i omgivelsene. I hagen kan man rusle på stillferdig talende stier der man både ser rommet åpne og endre seg, som noe kan man gå på og ferdes innover eller utover, vi opplever omgivelsene og oss selv på samme tid, med referanse til det grunnleggende livsfenomenet, det å være i bevegelse, å bevege seg, å bli beveget, å bevege seg selv.<
Sist julaften møtte jeg Fernandos yngste sønn, Arlo. Vi hadde blitt enige om å reise sammen for å se etter farens grav der inne ved fjorden. Det passet godt å treffe Arlo ved denne anledningen. Han hadde lovd å fortelle meg mer om en reise han hadde gjort i ungdomssårene til Portugal, sammen med faren.Men i denne omgangen handlet det om farens grav. Graven lå inne ved gjerdet mot prestegården i bygda, det var nesten vanskelig å finne frem til den i labyrinten av minnesmerker over alle som ikke har overlevd dette livet. Det virket ikke helt tilfeldig at en mørk Pinus Ponderosa ruvet ved graven, mektige greiner hevet seg som moderlige armer ut over Fernandos gravplass. Ponderosa’en hadde vært en av Fernandos mange kjære favoritter blant bartrær. Under alle de besøkene han gjorde i Bergen hadde han alltid satt av tid til å valfarte til Ponderosaen som står i museumshagen, like ovenfor det gamle universitetsbiblioteket. Han hadde forelsket seg i akkurat dette ene treet, det var hans første kontakt med en Ponderosa, sa han. Lenge hadde han bare visst om treet fra bøker om trær. Det var kjærlighet ved første blikk, sa han; jeg var henført fra første stund. De grasiøse 20 cm lange barnålene, de imponerende mer enn 10 cm store konglene, den voldsomme og ubønnhørlige vekstkraften som kan føre treet nesten 40 m opp mot himmelen. Alt ved dette energifyllte treet tiltrakk ham. Det tok opp i seg alle de hemmelige livskreftene som bor i jorden, og sendte dem utover og opp mot solen og himmelen. Den norske betegnelsen gullfuru hadde han lite til overs for, den fikk ikke med seg den uimotståelige kraften som skjuler seg i dette treet. Senere kom han tilfeldigvis over en liten Ponderosa ved et av sine mange besøk i Polen. Han kjøpte treet og brakte det med seg hjem; en slik enestående kjærlighet er den eneste gode nok grunnen til at man kan bryte importforskriftene for planter, sa han. I dag har den ulovlige innvandrete Ponderosa’en fått permanent oppholdstillatelse og er allerede blitt til et ruvende tre nede i sjøkanten.
Uten et ord mellom oss ryddet vi sammen på farens grav. Noen ganger tier man best om ting. Deretter tente Arlo et bekjedent julelys som skulle lyse ut i vintermørket og melde fra til alle der ute om at her er det fremdeles folk hjemme.
Fernando sa ved en anledning at han ønsket å ha eneste knapp setning på gravsteinen sin:
- ‘Fortell dem; jeg hadde et godt liv’. Det skal være min siste meddelelse, det siste jeg sier. Folk kan mene hva de vil.
Jeg kan huske det rare smilet hans idet han nevnte at han hadde lånt denne setningen, at den er et sitat han hadde fra en gammel venn.
