Kap.11: Et hav av ingenting

‎”Poesi er menneskerasens morsmål” (Johann Georg Hamann)

“Is language the adequate expression of all realities?”/”Every word instantly becomes a concept precisely insofar as it is not supposed to serve as a reminder of the unique and entirely individual original experience to which it owes its origin; but rather, a word becomes a concept insofar as it simultaneously has to fit countless more or less similar cases–which means, purely and simply, cases which are never equal and thus altogether unequal. Every concept arises from the equation of unequal things.” (Nietzsche)

“Poeten skriver historien til sin egen kropp” (Thoreau)

Min uforutsigbare og pessimistiske venn Fernandos Persa hadde alltid noe på gang. Noe som alltid kom overraskende på omgivelsene. Han forlot denne verden uten et ord. Hvordan kan man ellers forlate denne verden; i et babbel? Han etterlot seg mange spørsmål og mye som var uavsluttet. En god del av det var det reneste rot slik hans liv også var det. Det ble min lodd å gå gjennom uoversiktlige etterlatte notater og andre av hans mangfoldige fantasis produkter. Inne i dette fjellet av uferdige skriverier var det også mange dikt eller utkast til dikt. Jeg la spesielt merke til et dikt han hadde begynt å arbeide på like før han drakk seg ihjel. Jeg innbiller meg at folk som er i stand til å drikke seg ihjel må ha en livlig fantasi, uten at jeg er sikker på hva slags betydning dette har i Fernandos tilfelle.

Jeg tror han skrev på dette endediktet i de dagene og ukene han forsøkte å ta livet sitt. Han diktet på sin selvavliving mens teksten formet seg i hans sinn, begge handlingene sprang ut av og var fra første stund ulike uttrykk for den samme impulsen, den samme viljen til å komme seg ut av dette livet. Han diktet at han hadde fått nok av ingenting; for det var det han følte av livet hadde blitt.

Jeg har aldri hatt noe særlig til overs for dikt. Jeg tror jeg er en litt for tørr eller trøtt type til å ha særlig glede av poesi. Avstanden til mitt følelsesliv er nok i største laget. Jeg går i allefall ikke omkring å poetiserer om det jeg ser og opplever, slik som Fernando ofte gjorde.

Akkurat dette diktet er allikevel annerledes.

Det traff meg. I hjerte og hjerne idet jeg leste det første gang. Det sto for meg like ubønnhørlig og nådeløs ferdigskrevet som den knappe håpløse teksten man finner på småbarns gravstener.

Født 24.12.1949. Død 30.5.1049. (Alternativt – 30.5. 2011; dersom døden ikke hadde inntruffet allerede første leveåret)

De få fattige ordene på en liten sønn eller datters gravsten.

Hva rommer de ikke av bitter smerte og lengsel og forbannelser over denne jævlige verden, dette innforjævlige livet?

Gud forbarme meg, vi bedriver mange slags ting her på denne jorden som bare forteller om hvor håpløst det vi holder på med er!

Det er kanskje uriktig av meg å la andre få tilgang til hans uferdige dikt.  Såpass kan jeg innrømme. Men da må du samtidig huske at jeg måtte la flammene fortære mange av hans andre hemmeligheter selv om de kanskje hadde en slags verdi om de hadde blitt videreformidlet. Noe måtte jeg ta vare på. Iallefall dersom det ikke rammet andre. Jeg velger derfor å vise folk dette diktutkastet. Ikke minst fordi jeg tror at det uttrykker noe av den fortapte undergangsstemningen han befant seg i den siste tiden, ja hele det siste året faktisk.

Fernando var en imaginal type. Et forestillingsmenneske, et diktende menneske som levde gjennom sine egne forestillinger. Alt var forestillinger fra hans eget dype indre, utbrudd av stemninger. Han så alltid mere og høyere eller dypere ting i det som foregikk i verden og hverdagen, samme hvor trivielt og vanlig det fremsto for andre.

For Fernando var det å dikte noe han mente han hadde arvet etter faren. Han tvilte aldri et sekund på akkurat dette. Å dikte var en side ved det lynnet deres. I diktene omformet han følelsesmessige grunnstemninger og uforklarlige forestillingsbilder hos seg selv til mer tydelige og bevisste opplevelser.

Stemningene og forestillingene mine er råstoffet for diktene, sa han; men selve jobben med diktet er jo omformingen til språk, som er så godt utformet andre kan oppfatte den stemningen jeg starter ut fra. Han forundret seg over at små og store stemninger kunne bli til så mange ord; ikke bare til smådikt, han mente at han kunne ha skrevet hele noveller og romaner bare ut fra en eneste avgrenset stemning.

Men i alle fall; Fernando hadde som kjent aldri noen særlige problemer med å finne ord, så diktet er litt langt. Husk bare at det er et utkast han arbeidet på; her er det:

Et hav av ingenting

Engang kom du

til meg

mens jeg slepte meg omkring havarert

på tomme strender,

langs ødestrekninger

ah, du merkelige kjærlige vesen

du pustet varm pust inn i min forliste sjel

åpnet ukjente dører, til hemmelige rom

fikk meg løs fra lenkene, befridde meg fra stengsler,

jeg kunne igjen bevege meg fritt, ut og inn,

nesten yr og dansende

du pekte ut veier som fører alle steder blodet drømmer om å nå

vekket til live forstenet språk med ordfrø

som grodde til tale og bønn og de sanne ordene

jeg lengtet etter å si minst en gang

Jeg fikk sagt de ordene, ville si dem hele livet……

en eneste sårbar gang

i dette snakkesalige livet

Svakheter og mangler som er det vesentlige i meg

tryllet du om til krefter og skjønnhet som utretter ting

Ah, kjære, kjære deg, forunderlige vesen,

slik var det den gang du fant meg, vekket meg -

lot meg si det jeg drømte om å si en eneste gang i dette livet

Men; det nådeløse øyeblikket kom

du vendte deg bort, som alle en gang vender seg bort

vendte meg ryggen

la ut på din egen vei

bar med deg

alt mitt, som du hadde del i og eide

mitt lånte liv

min lånte sjel

mitt lånte hjerte

brast og falt sammen i et hav av ingenting

Taushet og tomhet og fravær beholdt jeg etter deg

det som ingen vil eie eller ha

lukket alle dører, bak meg – foran meg

stengt meg ute fra verden, inne i verden

omfavnet av

den grådigste smerten - som bor et sted inne i alle hjerter

som et sovende dyr i sommerhi og som våkner av kulden

tok meg i besittelse, en umettelig hunger

åt seg hemningsløst inn til min arme sjel

Nå; ja nå virrer jeg ørkesløst omkring

på veiløse veier, vandrer ingen steder

under sorte kalde nattehimler

der en blind måne feller sine siste tårer for en forlengst sloknet sol

jeg sleper meg gjennom rom uten dører

ingen kommer inn, ingen går ut

jeg hulker min tåreløs gråt ut mot en lukket verden

uten blikk, uten lyd, uten stemme

Allting er tausehet, alt har stoppet opp, tiden har stivnet, blodet mitt er størknet,

det arme hjertet mitt banker og banker og banker

jeg synker jeg drukner langsomt nedover i

et hav av ingenting

Herregud, tenker jeg når jeg leser dette diktet. I sin pure ungdom, hadde Fernando, som andre unge mennesker med følsomme hjerter og nyutsprunget forestillingskraft ofte gjør, løpende skrevet dikt etter dikt med stor lyst. I attenårsalderen hadde han under sin store ensomme flukt ut i verden ved en anledning postet en liten pakke med sine beste dikt til et forlag, og fått dem i retur med en positiv konsulentuttalelse vedlagt. Men da var han allerede så opptatt med andre prosjekter, at han ikke foretok seg noe for å forbedre og pusse videre på diktene. Mappen med dikt ble liggende, og senere forsvant den. Selv om Fernando hadde fått smaken på poesi og for en tid hadde kjent den poetiske evnen vokse i seg, så leste han i tiår etter tiår så å si utelukkende faglitteratur. All annen litteratur hadde han for lite tid til å kunne beskjeftige seg med, eller så var den ganske overflødig for en seriøs fagpsykolog. Det fantes så mye ny empirisk psykologisk forskning, at en hadde mer en nok med å prøve å følge med i denne, mente han bestemt.

Mens Fernando var til rehabilitering etter hodeskaden, hadde han merket en slags forandret stemning, som førte med seg et voksende begjær etter å lese og skrive poesi og dikt. I notatene sine bemerker han at det på rehabiliteringsklinikken var lite han kunne foreta seg utenom selve treningsoppleggene han var med på. Når han tilbrakte tiden sammen med andre pasienter, ble det ofte for mye ensidig prat om alle slags lidelser og sykdommer. Det orket han ikke og trakk seg etter noen dager helt tilbake fra denne slags utskeielser dersom han kunne unngå det. Derfor ble det noen svært rolige og stille uker, noe som var helt uvanlig for Fernando. Han trodde at både selve sykdommen og det at han var litt redusert i sitt normale jeg, og denne roen sammen med stillheten som han allerede hadde vent seg til å like på sine pilegrimsvandringer, gjorde at han gjenoppdaget ting hos seg selv som han hadde hatt stor glede av i yngre år. Han kjøpte seg til og med en gitar og enkelt opptaksutstyr, og tenkte han kunne lære seg å lage egne sanger. Det å dikte og å lage sanger var for Fernando mye av det samme. Alle dikt har en melodi, selv om det ikke alltid er lett å høre den sånn uten videre, var hans forklaring på den nyoppståtte interessen for å lage musikk. (fortsettes)

Jeg skal nå fortelle om Fernandos sene og for mange ganske overraskende musikalske oppvåking. Samtidig som han oppdaget at han kunne lage sin egen musikk, utviklet han noen personlige ideer om musikk og den rollen musikken kan ha i menneskelivet. Som jeg allerede har nevnt fant han seg aldri til rette med å overta eller innordne seg i forhold til ferdiglagde kunnskaper og standunkter. Han forsøkte overalt å lage sin egen personlige gjennomtenkning av ting, en slags personlig filosofi, han ville gjøre tydelig for seg selv og andre hva han selv sto for og nøyde seg aldri med å forholde seg til ting på en utvendig måte. Til sist gjentok han at det var noen få grunnleggende erfaringer som utgjorde selve bærebjelkene i hans tilnærming til ting.

The first one is what Wittgenstein talked about as ‘the strangeness of what I see in myself and in others’; the variability and diversity involved in being human and living among other people, so different from oneself, and being able to enjoy the otherness of other persons and their activities…

The second one is the experience of genuine, long distance silent walking, self movement in and through the landscapes of this earth….

The third one is…….trees, yes – the sacredness and spirituality of all other living beings and especially silent and longliving trees, growing for generations into huge monumental creatures of this world…..
The fourth and last is the experience of life and personal living as a sort of art – like selfcreated authentic music and poetry, the only transcendent things that are coming out of our often too mundane, so down-to-earth lived life..

Those are my four experiential branches growing into the world, growing out of my inner soil….and making this life worth living and this world worth living in……..

And then……yes, maybe I was in a way infected..I dont know why or how it happens, how it is possible, becoming spiritually infected by other humans…..then. ….two years or so later…..after two years of incubation……..I found in myself something new growing, something a little alien, something that sounded like very personal music…..I discovered that I myself was starting to make something like small tunes…………growing slowly into songs….and since then…..they have been multiplying……..they are multiplying and diversifying….

First and foremost……..and maybe also last….
I am not a musician at all, rather, in truth, I am closer to an ‘anti-musician’….I can tell you about that later……still, I have created this site so that I can be making my own music……as one special expression of ‘the laws of my becoming’….all aspects of it from the first stirrings of a tune to a public soundmaking or presentation…..but remember…I am not a musician at all…..as that is usually understood……..never was…never will be……..but – as there is some music going on inside me and in my existing, as it is inside every and all living beings – I think of this living music as my ‘intrinsical music’………so, by some happy coincidence…in reality in the course of my serious illness the last two years…. I have discovered that in a modest way, I can start to feel and make contact with my inner living music and transform it…
Keats told that “heard melodies are sweet, but those unheard are sweeter” (John Keats)….and from here , from my own ‘unheard melodies’….I take my beginning…… so to make music as it is normally understood….and as probably everybody can do …

I certainly like to do that…making music seems to belong to my basic constitution…..and i think that is how it is for other people too…..we are natural born music makers….
the american author Thomas Wolfe said it….so perfect….I think thats maybe because he always new about his own intrinsical storytelling abilities….

“I believe there is a deep and glorious music in the hearts of all of us which very few of us ever come to hear in all the savage jargon of this world”

Or……”you are the music while the music lasts” (TS Eliot)

Ones own music
So, I believe strongly it is important for all of us…to make some sort of music, to learn deep listening to oneself, so to hear and find ones own music….and this is easier than what is assumed…We also, in different ways – need each others music to have the chance to dig into, discover and develop our musical capacities…and so to fill the desperate voids in this world, to calm the unending storms and milden the hardness and cold in people and ourselves………. and to do this from the best and most living things in ourself….through our own intrinsical music…like the music of birds and whales…even the trees make music and tries to give this desperate life some comforts………this music….it doesnt and shouldnt damage anyone or anything….does it ????
Like from an unknown gold mine somewhere….I discovered and made my first little golden tune…’Then I’ll walk so far’, in june 2007…that was the first time ever that I know that I have created this thing that is called music……I made a little and nice melody….and was absolutely intoxicated by this experience…..and I also found some words to go with the tune….about how to walk youself out of every problem …and I could play it and sing it myself…….and so I now have had the uncomparable and transcendental enjoyment and pleasure of making this thing called music…yes, it is truely an uncomparable pleasure….and since then i decided to continue making music as long as I can….as long as I have breath in me………to make a song is like making a star…yes, I mean that, a star far out there in the distant heavens…through the songs existence you start to sense this feeling of transcendence…of having a life that is located outside yourself….and to be condemned to live only inside oneself is a terrible punishment that one has to try to escape from…in one way or another..????
And besides, I think I have discovered something important; that when we are creating tunes, we are always creating only one tune, one song….all the time…the same tune is coming forward from your inner…..like an apple tree, always creating only apples, no other fruits….and when the tune is created, we do all we can to make it special, and different from all the other tunes…or apples…in my case….

…..but the truth is….I think I as other people, always sort of have made my own music…brought it out from a deep source in myself…….I once…long ago…used to work in a farm as a youngster 15 years old…and as I fed the crowd of small for life imprisoned pigs in the evenings…I used to sing and hum to them…and they listened attentively….with happy eyes and their own sounds…as if they where singing with me…I was certainly an instant hit and musical star among these very open and receptive listeners……so maybe that makes me a great pig musician and song maker at least

Many many invisible years have passed since my boyhood…..I am an almost 60 years old man now….I have been confronted with some types of pigs through these years…but never musical pigs…..so that’s a pretty long lasting life without any form of musical creativity….just consuming passively and restlessly what others are making…and I won’t do that anymore….I will have the experience of making music myself….of my own…creatively transforming my own life experience into sound and harmonies and poetry…. as a way of being in this world….transforming my own given being and my world through music making……
From this….it follows that I have no ambitions……..no, that is not quite true….I would like to be able to find a place for what I can make of music; in the world somewhere….and MySpace is a wonderful place for that job
..for me every piece of music and poetry is very much like a small child developing…after it is born it starts to live its own life, so to say…moving and changing in unforeseen ways as time passes….I love to think that tunes and songs have their own life….in the world…as long as this world will be…that is…
…and I have understood what is most important if you are going to be able to create things, like songs…that you have to love them unconditionally, like you love your own children, or your mother and father……you must learn to love what you create…without deceiving yourself into believing that it is the best song in the world…dont need to be…that to be loved by you….so I love totally the tunes that I have made….in truth, sometimes I also can hate and despise them….and I still can see that they have all sorts of limitations….but that cannot take away my love of what I am able to create…

So, I am for sure no musician, or not any more than every living human being is no musician…..By profession, I am a psychologist….for what it is worth..and in this age of still miserable and inhuman psychiatry…..I am not so sure that our way of doing psychology is worth very much……..annd it is likewise with my speciality in neuropsychology and rehabilitation psychology…I think my profession and modern psychology underestimates badly what it means for us, for every human being to have the chance to live a genuinely creative life….especially creative in a personal way….not having to live as if one is always the same, repeating….never changing and developing….satisfied with lifes practicalities and useful tings…often we let the lifegiving power of creation, which sustain us…..rot stillborn, as a hidden dark secret in our always so desperate hearts and souls….

so…now, I’ll go on making music…
I think I can make an ocean or a river… full of often sad and somber music…..I am now working on 3-4 and more new tunes….and after having had some song making experience I now try to be more patient…and let the songs develop in their own rythm…..to find their one ways of expression…do alittle emotional excavation in my often superficial living experience ….or as the american poet Ammons says….. “I’ve often said that a poem in becoming generates the laws of its own becoming: that certainly sounds like a tree, growing up with no purpose but to become itself…”

……Thanks heaven there is music and the power of creativity in this often boring, mean life….”The practice of making music with two or more simultaneous sounds is perhaps one of the great testimonies to the human struggle against boredom.”(Richard Norton, in Tonality in Western Culture, 1984)…so; ‘is it any wonder, that birds have to sing ?’…….and we, as grown up and seemingly rational individuals…still we are crying sometimes….and ‘why are you crying ? Because I lost my mother…..but that is no use, it doesn’t bring your mother back….yes, I know, thats why I am crying’……..and yes, singing, dancing, and praying…and so on…

“It is music that tells us about the nature of a thing, provided that we respect music’s own nature. In the meantime, to be sure, there rages round the earth an unbridled yet clever singing, screeming, playing and broadcasting of sound making. Man acts as though he were the shaper and master of music, while in fact music remains the master of man. Perhaps it is before all else man’s subversion of this relation of dominance that drives his nature into alienation. That we retain a concern for care in making music is all to the good, but it is of no help to us as long as music still serves us even then only as a means of expression. Among all the appeals that we human beings, on our part, can help to be voiced, music is among the highest and everywhere among the first….

(I derived this from Martin Heideggers thinking about language…..)

The american poet Ammons writes about the process of creating poems:
“I’ve often said that a poem in becoming generates the laws of its own becoming: that certainly sounds like a tree, growing up with no purpose but to become itself…”
Can it be so, that “a person in becoming, generates the laws of his own becoming?” Yes, it is a little like what Ammons says about a poem, how it delops and grows into itself….so becoming oneself, it is certainly a collection of different things, but perhaps the most important has got something to do with poetry…art….music….Yes, of course I know that it is important to have money, work, a place to live…..friends and reputation and so on….but….as important as these things are…they come to almost nothing if one forgets to work on becoming oneself…..like a poem….like a growing tree……like an authentic long distance walk…..

Fernando var i alle sine leveår en entusiastisk vandrer; metafysisk langvandring, var hans egen betegnelse for det han hold på med. Det å vandre var blitt en livsnødvendighet. Han hadde et ønske om å få dø mens han vandret, helst mens han satt med ryggen opp mot stammen av et eldgammelt eiketre mens han skuet ut over et åpent mennesketomt slettelandskap. Jeg ville en gang vite hva vandring betød for han, hvorfor han vandret så mye; han så da lenge på meg, sa først ingenting, så mumlet han helt nøyaktig disse få ordene; ”Det hender eg trøytnar av å vera til.” Han sa ikke mer. Jeg aner at han siterte noen, men han så ikke hvem han siterte. Jeg tror jeg forsto hva han mente; vandring var for han en eksistensiell terapi, en måte å mildne plagene som kommer av grunnleggende mangler i selve den menneskelige tilværelsen.
Han hadde i motsetning til meg alltid vært et ekte vandrermenneske, helt siden barneårene. Førs ubevisst, senere ble han en bevisst vandrer. De eneste hjelpemidlene han helt ut kunne godta var apostlenes hester. Det var ikke bare det at han mislikte biler og motorbåter og absolutt alle andre former for motorisert bevegelse. Motorisert bevegelse er en falsk bevegelse, det er egentlig ingen bevegelse, sa han, men parasitterer på vårt menneskelige bevegelsesbehov. Og ødelegger det. Han hadde til og med litt antipati mot sykler og syklister. For han beveger syklister seg på en unaturlig og statisk måte, sittende fast på et sete mens de tviholder i et styre og lar beina rotere og snurre opp og ned i timesvis. Bevegelsen er tvunget, unaturlig, den fører til at de mister kontakten både med store deler av kroppen sin og landskapet omkring seg, for syklister blir selve veien altfor viktig fordi de farer såpass fort framover at de må passe seg både for uhumskheter i veien og for andre som bruker veien. For mye av oppmerksomheten blir brukt på selve syklingen, og ikke til å tenke og transcendere seg selv og sitt. Følgelig kunne man aldri observere Fernando på en sykkel. Sykler er bare et påfunn, hevdet han, de kan til nød godtas som en erstaning for bilen, en måte å komme seg raskere til og fra jobben eller andre ærender man har.
Fernando gikk alltid langt. Han foretrakk å gå langt. Jo lengre, jo bedre. Ekte vandring går over tid, sa han, den skal ta tid; for å oppleve seg som et genuint gående menneske må man bruke tid til fots. Gjerne ukevis i strekk om det er mulig. Lenge før andre oppdaget han de historiske vandringsveienes sjarm og muligheter; allerede i som 17åring mot slutten av 60-tallet hadde han under et besøk i Pamplona blitt introdusert for den klassiske franske pilegrimsveien gjennom nordSpania til Santiago. Han hadde blitt plukket opp under haiking og bodd noen dager hos en navarrisk forlegger som hadde utgitt flere bøker på spansk om den eldgamle caminoen eller veien som kommer ned fra pyrineene og går gjennom byen. Dette utløste Fernandos livslange engasjement som pilegrim og vandrer. Han avbrøt den reisen han holdt på med, og la ut på sin første lengre vandring fra Pamplona til Santiago og Cabo Finisterre, 30 år før denne ruten ble viden kjent. Året etterpå gikk han alene fra den historiske Jakobskirken like i sentrum av Paris og nedover på de gamle pilegrimsveiene gjennom sørvestlige Frankrike, utover langs Biscayabukten langs en rute som i dag omtales camino norte. Og slik fortsatte det, med lange vandringer på Europas gamle nettverk av pilegrimsveier.
Han beklagde seg ofte over at ekte langvandring er særlig krevende i vårt land; at vi ikke har egnete vandringsveier hvor man bare kan gå og gå i dagevis og komme langt avgårde; og der man kan finne enkel overnatting eller husly med passende mellomrom. Han hadde minimal glede av å gå vanlige småturer rundt husene, for å komme seg ut og i bevegelse. Slik triviell og nærsynt bruk av bena lå ikke for Fernando. Han likte like lite å gå for å trene eller holde helsen i stand. Disse måtene å gå på var noe som var fremmed for Fernando, det å vandre var for han en høyere form for aktivitet som mistet mye av sin glans og verdighet når man gjorde det til et spørsmål om noe annet enn det å vandre rett og slett for vandringens egen skyld. Folk som innretter seg på denne måten reduserer sin egen gåing til en slags daglig plikt overfor politikernes og bryråkratiets helseregimer. Går man utelukkende på disse måtene ødelegger man sitt forhold til noe som er grunnleggende og alvorlig for oss mennesker. Han gikk, sa han en gang på en selvhøytidelig måte, fordi det hørte til den menneskelige biogrammatikken. Å gå var for Fernando like grunnleggende menneskelig som å tenke og fantasere; jeg går, altså er jeg, utbrøt han litt spottende, eller i allefall så blir jeg til, tilføyde han. For han var det å gå en kreativ aktivitet, med nært slektskap med hele vår flyktige mentalitet, vår fantasi og forestillingsevne. Mennesker går på en spesielt menneskelig måte, ikke slik som dyrene som vandrer på en fastlagt måte for å følge årstidenes rytmer eller byttedyr. Mennesker går fordi og når vi forestiller oss verden, vår verden er ikke engang for alle der ute, uforanderlig og gitt. Vi lager verden ved å se for oss hvordan den kan være, vi ser til dit vi ikke er, utover og fremover i tid, til dit vi ønsker å komme, til Shangrila eller el Dorado eller andre paradiser og utopier som utgjør vår verden. Å vandre er derfor en slags transcenderende prosess der en tar avskjed med, forlater og overskrider det fortrolige og kjente, det som foreligger og er umiddelbart tilstede, for å oppsøke og finne det ukjente og forestående og det som kan komme. Menneskene har helt siden førhistorisk tid vandret på denne transcenderende og kontrafaktiske måten, skapt seg en verden i alle verdensdeler, alle slags klimatyper og omgivelser som finnes på kloden. Når vi går, menneskeligjør vi verden og verdsliggjør oss selv. Vi ble faktisk til mennesker av å vandre, den lange vandringen gjennom århundreder og verdensdeler har gjort oss til mennesker. Vi går av metafysiske grunner, vi går fordi vi er et metafysisk dyr, sa han, og fortsatte: Filosofer og poeter har alltid gått på denne måten, de har et peripatetisk sinnelag og mange av dem har vært avhengige av det å gå for i det hele tatt å kunne skape sin kunst og sine verker, mente han.