“Jeg har studert menneskeheten og kjenner mitt eget hjerte.” (Rousseau)
Evolusjonspsykologen David Buss har i en spørreundersøkelse forsøkt å kartlegge hvor utbredt drapstanker er, og hva som utløser slike tanker. Mer enn 5 000 såkalte respondenter tok del i undersøkelsen. Undersøkelsen viste at hele 79 % av mennene og 53 % av kvinnene hadde minst én gang hatt en sterk fantasi om å drepe en annen person. I verden drepes anslagsvis omkring 520000 mennesker hvert år, i USA ca. 14200 og i Norge mellom 30-45. Noen av disse norske drapene begås endog av utledninger eller påvirket fra utlandet. Vi kan trygt hevde at Norge er et fredsommelig land å leve i; man kan lure på om nordmenn egentlig er fredsommeligere anlagt enn de fleste andre nasjonaliteter? Ingen nordmenn var såvidt jeg vet med i Buss’ undersøkelse; kanskje vi til og med fantaserer mindre om å ta livet av andre her i landet? Jeg er at du ser spørrende ut i hele ansiktet; du tenker sikkert noe slikt som: ‘Hva i helvete er det folk driver med i dette landet’?
Det finnes en mørk side ved det meste. Også ved det lyse. Mye lys gir mer skygge. Det er kanskje ikke så lett å se mørket uten at man rammes direkte av det. Ta f.eks. meg; jeg har nylig gjenoppdaget at natten tilhører livet. Natten utgjør en avgjørende del av livet. Det er lett å glemme. Av og til føles det heller som om nettene er noe annet og noe som ligger bortenfor livet, en slags livets vrangside. Som man godtar fordi den er der, men man gjør det bare motvillig.
- Sove?
Ja jeg skal legge meg snart, når jeg er ferdig med det jeg holder på med. Tenkningen om mørket. Jeg liker ikke mørket, mørket skremme meg, etterlater en trist og tom følelse hos meg. Ja, jeg vet eller har hørt at det også finnes nattmennesker, mennesker som først og fremst eksisterer om natten og i mørket. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om det.
Etter omveltningen i livet mitt for en tid siden ble nettene mine viktigere enn dagen og livet. Når man sover seg blidt gjennom nettene gjør de det de skal gjøre, hverken mer eller mindre. De kurer sinnet, fjerner mange mørke flekker som kunne ha spredt seg og vokst ut til store tyngende sorger. Men har man gått i stå eller kommet ut av kurs, da finnes det ikke engang fred om natten. Da begynner natten å tenke inne i hodet på en stakkar. Tanker bryter gjennom og tar over for søvnen; det er aldri noe et godt tegn.
Det er litt før kl. fem om morgenen. Et forbannet tidspunkt på døgnet. Jeg har plutselig våknet. Steget brått opp fra en dyp og urolig søvn. Noe intenst ubehagelig, et eller annet nattlig monster har gått til angrep og fått tak i meg. Jeg begraver hodet dypt ned i puten. Den salige søvnen har forlatt meg for godt. Kloa fastholder grepet i strupen min. Jeg er lys våken og klar i et glimt; tankestormen tar over der søvnen slapp og setter i gang å terrorisere meg med en gang. Tankene farer frenetisk frem og tilbake og henger seg opp i alle slags ting som kan tenkes å true meg eller innebære risiko. Det ene etter det andre; alt som kan være galt, som kan gå galt; trær som knuser hus, kaier som brekker og faller sammen i sjøen, tak som lekker store mengder vatn, biler som aldri blir reparert ferdig, sønnen min som omkommer i bilen; alle ting som kan gå galt går galt, en etter en. Svette siver ut gjennom huden og dekker hele kroppen, jeg kjenner det som jeg ligger i en bløtmyr. Etter et øyeblikk er dynen og laken helt våt; jeg kaster om på dynen og vender den for å unnslippe den vemmelige fuktigheten. Tankene blir hengende fast i en telefonsamtale jeg hadde med søsteren til Fernando noen få dager etter at han ble funnet ute på tunet. Hun spurte om jeg kunne ta turen innover for å gå gjennom noen av sakene hans. Særlig en stabel med kartonger som inneholdt hans private papirer, notater og brev fra lang tid tilbake.
- Det er ganske mye papirer her, og det meste er et eneste rot, sa hun i en forklarende tone.
- Fernando må ha skrevet hele tiden, om alt og alle.
Hun var mest engstelig for at papirene kunne inneholde ting som mange i familien ikke ville ha særlig godt av å vite noe om, hverken om Fernando eller om andre som han helt sikkert hadde omtalt et eller annet sted i skriveriene.
- Det vil være mye bedre dersom du kan gå gjennom disse tingene, sa hun, du kjenner oss alle og vet hvor tålegrensene går. -
Og så er du vant til å tie fra jobben din, det er ikke vi andre. Du får brenne opp det som brennes skal og glemme de tingene som ikke tåler å bli hørt eller se dagens lys.
Jeg trengte ikke å tenke meg om engang; jeg lovde henne at jeg skulle gjøre som hun ba om et par dager senere. Noe av det jeg fikk innblikk i etter å ha sett Fernandos personlige papirer fører ennå til at jeg våkner brått midt på natten våt av svette mens jeg grubler på hva jeg har viklet meg inn i og hva jeg bør foreta meg med det jeg har fått innblikk i. Det å vite ting er ikke bare en velsignelse. Å vite er mange ganger bare en tung byrde. Man må orke å bære byrdene sine. En gang tenkte jeg seriøst på å ta kontakt med bygdepresten for å spørre han til råds om dette; jeg tenkte at såpass alvorlige ting for folks liv og tro på hverandre må man jo kunne spørre en prest om. Jeg lot det være, tror jeg. Det jeg fikk vite fra Fernandos papirer, også alt det ufordelaktige som hva han skrev om meg, skal jeg berette mer om senere. Andre ting vil jeg forsøke å glemme, eller ta med meg ned i graven en dag, som min kloke far brukte å utrykke en av sine livsvisdommer.
Mange eldre folk tenker gjennom ting som vi i den yngre livsfasen ikke ofrer en tanke. I bygda her levde for noen år siden en gammel dame som bodde like borti gata. Hun var godt oppe i 80-årene, før hun brått gikk bort en sen aprildag. Jeg synes å huske at hun da var 86 år. Selv om hun kunne virke både litt nervøs og overfølsom noen ganger, gjorde hun seg mange balanserte refleksjoner om det at vi alle skal dø engang. Jeg var yngre den gangen, så jeg fulgte ikke bestandig like god med i det hun forsøkte å fortelle meg. Gamle folk forteller ofte altfor mye, mer enn yngre folk iallefall. De har jo både mer å fortelle om og mer tid til å fortelle.
- Psykologen; det var det hun likte å kalle meg selv om hun kunne navnet mitt – jeg tror aldri hun brukte navnet mitt en eneste gang; – Psykologen, sa hun en varm ettermiddag med sin bestemte og klare stemme mens hun satte fra seg rødvinglasset på steinmuren og strøk hånden gjennom det vakre hvite håret;
- Selv om du er såpass ung bør du huske på at som i naturen ellers, har døden også for mennesker mer enn en side å by på. Hun tok et liten pause, så fortsatte hun:
- Døden avslutter, tar vekk. Luker ut det som er ferdig og som har gjort sitt. Men, sa hun mens hun så meg inn i øynene for å sjekke om jeg denne gangen ordentlig hørte etter; jeg tror hun forsto at jeg hadde en tendens til å falle i egne tanker;
- Døden setter også i gang ting. Døden er ikke bare en slags mørk og dyster figur som lurer seg rundt med ljå i den ene hånden på hvileløs leting etter uanende ofre. Døden er også indirekte en såmann. En som kan få tilstivnete og fastlåste ting i gang igjen. De som blir ofre for døden er som regel ikke bare ofre. De har selv ofre.
Jeg vet ikke om jeg helt forsto hva hun mente. Men jeg må ha hørt godt etter det hun sa, for jeg husker det ennå såpass lang tid etterpå.
Jeg har kjent stakkars Fernando i lang tid. På et vis har vi paralelle sjeler, det fantes en felles klang og rytme i våre livsløp. I mange år var vi bare kolleger i psykologyrket. Men etterhvert utviklet det seg både et tett faglig felleskap og et nært vennskap mellom oss. Han var på et vis en slags double for meg, en slags blodsbror. Eller kanskje heller en tvillingbror, som jeg sporet opp i godt voksen alder. En oppmerksom dame vi støtte på ved en anledning, mente at vi var et slags Januspar, svært like i noen egenskaper og helt motsatt i andre. Det siste året var det kanskje ikke like enkelt mellom oss. Hans tiltakende og ukontrollerte vindrikking, tidvis med hjemmebrent som ble levert på døren hans på toppen, gjorde han såpass oppfarende og ustabil at det kunne være ubehagelig å besøke han eller ha besøk av han. Men det var ikke alltid slik. På nittitallet skrev vi noen fagartikler i lag om nevrologiske og genetiske forholds rolle i psykologiske tilstander, og om betydningen til menneskelig variasjon, som var et emne som hadde opptatt oss begge omtrent like mye.
Vi var like gamle. Av alle ting viste det seg at han ble født i februar i 1950 nordpå i Harstad, på samme fødehjemmet som jeg. Altså bare et par små måneder etter at jeg selv kom til verden på julaften i 1949. Hva foreldrene hans gjorde der oppe i nord på den jammerlige tiden, siden ingen av dem er derfra eller har noen annen tilknytning til NordNorge, har jeg aldri fått klarhet i. Men de var der oppe. Fernando kom til verden i nord. Fernandos familiebakgrunn var like spesiell som navnet hans. Den var faktisk grunnen til at han i det hele tatt fikk det påfallende navnet.
Fernandos far Gudmund Persa var en periode i sine unge år sjømann. Han greidde å stikke av fra trange livsforhold i Vesterålen og lyktes med å få hyre på en båt som seilte på den Iberiske halvøyen tidlig på 30-tallet. Noen år var lettelsen over å ha sluppet ut av det han omtalte som slavekårene nordpå nok til at han holdt ut tilværelsen som sjømann. Men det er ikke noe særlig tvil om at han trivdes dårlig med en rastløs og beinharde tilværelse som ofte ble dynket i dårlig sprit. Tilslutt gikk han bare i land uten mål eller mening, Slo seg til i Lisboa noen år før den spanske borgerkrigen brøt ut i 1936. Der hadde han lært seg ‘havneportugisisk’ og dermed greidd seg på et vis med alle slags strøjobber i havnemiljøet. med sine gode språkevner lærte han seg brukbart portugisisk og slo ledig tid i hjel ved å vanke i et mangslunget avantgardistisk kunstnermiljø. En av vennene, hvis man kan kalle det det, som han fikk i dette miljøet var en besynderlig figur som het Fernando Pessoa. Pessoa – navnet betyr ‘person’ , var en obskur forfatter eller poet som i perioden 1914 til 1935 i det stille kom til å bli en toneangivende kraft i Portugals litterære verden. Litteratur og diktning var noe Pesso bedrev i fritiden. Han livnærte seg av å oversette forretningsdokumenter til og fra fransk og engelsk for import-eksport bedrifter. Pessoa førte et anonymt og banalt 5prosentisk liv i vandring mellom kontorene og Lisboas gatekafer i smågatene ned mot Tejo. Nettopp ett grått og intetsigende hverdagsliv uten hendelser utgjør bakgrunnen for hans drømmende og oppfinnsomme diktning. Diktningen er en slags indre dramatisering og gjennomtenkning av den avgrunnsaktige følelsen av eksistensielt og ontologisk nederlag som heftet ved et livet der tilsynelatende ingenting av betydning skjedde. Han omtaler fortellingen om sitt eget liv som en historie der ingenting hender, en fortelling uten fakta. Det sies at han forlot Lisboa to ganger i voksen alder. Han var en uttalt solitær natur, en ensom ulv som fant seg best til rette i utkantene av sosialt liv og som søkte selskap med andre bare en sjelden gang når det passet han. Når han skriver omgjøres hans personlige ensomhet til en metafysisk og ontologisk ensomhet. Det moderne menneskets uoverskridelige ensomhet er en ensomhet mellom andre og borte fra seg selv. Jeget er så ensomt at det når det er alene er tvunget til å finne opp andre mennesker, vi befolker verden med våre egne spøkelsesfigurer.
Pessoa var en outsider, og i sin omkrets omgikkes han helst likesinnete outsidere. Gudmund var nettopp en slik skikkelse. Etterat Pessoas tidligere venn Mario hadde reist til Paris der han etter en tid tok livet sitt med en dose strykning, var Gudmund i de siste årene Pessoas eneste nære venn. Overraskende nok fant de hverandre som følge av en slags paradoksal forenlighet mellom personlighetene deres. Begge to hadde problemer med å fote seg i virkeligheten, de var preget av en lyrisk og fantasidominert innstilling til livet og virkeligheten. De levde i en virkelighet de fant opp selv og fant seg derfor tilrette med hverandre. Når man er mer opptatt av å dikte opp virkelighet enn av å handle i og tilpasse seg den faktiske, da får det følger for livstilen. De foretrakk begge å tilbringe dagene ruslende gatelangs og på kafeer med vinsflaskene innen rekkevidde. Det sies at Pessoa antagelig drakk seg ihjel. Han hadde iallefall konsumert betydelige mengder portugisisk vin da han døde av akutt leversvikt 30. november 1935. Da hadde han bare gitt ut en bok med tittelen ‘Mensagem’ på en forlag som han finansierte selv. Ellers hadde han publisert en rekke betydelige dikt i ulike tidsskrifter under sine andre forfatternavn som han hadde funnet opp. Det sier mye om Pessoas rykte som fremragende poet at dagen etter han døde, 29. november i 1935, skrev en av hovedstadsavisene at et av Portugals store dikternavn var gått bort. Dagen før han døde skrev han selv: ‘Jeg vet ikke hva morgendagen vil bringe’. Pessoas må seg stort sett hele tiden befunnet seg i en prekær mentaltilstand, en slags konstant forvirring og halvveis galskap. Et sted sier han at han har en hysterisk disposisjon med tendens til avpersonalisering og simulering. Men, sier han, denne viser seg ikke utad for andre. Den eksploderer innover i form av unormal legning for passivitet og stillhet og poesi. Pessoas diktning er basert på simulering, han oppfant og skrev gjennom oppdiktete personer som han ga eget liv og karriere. Han omtale dem som heteronymer. Til slutt hadde han konstruert 72 slike medforfattere, ulike versjoner av seg selv. Han lar en av sine litterære figurer si et sted: ‘Fernando Pessoa, strengt sagt, eksisterer ikke.’ Etter hans triste død fant man haugevis med notater under sengen der han bodde, nærmere bestemt 27543 dokumenter som i dag finnes i Pessoarkivet i Lisboa. Han greidde aldri å skape seg et virkelig forfatterliv mens han levde selv om hele hans liv handlet om å skrive, å dikte. 7 år etter at Pessoa døde bestemte en gruppe av hans diktervenner seg for å utgi hele hans verk. Den senere berømmelsen kom etter at man begynte å gi ut disse etterlatte notatene. Det er særlig den underlige romanen eller antiromanen ‘Uroens bok’ som er har gjort han til et av europas viktigste moderne dikternavn. Det sies om han at han er det tjuende århundrets mest hemmelighetsfulle dikter.
Gudmund bar hele sitt liv med seg dype inntrykk fra tiden med den sære portugisiske poeten. Måten han levde på senere ble sterkt preget av Pessoa paradoksale liv der han mens han lever knapt er mer enn en sosial skygge og etter sin død vokser til en formidabel forfatterskikkelse. Gudmund skrev ofte sine egne private dikt, selv om få av de som kjente han kjente til hans lyriske legning. Sønnen fortalte meg at Gudmund hadde sagt at han skrev ikke dikt for å oppnå noe, å lage dikt var hans måte å være alene på. Det poenget hadde han tatt fra noe Pessoa hadde skrevet.
Etterpå at Pessoa forlot arenaen havnet Gudmund først i Malaga etter en tur med en norsk båt, og antagelig i kjølvannet av et hett andalusisk kvinneventyr som påførte han en smertefull gonore’. Siden hadde et sammenfall av uheldige omstendigheter og hans egne politiske innstillinger og røffe natur ført til at han meldte seg som frivillig og kjempet i Francos fascistmilitia fra desember 1936 og utover i 1937 en tid. Han hørte at han var en av oppimot 40 nordmenn som hadde engasjert seg i ‘Francofronten’, mellom andre den kjente flyveren Trygve Gran og forfatteren Per Imerslund. Det var ikke det at han hadde så stor sympati med diktaturer, men han hadde ingenting til overs for marxister og kommunister; alt de sto for kolliderte med hans natur. Denne innstillingen sto han for hele livet. Han fungerte som sambandssjåfør en tid i områdene rundt Madrid og nede i Extremadura mot Portugalgrensen. Som mange andre på den tiden hadde Gudmund hatt en viss sympati med de sosiale sidene ved den italienske fascistbevegelsen til Mussolini, og en periode hadde han til og med hatt forventninger til oppkomlingen Adolf Hitler. Etter flyangrepet på Guernica tok han til vettet og forsto at han hadde fått nok. Han tok seg helskinnet til Badajoz og over til den portugisiske Alentejosletten, med mindre splintskader i en hånd og i ene hoften. Etter at han først hadde blitt hjulpet av noen fattige landsbybeboere på det fattige slettelandet, var han snart tilbake i Lisboa der han hadde kjentfolk som hjalp han til rette igjen på et vis. Etter krigen hadde han rimelig nok nølt en tid med å reise hjem til Norge. Det var nok en stor fordel; det var ikke stuerent blant alle i hans familie og bekjentsskapskrets å ha slåss for den brutale generalissimoen. Han unngikk dermed å bli stilt til ansvar for å ha valgt feil side.
Det nære og sære vennskapet med den lusitanske poeten satte varige spor etter seg hos Gudmund. Da han noe år senere skulle ha sin første sønn med sin spanske kone Ana fra en landsby ved Valencia, bestemte han seg for at sønnen skulle hete Fernando Peder persa, oppkalt etter den sære poetiske vennen. Mennesker bærer alltid med seg andre i det de er og gjør. På samme måte som Pessoa diktet opp medforfattere som han brukte til å skrive bøkene sine, så kunne den nye Fernando være en slags gjenkomst for noe av det Pessoa hadde representert for Gudmund. Gudmund hadde gjennom hele resten av livet sitt en nært forhold til Portugal og portugisiske menensker. Han sa mange ganger at Portugal var hans autentiske fedreland, det han hadde valgt seg selv og ikke bare hadde blitt påtvunget. Særlig Tras os Montes, det fattige landet bak fjellene i NordPortugal og det hete og flate Alentejo-slettelandet inn mot Spaniagrensen, hadde en sterk og varig tiltrekning på han. Han drømte om engang å kunne få kjøpt seg et lite enkelt steinhus i en bortgjemt fattig landsby befolket av normale portugisiske hverdagsmennesker. Det fikk han aldri anledning til.
Faren Gudmund var og ble den viktigste personen, på godt og vondt, i Fernandos Persas liv, utenom den kastrerte hankatten ‘Mann’. Katten skal jeg omtale først, for det kan gå raskt. Han var oppkalt etter forfatteren Thomas Mann som Fernando alltid leste med stor glede hele livet. Etter at Fernando ble syk og og selv kastrert opplevde han et interessant felleskap med den kastrete hankatten; det å være kastrert åpenbarte en ny verden for meg, sa han. Jeg trodde at det ville være et smertelig tapt, som ville ramme meg midt i min mannlige tilværelse. Så opplever jeg at det var en lettelse, og at det overhodet ikke berørte meg som mann.
Faren til Fernando; Gudmund, var på mange måter en tragisk skikkelse. Han bar alltid med seg det faktum at han hadde havnet på feil side i den spanske borgerkrigen og dermed også i den store verdenskrigen. Det overskygget alt i hans liv, alt annet ble farget av hans ene store feil.
Han sa selv at det å havne så totalt på feil side er ingen spøk i den menneskelige verden, der folk skjelner skarpt mellom oss og dem, venner og fiender, de som er med og de som er mot. Gudmund fikk sjelden eller aldri til det han ønsket seg aller mest i livet. Min fars mest karakteristiske egenskap var en utrolig evne og vilje til dominans, til å hevde seg på andres bekostning, til å sjefe over andre, sa sønnen på sitt tørre psykologiske vis. Gudmund tålte ikke å bli motsagt, han kunne gå av skaftet for bittesmå bagateller dersom noen sa han imot eller utfordret han. Han tilga aldri folk som sa han i mot, tilgivelse fantes ikke i hans repertoar. Når han trådte inn i et selskap, var det som en svær kongeørn slo ned susende i byttet sitt. Hunder som befant seg i hans nærhet hadde alltid en karakteristisk bøy i knærne og halen inn mellom bena, som om de tydelig ville vise sin vilje til underkastelse. På arbeidsstedet der han en periode var produksjonsleder, ble det stilt i gangene bare man hørte den bydende stemmen hans. Fernando sa med ettertrykk at ingen turde å sette seg opp mot han; han hadde hørt en historie om en stakkars trønder som en gang ikke lenger tålte den hundkjeften Gudmund utsatte han for. Trønderen hadde i sin desperate underkuelse grepet til en tung kost som sto opp mot veggen, og løpt etter Gudmund mens han forsøkte å slå han ihjel. Gudmund hadde løpt avgårde full av latter. Han var så trygg i sin evne til å underkue folk at han lo seg bare skakk dersom folk forøkte å ta igjen på et eller annet vis. Ferando brukte å poengtere farens utrolige maktutstråling med å si at hadde han befunnet seg i samme miljø som Adolf Hitler i slutten av tyveårene, så hadde Adolf virkelig fått noe å skubbe seg på. Det ville ganske sikkert ha endret verdenshistoriens gang, og aldri kommet til noen tredje verdenskrig. Det hele hadde toppet seg mye tidligere i en strid mellom to hyperdominante personligheter. Og, sa Ferando med overbevisning, denne Hitler ville ikke hatt en sjangs mot far. Han hadde aldri greidd å slå seg opp til å bli noen ‘Fuhrer’ i konkurranse med faren min.
Fernando kom fram til de siste årene av sitt liv at faren var et monster, et uhyre. Min far var et uhyre, kunne han komme med på de mest overraskende stedene. Rett og slett et monster, en homo monstrosus. Etter at han så en film som en svensk forfatter hadde fått laget om oppveksten sin, skjønte han åpenbart hvor jævlig maktsyk og voldelig faren hadde vært. Det den svenske forfatteren hadde opplevd i sin barndom var bare reneste barnematen, hvisket han på sin intense måte.
- Jeg følte før jeg tenkte; jeg tror Roussaeu sa noe sånt som at dette gjør alle mennesker. Først i godt voksen alder forsto jeg hva jeg følte, og det er en skremmende erkjennelse. Jeg gjorde en stor feil før jeg ble voksen og begynte mitt eget liv;
- Jeg skulle ha tatt livet av faren min. Gjort slutt på elendigheten og overgrepene og terroriseringen mens jeg enda hadde sjansen og hadde de følelsene som gjorde det til det rette valget. Hva faen slags forskjell hadde det gjort for livet mitt, om jeg hadde drept det monstret. Da hadde jeg i allefall kunnet leve i en slags sannhet, en følelse av å ha gjort det rette etter all kallingen, kuingen, mishandlingen, bankingen og slagene gjennom barneårene. Den konstante følelsesmessige terroriseringen. Og om jeg hadde måttet tilbringe en haug med lange år i et fengsel, hva betyr det ? Hva forskjell hadde det egentlig gjort ? Er det noe bedre å ha jobbet som middelmådig psykolog i alle disse årene, med sporene fra all denne uoppgjorte plagingen grodd dypt inn i samvittigheten og sjelen, hengende fast i kroppen som et slags gjengrodd spindelvev av stivnet frykt, ja som stivheten etter et aldri avsluttbart maratonløp, ropte han engang mens vi løp rolig sammen de 10 km’ene utover fjorden mot Tistam. Herregud, hva er det som går av han, tenkte jeg første gangen han nevnte at han gikk omkring og følte en slags anger for at han ikke rett og slett hadde tatt livet av faren.
Senere skjønte jeg etterhvert bedre hva han mente.
Men jeg har lyst til å si noe annet også. Jeg ser at det jeg har skrevt så langt gjør det lett å misforstå hva slags forhold Fernando hadde til faren. Fernando hadde, til tross for sin brutale konklusjon om at det hadde vært riktig å drepe opphavet ved en tidlig anledning, et ganske uvanlig nært forhold til sin far i nesten hele sitt voksne liv. Han brydde seg om han og ringte ofte for å snakke med han, selv da denne var kommet langt oppi årene. Faren, som på sin side ikke akkurat var kjent for å vise ømhet for alle og enhver, ga tydelig uttrykk for hvor knyttet han følte seg til sønnen helt til det siste.
Slik er det jo. Det er aldri enkelt å forstå hva slags forhold folk har til hverandre. Her begår vi mange feil. Det får vi ofte svi for, på ulike måter. Det er mulig at selve vår måte å forstå ting på ikke fungerer når det gjelder forholdene mellom mennesker; at disse er i seg selv motsetningsfyllte på en måte som vi hverken makter å tenke på eller snakke om på en riktig måte.
Fernando sa mange ganger at han på en måte var sin far opp av dage, og på samme tid hans diametrale motsetning. Han var av natur også en dominerende type. Alle hans søsken var også dominerende naturer, på ulike vis alt etter hvorledes livet hadde skuret og fart med dem. Men han ønsket ikke å være det, tvert imot. En av de positive tingene med å ha kontakt med familien, med foreldre og søsken, sa han med et slags humoristisk glimt, er at man klarere ser hva og hvordan man ikke har lyst å være. Når jeg har vært på besøk hos familien, er jeg i noen uker etterpå et mye bedre menneske, påsto han, og lo fornøyd med seg selv og formuleringen. Men, fortsatte han med en slags selvironi, det varer ikke mer enn noen få uker, så vender jeg gradvis tilbake til mitt egentlige og sanne jeg. Blir mer og mer lik min gamle far og mine likesinnete søsken. Jeg tror at dette kalles for kontrasteffekt eller noe i den dur, mumlet han. Etter alle overgrepene og kuingen fra farens side var han allergisk overfor folk som opptrådte på dominante måter uten å kunne ta forbehold overfor seg selv; han mente at det man i slike tilfeller hadde plikt til å tilegne seg var en slags opposisjon mot seg selv, et nei overfor sin tendens til å dominere og trykke andre ned. Dersom folk ikke tok dette på alvor, kunne Fernando bryte tvert med dem, uten nåde. Jeg har en liten mistanke om at de mange episodene han opplevde med bråk med søsken, og særlig en av søstrene som aldri hadde greidd å hanskes med sine dominanstendenser, kom av akkurat dette.
Fernando var som allerede antydet ingen enkel fyr å omgåes. Han kunne være intens og brå, entusiastisk, ble fort revet med og hisset seg lett opp over småting. Han kunne være ubehagelig humørsyk noen ganger, og i sine yngre år lot han altfor ofte sitt dårlige humør gå utover alt og alle. Senere ble han bedre til å trekke seg tilbake med humørsyken og spare omgivelsene for alskens utbrudd og ubegrunnete angrep. Da trivdes han bedre, selv om livet hans ble mer ensomt eller solitært.
