“The man who is guided by concepts and abstractions only succeeds by such means in warding off misfortune, without ever gaining any happiness for himself from these abstractions. And while he aims for the greatest possible freedom from pain, the intuitive man, standing in the midst of a culture, already reaps from his intuition a harvest of continually inflowing illumination, cheer, and redemption-in addition to obtaining a defense against misfortune. To be sure, he suffers more intensely, when he suffers; he even suffers more frequently, since he does not understand how to learn from experience and keeps falling over and over again into the same ditch. He is then just as irrational in sorrow as he is in happiness: he cries aloud and will not be consoled”. (Nietzsche)
“I have proposed the Latin mundus imaginalis for it, because we are obliged to avoid any confusion between what is here the object of imaginative or imaginant perception and what we ordinarily call theimaginary. This is so, because the current attitude is to oppose the real to the imaginary as though to the unreal, the utopian, as it is to confuse symbol with allegory, to confuse the exegesis of the spiritual sense with an allegorical interpretation. Now, every allegorical interpretation is harmless; the allegory is a sheathing, or, rather, a disguising, of something that is already known or knowable otherwise, while the appearance of an Image having the quality of a symbol is a primary phenomenon (Urphanomen), unconditional and irreducible, the appearance of something that cannot manifest itself otherwise to the world where we are.” (Henry Corbin)
Som alle andre organismer og vesener lever vi våre liv innenfor kraftfelt. Vi levende er ikke frittstående eller frittsvevende størrelser. Vi kommer inn i verden som følge av krefters spill, vi befinner oss her innvevd i krefters spill, vi forlater den på samme vis. Bak alt vi foretar oss er krefter i virksomhet. Vi blir hele tiden påvirket og utsatt for sterke og svake krefter som drar oss hit og dit, skyver og dytter på oss, løfter eller tynger oss, innvaderer og vrenger oss, trykker på oss, prøver å velte oss, utnytte oss og åpner seg for å bli nyttet av oss. Alt i livene våre handler om slike krefter, skjulte eller åpne, kjente eller ukjente, vennlige eller fiendtlige. Noen krefter vil bryte oss ned og eliminere oss, fjerne oss fra denne jord. Andre omfavner og styrker oss, gir oss rom og holder oss fast. For at et lite liv skal opprettholdes og vare ved må det være en balanse mellom krefter som bryter ned og krefter som bygger opp. Sykdom og kriser i livet handler om krefter og ikke minst balansen mellom styrkende og nedbrytende krefter i våre liv. Det finnes en egen medisinsk tankegang som omhandler akkurat dette. Salutogenese kalles studiet av hvorledes god eller optimal helse fremkommer gjennom blanseringen av sykeliggjørende og helsefremmende krefter i oss. Alle disse kreftene som vi er omgitt av vil hele tiden sine egne ting med oss, de vil gjøre bruk av oss til sine egne formål. Mange av kreftene kjenner vi godt til, andre vet vi lite om. Tyngdekraften er naturligvis den enkleste å merke. Helt fra vi kommer inn i verden handler det om å mestre tyngdekraften og dens virkninger på oss, komme seg i oppreist stilling, bevege seg stabilt og holde balansen, kunne bevege seg utvunget og samtidig bære med seg lettere eller tyngre ting. Om en går eller tar seg rundt med sykkel eller i rullestol er tyngdekraften lett å merke. Den er en manifest kraft som en ikke kan la være å kjenne. Det finnes også krefter som innvirker på oss på så uklare måter at de er latente krefter. Dvs, vi merker dem ikke til vanlig. Det er lett å overse at det også finnes en motsatt kraft til tyngdekraften, en levitasjons eller letthetskraft som gjør at vi kan føle at vi blir svevende, at vi flyr eller letner. Mennesker har alltid lengtet etter å kunne fly på egen hånd, det mangler ikke på dumme forsøk på å realisere denne drømmen. Den hellige Theresa av Avila hadde et spesielt forhold til denne kraften. Hun beretter flere steder om sine opplevelser av å stige oppover og sveve. Hva med lys og mørke ? Det er sjelden at vi tenker på det, men vi merker at vi tiltrekkes av lys, vi søker dit det er lyst og hele vår sinnstemning påvirkes av lys. I andre tider da menneskene ikke hadde vår evne til å lage sitt eget lys var man mer bevisst lyset store betydning. Lyset er et av de viktigste symbolene for oss. Og motsatt, til alle tider har man snakket om mørkets krefter. I dette uttrykket ligger det at disse kreftene har innflytelse på oss, de skremmer oss og tynger oss ned, vi ønsker oss så langt vekk som bare mulig fra dem.
Mange av de andre kreftene vi er utsatt for kan være vanskeligere å oppdage eller forstå. Men de er uavbrutt og ubønnhørlig tilstede. Det finnes alle slags krefter, fysiske, språklige, sosiale, mellommenneskelige, økonomiske, følelsesmessige, seksuelle, religiøse, og alle de andre navnene som vi har satt på kreftene rundt oss. Vi mennesker må altså for å være mennesker ha en bestemt slags evne til eller lære å holde oss fast på bestemte måter, passe på at kreftene ikke styrer oss eller bryter oss ned, men vi makte å holde dem i sjakk, vi må kunne flyte eller drive med og holde igjen, stoppe eller bremse, vente og holde ut. Alt som foregår i livet handler om å håndtere det feltet av grådige krefter som vi er innfelt i. For å greie det må vi selv utgjøre en kraft, en slags samlet energipunkt som gjør oss i stand til å leve med, tåle og makte alle kreftene vi er utsatt for. Hvert enkelt menneske er en sterk og særegen kraft, som på egne måter påvirker og gjør noe med sine omgivelser og med andre mennesker. Hvert eneste individ må lære seg hva slags særegen kraft han eller hun utgjør, og lære å håndtere denne kraften på best mulig måte. Det finnes en sosialfaglig tankegang som nettopp handler om å gjøre mest mulig ut av akkurat dette punktet når man skal hjelpe et annet menneske. Slike tiltak kalles for styrkebasert behandling. Denne tilnærmingen brukes innenfor ungdomsarbeid, rusomsorg og psykiatri. Det er av betydning at man forstår at som enkeltmennesker er det å finne en god balanse mellom de kreftene som virker på en ikke alltid lett. Alle opplever tidvis å komme i ubalanse slik at nedbrytende krefter får for stort spillerom i ens liv. Ingen går fullstendig klar hendelser og motgand og ugunstige situasjoner i livet som resulterer i at nedbrytende og skadelige krefter får overtaket og vinner overhånd slik at en føres inn i krevende livsfaser. De mest avgjørende kreftene vi er konfrontert med stammer fra eller handler om krefter som har rot i eller fremkommer gjennom vårt samkvem med andre mennesker. Kjærlighet og erotiske krefter er kanskje de som er mest åpenbare for oss av slike krefter. Men det finnes mange andre som kan være like viktige. I og med at hvert enkelt menneske, hvert individ representerer en særegen kraft som påvirker oss på komplekse måter, er det åpenbart at feltet av sosiale eller mellommenneskelige krefter er de viktigste for oss.
Vennskapet med Fernando utgjør en egen gyllen epoke og en slags gullalder for meg. Før og etter denne foregikk og foregår livet mitt i en annen takt, en annen toneart. Det jeg vet om hans liv før jeg møtte han har han selv fortalt meg om, eller jeg har hørt om det og plukket det opp fra folk som kjente han den gangen. Fernando ble for mange nærmest en slags halvmytisk figur, som folk fortalte historier om i lang tid etter at de hadde vært i kontakt med han. Ikke alt som ble sagt var fordelaktig og heller ikke riktig. De mange halvsanne og overdrevne historiene kunne være både rosende og ondsinnete. Jeg fikk også innblikk i noen mer ukjente sider ved hans mangslugne liv ved å gå gjennom det papirrotet han etterlot seg.
Det er nokså underlig at vi kunne bli så gode venner. Faktisk at vi kunne bli venner i det hele tatt. Egentlig var vi svært forskjellige av natur, nesten motsetninger. Han var intens og nesten uten grenser i sin fantasi og skaperinnstilling, generøs og energisk og ofte i motsetning til alt og alle; det han var for den ene dagen var han gjerne i mot neste dag. Dette virket nok forvirrende på omgivelsene, men samtidig var det grunnen til at han i livsløp og karriere ble tiden var i fornyelse, livet hans tok form rett foran øynene på oss som en vei som slynger seg videre, nye overraskelser kunne dukke opp når som helst, ingenting fikk anledning til å stivne. Jeg for min del er vel mer av den forsiktige og tilbakeholdne typen, finner på lite nytt og liker helst å holde meg inne med folk og omgivelser. ngen har noengang omtalt meg som generøs, det er i allefall sikkert, jeg er vel mest kjent for og noen ganger kritisert for det motsatte.Fernando kunne utfordre å gå på tvers av alle makter og autoriteter, jeg tenker meg gjerne om lenge og vel og vurderer risiko før jeg går ut mot overordnete. Ikke for det at jeg er feig, men jeg ønsker å spille mine kort så godt og riktig som mulig. Jeg har forsåvidt amibisjoner innenfor systemet, som det heter, det var ikke Fernando i nærheten av å ha. Det er forbausende at vi likevel kom så nær hverandre, og nærmest ble en slags valgbrødre som det heter hos gamle Goethe, og det over så mange fine år. Mitt eget liv som fagperson og ellers har hele tiden vært så ulikt Fernandos som det bare går an. Men det ble også ganske annerledes og kanskje til og med mye rikere gjennom kontakten med og påvirkningen fra Fernando. Han gjorde meg iallefall mye sikrere på de faglige tingene og den faglige retningen jeg selv ønsket å gå i, kanskje lånte jeg endog noe fra han også, for å si det forsiktig. Jeg er usikker på hva slags innflytelse jeg hadde på han, men jeg tror at min påvirkning virket til at han holdt noen av sine villeste firsprang mer i tømme av og til.
Jeg møtte Fernando første gang da han fikk jobb på spesialskolen eller det spesialpedagogiske sentret der jeg hadde jobbet en stund. Før det hadde jeg ingen anelse om fyren. Han hadde naturligvis ikke søkt på jobben på normalt vis, slik andre gjorde det. Nei, han hadde bare tatt et A4-ark, skrevet med store bokstaver og svart tusj over hele arket at han ønsket jobb på sentret. Ingenting mer. Søknaden var sendt etter at fristen var gått ut. Folk i ledelsen hadde selvsagt reagert med skepsis og undering over en slik søknad. Samtidig gjorde søknaden flere av dem så nysgjerrige på hva som kunne ligge bak en slik atypisk måte å søke jobb på, at de gjerne ville ha fyren bak en slik anti A4-søknad til et intervju for å se nærmere på han. Det var jo det Fernando håpet på. Han orket ikke all styret med formelle søknader. Og de var fortapt når de lot han stille til intervju. Han fikk selvsagt jobben.
Han gjorde inntrykk på meg og de andre med en gang han dukket opp, med sin fargerike entusiasme og sitt enorme og uimotståelige engasjement i faglige ting. Vi fikk ikke en ny medarbeider; men noe annet og mye mer. Det var heller som det dukket opp en flokk med nye medarbeidere i miljøet. Han var alle steder, påvirket alt og alle nesten på flekken. Det var som en slags ånd slo ned i institusjonen, feide gjennom den og folkene der. Luften forandret seg, lyset ble klarere, blomsterbedene ble mer fargerike. Ja. musikken som ble spilt av alle ungdommene med stereospillere på skulderen ble sterkere og flottere. Hele institusjonen fikk et nytt tempo i tingene, en ny driv,en ny temperatur, en slags løft og en ny tro på seg selv og det vi holdt på med. Jeg hadde den gangen, ung og uerfaren som jeg var, ingen anelse om at enkeltpersoner kunne ha en slik effekt og innvirkning på sine omgivelser, uten at de i og for seg forsøkte å gjøre noe for det. Bare ved å være der med seg selv satte han ting i gang, det tok formelig fyr rundt han. Og samtidig med robust pågåenhet og engasjement hadde han også en innebygd ydmykhet og evne til selvforringelse og selvbegrensning somgjorde at han kunne trekke seg tilbake, holde seg unna slik at det skapte rom for oss andre. Ikke bare skapte rom for oss, men drev oss inn i et slikt rom der vi selv begynte å finne på nye ting, sette igang ting, og forandre det vi holdt på med. I løpet av bare et par år var institusjonen blitt et helt annet fagmiljø med helt andre fagpersoner. En livlig og spennende arbeidsplass for alle slags fagfolk der det skjedde ting hele tiden og der man begynte å følge med i hva som skjedde andre steder.
Etter å ha gjort seg ferdig med psykologskolen i Oslo midtveis i 70årene hadde Fernando nærmest flyktet nordover for å finne seg en jobb, så langt nord og vekk fra Oslo som han greidde å komme seg. Fernando var på et vis alltid en slags flyktning i livet sitt. Han engasjerte seg jo i alt og alle, og hadde derfor alltid noe å være på flukt i fra. Noe som senere kunne innhente han, ta han igjen, få han ned på jorden igjen.
Etter skolen trengte han desperat til en pause seg selv. Han hadde bak seg mange år med et intenst og rullende liv på universiteten i en stor by. Det skjedde nok altfor mye i livet mitt de siste årene ved universitetet, sa han engang han vi sammen reflekterte over livet. Mye gikk rett og slett rundt for meg mot slutten av disse årene.
Da han reiste til Finmark som 27-åring etter turbulente studieår, hadde han allerede giftet og skilt seg to ganger. Han hadde fått en liten sønn allerede som 19-åring.
Fernando var hele tiden en uberegnelig og ujevn student. Han kunne prestere imponerende det ene semestret med karakterer helt i den ypperste klassen. Og dette kostet han ikke noe, som oftest brukte han bare halvparten av normal tid på sine superprestasjoner. Neste semester var han helt utenfor, og i fare for å stryke. Selv om han elsket studielivets åpenhet og intensitet, var det også en konstant overbelastning for han. Han ble så overtent og lett revet med at han glemte eller ignorerte både forpliktelser og obligatoriske kurser. Natt og dag gikk i et for han; han hadde asldri noen skikkelig døgnrytme i studieårene. Noen ganger forsov han seg til avgjørende eksamener, en gang dukket han opp i feil eksamenslokale, for et helt annet fag, fullstendig fortumlet. Den ubegrensete tilgangen til alle slags bøker og tidsskrifter, artikler og faglitteratur virket som bensin på bålet for han. Fernando som aldri tidligere hadde vært noen lesehest ble nå sugd inn i og nærmest fortært av en uendelig faglig bokverden. Han oppholdt seg på lesesalene fra tidligste morgen til sene kvelder. Folk som observerte denne fyren som alltid hang over tunge fagbøker helt oppslukt, omtalte han som ‘den siste mohikaner’. Lesingen var så altoppslukende at det nesten var farlig for han. Han kunne bli så opptatt av det han leste at ofte gikk hele natten med til frenetisk lesing, på en iskald og primitiv loftshybel der det kunne snø inn gjennom glipene rundt takvinduene. han følte som om han var den første som noensinne hadde fått et glimt inn i store hellige sannheter, ting ingen andre hadde fått adgang til tidligere. Etter en slik studienatt kunne han gå direkte på forelesninger neste dag, uten et eneste minutts søvn. Da var han nesten farlig, både for selv selv og for foreleser og medstudenter. Han kunne blande seg inn i forelesningene, avbryte og nesten ustoppelig plage foreleseren med en serie av spørsmål og kritiske synspunkter, og rase mot det han betraktet som faglige dumheter. Han kunne være så engasjert og opphisset under slike seanser etter søvnløse netter at det var like før han måtte hentes av politi for å bli plassert på en akuttavdeling i psykiatrien. Han har selv fortalt at han ved en anledning etter en periode med mye lesning og mange søvnløse netter, fikk en slags paranoid panikkanfall utenfor en lesesal. Han stivnet fullstendig, greidde ikke å bevege seg full av angst som han var, og med en følelse av overhengende fare og at alle folkene rundt han så på han, snakket om han, og ville han ikke vel. Han kom seg til en telefon og fikk ringt kjæresten som hentet han og brakte han i sikkerhet.
Entusiasmens hans tok han mange ganger høyt og langt. Den var så smittsom at han ble dratt inn i saker og sammenhenger som var helt fremmede for hans natur. Ved en tilfeldighet smittet han på seg medlemskap i suf-ml, en politisk villvekst og bevegelse som med sin dyrking av disiplin, det autoritære og politiske helter nærmest sto for det motsatte av de tingene som preget Fernandos karakter. Han var da blitt en slags intellektuell kjendis og myte i studiemiljøet; medstudentene visket og tisket overalt om han og hans faglige prestasjoner. Han fikk alle slags utnavn, jeg har hørt senere at et av dem var ‘universitetsraketten’. Lederne for revolusjonsbevegelsen på venstresiden var interessert i alt som kunne fremme deres sak. En så spennende og supergløgg fyr var en mulig rekrutt som de kunne ha god bruk for. Han ble selvsagt ikke lenge der. Da våren kom med tiltrekningen fra lettkledde studiner, varme ettermiddager og lukter og sus i luften valgte han for godt veien ut av møter og disiplin; det hadde gått opp for han at de superpolitiske typene som han hadde jobbet med i bevegelsen søkte opp og rekrutterte sånne som han for å få mer trykk i det sosiale løftet de selv var på jagt etter. Men Fernando var til tross for sin underlegenhet i politisk organisasjonsvirksomhet, samtidig våknere enn disse villpolitikerne. Han forsto godt at han levde i et samfunn som hverken trengte eller hadde rom for noen revolusjon, noen politisk omveltning mot et eller annet ukjent drømmemål som ingen visste hva var. Dette samfunnet vårt, resonnerte han, har på langt nær brukt opp alle sine muligheter for å gi folk dens slags liv og muligheter for utfoldelse som de drømmer om. Vi lever i et samfunn som har i seg en innebygd kreativ prosess, mente han. Det er denne vi må støtte opp under, dersom vi ønsker mer og rett type frihet, forandringer og å forbedre våre livsmuligheter. Vi trenger ikke autoritære samfunnsomveltere for at de med sine vedtak skal tvinge på oss det de mener er et bedre liv. De har jo egentlig ikke anelse om hva de menneskelig sett holder på med bak sine tilsynelatende revolusjonære drømmerier og formler; det de egentlig først og fremst vil oppnå er makt og oppmerksomhet for seg selv. Slike bevegelser er farlige både for samfunnet og for deltakerne i dem; på et vis er de en slags ubevisst egorus for en gruppe med forblindete ungdommer, sa han beskt etter at han senere var blitt ekskludert fra det gode selskap. Han mente hele sitt liv at årene han brukte på denne politiske bevegelsen var tapte år, at de hadde skadet det han egentlig var god for.
