“There are ages in which the rational man and the intuitive man stand side by side, the one in fear of intuition, the other with scorn for abstraction. The latter is just as irrational as the former is inartistic. They both desire to rule over life: the former, by knowing how to meet his principle needs by means of foresight, prudence, and regularity; the latter, by disregarding these needs and, as an “overjoyed hero,” counting as real only that life which has been disguised as illusion and beauty.” (Nietzsche)
Jeg kjører sakte og forsiktig gjennom den trange sentrumsveien som skjærer inn mellom de gamle trehusene i Utvik. Forbi storkrysset i hovedveien med bedet med rosebuskene til gamle Margit. Hun er død, 86 år ble hun, for noen år siden. Nå er det Kjell oppe i bakken som passer dem. Jeg glir forbi det hvitmalte vernete Sølvberghuset fra 1860 årene, eldste bygningen i bygda. Over den trange brua over bekken og inn til høyre for å parkere i veikanten ovenfor naustrekken. Jeg kjører forsiktig; unger finnes det ikke lenger mellom disse tomme husene. Det er endel kattevesener i bygda som man altfor lett kan kjøre over. Ikke alle har samme vilje til å vise hensyn og kjøre sakte. Noen turer alltid fram. Enten her eller et annet sted. To av mine kjære hunkatter endte sine dager under hjulene til fortravlete bilister. En av morderne var en hjemmehjelp; hun knuste bakkroppen på ‘Kattie’ og gadd ikke engang stoppe. Jeg fikk såvidt et glimt av henne i den røde kommunale bilen der hun i stor forlegenhet forsøkte å komme seg avgårde uten å bli heftet etter å ha sust forbi huset i altfor høy hastighet. Jeg satt nede på kaien med kaffekoppen min idet jeg hørte den skjærende lyden fra der oppe ved huset; det ante meg med en gang at noe skrekkelig hadde skjedd. Bare noen øyeblikk før lå Kattie i fanget mitt og nøt livet som bare den katten kunne nyte livet.
Jeg overreagerte nok litt ved den andre påkjørselen. Stakkaren som kjørte over den kjære katten min er enda ikke helt trygg på meg flere år etter kattemordet. Etter at han hadde kjørt ned kattedyret sto han der utenfor vinduet med en slags spørrende mine i det dumme fjeset; han pekte mot hodet på den halvdøde katten mens han mimet et slag. Jeg for ut ned på gaten for å se etter katten, mannen kan være glad han ikke fikk en like voldsom skjebne. Jeg har hørt at det på bygda går et rykte; når han har drukket blir han løsmunnet og forteller de som orker å høre på at jeg er farlig. Det er riktig.
Sannheten er vel den at ingen er særlig trygg på noen i noe fall, dersom man går folk nærmere etter i sømmene. Han trenger kanskje ikke frykte meg mer enn han burde frykte andre i dette bygdesamfunnet; de andres farlighet vet han bare ikke noe om. Han vet ikke så mye om min heller.
Jeg svinger inn til siden. Stopper bilen. Parkerer ved siden av to gamle kasserte impregnerte telefonstolper som fortsatt ligger i veikanten nedenfor huset mitt. Jeg har lenge tenkt å bruke dem til noe nede i fjordhagen. Det er nå allerede et par år siden televerket fraktet dem hit og etterlot dem her. Jeg har ennå ikke kommet meg til å bruke dem, men jeg har et lønnlig håp om at det vil skje en gang i fremtiden. Når tiden er inne.
I veikanten står allerede en annen bil parkert. En mørk blå stasjonsvogn.En Ford. Jeg vet hvem det er. Underveis over fjellet fikk jeg en telefon fra lensmannskontoret i Stryn. De ville melde fra om at en betjent er på tur utover til Utvik. Han skal forkynne at jeg er stevnet som vitne i en rettsak. Jeg rusler bort til bilen som står der. Politimannen sitter inne i bilen med et papir i hånden. Bilvinduene er våte og uklare, det er såvidt jeg ser han. Utenfor faller tungt regn i store kalde dråper. Jeg er våt på et øyeblikk. Det har fosset ned lenge, kanskje opp imot 40 dager og 40 netter. I flere uker på rad. Den siste del av sommeren har regnet bort.
Jeg kjenner igjen politimannen i det han åpner bilvinduet. Han var tilstede den desemberdagen min venn og kollega ble funnet døddrukken og ihjelfrosset utenfor huset sitt. Han rekker meg brevet som forkynner at jeg er stevnet som vitne. Jeg tar i mot brevet med en skjelvende hånd. Jeg aner ikke hvorfor hånden min skjelver. Det er mye man ikke vet om seg selv. Det er også mye man ikke trenger å vite om seg selv.
Tankene mine er opptatt med noe helt annet, jeg vet ennå ikke hva det er:
- Jeg husker at du var inne i Sogn den dagen. Det føles som om jeg sier dette ut i tomme luften, som om jeg sier det for å finne ut hva det er jeg vil si.
- Ja, svarer han og ser på meg. – Det var trist, slikt som helst ikke skulle skje.
- Jeg har aldri fått det ordentlig ut av hodet mitt, sier jeg uten egentlig å vite hvorfor jeg sier det. Jeg vet ennå ikke hva det er jeg tenker på. Men jeg nærmer meg noe. Bare litt til så har jeg det nok.
- Det er lett å forstå. Når slike ting skjer med folk man kjenner setter det spor.
I det han sier dette vet jeg nesten hva det er jeg tenker på. Jeg fortsetter som for å bli sikker:
- Ja, det er vel slik det er. Jeg har ikke fått han som døde ut av hodet. Måten han døde på. Det hender at jeg får en følelse at jeg er han eller han meg. At det som skjedde med han nå skjer med meg. Eller at noe som var i han har slått seg ned i meg. Du vet, han hadde gått i stå der inne den siste tiden. Gitt alt på båten, lot seg besnære av egen undergang, så å si. Nå føler jeg at det samme skjer med meg, nesten identisk. Jeg er smittet, jeg er i ferd med å gå fullstendig i stå.
Politimannen ser nå uforstående på meg. Hva i all verden er det jeg snakker om? Han vet at jeg er psykolog, og sperrer opp øynene. Jeg se en slags uro eller redsel i de vidåpne øynene hans. Jeg har sagt noe han ikke tåler eller har lyst å høre. Han tar meg brydd i hånden, sier farvel og kjører tilbake innover i fjorden. Han har fått noe å snakke om inne på lensmannskontoret. – Hva i all verden er det som går av han psykologen i Utvik? Jeg går inn i huset. Jeg kjenner at det som glapp ut av meg til politimannen var noe jeg ikke hadde trengt å si. Jeg ante ikke at jeg gikk og tenkte på det. Nå vet jeg det. Jeg tror jeg vet hva jeg tenkte på. Det jeg sa betyr at jeg føler at jeg ikke lenger er helt meg selv, at jeg er invadert av noe fremmed, at jeg er besatt. Det er like greitt at jeg har sagt det. En stri strøm av vann fortsetter å komme ned fra de fete skyene der oppe. Skyer som ligger oppfyllt til randen av fuktighet, dekker himmelrommet og svelger alle kontraster og åpninger, legger et kvelende vått dekke over alt som ber om lys og luft og at verden er åpen og fast og tørr. Skyene og regnet som går i ett med hverandre har lukket det hele igjen, har slukt og stengt verden. Himmelen er gått under, den finnes ikke lenger, himmel og fjord går i ett med hverandre, et gråhvitt teppe hviler over mørke skygger som antyder at det ennå fins et landskap. Dag etter dag, dag ut og dag inn, alle dager. Det regner hele tiden, dette regnet vikrer som det er kommet for å bli, det vil aldri ta slutt. Det er lukningstid, verden er stengt. Regndråpenes rasende bevegelse er et varsel, et varsel om evig stengetid, evig innelukking, de syltynne lynraske vannstripene som tegner streker fra alle vinkler og retninger utenfor vinduet er en vedvarende terminal trommehvirvel som kommer til å pågå i det uendelige lenge etter at verden har gitt seg. Alt er grått, alt gråner, det åpne blå har resignert, forsvunnet; selv det groende grønne i de urolige trærne og trekronene, som danser regndans i kastene fra regnblåsten, har fått noe vondt og grått og mørkt i seg. Også levende jeg er grå, gråner, grånende. Forgrått. Ting er aldri helt adskilte og alene, de lever og låner og stjeler av hverandre; en tone, en stemning, farger, skjebne. De smitter hverandre, preger hverandre. Jeg har lurt på om død kan smitte, spre seg fra person til person som et virus, som tanker; jeg har de siste årene fulgt på nært hold flere tungt døende mennesker, av og til føler jeg at døden inne i en av dem benyttet anledningen og snek seg inn i meg, inn i mitt indre, inn i mitt legeme.
Høsten er kommet. Det er 1. september i dag; men jeg har allerede i mange dager merket at den virkelige høsten har inntruffet lenge før den kronologiske høsten. Det har vært vått og kjølig og dunkelt i flere uker. Regnet har herjet ubehersket og falt uten opphør. Et høstregn som eier en voldsom vilje, hele dagen og hele natten raser det ut, flommer ned og fyller verden opp til randen med grenseløse mengder av vann, den vesle stillferdige bekken bortenfor husveggen har est opp til en grådig liten buldrende elv; brutalt trykker og skyver og drar den med seg store tunge motvillige steiner som ruller nedover elveløpet og ut i fjordgapet. Regnet strømmer ned, omdannes seg til nye fenomenerog skikkelser som dukker frem alle steder, øverst i fjellsidene stuper vannet over kanten, kaster seg villt utenfor og lager fosser og vannfall som står sprutende og rett ut fra fjellsidene, omdannes til brusende og skummende grågrønne og jordbrune og myrbrungylne elver og bekker som skjærer seg ned i og graver seg gjennom landskapet. Regnet og vannet har sin egen ville vilje, en vilje som vil alt, som vil hele verden, en grenseløs vilje som omskaper seg til alle slags grådige skikkelser og vil fylle opp og oppløse verden, skylle over og vaske den vekk med damp og skyer og tåke og skodde og stråler og elver og floder og fosser og hav og bølger, hele vannets vilje truer og utfordrer verden, truer alle luft- og lysskapninger, truer meg i mitt innerste. I tidligere tiders innbillte verden forestilte man seg at vannets vilje kunne overfylle verden og drukne den i en eneste stor syndflod der alt og alle ville gå under. En flod som ville vaske verden ren for menneskenes syndefulle liv. Nå vaskes verden. Det finnes ingen sol lenger, solen har gått under, den har gitt opp, den er druknet, sluknet, lyset har ingen kilde lenger, lyset har løst seg opp, et motløst restlys etterlater et evig fuktig halvmørke, veikt og fargeløst. Jeg forsøker å finne lys og åpenbaringer, luft til å puste i, noe stabilt å sette føttene på, noe fast å gripe med hendene etter, jeg har forsøkt å komme løs, finne åpninger og utganger, komme i gang med noe bortenfor dette evindelige hungrige regnet. Lest Santayana, det gikk ikke. Lest Pessoa og Saramagos regnvåte skildringer fra Lisboa, det gikk ikke. Lest Morgenbladet, det gikk ikke. Å lese seg ut av metafysiske regnskurer går ikke. Jeg kommer ikke i gang med noe i dette regnet gjennom å lese. Kanskje jeg kan skrive meg i gang, skrive regnet til å roe seg, gi seg, få solen til å åpne himmelen en gang til, sommeren til å komme tilbake, kanskje den kan oppmuntres til å foreta enda en varmende visitt nede ved fjorden ? Kanskje jeg kan bruke skrivingen til å åpne og forandre virkeligheten ? Til å skape og omskape virkeligheten ? Jeg er ikke sikker på hvor meget skriving kan åpne opp og forandre på, skape eller omskape, finne opp. Ved å skrive kan man kanskje finne nye åpninger, finne uttrykk for ting og tilstander, kanskje finne en lysning i den mørke skogen, et befriende uttrykk for sin egen forkrøplete slaveeksistens, en moralske tone i en amusikalske og atonal tilværelse. Et menneskes tilværelse er festet eller forankret utenfor tankene og grunnene, å eksistere har lite eller ingenting med forstand og fornuft å gjøre, eksistensen har feste i verden bortenfor tankene, den springer frem fra et følelsesmessig grunnfeste som det er vanskelig å finne uttrykk for. Gjennom dette følelsesmessige festet kommer vi inn i verden, lever verden for oss, lever vi i verden.
Jeg er nå 60 år gammel. Jeg har brakt med meg en vane eller en uvane hjemmefra, dvs. nordfra, der det er vanlig å ligge et år foran og si at man er i det 60′ende året når man nærmere bestemt har fyllt 59. Det lakker og lir mot slutten av dette spesielle året. Et år jeg ikke har gjort noe som helst av samfunnsmessig betydning. Det skjuler seg mange ulike ting bak noe slikt. Det å ikke foreta seg noe, ikke være sysselsatt, det er en tilstand som i virkeligheten omfatter ganske mye forskjellig, kan det vise seg. Det er en blanding, både en rik tilværelse og et tomt deprimerende rom, breddfullt av ting og hendelser som det ellers i livet kan være vanskelig å oppdage, til og med å registrere.
Det står klart for meg nå. Jeg er allerede inne i den avsluttende og nedadgående fasen av livet. Det kom brått på, at livskurven min begynte å peke nedover. Jeg tror ikke at det skyldes alder. Egentlig er dette med hvor gammel jeg er noe som jeg ikke har noen som helst føling med fra innsiden. Dvs. det er noe jeg ikke kjenner, det berører meg ikke. Jeg vet at det er tilfelle, jeg ser det med mitt ytre blikk. I virkeligheten er jeg på et vis er uten alder, jeg er tilårskommen og uten alder på samme tid. På innsiden, i sjelen så å si, har jeg alltid befunnet meg utenfor det som er den vanlige tiden. Både i sjelen og til og med kroppslig, merker jeg lite til årene og alderen. Selv om både ryggen og nyresmertene og blæreplagene og urinesyregikten og tarmplagene og alt det andre jeg lider i det stille av kan være så ille noen dager at jeg begynner å tenke at alder også spiller inn, så føler jeg tross alt dette og alle de overlevde årene som har gått at kroppen min er ung og på et vis frisk midt i sykdommen. Jeg kan titte ned på hendene mine og bli forbauset over at de virker så ubrukte, nesten nye. Slik er det. Slik føler jeg meg i mitt innerste vesen, jeg er både aldersløs og virklighetsløs – alderen min og det virkelige livet mitt er bare et ytre likegyldig skall. En overflate, scene, kulisser, en tilfeldig og uviktig påkledning jeg er tvunget til å bære – omtrent som fangedrakt og fotlenke. Men sett med det normale ytre blikket er jeg ikke helt fyllt 60 år, ennå.
I våre dagers kakofoni av personlige fortellinger er jeg innforstått med at lesende mennesker har mye å følge med i. Jeg mener det er av en viss betydning at folk beretter om seg selv, sine liv; det er ikke tilstrekkelig at Napoleon og Gro harlem Brundtland gjør det, igjen og igjen. Til og med katter og andre dyr har fått egne blogger nå for tiden. De følges av hundretusener av engasjerte og henførte lesere. Trass en tilsynelatende ubegrenset interesse for alt som handler om det personlige, intime, det subjektive og individuelle så lever vi i den isende likegyldighetens tid, kanskje akkurat derfor. Kommentatorer med akademisk overlegenhet gir uttrykk for både skepsis og forakt når det gjelder den subjektive orienteringen i litteratur og kulturen ellers; jeg må innrømme at det forbauser meg. Det må jo være innlysende at menneskelivet leves innenfra selv om det foregår ute i samfunnsprosessen og historien, det subjektive personlige perspektivet er mer enn halvparten av det menneskelige fenomenet.
Med den farten alt foregår i og med alle de folkene vi skal forholde oss til er det knapt rom for å bry seg, å bry seg krever tid og tålmod. Og i bakgrunnen for vår travle og konstante kommunisering i alle slags medier pågår en annen måte å håndtere medmennesker på. Når mennesker likegyldig og steinhardt slakter ned tusener av sitt eget slag hver eneste dag, på alle måter det er mulig å slakte noen, i selvmordsangrep etter selvmordsangrep, i blodtørstige utrensende overfall på glade tropiske landsbyer, i blind nedskyting eller nedstikking av så mange elever man kan greie ved en skole, i den pågående globale slakteprosessen har vi sluttet å telle personlige skjebner. Hin enkelte er en uvirkelig abstraksjon, det anonyme tallet på antall drepte er det konkrete som vi forholder oss til, vi teller og regner.
Det er lett å tenke at personlige fortellinger ikke spiller noen rolle i en gjørme av menneskeslakting. Det er fil, det er det motsatte av hva som er sant. Vi har hver enkelt av oss og alle våre dypt personlige skjebner, som vi lengter å fortelle om, tørster å fortelle om, om det finnes noen der ute som orker å høre på oss, lese oss. Det er en underlig tørst; antagelig beslektet med den Narcissus engang ble kjent for, den uslokkelige tørsten etter seg selv.
Så lenge det sitter en automatpilot i førersetet i livskarusellen, kan nok bekjennelseslysten holdes i tømme. Det er ofte først når livet knirker i sammenføyningene, når det vi trodde var stabilt og sikkert begynner å brekke i stykker og ramle fra hverandre, når vi faller ned fra våre pidestaller og innbillte førsteplasser på seierspallene våre, der er helst da vi merker vår uendelige lyst til å bekjenne.
Psykologene har i vår moderne saklige tid stort sett neglisjert eller sett ned på det spesielle menneskelige bekjennelsesbehovet, som antagelig burde utforskes mye grundigere enn en har gjort til nå. Det er forfattere og skribenter av ulikt slag som har tatt tak i bekjennelseslysten for å se nærmere på den og gjøre bruk av dens intense gleder.
Men i dag er det annerledes, med interessen for det personlig opplevde og den enkeltes livsskjebne, har dette blitt snudd opp ned; vi vil alle gjerne være med i bekjennelseskoret. Vi åpner nebbet, for alle å kunne delta i menneskenes permanente bekjennelsessang, vår ekvivalent til fuglenes sang i trærne om våren.Jeg tror at du vil kunne få ganske stort utbytte av å lese min personlige fortelling. Men jeg vil anbefale deg at du er tålmodig nå helt til å begynne med. Fortellingen min er på et vis både sannere og falskere……samstundes…enn mesteparten av de fortellingene folk lirer av seg nå for tiden. Akkurat dette med at det sanne og det falske er så sammenved i vårt personlige liv, går ofte tapt i den offentlige bekjennelsesstrømmen, der alle later som de bare snakker sant, at de vet hva de snakker om, hvorledes ting er og har vært, at de beretter bare det som faktisk har hendt, det de har opplevd. Slik er det definitivt ikke i min beretning. Jeg forteller for å finne ut hva som er sant og hva som er falskt, jeg forteller for å finne ut hva jeg vil fortelle. Jeg lever i en dunkel verden; nei, det er riktigere å si at jeg befinner meg i en slags vedvarende mørke eller halvmørke. En underverden, en slags nedre verden som det het da verden ble forstått i religiøse inndelinger. Siden fortellingen min også er en slags bekjennelse, vil jeg uttrykke meg på denne bekjennede måten; at jeg innser og innrømmer, bekjenner, tilstår, vedkjenner meg, godtar, osv.. Jeg føler at jeg egentlig har gjort for lite av akkurat det så langt i livet mitt. Tross en umettelige interesen for det personlige og intime, har vi for lenge siden sluttet med slike gammeldagse bekjennelser i vårt hygieniske samfunn. Bekjennelser henger sammen med moralske følelser, med skyld, samvittighet, nag, takknemlighet, forsoning, osv.. Bekjennelser fungerer ikke når vi ikke føler skyld og nag til noen for noe; skyld og samvittighet har ingen funksjon og er følesesmessig skadelig for moderne mennesker. Vi er redusert til en slags nyttedyr, det viktigste er at vi fungerer og er såkalt oppegående til enhver tid, og da har det ingen hensikt å trekke rundt men en byrde av skyld og nag og lignende som bare er ekstra dødvekt på livsferden.Når man skal skrive en story som handler utelukkende om seg selv, a la de Bottons ’Alt om min kjæreste’, da blir det en slags miks av trivialiteter og noen få ting av større interesse, en blanding av løgn og sannhet, av biografi og bekjennelse, av fakta og dikting, av rapportering og fortelling. Det jeg forteller er aldri helt sikkert, kanskje var det annerledes. Men hva betyr det ? Jeg kan aldri få til en helt sann fortelling om meg selv og mitt eget liv, kan jeg ? Og hva skulle det være godt for ?Jeg skal prøve å finne det ut i denne personlige fortellingen eller hva det nå blir til slutt. Og akkurat nå forsøker jeg bare å finne et slags startpunkt, et ståsted hvorfra jeg kan se klarere, så å si. Hvorfra tingene kan starte og forløpe videre på en naturlig måte. Både for meg selv, og for deg som leser dette. Man befinner seg alltid på et helt bestemt sted, akkurat i dette ene tidspunktet. Både du og jeg. Jeg er altså Her i denne prosessen, og du er Der du er.For å si det med en gang; jeg skriver men jeg er ingen ekte skrivenatur. Eller et såkalt naturlig skrivende menneske.Det er vel usikkert om det kan finnes folk som er naturlig skrivende. Å skrive er litt som å pynte juletreet. Det er ikke en naturlig aktivitet som kommer av seg selv hos folk. Det må iallefall være jul. Og med meg må det mere til. Jeg føler alltid at jeg har lite å si. Det faller mer naturlig for meg å snakke enn å skrive ned ting, å si ting med en gang der og da. Å skrive for å få sagt noe utover dette, til folk som ikke er tilstede, som jeg aldri har truffet, det passer meg ikke. Dette er noe jeg synes jeg bør si fra om, her med en gang. Siden du jo hører til slike folk som ikke er tilstede.Jeg vil bruke det å skrive denne fortellingen som en måte å få tak på meg selv og det livet jeg har levd og skal leve. Det er heldigvis ikke nødvendig å finne på en annen slags fortelling enn den som handler om mitt eget liv. Jeg synes det livet jeg har levd og vel enda en stund kommer til å leve er en god nok fortelling i seg selv. En spennende fortelling, uten særlig mål og mening, men ofte med interessant aktører, flotte vendinger og plot og kriser og konflikter og tragiske hendelser og komikk. Alt som en personlig fortellingen må inneholde. Akkurat i dette øyeblikket, som er litt senere enn begynnelsen, vet jeg ikke ord for ord hva jeg kommer til å skrive om. Bare ganske vagt, som sagt; alt om meg selv. Så egentlig må jeg lage min egen historie ut fra den allerede foreliggende historien, som jeg ikke helt kjenner før jeg har skrevet den, og da er det allerede en annen historie i og med at jeg har laget den. Det blir en slags sirkel, det hele. En hermeneutisk sirkel, heter det jo, som alle menneskelige prosjekter er fanget inn i som i en krabbeteine som man har gått inn i og ikke kommer seg ut fra igjen. Og der finnes ingen til å dra en på land, det må en gjøre selv på et slags vis. Eller livet vil gjøre det, når tiden er inne. Mens jeg forsøker å komme inn i denne fortellingen – og det er ingen enkel sak, det skal være visst – går livet mitt samtidig sin egen gang.
Men slik er det jo i sannhetens navn med mye av det jeg driver på med i livet. At det ikke er helt ekte. Jeg bruker mye av min såkalte tid med å beskjeftige meg i hagen, og er allikevel ikke noe sant hagemenneske. Jeg går langs endeløse landeveier og pilegrimsveier, og er verken genuin vandrer eller pilegrim. Jeg løper lange løp, og er ingen ekte løper. Jeg leser og elsker alskens filosofisk litteratur, og er ingen skikkelig filosof. Jeg er riktignok godkjent spesialistpsykolog, sågar dobbeltspesialist, og har i sannhet og åpenbaring ikke noe særlig greie på folks sjeleliv. Her og nå skiver jeg. Og er så langt, langt fra noe skrivende menneske.
Allikevel, og kanskje heller nettopp derfor, har jeg tenkt å skrive denne ganske lange og selsomme fortellingen.
Jeg tok selve avgjørelsen om dette en sen marsdag, dersom du kan husker så langt tilbake. Jeg kan enda kjenne følelsen jeg hadde i det øyeblikket jeg bestemte meg, et sylskarpt snitt inn i den ellers så dovne og sløve virkeligheten jeg både lever i og er omgitt av nå for tiden. Klokkeslettet, datoen, året. I det øyeblikket skjedde det. Jeg begynte på min egen definitive skrevne fortelling.
I traktene der jeg en gang kom fra legger vi jevnt over litt på når vi snakker om ting, vi overdriver. Virkeligheten og det faktiske er aldri nok for oss. Vi føler at vi må etterfylle en verden der intethetene, tomhetene og fargeløsheten oppleves som plagsomme for oss, vi må omgi oss med størrelser vi selv finner på eller legger ekstra trykk på slik at virkeligheten kjennes mer virkelig og solid. Dermed kan man si at vi overdriver. Noen sier til og med at vi lyver mer enn vanlig. Jeg snakker slik sett aldri helt sant. Men jeg har en god unnskyldning i min kulturelle bakgrunn. I dag har alle krav på en viss forståelse for sin kulturbakgrunn. I tillegg til dette har jeg en spesiell egenskap; samtidig som jeg er fullstendig redelig og ærlig, så greier jeg allikevel aldri å si tingene nøyaktig slik de er. Jeg har en hang til å ornamentere og pynte, så å si, Å dikte om litt på tingene slik at de føles riktigere og fyldigere. Ikke bare virkelig eller faktisk, rett og slett. Men slik at de også er tettere forbundet med meg og min eksistens på et vis. De er mer mine.
I dag, så lenge etterpå, derimot, er vi alle blitt klar over den store klima- og finanskrisen, enten vi tror på slike kriser eller ikke. Alle de viktige folkene som herjer frem og tilbake og rundt omkring ute på Nordfjorden i motorbåter og cabincruisere og vannscootere, uten mål eller mening utover det å skaffe seg sårt tiltrengt underholdning og tidtrøyte, og samtidig plage måker og ender og niser og annet dyreliv, kanskje fiskelivet også….hvem vet ? Tror de egentlig på klimaproblemene og finansproblemene. De har nok hørt om dem, det har jo etter hvert alle, fordi alle følger såpass med i dag. Jeg merker også rent personlig at alt virker litt varmere enn før, sola er både nærmere og heitere, nettene er midlere, vintrene er ikke lenger så kalde og hvite og lange. Så, jeg føler meg ganske overbevist om at vi er inne i en skremmende klimaprosess her på kloden, ganske sikkert mye verre enn vi har evne til å forestille oss i dag etter et halvt århundre med fremskritt og velstand og fredelige forhold. Og et hemmelig sted langt inne i meg, det paradoksale: jeg fryder meg på et vis. Det skammer jeg meg over.
Jeg er sykemeldt eller tilbaketrukket fra psykologjobben min siden i juni i fjor, mer eller mindre. Etter at jeg brøt sammen eller kollapset eller havarerte noen sene maidager. Jeg er faktisk ikke helt sikker på hva som skjedde og om det skjedde noe særlig i det hele tatt. Om jeg brøt sammen eller ble brutt ned. Eller begge deler. Det fantes iallefall folk rundt meg som var istand til å bryte meg ned. Som gjorde en slags dempete og høflige forsøk på det, men helst slik at ikke at noen ville merke at det var det de gjorde. Selv djevler kan utrette mye mens de opptrer på en høflig måte. Resultatet er klart nok. Jeg er nå for første gang varig og tungt sykemeldt, og har etablert meg i en skyggetilværelse, som et slags sosialt spøkelse eller en usynlighet i utkantene av det vanlige livet. En ny nisje for meg, denne utkanten. En slags utkantnorge eller distriksnorge, det også.
Men egentlig har vel ikke så mye forandret seg, når det kommer til stykket.
Jeg har på et vis alltid vært innvendig sykemeldt. Bare det at ingen har visst om det. Ikke jeg selv heller. Dermed har jeg fungert som andre.Tilsynelatende stilt på jobb hver dag i alle disse årene. Jeg visste ikke bedre. Samtidig har jeg jo vært alle andre steder, i mitt indre. Med pengebekymringer, hos elskovsvillige kvinner, på lange bilturer. Aldri helt på jobb, det er sikkert.
Men nå er jeg altså ordentlig sykemeldt, meldt ut av det hele. Det passer bedre sammen med min sanne natur, virker det som. Det gjør at jeg slipper unna fra å delta i de vanlige automatiske og oppslukende hverdagsskuespillene som vi trenger for å holde livet gående. Jeg passer av natur med å være sykemeldt. Det er nesten som en jobb for meg, en slags sysselsetting uten syssel.
Nå går dagene, ukene og månedene stille og nesten umerkelig over i hverandre, her nede ved den store stille dype fjorden. Tunge regndager skifter med kjølige soldager. Tåken legger seg ofte tjukk og fuktig når frosten av og til har mot til å prøve seg. Her på utsiden av det vanlige livet treffer jeg snart ikke folk lenger. Jeg prøver å holde en slags kok, et tilsynelatende liv i gang, mener jeg. Står opp om morgenen mens det ennå er mørkt ute; ser ut på dagen som sakte gryr fram fra halvmørket, gatelysene som ett etter ett slukker seg selv. Jeg lager meg en kanne kaffe og hilser på Oddmar, min halvville kastrerte hannkatt. Så drikker jeg kaffen, med mye melk, kopp etter kopp, mens jeg sitter på nettet og ser gjennom mine og andres musikksteder og facebooker.
Utpå dagen går jeg av og til en knapp tur til nærbutikken, selv om også det er blitt sjeldnere.
