“Huset til innbyggerne i Vesten er dypt og mørkt, ingen dør, intet vindu finnes der og ikke noe lys til å lyse opp med. Ingen nordenvind som kan vederkvege hjertet. Der går solen ikke opp; de ligger der hver dag i mørke”. ( Aukrust: Dødsrikets verdenshistorie’, 1985)
“Den sentrale stillheten er det reneste elementet i sjelens, sjelens mest opphøyde sted, kjernen og essensen i sjelen.” (Meister Eckhart)
“Stillheten er der hele tiden, den er alltid hjemme. Du må bare stå lenge nok utenfor stillhetens dør – uten å banke på – før den skjønner at du vil inn. Da åpner den seg for deg.” (Fernando Persa)
“Det første skrittet henimot å oppnå hjertets renhet er å erkjenne realitetene i menneskesinnet. Ørkenfedrene og -mødrene oppdaget autentiske innsikter om den indre verden ved å leve under ekstremt isolerte og enkle betingelser.” (Abbed Jamison)
“det er kanskje det en leter etter i livet, ikke noe annet enn det, den største sorgen som er mulig, for at en skal kunne bli seg selv før en dør.” (Celine)
“I can’t imagine that I could have worked anywhere as I do here. It’s the quiet and, perhaps, the wonderful scenery; I mean its quiet seriousness.” (LW, 1936)
Det kan sies enkelt; jeg befinner meg i en skyggetilværelse. Det kan ikke lenger benektes, jeg finnes ikke lenger slik normale borgere av dette landet finnes. Kanskje finnes det flere som meg; vi kan bare ikke vite om hverandre. Man har statistikk som beretter hvor mange som er melankolske, fattige og hvor mange som er ensomme. For sånne som meg finnes det ingen statistikk; det offisielle Norge vet ikke engang om oss. Vi vet knapt om oss selv. Man har da heller ingen interesse av å få vite noe om oss; det er litt av grunnen til av vi finnes.
Jeg har på en måte lært meg å leve slik, om man tillate seg å bruke ordet leve. Sant skal sies. Det er ingen enkel tilværelse å leve. Jeg befinner meg her, men allikevel er jeg ikke sikker på om jeg eksisterer eller hvorledes jeg eksisterer. Jeg aner ikke om andre kan se eller oppfatte meg ordentlig, med vanlige sanser, om jeg er synlig i det hele tatt. Jeg kjenner meg i alle fall fullstendig ute av slag, bortkommen. Svak, kraftløs. Jeg hverken sover eller er våken. Dagene og nettene mine er tomme for alt. Totalt innholdsløse. Skrot. Som de rustne hermetikkboksene som ligger igjen etter turister i bålgroper på rasteplasser. De kommer. De går. De skifter, det har ikke lenger med tid å gjøre, bare med at de skifter. Slik har det vært i lang tid, i flere år. En rekke av tomme år. År som går, men det skjer ikke noe. jeg vet med meg selv at ute i verden foregår det noe hele tiden, folk mister jobbene, de sprenges i stykker av hjemmelagde bomber, de massakreres og de stikkes ned med kniv. Her er det stille; med meg skjer det ingenting. Hva kunne jeg ikke gi bare for å få oppleve at noe hendte meg, overfall eller terror eller hva som helst bare det inolverte meg. Hva som helst for å slippe dette ingenmannslandet.
En uendelighet av tid og av intetsidende tomhet. Herregud for et øde, for en svakhet, for en avmakt, et mareritt i våken tilstand! Noe må ha gått alvorlig galt et sted. Jeg er en livstidsfange; som om noen har avsagt en forvaringsdom som gjelder for resten av livet og plassert meg i et usynlig fengsel midt ute i det normale livet blant normale folk. Muligens satt jeg selv i juryen da dommen ble avsagt. Dommeren så lenge på meg med et sort blikk i det kritthvite ansiktet, så sa han kort: Limbo, på livstid. Jeg skjønte ikke hva han mente, hva som hendte, hva jeg bidro til. Jeg sov antagelig som vanlig.
Jeg kan ikke være alene om å ha begått feilen. Til og med de gamle egypterne for flere tusen år siden stilte seg lignende spørsmål. De gjorde et poeng av at man skulle glede seg så mye som mulig så lenge en enda ikke var gått bort og over i dødsriket. Blitt til et skyggebilde av seg selv. Akkurat det har jeg problemer med; kan man virkelig glede seg over dette halvlivet fordi man enda ikke er død i betydningen borte eller eliminert, en slags negativ betinget livsglede. Ikke fordi livet i seg selv er noe å glede seg over, men nærmest fordi døden er enda verre. Gled deg over livet, når du er død og borte er det for sent!
I historiens travle gang må man ha glemt viktig ting om menneskets natur når man innrettet livet. Det kan da ikke bare være hos meg personlig at feilen ligger? Jeg kan da ikke være den enete som har rotet meg bort på denne måten? Fanget og snøret meg selv inn med misnøye, nedstemthet, utilfredshet helt til den usynlige domstolen fant ut at nok er nok. De samme tingene må da berøre andre litt? På utsiden virker alt nesten perfekt; ingen ser ut for å plages av noe som helst bortsett fra litt misbruk av psykotrope stoffer og selvsagt moderne fattigdom som jo heller burde hete selvforskyldt konsumbegrensning.
Kan et menneske utholde å leve som et avansert dyr? Konsumere og kose seg og la seg underholde? Hele tiden pusse fasaden, holde oppe eller øke sin status og sitt omdømme i gruppen? La gå, det er sikkert fullt mulig å la seg forføre til en slik livsførsel. Spørsmålet er; er et slikt liv til å holde ut for et reflektert menneske som ønsker å tenke gjennom betingelsene for sitt liv? Og ikke minst, finnes det noe annet man kan gjøre, altså et annet slags liv?
Jeg vet det; det har noe med meg å gjøre. Måten man lever på virker både avdekkende og tildekkende, på samme tid. Det nytter ikke at jeg vet slike ting. Mange tror f.eks. at tiden er noe absolutt og ubønnhørlig, at den ikke lar seg stoppe. Det er slik vi stort sett opplever tiden under normale livsbetingelser. Det er feil, tiden er ikke nødvendigvis slik; forestillingen fremkommer av måten man lever på, av den særlige tilværelsen man lever i. Man kan bare gripe livet an på en annen måte, da ser man ting annerledes; selv tiden erfares på en annen måte. Det viktigste for meg akkurat nå; det har endelig gått opp for meg at det finnes former for tilværelse som i virkeligheten utgjør et menneskelig laboratorium. Det er i en slik lab-tilværelse jeg befinner meg. Jeg befinner meg i purgatorium.
Man må ikke gripe ting an for stort. Detaljer er uhyggelige viktig i tilværelsen og i livet; tilsynelatende små detaljer uten åpenbar betydning er avgjørende i livet. Ting må gripes an i riktige proporsjoner og i riktige sammenhenger. Å oppleve at tiden kan stoppes? Man må først makte det som for mennesker virker umulig: Man lar være å foreta seg noe som helst i en uke. En eksistensiell parentes; 7 fullstendig handlingstomme dager. Det høres enkelt ut. Etter disse handlingstomme dagene kan man merke noe som ligner på at tiden har stoppet. Så nært som et menneske kan komme dette fenomet. De gamle ørkenfedrene hadde bedre betingelser når det gjelder å stoppe tiden; de satte seg ned i en hule i 40 dager eller til og med 40 år i mer ekstreme tilfeller; de nøyde seg aldri med de 7 dagene jeg anbefaler som et første skritt.
Slike tanker gjør jeg meg, de kommer av seg selv i kjølvannet av den tilværelsen jeg har latt danne rundt mitt liv. Jeg befinner meg her i disse omstendighetene og på dette stedet; endel ting har gått i stå, det skal jeg innrømme. Jeg liker det ikke, men jeg makter ikke hindre det. Det hender ganske ofte at jeg griper meg i å uroe med selv; å bevege seg ved slike fronter som jeg gjør nå for tiden krever både erfaring og mot. Jeg vet endel om farene som lurer; jeg har sett hvor galt det kan gå når uforsiktige sjeler havner på slike steder med så mye mørke. Jeg er ikke en slik uforsiktig sjel, jeg har væpnet meg til tennene og føler meg forberedt på å møte nesten hva som helst. Jeg kan fortsatt tenke klart. Det gjør jeg med stor glede, tankene mine former seg etter tilværelsen min. Mange som er bundet opp i den normale virkeligheten ville si; denne fyren romsterer bare med begredelige tanker. Dere om det. Jeg ser det jeg ser, jeg hører det jeg hører. Jeg tenker i alle fall bare det tilværelsen min avdekker for meg.
Å leve på et sted åpner opp verden på en spesielt måte. Små steder er spesielt viktige som verdensåpnende settinger, særlig fordi vårt indre liv kommer frem i dagen her. Det hevdes av folk med spesielt utviklet forstand på slike ting at knøttesmå bygder som Utvik er passende steder å være om man må tenke gjennom hva man holder på med i livet. De er en egnet livskontekst som skaffer åpning som gjør det mulig å se annerledes på tilværelsen, på seg selv og ikke minst gjenoppdage sitt indre. Når dette engang blir påtrengende, det blir det alltid før eller senere.
Kanskje er det rett og slett lettere å se tingenes sanne proporsjoner på små, langsomme og ubetydelige steder. Ute i den store verden skjer det tilsynelatende store og dramatiske ting hele tiden. Det er i slike livssammenhenger at mennesker får for god anledning til å forføre og villede; til å forføes og villedes. Det er dette gjensidige bedraget det handler om i den store verden. Den grenseløse egokonkurransen som oppstår i store forsamlinger av mennesker som ikke kjenner særlig til hverandre gjør at ting og personer finner på alle mulige måter for å kunne blåses opp til unaturlige dimensjoner og størrelse. Dette er en spesiell evne hos mennesker; en metaformiserende evne som medfører at ingenting har en gitt størrelse eller proporsjonalitet; alt kan forskyves, forminskes eller forstørres når betingelsene legges tilrette for dette. Tullinger og svin fremstår som store mennesker; selv grenseløst forfengelige og grådige og smålige fotballspillere og rockemusikere fremstår i slike sammenhenger som vise og dype mennesker; heldigvis har noen av dem har et snev av redelighet – de aner uråd og kamuflerer seg gjerne med humanitære opptredener i en afrikansk barnehage eller litt buddisme. Vi som bivåner spetakkelet blir forvirret og blendet av en oppblåst skyggeverden; vi tvinges til å tro på det vi ser. Hadde man bare visst hvilke indre skader vi blir påført.
I denne lokale tilværelsen er det helt annerledes. De metamorfiserende kreftene der ute i det store samfunnet holdes i sjakk; resultatet er at et menneske er det det er. Velsignet være våre småsteder og de bittesmå menneskene som lever her. Småsteder er i den moderne verden potensielt et slags virtuelt ørkenstrøk; man må ha vett til å bruke dette potensialet. Noen store tenkere har forstått betydningen av det stabile småstedet på landbyga som hjem og kontekst for aletheia, som kontekst for avdekking av betydning.
Det foregår knapt noe av betydning i små landsbyer og bygder. Folk er folk, bare det vesle og trivielle de er og ingenting mer. Man ser og hører hverandre. Livsrommet er et rom. Tiden er en sirkel. Alt som har vært kommer tilbake igjen. Ting gjentar seg. Ingen overraskelser, ingen sensasjoner. Alt som skjer på et lite landsens sted skjer helt identisk også andre småsteder. Nøyaktig likt, bare med andre små personer. Dagene her fylles til randen av banaliteter. Det blir lite å snakke om, folk skjønner av seg selv poenget med å ti stille; det er ingen vits i å snakke seg til døde om ting alle sammen ser og hører. Tale er sølv.
Jeg støtte på; kolliderte med, faktisk – en ferierende lyshåret kvinnelig lagdommer nede fra Bergenstraktene her inne en sommer. Man kan faktisk støte på alle slags skikkelser som er geskjeftig med et eller annet langs fjorden; hun påsto med en karakteristisk dominant dommermine i nedre del av ansiktet at stedet gjorde så lite av seg og var så stille at det ikke kom i veien for hennes indre liv. Ute av den larmende byen kunne hun gjenoppdage seg selv og sine egne personlige og indre tanker. Hun hadde en vemmelig følelse av å bli oppslukt inne i byen. Aldri når hun oppholdt seg her i denne enorme stillheten. Hun hadde feriert her så mye at hun nå kunne tenke seg å slå seg ned her; folk vet hvem jeg er eller jeg er det man kaller ferdigspurt her inne. I tillegg til å finne seg selv suste hun rundt omkring til alle severdigheter i fjell og daler som om hun ville sluke det hele på et par korte uker.
Jeg vet ikke om folk som lever i Utvik analyserer seg selv mer enn man gjør andre steder. Jeg tviler. Det er vel heller slik at det å ha vokst opp og levd her et helt liv gjør det overflødig. Denne vesle bygda ved fjorden er en forunderlig rik sosiotop der det totalt usynlig for utenforstående utspiller seg et innfløkt mønster av små og store sosiale foreteelser. Småstedtilværelsen rommer noen spesielle avdekkende livsbetingelser som gjør det enklere for oss å oppdage tingenes mening, og ikke minst personers mening.
Enkelte av livsbetingelsene er merkelig nok endemiske. Ja, jeg mener endemiske; det betyr at de såvidt jeg kan bringe på det rene ingen andre steder. De er unike for Utvik eller for et annet småsted om det skulle inntreffe. Det finnes i virkeligheten lite kunnskap om slike ting som er enestående for ei bygd eller for en bestemt person, og hvilke sannheter om menneskelivet de avdekker for oss. I vår tid tror man som kjent ikke lenger at det finnes noe som er enestående. Alt blir grupperes og kategoriseres og slås sammen med ting som skjer med andre personer eller på andre steder.
Det er etter min mening en svært god grunn til å ta for seg akkurat slike ting.
Et eget trekk ved det stillferdige og milde livet i Utvik er det svake sosiale trykket; man merker det fort som en fornemmelse av å flyte lettere rundt i tilværelsen. Tidvis kjennes det nesten som om man letter eller svever. Det ytre trykket er samtidig så svakt at en etter en stund merker at ens indre liv stiger opp, nærmere overflaten; en lever nærmere sitt indre liv og dermed også sine indre demoner. Dette kan være en utfordring for folk som mangler åndelig forberedthet eller er åndelig uforsiktige. Kanskje de ikke engang har hørt om at det finnes demoner i ens indre. De fleste moderne mennesker har ikke engang et ordentlig forhold til sine demoner; det er en god grunn til å holde seg unna småsteder!
Den sosiale tyngdekraften er altså merkbart svakere her; kanskje til og med målbart svakere om sosiiologer hadde brydd seg med å måle den. Folk trenger ikke kjempe så hardt for å holde seg oppe og flytende i det ytre livet. Det kan ha både dårlige og gode virkninger på folk. Som regel er det bra; då den ene siden kreves det mindre oppdrift for å greie seg i livet. Man kan flyte omkring uten å anstrenge seg. De fleste greier seg derfor. Med litt tilleggshjelp fra NAV eller andre samfunnsinstanser kan man faktisk leve et brukbart ytre liv uten særlig innsats. Dersom man i tillegg har skjønt at det kan leves og utforskes på et indre plan, er bordet dekket for viktig menneskelig innsats.
På den andre siden gjør fraværet av ytre sosialt trykk at det skal mindre til for at mennesker i stillhet begynner å falle sammen som følge av indre turburlens; folk som ikke har erfaring med den åndelige siden ved livskampen eller med å håndtere demoner i sitt indre mister rett og slett fotfestet og begynner å synke nedover i sitt eget mørke og gli inn i et ingenmannsland i tilværelsen. Noen er så uforsikitige at de beveger seg inn i det som omtales som det farlige mørket, der lys hverken kommer inn eller ut. Dette er ikke et sted for uerfarne og uforberedte. Det blir sagt av folk med kunnskap om mørket inne i mennesker at man aldri bør oppholde seg i dette farlige mørket alene lenge eller uten veileder. Da går det som det må gå; en stakkar Utvikbeboer rotet seg ned dit; etter lengre tids veiløs virring i sitt eget mørke gikk det galt og mannen skaffet seg et rep; rigget seg til og hengte seg i en loftsbjelke mens regnet pisket mot taksteinene over hodet hans. Andre ulykkelige drives langsomt men sikkert til å forlate livet ved hjelp av det de finner fram til av nærliggende mortale fremgangsmåter.
Det er derfor helt naturlig: På er småsted som Utvik med nær kontakt med sitt indre liv er nok flere enn jeg i en slik synkende tilstand.
Det finnes folk som er uenig i denne sosiologiske tankegangen. De ville heller omtalt Utvik som en psykotop fordi det å leve her fører med til dannelse av en egen merkeverdig mentalitet hos folk. Folks personlighet gjennomgår i løpet av år i bygda en lokalitetsbestemt morfing. De blir gradvis annerledes enn de i utgangspunktet er eller ville ha vært om de levde et annet sted. Etter morfingen blir folk overvirkelig virkelige; deres indre liv går under jorden; de er gjennomgående stillferdige i sin opptreden; de snakker aldri direkte om seg selv og sitt indre, samtidig er de tilstede på alle arrangementer og hendelser i bygda som for å vise frem at de allikevel finnes og er virkelige og ikke bare spøkelser.
Jeg nevner begge disse mulighetene, selv om det nok er i overkant å påstå at så interessante sosiologiske og psykologiske ting kan utfolde seg i et såpass beskjedent bygdemiljø.
Utvik er en bortgjemt bygd; av og til et ganske trist sted ved en omkring 100 km’er dyp eller lang fjord litt nord på Vestlandet. Fjorden som når ned til over 500 meters dyp strekker seg fra den ytre kysten og skjærer inn til det omlag 2000 m høye fjellandet bakenfor som en dyp og bred sprekk , skåret inn i landet av forhistoriske isbreer og jordskjelv og andre like sterke krefter. Utvik ligger lunt til, de harde vindene som herjer kystlandet lenger ute mot det store havet får sjelden sjanse til å opptre på en ubehagelig måte her. Dersom det skulle holde stikk at ikke et eneste lite hårstrå krølles på noens hode og ikke en eneste spurv faller til jorden uten at vårherre har hatt noe å si, så ligger det noe bak det forhold at når det er rikelig med sol, da får Utvik enda mer, og når det er lite sol da får Utvik enda mindre. Sommerstid er det lyst og solrikt i Utvik, resten av året er det mørkt. Svært mørkt. Bygda ligger på skyggesiden av fjorden; det merkes godt senhøstes i regnfulle måneder og særlig om vinteren. Fra tidlig i november til nesten midt i februar forsvinner solen nede ved fjorden. Da er det mindre lys ved den dype fjorden enn det er i mørketiden nordpå. Naboene mine sier at det gjør livet her mer innholdsrikt fordi vi får noe å se frem til; vi kan vente på at solen skal komme tilbake til oss den andre uken i februar. Det kan ikke folk i nabobygder som har solen hele tiden.
Like i nærheten ligger i hver sin retning nabostedene Tistam og Innvik. Alle pletter og flekker og viker og åser fått sitt navn av noen; navnene lever og endrer seg i tiden, de skifter fasong og blir til noe annet enn de opprinnelig var. Ta Tistam, f.eks., det har også hett Tystammer, Thistehammer og Tistamrum.
Jeg kjenner nesten ingen av navnene heromkring. Navnene som ligger som et usynlig lingvistisk teppe over landskapet; for meg er det et nesten taust landskap, det er bare såvidt jeg kan snakke med disse omgivelsene, vi har ikke felles språk. Noen ting har jeg fått med meg etter så mange år. Selve navnet Utvik henger sammen med at rom og retning er innrettet på en spesiell måte. De vanlige himmelretningene, nord og sør og denslags, er mindre viktige. De fleste ting som foregår her handler enten om innover eller utover fjorden. Unntaket til denne måten å orientere seg på er oppover og over fjellet, Utvikfjellet. Innover og utover fjorden er hovedkoordinatene som alle ting orienterer seg ut fra. En gang man rodde og seilte man langs strendene med båt, da var jo denne måten å orientere seg på rimelig. Mellom Hildaneset innover i fjorden og neset ute ved Moldereim danner Nordfjorden en svær bukt med to viker, Innvik som ligger innerst og Utvik som ligger utover i fjorden. I tidligere tider greidde folk å få til at disse to vikene sammen med småbygder på andre siden av fjorden utgjorde en egen liten kommune, Vikane kommune som den het. Men forholdene var små, og under små forhold blir folk gjerne smålige. Det ble mye styr; den lille kommunen ble tidlig sammenslått som politikerne sier det i dag.
Stillheten er fremtredende. Den utgjør et avgjørende trekk i ved livet i Utvik. Den er bygdas signatur, dens merkevare. Utvik og landskapet omkring er stillhetens sted. Stillheten er det første jeg merker meg i dag. En merkelig stor stillhet. Den svever som mosemyk skodde mellom fjellsidene som omgir det mektige fjordløpet. I disse milde tider har en utslitt vinter resignert lenge før våren er klar til å ta over. Utvikbygda hviler seg tilbakelent i den slake skråningen som strekker seg oppover og forbi skogkanten i åsene og videre mot snøhvite brefjell. Omgivelsene er fargeløse og gustenbleke på denne tiden av året; mørke og kalde måneder har sugd ut det meste av fargene i verden.
Den spesielle stillheten her inne ved fjorden er en av grunnene til en merkelig demografisk forskyvning som har pågått i årtier; folk har gjennom årene og etter lengre tids lidelser rømt og flyttet vekk. Mange finner seg aldri tilrette med en så dyp stillhet. De som blir i bygda er av vesen og natur mennesker som foretrekker stillhet. Selvsagt av ulike grunner, men felles er det at stillheten passer dem. Andre oppsøker Utvik nettopp av denne grunn. De venter i årevis til et av husene legges ut for salg, så dukker de opp som fastboende borgere av stillheten de har lengtet etter et helt liv. Noen er så hypersensitive for variasjoner i stillhet at de ønsker så mye stillhet som overhodet mulig; da foretrekker de gjerne Tistam som ligger lenger ute ved enden av den smale veien og der noen påstår stillheten er enda sterkere og større.
Men for flertallet av mennesker er stillhet et forferdelig problem, noe de ikke helt kan håndtere. Mange av de nye beboerne er i motsetning til de ekte fastboende i virkeligheten ofte svært urolige mennesker. Jeg tror at de oppsøker stedets intrinsikale ro for å mestre og holde i sjakk sitt eget urolige vesen. Etterhvert har langvarige demografiske prosesser ført til at befolkningen for det meste er selektert for og befinner seg vel med et liv i stillhetens tegn, selv om bygdas stillhet altså ikke spiller den samme rollen i alle beboernes liv. Stillheten er et slags nullpunkt eller øye i bygdas tilværelse, utenfor rives vi med av tilværelsens storm og larm, her inne i tilværelsens øye er det, ja akkurat; helt stilt. Mange frykter slik stillhet; tilværelsen deres handler om å unngå stillhet. Når jeg leser den underlig bråkete vesle lokalavisen som kommer ut lenger inne i Stryn noen ganger i uka, har det slått meg at alt det utrolige lokale stoffet den er fyllt opp av med store langvarige strider om veianlegg og eiendomsgrenser og plassering av busskur, intrikate religiøse spørsmål om evig troskap til døden endelig kommer og skiller de fortvilte ektefellene, mangelfull veibygging og for trange tunneller, store lokale idrettstriumfer og alskens alltid like vellykkete kulturarrangementer, alt dette går bare ut på en eneste ting, det er en slags uopphørlig høylydt bevisførsel for å tilbakevise og holde den voldsomme stillheten nede og i sjakk. Det er selvsagt forgjeves. Stillheten kan ikke overvinnes med jounalistiske eller lignende verbale mediaknep.
Her inne vinner alltid stillheten til sist. Det er fordi den er det man kunne kalle intrinsikal; dvs. at den tilhører landskapet og folk som gjennom skjebne eller valg lever sine liv her. Kanskje vil redaktøren i lokalavisen og medarbeiderne hans om det finnes noen etterhvert forstå mer og mer av dette grunnleggende poenget, slik at han legger om avisens linje mer i takt med stillheten og legger vinn på å pleie og ivareta den. Eller avisen blir nedlagt en stille dag som følge av naturlovene som virker i det store larmsamfunnet; slik lokal forankret larm har over tid ingen sjanse og blir lett overdøvet i den globale larmkonkurransen.
Stillheten her inne er ikke stillestående. Den er aktiv og levende. Den har en egen dynamikk, den skifter fasong og skikkelse med årstider og rundt bygdas ikke så altfor varierte begivenheter. Og selv om stillheten hører til bygda, fører mange her inne en iherdig og anstrengende kamp mot stillheten. Kanskje mest folk som bare besøker Utvik i festlige lag i helger og om mest om sommeren. Dette er imidlertid stort sett forgjeves. De setter kanskje farge på stillheten, de kan til og med herje med den og true den når de på 50 årsdagen til fruen fetser iherdig og tillater seg å skyte opp 50 drønnende raketter i fjordkanten mens halvsovende folk i sengene sine mumler rasende at nå går de for langt! Tenkt om alle som feirer dag her i bygda skulle skyte opp raketter midt på natten?
Stillheten utsettes for harde angrep; den overvinnes ikke av slike spede visitter.
Etter lengre tids studium har jeg kommet fram til den bestemte oppfatning at man når langt med å skjelne mellom to hovedtyper av stillhet her inne, eller bedre to tyngdepunkter i stillheten. Stillheten er nesten en levende organisme, som preges av sesongbestemte mønstre som overlapper og går over i hverandre om våren og om høsten. Om vinteren finnes det en stillhet som er ren og nøktern, den er mørk og kjølig, legger seg rolig og neddempet mellom husene, den hvisker svakt hele tiden og synes å oppfordre både folk og fe til å vise tålmod og forsøke å finne seg til rette med verden som den engang er. Ta livet med ro, hvisker stillheten gjennom de grå vinterdagene, alt er en overgang, mørke bli til lys, tåke blir til klare dager, regn følges av sol, kalde dager følges av midlere dager. De fleste folk som lever her inne innretter seg klokelig nok etter oppfordringen. Den vinterlige og hviskende stillheten er det nærmeste man kommer absolutt stillhet, om noe slikt finnes. De fleste Utvikfolk gjør altså akkurat det som vinterstillheten anmoder dem om, de finner seg til rette med det langsomme og stillferdige livet som strømmer gjennom det grålige landskapet i disse mørke månedene. Det finnes naturligvis unntak her inne som overalt ellers, men slike Utvikinger løser som regel utfordringer uten at man merker noe til det i bygda. De reiser bare bort for en stund, over fjellet og enda lengre, og kommer tilbake uten at noen får med seg at det har inntruffet noe. Etterpå viser det seg gjerne at en ektemann eller en kone har flyttet ut av hjemmet og at ungene vekselsvis må bo hos mor og far. Stillheten fortsetter som om ingenting har skjedd. Tidlig om morgenen kan man registrere en underlig matt motordur fra de tause bilene som enten kommer fra eller er på vei til sykeheimen lenger inne ved fjorden, det er nesten som bilene kjører omkring uten motor i det hele tatt. Litt senere passerer en rekke litt ivrigere biler på vei til trevarefabrikken som ligger utover mot Tistam, og som ofte har vært truet med avikling og reduksjoner. Denne duren er kraftigere, og de fleste bilene beveger seg gjennom den trange sentrumsgaten med altfor stor fart. Men skolen er nedlagt og det finnes ikke lenger ungeflokker i Utvik, så folk klager over ikke høylydt over denne kjøringen. En skolebuss av noe eldre årgang utfører girskifte med et skjærende kvin og deretter en tungt stønn idet den diselputrende passerer gjennom sentrum til og fra med de residuale ungene som skal inn til skolen i Innvik; da kan man samtidig fornemme en svak underliggende lyd av rytmisk popmusikk. Om ettermiddagen returnerer alle helt nøyaktig dit de kom fra. Uregelmessigheter i dette mønstret forekommer ytterst sjelden og skyldes uforutsette ting. Av og til passerer den hvite bilen til eletrikeren med en sneip i munnviken, den har sort tekst langs sidene, og deretter ser man ofte den mørkegrønne Toyotaen til rørleggeren som kommer fra andre siden av fjellet, den svinger seg gjennom sentrumsgaten med sin gule tekst langs sidene. Omtrent i titiden suser en ung velfrisert mannsperson som driver dekk- og bilsalget til faren mellom sentrumshusene og en kilometer videre utover til utsalgsstedet; gjennom hele året hender det at billkørende menn av yngre årgang påfører stillheten store sår. Det høres nesten ut som en blanding av torden og glassknusing når de raser gjennom sentrumsgaten; den mannlige motorrusingen og dunkende basshøytalere henger lenge igjen i luften. Jeg har fått med meg at mange stillferdige Utvikborgere oppfatter akkurat dette stillhetsbruddet som særlig irriterende og gjerne vil aksjonere; men de er ikke sikker på om det passer seg. Et par-tre ganger om dagen kommer ekspressbussen mellom Bergen og Trondheim enten ned fjellet eller på tur oppover; den stopper som regel et kort øyeblikk borte på det moderniserte busstoppet ved kirkegården for å sette av noen få passasjerer som ofte er godt oppe i årene. Et par ganger om dagen høres såvidt den trøtte duren fra et lite fly over skydekket, halvtomt eller halvfyllt med reisende på vei ned til eller opp fra Anda flyplass som ligger et par mil i luftlinje utover fjorden. Når vinteren forlater bygda begynner tiden her inne igjen å gå raskere og stillheten skifter fasong, den oppnår litt etter litt mer fartspreg og nye mønstre kommer tydeligere fram; flere biler durer omkring litt fortere og av til kan man se folk som tramper avgårde gjennom bygda på apostelhestene. Noen få ganger høres også lyden av noen som løper til og fra på veien inn til Tistam. Men det er ytterst sjelden, nesten like så sjelden som det er å se eldre personer som stabber og lirker seg bortover asfalten ved hjelp av en slitt gåstol. Men en ting har jeg merket meg, det har blitt stadig flere gåstolbrukere de siste årene, og jeg tror nesten de samtidig er blitt yngre. Før var folk oppe i 80-årene og fremdeles oppegående på egne ben uten hjelpmidler.
Det finnes alltid unntak på alle områder. Så også når det gjelder alder og bevegelighet. Det er absolutt tilfelle med en fremdeles ungdommelig bygdeskikkelse som i virkeligheten er godt opp i 90-årene. Han har kommet tilbake til fjorden etter mer enn 40 harde og gjenfortalte arbeidsår rundt omkring i Amerika; det lange oppholdet har satt merkelige spor etter seg i språket hans som er halvt amerikansk og halvt norsk og av og til litt av begge deler, som når han sier ‘sleggehammer’. Dagstøtt tripper han forbløffende lettbent som en slags musealt klenodium gjennom sentrum med en altfor tung plastpose i hver hånd etter handlebesøk på nærbutikken inne ved naustene og riksveien. For noen år siden var han så lett på foten at jeg tenkte han antagelig ganske enkelt kunne ha satt verdensrekord for 90-åringer i maratonløp. Noe slikt kunne ha satt Utvik på verdenskartet, og det trengs, men slik gikk det ikke. Han visste ikke om sine stor muligheter som tilårskommen langdistanseløper, og siden har det vært en nesten umerkelig prosess, men jeg har merket meg at han beveger seg ørlite grann langsommere for hver dag som går. Det er en helt minimal forandring som man må observere med stor nøyaktighet for å greie å registrere den; det er som om motoren hans sakte men sikkert nærmer seg sine siste omdreininger. Han plages med et sår på den ene foten som ikke vil gro; det oppsto etter at han i fjor vinter sovnet med for trange sokker som hemmet blodomløpet på leggen; denne diagnosen er en en fast overbevisning som han gjentar så ofte som mulig slik at den om mulig kan festne seg enda litt mer. Når det gjelder personlighet er folk levd så lenge som han et eneste paradoks; samtidig som de er fyllt opp til randen og mer enn det av et langt livs erfaringer, så er deres indre vesen tydeligere enn noen gang, som om erfaringer ikke har noe som helst å si for et menneskes dypere karakter. Som et tre om høsten når bladene faller og ikke lenger kan skjule treets egen kontur og profil som står tydelig fram mot himmelbakgrunnen.
Noen blankpussete helgedager dukker det opp fremmed dunking i bildører som kommer fra biler som bare en kortere stund står parkert utenfor de ellers tomme husene, mange av disse bilene er mercedes’er eller bmw’er eller ganske nye og ekstragavante modeller. Om sommeren og særlig i juli måned skjer dette langt oftere enn ellers, da er stillheten på sitt mest lurvete og den høres ganske tydelig gjennom bakgrunnssuset fra nesten uttørkete bekker og elver og den konstante duren fra turisttrafikken som passerer på riksveien gjennom bygda. 3 biler pr. minutt i gjennomsnitt i juli måned, for å være helt nøyaktig. Risikoen som bygdekattene løper ved å passere riksveien er særlig stor i juli måned. I tillegg fornemmer man ofte og gjerne på en mer kroppslig måte den tunge rå lyden fra en og en annen trailer. Tidlig i mai og juni farger alle slags fugler og kråker og særlig måkene stillheten med kvidder og fugleskrik og alskens internt rabalder. Måkenes vokale haloi har særlig lav status blant stillhetens folk her langs fjorden som regner den for larm og ståk, og holder den for sterkt uønsket fordi den vekker dem altfor tidlig i de lyse morgenene. Noen av de ellers fredsommelige beboerne her inne avslører at de ikke er så fredelige som de gjerne ønsker å fremstå, noen vandrer rundt blant oss andre og er antagelig utrustet med et underliggende talent for seriemord eller bioetnisk rensing. Uten at man kan se det på dem. Det er åpenbart at den ensidige og hetspregete propagandaen mot måkene lett kan stimulere de onde instinktene hos folk som er disponerte for slike ting. Etter at de arme forhatte måkene har hatt månedslangt strev med å få ruget ut ungene sine og gjennom daglige anstrengelser administrert dem en for en ned til strandområdet går det bare noen få travle dager med foringsleven og vaktinnsats rettet mot folk og fe før det hele brått stilner en sen juninatt. Ingen har noensinne stått frem og tatt på seg ansvaret for utryddingen av måkeunger, mange henviser med en overbærende mine til minken og kobbene og oteren som ofte ligger like utenfor stranden. Uten måkeskrik endrer stillheten karakter igjen og blir tommere og hardere for en tid til måkelevenet svinner bort i glemselen og stillheten blir seg selv igjen. Noen år virker det som om knapt noen måkeunger overlever menneskenes lengsel etter absolutt stillhet i bygda. Larmen fra alle de nykjøpte motorbåtene som farer i sirkler ute på fjorden klager ingen over, og ingen skyter etter kverker dem heller selv om støyen kan være ganske overdøvende i søndagsstillheten. Tidlig i august er det slutt på en annen måte igjen, da forsvinner gradvis sommerens mer travle og fargefyllte stillhet og blir erstattet med den andre langsomme og mørkere stillheten. Folk som lever her inne er altså en slags stillhetens stammefolk, de forsvarer med alle midler den stillheten de lever i, de kan ligne en slags leiketøysmennesker med opptrekksmotor, de er utrustet med fastlagde og tydelige egenskaper som kun kan brukes effektivt her inne ved fjorden. Andre steder i verden ville slike mennesker måtte omstille seg noe voldsomt for å greie seg. Alle, eller nesten alle, er ganske påfallende velformete og normale; de oppfører seg forutsigbart og gjør tingene sine til faste tider, hele tiden de samme tingene, de snakker lavt og uten å banne, er godt påkledd i ordentlige ikke for flotte klær og passer svært godt på tingene sine. Ungene i Utvik er bare unger, de oppfører seg helt slik som 3- og 4- og 5-åringer skal oppføre seg, uten å vise individuelle særtrekk, de er passelig aktive, sky overfor fremmede og opptatt av brus og iskrem. Ingen av ungene viser noen som helkst form for egen personlighet, de er bare nøyaktig slik de etter alderen skal være. Folk som litt støyende rusler gjennom sentrumsavenyen i bar overkropp eller fargesprakende sportsklær er som regel ferierende tyskere eller hardtarbeidende og bærplukkende unge polakker som har en sjelden fridag. Når været tillater det maler man bygninger i noen få standardfarger; naust og fjøsbygninger påføres fjøsrød farge, med to strøk maling. Husene males hvite. Mange kjører som besatte rundt i en grå eller blå eller grønnlig eller sort pickup; utpå sensommeren kan man tidlige ettermiddager se småsvermer av disse bilene langs veien oppe ved Karistova; stillheten ser vekk noen timer mens skuddsalvene ruller over skråningen ned mot fjorden. Når vi ser bort fra folk som utgir seg for å være bønder, så eier alle mannspersoner med bevart stolthet en traktor av noe eldre årgang; den er som regel utstilt utenfor huset eller garasjen, enten de har bruk for den eller ikke. Noen korte og hektiske dager en gang i året oppfører mange av folkene her inne seg litt annerledes og mer oppjaget. Det er på de såkalte Utvikdagene, eller Sommerdagene som det heter uttalt med en tydelig og stor S. Da er stillheten nesten uhørlig, den er på sitt svakeste og trykkes ned av en tunge dur bestående av roping, flaskeklirr og ikke minst dunkende populærmusikk som sprer seg ut fra kaiområdet og gjennom bygda, helt opp til de øverste husene ved skogkanten og fjellet; det varer hele kvelden og langt utpå natten til i to-tretiden. Så blir det brått stilt igjen. Folk går nok til sengs utpå morrakvisten, og søndagstillheten neste dag er den sterkeste og tyngste i året. Den ligger som skodde tjukk helt ned mot bakken og letner gradvis utover dagen dersom sola skinner, og det gjør det alltid etter at Sommerdagene er slutt. Etterpå går tingene sin vante gang i bygda, stillheten fortsetter der den slapp og utover i august og september glir den livligere sommerstillheten gradvis over i den andre av årets to stillheter.
