Midt oppi vårrikdommen og alskens blomstrende nærvær kan noe annet merkes, et nesten ubehagelig fravær. Utover i april, samtidig med den tidlige aprikosblomstringen, for selv om Utvik er en plomme- og eple- og pærebygd så satser jeg på mer eksotiske frukter, da krydde det en stund av humler og bier og veps og sommerfugler i de første solvarme dagene. Etter denne perioden ble det mer og mer stille blant summende insekter. Av og til oppdaget jeg grupper av døde humler og bier i hagetrappen eller i veikanten, uten at jeg fant ut hvorfor de lå akkurat der som etter et slags holocaust.
Nå mot slutten av mai måned finnes det nesten ikke en eneste sommerfugl, bie eller humle tilbake lenger. Det merkes som en mangel midt oppi all blomstringen. I går kveld, før jeg gikk til køys, observerte jeg en bitteliten humle som surret ensom omkring i den blomstrende sølvhvite hengepilen like utenfor det åpne soveromsvinduet. Jeg la merke til den enslige humlen, nettopp fordi den var fullstendig alene i det store treet. Men så lenge jeg finner bare en eneste humle, er det vel fortsatt håp.
Ute av sengen lager jeg som vanlig en stor kanne med svak kaffe. Det gjør jeg hver eneste av dagene mine, enten jeg føler meg sånn eller sånn. Morgenen viker sakte plassen og går over i dagen som er i kjømda; jeg forblir sittende nede i hagen og suge til meg så mye jeg kan av den sparsommelige solvarmen og er ute av stand til å få utført noe disse første timene av den nye dagen. Det får komme når det kommer, om det kommer, tenker jeg. Det er flere folk enn vanlig i bygda disse fridagene i mai. Mange av husene som vanligvis står folketomme har vidåpne soveromsvinduer, gardinene og sengetøyet henger ut og på de hvite flaggstengene vaier husvimplene i en lett nordlig bris. Etterhvert som kontaktflaten min med mennesker har snevret seg inn de siste årene, har jeg merke et tiltakende vagt ubehag når jeg føler at det befinner seg andre mennesker i mitt nærvær, i mine nærmeste omgivelser. Det er mulig at det var på samme måten før, bare at jeg ikke kjente det like tydelig. Dvs. at folk sto for alle slags potensielle og reelle ubehageligheter som jeg helst ikke ville erfare eller ha inn i hodet eller følelseslivet mitt. Men nå for tiden er dette blitt mye mer fremtredende; det medvirker til at jeg er mer tilbakeholden og unnvikende overfor alle folk jeg møter. Særlig folk jeg kjenner litt; jo mer man kjenner folk jo mer ubehag har man som regel i vente. Når man kjenner folk, så akkumuleres ofte alskens friksjoner og ubehag som ligger der og når som helst kan komme til overflaten. Den viktige sosiale kunsten som vi alle må tilegne oss og mestre, er selvsagt å holde ubehaget mellom oss nede, gjemme det vekk, skjule det. Men mange folk lider under denne tilstanden eller mangler bevissthet om hva den handler om. Dersom de også er litt ondskapsfulle av natur gjør de det lett til en hobby å slippe ut så mye de kan av faenskapen samtidig som de later som om de er vennlig innstillte og holder en ordentlig fasade. Noen ganger er de rett og slett bare i dårlig humør og trenger noen å la det gå utover. Naboparet i det nybygde feriehuset bortenfor strandstykket med den gamle naustrekken må ha kommet på plass sent i går kveld etter den lange kjedelige bilturen nordover fra Rogalandstraktene. De kommer hit opp til det stille alvoret så ofte de kan; feriehuset deres ligger nesten i fjorden uten noe som hindrer sikten ut mot den åpne fjorden. Siste gang de var her var for en måned siden, omtrent. Når de har vært her en tid og dagene begynner å bli lengre, blir de ofte litt rastløse og farter mer og mer omkring. Tilslutt er de lettet når de endelig kan returnere tilbake til det kjære bylivet sitt. De er pertentlige folk; alt er på stell rundt dem hele tiden. Nettopp nå har de gjort seg ferdig med en lang utefrokost bak hytten. Hun er i gang med å rydde og han er allerede i gang med å slå graset rundt den falleferdige fredete sjøboden, en praktfull trekonstruksjon som alle beundrer men ingen vil eller kan sikre mot forfallet. Utover sommeren tilbringer de mer tid i feriehuset, og en strøm av gjester og slekt fyller opp det lille huset stort sett hele tiden. Jeg undres på hva de er laget av, som tåler å ha folk så tett innpå seg. Av og til har de noen dager for seg selv, og jeg merker tydelig over de hundre meterne i mellom oss at nå kan de for en gangs skyld slappe ordentlig av.
Ut på formiddagen, det er ennå ganske tidlig, studerer jeg et par utvilsomt fremmede fremtoninger som kommer ruslende bortover den magert trafikkerte bygdeveien inn mot sentrum. I og med at jeg ikke foretar meg noe i dag, følger jeg godt med på alle bevegelser i bygda og grunner på hvem disse ukjente folkene kan være. Jeg har for lengst konstatert at alle og en som vandrer langs denne bygdeveien har et ærend og et forehavende, at de både er noe eller vil noe ganske bestemt i denne tilværelsen. De har som regel en slags tilknytning til den verden som finnes her ved fjorden og den som er der ute. De hører sammen med eller tilhører den mobiliteten som pågår hele tiden i våre dager, den usynlige sterke strømmen som menneskenes bevegelser er en del av og er fanget i. Noen som er i ferd med å gjøre noe annet ut av livet sitt, rokere et eller annet, bryte opp, flytte til eller fra, begynne eller slutte med noe, eller noe sånt. Som regel kan man ganske lett finne ut av det, dersom man skulle ønske det. Man må bare finne en god nok anledning til å stille sine spørsmål. Kvinnen som kommer gående på veien bærer et stort og frodig blondt hår som blir nesten selvlysende i det skarpe sollyset, det er som hun selv blir en slags skinnende solskive der hun går. Mannen er mer utydelig og jeg oppfatter ingen detaljer på han før litt senere, bortsett fra at han bærer en blå eller grålig bekledning. Måten de går på forteller mye. De flyter avgårde, mer enn de går. De skal ingenting av de vanlige tingene som folk herfra holder på med, til butikken eller kirken eller barnehagen; slik de beveger seg er de ganske sikkert ikke på vei noen av disse viktige stedene. Deretter er det ikke mange muligheter. Jeg skjønner fort at det de har tenkt seg er en tittetur ned til fjordhagen, der jeg sitter bortgjemt mellom trærne med en allerede tømt kaffekopp. Det gjør meg litt beklemt og forlegen. Jeg er ikke særlig presentabel på dager som starter såpass dårlig. Men samtidig liker jeg som oftest slike uventete visitter. De har sine fordeler. Fremmede folk som kikker nedom har som regel noe av interesse å by på og fortelle om bare man kan lykkes med å avhøre og utspørre dem. Kanskje vet de ikke på det tidspunktet de har gjort et valg og bestemt seg for å dukke opp i hagen her nede om det selv, men min erfaring tilsier at de ofte vil være i en overgang til noe annet, inne i en eller annen brytningsprosess. Det forhold at de ennå ikke har noen anelse om det de gjennomgår og kommer til å gjennomgå, gjør det bare et hakk mer interessant å få en sjanse til å utveksle ord og tanker med dem.
Jeg setter meg godt til rette i hagestolen og forbereder meg på det som vil passere de neste minuttene. Boken jeg halvleser i legger jeg godt synlig på kaffebordet slik at det er lett å oppfatte tittelen og få med seg at jeg ikke er noen hvemsomhelst men en person med uanede dybder. En det er verdt å utveksle noen ord med. Først hører jeg dem der de rusler pratende langs en av hagestiene og kommenterer plantene. De har åbenbart satt øynene på det store duetreet ved inngangen; de ivrige stemmene er henførte over flommen av store hengende hvite blomstre. Det går en kort stund; jeg ser henne før hun ser meg. Et kort sekund er hun fortsatt lykkelig uvitende om at det er andre i hagen, før hun plutselig oppdager meg. I det neste øyeblikk stivner hun brått til i ansiktet og hele seg. Uten å si noe snur hun seg fort for å komme seg vekk så fort som mulig. Jeg stopper henne i bevegelsen med et utrop; nei nei, slapp av kjære deg, det er ingenting i veien for at de kan se seg omkring, hagen her nede er åpen for folk. Hun fatter umddelbart budskapet og lysner opp, og sammen med mannen kommer hun bort til der jeg sitter inne mellom trærne.
Samtaler mellom helt fremmede mennesker er alltid et eksperiment. Alle slike samtaler synes å forløpe ulikt alt etter hva som bringer folk i kontakt med hverandre og hva de sier til hverandre i utgangspunktet. Dersom de starter ut feil, blir det lite eller ingenting av dem. Samtidig finnes det trekk i situasjonen mellom fremmede som setter sitt preg på samtalens forløp og kan gjøre slike samtaler til et helt særskilt og interessant fenomen. Slike samtaler ligner mye på løpet til bekker som møter hverandre i terrenget; terrengets karakter og helling bestemmer selvsagt hvorledes bekker renner videre. Har terrenget god helling, farer bekken raskt av sted, den finner sitt løp uten omsvøp, snart hit, snart dit, men alltid nedover og videre mot stedet der alle bekker samles. Dersom terrenget er flatt, stopper bekken nesten helt opp, den beveger seg bare svært langsomt og uten at man kan se det. Når bekker møtes, flyter de sammen til en større bekk som har større potensielt momentum enn de to bekkene hver for seg. Slik er det også med samtaler mellom fremmede, det de sier til hverandre smelter sammen til en verbal strøm som har større egentyngde enn de språktankene man har hver for seg. Den verbale strømmen kan ta de som snakker på sengen, slik at man sier ting som man ikke forventer å si, man rives med av den uventetede styrken i den sammensmeltete talestrømmen og tenker og forteller mye mer enn det man tenkte på like før samtalen kom i gang. Det er derfor ikke overraskende at man mener at fremmede ofte snakker mer åpenhjertig med hverandre enn folk vanligvis gjør, ofte kan vi oppleve en slags befriende følelse av åpenhet i samtaler med fremmede.
Hva heter treet som blomstrer så voldsomt, like innenfor porten ? Den blåkledde mannen spør uten å introdusere seg. Jeg svarer at det kalles et duetre; på engelsk sier man også lommetørkeltre antagelig fordi de store hvite blomstene som ikke er ekte bomsterblad men omdannete vanlige blad minner om lange hengende lommetørkler. Treet kan minne litt om blomstrende kornelltrær, som det antagelig slekter på. Jeg vil helst ikke avsløre for dem at jeg kjenner det latinske navnet på treet så jeg unngår å si det. Etterat jeg sluttet som psykolog har jeg fått avsmak for å bli oppfattet som en som kan noe, som vet ting som andre ikke vet. Jeg prøver å holde kjeft om ting som gjør at folk kan tro at jeg har kunnskaper. Etter dette er samtalen mellom oss i gang; vi finner fort en tone som gjør et praten flyter lett. Først om planter og hager, her og der nede på Haugalandet som de kommer fra. Så er temaet en stund menneskers alder og det den bringer med seg, alder er noe rent ytre og at det indre menneske egentlig er uten alder, at det indre menneske er noe som står utenfor tiden etter at det har utfoldet sin skikkelse og sitt vesen engang i sene barneår omtrent. Vi er ikke helt enige om man blir klokere eller dummere med aldere, begge de to hevder bestemt at alder gjør klok. Jeg uttrykker min tvil om dette, noe som de synes å stusse litt over uten at det kommer til noen skarp uenighet. Han er tollsjef byen der de kommer fra, og hun, nei, det kan jeg ikke huske at jeg spurte dem om. Begge to er i min alder og er i bygda disse fine fridagene for å besøke datteren som har slått seg til med familie her. Når han hører at jeg har vært ute av jobb en tid, sier han med i overbevisende tone at når folk i min alder er ute av jobb såpass lenge, et år eller mere, da er det i virkeligheten ingen som ønsker at en skal komme tilbake til jobben. Og antagelig flere som ikke ønsker en tilbake, selv om ingen sier noe sånt; det rommet man fyllte er nå fyllt av andre, den plassen en hadde tilkjempet seg er overatt av andre og yngre krefter. Selv om ingen gir uttrykk for noe slikt, er det lite eller ingenting å komme tilbake til utover det formelle at en kan og skal komme tilbake når og om en friskner til. Og arbeidslivsetaten er sjelden særlig oiverbevist i sine forsøk på å få 60 åringer tilbake på jobb, mener han. Dersom man selv ikke lenger evner å tilkjempe seg sin gamle plass og et passelig rom for å kunne utføre jobben sin, og hvem orker det når man er såpass gammel og allerede litt lei av ting, da er det game over, avrunder han. Game over, tenker jeg, men unnlater å kommentere det han sier. Deretter går praten om slike ting som folk som ikke kjenner hverandre og som er omkring 60 år synes det er fornuftig å si til hverandre når de møtes tilfeldig og når samtalen nærmer seg en naturlig slutt. Så går de tilbake i solskinnet for å spise frokost med datteren.
Her om dagen fikk jeg besøk av en eldre mann fra en av grendene lenger inne i fjorden. Egentlig var han ikke eldre, bare omkring 10 år eldre enn meg, og det er ikke helt eldre. Grenda han holder til i er så liten at den aldri blir navngitt på noe kart, selv om den besøkende sa hva den hette uten at jeg fikk det med meg. Å bosette seg på et sted så langt ut i livet fører med seg at hukommelsen er såpass dårlig at man må leve i navnløse landskaper. Det er i disse dager ikke ofte at folk legger turen innom meg, hverken de jeg kjenner eller fremmede; folk vet ikke lenger helt sikkert om jeg finnes og dermed kommer jeg lett et stykke ned på listen over prioriteringer når det oppstår ledig tid. Det er såpass langt mellom visittene at hvert eneste besøk får en egen ruvende betydning for meg. Det blir til en egen tegning på den indre huleveggen, mellom noen få andre av sorten. Slik var det ikke mens jeg befant i den travle tiden. Da var et besøk bare et besøk blant alle andre, av noen bestemte folk eller venner eller familie. Noen mening utover dette at ting kommer og går hadde det ikke. Å få besøk av folk var sjelden eller aldri sporsettende, når en ser bort fra de få gangene da folk kom innom for å gripe inn i livet mitt. Det skjedde selvsagt også, men å fortelle om det hører hjemme et annet sted. Jeg tror at det også var slik i eldre tider. Dersom folk dukket opp utenfor døren eller porten fikk det en egen betydning, knyttet til om det var en helt fremmed person eller noen man allerede kjente godt som la veien innom. Kanskje var folk den gangen både mer gjestfrie, og samtidig mer forsiktige enn vi behøver å være i dag. I dag vet vi på en måte alltid hvor fremmede kommer fra; det er et eller annet sted vi kan finne på et kart over kloden og som vi uten store vansker kan vite nok om. I de gamle dagene var det ikke så lett. Fremmedfolk kunne komme fra fjerne steder man ikke hadde hørt om eller i det hele tatt visste om. Kanskje kom de til og med fra en annen tilværelse, var det lett å tenke for mange, for det var mer naturlig å lage seg tunge innbildninger om slike ting når man ikke ante noe om den fremmedes opprinnelsested. Følgelig måtte man være forsiktig med hvem man involverte seg med, og hvordan. I dag er denne dybdedimensjonen mellom oss så å si borte. Folk og fremmede er ganske enkelt fra bestemte og kjente steder, enten det er fra SørKorea, Herradura eller Å. Ingen er ordentlig fremmede lenger på den gamle måten, fra det absolutt ukjente. I dag er folk også blitt fremmede på en ny måte, de kan komme fra like i nærheten der jeg bor og jeg har ingen anelse om hvem de er eller hva de står for eller hva de heter. De har befunnet seg fullt og helt i de samme omgivelsene som jeg går i hver eneste dag, de har gått i de samme trappene og gatene og handlet i den samme butikken, kanskje snakket med de samme folkene, uten at deres eksisten har overlappet med min. De er fremmede som både er tilstede og usynlige; det er faktisk mulig at jeg både ser og hører dem hver dag uten at jeg vet om det. Bare om de banker på døren min en dag står de frem fra usynligheten, som fremmede. Men det gjør de ikke.
Jeg hadde en lite ærende ute på trelasten i dag, sa den eldre mannen som bare er noen få år eldre enn meg, jeg tenkte å slå to fluer i en smekk og kikke innom denne rare hagen din som jeg har hørt folk prate om. Jeg er interessert i hager som ikke bare er hager, sa han, hager som er litt mere enn en bare hage. Jeg svarte at hagen bare er en lite hobby jeg holder meg med for å fylle tiden, at den ikke er noe å bry seg med for andre. Men han ville se kunstverket, som han kalte det.
Etter spaserturen gjennom hagen sa han ikke så mye. Vi satte oss ned på en svær gyllen tømmerstokk som lå rund og fet i veikanten og inviterte folk som hadde ro i seg og noe på hjertet til nettopp å sette seg ned. Rundt oss skjedde ingenting som var i regi av menneskelige vesener. Den stadig sterkere vårsolen hang struttende full av varmende selvtillitt på en fantasiblå himmelkuppel og serverte som en slags diende moder omsorgsfullt alle små og store vekster og dyr av sine ernærende stråler. Alt og alle som var velsignet og hadde lykke og hell på sin side var intenst opptatt med å vokse og leve slik det skal gjøres på denne tiden av året, uten tanke på at alle ting en gang vil ta slutt og at tiden som er tildelt oss levende er noe som brukes opp. Ingen løp etter døden, og ingen løp heller fra den. Døden trenger ikke å møte opp en slik dag. Fremtiden finnes heller ikke slike dager, selv om både den og døden ganske sikkert kommer til å legge veien innom en annen gang det er behov for dem.
Uten noen god foranledning eller plan, ble vi sittende ved siden av hverandre på trestammen, opptatt med å finne ord til å prate med og som var egnet til å bryte den langvarige hittidige tausheten mellom oss, den gamle drevne bonden og jeg, en avdanket og tilflyttet psykolog. Med 40 år og vel så det bak meg som psykolog eller studerende i psykologfaget. En 40 årig skjebne som psykolog, for i løpet av alle disse 14240 psykologdagene fallt det meg aldri inn at jeg kunne eller burde gjøre noe annet. Hva utgjør et slikt livsløp, tenkte jeg for meg selv denne dagen mens jeg snakket med den besøkende. Hvilke spor setter det etter seg, hva har jeg lært og blitt etter disse uomgjengelig tilbakelagte 40 årene som psykolog. Hva kan et menneske egentlig etter 40 år i psykologyrket ? Hva har disse yrkesårene gjort meg til, gjort med meg ? Hva har jeg gjort ut av mitt eget liv, mine egne krefter og evner? Sitter jeg igjen med noe som har verdi ? Hva kan andre etter et langt yrkesliv? Hvorfor kjennes det som jeg ikke har gjort noe som helst, at jeg ikke har lært det grann? Hvor kommer denne følelsen av tomhet og unyttighet som jeg kjenner for tiden? Det var åpenbart en dag for å stille tunge eksistensielle spørsmål. Vi hadde nok å prate om i en time eller så.
Den besøkende fortalte om oppveksten sin inne ved fjorden, før og etter krigsårene. Om når de ulike veiene ble bygd som vi kunne se langt borte tegne seg inn med snirklete streker i bratte fjellsider og åser. Om bilene som kom til vanlige folk på 60-tallet en gang; min første og andre bil var begge folkevogner, sa han. Han fortalte om bygdefestene som de syklet til i nabogrendene, frem og tilbake samme natten, samme hvor mange titalls km’er det innebar. Øldunken med det noe uferdige ølbrygget ble brakt med på sykkelen; de stoppet med passende mellomrom i veikanten for å drikke seg modige og mandig oppreiste til festen og dansen. Oftere fikk de problem med å fote seg, selv om mandigheten fortsatt gjorde seg gjeldende med full styrke. Den gangen gikk det an å sette seg ned i en veikant, og folk gjorde det tiit og ofte, de både satte seg ned og sto i veikanten, for veiene var laget både for mennesker og dyr, etter menneskelige mål. Det er ikke veiene lenger i dag. Nå er de laget for voldsomme maskiner med stor fart og er en trussel og en fare for alt som lever, reneste drapsredskaper. Folk langs veiene har fått en ny betegnelse, de kalles for ‘myke trafikanter’, noe som forteller at de er nødt til å befinne seg på et sted der de ikke hører hjemme lenger eller utgjør en slags potensiell blink for rasende bilister. Hadde de fortsatt med å drikke medbrakt øl i veikanten, ville vi kanskje ha omtalt dem som ‘våte trafikanter’ eller noe lignende og kanskje satt opp egne fareskilt.
Slik er det blitt med mye etterhvert. Det lages etter dimensjoner og mål og hensikter som er altfor store og mektige og harde for mennesker. Så må vi beskyttes og inngjerdes og reguleres og holdes vekke for at det ikke skal gå galt. Vi blir mer og mer fremmede og ukurante i vår egen verden på denne måten, mumlet den besøkende. For det var han som sa alt dette. Det gjør noe med oss, gjør oss til en slags skyggebilder, livene våre blir bare et vedheng til det som virkelig teller.
Selv om jeg jo er psykolog med mange år på baken, hadde jeg ikke så mye å si. Jeg hørte mest etter. Han hadde i sine unge dager, like etter krigen, vært på fiske ved Grønland i mange år, han hadde senere arbeidet i trelast og andre industrier og fabrikker. Deltatt i skytterlaget og vært en ivrig hjortejeger alle sine år, som oftest hadde han likt å jakte på egen hånd, ute i terrenget og i skogen. Han hadde skutt 60-70 dyr tilsammen, mente han, å skyte dyrene rett utenfor husveggen slik man ofte gjorde i dag, det hadde han ingen glede av. Det var mer utfordrende å jakte alene ute i terrenget, det hadde mer spenning i seg syntes han. De siste årene hadde han foretrukket å dra på elgjakt i Trøndelag et sted. Når folk spurte han hvorfor han dro så langt vekk når skogene langs fjorden var full av hjort, svart han med et lite smil i munnviken at synet var blitt så dårlig at han måtte finne større dyr å skyte på enn hjort.
Han hadde bygd sine egne hus og hytter langs fjorden og i fjellet, hadde til og med konstruert sin egen biltilhenger som hang bak bilen hans nå, lagd den av understellet til en gammel campingvogn. Den virket kanskje litt medtatt, men en imponerende konstruksjon likevel, og godkjent av biltilsynet.
Da vi hadde snakket om alle disse tingene, reiste han seg, sa takk for hagebesøket og fant en plass han kunne snu bilen med hengeren. Han fikk telefonnummeret mitt i tilfelle han skulle komme forbi i båten sin en sommerkveld, med en sekspakning med øl som kunne drikkes i sjøkanten. Deretter kjørte han innover i fjorden. Han har enda ikke dukket opp. Jeg har noen øl liggende i tilfelle han skulle dukke opp.
Jeg treffer han igjen en sen og hustrig septemberdag, på postkontoret i Innvik. Han er i det samme trivelige humøret, vi setter oss ned på benken utenfor posten. Han ruller seg en røyk, som sist. Vi prater, som sist, om ting som har skjedd de siste månedene. Han skal på elgjakt oppe i trøndelag neste uke, sier han før han forteller at han har vært innom i Utvik flere ganger i løpet av sommeren. Men jeg var ikke tilstede.
